Jeg har så mye jeg vil skrive om

Selv om det er blitt skrevet lite her på en god stund, så vil ikke det si at jeg ikke har noe å dele og ikke har lyst.
Det er ikke som om jeg ikke har opplevd noe de siste årene, og selv om jeg er over gjennomsnittet åpen og deler av egne erfaring, nettopp fordi det er en styrke for meg at folk vet, så må jeg også vite når jeg ikke skal dele noe.
Fordi det rammer så mange andre enn bare meg.

Siden livet ikke har vært noen dans på roser de siste årene, men jeg ikke kan dele så mye av det her, så gjør det at jeg blir skrivelammet.
For hva annet skal jeg skrive om når alt det vonde tar så mye tid? Når det er en så stor del av livet?
Tankene? Hverdagen?

Jeg føler meg fanget av denne tausheten.
For alt jeg ønsker er å dele med verden alt som skjer.
Istedet må det viskes om i det private og kun stillheten blir igjen til denne bloggen.
Det er av hensyn til andre innvolverte som har behov for denne tausheten, og det ikke bare bør jeg, men må jeg ta hensyn til.

Det blir helt feil å dele alle følelser alt dette gir, men ikke unne dele hvorfor.
Å Dele A men ikke B, er ikke noe jeg selv hadde syntes var så veldig spennende å lese om.

Hvordan det egentlig gikk med "slanke"prosjektet mitt

I august i fjor, begynte jeg på prosjektet BKHK (bli kvitt husmorkroppen).
Jeg la om kostholdet rett og slett.
5- 6 måltider til dagen, 3 hovedmåltider og resten små mellommåltider.
Målet var -17 kg innen desember 2014.

Oppdaterte om dette en gang så ble det stille.

Jeg har fått spørsmål om hvor mye jeg har tatt av og hvorfor jeg plutselig avsluttet prosjektet mitt.
Det er ikke likt meg å gi opp før jeg har kommet dit jeg vil, og det er godt mulig, stor sannsynlighet egentlig, at jeg ville nådd målet, hvis det ikke var for 2 viktige hendelser.

1- Jeg fikk et alvorlig, behandlingkrevende astmaanfall som vedvarte. Dette hendte i slutten av oktober.
Jeg var veldig dårlig, og det satt i en stund. Grunnen  til at kostholdet skled LITT ut, og da mener jeg bare litt også, var fordi jeg klarte ikke konsentrere meg like godt om det når jeg var såpass syk. Og på sykehus er ikke kostholdet direkte lagt opp til det prosjektet jeg drev med.
Men det som gjorde det vanskeligere, var at jeg startet med en kortisonkur, noe som gjør at jeg lettere legger på meg, og blir veeeldig sulten. Denne kuren gikk jeg på 1 mnds tid.

2- Jeg ble gravid. Og her er vi egentlig kommet til kjernen, for hadde det ikke vært for at jeg hadde blitt gravid, hadde jeg fortsatt prosjektet mitt, men sannsynligvis ikke nådd målet før i januar 2015.
Noe som var akseptabelt.
Men så ble jeg gravid da, noe jeg fant ut i november. OG selv om jeg prøvde å holde fast på mitt nye kosthold, gikk det mildt sagt rett i dass... Bokstavlig talt.
Jeg ble dårlig og begynte å kaste opp og klarte kun å spise det jeg hadde lyst på. Gjorde jeg ikke det så kastet jeg opp.
Så jeg måtte endre på kostholdet, og den største endringen var at jeg måtte spise meg mett, ikke bare litt mett, men mett, til hvert måltid.
Så da stoppet det naturlig opp.
Og dessuten så skal en ikke direkte slanke seg år en er gravid.

Til de som har spurt hvordan det har gått, og hvorfor jeg ikke fortsatte , så har jeg egentlig bare svart "alt til sin tid" og "når det passer bedre", og vært litt kryptisk med det. Men jeg har også svart at jeg faktisk ikke har vært god nok, helsemessig til å konsentrer meg om det.

Selv om jeg stoppet midtveis, så er jeg relativt fornøyd med resultatene, jeg tok av akkurat 10 kg.
Og det er 10 kg å gå på nå i svangerskapet.
Nå som jeg er halvveis har jeg lagt på meg 3 av disse kiloen, så har fortsatt 7kg  gå på.
Men, de kommer, så det er jammen meg ikke stort å tenke på.
Pluss noen kilo til.

Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg tok av de kiloen før jeg ble gravid, for det kunne jo blitt timelig tungt hvis ikke.

Så, alt til sin tid, jeg starter igjen...Når det passer.

Oppdatering avsluttet.

6 uker med fremgang. En liten oppdatering

Da er det litt over 6 uker siden jeg startet med prosjekt BKHK (bli kvitt husmorkroppen).
Noe som går greit.
Jeg kan fortsatt ikke trene, pga de dumme, dumme lungene  mine som bare vil fortsette å være dårlige.
Men kostene er lagt om, og holdes ved like.
Jeg trodde dette skulle bli en utfordring når jeg hadde nattevakter, å holde konstant fokus på hyppige, små og sunde måltider.
Men jeg er temmelig fokusert, så det er ikke noe problem.
Og for å bare avklare en ting, jeg er IKKE på noe lavkarbo, og det kommer jeg IKKE til å kaste meg utpå heller,
Her er det bare god gammeldags ommlegging av kosthold, og bevsisstgjøring rundt mat og spisetider.

