Drømme om traumer

 

  3 mars 2019

Alle stod og så meg. Porten var stengt. Ingen ville åpne. De visste ikke hvem jeg var.
De stod der, urørlige med tomme blikk.

Hvis du finner denne siden for første gang, hvis du ikke har lest noe her tidligere, så vet du ikke noe av det jeg har opplevd i barndommen, ungdomstiden eller som ung voksen. Jeg gjengir ikke noen historier, de er å finne, men stikkord er alvorlig sykdom og overgrep. Dette er de som utpeker seg, men mye av det er under lagene, redsel, utestegning, fremmedgjøring, dødsangst og ensomhet. 

Dette er gamle traumer, traumer og følelser jeg drømmer om enda. Følelsene er der i drømmer og hendelser, men ikke som hendelsene i seg selv, de er i drømmene forskrudde, overdrevne og ofte i symboler. Disse drømmene er restene, de er smulene, men de er der. Jeg våkner i panikk, og jeg gråter. Dette er de gamle, gamle drømmene, hvor det er mørke, støv, spindelvev, tjukt mørke, forfølgelse og utestegning.

Så er det nye traumer. Som har skapt sine egne drømmer. Nå i dag vil jeg ikke kalle det nye traumer, for de er blitt gamle etterhvert de også. Det er 10 år siden, i 2016 at pappa døde. Og jeg drømte forferdelige drømmer den gang og i noen år etterpå. Fortsatt drømmer jeg om det, men jeg forstår mer hvorfor og hva det betyr for meg å drømme dette. Det er ikke uvanlig å miste foreldre, tvert om, men omstendighetene, hvordan det skjedde, hva som skjedde før og etterpå påvirket  meg i alvorlig grad. Jeg har skrevet om det også her, så det blir ikke gjentatt, annet at det preger meg sterkt selv 10 år etter. Jeg er ikke den samme nå 10 år etter og vil aldri bli det. Som om noe av noe av lyset i verden er borte og det er en tyngde i hjertet mitt. Ikke fordi pappa er borte, men pga situasjonen vi levde gjennom. EN blir preget av slik, og det sitter.
Da jeg var oppi situasjonen drømte jeg de verste drømmene. Men det var først når støvet hadde lagt seg at drømmene virkelig kom smygende. Så ille at jeg måtte søke hjelp for å slutte å drømme, for å få sove for å få hverdagen til å gå. Men det var ikke noe hjelp å få. Jeg la ut om det i forrige innlegg. Min mareritt kunne ikke behandles da de var så blandet mellom gamle og nye traumer som tydeligvis behandles ulikt. 

Men noe måtte jeg gjøre, så jeg begynte å skrive dem ned, og så som nevnt det jeg har skrevet om over at drømmene kunne deles inn i gamle og nye traumer, og hverdag. Det har vært nyttig å finne ut av, selv om jeg før 2016 visste at marerittene mine kom fra gamle opplevelser, ønsket jeg ikke å se på drømmene, jeg ønsket ikke å tolke dem. Eller mer jeg forstod ikke at det kunne hjelpe å gjøre det. Hadde jeg visst hadde forsøkt det tidligere, men jeg tror det var nettopp hva som hendte i 2016 som gjorde det mulig for meg å forstå drømmene mine i den grad jeg gjør idag. 

Drømmene er fortsatt vonde, jeg kan fortsatt har problemer med å sovne i redsel for vonde drømmer, jeg sover fortsatt med lyset på og jeg våkner fortsatt og gråter, men sjeldnere. Men viktigst, drømmene fester seg ikke på samme måte, de er ikke med meg gjennom dagen, de opptar ikke tankene mine og farger humøret mitt.

Drømmene om pappa kan være så mye, men det er følelsene det gir meg so er det verste. Jeg kan treffe på ham og snakke med han, alt er fint i drømmen, men det er en følelse i drømmen om at noe ikke stemmer. Og når jeg våkner er ikke disse drømmene fine, de er vonde.

Jeg kan drømme at jeg dreper ham, og det er aldri vakkert. Jeg vet at disse drømmene representerer at jeg skulle ønske jeg kunne skånet ham mot det som kom.

Jeg drømmer at han er helt fin, het normal, han lever og han har ikke spor av hjerneslag, som han levde med i nesten 14 år. I drømmen er jeg så lettet, jeg er så utrolig glad at alt bare var tull. Så våkner jeg og gråter fordi sannheten er en annen.

