Medisiner- et liv som forsøkskanin?

 Da jeg var ganske så liten utviklet jeg en alvorlig astma. 
6 år gammel hadde jeg vært mer på sykehus yte av sykehus. Jeg hadde en avansert astma som ble forårsaket av allergi og mentalt stress. Det hjalp selvfølgelig ikke at mamma røykte, inne, som man gjorde på 80-tallet. Man hadde rett og slett ikke den kunnskap man har om nikotin som man har idag.
Men forskning og alt det der, JEG visste jeg ikke tålte røyk, men som lite barn er det lite man kan gjøre med det. Men jeg kjente jo hva det gjorde med kroppen, min, lungene mine.

Jeg var sterkt allergisk mot alle typer dyr med pels og fjær, så dette begrenset barndommen min en del. Vi kunne ikke gå til noen som hadde dyr, dette gikk greit så lenge foreldrene mine styrte dette, men da jeg skulle starte kontrollere dette selv ved å bli med eller ikke bli med venner hjem etter skolen, så kunne dette gå riktig så galt, Ansvar for egen helse var ikke lett som liten nå kjærligheten for dyr var så stor. Jeg sa til mamma da jeg var 10 år at når jeg flyttet ut fra henne skulle jeg ha en hel dyrehage og hun kunne ikke stoppe meg. Det viser litt hvor vanskelig det er som barn å forstå, og ta ansvar. Så lenge jeg bare latet som om jeg ikke hadde denne dumme allergien og astmaen, så gikk det vell fint?
Jeg snek meg inn i staller, og snek med katt hjem som jeg hadde i lekehytten, i garasjen.... Det endte aldri bra, det ble sykehuset, det ble pustestopp og lange dager/uker med fysisk og mental oppbygging igjen. 

På en dårlig dag, med motvind fra travbanen 400meter unna, resulterte det i innleggelse.
Det var liksom ikke trygt noen steder. Hadde en hund vært på bussen før meg, eller samtidig, så ble jeg innlagt. Det var beint fram vanskelig.

Jeg hadde ikke en allergi som utløste kløe i øyne og nese, den utløste astmaanfall. Noen ganger bygget det seg opp over timer hvor jeg ble verre og verre, mindre og mindre luft kom ned i lungene, andre ganger nærmest full pustestopp momentant, som resulterte i besvimelse og ambulanse.

Ikke hadde jeg bare allergisk utløst astma, men også en mentalt stress utløst astma, dette gjorde det enda vanskeligere og dette har jeg hatt en kamp med i halve livet, det er først de siste 12 årene jeg har fått kontroll på denne delen av sykdommen, noe jeg skal forklare ltt nærmere seinere.

Denne delen av sykdommen ble utløst av følelser, engstelse, redsel....glede. Følte jeg for mye, så fikk jeg pusteproblmer og ble innlagt. Skulle pappa reise i nordsjøen og jeg ikke se ham på ubestemt tid? Sykehuset. Det var nok veldig vanskelig å være foreldre til et slikt barn, og det var veldig vanskelig å være dette barnet.

Overmedisinering/forgiftning... Vært der.
Ingen effekt av medisiner... Vært der.
Koma? V'rt der.

Det som gjorde det vanskelig i barndommen på 80 og 90tallet, var at medisiner mot astma og allergi var ikke så bra. Jeg skal ikke gå inn på noen medisinnavn, hverken for astma eller andre ting.
Det var ganske standard behandling og dette funket dårlig på meg. Jeg var bare ikke god nok noen gang i barndommen, det gikk aldri lenge før jeg ble alvorlig syk. Jeg måtte konstant gå med to hurtigvirkende medikamenter på, av samme sort, to, fordi hvis den ene ble tom, så måtte jeg ha en i reserve. Bare tanken på at den snart var tom og jeg var ute av huset, ga meg et astmaanfall. Veldig mye angst.

Så kom barneskolen, og jeg startet min karriere som forsøkskanin. Det var kommet noen nye medisiner. Og jeg skal bare si med en gang og være barn og forsøkskanin er så mye vanskeligere enn å være voksen. Som voksen kan du si stopp, som barn må de voksne si stopp for deg. Jeg begynte på noe nytt som var kommet. Det fynket dårlig. Jeg hadde vel troen på medisiner og voksne jeg, Men i ettertid ser jeg at dette var ikke bra. Den gjorde lite for å holde astmaen stabil, og bivirkningen var ay jeg var konstant trøtt og jeg sovnet innimellom på skolen, noe som resulterte at læreren hang meg ut. Jeg merket at hun ikke likte meg, men jeg visste ikke hvorfor, jeg hadde jo ikke gjort noe? Mamma sa at dette var en evig kamp på skolen, læreren kaldte meg lat, foreldrene mine prøvde desperat å få dem til å forstå at det var bivirkninger. Dette fikk ikke jeg med meg.

Så kom et nytt medikament på markedet, og jeg forsøkte dette også. Langtidsvirkende medikamenter, som skulle holde astmaen i sjakk, det fynket ikke, jeg brant gjennom hurtigvirkende ukentlig som om det var selve luften jeg pustet. Og bivirkningen var halsbetennelser og hodeverk. Halsinfeksjon ga også ofte astmaanfall. Kroppen min reagerte med astmaanfall på infeksjoner.