Jeg har som må  tape rnål å tape meg  1kg i uka, eller egentlig rett under 1 kg for å nå målet mitt i desember som er - 17  kg den 14/12.2014.
Til nå er det 6,5kg mindre av meg.
Det syns jeg er fint og passer rett inn i målet mitt.

Så nå er det jo bare til å stå på videre :)

Ps: håret skal farges om to uker.

Litt vel mye klær?

Jeg har altfor mye klær, og det meste er ubrukelig.
Skapene er altfor fulle, av mine, samboer og egentlig ungene sine klær også, men mest mine.
Det er år med oppsamling, forskjellige størrelser siden jeg har variert en god del i størrelse iløpet av de siste årene.
Jeg har vært størrelse 36 til str 42, tog strengt tatt variert noe voldsomt.
Av den grunn er det ikke lett å si hvilke størrelse jeg vil bruke til sommeren, eller til neste vinter.
Men siden jeg har en så stresset hverdag og det blir lite tid til trening og altfor lite energi til å ta tak i noe diet, som faktisk krever fult fokus (noe jeg ikke har til overs).. Mye pågrunn av hverdagen, men også på grunn av dem bipolare delen av meg som tydeligvis krever ulik mengde mat i ulike perioder av berg og dalbane forløpet. Og det krever, som sagt fult fokus. Så vil det være mer eller mindre fornuftig at jeg vil holde meg akkurat her jeg er nå, 40/42.

Av den grunn har jeg funnet ut at det er på tide å kaste alle de klærene som er for små.. Og altfor små.
Det føles feil, da jeg har tenkt å komme oppi de når stresset legger seg, men, det er ikke sikkert stresset vil legge seg med det første.

Derfor kaster jeg dem, eller gir dem vekk, siden de faktisk er full brukenes.
Jeg kan ikke oppbevare klær i det uendelig, det tar for mye plass, for ikke å snakke om at de blir noe veldig utdaterte etterhvert.

Mildt sagt så trengtes en opprydning, ikke bare i små klær, men gravidklær og slutte klær.

Siden det er måntlig henting av klær som blir sendt til mennesker som trenger dem mer her i gaten, så er det greit å få gitt vekk litt.

Av bildene under kan en jo se hvor ille det er, og som sagt, lite jeg kan bruke.

Det ble til sammen 3 bæreposer stappfulle med klær.
Samboer fikk 3 fulle poser.
Nå er det litt bedre plass i skapene.

Bilder fra 2013, koselig egentlig

Da det var jul, kom google+ med en fin liten filmsnutt av bilder jeg hadde lastet opp iløpet av 2013.
Det var ganske koselig, og jeg vil jo selvfølgelig dele den her.

Filmsnutt, trykk HER

Mitt uvirkelige jeg

Etter en intens bokjakt (en bok jeg trenger til hjemmeeksamen jeg holder på med), kom jeg over et gammelt dikt jeg skrev for mange år siden.
På en tid jeg virkelig slet med depresjon og angst.
Jeg har kommet en lang vei siden dette dette ble skrevet.
Men fortsatt sliter jeg med dette, det er ikke det, men jeg har utviklet meg til å takle det på en helt annen måte en den gang.
Og åpenhet rundt dette, og det å sette ord på det som er inni hjerte og inni hodet,  er det som har hjulpet og hjelper mest for å komme ut av mørket.

Diktet er sørgelig og ensomt, men slike følelser er nettopp disse to tingene, og mer.
___________________________________________

Mitt  uvirkelige jeg

Hodet mitt snurrer,
Hva er det som skjer?
Alt er så uvirkelig,
dette er ikke meg.

Jeg har lim under føttene,
alt går så sakte,
alt
og ingenting skjer.

Tusen tanker i hodet,
ingen bortsett fra en får tak.
Hvor ble jeg av, hvor for jeg hen?

Jeg er i en boble,
i et altfor trangt skall,
ingen når inn,
jeg når ikke ut.

Hvor lenge vil det vare?
Jeg er ikke redd,
jeg er livredd.
eg er i ensomt mørke
et skyggeland
en skyggenes dal
av mitt jeg.

Hjelp...
jeg vil ut...
Jeg vil hjem.

En gjennomgang av bloggen...

En gjennomgang av bloggen viser at akkurat dette er det 625te innlegget mitt på en periode på snart 5år.

Det første året var det vel å merke kun et eneste innlegg, og jeg visste ikke hvor bloggen helt var på vei.

Det var først i mai 2010 jeg virkelig begynte bloggingen.

De første innleggene bærer preg av at jeg ikke helt hadde noe mål.

Jeg skrev litt om løst og fast.

Litt tips og tanker, litt interiør, litt ebayshopping og gjerne hvordan det gikk på skolen.

Siden jeg da gikk mitt første år på sykepleierstudie.

Det var ikke før onsdag 14 juli 2010 at jeg skrev det første  av innleggene som for mange har preget bloggen min.

Jeg skrev om voldtekt, egenopplevd opplevelse. Noe som har preget meg lenger og mer enn jeg selv trodde.

Om det var lett å skrive om? 

