mandag 16. november 2026

Hva vi tenker livet skal bli og hva det blir?

 



Dette er jo ofte vidt forskjellige liv,
hva en ser for seg og hva det blir.
Noen har gjerne noen av de store trekkene, målene, ønskene de satte seg tidlig som en faktisk del av livet, men s andre har ingen. Og det kan være mange grunner til det, men at mål og ønsker forandrer seg kan være en del av det, en annen kan være at livet tok en retning en ikke så komme.

Jeg vil ta for meg mitt eget liv som eksempel, da det er lettest da jeg tross alt vet drømmer og ønsker og ellers alle små krinkelkroker.

Dette innlegget kan minne om innlegget mitt "om 10 år", men det tar mer for seg hvor vi ser oss om 10 år, for hvert 10ende år, og hva som faktisk skjedde ila de 10årene.

Disse ønskene og drømmene blir jo formet utifra den personen du er og der du er i livet akkurat der og da, og dette vil jo forandre seg gjennom hele livet. Mye tar vi med og mens andre ting endres.

Da jeg vokste opp så jeg for meg en mann, og vi skulle ha 3 barn, 2 jenter og en gutt. Jeg sulle være jordmor eller egyptolog.
Da jeg ble ungdom, syntes jeg verden var en dårlig plass og jeg skulle ihvertfall aldri ha barn i denne verden.

Da jeg ble 18år, fikk jeg barn, en gutt, jeg var enslig. Livet ble veldig virkelig og jeg ble litt tvungen til å tenke på hvordan livet i fremtiden skulle se ut, for det kan være svært hensiktsmessig å sette seg mål som jobb og utdanning når man har en liten å ta seg av, og det blir også tydeligere at dette må man uansett for å klare seg.

Mål om fremtiden kan i en tid se noenlunde slik ut:

Historien om Vigdis.
Gift i 20årene med en mann, 3 barn før fylte 30 år. Bo i selvtegnet enebolig i starten av 30 årene, finne den perfekte jobben, reise mye, beholde alle barndomsvenninner.

 

Det er overhodet ingenting galt i en slik ønskerekke, men siden livet selv trekker det lengste strået og tilfeldigheter former mer enn vi tenker, så kan en slik ønskerekke gjerne se slik ut i virkeligheten:

 

Reiste til en annen by og studerrte som 19åring, var ikke fornøyd etter de 3 årene på universitet, startet et nytt studiet. Fan en kjærest mot slutten av studiet nr 2, kjente på å nå måle om å bli gift å få barn, stresset litt med det, mannen stakk, han var ikke klar til å få barn og gifte seg enda. Ble boende i den byen et år pga jobb, datet, men fant ikke den rette. Flyttet hjem igjen som 27 åring. Fant ny jobb, ikke helt fornøyd med utdaningen og tenker litt på videreutdanningen, er det ikke noe mer? Sliter litt med venner, da de fleste har flyttet vekk, det er bare en barndomsvenninne som bor igjen i byen, men hun er ikke så intressert i videre kontakt. Det var ikke så lett å finne nye venner, det blir litt gjennom jobb. Hun hadde mange gode venner gjennom studiet og angrep på at hun reiste hjem.
Så hun søker videreutdanning, kommer inn og reiser tilbake til studiebyen. Hun kjenner studiet er riktig. Men de fleste vennene fra studietiden har flyttet hjem, eller lever liv som ikke hun passer inn i.

 

Så hun starter på ny, med et par venner her og der. Hun er nå 29 år, pg klarer å finne en ny kjæreste hun virker fornøyd med, men han er ikke klar for barn før det er gått minst tre år. Hun svetter litt for dette. Han vil heller aldri gifte seg, tror ikke på eksteskap og ønsker å være samboer. Moren hennes får rett når hun treffer denne nye mannen, eggstokkkreft, og det går fort nedover, hun dør 6 mndr etter. Hun er helt forvilet, hva skal hun som snart 30 åringen gjøre uten mamma? Kjæresten er til god støtte, men det er tydelig han syntes dette er vanskelig, alt blir veldig alvorlig og veldig virkelig og han bare er ikke klar for dette. Så det blir slutt mellom dem noen mndr etter. Han er ikke en drittsekk, det var bare ikke riktig å bli.
Så nå er hun enslig, morløs og student i snart andre året av et masterløp, i en annen by, ikke mye venner utennom kontekstuelle venner, altså gjennom studiet som hun skjønner vil drive fra hverandre når livet ikke lenger dreier seg om studiene. Ikke har hun mann, hun er strax 30 år, hvor er de tre barna? Og hun skulle jo bygge hus?! Reising har hun heller egentlig ikke fått gjodt annent enn å reise mellom hjemby og studieby, for hun har ikke så mye penger som student, selv om hun har en jobb på si.

 

Spol fram 5 år.
Hun er samboer på 3dje året, hun og samboer eier en liten leilighet i studiebyen, han er herfra og vil ikke flytte. De begynte å prøve på barn for 2 år siden, hun ble gravid, men mistet i uke 15. En liten gutt, de kalte ham Johannes, han ligger i en felles gravlund, hun har vært gravid 2 ganger til, men mistet få dager etter hun fant det ut. Nå skal hun på utredning. Barna kommer ikke så lett til dem.
Kontakten med faren har sklidd ut, noe som passer dem begge, de er begge trave, bor i hver sin by, moren var limet mellom et ikke fantastisk forhold. Faren var fin han, men de hadde så lite til felles da hun ble voksen. Hun har fått to veldig gode venninner, hun ene traff hun helt tilfeldig på bussen, etter en kveld på byen, hun andre er sammen med en kompis av samboeren, de er blitt en trio, ingen av dem har barn, ingen av dem har huset de alle hadde lyst på. Men hun ene planlegger bryllup til våren.

 

Spol 5 år frem til nå.
Hun ble gift da hun var 38 år, hun fridde selv, fordi samboeren bare aldri gjorde det, men hun syns det er helt ok. Året etter fikk de en datter gjennom 6 ivf forsøk. Det var en knallhard prosess og livet ble satt på pause hvor alt dreide om eggløsning, sprøyter, eggutak, inssetting, smerte og håp, og nederlag. 2 til hadde de mistet, men ingen hadde fått navn, de viste enegnag ikke kjønn så tidlig det var, 5 uker, 6 uker? Hun husker ikke lenger, alt er en sky. Men hun har fått reise en del, hun er lykkelig med mannen og begge venninne har fått barn, og selv om det har vært vondt å se at den ene etter den andre av dem fikk barn, men ikke hun, så delte hun glede og forventning, og hun var jo blitt tante til begges barn. Og nå hadde hun dattera Lisett som strax blir 1 år. De vet ikke om de vil prøve på flere barn, kanskje, kanskje kanskje ikke, men klokka tikker. De Skal kjøpe en større bolig nå, en gammel herregår på landet.
Lvet ble ikke som hun tenkte, det var så mye som ikke gikk veien, og så mye som spilte inn som hun ikke hadde regnet med. Men alt i alt elsker hun livet sitt, selvom det ble noe helt annet. Hun savner mammaen hver dag og skulle ønske hun kunne oppleve å bli bestemor. Livet er sårt og det er vakkert, det er tungt og det er givende, men det er HENNES liv.


Så det var en fiktiv historie bare for å vise at de overordnede målene våre ofte må vike plass for livet.
Det er fint med mål, men det er så mye vi ikke kan styre som er med å forme hele livet vårt. Noen mål kan vi jobbe veldig med og klare å nå og, og det er gjerne utdaninng, men selv det kan endre seg, fordi plutselig så ville du ikke lenger bli veterinær, men sosionom.

Sånne løse mål for mitt liv har vært gift, tre barn, helst 2 jenter 1 gutt, jordmor, ihvertfall sykepleier. Enebolig. 

Sånn helt sett ovenfra så kan jo livet mitt se litt sånn ut nå, hvis man myser mellom fingrene på en tirsdag.
Jeg er skilt, har fire gutter, bor i enebolig, er jordmor.
Strengt tatt ganske likt. Men i ønskene mine så ønskte jeg jo også at alt skulle være bra, normalt og ikke stress.
Man kan ikke få alt.

