hvor heldig jeg var som hadde nettopp ham- En takketale og et farvell

Ingen er død. 

Det er ikke en slik avskjed.
Det er en hyllest og en takketale til en som ikke kommer til å lese det.
Et menneske jeg ikke visste jeg trengte, men som en periode i livet var alt jeg trengte.
Et menneske på ingen måte nær meg, men allikevel så nært som ingen andre kan bli.
Jeg kan aldri huske at vi noensinne har gitt hverandre en klem. 
Vi har håndhilst, en gang, tror jeg.
Utover det, ingenting.
Men hjerte mitt et stort pg bløtt av takknemlighet for at han var den han var i de 14 årene av livet mitt.
Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært hadde det ikke vært for deg.

Så til psykologen som så meg, som virkelig så meg.
Takk.

Grunnen til vårt bekjentskap var at jeg ikke følte jeg hadde plass i dette livet, jeg hørte ikke hjemme. Jeg følte noe var galt, hadde vært det så lenge jeg kunne huske. Jeg var 19 år da jeg startet å gå til ham. Jeg valgte ham selv utav listen over psykologer hos legen. Ventetiden var lang, men den er aldri lenger enn å ikke bli henvist.

Første time, jeg møtte opp til et helt tomt venteværelse, alt som hørtes var klokka på veggen som tikket. Jeg hadde aldri opplevd et så tomt venteværelse før. Tomt for folk, tomt for liv. Hos fastlegen kreler det jo av ventende folk. Men jeg hadde heller aldri vært hos psykolog før.

Klokka tikker, timen min kommer og går, ingen kommer.
Jeg blir så full i angst, jeg er skrekkslagen, tenk om jeg har feil tidspunkt. TENK om han ikke orker å treffe meg?
Jeg banker stille på døra, helt mo i knærne. Det er stille på innsiden, jeg banker en gang til, og nå hører jeg at noen kommer.
Døra åpnes brått og en ganske skummel mann åpner døra.
Han er for det første gammel, ca 60år.
Han har et granskende litt spist blikk og sier litt skarpt,
ikke hei,
ikke hallo,
ikke kan jeg hjelpe deg?

Men: hvem er du??

Jeg begynner å gråte, jeg er så engstelig.
Jeg forteller at jeg har time, han sier jeg ikke har det.
Jeg hikster og sier med tynn stemme "jooo-hooo". Gråte gråte.

Han slippe meg inn, viser til en stol og tar en telefon. Han ringer sin neste klient og spør om det er ok om han kommer litt seinere. Jeg tror nesten ikke hva jeg hører.
Så setter han seg foran meg, stolene litt på skrå mot hverandre, akkurat slik at når jeg slapper av og hviler blikket, så er det ikke på ham. Det står en boks kleenex på bordet mellom oss, den kommer jeg til å bruke noen ganger, ikke denne dagen, men i årene som kommer.
Ikke veldig mange, men betydningsfulle ganger.

Han starter ikke samtalen med en klisjesetning hvordan kan jeg hjelpe deg i dag eller hva føre deg hit eller noe annet jeg bare ikke orket.

Etter snart 30 år husker jeg ikke hva han startet med, men det var noe som gjorde at jeg snakket, ikke mye, men jeg snakket. 
Jeg vet ikke heller hvordan jeg ente med ark og tusj i hånden, men jeg ble sittende å tegne. Jeg snakket og så på tegningen. Aldri på ham.
Han sa plutselig vent litt, så holdt han opp en finger foran seg og reiste seg og tok en på ny en telefon. "jo hallo ... jeg sitter her med Lene, og jeg tenker du har en time til henne snart" sier han.
Han ringer til en psykiater, og vips så har jeg en muntlig henvisning med time om 2 dager til en psykiater.

ALDRI, har jeg opplevd å bli sett, så jeg ble sett på de 45minuttene, av en totalt fremmed.