Langt ifra, men jeg følte det var viktig.

Det var et innlegg som ble delt opp i 3 deler, for ikke bare var det langt, men jeg følte det var naturlig å dele det slik.

Første del kan du lese HER.

Etter dette fulgte flere slike innlegg, om voldtekt, om selvmordstanker, om selvskading og depresjon, om bipolar lidelse og hjerneslag, om sexuelt misbruk og mye mye mer som var både tungt og deprimerende.

Det var tungt å skrive om.

Jeg fikk mye tilbakemeldinger på disse innleggene.

Det var både positivt og negativt det som kom fram.

Men overvekten var positivt.

Jeg fikk tilbakemelinger fra foreldre til jenter som hadde opplevd voldtekt, som var takknemlige for  et slikt innblikk i tanker og følelser som kan herje i en etter en slik opplevelse.

Jeg har også fått flere tilbakemelinger fra personer som har fått diagnosen bipolar lidelse etter å ha lest om dette på bloggen, de har kjent seg igjen i det jeg har skrevet og endelig gått til legen og satt ord på gjerne et livslangt problem.

Slike tilbakemeldinger er kjekt å få, og da vet jeg jo at det har vært nyttig, ikke bare for meg selv, for at andre kan forstå meg gjerne litt bedre.

Men det er klart jeg har fått noen ikke fullt så positive tilbakemelinger også, og som regel kommer det fra mennesker som selv er ganske reserverte og som mener jeg deler altfor mye.

Det er helt greit.

Jeg selv syns ikke det.

Alt jeg skriver er nøye gjennomtenkt.

Og tro meg, jeg skriver svært langt ifra alt det er å skrive.

Bloggen inneholder selvfølgelig ikke bare slike innlegg, det ville vært helt feil for meg, for jeg ønsker ikke å bli oppfattet som en derpesiv person som bare opplever  vanskelige ting.

Jeg skriver om mange ting, så det blir jo mer eller mindre en perosnlig blogg, som viser meg som person.

Jeg skriver om interiør, om hår, om tanker og følelser, om barn, om blomster (tror jeg), om opplevelser på godt og vondt, og shopping (nettshopping vel og merke) og jeg legger også ut oppskrifter på mat.

Og egentlig det meste annet?

Det innlegget som er blitt mest lest gjennom bloggens eksistens er et innlegg som heter "Verdens beste muffins."

Som du kan finne HER.

 Og overaskende nok så er det innlegget som er lest mest siden nyttår, et innlegg som er ganske nytt.
Det er et innlegg som heter "Hair chalck, eller på norsk: Hårkritt".
Dette kan du finne HER.



Som jeg nevnte tidlig på nyåret, så har jeg ikke tenkt å gi meg me bloggingen, men jeg har hatt ganske mye på hjertet, men mye av dette har jeg ikke kunnet nevne i en blogg.

Og i og med det farger hverdagen såpass mye, har det naturlig nok ikke blitt så mye blogging, desverre.

Jeg føler hverdagen min består av problemer, nattevakt, søvnproblemer, barn, baby, lite å skrive om med andre ord.
For jeg vil simpelthen IKKE skrive om hva jeg spiser til middag eller hva jeg har på meg eller noe annet fjaseri jeg selv ikke orker å lese om.
Jeg vil skrive om noe som betyr noe for meg.

Med noen små oppdatering innimllom, men ingen hysterisk oppdatering på hva som foregår.

Så med e ordne avslutter jeg før innlegget ender i fjåseri :)

Æsj, har en bitter smak i munnen

Og da mener jeg det bokstavlig.
Jeg har en vannvittig bitter smak i munnen som jeg føler kommer fra bakerst mot ganen/halsen.
Slik har det vært i ca 1 mnds tid nå og det er VIRKELIG så veeldig plagsomt.
Smaken minner om hårspray eller som at jeg har tygget en på en løvetann.
Det smaker bitter hele tiden, også når jeg spiser, den overdøver andre smaker. Verst er det når jeg drikker kaffe, for kaffesmaken bare forsterker det.
I tilegg til denne smaken så har jeg slim bak i halsen, slim som hverken vil opp eller ned, det er skikkelig gjenstridig, jeg svelger og svelger og hoster og harker. Føler meg som en katt som harker hårballer.... Vet ikke hva som er verst, smaken eller slimet.

På samme tid som smaken som, var jeg så uheldig å få noe som minnet om bihulebetennelse eller tannverk.
Jeg tok affære og gikk til tannlege OG lege, fikk faktisk bekreftet begge deler. Hah, hva er odsene for det? Få begge deler?
Jeg fikk lappet på hullet i tanna. Og jeg begynte et par dager etter på rinexin for å prøve å få tømt bihulene, for å se om smaken kom fra bihulene.
Men det har ikke blitt bedre.

Selvfølgelig har jeg googlet litt da, og jeg kan da avkrefte samtlige av tingene som kan gi bitter smak i munnen/halsen, ihvertfall ifølge "doktor" google.