Jeg kan drømme at jeg på en helt random plass treffer ham, gjerne han jobber på en gård, han bygger et gjerde. Og jeg går bort til ham og gråter og be om unnskyldning for at jeg ikke kunne hjelpe ham, jeg er helt knust. Han ser på meg i drømmen og sier han ikke vet hva jeg snakker om og at alt ordner seg on. Selvfølgelig er ikke dette et tegn fra pappa at jeg ikke var skyldig og at han tilgir meg, men jeg tror at i disse drømmene er det jeg selv som trøster meg selv på at det ble slik det ble og livet går videre. Men uansett hva jeg vet og hva andre sier, så vil jeg alltid kjenne på at det ikke hadde trengt å gå som det gikk, jeg kunne faktisk ha gjordt noe, om jeg bare hadde visst.

Jeg kan drømme at pappa faktisk er død, men så er han plutselig der, og jeg blir så lettet, men så dør han, brutalt i drømmen, og jeg opplever tapet på ny, avmakten, redselen.

Det er uendelig ed varianter av drømmer jeg har om pappa.

Mange ganger blander alle disse drømmene seg sammen og jeg drømmer hverdagslige ting, ting som opptar meg om dagen. Kanskje er det jul? Og vi skal feire jul, og så dukker pappa opp, alle blir glade for det, men så finner jeg ikke rommet hvor alle er, lyset går og noen er etter meg, jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kan ane det, jeg roper og roper, men det er bare mitt eget ekko jeg hører. Det lukter støv og spindelvev dras over ansiktet mitt, jeg kan ikke se det og jeg får det ikke bort. Jeg er så uendelig redd for noe er etter meg. Har pappa det bra? hvor er han? Er det ikke jul? jeg løper, men kommer ingen sted. Noen ler i det fjerne, men jeg vet ikke hem, det er en truende latter.

25 september 2019

Jeg bodde i en liten leilighet i enden av en gang. Jeg hadde fest, jeg kjente ingen av folkene på festen, ingen hadde ansikt. Jeg fikk det for meg at jeg måtte ut å finne pappa, vi hadde en slags avtale, jeg kunne bare ikke huske hva?

"Sure oppstøt kommer gjerne hos folk med stor mage og mange tær..."

...Jeg fikk meg en god latter i dag da jeg leste om halsbrann og sure oppstøt.
Du kan være sikker p at det ikke stod "stor mange og mange tær", men heler "stor mage og trange klær".
Har merket meg en økende tendens til å lese utrolig mye feil om dagen, noen ganger får jeg meg en god latter, mens andre ganger er det bare frustrerende.
Vet ikke om det henger sammen med at jeg er gravid og vims, men hvis ikke har jeg ikke noe god forklaring på det.

Jeg kjenner jo godt til både halsbrann og sure oppstøt, da dette er noe jeg sliter med til vanlig pga spiserørsbrokken min, som vil si at noe av magesekken min er vokst opp i spiserørert som gjør at lukkemekanismen ikke kan fungere opptimalt.
Men  være gravid å ha det er bare grusomt.
Nå har jeg slitt med en ekstrem halsbrann siden rett etter jeg fant ut jeg var gravid, men, som jeg har sagt før så ventet jeg det jo MEN det betyr ikke at det ikke er plagsomt eller også veldig vondt til tider.

Sist jeg var på gastroskopi og fikk undersøkt denne brokken, så diskutere legen og jeg om jeg skulle opereres, jeg tok det opp med skrekk i stemmen med tanke  på HVIS jeg skulle bli gravid en gang til.
Men på det tidspunktet virket det ikke veldig sannsynlig, og vi slo det  fra oss, da det kan oppstå komplikasjoner jeg virkelig ikke har lyst på.

Så nå sitter jeg med halsbrann fra morgen til kveld, eller skal vi si natt?
For grunnen til at jeg googlet "sure oppstøt" nå i morgentimene, var fordi jeg i natt våknet av at jeg holdt på å drukne pga at jeg hadde fått et surt oppstøt mens jeg sov og tydelig var i ferd med å puste inn samtidig.
Det var mildt sagt skremmende, og jeg hosta å harka i en time etter dette, følte ikke jeg fikk opp alt væsken som hadde sneket seg på feil plass.

Jeg opplevde dette en gang i forrige svangerskap også, men da var jeg lengre på vei, og da våknet jeg i det jeg skulle puste inn det sure oppstøtet, men denne gang våknet jeg ikke før jeg pustet inn.
Og det var skremmende, ikke bare vare det vondt, men jeg fikk jo ikke puste.

Derfor googlet jeg "sure oppstøt i søvne", men fikk ikke opp noe vetugd om det, bare at det hender med folk med stor mage og mange tær, eller med sykdommer som feks spiserørsbrokk.

Gaviscon er en veldig god venn om dagen, tar meg en liten sipp innimellom, og da lindrer det gpdt... i ca 10-15min.
Ingen hjelp om natten med andre ord.
Så i natt måtte jeg rett og slett krype til korset og ta mine resept belagte medisiner, for jeg ble rett og slett litt skremt der.
De hindrer sure oppstøt, men ikke alltid det tar bort hele halsbrannen, men det demper det som regel.