Jeg ble gift etter mange år med samme mann, men skilt kort tid etter. Jeg strevde fryktelig med forhold, jeg får det bare ikke til, nå er jeg singel på andre året, ufrivillig. Men så frivillig da jeg ikke ønsker noe nytt.
Jeg fikk en sønn som 18åring, og fikk et kull på 3 gutter etter 10 år. 
Jeg er jordmor, men det har vært en kamp, og jeg ble det ikke før jeg var 40 år, først var jeg frisør, så ble jeg sykepleier så da en lomme åpnet seg med mulighet ble jeg jordmor.
Jeg bor i enebolig, men denne  er for stor og dyr for guttene og meg, Men jeg trives og vil ikke flytte. Jeg flyttet inn her da jeg var 38 år.

Så hva med disse tidlige målene for livet som vårt yngre selv setter for oss? Er det reelt å strekke seg etter eller må vi se på det som løse ønsker for en fremtid vi ikke kjenner til med ukjente komponenter og hendelser utformet av egne valg, andres valg og livet generelt?
Disse ønsker og tankene blir jo formet i et sinn som ikke har ide om egen ønsker og tanker i framtiden, vi vet ikke hvem vi er i fremtiden så alt vi kan ønske er utifra det vi vet på det tidspunkt man ønsker det.

Men livet endres stadig, på godt og vondt altså. Og mål flyttes og endres. Og det er helt ok.
Vi har ikke en kontrakt med noen, men vi bør alle få lov å ønske å følge drømmer og endre disse også, og vi skal alle forme våre egne liv. Og husk at drømmer, mål og ønsker alle males på et levende lerret i utvikling, og vi selv står ikke for alle strøkene.


søndag 15. november 2026

jeg skulle bare bygge en ny terrassestue...

 


Jeg bor i et eldre hus, og et eldre hus som alle hus, trenger vedlikehold
Her bor jeg alene med ungene, og mange lurer jo på hvorfor jeg bor i et eldre og for stort hus nå når jeg er blitt alene.
Og selvfølgelig forstår jeg hvorfor folk lurer, men alt i alt plusser og minuser sammenlagt så er summen at det ikke koster meg mer å bo her enn å bo i et  mindre og nyere hus.
Og et pluss som teller tungt for meg er ungene, de får i en turbulent tid fortsatt bo i barndomshjemmet,
Så forandringer etter skilsmissen ikke blir større enn de trenger å være.

Hverdagen og hverdagsøkonomien går greit. Jeg klarer også noen uforutsette utgifter, takket være jobben min, jeg jobber en del ekstra så jeg får dekket for disse tingene. Så vi klarerer oss.
Men det som økonomien ikke rommer er større oppusninger eller utbedringer av huset. Når noe større må skje, må jeg nok øke på lånet, men det utsetter jeg til jeg må. Til feks taket må byttes osv.

Men jeg har da fått gjort noe i disse to årene alene, oppgradert sikringsskap, innstalert ladeboks til ELbil, byttet en del hvitevarer, pusset opp to trapper, malt og tapetsert. Så ting blir gjort.

Men så kommer vi til gnagsåret or roten i historien. Terassestuen.
Denne har i flere år vært klar for utskifting, men vi og etterhvert jeg har utsatt det, for den har fynket.
Til i fjor sommer og ungene sparket fotball i hagen og da ballen traff veggen gikk den strake veien rett gjennom. Veggen var bare helt morken.
Terrassestuen har vært bra den, mye glede av den, men nå måtte den bare skiftes ut.
Det ble ikke gjort ifjor, jeg hadde bare ikke penger til det, men jeg la det ut på mitt anbud, og det kom bare inn to hele tilbud. Disse to varierte litt i pris, 100tusen og 130tusen.

Slik så det ut.


I år satset jeg på billigere sommerferie, med høyde for å fikse problemet. Jeg la ut jobben på mitt anbud på ny, men ingen ny respons. Så jeg tok kontakt med den av de som hadde gitt det rimeligste tilbudet.
Jo det var intressert i oppdraget, men prisen hadde naturlig økt til 108tusen. Med litt fra feriepengepotten og en god del ekstrajobbing gjennom høsten så skal det gå.
Så etter noe smser fram og tilbake, så får jeg en veldig liten spire av dårlig følelse i magen.
Det begynner egentlig med mange små ting, men summen gir meg litt uro. Men det er ingenting å sette fingen på. Jeg sier såpass til vedkommende som ringer meg ned sent og tidlig om jeg er på jobb eller hjemme. Det er ikke måte på meldinger og telefoner jeg får fra ham. Jeg sier som sant er, jeg er litt urolig fordi jeg er blitt lurt før gjennom mitt anbud. Hvor jeg fikk pusset opp to trapper, som var så elendig arbeid ++ Jeg hadde betalt da de var ferdige da vi var på ferie. Jeg tok vedkommende rett til forbrukertilsynet, men den endte med at han slo seg konkurs, så da stod jeg der en erfaring rikere. Jeg sier såpass til den potensielle terrassemannen, og får dette til svar:


Jeg reagerte på at jeg selv måtte lage en avtale, hva skulle stå i den? Så jeg kopierte bare material og prislisten han hadde sendt meg og skrev nå de skulle være ferdige.
Dette signerte terrassemannen på flekken, oppstart neste fredag.
Så gikk da uken og jeg hørte ikke mer, men jeg hadde jo en dag en dato for oppstart.

Fredagen kommer, jeg er hjemme og venter, og ingen kommer.

Jeg får ikke en telefon eller sms om dette.
I slike situasjoner med en oppstartsdato fra seriøse folk har disse alltid kommet kl 07 og startet. Men jeg tenkte jeg fikk gi dem tid. Kl 10 sender jeg sms, fordi jeg vil jo planlegge dagen. Da får jeg beskjed om å kontakte, la oss kalle, ham hm... Ingulf.
Og her får jeg svar, beklager forsinkleser, pga sykdom og annet.

Ok tenker jeg, det er ikke urimelig det og svarer såpass, i en vennlig tone. Men viderespør når de så tenker å begynne hvor Ingulf svarer ikveld eller imorgen.
Altså en fredagskveld eller lørdag?
Dette syns jeg også er rart.

Fredagskveld går, også resten av helgen, ingen kommer, ingen kontakter meg, Jeg kjenner meg veldig stresset for jeg har betalt halve beløpet og begynner så smått å tenke at disse er tapt, og jeg vet systemet her er dårlig om man da ikke har tegnet forsikring, og det har jeg ikke, da jeg oppdaget dette tilbudet etter oppstartsdato, så toget der er gått.

Jeg sender melding til Ingulf, men får ingen svar. Jeg sender flere meldinger, men fortsatt ingen svar. 
Og la meg bare si, jeg får aldri mer noen meling fra denne karen, hverken som svar på alle spørsmål jeg har, eller som kontakt med meg fremover, jeg blir heller aldri oppringt fra dette nummeret.
Så jeg svetter.
På kvelden skriver jeg til hovedmannen, terrassemannen. Hvor jeg lurer på hva som skjer.
Han kan fortelle at Ingulf har sagt han skal starte dagen etter.
Som han ikke gjør.

Jeg gidder på tirsdagen ikke mase mer, jeg får ikke noe svar uansett, så jeg tenker jeg får bare vente. Den natten går jeg på jobb igjen etter en uke fri og prøver ikke å tenke så mye på det. Tenke på kampen mot om mulig få igjen pengene. Men fortsatt så vil de gi det litt tid, det kan jo være de kommer.
Men kommunikasjonen står ikke i still til da terrassemannen desperat prøvde å få dette oppdraget, dette tenker jeg også over. Det er som et tomrom, ingen kommunikasjon.

Da jeg våkner dagen etter, ser jeg at jobben er påbegynt, rivingsarbeidet har startet. Men jeg ser ikke snurten av folk, men kl er 17 og de er nok hjemme og spiser middag. Men jeg sjekker mobilen, ingen har ringt eller sendt sms.
Jaja tenker jeg, de har ihvertfall revet en del, så noe har jeg fått. 

Slik tenker jeg nå. Og tenker så, er jeg urimelig i hvordan jeg tenker?

Jeg går på jobb de neste dagene, og jeg ser arbeidet ta form. 
På et punkt henter jeg fram en høy gardinstige som er min, jeg vil bare poengtere at denne er min, de har kun små trappestiger med to trinn stående her på dette punktet. 
Dette gjør jeg for å tømme takrennen for smuss, for det vokser jo småtrær her nå, og jeg har aldri hatt mulighet til å tømme den før.
Etterpå klapper jeg stigen sammen og setter den lengst borte på langveggen av huset.