Så i løpet av første timen vår  er jeg både blitt skrekkslagen, jeg har grått, jeg har tegnet, jeg har snakket, jeg er blitt sett og møtt. Ikke som den jeg følte meg, uten tilhørighet og ukjent, men som et menneske som trengte  hjelp.
Jeg hadde fått henvisning til psykiater og fått 3 nye timer uken etter.  Før jeg går spør han om han kan beholde tegningen min.
Jeg kikket ned, det var en drodling av monstre.

En av de neste timene skal jeg bli servert det som er hans spesialitet, bortsett fra å IKKE spørre spørsmål som er klisje, men spørre spørsmål på en måte så en vil fortelle og ikke bare lukke seg fordi det oser tvilsom mental helse av en selv. Slike spørsmål bare funker ikke, jeg har fått dem, ikke av ham.
Men den neste spesialiteten hans er få, men viktige setninger. Velvalgte setninger som oser av erfaring og bare biter seg fast. Det er ikke ofte han blander seg direkte inn i livet mitt, tankene mine eller valgene mine, han skal lytter, siere mhm på de rette stedene, veileder og spør og forklarer om jeg har spørsmål. Så har han disse spesielle setningene, setningene som ikke er i læreboka, og når han sier dem, så hører jeg. De er ikke alltid vennlige, noen ganger direkte bryske og frekke til og med. Den eller første slik setning er:

Ord er makt, jo flere ord du har, jo bedre vokabular du har og jo bedre du kan sette ordene sammen, jo mer kan du få et annet menneske til å forstå deg.

Jeg var ganske ordknapp de første timene, nesten litt redd min egen stemme, redd for å si feil.
En utale fra mamma hang i hodet mitt, en setning hun hadde sagt da jeg sa jeg skulle til psykolog
"ikke si for mye nå så kommer du inn på psyk og da kommer du aldri ut igjen." Så jeg var splittet, skulle jeg snakke eller ikke? Men jeg tok det til meg, for jeg hadde så mange, mange tanker, men ikke nok ord til  å forklare dem, riktig.
Så etter det dagen, har jeg tatt det på alvor. Jeg åpnet meg mer, med de rette ordene, jeg eksperimenterte, sa noe og så på ham om han reagerte før jeg fortsatte.
Han reagerte aldri. 
Eller, reagerte han så vare det aldri med ansiktet, med overraskelse eller vantro, det var med en gjerne skarp replikk som da han sa et eller annet direkte frekt til noe jeg sa. som jeg syns å huske var litt sånn nedverdigende mot meg selv.
Da jeg sa at jeg syntes det var frekt og ble såret sa svarte han bryskt:

 "ja! hva ville du med pikken på hoggstaben å gjøre?!".

Jeg ble litt satt ut, hva var det for noe å si?
Da jeg gikk derfra tenkte jeg, FY så uprofesjonelt og vulgært, men samtidig så viste det sterke utbruddet meg noe viktig, IKKE snakk ned deg selv for å få medlitenhet eller i det heletatt, vær klar for at noen avslører deg. Så jeg gjør ikke det, jeg snakker ikke ned meg selv eller fisker medlidenhet, og jeg hører jo hvordan det høres ut på andre, det er ikke kledelig.
Så ja, det var en lærepenge, en brysk en.

Gjennom årene har han hatt flere slike, om ikke så krasse og drastiske som den gang, men de har alltid fått meg til å tenke.

Han kom inn i livet mitt på det rette tidspunkt, jeg var 19 år,
og få år etter raste verden min, grunnmuren raste, den ble grus så støv som ble tatt av vinden.
Føltes det som.
Da jeg var 22 år, hadde jeg ingen, pappa fikk hjerneslag, overlevde, men ble en som trengte omsorg ikke en som ga.
Mamma raste selv og hadde nok med seg selv og klarte ikke gi støtte.
Søskene min hadde absolutt nok med å redde seg selv da pappa fikk slag og etterdønningen som varte årevis. 

Jeg ble lagt inn på psyk etter en tidligere nevnt voldtekt med mer, jeg kuttet alle venner og begynte på ny. Alt jeg egentlig hadde var en 4-5 åring med adhd som trengte meg. Jeg i fullstendig nedoverbakke, i fritt fall.
Så i de årene var psykologen min støtte.
Han snakket om viktigheten av grunnmuren, og hvem var min grunnmur nå? Ingen.