Lovehearts, som mange tyr til mot halsbrann når de er gravide, fynker ikke litt en gang det gjør det bare verre. Ikke med en gang, men etter en stund blir det uutholdelig.
Brus derimot, demper halsbrannen for en stund, ikke spør meg hvorfor.
Og jeg som egentlig ikke liker brus.
Men farris har samme nytten det også, så det går litt av farrisish drikke her hjemme om dagen.

Framover tror jeg jeg må ta disse medisinene før jeg legger meg, for jeg har virkelig ikke lyst til den opplevelsen igjen!

3mndr igjen, tiden går fort!

Så.. Er det blitt noe mer søvn her i huset?

 Da var det vel på tide med en liten oppdatering på søvnfronten her i huset.
Siden jeg gikk aktivt inn for å få minsten til å sove, eller i det minste kutte ut nattlige uvaner.
En uke satte jeg av, eller 6 dager.
Målet mitt var helt klart å få til noe søvn  her i huset før vi rett og slett blir omgjort til en zombiefamilie.
Noe måtte gjøres.
Det har vært vanskelig å ta tak i det tidligere da tiden har vært til ekstreeemt liten hjelp.
Det er ingen tvil: Lite/ingen søvn passer ikke inn i en helt vanlig travel hverdag (eller kanskje travlere enn normalt?).
Og nettopp derfor måtte vi ta tak i det, men også nettopp derfor var det så vanskelig, for vi hadde ikke tiden til det.

Som sagt, jeg satte av 6 dager.
På de 6 dagene sov jeg så å si ingenting på nettene, jeg tok det igjen på dagtid.
Jeg måtte være våken på natten, våken og klar til å ta utfordringen, hylingen og den evindelige nerdarvede staheten.
Og for å få til dette, kunne jeg ikke sove.
Rett og slett at pga at jeg har så underskudd på søvn at når jeg først sovner klarer jeg gjennomføre det jeg her skulle gjennomføre.
Pri en! IKKE gi vann på natten.
Og hvis minsten ikke får vann på natten, ja da er det stakkars oss.

Planen var:
IKKE gi vann,
IKKE bytte gejennomvåte bleier,
IKKE ta opp av sengen,
IKKE ta med OPPI sengen

Men heller:
Slutte med vann
legge seg ned
sooooove

Så hvordan gikk dette?
MYE bedre enn forventet.
Jeg tror gutten selv var sliten av tullet.
Jeg velger å tro at jeg også var så bestemt at han merket at han ikke kom til å komme noen vei med grining å tulling.

Men hvis noen tror at at bare er fryd og gammen for ikke å snakke om soving fra leggetid til morning, så må disse noen tro om igjen, for slik er det ikke.
MEN, en veldig viktig kamp er vunnet, og det var kampen om vannet.

Han har ikke fått en eneste dråpe vann på nattestid etter at vi begynte med denne sovetreningen.
Det virker ikke som om han vil ha det lenger heller.
Og før byttet jeg opptil 4 gjennomvåte bleier på natten, nå bytter jeg når han våkner, gjerne faktisk etter frokosten til og med :o
Det er ikke ord for hvor fantastisk dette er.

Sovingen da?
Jo, nå er jo dette opplegget ganske ferskt enda, det har vart i snart 2 uker, men en forandring ser vi jo.
Som regel (lang ifra alltid) sover han bedre.
Han kan legge seg kl 7 og våkne kl 12-1, men da er det bare  gå inn å si det er natt å legge ham ned, så sovner han igjen.
Sånn kan vi gjøre 2-3 ganger... hvis det er en god natt.
Er det en dårlig natt, så enten holder han det gående hele kvelden, eller/også så står han opp kl4.
Men som regel er det bare til å legge ham ned og gå ut.

Forskjellen er enooooorm.
Ubeskrivelg deilig, jeg ser endelig et lys i tunelen.
Faktisk så har dette vært veldig vanskelig for oss alle.
Spesielt siden vi aldri har kunne gjøre noe med det, siden han har vært syk nesten i et, og når han har vært frisk har vi ikke hatt mulighet pga jobben krver vi er noenlunde opplagte.

Nei det beste er helt klart om slike uhyggelige søvnvaner bli plukket bort i permisjonstiden.
Men slik gikk det overhode ikke her.

Men nå håper jeg bare det går framover :)

Oppdrag: Få ungen til å sove!