Dagen etter ser jeg de har tatt stigen min i bruk, helt ok det, ser ikke noe problem i det.

Hver dag tar jeg bilde av arbeidet, jeg føler bare jeg må dokumentere.
Og den ene dagen ser jeg at de har knust 2 taksteiner og lagt dem pent i en stol, men ingen har sagt dette til meg, men jeg ergentlig med de kommer til å si noe.
Det gjør de aldri.

Så kommer vi til noe som jeg syns er veldig rart. Slik terrassestuen var, var 2 av støttebejelkene noen flassede jernbjelker, virkelig stygge, jeg gledet meg til å få alt nytt. Men ettersom bygget tar form, ser jeg at de bruker disse på ny. Jeg får en stog angstball i magen av dette, for dette har jeg ikke hørt noe om.
Men terrassemannen svarte at dette hadde de tenkt hele tiden og jeg kunne jo bare male over hvis jeg syntes disse var stygge.
Jeg får litt hakeslepp og tenker også er det jeg som er idiot?

Plutselig en dag er de borte, alt er pakket ned, og ryddet opp, noenlunde ryddet opp. Men ikke veldig nøye ryddet, så jeg er usikker, er de ferdige? Pauser de? Hva skjer.
Jeg minner om at ingen har tatt kontakt med meg gjennom hele forløpet, ingen har ringt, ingen har sendt sms.

Så etter noen dager spør jeg på mail til terrassemanne, hva sekjer? Jo de er ferdige.
Jeg blir helt overasketmfor det ser så uferdig ut, det er ingenting mot det som var før, det ser spinkelt ut, kassen rundt taket er ikke på plass, taket er mye mindre enn det som var som rent utseendemessige seg det totalt uferdig ut.
Jeg går også nøye gjennom bygget, men mine begrensede kynnskaper, og la meg bare si, det er mye feil, skruer som stikker ut hit og dit, taket ser ikke helt riktig ut, men hva vet jeg? Det mangler en del planker nederst på veggene og taksteinene er ikke kommet på plass.
Så dette melder jeg fra om.

De kommer på en sluttbefaring, tar med en veldig lydhør og og angrep-er-beste-forsvar kvinne.
Terrassemannen ser etter mitt syn veldig nervøs ut og snakker nesten ingenting, men denne kvinnen snakker., mye. La meg bare si at gasslighting er etterhvert et kjent begrep i dagens samfunn, og hun er ekspert, enten vet hun om det eller ikke, men hun bedriver det i alle høyeste grad.

Jeg måtte forstå at gjenbruk av jernstengene bare var riktig og jeg måtte forstå at det ble dyrere for meg om de ikke brukte dem. Og kasse rundt taket kunne jeg få, om jeg absolutt ville. Ekstra planker nederst kunne jeg aller nådigst få, men det var ikke med i prisen, men jeg skulle nå få de fire plankene. Det så veldig uferdig ut uten og de hadde fjernet mer enn de hadde tilført. Og når jeg forteller at jeg ikke helt er fornøyd med arbeidet og gjenbruken av jernstengene, får jeg plutselig beskjed at arbeiderne hadde forsøkt å få tak i meg ang dette, men samtid sier de også at de hadde planlagt dette hele tiden? Som nevnt, ingen har kontaktet meg.
Men det aller verste var taksteinen, enkelt forklart så var det min egen feil at de knuste og jeg burde egentlig bare bytte hele taket.

Vi blir enige i et par små forbedringer, taksteinene skal på plass, skruer som stikker ut skal kuttes og planker nederst på veggen skal tilføres. Flott.

Så skjer to ting av videre interesse.

Jeg så mail av terassemannen to dager etter sluttbefaringen om jeg kan betale sluttbeløpet da han har noen som venter på feriepenger. Dette syns jeg er snodig, de skulle ikke være ferdige før om en uke etter dette og jeg tenkte jeg hadde noen flere dager å betale på, men når jeg ser på regningen er den satt til dagen etter den er sendt ut. Jojo, jeg visste jo jeg skulle betale, men jeg har ikke pengene akkuart nå for etter mine beregninger så hadde jeg mer tid i utgangspunktet. Så sier magefølelsen min også at jeg ikke skal betale før jeg har fått taksteinen på plass.
Jeg skriver tilbake såpass, at jeg ikke anser arbeidet som ferdig og har ikke så lyst å betale før taksteinen er på plass.
Jeg kan selvfølgelig vise svaret på mail, men jeg jeg gjengir så godt jeg kan, den hyggelige mannen snur totalt og blir direkte uhøflig. Han ser visst nå hvilket menneske jeg er og det er skuffende at jeg ikke vil betale for arbeidet.

Jeg blir helt satt ut, hva i alle dager?

Men jeg betaler. Og er 100% klar for å legge saken bak meg, det er mer som skulle vært fikset på, men jeg bare orker ikke. Jeg har fått nytt bygg, jeg er ikke fornøyd, jeg har en bitter smak i munnen, men jeg har fått et nytt bygg.

Så få jeg beskjed av 14 åringen min at det var en kvinne i hagen og hentet stigen mini når jeg sov etter nattevakt. Han hadde tatt kontakt med henne og spurt hva hun skulle? Jo hun skulle hente stigen. Han sa han kunne hente meg, hvorpå hun sa neida, jeg skal bare ha stigen. Han sa, men den er jo mamma sin, hun tok bare stigen og gikk.

Jeg gir beskjed på mail gjen om dette og sier jeg vil ha den tilbake, Jada det skulle de fikse, det var nok bare en feil og takseteine var dessuten komt.
FLOTT! tenker jeg.

Så reiser jeg på sommerferie.

De aller første jeg gjør når jeg kommer hjem etter 15 dager, er å sjekke for stige og takstein, men jeg får en synkende følelse i magen når jeg ser at hverken eller er påplass.

Jeg tar kontakt igjen og får beskjed at taksteinen er jo kommet idag. Og jeg stusser og skriver at han sa jo den var allerede kommet, jeg har jo alt på mail.
Men jo de skal fikse.

Men nå oppstår det som bare gjør alt så mye, mye verre.
Det begynner å PØSregne.
Og taket lekker som en sil og det ligger som et basseng på taket, det buler nedover.
Og selv om det ikke lenger regner, så ligger det konstant et basseng av vann der.
Ved sol blir det regnbueeffekt under hele terrasen og vi får en følelse av å sitte under et basseng. Det lekker hele tiden over alt.

Jeg klarer ikke forholde meg til bygget og ønsker ikke oppholde meg ute, jeg får bare vondt i magen.
Men jeg skriver ihvertfall 9 august en reklamsjon og legger ved både bilder og film av problemet.
Jeg får beskjed samme kveld at Ingulf skal fikse.

Ingen har fikset.

Jeg skriver ny mail 1 gang i uken, jeg har meldt stigetyveriet til politiet, saken er henlagt.
Jeg får aldri noe svar.

Men jeg får endelig ihvertfall svar på den siste mailen jeg sender 6 november, hvor jeg bare opplyser om at taket lekker mer enn noengang og jeg er redd for hvordan det blir når frosten kommer mtp ansamling vann i plasttak. Videre forteller jeg at stigen ikke er på plass og heller ikke taksteinene.

Så jeg får dette svaret som ikke egentlig svarer på noe uten faktisk løgn:

Her er teksten direkte fra eposten, datoen og teksten er ekte,
men adressen og navnet fiktivt.

Ja, jeg vet jo selv at verken stige eller takstein er på plass, saken hos politiet er henlagt allerede 1 mnd i forveien, så at han skal snakke med politiet er tull. Saken ble henlagt i det de fikk den inn, men det ante meg, men jeg måtte gjøre noe. Dette svarer ikke på noe. Og jeg videresender reklamasjonen til ham igjen samt hans eget svar og gir ham et svar på denne mailen, men jeg har ikke fått noe svar.

Jeg skal ikke legge hele vekten på magefølelsen helt i starten, men jeg følte da noe, men jeg kunne ikke få helt tak på det. Men det gikk som jeg fryktet, egentlig verre.
Det er tydelig de ikke har tenkt å fikse noe som helst, de har tørket hendene av meg.
Så nå sitter jeg her, i fortsatt gjeld pga dette og vet jeg må gjøre hele jobben på nye, noe jeg ikke har råd til i det heletatt.
Det er sørgelig.
Saken er så klart tatt videre, men på dette punktet har jeg ikke mye håp om noe.
Det er trist og gjør ting i hverdagen verre for meg, jeg har klump magen og orker ikke forholde meg til terrassen.
Akkurat nå vet jeg ikke om bygget er bedre eller verre en det over 30 år gamle smuldrebygget jeg hadde før, men det var ihvertfall tett i taket. 

