Bipolar- 30 år etter diagnosen

 Et liv med bipolar lidelse, er ikke idyllisk, det er ikke lett, det er proppet av utfordringer og det er en bratt lærekurve med oppturer og nedturer som en må først lære og akseptere for så lære å navigere. Det er å konstant være påskrudd seg selv og kjenne etter hvor en er, mentalt, for å forsøke å gi ikke gjerne den beste versjonen av meg selv alltid, men den versjonen jeg og andre rundt meg kan leve med.
Uten å tenke at hun der, hun er spinnhakkande sprø.

Det er helt annerledes nå enn det var da jeg fikk diagnosen for nå straks 30 år siden. 
Den gang var det turbulens, enorme svingninger, oppturer og nedturer haglet og fotfestet mitt i livet var dårlig. Det hjalp dårlig at fundamentet mitt, familien min var i fritt fall, pga pappa fikk hjerneslag, jeg var alene med en sønn med ADHD, samtidig som jeg skulle lære å kjenne tegnene mine på oppturer og nedturer, ikke handle for impulsivt på tanker som kom hverken av den gode eller dårlige sorten.

Hvem var jeg? Og hva var diagnosen?

Jeg kan bare snakke for meg selv, ikke andre med denne diagnose. Men at vi opplever det ulikt er ganske sikkert, men jeg vet vi har mange fellestrekk, veien er definitivt forskjellig og håndteringen nok også. 

Det som alltid har vært viktig for meg, er at jeg lever MED diagnosen, ikke I den. Diagnosen min er ikke noen unnskyldning for noe, jeg har utfordringer som kan være større enn for andre, men jeg lar ikke diagnosen min definere meg. Dette var jeg tidlig klar på. 

Jeg har egentlig ikke omgåts mange med samme diagnose, jeg har ikke vært med i noen forening, ikke diskutert utfordringer, triggere, håndtering eller livet generelt med de jeg deler diagnose med. Men jeg har hatt venner og bekjente, og jeg har fortsatt venner og bekjente med diagnosen.

Det jeg merker for min del med å omgås disse andre, er at i starten snakket vi mye om hvordan er det for deg? Hvilke medisiner tar du? Hvordan takler du? osv. Nå i seinere tid, omgås vi bare som helt vanlige dødelige og bare av og til dukker det opp samtaleemner rundt diagnosen og utfordringer.

Det har vært en lang vei, en bratt og vanskelig lærekurve. Det har ikke hjulpet at jeg har hatt flere og vanskelige utfordringer. De vanskeligste utfordringene var i starten, svigningene mine var voldsomme og til tider uhåndterlige. Det å møte en utfordring som feks at pappa fikk hjerneslag, satte i gang en kjedereaksjon av depresjoner og manier. Dette kunne være vanskelig for folk rundt meg og meg selv inkludert. 

Men nå er det gått nesten 30 år, og jeg har lært meg selv å kjenne. Jeg tror diagnosen har krevd at eg har lært meg selv å kjenne på micronivå. For kun på den måten har jeg klart å håndtere svingningene, som alltid kommer. Jeg har lært meg å kjenne igjen tegn veldig tidlig og på den måten å sette opp et forsvar på hva som kommer.

I den tidligste fasen av diagnosen, hadde jeg behov for at alle visste. Jeg tenkte dette kunne være en beskyttelse for meg, jeg tenkte at folk så MEG og ikke diagnosen. Men nettopp pga hvor åpen jeg var gjorde at folk så diagnosen først og meg etterpå. Jeg mener åpenhet ikke er feil, tvert imot er åpenhet viktig for å rive ned tabuer, for å normalisere. Men åpenhet har en pris, og jeg har med tiden lært meg at man kan være åpen uten å servere seg selv med alle styrker og mangler ved første håndtrykk.

Jeg har lært på den harde måten at folk kan være veldig dømmende, og det folk ikke forstår, skaper skepsis og usikkerhet. Derfor har jeg med årene latt mennesker se hvem Lene er, bli kjent med meg en god stund før jeg forteller at jeg er bipolar. Ikke fordi jeg vil holde det skjult, men fordi jeg vil du skal se hvem jeg er, FØR du dømmer meg pga en diagnose. Jeg skylder ingen denne biten av informasjon når vi møtes, men jeg ser det hensiktsmessig etter en tid å dele dette, om det passer, ikke som en raritet, men som en informasjon om sårbarhet og styrke. 