1. Jeg er ikke gravid. Ikke i det heletatt.
2. Jeg har ikke spist pinjekjerner på lang tid. Altså flere måneder siden. En slik smak kan komme et par dager etter inntak av pinjekjerner.
3. Jeg har ikke betennelse i tannkjøtt.
4. Jeg har heller ingen hull i tennene. Tror jeg, ikke gått å si med de dårlige tennen jeg tydeligvis har. Og ja, jeg bruker tanntråd flittig.
5. Jeg har ikke stoffskifteforstyrrelser, det er sjekket.
6. Jeg har ingen rare matvaner.
7. Jeg har ingen betennelse i halsen heller.
8. Jeg vet derimot ikke om jeg har svulst på hjernen. Tenkte å nevne det siden det også kom opp da jeg googlet.

Men google, eller "folk" har alltid så mange meninger om hva ting kan være eller ikke være.

Men en ting jeg fant ut er at jeg må bestille en ny time hos fastlegen for Gawd dette er ganske plagsomt. Så får jeg ta meg en ny time hos tannlegen, just in case.

Blah....

Lene vs. Juletre

I kveld, bevæpnet med en kjøttøks, stirret jeg juletreet i hvitøyet.

Det var juletreet eller meg...

Hvem vant?

Det er temmelig varmt i stua, et juletre varmer godt på så mange måter. Først den fysiske anstrengelsen, så som brennsel.
Så ja, jeg vant. Jeg fikk noen vannblemmer, stua er overopphetet, svetten renner, og barnnåler kommer jeg nok til å finne på de rareste  steder til langt etter sommeren er slutt.
Men, jeg er fornøyd med innsatsen.

Jeg skal inn til mammografi

Heh, flott bilde? Pølsepupp...

Juleposten går ganske så fort tydeligvis, for jeg var hos legen i går og ble henvist, og i dag fikk jeg brev i posten. Jeg skal til undersøkelse allerede neste uke, i romjulen. Skal si det gikk kjapt.
Få det gjort, like greit.

Grunnen til at jeg skal på undersøkelse, er ikke fordi jeg fant kuler i puppene, men under armen, i armhulen. Jeg tenkte at det bare var lymfknutene som var litt overaktive, men det er ganske hovent og det gjør vonst å ha på Bh. Legen tenkte at det var best det ble undersøkt skikkelig med ultralyd, så skal jeg til mammografi i tillegg. Just in case.
Så det skal jeg i romjulen.

2010

Jeg har overført bildene fra den gamle dataen til den jeg bruker nå, tenkte jeg skulle lage en fotobok.. Stort prosjekt. 

Bildene går tilbake til slutten av 2009, bilder før den tid er på en annen data igjen, hehe.

Det er alltid morsomt å gå gjennom gamle bilder, det blir nesten som en dagbok.

Tenkte å ta for meg et bilde fra hver måned her, å fortelle litt om det.

Januar:

Fikk det første sminkeskrinet mitt fra Ebay.

180 farger.

Jeg har brukt det myyye, og tro det eller ei... 180 farger er ikke nok, det er alltid noen farger jeg føler jeg mangler.

Så jeg har i senere tid supplert med andre slike sminkeskrin (som også har 180 farger) men litt andre farger enn dem i det første skrinet.

Jeg tok dette bildet fordi jeg hadde tenkt å klage, siden noen av fargene hadde løsnet.

Men det er litt styr å sende det i retur å få et nytt ett, og jeg kom frem til at den var lite vits. Det var så utrolig billig uansett.

 Februar:

Jeg får en bilstol av venninnen min Susanne. Det gjør livet litt lettere, for nå kan mamma hente Julian i barnehagen. Det kom godt med når det var eksamenstider og dagene på universitetet ble ekstra lange.

 Mars:

Vi reiser på den første "årlige" Amsterdamturen.

Vi har reist hver mars etter det.

Amsterdam er og blir en fantastisk by<3 div="div">

På bildet er vi i full gang med vår helt egen spa, som er en del av turen. Det blir alltid mye latter og det blir tatt mange fæle bilder.

På dette bildet er det min søster Tonje, meg og svigerinnen min Evy.

God tur!

 April:

I april 2010 reiste jeg til Bergen i anledning Gina sitt bryllup.

Et fantastisk jente, et fantastisk bryllup og en fantastisk tur.

Det var ikke en eneste dråpe regn hele den helgen jeg var i Bergen, det var sol, sol og atter sooool.

Andreas og jeg gikk opp til Fløyen. Noe jeg aldri gjorde iløpet av de tre årene jeg bodde i Bergen..

Men jeg tok Fløybanen opp altså, jeg fikk bare aldri gått opp :)

 Mai:

I mai fikk vi et skuffeproblem.

Julian hang mye i den øverste skuffen, det var ikke lett å få ham til å slutte med det.

I mai var det tydeligvis nok for den øverste skuffen, så den bare ga opp.

Det resulterte i en slags dominoeffekt.

 Juni:

I juni 2010 var jeg på mitt første (og siste) NSF students landsmøte (NSF= norsk sykepleierforbund).

Det var fantastisk, mye jobbing, men også mye moro.

Jeg var nummer 8 som dere ser av bildet.

Vi avsluttet hele jobbehelgen med en Grand-prix, eller Eurovisionfest. Vi ble delt inn i land, og fikk utdelt en sang som vi skulle mine og danse til, så ble det gitt poeng.

Vårt bord/land vant :)

Jeg ville veldig gjerne være med året etter også, men jeg takket ja  til å jobbe på fødeavdelingen, noe som gjorde at jeg ikke fikk fri. Men det angrer jeg ikke på. Man kan ikke alltid få i pose og sekk.