Fra asken til ilden?

Stålbjelkene og vannansamling

her kan man se at det ligger vann konstant og
det har ingen sted å renne vekk.

bassengfølelse under taket






Den gamle terrassen


Støvet har lagt seg, men sorgen og savnet er jo alltid der.

Et lite laget minnebilde om farmor og pappa, det er selvfølgelig AI da ppa var lam i høyre arm, men det er veldig fint å se hva som kunne vært. Farmor og pappa.



 Jeg ville skrive et innlegg om sorg og savn etter et nært menneske etter lengre tid. Sa jeg er der og følelsene kan være verdt  å dele, for det snakkes ikke om.
Denne sorgen og savnet vil jo være forskjellig for oss alle, og er nok i stor grad preget av ulike faktorer, som hva personen betydde for deg og personen hvem personen var, alderen spille gjerne også inn, både oss selv og den som døde, og hvordan livet ble avsluttet, fredelig eller i kaos, ventet eller uventet. Med mye mer.

Jeg er ingen ekspert på området, men jeg er en slik person, som de fleste av oss som før eller siden mister noen, så har jeg mistet personer nær meg.
Det er ikke i seg selv noe sjokkerende at mennesker mister noen nær seg, slik er livet 
Men jeg vil tro det  utgjør en forskjell når vi mister, hvordan vi mister, hvor vi er i livet, hvilket nettverk og hvor gamle vi er, muligens, men dette er bare tanker fra en som sitter igjen, i sorgen og savnet.

Å miste noen nær, kan være en altoppslukende begivenhet, hele verden blir slått av aksene, hvordan kan andre mennesker fortsette livet som om ingenting har hendt?  Hvordan kan solen stå opp og fuglene kvitre? Hvordan kan folk hilse vennlig på hverandre og si dette blir nok en fin dag? Nå du står der og føler alt er endret og ingenting vil bli det samme noensinne igjen?

Det er mye forståelse i samfunnet for denne første tiden, det er mye kondolere, og triste blikk, varme klemmer og dype spørsmål om hvordan en har det, uten å egentlig, sånn helt egentlig ønske noe annet svar en jo takk, det går på en måte greit eller lignende.
Folk er der, men det er også ikke uvanlig at folk ikke er der, på butikken kan du spotte en såvidt bekjent, som tar en bue rundt seg, går en annen vei, fordi dette er tunge mørke og ganske vanskelige ting som en ikke helt gjerne vet å forholde seg til og ikke ønsker inn på oss selv.
Døden, hvor enn naturlig den er, så er den unaturlig i samfunnet vårt. Det er en stor mørk greie som tar mye plass, men som andre folk, spesielt de som ikke har opplevd det selv, ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til.
De aller fleste jeg har møtt etter et slikt dødsfall har ment godt, og vil vell, selv om noen formuleringer blir litt halvveis og direkte rare. Det er unaturlig for oss, og det er ikke så rart å ville unngå det.

Så skjer det noe veldig snodig sånn nærmest nøyaktig 3 mndr etter man har mistet noen. Folk slutter å spørr, Folk går videre. Det blir forventet at man selv skal pakke sorgkofferten, legge den på hylla og gå videre, sånn, ferdig, videre.
Det er ytterst merkelig og står i sterk kontrast til hvordan en føler det inn en selv. Verden er fortsatt av hengslene, perspektivet skrudd, en forsøker å vakle seg på beina og gå videre, for det er på en måte ikke noe annet alternativ.
Personen er begravet og nå har det allerede startet å vokse både ugress og blomster på graven, men fortsatt kan du kjenne etterdønningene av den siste klemmen og høre de siste ordene ringe i ørene, stemmen og latteren står sterkt i minnet, hvis du bare ringer, kan det jo være personen svarer, sant? 
Nei.

Verden går videre, og du halter med.
Ingen, eller få spør lenger om hvordan det går, er hverdagen bedre? Går det greit på jobb? Har ungene det bar? Nei, det er lagt et tungt lokk på alt, det er jo både helt innlysende at det er naturlig å miste noen, men samtidig så unaturlig i samfunnet.

For min del følte jeg famlet i blinde etter 3 mndr. Og jeg kan se det på andre som har mistet en av sine kjære, selv om situasjonen ikke er lik, kjenner jeg utrykket igjen i ansiktene deres som jeg så i mitt eget speilbilde, 3 mndr etter, 6 mndr. Vi tar gradvis på oss en maske og går videre.

Jeg er ikke redd for denne sorgen, jeg har vært i dypet, jeg har kjent på den, og det er ikke ubehaglig å spørre andre om dette. Jeg vet det er forskjellig for alle. Men jeg spør.
3 mndr etter, 6 mndr etter, hvordan har du det?
Jo takk, fin er ofte svaret. Men jeg ser på dem og sier, nei hvordan har du det? 
Så blir de litt overasket, fordi ingen spørr jo om det lenger.

Men som menneske som har mistet noen nær så hadde jeg selv satt så uendelig pris på om noen hadde spurt 3mndr etter, 8mndr etter, år etter... Hvordan jeg faktisk hadde det, med det.
Så jeg tar utgangspunkt i det og spør og gir rom for at en skal få være sårbar og ekte litt, slippe ned masken litt. 
Vi er ikke like, jeg og alle andre og alle andre og naboen. Vi er forskjellige, men jeg tror helt ærig at å få skjøvet verden av akslene er noe fundamentalt og gedigent som forblir, om en duset og dempet, så forblir det. Så et spørsmål om hvordan en har det, helt egentlig, syns jeg faktisk er ganske medmennesklig å stille innimellom. For å vise, jeg ser deg, jeg vet at det ikke er det samme.
Det er ikke det at jeg forventer en utgreing fra folk, men i mitt spørsål så legger jeg opp til at du kan være ærlig. Om det så er ok, takk som spørr, eller om du faktisk trenger bar en i 30 sekund som har tid og forstår at livet aldri blir det samme og det er et mennskeformet hull i hjerte som ingen kan fylle.

Det er gått 10 år siden jeg mistet pappa i år. Jeg har ingen som helst aning om hvordan min sorg er ift andre sin sorg. Det enste jeg kan sammenligne med er tap av mine egne nære personer og jeg kjenner forskjell i hvordan sorgen på mine nære føles. Så jeg vil tro av den grunn at sorg, savn og smerte av å være etterlatt kan føles annerledes fra person til person og fra situasjon til situasjon.
Jeg vi trekke fram to personer fra livet mitt som jeg har mistet for å illustrer denne forskjellen og dvele litt med et mulig hvorfor det føles slik. 

10 år er gått, spørsmålene om hvordan jeg har det, hvordan et liv som farløs er? Hvordan hjerte mitt har det og hvorvidt aksepten av det som skjedde er tilstedet, har forlengst stilnet.
Men hullet i hjerte er det enda, sorgen, savnet og sjokket er der enda, selv tårene er der og vonde drømmer jeg våkner opp av om natten er der fortsatt.
Men støvet er for lengst lagt seg.
For omverden er tiden gått og livet er som det var.

For meg er tiden gått, men jeg er fundamentalt forandret.
Gjerne de samme vitsene treffer forskjellig, gjerne jeg ler annerledes, eller jeg gråter oftere.
Kanskje spiser jeg mindre, eller mer. 
Jeg vet derimot at tankene har endret seg og forholdet mitt til andre rundt meg har endret seg.
Jeg vet jeg pusser tennene med venstre hånd og ikke høyre nå, som direkte konsekvensen av at pappa fikk hjerneslag og ikke kunne bruke sin dominante hånd.
Jeg vet jeg setter pris på ting jeg før ikke tenkte over, og har mål jeg før ikke visste jeg burde ha.
Ergo, jeg er forandret.
Jeg blir aldri den samme.
En blir enten en tenker over det eller ikke,
formet av sorgen, av hendelsen, og av opplevelsen.