I den periodene gikk jeg til ham 3-5 ganger i uken.
Seinere da jeg begynte å få litt fotfeste ble det 2-3 ganger i uken.
Til det ble hver 14 dag.
Til å ringe ved behov.

Til det en dag bare stoppet.

Livet hadde gått videre, jeg hadde klatret opp, sakte i starten. Det tok 7 år, før jeg følte jeg at nå, nå har jeg noe, nå er det ikke bare grus og støv. Men fortsatt jobbet jeg iherdig med meg selv og livet mitt, hver dag.
Nå hadde jeg fått utdanning og eiet egen leilighet, jeg hadde fått barn nr 2 , var i stabilt forhold og jeg hadde kommet inn på sykepleie som 30 åring, jeg følte nå det gikk oppover. 

Og en eller annen gang der sluttet jeg å ringe psykologen.

Da jeg var 32-33 år havnet jeg på ny hodestups i nedoverbakke. På en helt annen måte nå enn før, men livet ble igjen snudd på hodet. Jeg var blitt gravid med nr 3, gikk siste året av sykepleierstudiet, hadde hyperemesis gravidarum, ekstrem svangerskapskvalme, som nok ikke ble bedre av kronisk stress. En veldig omfattende og lang historie kort, jeg trengte psykolog for den bipolare siden min i denne tiden gikk helt amok.

Det var ca 3 år siden jeg hadde vært hos psykologen, Og anså det som avsluttet, så jeg gikk til fastlegen og fikk henvisning til DPS. Og kom faktisk raskt til.

Jeg fikk time til en klinisk sosionom.
Da jeg kom inn ii rommet, satt de tos toler, mot hverandre og det var en pakke kleenex på bordet.
Som jeg brukte opp.

Ja, hvordan har vi det i dag? 
Jeg begynte å hulke, jeg gikk helt i lås.
Hvordan kan et spørsmål få en til å føle seg så mentalt syk?
Nei dette var bare feil.
Jeg følte meg ikke sette, jeg følte meg som et problem som måtte løses.

Men ordene kom, fordi jeg visste at det var det eneste verktøyet jeg hadde, og jeg kan snakke,
jeg finner ordene. Men tårene stoppet ikke, de rant like fort som ordene.
Helt på slutten av samtalen snakket vi om psykologen min.
Og utav det kommer mannen framfor meg fram til at jeg ikke har fått avsluttet forholdet til psykologen min, jeg bør gjøre det så kan jeg komme tilbake, for det er tydelig det er behov for det.

Så jeg går hjem og leter fram det gamle nummeret, het sikker på at han er gått av med pensjon.
Det er faktisk stor overaskelse fra min side at han svarer i andre enden Neimen er del Lene?
Jeg må jo si jeg blir varm om hjertet. 
Selvfølgelig skal jeg få komme inn hvis jeg har behov for det.

Så jeg møter opp. Jeg sitter på det samme venteværelse, hører klokka som tikker, akkurat som 14 år tidligere. Her er alt likt, ingen mennesker venter, bare meg. Men jeg vet at det er slik det skal være, jeg er ikke engstelig. For jeg vet han er punktlig og om jeg har feilt tidspunkt, så kommer jeg bare tilbake.
Jeg kjenner så godt lyden av døra som går opp, jeg visste ikke at en slik enkel lyd kan være så beroligende, så trygg.
Neimen Lene, sier han.

Han ser på meg, jaha, du skal ha barn, hvilket i rekken? Nr3 ja? Det holder med to, to er nok, da blir de sett og får det de trenger. Jeg humrer litt, for tanken er god den, men jeg vil nå ha mine 3.