Denne uken har jeg helt fri, og jeg har holdt det slik, jeg har ikke satt meg opp til noe ekstrajobbing (som jeg pleier å ha mye av).
Jeg skal ha fri for å jobbe med oppdraget for denne uken, nemlig å få ungen til å sove.
Marco trenger søvn, og vi trenger søvn, før vi blir halvsprø.

Marco er frisk og jeg har fri, så nå har jeg brettet opp ermene og er klar til kamp.

Planen er enkel, våkner han å griner så skal jeg legge ham ned og fortelle det er natt.
Ja, jeg har så klart gjort det tidligere, men mer Marco må du gjøre det HELE natten, å ikke nok med det, jeg må ta fra ham vannet.
For uten overdrivelser så har han den siste tiden drukket godt over 1 liter vann hver natt, og ja, det er klart det blir bleieskift.
Men det er ikke det jeg skal skrive om, for det har jeg nevnt før.

Denne uken er jeg klar til hyling hele nettene om det så er, jeg er klar til å sette hardt mot hardt. Jeg har tiden til det, og jeg er såpass mettet av søvnunderskudd og småbarn som styrer huset, at jeg tåler det meste.

I dag er vi på dag to.
Og oppdateringen så langt er kort, det går egentlig veldig fint.

Jeg har merket en endring hos Marco den siste tiden, det an nesten virke som han er klar til å sove mer selv, og da er det vi som må sette ned foten..

Så nå er det på den andre natten.
Jeg er forberedt på å være oppe hele nettene jeg altså, for det verste er å sovne å være dødssliten og bi vekket. Jeg lover at jeg ikke er like flink til å stå imot når jeg er så trøtt.
Det er lett å ty til vannet da. Kanskje til og med uten at jeg er klar over det.
Men jeg fikk litt søvn i natt, jeg la meg kl 3.
Nå er kl snart halv ti på dag to, og jeg gjør meg klar til å legge meg.
Men jeg forbereder meg mentalt til at jeg skal sove lett.

Så det var det, jeg kommer med en full oppdatering når uken er omme.

Å ha en baby som ikke vil sove...

Familiens baby er som regel ofte sjefen i huset, spesielt de første månedene.
Vår "baby" er nå 19 mndr, men er fortsatt veldig, veldig mye sjef i huset.
Og med dette mener jeg at han styrer søvnen vår, sovevaner er blitt pulverisert og har omgjort faren til en nattnomade, uten fast soveplass.

Med jobb, skole og to andre barn å ta meg av, så er dette veldig slitsomt.
Det er slitsomt uansett, en kan bli sprø av mindre.

Mine to andre barn, i å r 17 år og 6 år, har også slitt med sovingen da de var små.
Og for å si dette med en gang, ikke som et forsvar av meg selv, men mer som en informasjon, jeg/vi har gjort alt det riktige i forhold til babyer og søvn.. Alt det riktige og mer til, men allikevel har det ikke gitt noen gode søvnvaner.

Førstemann sov ikke rundt før han var rundt 4 år, lurer litt på om han noengang har sovet rundt, egentlig?

Andremann var ikke noe bedre, egentlig så var det verre.
Vi hadde ikke så stor plass da han ble født, så han hadde sengen inne på vårt rom.. Men den kunne vi egentlig bare pakke sammen å sette vekk, for det var hysteriske tilstander når han skulle ligge i den.
Han sov i sengen sin (han sov ikke  rundt, aldri rundt), fram til han var 9mndr, da ble han veldig syk, to ganger på rappen.
Noe som gjorde at han lå oppå meg å sov.. Etter det kunne vi fint pakke sammen sengen etter noen intense måneder med fånyttes prøving av  innføre gode soverutuner.
Og ja, jeg ammet han, nattammet til han var nesten 2 år.
Mange syns nok det er drøyt, selv skulle jeg gjerne ha sluttet lenge før, men jeg hadde ikke overskudd til å prøve hardt nok på den kampen. Det ble med nattamming ihvertfall.
Han her "babyen" begynte å sove rundt da han var ca 5år, da hadde han eget rom. Det hadde han hatt en stund, men våknet på natten og kom opp i sengen vår  i lang tid. Nå sover han hele natten, men kryper gjerne oppi sengen om morgenen.

Så var det tredjemann nå da.
Siden jeg allerede hadde hatt to barn som sov så dårlig var jeg forberedt på tidligs mulig å innføre gode rutiner + + +
Da han var 4 uker sov han i egen seng, jeg begynte å gi han vann på flaske om natten da han var 6uker, og sluttet å nattamme da han var rett over 2 mndr. Han ville ikke ha melk uansett.
Men så var det vannet da, jeg hadde heldigvis klart å slippe unna med nattamming, men det viste seg at han ville ha mer og mer vann på nettene.