Ja, så var det pappa og farmor. To veldig forskjellige mennesker med forskjellig betydning, begge har jeg skrevet om før og kan linke innlegg på slutten om du ønsker å lese mer om det.
Farmor var en la oss bare si det rett ut, en dårlig farmor da jeg vokste opp, kjølig og på avstand, det virket ikke som hun likte verken meg eller barn generelt. Kort fortalt.
Men da jeg var ung voksen opplevde vi en vanskelig hendelse som endret alt. 
Hun ble ikke over  natten, men i tiden etter gradvis et fantastisk menneske som jeg bare elsket og verdsatte høyt. Vi fikk et helt spesielt bånd.
Hun døde for 14 år siden og svanet etter henne er stort. Jeg svaner henne nesten hver dag,
Når jeg tenker på henne kan jeg først på et stikk i hjertet, tårer i øyene, som sjeldent faller, så får jeg et smil og ler gjerne litt og kan si ut "å farmor, som jeg savner deg".
Hun var gammel, eller 83 år, jeg følte ikke det var hennes tid, hun var så ungdommelig, men hun hadde nok et hul og 5 ihjertet hun også for jeg så noe av mørke i meg hos henne også. Så da hun falt og brakk lårhalsen, så gikk livet bare ikke helt opp etterpå.
Men hun hadde levd livet, det var ikke unaturlig at hun døde.
Selv om jeg så gjerne ville hatt henne lenger.

Pappa derimot er noe helt annet.
For meg er det ikke formet med et smil og en glede i hjertet. Eller en hverdagslig dus sorg og savn.
Der er det bare sorg og bitterhet. Over et liv som ikke ble som det skulle, av urettferdighet og gammel sorg av hjerneslag og ny sorg og sjokk på hvordan han døde. Av uskrevne hendelser og få minner sammen fra barndommen, om en noe fraværende far, som var formet av en tid helt annerledes enn min. En far jeg aldri klarte å komme helt innpå. Mye pga vansker pga hjerneslag han levde med i 14 år og reduert taleferdigheter og en ganske eremittaktig mann som likte å være for seg selv. Men spørsmålet mitt er, ble det slik eller var han slik? Skulle jeg gjort mer? Skulle jeg gjort så mye mer? I forholdet i livet og kunne jeg reddet han, om jeg visste at han faktisk trengte hjelp. Svaret på det er JA.
Jeg, og alle kunne ha reddet ham, han kunne levd idag, ihvertfall overlevd hendelsen og folk bare visste at  han trengte hjelp.

Så sorgen og savnet etter pappa er svært kompleks, det er preget av sjikkm fren\mdeles, på at vi  kunne reddet ham, og hvor grusom må det ikke være p ligge på gulvet og dø over flere dager og ikke kunne rikke seg for en sitter fast og ingen kommer? Der er en mørk sorg, og det er bitre, kalde tårer som faller når jeg tenker på det.
Når jeg tenker på pappa så er det som en klo om hjertet, tårene renner ofte over og pulsen øker og kroppen spenner seg. Jeg får ikke panikkangst hver gang lenger, men jeg gjorde det i flere år.
Det kommer ikke et smil om munnen og jeg sier ikke høyt "å pappa hvordan jeg savner deg". men jeg seier "å pappa, unnskyld" og i det ligger det så mye.

Og en mørk hemmelighet som er vanskelig å si høyt og som stadig gir meg dårlig samvittighet, er at jeg savner farmor mest av alle. Det skulle vært pappa, sant?
Det forteller sikkert noe om forholdet vårt. Og svanet i seg er komplekst. 
Og vi kan analysere og diskutere dette sikkert gjennom 1 million ord, men sorgen og savnet er annerledes.
Jeg savner også farfar som jeg mistet i barndommen, da jeg var 8 år, det bærer veldig preg av personen jeg bare ikke ble kjent med.
Jeg savner morfar som var litt fjern som meg men hjertevarm med glimt i øyet og en omsorg som viste seg i alltid å gi meg nok frukt. Han døde amme år som pappa, 90 år.
Jeg savner mormor, som var den absolutt beste mormoren en kan tenke seg da jeg var liten, men vi vokste fra hverandre for livet er komplisert og mye spiller inn. Hun døde for 8 år siden, og det var preget av mer lettelse da hun var sterkt dement og savnet morfar så grusomt.

Alle disse tapene preger meg.
Det er gått såpass lenge at jeg ikke lenger kan gjenkalle farmor sin helt spesielle klingende latter eller pappa sin varme litt lett hese stemme. Han hadde en vakker stemme, det var så synd at afasien tok fra ham den gode klangen så barna mine aldri kunne bli kjent  med den, For de ble for det meste født etter hjerneslaget. Og dette er et tap etter tapet å ikke lenger klare å minnes hvordan de hørtes ut. 
Farmor savner jeg mest, mens pappas død preger meg så veldig mye.
Hva som skjedde ligger som et filter over alle andre følelser.
Og jeg tenker på det støtt og stadig. 
Tiden er gått, skriften på gravsteinen hans er falmet, men sorgen er fortsatt medium rå og så stor.
Og jeg tror aldri den blir mindre, men det er totalt usynlig usynlig for andre.

Men noen ganger hadde det vært godt, selv 10 år etter å fått et spørsmål


"hvordan går det Lene, du vet etter pappaen din?"


Et innlegg om farmor, om hvorfor og hvordan vi fikk det forholdet vi fikk HER.

Hva som hendte da pappa døde HER.

'


lørdag 14. november 2026

43 sekunder


Dette er et gammelt innlegg, som jeg aldri publiserte, hvorfor husker jeg ikke nå. Det var svært vanskelig å skrive og jeg måtte ta mange pauser og jeg gråt mye. Jeg vet jeg skrev innlegget, men jeg visste ikke jeg ikke hadde publisert det, så det er et hull i 2016.  Jeg stoppet bloggingen da, uten å mene å stoppe, men det ble så vanskelig å skrive. Dette innlegget skulle vært lagt ut i november 2016, og det gir ingen mening at det ligger her, udelt. Det ser ut som om jeg aldri helt ble ferdig med innlegget. Det virker som om det skulle kommet mer, men det er ikke feil det blir avsluttet der der slutter.
Så jeg deler innlegget nå, for det fortjener sin plass.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tuen tanker, men ingen ord...

Det er vanskelig å få ned det jeg tenker, det jeg føler.
Det er vanskelig å beskrive godt nok, slik folk kanskje kan forstå.
Men, det er ikke godt å forklare 10000 tanker og et helt års Berg-og-dalbanetur, sånn rent emosjonelt.

Nyttårsaften i fjor, fleipet vi å sa at vi håpet året som kom ble bedre enn det som gikk.
Slik sier vi gjerne, på nyttår, spesielt hvis det har vært en del påkjenninger året som gikk, hos oss var det mye sykdom. Spesielt på slutten av året.

Nå skal ikke jeg ta for meg alt som har skjedd dette året, det kan jeg gjøre i et annet innlegg.
Det er så mye som har skjedd, ikke bare i år, men de siste årene, og selv om jeg skriver lett, både ærlig og detaljert, så har livet ikke vært noe enkelt å dele skriftlig, i all offentlighet.
Selv om alt som skjer rundt meg, i aller høyeste grad påvirker meg og opptar store deler av tiden, så har ikke jeg den friheten at jeg kan skrive som jeg vil om hvem jeg vil.

Slik kjennes det også om dette, om pappa, om hva som har skjedd.
Mange lurer, noen vet, men ytterst få spør meg direkte.
Vi er vel slik, redd for døden, for det ukjente, redd for å få servert en historie, og en følelse av ubehag som følger med den historien om man spør det veldig personlige.
Jeg sprenges, av sorg, av utilstrekkelighet, av dårlig samvittighet, av avmakt og av stillheten som følger etter et dødsfall.

Jeg kan ikke begynne å snakke om dette til folk, jeg må vente til folk spør, og da må jeg passe på å ikke fortelle for mye, ikke føle for mye, for i en vanlig samtale er ikke dette greit.
Begynner jeg å snakke om det uten å ha blitt spurt, blir folk tatt på sengen og er totalt uforberedt på alvorligheten som følger i en slik samtales fotspor.

Det føles som et vakum.

Vakumet for min del oppstod i det jeg fikk sjokkbeskjeden fra politiet "vi har nå funnet faren din.... og han er død".
Sorgen kommer ikke med en gang, sjokket av det som faktisk blir fortalt seirer totalt.
Selv om jeg på alle måter forstod hva som ble sagt, jeg visste hva det innebar, så var jeg også samtidig sikker på at det var helt feil.
All rasjonell tenkning ble rett og slett kastet ut av vinduet.
Jo, jeg forstod hva som ble sagt, og i det politiet ringte, så visste jeg det jo, før han sa det, men det ble ikke virkelig før ordene falt.