Året etter det var siste gang jeg kunne være med, og selvfølgelig hadde jeg lyst! Men jeg hadde termin med minstemann den helgen det skulle være, så det sier seg selv at jeg ikke kunne dra.

 Juli:

Evy, jeg og Tonje er ute og farger byen rød..

Vi var en tur ute i Stavanger, det jeg husker best er togturen bort, og togturen hjem igjen.

 August:

Opp til Bergen igjen, bare fordi det passet så bra. Jeg føler meg jo tross alt litt bergenser etter å ha bodd der i tre år, så har jeg anledning så reiser jeg opp.

Ikke noe veldig spesielt å fortelle om fra turen, jeg bodde hos Andreas, vi hadde oss en vinkveld. Og jeg fikk vært med Hanne. Jeg ble kjent med Hanne da jeg var frisørlærling på en liten salong i Bergen. 

 September:

Klassen på sykepleierstudiet har en dags surfeundervisning, Det er IKKE en del av studiet altså, tenkte bare jeg måtte nevne det ;)

Det var godt oppmøte og jeg tror samtlige koste seg. Jeg tror ikke jeg lærte noe, men jeg hadde det veldig kjekt. Så kjekt som en med vannskrekk kan ha det...

 Oktober:

Hyttetur med noen på kullet.

Hyttetur med det som følger med, tr, kakao, god frokost, og god middag, scrable, kryssord og sudoku.

Og vin ;)

 November:

Litt vemodig dette bildet, siden farmor nettopp døde, og nå når jeg ser på bildet av henne virker nettopp det at hun er død så innmari uvirkelig.

På dette bildet er farmor og pappa, jeg har laget middag og de er nyklipte.

Hvar 5-6 uke hentet jeg farmor, reiste til pappa, begynte på middagen og klippet dem.

Da de var ferdig klippet, spiste de.

På den måten fikk de begge litt god hjemmelaget mat også, og jeg passet på at farmor fikk med seg en del med hjem. Hun orket ikke så mye mat :(

Hun var ikke så glad for at jeg tok disse bildene av henne, for hun følte seg så gammel og fæl. Men jeg ville ha noen bilder av henne, så jeg sneik til meg noen.

 Desember:

Evy og jeg lager julekaker.. Det ble ikke syv sorter, men jeg minnes at det ble tre sorter den produktive kvelden. Her lager vi mintkuler, som seinere i forløpet ble til mintøyer, jada, veldig festlig.

Og når vi lager, så må vi også smake :)

God jul..

Det var året 2010 oppsummert i et bildet per måned. Jeg skal lage et innlegg om 2011 også.

Skulle gjerne hatt et glass vin..

Ååå, skulle gjerne hatt et glass rødvin denne lørdagen. Et godt glass rødvin.
Det er lørdagskveld, ungene sover søtt, jeg sitter faktisk og koser meg med skal vi danse (faktisk, jeg som aldri ser tv..).
Men denne husstanden bærer preg av at jeg har gått gravid det siste året, for her er ikke mye vin.
Jeg fant derimot apple sour, noe jeg egentlig aldri har smakt før.
Så jeg tok like godt et lite glass med masse is og en skvett med det, og NAM, det var ganske så godt.
Nei dette var kos.
Enda mer koselig hadde det vært hadde det vært noen her og delt lørdagskvelden med meg.
Og koseligere enn det igjen hadde det vært om den personen hadde tatt med rødvin.
Men det får bi en annen gang :p

5 år med forandring

De siste 5 årene har det vært mye forandring for min del.
Selvfølgelig har det vært mye forandring før det også, men det ønsker ikke ta med denne gang, fordi det for det meste har vært negativ forandring. Og forandringene de siste 5 årene har vært ganske mange.
De siste 5 årene har vært ganske positive, med noen unntak, men de er til gjengjeld ganske negative også. Så de styrer jeg unna i denne sammenheng.

Jeg ramser opp i kronologisk rekkefølge:

-Blitt ferdig utdannet frisør
-Gått ut fra et lengre forhold.
-Blitt sammen med min nåværende samboer.
-Ble make-up artist.
-Flyttet hjem fra Bergen.
-Kjøpte bil og leilighet og fant ut at jeg var gravid alt innen samme uke.
-Fikk sønn nr2
-Begynte å studere sykepleie.
-Fant ut jeg var gravid, solgte leilighet og kjøpte hus (alt innen samme uke).
-Ferdig utdannet sykepleier.
-Fikk sønn nr3

Selvfølgelig har ikke disse endringene kommet så enkelt eller i det heletatt vært så enkle som det virker når jeg ramser de opp som dette.
Men det er litt morsomt å se de svart på hvit,det er tross alt en hel del på liten tid.
De største forandringene skjer tydeligvis rundt når jeg blir gravid, heh, morsomt :)

Husmorskade? Det klør!