Han har alltid vært grei å legge, vi legger ham i sengen, og han snur seg rundt og vipps, han sover.
I begynnelsen sov han kanskje 3-4 timer fra han sovnet. og jeg tenkte "Yey! dette går bra!"
Men så begynte han å våkne oftere, og ville ha vann oftere, for vannet var det som gjorde at han sovnet.
Vi har prøvd å ta fra ham vannet på nattestid, men han har vært syk så ofte at det nesten bare har overlappet hverandre med sykdomsperioder, at det aldri har vært noen god til å gjøre det på, for det resulterer i skrikenetter og våkenetter, og det går ikke når han er syk.

Vi har prøvd å ta fra ham vannet, men det har gjort ting så veldig mye verre.
Sist gang vi prøvde, så skreik han hele natten, han ville ikke sove.
Natten etterpå så ville han ikke legge seg, han hylte bare hysterisk og ungen som hadde vært så lett å legge (som som hadde virkelig vært bra), ble umulig å legge.
Siden da har han vært umulig å legge, han bare hyler og virker redd.
Men vi måtte gjøre noe, for nå sov han kunn 10-15 min i strekk gjennom hele natten, pluss han var umulig å legge. Han drakk oppimot 1000ml vann per natt og tisset ut 3-4 bleier, og sengen var gjennomvåt.
Det er ikke godt for noen.

Det har vært (og er) så innmari fortvilendes.
For første gang i mitt liv har jeg lurt på hvorfor jeg noen gang valgte å få barn.
Men det er bare på nettene, når jeg er sliten, tror jeg.

Vi var hos legen for en god uke siden for å undersøke ham at alt var bra med ham.
Men legen ville egentlig ikke undersøke ham, bare komme med masse råd og tips, det krevdes mye av meg å bare sitte å ta imot de rådene jeg hadde fått 1000 ganger før og som jeg vet av erfaring ikke VIRKER på minsten, for vi har prøvd, det meste.
"har du døren på gløtt?"
Har du nattlampe?"
"har du hevet hodenden på sengen..?"
"har du leggerutiner?"
...
Gawd... Hadde ikke ungene vært med så hadde jeg nok sagt litt mer direkte at jeg ikke kom for råd, jeg er PROPPFULL av råd og tips og alt mulig selv, jeg har vært gjennom det 3 ganger nå.
Og gjerne av den grunn tror folk at jeg trenger alle disse rådene, for jeg får det tydeligvis ikke til.
Tvilsomt at det er der det ligger.
Men usikker på om alle ser det.
Noen mennesker vet bare hvordan ting skal gjøres og mener bestemt de vil få det til hvis bare de prøver selv.
Jada.

Legen ville ihvertfall ikke undersøke ham, men jeg kom nå ut derfra med et helt lass av utskrifter fra internett, side opp og side ned med tips og råd og informasjon.
Takk.
Så fikk vi sovemedisin til ham.
Så vi kunne prøve for å få slappet av alle sammen.

Nå har han fått dette i over en uke.
Og litt forbedring er det jo, men det er ikke noe vidundermedisin.
De første 4 dagene hylte han seg i søvn, men nå legger han seg greit (igjen) og jeg håper ihvertfall det er greit nå.
Han kan sove 3-4timer i strekk fra vi legger ham. Men han kan fortsatt våkne tett på netten, men drikker ikke så mye vann for å sovne igjen.
Så nå trenger vi bare bytte en bleie per natt.

Det jeg håper er jo at han klarer etterhvert å finne roen uten å måtte drikke litervis med vann.
At han vil sovne greit på kvelden, og og kanskje sove litt lenger om gangen.

Da han var baby tenkte jeg at  når han bare fikk inn gode kveldsrutiner så ville han begynne å sove rundt.
Senere tenkte jeg at bare vi sluttet med nattamming ville han sove godt.
Så tenkte jeg at han ville begynne å sove bedre når han begynte å spise skikkelig mat rundt 5mndrs alderen...
Så tenkte jeg at han ville begynne å sove godt på natten da han gikk fra to kviler til en kvil på dagen.
Så tenkte jeg at å kutte ned på hviletiden på dagen var bra.
Eller kanskje han begynte å sove bedre når han begynte i barnehagen?

Jeg har overhode ingen illusjon lenger om at han skal sove rundt før han er 4 år.

Den siste tiden har jeg vært veldig sliten

Jeg har sjelden opplevd det å vær ordentlig sliten.
Vi snakker ikke trøtt, men sliten.
jeg har faktisk ikke visst hva det vil si å vre skikkelig sliten før nå.
Jo, jeg har vært sliten, men aldri nærheten som dette.

For en ubehagelig følse.
Selvfølgelig har jeg mange baller i luften, og mange vil selvfølgelig si at jeg må slappe av, mulig det er rett, men jeg kjenner mine grenser.