Det er 7mndr siden jeg fikk den telefonen, rett rundt kl11 mandag morgen den 4 april.
Jeg husker fortsatt den vennlige stemmen, akkurat hva som ble sagt, hvordan det ble sagt og jeg husker at samtalen varte i 43 sekunder.
Lenger tid trengs visst ikke.
43 sekunder.
På under ett minutt fikk jeg snudd verden på hodet.
"Hei, jeg ringer fra politiet, det er du  som har ringt inn en bekymringsmelding til oss angående din far? Jeg er operasjonleder og kan nå bekrefte at vi har funnet din far... Og han er dø".
Åh..? stotret jeg fram, det føltes som det eneste riktige der og da.
"Det så veldig fint ut, fredelig" Fortsatte politimannen med den vennlige stemmen.
"Jeg ønsker obduksjon" sa jeg så.
"ja ok, det er greit, da ringer en kollega av meg til deg med informasjon i morgen, kondolere så mye"

Mange, mange, mange ganger har jeg lurt på om obduksjon var det beste, for oss.
Men vi ønsket svar, for hva skjedde egentlig?

Jeg vet at siste gang jeg så ham var den 13mars i bursdagselskapet til min sønn og meg, da var han en fornøyd mann som fikk med seg kake hjem.
Så kom påsken.
Jeg hadde jo avtalt at jeg skulle ringe ham rett over påske.
Så hva har skjedd har vært et lappeteppe, et puslespill, men vi har klart å sette det sammen sånn noenlunde ved hjelp av små ting som: legetime, kvitteringer, aviser, vaskehjelpen medisindosetten og ikke minst at pappa var en mann med godt innarbeidet rutiner.

En lang og tung vei satte vi ut på.
Selvom jeg husker veldig godt, husker den første samtalen med politiet, husker jeg ikke så mye av uken etter, men jeg vet jeg må ha tatt sikkert tusen telefonsamtaler.
Så tungt det er å være den som må informerer.
Så tungt det er å måtte ringe rundt å avslutte noen liv.

"Hei jeg er datter av.... jeg ringer bare for å informere om at min far er dø og jeg ønsker av den grunn å si opp avisen..Stenge telefonen, si opp nrk-lisensen, si opp de tusen medlemskap han hadde...og informere, informere, informere".

Begravelsesbyrå. familie, politi, skattekontor, nav, biltilsynet, 1000 abonnementer, skifteretten, prest, logoped, fysioterapeut, dagsenter, aviser, mobil, post, medlemskap, strøm, gass, alarm,forsikring..er, bank...
Det var så mye vi ikke visste han hadde medlemskap i, det var så mange abonnementer, så mange å kontakte.

Har jeg glemt noen? Det har jeg nok. Men hvordan i alle dager klarte vi det? Min bror og jeg?
Eneste jeg vet er at ihvertfall jeg gikk i et vakum, følelsetomt, i sjokk.
Så mye som måtte ordnes.
Det meste måtte ordnes før begravelsen, på den måten ble selve begravelsen en "ned på jorden" opplevelse. Sjokket og sorgen ble overveldende den dagen. Den dagen var det kun sorgen og savnet som stod i fokus.
Fram til da var det et rotteres, alt som måtte ordnes.
Jeg skrev minneord  et par dager før begravelsen, men det var først da presten leste det at det virkelig slo meg hva jeg faktisk hadde skrevet på.
Før det hadde alt vært som i en vond , vond drøm, en drøm jeg bare aldri våknet fra.


Jeg har seinere lagt ut et innlegg om hva som egentlig hendte og hvis du er intressert så kan du lese om det her : Ingen skal dø alene.






søndag 8. november 2026

5 grader og fred i hodet- Et innlegg om isbading







For tja, snart 2 år siden på jobb, var det en del snakk om isbading. Det var flere på jobben som drev med dette, enten sammen eller med i egne gjenger på fritiden. Min tanke var at de var jo litt sprø som drev med slik, hvem, frivillig vil kaste seg uti kaldt vann? Gjerne isbelagt vann også?
Jeg lurte seriøst på hvorfor?

Det var mange svar, men et som gikk igjen var et rush en fikk og roen en følte.
Enkelt forklart. Noe jeg ikke helt visste om jeg helt trodde på, eller i det minste ikke forstod.
Men alle som drev med dette nikket ivrig og sa at joe dette var veldig deilig og så verdt det. Så som den jeg er sa jeg at jo det skulle jeg jammen meg prøve for å se om det var sant som de sa.

Så med mål for øyet tok jeg med ungene 14 januar 2025 turen tilet svært islagt vann. Det var snø, tykk is og jeg så ikke hvordan dette skulle la seg gjøre. Til en av ungene ropte ut at de hadde funnet et hull i isen, og jammen der var det, et hull langs en stige, som tydelig ble brukt til det jeg hadde tenkt å prøve. Jeg har ikke noe bra bilde fra den gang, det ble en heller hektisk film av det hele og jeg tror jeg var nedi 50 sekund. Men jeg skjønte etter de 50 sekund noe som  andre hadde prøvd å fortelle, det ga et rush og en ro i kroppen og sinnet.
Men jeg tenkte at her må man begynne forsiktig fordi det er klart dette er en påkjenning for kroppen.
Så jeg satte meg som mål, to ganger i mnd gjennom året.
Og det gjennomførte jeg. Bortsett fra på sommeren da vannet ikke var så følelsen av kaldbading/isbading uteble.

Dey jeg har lest meg opp på er at det kaldes kaldbading på temperaturer mellom 10 og 15 og isbading på temperaturer under 10 grader i vannet,


Men jeg har et problem, kulden klarte jeg greit, jeg fikk en enorm ro av å være i vannet, det ble grounding og fokus på pust og litt sånn meditativt for meg. Men en ting klarte  jeg ikke å slå meg til ro med som kunne nærmest ødelegge hele roen jeg fant, det var vannskrekken min.
Jeg har hele livet hatt en sykelig vannskrekk.
Så når jeg går ned i det svarte vannet som jeg ikke ser bunnen på, må jeg nærmest puste mer for redselen enn hele kulden. Jeg er så redd for hva som er i vannet, hva jeg deler element med, er det en stor fisk rundt beina mine? Er det et lik jeg trør på? Er det noe vi ikke har oppdaget her i vannet? Helt vanvittig og bunnløst, helt sikkert, en redselen er det. Det går bedre om jeg bader med noen, men er jeg alene er det vanskelig. 

Siden jeg likte følelsen av isbading, men ikke det store intet av svart vann og alt som kanskje befant seg der nede som jeg ikke kunne se, så var løsningen å kjøpe seg en badestamp.

Så jeg har kjøpt meg en stamp i oktober, som står på terrassen, og nå kan jeg bade når jeg vil.




Jeg startet i oktober, da var vannet "varmt", 12,4 grader, men det ble fort kaldere ettersom temperaturen ute sank raskt. Men det var herlig å kontrollere det selv, det var bare å gå ut terrassedøren, plups oppi, og svopp inn igjen. Dette gir meg mye glede. 
Jeg legger ved tabellen over  oktoberbadingene mine. November ble raskt kaldt, 4,2 grader har det vært i stampen og jeg tilpasse badelengden etter temeraturen, så 5 min har vørt det korteste til nå på 4,2 grader. Så ble vannet plutselig 5,3  grader og jeg glemte meg vekk og satt 12 min, men også så hadde jeg på neoprensokker den gangen, første gang, som gjorde at jeg kjente kulden mindre.

Det viktigste jeg får utav dette med denne type bading, er en dyp ro som starter fra jeg er i vannet og noen timer etter jeg kommer opp. Det stilner tanker, og jeg sliter med tankekjør, så denne roen er litt medisin, om jeg kan kalde det det. Nå jeg bare komme meg nedi vannet, så kjennes ikke vannet kaldt ut, og dette er det ingen som ikke driver med dette som tror på.
Men det kjennes kaldere på en annen måte å svømme rundt i et bassen på 22 grader enn å sitte i stampen på 4,2 grader, fordi kulden bare stopper. Etter ca 30min, så kjenner jeg ikke kulden, så lenge jeg klarer å komme meg nedi, fokusere på pusten og holde meg rolig. Er jeg derimot anspent og veldig stresset når jeg går oppi, så kan jeg lett hakke tenner og spenne meg, men det er mer fordi jeg blir anspent enn at jeg fryser så det virker som kulden forsterker dette.