Slik holdt jeg på hele barmdommen og ungdommen. Jeg forsøkte utallige nye produkter, ingen virket bra og jeg var avhengig av hurtigvirkende. Da jeg ble voksen sluttet jeg helt å ta de langtidsvirkende medisinene, de hadde bare ikke effekt. Jeg llevde på hurtigvirkende, og jeg kan si det ikke er noen måte å leve på. Gikk jeg ut døren uten å med medisin så fikk jeg ikke puste i ren angst. Og gikk det enge nok uten hurtigvirkende så anfallet fikk satt seg, så ble det uker med innlegelse.

Da jeg var 18 år, oppdaget jeg en helt ny variant av å være forsøkskanin. Jeg fik diagnosen bipolar, og som om ikke dette i seg selv er en bergogdalbane, så skal jeg love at å finne det riktige medikamentet for akkurat min bipolare lidelse, var IKKE noen enkel affære. Jeg snakker nå u ifra eg selv, men jeg vet at bipolaritet er en vanskelig lidelse å medisinere.

Jeg ble satt på noen standar for tiden, slutten av 90tallet. I god tro så tenkte jeg at dette var the shit, og det jeg skulle gå på. Alderen har lært meg noe bare alder og medisinutprøving kan lære en, bivirkninger varierer fra person til person, noen får bivirkninger, noen får lite, men når bivirkninger overveier gevinsten av medikamentet, så er det på tide å forsøke et annet medikamentet.
Hadde jeg visst det i min tidligste karriere som bipolar, så hadde jeg sagt pass, la oss prøve noe annet, med trykk på prøve. For en prøver og feiler.

Jeg ble døsig og mistet følelsene mot omverdenen, zombie, og glemte jeg og ta dosene (for det var flere typer medikamneter) så fikk jeg hinsides med abstinenser som ikke ga seg før et halvt døgn etterpå, selv om medikamentet var fortært lenge før. Snakk om at p-piller må tas til samme klokkeslett? Prøv disse...

Jeg gikk på dem i 3 år og sluttet i pr f----skap for jeg orket ikke bivirkningene lenger. Jeg la på meg 22kg, og det ble støkk. Men det var ikke derfor jeg sluttet, det var kombinasjonen av bivirkninger. Keg gikk solo noen år, uten medikamenter. Med så som så resultater. Jeg er nå her.

Ny runde hos psykiater etter noen år, og jeg startet med noen veldig lovende medikamenter mot egentlig schisofreni, de fynket veldig bra, men buvirkningene kunne jeg ikke leve med, jeg fungerte ikke, jeg ble så trøtt. Så jeg kunne ikke ta dem. Men jeg prøvde en stund. Så startet jeg på en type mot epilepsi, som virket kjempebra, men bivirkningene var vektoppgang, det fikk jeg leve med, så lenge jeg fungerte så var det bra. Jeg ønsket ikke vektoppgang, men la ss si at alternativet var verre. Disse har jeg tatt av og på i alle år siden, sammen med antidepressiva. Men det har vært en vei til å finne dem. Skulle ønske noe passet perfekt.. Men jeg tror bare ikke det finnes.

Så var det astmaen. La oss si for 18 år siden så begynte jeg på nye medisiner, som faktisk funket bedre enn  noe, jeg fikk et bedre liv. Så be jeg gravid med nr 3 og noe skjedde, dette vedvarte i all tid seinere også. Jeg fikk pusteprpblmer av selve medisinen. Så vi, lungespesialisten og jeg måtte starte på ny. Nye medisiner på markedet, nye prøveperioder, ingen medisiner som fynket, sånn var det i flere år. Stadig nye medisiner, stadig dårlige resultater.

for ca 5 pr siden fant vi en ny type medisin som fynker noenlunde, jeg har bedre livskvalitet mtp astmaen enn jeg noengang har hatt. Jeg fikk også en ny type hurtigvirkende mot kols faktisk, men jeg har ikke kols. Det viser bare hvor vanskelig det er med medisiner. For 3 år siden ville legen at jeg skulle prøve noe nytt som var kommet for han ville jeg skulle bli enda bedre. Lungekapasiteten min er ca 80% på gode dager. Men jeg kan si med en gang, at det medikamentet ikke fynket for meg, man skal prøve i 3 mndr for å være sikker, jeg prøvde i 2 uker og ble så dårlig at jeg leverte den rett tilbake til apoteket og startet på den som hadde fynket.
Jeg takket legen for forsøket og leverte inn oppsigelsen min som prøvekanin.
45år var nok.

Nå har jeg en medisin som gjør at jeg kan leve normalt, jeg merker ikke noe spesielt uten at kondisen er dårlig, det har med overvekt å gjøre selvfølgelig, men også redusert lungekapasitet.
Overvekt av medikamentbruk, men også arv vil jeg anta. Denne kroppen har vært gjennom så uendlig mange bivirkninger og abstinenser, dette ser ikke folk, dette er vanskelig å forstå, men hvis jeg skal peke på to bivirninger som som nok mest har lagt merke til gjennom årene så er det tretthet og vektoppgang.

Jeg har mye respekt for medisiner og og hadde  ikke vært i live uten, 100%
Både pga astma og depresjon.
Men je orker ikke flere forsøk nå. Ikke før jeg må., hvis det skjer en alvorlig endring  i helse.
Hadde vi visst 100% hvilke medikament som virket mot hva hos akkurat den personen, så hadde ting vært så mye lettere.
Men ofte er det nålen i høystakken.