 Så var det ikke akkurat meningen jeg skulle dytte armen oppi varmeelemente i steikeovnen da, det bare skjedde.
Ovnen var jo for liten til alle de rundstykkene jeg skulle steike, så jeg måtte jo lage plass indest i ovnen.
Så der lærte jeg vel det, skal du steke veldig mange rundstykker,så mange at du må fysisk til å dytte dem lengst inn i ovnen... Ja da er det nok lurest å ikle seg varmebeskyttende genser, eller faktisk skru på ovnen ETTER at rundstykkene er på plass.
Typisk husmorskade...
De fleste skader skjer jo i hjemmet.

Nå ser det altså slikt ut,som om jeg er blitt angrepet av tentaklene til et ekstra giftig romvesen, som jeg i tillegg reagerer allergisk mot.
Men det altså bare steikeovnen.
Det klør ganske mye og det ser ikke så veldig vakkert ut for øyeblikket.

Allergi og dårlig ide, veldig dårlig ide.

Ahhhh, gressallergi og sommersol, en ganske mikset glede det der.

Sommersol= herlig, fantastisk

Gressallergi= pest og plage

Men de to går hånd i hånd om dagen.

Så hva gjør Lene?

Jojo, klippe gresset det må jo til når det endelig er utevær.

Gresset står i full blomst og bare   o s e r   pollen rundt seg og du kan nesten synlig se det.

Men hageflekken vår er ikke blitt klippet i år, det er min oppgave, men jeg rett og slett klarte det ikke da det var dags for det, jeg var høygravid og hadde litt problemer på den fronten.

Jeg reiste ut ens ærend for å kjøpe en gress-saks i dag.

Gresset var jo blitt nesten mannshøyt, så enten måttejeg anskaffe meg en geit og fem, eller en gress-saks.

Jeg må få kjøpt meg gressklipper også, men først må vi se om jeg faktisk får klippet gresset sånn at det er mulig å bruke gressklipper...På sikt.

 Så var det bare å begynne! Jeg er ganske effektiv om dagen når lille 2 ukers gamle Marco sover. Og dette var så langt jeg kom, og det tok sin tid..Og svette!Ikke Minst svette! Og jeg klødde over alt.
Jeg hadde på solbriller for å beskytte øynene litt ihvertfall.
Gress og brunsnegler røk samme vei! Vet ikke hva det var mest av, men det var nok gress.

 Det ble en del gress ut av det.
Men helt ærlig, så vet jeg ikke om det blir mer gress enn det.
For selv om det var mye gress,så var det vel enda mer allergi på meg.
Heldigvis har jeg ikke tenkt meg ut i helgen :D
For dette tar tid å bli bra igjen!
Så jeg får se om min kjære søte samboer kan ta over etterhvert, hvis ikke så blir det vel bare å fortsette.
Selv om det strengt tatt er en ganske dårlig ide, siden jeg kan bi veldig syk.
Så jeg burde vel egentlig holde meg borte fra mannshøyt gress :/

En herlig brud, et fantastisk bryllup!

Den 19 mai giftet Therese og Raymond seg.
Therese er ei god venninne som jeg ble kjent med i min aller første sykepleierpraksis.
Hun var min kontaktsykepleier, og etter det har vi holdt kontakten.
Du vet aldri hvor du finner de spesielle menneskene du slipper inn i livet ditt.

Da Raymond fridde til Therese i fjor sommer, og Therese skulle dele denne gledelige nyheten, så var noe av det første hun sa, at hun ønsket at jeg skulle ordne henne til den store dagen.
Noe jeg sa ja til.
Jeg har jo pyntet en del bruder, men det begynner å bli noen år siden.
Hadde jeg tenkt litt lenger, hadde jeg muligens sagt nei, men når det gjelder slike ting så erjeg egentlig ikke vanskelig å be.
Grunnen til at jeg gjerne hadde sagt nei var at å pynte en brud er ikke som å sykle, at når du en gang lært det, så kan du det.
Jeg har ikke pyntet en brud på nesten5 år,men jeg sa allikevel ja, fordi jeg kjenner henne så godt, har sminket og ordnet håret hennes ganske mange ganger. Hadde jeg ikke kjent henne så hadde jeg sagt nei.
Med det mener jeg at jeg kjenner basicen :)

Jeg vet det har vært litt berg-og-dalbane for Therese at jeg skulle ordne henne denne dagen, fordi jeg når den dagen endelig kom, så var jeg høygravid, 37 uker. Og hun var veldig redd for at jeg ikke klarte å gjennomføre det, tenk om jeg fødte før termin? Tenk om jeg fikk rier akkurat den dagen osv..
For min del var det jo også stress, jeg var jo høygravid og hadde ikke hatt en eneste pust i bakken siden jeg fant ut jeg var gravid.

Men det gikk veldig fint, både for Therese og meg.
Jeg vet at Therese er så trygg på meg at hun slappet helt av den dagen. Og det var fint.
Vi begynte dagen kl0800 med god frokost, og så gikk det slag i slag, men vi hadde god tid, sværtgod tid...Men det er rart med det, uansett hvor god tid du har, så blir det siste kvarteret bare helt utrolig hektisk. ALT skjedde på en gang. Og jeg fikk tatt på meg kjolen selv, foundation..Thats it, resten måtte jeg gjøre i bilen på vei til kirken, men det gikk veldig bra.

Jeg ble fornøyd med resultatet, og der tro r jeg bruden også ble.
Hun strålte, akkurat som en brud skal på dagen sin :)

 Brud og brudgom var helt nydelige sammen, ingen tvil om at de hadde gjort det rette!
De strålte begge to, og jeg vet ikke hvem som gråt mest den dagen, av de to.