Jeg har nemlig prøvd å gå oppi en gang da jeg akutt ble anspent og kjente angst, det gikk mot sin hensikt og jeg ble skikkelig anspent og fikk en vond følelse og måtte opp.
Men det var veldig interessant og jeg tok med meg denne opplevelsen. 
Så jeg har funnet ut to ting om indre stress og isbading og meg selv,
Er jeg stresset så går det veldig fint om badet planlegges i forkant, altså ikke impulsivt, det funket ikke. Men er jeg også veldig stresset og ikke finner roen med en gang, så fokuserer jeg på pusten og å være her og nå, så kan denne gode roen komme etter noen minutter.

Så for meg, som bipolar og en del depressiv med tankekjør og angst, så gir dette er god ro og et fokus på indre liv. Det rett og slett stilner tankene et øyeblikk. Jeg merker jeg sover bedre og har en annen ro gjennom dagen om jeg tar en tur i stampen.
Jeg er veldig glad jeg prøvde det og fant min egen måte å holde på med det

Planen min er å fortsette så lenge jeg finner både glede og denne gode roen i badingen.



 

onsdag 28. oktober 2026

Gutten som ikke var der


 I anledning oktober, Halloween og mørketid så skal jeg dele en uforklarlig hendelse jeg opplevde for mange år siden.
Jeg er naturlig skeptisk til spøkelseshistorier, og er av den oppfatning at det som regel er en forklaring. Jeg finnes ikke overtroisk, eller religiøs for den sags skyld, selv om det ikke har noe med saken å gjøre. 
Poenget er at jeg er skeptisk. 
Denne hendelsen kan jeg simpelthen ikke finne noen forklaring på, og jeg kjenner fortsatt ubehag når jeg tenker på den, mange år etter. Jeg har bare akseptert den, som uforklarlig.
Når sant skal sies, så har jeg opplevd andre hendelser som ikke kan forklares nøkternt, men for nå er det denne jeg deler, for det er denne jeg har grublet mest på.


Gutten som ikke var der

For mange år siden bodde jeg borte fram hjemtraktene mine.
Jeg kom hjem ca hver tredje helg, og da sov jeg hos søsteren min.
Den gang var de en familie på 4, foreldre og 2 gutter.

Denne kvelden/natten, hadde jeg vært hos ei venninne og kom hjem til et mørkt sovende hus.
Jeg satt en stund i stuen og slappet litt av før jeg skulle legge meg.
Huset var stille, i andre etasje hvor soverommene var, var det ikke en lyd å høre, ingen dører som åpnet eller lukket seg, ingen som gikk, ingen hostet, ingenting. Stillhet.

Jeg gikk mot trappen for å komme med opp til gjesterommet.
Da jeg har satt foten på første trinn, hører jeg løping, forsiktig løping av små barneføtter.
Jeg kikker naturlig opp, for hver er ute og løper midt på natten?
Fortrinnene høres som små trommestikker og jeg ser rett opp på et lite barn som løper bak rekkverket, jeg skimter toppen av hodet over rekkverket og kroppen som beveger seg raskt mellom gelenderet.
Naturlig roper jeg ut min nevøs navn og lurer på hva han gjør oppe så seint.

Det går raskt å komme opp trappa, 12 trappetrinn.
Jeg vil se at nevøen min har det greit og har kommet seg oppi sengen.
En gammel ikea loftseng i metal. Den er høyere enn en vanlig køyseng, og gutten er liten av vekst og knappe 3 år, så jeg må bare sjekke.
Da jeg går mot rommet stusser jeg på at døren er lukket, jeg har ikke hørt døren bli lukket.
Jeg åpner døren, og kikker inn i stummende mørke.
Det ligger store og små leker strødd over hele gulvet. 
Den eneste lysbryteren er ved døren ok kan ikke rekkes fra sengen.
Jeg kikker inn i rommet om nevøen min har gjemt seg noe sted, men det er ikke mange steder å gjemme seg. 
Grunnet til at jeg lurer på det er at jeg ikke har hørt en eneste lyd fra sengen. Hvs noen har vært bortil de gamle loftsengene i metal fra Ikea, så vet du godt at disse knirker helt forferdelig ved minste bevegelse. Denne lyden hørtes godt om døren var igjen og man var på et annet rom.
Så jeg stusset, for det var og hadde vært, musestille.

For å være helt sikker at nevøen min var på rommet og ikke hadde gjemt seg på et annet rom, klatret jeg opp stigen, og sengen knirket vilt. 
Der finner jeg en liten nattsvett gutt, med svett hår klamret til pannen, klam og tullet inn i dyna. Ser ikke ut som han har gjort annet enn å sove dypt.
Jeg må innrømme at jeg stusser veldig nå, for det gir ikke helt mening.
Rommet til lillebroren er ved siden av, der er døren åpen, jeg går perpleks inn der og kikker ned i sengen på den sovende babyen på tja, 3 mndr.

Dagen etter forteller jeg søsteren min at sønnen hennes var oppe ute av sengen på natten. Om han pleide det? Siden han bruker bleie så er det ingen grunn at han står opp på natten.
Hun ser rart på meg og sier nei det kan ikke stemme, fordi han kommer seg ikke opp og ned av sengen på egenhånd så han sitter og roper til vi kommer og bærer ham ned.

Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen da hun sa det.
Fram til da hadde jeg bare måtte akseptere at det var nevøen min så på ett eller annet hvis var ute av sengen på natten.
Men nå?
Hvilket barn så jeg?

Jeg har tenkt og grublet, og helt ærlig så gir ikke noe mening.
Ikke var jeg trøtt eler beruset for å poengtere det.

Så hva var det?
Jeg liker ikke å tenke på det, har bare avfunnet meg med at jeg bare ikke klarer forklare det.



søndag 25. oktober 2026

Når økonomi blir en trigger



Dette er en direkte fortsettelse på forrige innlegg. 
Men kan leses for seg.
Det er ikke en fortsettelse på selve hendelsen den gang, for det er ferdig skrevet.
Men dette er om seinkomplikasjonene av det om du vil.

Hvordan den tiden i liv mitt formet den jeg er idag.

Kort oppsummert,
da jeg var ca 22 år havnet jeg i en svært vanskelig sitasjonen og summen av alt var at jeg levde en tid uten inntekt og bare utgifter og uten syn på ordninger og en fremtid som svant. Det var utfordrende på mange måter, og jeg ble testet hva jeg var laget av, for å si som mamma ofte sa da jeg vokste opp, en ulykke kommer sjeldent alene, også kjent som Leneeffekten. Men du kan lese om det innlegget HER om du vil forstå helt. Eller bare gå til forrige innlegg.

Jeg kom meg opp og fram i livet, jeg ble frisør, senere ble jeg sykepleier, da jeg var i en la oss kalle det headspace hvor jeg kunne ta fatt på det studiet og komme gjennom med noenlunde gode nok karakterer til å komme videre, så etter noen år ble jeg jordmor. Som var det jeg hadde ønsket å bli, alltid. Veien ble bare så mye lengre og mer kronglete enn tenkt. Og det var ikke gitt noen gang at jeg skulle kunne bli det, før studiet faktisk kom til Stavanger det året jeg ble 40. Da visste jeg, NÅ er tiden inne, NÅ har jeg en sjanse.
Så jeg ble jordmor. Det var en del av fremtiden som den gang forsvant fram meg, da jeg var 22 år.

Så nå er jeg her, der jeg ville. Og stolt som fy, for det har vært en kamp som har kostet men også gitt. Jeg satset og vant, men ikke uten tap på veien.

Så nå vil jeg trekke fram hva den vanskelige tiden tidlig i 20årene har å si for meg idag.
Jeg er som nevnt mange ganger før, bipolar.
Kan hende det hadde vært en issue om jeg ikke var bipolar også, men jeg har kun det jeg vet og kan ikke sammenligne med en ikkebipolar Lene, så det er totalt uvisst.

I årene direkte etter den gang, var økonomien ikke super, men absolutt bedre. Jeg hadde jo en inntekt, om ikke bra, så klarte jeg meg. Men jeg merket at når penge tok slutt, om en hvor godt jeg spedde dem, så begynte angsten å snike på. En stor frykt va å stå i kassen på butikken og betale og kortet ble avvist, noe jeg tenkte på HVER gang jeg handlet i mange  mange år. Jeg kjente jeg ble klam i hendene o og anspent hver gang jeg skulle betale. Fordi jeg hadde ikke kjempemye penger, men jeg hadde som regel nok. Man lever utifra inntekt tross alt. Men noen ganger for alle, koster hverdagen mer enn man har  råd til.