Men det som gjør meg sliten, og det har jeg sagt før, så jeg skal på ingen måte utdype det.
Men ihvertfall så er det søvnunderskudd.
Det tar på å måtte våkne hver time å ikke få sove mer enn kanskje 4 timer hver natt i lang lang tid.
Jo jeg har sovet lite de siste årene, men aldri som dette, aldri få den dype søvnen. Jeg kjenner når jeg sover ( så jeg lurer på hvor god kvalitet det egentlig er på søvnen), at jeg bare ulmer på søvnoverflaten.

I det siste har dette gjort meg sliten.
En tung følelse i kroppen dominere, en trøthet som går inn til margen og søvn fjerner ikke denne slitenheten.
Jeg har store problemer med å sovne når jeg først legger meg, ironien er at det skyldes at jeg er for sliten til å slappe av, jeg er konstant på alerten.
Blodtrykket mitt har steget flere hakk, det er ikke på noen måte farlig høyt, men høyere enn jeg har hatt noen gang.
Det suser i hodet, og hodet verker konstant.

Over jul skal vi gjøre et skikkelig forsøk på å få husets sjef til å sove mer enn en time om gangen på natten.
Vi må sette av en del tid, flere netter på dette. Det går ikke nå når hverdagen er så hektisk
Så etter jul skal vi finne tid.

For dette går ikke.
Hadde vi fått søvn her i huset hadde alt andre stresset vårt bare vært stress som hadde vært mulig å håndtere.
Egentlig så har han nok bare vendt seg til å våkne ofte, og jeg har god tro på at vi kan venne han av med det, vi må bare ha tid og være konsekvente.

Totalt fravær av døgnrytme

Døgnrytme?
Jeg tror jeg ganske sikkert kan si at en russ i verste russetid, har bedre søvnrytme enn meg.
Jeg har alltid følt at døgnet har manglet en time og to for å få det til å stemme.
Men nå er jeg kammen ikke sikker på hva som er opp og ned, eller begynnelse og slutt på et døgn, for jeg har ingen døgnrytme.
Psykiateren kommer til å påpeke ganske kraftig neste gang jeg skal dit, hvor veldig farlig dette er for meg. Jeg som er bipolar og trenger å sove på natten og fungere på dagen.
Hun mener så, og ifølge boka så er det jo sånn.

Men det hjelper ikke, jeg har ingen døgnrytme, jeg sover når jeg må og KAN, og fungerer alle de andre timene imimellom.
Men det er ikke bra, i lengden, jeg kjenner allerede at det ikke er bra. Ikke mangelen på døgnrytme, men kanskje mangelen, eller det veldige underskuddet på søvn.
Denne motren har fått lite søvn de siste 5 årene, men nå tar det gullpokal over alle gullpokaler.
Og fortsetter det som dette, så kjenner jeg at jeg kommer til å bli syk, jeg kommer til å vippe over kanten, som jeg balanserer på.
Etter 1,5t søvn i natt, og 4 igår (yey, jeg hadde jo eksamen og måtte sove litt), og 3 timer dagen før det... Så kjenner jeg at dette ikke er bra.
Idag har jeg vært fysisk dårlig, og skjelver fra topp til tå.

Men sånn er det nå en gang her for øyeblikket, jeg sover når jeg kan. Men i det siste så har det blitt slik at jeg ikke klarer å sovne når jeg først legger meg nedpå, for jeg vet det er så kort tid jeg får sove uansett. Så derfor klarer jeg ikke sove, for jeg vet jeg kommer til å våkne mer sliten enn da jeg sovnet.

Det ordner seg nok etterhvert, men hvis vi ikke får den ungen til å sove snart, så  må vi plasere ham vekk en periode :P
For vi får ham ihvertfall ikke til å sove noe særlig.
Siden han nå er 1,5 år, så er det virkelig på tide å begynne å sove.

Men det er ikke bare det, det er jeg som er dårlig til å legge meg, jeg om leser til eksamen, jeg som jobber med hjemmeeksamen hele natten, og sover et par timer på dagen, jeg som jobber natt, jeg som har tusen ting å gjøre på dagtid så jeg ikke har tid til å sove når jeg først kan..Eller jeg kan ikke, egentlig.
Hadde jeg bare hatt kveldene uten å måtte springe opp og ned for å gi minsten vann og roe ham, så hadde jeg fått jobbet litt, fått litt tid for meg selv, fått gjort litt av de tingene som må gjøres.

Å klare seg på lite søvn

Ok, mange har lurt på det, hvordan jeg klarer meg med så lite søvn som jeg gjør.
Helt siden mellomste ble født for 5 og et halvt år siden, har det blitt minimalt med søvn.