Det er litt som å komme hjem, det er godt, det er også vondt. Fordi å være her hvor en trygt og godt det er, føles litt som å ikke komme seg videre.
Jeg forteller at jeg er litt overasket at han fortsatt driver på, for jeg var sikker på at han var pensjonert.
Han ler litt og sier han holder på  nå et halvt år om gangen, så lenge ingen klager på ham så får han dispensasjon. Gir mening, han er av den typen som er yrket sitt, han har så mye å gi, så mange å hjelpe, om det er tsunami i Thailand og han kan reise ned å hjelpe eller om det er å stable folk på beina en tirsdag på kontoret så er han der.

Jeg snakker om hva som skjer i livet, hva som har skjedd, hvor langt jeg er kommet. At jeg snart er sykepleier og at jeg skal ha mitt tredje barn, og jeg er så stolt av meg selv, for her sitter han, han som vet best av alle hvor jeg har vært, hva det har kostet og hva det fortsatt koster.
Vi snakker om bipolariteten min og han sier at jeg er roligere, jeg har mer kontroll, jeg er ikke typisk bipolar type 1 lenger, men mer type 2. 

Da jeg reiser meg og går, etter en helt normal samtale hos ham, smiler jeg og sier snakkes.
Vi setter ikke opp ny time, jeg får beskjed om å ringe om det er behov.
Jeg går ut døra, og bare vet at det er siste gang.
Vet han det tro? Tenker han, der går hun? Der flyr hun fritt på egene vinger?
Ikke lenger bruket, men satt sammen og noenlunde hel?
Føler han stolthet?  Eller er det bare en vanlig tirsdag?

Jeg gikk ikke tilbake med en tanke om at det var siste gang, nå avslutter vi.
Men jeg kjente det, da jeg satt der føltes det som om jeg var hjemme, trygt, men jeg visste alikevell jeg hadde fått de redskap som jeg trengte, alle samtale etter ville bare blitt oppsummering av hverdagen og livet mitt. 

Så jeg hvisket et stille farvel der jeg gikk ned trappen.
Jeg var ikke lei meg, for jeg hadde seiret, jeg kjente et snev av lykke og takknemlighet.
Jeg kjente det så tydelig. Jeg var nå en helt annen, og jeg måtte akseptere at han ikke var en venn, en nær person, han var en av få som holdt meg oppe da livet raste, og jeg var så takknemlig, men jeg måtte nå ta veien videre for noe annet ble feil. 

Jeg har vært innom mange psykologer og psykiatere i årene etter. 
Det er ingenting feil med noen av dem, men ingen kan måle seg. Men jeg har fått et enormt redskap, det er ingen problem å komme til en ny psykolog, jeg kan bli kjent på 30min, jeg summerer opp det viktige i livet... Så nå er jeg klar til å snakke om det som er vanskelig nå. 

Selvom om jeg er ferdig hos psykologen, jeg har fått den hjelp jeg trenger, så betyr ikke det at livet er lett alltid. Jeg har utfordringer som av og til krever at jeg trenger en snarvisit innom DPS, selvom fastlegen er god hun og. Men mest av alt så klarer jeg meg, men jeg vet når jeg trenger ekstra.
Det er ikke et lett psykisk helsesystem å navigere, det vet alle som har vært innom det, så jeg holder det til minimum.
Og jeg vil for evig være takknemlig for at den biten var enkel da jeg trengte det som mest.

Om jeg en dag trenger det, kanskje skal jeg plukke opp telefonen å ringe? Fordi jeg vet han er aktiv som psykolog enda i sine 80 år. Men nei, jeg gjør ikke det. 

Dette har vært et svært vanskelig innlegg å skrive, det er veldig emosjonelt for meg og lite behandlet i fht feks det å være bipolar eller å ha blitt voldtatt, altså fordi de ting er snakket ihjel og behandlet om ikke ferdig, så så mye en kan.
Men dette er noe som er i hjerte mitt, lite snakket om og veldig emosjonelt.
Jeg er bare så utrolig takknemlig for å ha blitt set og blitt tatt på alvor.
Og jeg vet jeg ikke ville vært den jeg er idag om det ikke hadde vært for ham, helt ærlig.

Så takk, tusen takk for at du så meg og hjalp meg på veien til å bli den jeg er i dag.