Jeg har lært den harde veien, at ledere i helsevesenet, kan være de mest dømmende. Ironisk nok. Derfor deler jeg aldri denne informasjonen om meg selv før de ser hvem jeg er som arbeidstaker, hvem jeg er som kollega. Jeg vil ikke bli pålagt svakheter jeg ikke har fordi de har en tanke om hvordan bipolare fungerer. Og ofte tenkes det at fungeringsevnen er så som så, at jeg tåler press dårlig, at jeg upålitelig, når det faktisk er motsatt.
I min kariere innen helsevesen, først som sykepleier så som jordmor, som nå er 14 år, kan jeg si at jeg har to egenmeldinger pga diagnosen. Men jeg har en lengre tid sykemelding, som jeg har skrevet om før og som du kan lese HER.
Men om det skyldes diagnosen eller utbrenthet eller livet kan nok diskuteres, selv så mener jeg diagnosen ikke spiller inn, men at utfordringene i livet den gang ble for tøffe og det satte igang en lengre periode med depresjon. 

Mange kollegaer på jobb vet om diagnosen min, jeg har nå jobbet der i flere år. Jeg har ikke åpen fortalt il lederene mine, men jeg har vist i rikelig men at jeg har høy fungeringsevne og er til å stole på. Jeg tåler stress på jobb og hjemme bedre enn de fleste vil jeg påstå. Jeg tar sjeldent med meg alvorlige hendelser hjem, men jeg fordøyer dem, jeg reagerer og håndterer og føler, men lar ikke livet mitt bli preget i større grad og i lengre tid. Men jeg føler for disse menneskene der og da og i sikkert all den tid etterpå. Men det preger ikke livet mitt. Jeg har hatt svært alvorlige saker på jobb, hvor jeg trodde at nei, jeg vil nok få en stor reaksjon på dette, men så hånterer jeg det og er der, er trygg for de det gjelder. SÅ griner jeg i bilen på vei hjem. Så går jeg på jobb igjen. Jeg har også på jobb tilbudt meg å ta vanskelige caser for andre, for å skåne dem, ikke fordi jeg ønske casen selv, men fordi av og til så er det det rette å gjøre, jeg vet jeg har rygg til å bære det. Jeg skal ikke involvere jobben min, men som jordmor og alt vi står oppi så kan det nok trekkes noen slutninger her. 

Men så går det andre veien også, jeg er sjeldent vekke fra jobb pga stress på hjemmefronten.
Da eksmannen min fortalte meg bare timer før jeg skulle på nattevakt, at han ønsket skilsmisse og hadde funnet en annen etter 18 år, så gikk jeg på jobb. Jeg var vekke natten etter, for å summe hodet. Men det er det jeg har vært borte fra jobb pga det. Jeg fikk en sykemelding av legen, som jeg aldri benyttet meg av.

Jeg går på jobb med oppturer og nedturer, det er vanskeligst å være på jobb når jeg er manisk. Å være deprimert på jobb fungere, jeg har på meg en maske og få føler jeg er deprimert. Det er vell det som er skummelt med depresjon, at det går an å skjule det så godt. Men noen ganger må jeg dele det med kollegaene mine at jeg har en litt dårlig periode, fordi det kan legges merke til. Og det som det lettest legges merke til, er at når jeg er deprimert, ser jeg ikke rot på samme måte som før, så når jeg rydder etter meg, kan jeg overse noe.

Men når jeg er manisk eller hypomanis, må jeg hele tiden holde meg selv igjen, jeg må bedømme hvem jeg jobber med og hvor mye som skal få skinne gjennom. Jeg er jo ekstra glad, så det er fint det, jeg kan få taleflom og snakke på innpust og utpust, heldigvis er jeg en ganske åpen person, alltid, så det blir ikke så dramatisk oversharing. Men her holder jeg tøylene stramt. Det hadde ikke Lene 22 år klart i det hele tatt, det har tatt tid å lære dette.
Men nå føler jeg jeg er en person som kan omgås andre uansett svingninger. Men det krever. 
Heldigvis er jeg mest bare Lene, det er blitt roligere med årene. Men det har nok også med hvordan jeg håndterer det nå kontra før. 

Jeg vet når jeg får en depresjon, så er det en ende på det, selv om det aldri føles slik, før så følte jeg at jeg skulle dø hver gang, fordi slik går det ikke an å ha det.

Nå bruker jeg manien mer positivt og holder ekstremt tilbake på hva som viser til andre, før hadde jeg aldri klart det.

Det har vært en kronglete og vanskelig vei, men jeg har blitt kjent med meg selv i dybden. Jeg er takknemlig for den jeg har blitt, som er formet av alle gleder og utfordringer jeg har hatt. Jeg skulle ønske jeg ikke var bipolar, men hvem hade jeg vært da? Idag er jeg stolt av hvem jeg er, ja jeg er bipolar, men først pg fremst er jeg Lene.