Det begynte rett før han ble født, jeg gikk 11 dager over termin, de dagene sov jeg nesten ikke, jeg bare ventet at vondtene kunne starte når som helst.
Jeg var et vrak.

Og da han var født, og kom hjem, viste det seg at han var av den sort unge som ikke ville sove.
Han er nå nærmere 6 enn 5 år, og fortsatt våkner han på natten.

Da han var 1 år, begynte jeg å studere.
Studere med nattamming (ja, faktisk), konstante oppvåkninger, tidlig opp og seint i seng.
Oftere enn ikke ble det 3-4 timer søvn, var jeg heldig ble det 5, kanskje 6 timer.
Ikke sammenhengende vel og merke.
Aldri.

Så fortsatte det.

Så ble jeg gravid igjen, med ekstrem svangerskapskvalme og verste form for halsbrann pga spiserørsbrokk.
Og i tillegg så mye bekymringer at jeg kunne delt med hele Norgesbefolkning, og fortsatt hatt til overs.
For ikke å snakke om siste innspurt på universitetet...
Jo, det ble lite søvn da også.

Så kom da siste skudd på stammen, og jammen var han et våkebarn han også.
Snart 1,5 år er han, og fortsatt våkner han 3-4 ganger per kveld/natt.

Det som nå er, er at jeg står tidlig opp.
6tiden, seinest kl7.
Men så er det så mye barnestyr på kveldene, at jeg må ha alenetid, voksentid.
Og da ender jeg med at jeg er sein i seng. Vi snakker ikke kl12, eller 1, som mange karakteriserer som seint, for dem selvfølgelig.
Vi snakker her kl 2-3.
Jeg klarer ikke sove før det, jeg må ha tid.
Og jeg sliter med søvn generelt.

Så ja, lite søvn er mitt mellomnavn, Lene Lene Lite Søvn, hei.

Det hjelper på at jeg jobber såpass mye natt da, da får jeg sove på dagen, og gud bedre for en god søvn.
Men det blir ikke mer enn maks 5timer, men det er sammenhengende.

SÅ!, Hvordan går dette?
Innstilling, kun innstilling.
Du må stille inn hodet, tankene på det.
Hvis ikke fungerer det dårlig, og du vil ikke fungere i dagliglivet, for du vil alltid hige etter mer søvn. Eller tanken på at du har fått for lite søvn.
Den natten, den uken, det siste året.
Du kan bli veldig preget.
Innstilling.
Snu tankene, snu på det.

Slik tenker jeg:
Okei, jeg trenger egentlig 6 timer søvn, men det får jeg ikke.
Sånn er det.
Jeg kan klage og syde, eller jeg kan akseptere det.
Så jeg aksepterer det.
Så legger jeg listen...
Jeg tenker får jeg 4 timer er jeg fornøyd, får jeg mindre?
Vel jeg får prøve å legge meg tidligere imorgen, eller dagen etter det.
Får jeg 5 timer, jøye meg, luxus.


Så må jeg vær innstillt på å våkne noen ganger.
Det går greit, for jeg er forberedt på det, jeg vet det bare er sånn... Og det er bare for en periode.

Men, en veldig viktig ting for meg, er at en dag ca hver annen, tredje uke, MÅ jeg ha mer søvn, så da sovner jeg tidlig på kvelden og kan sove i 8-12 timer uten å bli "bakfull" av det.
Jeg kjenner når dene dagen er, sover jeg ikke da, fungerer jeg dårlig.

Jeg er rett og slett bare innstilt på lite søvn.
Innstilling og aksept, det er det beste jeg kan komme med.

Ikke tro det du leser om baby og søvn...

Bildet illustrerer så godt så godt, så godt.
Og jeg vet at flere foreldre kjenner seg igjen i opptil flere av bildene over.
Etter 3 barn som har slitt/sliter med søvn, så kan jeg si at jeg har kjent på alle som er illustrert over, og flere.

Og jeg vil bare si, ikke tro på alt du leser om babyer og søvn.

3 barn.
Ingen av disse har ønsket å sove som bitte små.
Etter 5 år med minimalt med søvn så kjenner jeg at det sliter på.
Om noe skulle få meg fra å få flere barn, så måtte det vært tanken på å få et barn til som ikke sov.

Første barn gikk det så som så med.
Han sov i det minste i sin seng da han var 1 år, men han begynte ikke å sove rundt før han var sikkert 5, om han noen gang har sovet rundt. Jeg tviler egentlig.
Jeg kunne ihvertfall våkne om morgenen da han var liten, og hele stuen var ramponert.
Vi snakker skikkelig ramponert.
Den ene gangen hadde han skåret istykker sofaen med en brødkniv.
Da var han rundt 4 år.
Og det er klart han lurte bare på hvordan sofaen så ut inni.

