Dette er jo ofte vidt forskjellige liv,
hva en ser for seg og hva det blir.
Noen har gjerne noen av de store trekkene, målene, ønskene de satte seg tidlig som en faktisk del av livet, men s andre har ingen. Og det kan være mange grunner til det, men at mål og ønsker forandrer seg kan være en del av det, en annen kan være at livet tok en retning en ikke så komme.
Jeg vil ta for meg mitt eget liv som eksempel, da det er lettest da jeg tross alt vet drømmer og ønsker og ellers alle små krinkelkroker.
Dette innlegget kan minne om innlegget mitt "om 10 år", men det tar mer for seg hvor vi ser oss om 10 år, for hvert 10ende år, og hva som faktisk skjedde ila de 10årene.
Disse ønskene og drømmene blir jo formet utifra den personen du er og der du er i livet akkurat der og da, og dette vil jo forandre seg gjennom hele livet. Mye tar vi med og mens andre ting endres.
Da jeg vokste opp så jeg for meg en mann, og vi skulle ha 3 barn, 2 jenter og en gutt. Jeg sulle være jordmor eller egyptolog.
Da jeg ble ungdom, syntes jeg verden var en dårlig plass og jeg skulle ihvertfall aldri ha barn i denne verden.
Da jeg ble 18år, fikk jeg barn, en gutt, jeg var enslig. Livet ble veldig virkelig og jeg ble litt tvungen til å tenke på hvordan livet i fremtiden skulle se ut, for det kan være svært hensiktsmessig å sette seg mål som jobb og utdanning når man har en liten å ta seg av, og det blir også tydeligere at dette må man uansett for å klare seg.
Mål om fremtiden kan i en tid se noenlunde slik ut:
Historien om Vigdis.
Gift i 20årene med en mann, 3 barn før fylte 30 år. Bo i selvtegnet enebolig i starten av 30 årene, finne den perfekte jobben, reise mye, beholde alle barndomsvenninner.
Det er overhodet ingenting galt i en slik ønskerekke, men siden livet selv trekker det lengste strået og tilfeldigheter former mer enn vi tenker, så kan en slik ønskerekke gjerne se slik ut i virkeligheten:
Reiste til en annen by og studerrte som 19åring, var ikke fornøyd etter de 3 årene på universitet, startet et nytt studiet. Fan en kjærest mot slutten av studiet nr 2, kjente på å nå måle om å bli gift å få barn, stresset litt med det, mannen stakk, han var ikke klar til å få barn og gifte seg enda. Ble boende i den byen et år pga jobb, datet, men fant ikke den rette. Flyttet hjem igjen som 27 åring. Fant ny jobb, ikke helt fornøyd med utdaningen og tenker litt på videreutdanningen, er det ikke noe mer? Sliter litt med venner, da de fleste har flyttet vekk, det er bare en barndomsvenninne som bor igjen i byen, men hun er ikke så intressert i videre kontakt. Det var ikke så lett å finne nye venner, det blir litt gjennom jobb. Hun hadde mange gode venner gjennom studiet og angrep på at hun reiste hjem.
Så hun søker videreutdanning, kommer inn og reiser tilbake til studiebyen. Hun kjenner studiet er riktig. Men de fleste vennene fra studietiden har flyttet hjem, eller lever liv som ikke hun passer inn i.
Så hun starter på ny, med et par venner her og der. Hun er nå 29 år, pg klarer å finne en ny kjæreste hun virker fornøyd med, men han er ikke klar for barn før det er gått minst tre år. Hun svetter litt for dette. Han vil heller aldri gifte seg, tror ikke på eksteskap og ønsker å være samboer. Moren hennes får rett når hun treffer denne nye mannen, eggstokkkreft, og det går fort nedover, hun dør 6 mndr etter. Hun er helt forvilet, hva skal hun som snart 30 åringen gjøre uten mamma? Kjæresten er til god støtte, men det er tydelig han syntes dette er vanskelig, alt blir veldig alvorlig og veldig virkelig og han bare er ikke klar for dette. Så det blir slutt mellom dem noen mndr etter. Han er ikke en drittsekk, det var bare ikke riktig å bli.
Så nå er hun enslig, morløs og student i snart andre året av et masterløp, i en annen by, ikke mye venner utennom kontekstuelle venner, altså gjennom studiet som hun skjønner vil drive fra hverandre når livet ikke lenger dreier seg om studiene. Ikke har hun mann, hun er strax 30 år, hvor er de tre barna? Og hun skulle jo bygge hus?! Reising har hun heller egentlig ikke fått gjodt annent enn å reise mellom hjemby og studieby, for hun har ikke så mye penger som student, selv om hun har en jobb på si.
Spol fram 5 år.
Hun er samboer på 3dje året, hun og samboer eier en liten leilighet i studiebyen, han er herfra og vil ikke flytte. De begynte å prøve på barn for 2 år siden, hun ble gravid, men mistet i uke 15. En liten gutt, de kalte ham Johannes, han ligger i en felles gravlund, hun har vært gravid 2 ganger til, men mistet få dager etter hun fant det ut. Nå skal hun på utredning. Barna kommer ikke så lett til dem.