Bryllupet var hel fantastisk. Det syns til og med samboeren min som ikke er spesielt glad i store arrangermanger. Det var god stemming hele kvelden, kjekke gjester og utrolig mange fine taler. Ja, og god mat var det også. Skulle gjerne hatt et glass vin, men det tar jeg siden :)
Dessverre så gkk vi hjem kl2300, da var jeg så sliten at jeg ikke så land... OG siden jeg/vi ikke drakk og festen startet for fult, så følte jeg at det passet fint å kaste inn håndkleet.

En liten pauseknapp takk!

Sola skinner, og folk er blide, det finnes spesielt mange fornøyde 3 års sykepleierstudenter på universitetet i Stavanger i dag, for i dag er dagen da de fleste av oss kan kalle oss sykepleiere.
SÅ ja, I DAG er jeg sykepleier, jeg er ferdig med ALT, siste karakter er utdelt..Nå gjenstår bare den høytidelige seremonien i morgen, etterfulgt av den ikke fult like høytidelige festen på kvelden.
Alt er vell! Det er herlig, jeg er ferdig, halleluja!


PAUSE!!!

Hvor er den */^#§¤E pauseknappen?!

For jeg ville virkelig nytt akkurat dette..
Å bli ferdig, tenke, YES, endelig, jeg klarte det!
Men virkeligheten er ikke alltid slik.
Jeg vet jo det, ganske godt :)
Det er nesten litt ironisk, hvordan en slk dag som skal være så lykkelig kan bli så vond.
Det er nå jeg, IGJEN sier A men ikke B, aldri B...
Jeg er ihvertfall oppi en sak som river hjertet mitt ut, og idag nådde det den store høydaren.
I dag slo realiteten meg med knyttet neve rett i ansiktet så det sang små blåfugler over hodet mitt i flere timer etterpå.
Virkeligheten kan være så hard, virkeligheten er ofte vond...
Og det å være voksen å gjøre det riktige kan noen ganger smerte mer enn du noen ganger blir fortalt det vil gjøre når du er liten.

Alt skjer på en gang nå! SÅ håper babyen ikke har tenkt seg ut riktig enda...
HVOR er pauseknappen når du trenger den?

Siste praksis, nyfødt intensivavdeling.

Det nærmer seg slutten på første uke i min aller, aller siste praksisperiode på sykepleiestudiet.
Aller siste dag i praksis blir 24 mai, da har jeg "komprimert" praksisen for å prøve å nå permisjonsdatoen som er 22 mai. Men det er ikke så nøye. Men jeg begynner å bli sliten, mest fordi det har gått i ett.

Min siste praksis er på nyfødt intensivavdeling, eller prematuravdeling som mange vil kalle det.
Prematuravdeling er noe misvisende, fordi det er ikke bare premature barn som kommer inn, fullbårne, nyfødte med mistanke om infeksjoner er et eksempel på hvilke andre pasienter som er på avdelingen.

Det er en enormt spennende avdeling, på så utrolig mange måter. Det er så mye her som du ikke har mulighet til oppleve andre plasser enn nettopp her.
Det å plumpe inn på denne avdelingen som sykepleierstudenten kan så lett bli feil. Gjerne ikke for studentene, det er ekstremt mye å lære og det meste er nytt, men det er to andre parter som er så mye viktigere enn at du får med deg hver minste nye ting.... Det er barnet og foreldrene.
På avdelingen er det en pasient som er syk, barnet,men foreldrene er vel så viktige, og det å respektere deres grenser samtidig som man varetar sykepleie til barnet, er så enormt viktig.
Denne avdelingen er unik på en måte som er skremmende, og det er at de barn og foreldre som kommer inn til denne avdelingen, mangler samspill og en naturlig tilknytting seg imellom. Og en trenger ikke være Einstein for å se at det er mye en kan gjøre feil som sykepleierstudent her.
Det blir viktig å fremme et naturlig samspill og samtidig legger til rette for tilknytting. Derfor MÅ en se foreldrene også, ikke bare barnet som er din pasient. Det kan være veldig utfordrende, spesielt i begynnelsen.
Hvis en ikke syns det er utfordrende, så betyr ikke det nødvendigvis at en gjør alt rett, men det kan faktisk være at foreldrene ikke sier noe overhodet,for de tror det skal være sånn, de vil ikke være i veien, og de vet ikke alltid hva de selv vil. Og en av våre oppgaver blir å ikke trampe over nettopp dette.

Men avdelingen er så klart så mye mer enn foreldre-barn samspill, selv om det er en vesentlig del av jobben å fremme dette.
Barnet som pasient kan være veldig utfordrende, spesielt de premature, de er umodne i forskjellige grader, og det krever tid og kompetanse for å lese dem skikkelig.
Nå har ikke vi som studenter noe å gjøre med de aller minste, og aller sykeste barna, de som ligger i kuvøse. Det er spesialutdannede sykepleiere som tar seg av dem.
Og jeg tror nok jeg ville hatt en god del erfaring på nakken før jeg ville vært der, for det er virkelig utfordrende.