Det gikk mange år før nestemann kom, hele 10 år.
Og det skal sies at vi hadde liten plass og få muligheten til å legge nr2 på eget rom.
Men et lite kott hadde vi, og der stod barnesengen.
...Som ble pakket ned da han var rundt et år. Da ga vi opp å få ham til å sove i den.
Det var ikek det at den ikke ble brukt, han var egentlig flink nok å sove i den, av og på.
Det ble mye opp på natten, for lillemann var en ordentlig liten puppegutt som skulle ha melk natten lang. En av grunnene til at han ble liggende i sengen med oss gjerne?
Men uansett hva jeg prøvde, unasett hvordan of hva VI prøvde, så klarte jeg ikke å avvende med nattamming. Jeg reiste vekk, jeg sluttet å amme fullstendig på dagtid. Men uansett så våknet jeg med gutten i puppen.
Problmet begynte ikke skikkelig før han var rundt 8mndr, da han ble skikkelig syk.
Før det sov han greit nok i sengen sin.
Siden han ble syk, så sov han vær natt oppå meg. Eneste måte å få ham til å sove var på den måten.
Så ble han frisk...Og enda sykere en uke etter han ble frisk.
Da var det gjort.
Uansett hva vi prøvde for å få ham til å sove i sengen, for å få ham til å sove rundt osv... Ingenting gikk etter det.
Vi pakket ned sengen.... Og ga opp da han var rundt 1,5år.

Da sistemann kom så tenkte vi klok av skade, å begynne tidlig med soving i egen seng.
Så det begynte vi med allerede da vi kom hjem fra sykehuset.
Da han var 6uker, gikk jeg kraftig ned på nattamming, jeg kuttet det egentlig ut, til fordel for vann på flaske.
Han ble aldri bysset i søvn, han ble aldri rygget i søvn, han ble aldri sunget og klappet på til han sovnet.
Det var rutine, rutine, rutine, fra dag 1.
Hvis han våknet var det flaske med vann som var tingen.
Og han kom sjeldent opp i sengen til oss, faktisk så virket det som han ikke treiv med å ligge sammen med oss heller. Like greit.
Storebror på 5år kommer fortsatt inn til oss når han våkner på natten, for han har aldri lært å sove rundt. Og det er ikke det at vi ikke har prøvd.

Så er det minstekrapyl da.
Joda, vann, soving i egen seng, minus nattamming.
Egentlig ganske etter boken vil jeg si.
Det som skjedde da jeg trappet ned nattamming rundt han var 4 mndr (det går ikke ann å bråstoppe plutselig når de er 6mndr), var at gutten nektet helt å ta morsmelk.
Fortvilelsen var enorm.
Jeg hadde mer enn nok melk, jeg pumpet  med jo å ga til sykshuset. Kun det som var til overs, han ble alltid tilbydd først. Men han ville ikke ha.
Sa da han var rundt 4 -5mndr var det bare å slutte med amming.
Men så var det slik at han ville ikke ha morsmelkserstatning heller... Det var IKKE etter planen.
SÅ vi måtte begynne med grøt, for at han sko få i seg næring.
For hva tror dere gutten ville ha aller helst?
Jo, vann...

Hele nettene ville han ha vann.

Sovnet fint i egen seng.
Han har alltid sovnet bra i egen seng, med perioder med hyling, men det har gått over.

Men vann, og våkning.
God DAMN sier jeg bare.
Frustrasjonen er stor. Han drikker 3 flasker til natten, 3 flasker med 225ml vann, hver natt.
Bleiene er som bly og sengen ofte våt.
Fordi han våkner gjerne 10 ganger iløpet av natten, og nei, jeg tuller ikke.
Skulle ønske jeg smørte tjukt på og lo litt av meg selv, men det er fakta.
Hele kvelden og hele natten gjennom.

Han har aldri sovet rundt, ikke en eneste gang, han er over 1 år nå.
Er lys våken midt på natten, eller står opp i halv 5tiden. Livet er spennende med lilletappen.

Jeg mener vi har gjort alt etter boken med minstemann. På helsestasjonen rister de bare på hodet, for vi har prøvd det som er. Som jeg selvfølgelig ikke har nevnt, da innlegget hadde blitt for langt.

Jeg tror egentlig i bunn og grunn guttene  mine har søvnproblemer. Som de med stor sannsynlighet har arvet fra sin mor.
Jeg har alltid, som i alltid som i så lenge jeg kan huske, hatt problemer med innsoving og oppvåkning om natten. for IKKE å snakke om fæle, fæle mareritt,.

Nei, får bare bite det i meg, for slik er det bare.
God natt.