Kontakten med faren har sklidd ut, noe som passer dem begge, de er begge trave, bor i hver sin by, moren var limet mellom et ikke fantastisk forhold. Faren var fin han, men de hadde så lite til felles da hun ble voksen. Hun har fått to veldig gode venninner, hun ene traff hun helt tilfeldig på bussen, etter en kveld på byen, hun andre er sammen med en kompis av samboeren, de er blitt en trio, ingen av dem har barn, ingen av dem har huset de alle hadde lyst på. Men hun ene planlegger bryllup til våren.
Spol 5 år frem til nå.
Hun ble gift da hun var 38 år, hun fridde selv, fordi samboeren bare aldri gjorde det, men hun syns det er helt ok. Året etter fikk de en datter gjennom 6 ivf forsøk. Det var en knallhard prosess og livet ble satt på pause hvor alt dreide om eggløsning, sprøyter, eggutak, inssetting, smerte og håp, og nederlag. 2 til hadde de mistet, men ingen hadde fått navn, de viste enegnag ikke kjønn så tidlig det var, 5 uker, 6 uker? Hun husker ikke lenger, alt er en sky. Men hun har fått reise en del, hun er lykkelig med mannen og begge venninne har fått barn, og selv om det har vært vondt å se at den ene etter den andre av dem fikk barn, men ikke hun, så delte hun glede og forventning, og hun var jo blitt tante til begges barn. Og nå hadde hun dattera Lisett som strax blir 1 år. De vet ikke om de vil prøve på flere barn, kanskje, kanskje kanskje ikke, men klokka tikker. De Skal kjøpe en større bolig nå, en gammel herregår på landet.
Lvet ble ikke som hun tenkte, det var så mye som ikke gikk veien, og så mye som spilte inn som hun ikke hadde regnet med. Men alt i alt elsker hun livet sitt, selvom det ble noe helt annet. Hun savner mammaen hver dag og skulle ønske hun kunne oppleve å bli bestemor. Livet er sårt og det er vakkert, det er tungt og det er givende, men det er HENNES liv.
Så det var en fiktiv historie bare for å vise at de overordnede målene våre ofte må vike plass for livet.
Det er fint med mål, men det er så mye vi ikke kan styre som er med å forme hele livet vårt. Noen mål kan vi jobbe veldig med og klare å nå og, og det er gjerne utdaninng, men selv det kan endre seg, fordi plutselig så ville du ikke lenger bli veterinær, men sosionom.
Sånne løse mål for mitt liv har vært gift, tre barn, helst 2 jenter 1 gutt, jordmor, ihvertfall sykepleier. Enebolig.
Sånn helt sett ovenfra så kan jo livet mitt se litt sånn ut nå, hvis man myser mellom fingrene på en tirsdag.
Jeg er skilt, har fire gutter, bor i enebolig, er jordmor.
Strengt tatt ganske likt. Men i ønskene mine så ønskte jeg jo også at alt skulle være bra, normalt og ikke stress.
Man kan ikke få alt.
Jeg ble gift etter mange år med samme mann, men skilt kort tid etter. Jeg strevde fryktelig med forhold, jeg får det bare ikke til, nå er jeg singel på andre året, ufrivillig. Men så frivillig da jeg ikke ønsker noe nytt.
Jeg fikk en sønn som 18åring, og fikk et kull på 3 gutter etter 10 år.
Jeg er jordmor, men det har vært en kamp, og jeg ble det ikke før jeg var 40 år, først var jeg frisør, så ble jeg sykepleier så da en lomme åpnet seg med mulighet ble jeg jordmor.
Jeg bor i enebolig, men denne er for stor og dyr for guttene og meg, Men jeg trives og vil ikke flytte. Jeg flyttet inn her da jeg var 38 år.
Så hva med disse tidlige målene for livet som vårt yngre selv setter for oss? Er det reelt å strekke seg etter eller må vi se på det som løse ønsker for en fremtid vi ikke kjenner til med ukjente komponenter og hendelser utformet av egne valg, andres valg og livet generelt?
Disse ønsker og tankene blir jo formet i et sinn som ikke har ide om egen ønsker og tanker i framtiden, vi vet ikke hvem vi er i fremtiden så alt vi kan ønske er utifra det vi vet på det tidspunkt man ønsker det.
Men livet endres stadig, på godt og vondt altså. Og mål flyttes og endres. Og det er helt ok.
Vi har ikke en kontrakt med noen, men vi bør alle få lov å ønske å følge drømmer og endre disse også, og vi skal alle forme våre egne liv. Og husk at drømmer, mål og ønsker alle males på et levende lerret i utvikling, og vi selv står ikke for alle strøkene.





