Jeg merker at jeg har en god del erfaring med meg til denne avdelingen, ikke med de sykeste og minste selvfølgelig, men jeg er ikke helt grønn.
Det å ha vært på barneavdeling i praksis har gitt meg mye verdifult som jeg kan bruke her, det å ha jobbet på føden har vært ekstremt nyttig, og til og med det å jobbe på gynekologisk.
For ikke å snakke om bacheloren som handlet om nettopp premature barn og mødres stress.
Denne erfaringen/kompetansen samlet, gjør at jeg får ha egne pasienter allerede, og det er kjempe kjekt, men også skummelt, for det er så mye å ta hensyn til.
Bare det å gi medikamenter her, kan være utfordrende, for det er her vi virkelig snakker medikamentREGNING. Når en normal dose går ut ifra en voksen mann på 75 kg, så kan en tenke hvor mye omregning det blir til et barn på gjerne 1700gram... Eller 500 gram. Heldigvis er det dobbeltkontroller, og alt skal være sikkert.
Men allikevel, si du skal gi medisin til en på 500 gram og du ved en feil regner etter en vekt på 5000gram, da blir små doser dødelige. Så selv om vi ikke skal regne feil, så er det fint at det ALLTID er dobbelt kontroller.

Nei, nå blir dette altfor langt!!!
Enuke er gått, og jeg har lært så veldig, veldig mye. Gleder meg veldig til neste uke :))

Snart ferdig med et litt vel turbulent forhold.

Tre hele dager igjen, så er det slutt på et noe turbulent forhold.
Det begynte med å føle seg litt forsiktig frem, som man hør og bør.
Så gikk det ganske kjapt inn i en"bli kjent" fase, og selv om det var interessant nok, så ønsket jeg allerede i denne  fasen at det skulle ta slutt. Jo før jo heller!
Meen, så kom det noen gode dager da, hvor alt gikk på skinner og det så ut som om dette var "good shit"...Så feil man kan ta.
Så begynte bølgedalene for fult, det var krangling og mekling, gleder og faktisk litt latter også.
Ja for det må til, en må ha litt latter med.
Så var det inn i "dette vil jeg ikke" fasen, hvor det kom en stor knekk, og tårene rant. Og søvnen uteble.
Heldigvis så ble fasen fort avløst av "brett opp armene og prøv og fiks det" fasen.
Og det var ganske digg, koble ut hjernen og få det gjort.

Men, jeg må si at dette turbulente forholdet nå nærmer seg ubønnhørlig slutten, It was never ment to be.
Tre dager, tre HELE dager så er det slutt på bachelorskrivingen..
Bort med skrivekrampe og hjernesperre!
Og en hel helg fri før siste praksis!!!!!

Is som forbruksvare...osv

Bildet viser ca 14 dagers isforbruk.

Og det er utenom de isene jeg kjøper når jeg er ute på vift.

Jeg spiser ikke føteis, bare vannis/saftis.

Kostholdet mitt består vell hovedsaklig av is om dagen,siden jeg ikke blir bedre i formen.

Skikkelig ønskekosthold...Not.

NOen dager er det alt jeg får inn, andre dager får jeg inn lettfordøyelige og høyst usunne ting, med en god salat i ny og ne.

Andre dager klarer jeg spise relativt normalt, relativt.

Men ingenting mot det jeg spiste før, som er lite, sunt og ofte.

Nå må jeg spise det jeg klarer å få ned, og det varierer kraftig hva det er.

Men det det ikke er, er grovt brød og kjøtt.

Mistenker at matvarer som tar lengre tid å fordøye ikke går overens med min kropp om dagen.

Jeg merker at maten ligger dobbelt så lenge i magesekken nå som jeg er gravid.

Noe som fører til brekninger og halsbrann, gjerne en herlig kombinasjon.

Dessverre så får jeg også i meg mindre væske enn før, og det aller verste jeg kan drikke er vann.

Det er så innmari rart, jeg forstår det bare ikke.

Men, jeg får tross alt i meg mat, selv om det overhodet ikke er den beste maten.

Jeg prøver å ta vitamintilskudd også, men alt sånn må jeg ta rett før jeg sovner,hvis ikke går det ikke.

Jeg hadde virkelig trodd at jeg skulle legge på meg mer denne tiden, for en diett bestående av ting som berlinerboller, croissant, kaffe latte, vannisX1000, solo, og gjerne et skikkelig microsmeltet horn innimellom, skulle en trodd ga større utslag på vekten...Men det er vel mengden det går på også, og det er jo tross alt ikke så mye som går inn.

Den dagen jeg klarer å begynne dagen med frokost,er en skikkelig god dag. Eller blir det gjerne ikke mat før i 12tiden, noe som blir helt feil for meg.

Klarer jeg spise noen skiver med brunost feks, blir jeg kjempe glad, og klarer jeg få inn en salat og en ok middag iløpet av dagen så er dagen perfekt.

Men dagene er sjeldent sånn.

Jeg kan heller ikke spise etter kl 7 om kvelden, uansett hvor sulten jeg måtte være, da blir det halsbrannoppkast hele natten.

Men vannis, DET går alltid ned :D

Det demper både halsbrann OG kvalme.

Dille, hvem snakker om dille? For det gjør ikke jeg. Det er bare at jeg må ha det, ellers så går ikke dagene rundt...