Da det kom måneder hvor pengene var slutt før neste lønn kom, sendte dette meg rett i en depresjon. Jeg ble irritabel og urimelig. Jeg kjente på fortiden som snek seg opp om meg og nærmest kvalte meg.

Da jeg ble sykepleier fikk jeg litt bedre råd, men fikk også dyrere hus og større utgifter. Man tilpasser det til det man har. Så frykten glapp aldri helt.
Det ble en trigger for meg, dette med penger, å det å det at det ikke strakk til sendte meg direkte ut i et bipolarhelvete, enten med depresjon eller mani. Ingen av de er gode.Men jeg hadde egentlig ikke dårlig råd. Men kjente fortsatt på det av og til når jeg skulle betale, hva om kortet ble avvist? Og svetten i hendene piplet. Og tankene låste seg, til jeg så at betalingen hadde gått gjennom.

Så fant jeg en løsning som reddet meg, og jeg vil poengtere at dette ikke er for alle, for veien til det verre er en mulighet for alle, om en ikke har kontroll.
Jeg begynte å bruke mastercard for da fjernet jeg denne triggeren, for nå hadde jeg alltid penger når jeg skulle betale.
Men det som er viktig å presisere, er at jeg aldri egentlig brukte mer penger enn jeg hadde, jeg bare fordelte dem annerledes.
Fordi som sykepleier i nattestilling så jobbet jeg mye ekstravakter som ga en ujevn inntekt og noen måneder ga  bedre lønn, andre mindre. Pga dette ble mastercard en buffer, og jeg ble mer stabil i min bipolare lidelse.

Det var en god løsning for meg, for oss, men så klart ikke perfekt. Det hendte at jeg overbrukte, så absolutt ikke hver krone ble betalt tilbake før rentefristen, og da snek angsten og gjerne depresjonen seg inn.
Men jeg hadde faktisk veldig god kontroll.

Jeg tror pga av denne opplevelsen jeg hadde, hvor jeg kjente det så på kroppen og ikke minste i hodet, har det vært med på å eliminere noe flere med bipolar lidelse sliter med, overforbruk i maniske perioder.
En sydentur der, for det var en god ide, ny bil, jeg trengte jo en tross alt, shoppng nr livet er på topp, ja jøss ble det såå mye ut? Satt på spissen. 
Men jeg kjenner på det, men jeg planlegger helle, de villeste ideer, men bremser meg selv når det kommer til å sette det ut i livet, før jeg vet om det går, for konsevenstenkning er noe jeg har virkelig har fått teste meg på, siden jeg fikk diagnosen. Før det var det ikke så stort problem, for jeg var ungdom, uten egne penger.

Livet var på denne  tiden veldig bra, jeg slapp mye av det tankekjøret som kom av at pengene ikke strakk til. Jeg ble mer stabil, til jeg ikke tenkte så mye på det. For ordningen min gjorde at hverdagen gikk opp i opp, økonomisk.

Så kom dagen da mannen min sa han ville skilles. Det er nå rett  over 2 år siden.
Og som med alle som kommer i den situasjonen så fikk jeg totalt indre panikk av mange grunner, av alle grunner. Men hvis man skreller bort alt med følelser og svik og ny hverdag osv og kun sitter igjen med det økonomiske aspektet så sendte det meg rett ned i et ukjent mørke.

For vi var to, vi hadde to inntekter, og vi hadde større utgifter enn noengang. 4 barn og enda større hus.
Jeg ble kjemperedd, for at jeg skulle havne i situasjonen jeg var i den gang. Jeg var rett tilbake, angsten for økonomien opptok tankene mine, dag og natt. For ja jeg hadde mye bedre lønn enn noen gang, men inntektene stod også i stil. Overforbruk på mastercard kunne potensielt bli MYE, ikke bare litt nå.

Dette opptok meg mye, jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av penger, ikke fordi jeg er gjerrig eller sparefant eller syns det er så himla status, men fordi jeg vet hva det gjør med meg når det ikke strekker til.
Jeg så for meg at jeg ikke fungerte som mor, jeg bare var deprimert, jeg ikke fungerte i jobben osv, tankekjør og krisemaksimering, 100%.

Nå er det godt 2 år, 2,5 fra jeg fikk nyheten, 1 år og 10mndr siden jeg måtte stå helt på egne økonomiskebein og hverdagen... går.
Den går mye bedre enn jeg fryktet.
Men det er ikke lett, såpass må jeg innrømme.

Jeg lever i noe økonomisk uvisshet, men tåler det bedre enn jeg fryktet.
Men jeg er ikke upåvirket. Langtifra.
Jeg har måtte teste, ofte, at pengene ikke strekker til, men stå i det at det ordner seg når lønnen kommer,
som regel.
Noen ganger må jeg tåle at det bygger seg opp noe rente på mastercard, og kjenne på det.
For beløpene nå er større enn før.

Jeg jobber forstatt nattevakter, og jeg jeg jobber mye ekstra.
Ungene bor egentlig fast hos meg og vi bor i huset, jeg har overtatt hele lånet.
Jeg har langt mer i utgifter nå enn noengang, fordi jeg også er alene om det.
Men hverdagen med de normale utgifter, mat og månedlige utgifter går greit.
Den går faktisk veldig bra.
Men det er de uforutsette utgiftene som tester meg.
Jeg har egentlig ingen buffer...
Svett svett.

Og akkurat nå er jeg kommet i en situasjon hvor de uforutsette utgiftene har tårnet seg opp og jeg vil ikke kommer i land før til våren. Dette må jeg bare akseptere.
Det er slik for alle, jeg vet det.
Men det er tøft å være alene med økonomien,
men på den annen side, det er rimelig tøft at jeg klarer det.
Og jeg er imponert over hvor langt jeg er kommet.
Men fortsatt drar gamle spøkelser meg ned.
De vil nok aldri slippe taket.
Nå er det gått 25 år, og redselen og angsten fra den gang er av og til så levende.

Tanken på å ikke strekke til, for ungene er vond.
Men så gjør jeg det, jeg strekker til, og egentlig vell så det.
Men jeg må konstant jobbe med at de økonomiske tunge tidene, som nå, ikke påvirker meg mer enn det burde.

Det går, dag for dag, time for time
og av og til fortsatt minutt for minutt.
Det går.


Fremtid i fritt fall




 I begynnelsen av 20 årene var jeg svært uheldig, jeg falt mellom 2,
eller flere stoler. Jeg var alene med et barn, jeg hadde ingen utdannelse eller jobb.
Bare noen år tidligere hadde jeg fått diagnosen bipolar og sønnen min hadde fått diagnosen ADHD. 
Vi forsøkte å bli kjent med oss selv med det vi hadde, men vi strevet.
Livet på hjemmebane var vanskelig å navigere, emosjonelt.
Planen var aldri, aldri, å sitte i denne situasjonen i min alder.
Jeg hadde sett for meg både utdanning og jobb innen den tid. Jeg hadde god støtte fra foreldrene mine, jeg startet utdanning, de hjalp med barnepass og økonomisk veiledning og trygghet. Jeg levde på overgangsstønad som enslig og så lenge jeg bodde tidvis hjemme, så greide jeg meg. Planen var klar, jeg skulle i jobb og forsørge oss. Punktum.

Så skjer livet.

Ååårh. Det er bare så sammensatt det som skjer. Men jeg skal holde short and sweet.
Det meste har jeg skrevet om før, og jeg vil ikke gjenta så mye, jeg glatter ikke over noe, men det er egne innlegg, dette er livet mellom de store ting som skjer.

Så utgangspunktet for alt ligger klart foran alle vil jeg tro, jeg er alenemor, ung, uten jobb, uten utdanning, jeg er bipolar og barnet mitt har ekstra behov.
Ja, jeg har planer, men jeg er ikke der enda, på dette tidspunktet jobbes det mot fremtiden jeg har sett noenlunde for meg. Forsørge oss, bli stabil, være en god mamma, så ta det fra der.

Jeg er ustabil på dette stedet i livet, jeg prøver å bli kjent med meg med diagnosen, pusle meg sammen. Samtidig støtte barnet mitt på sin noe utfordrende vei. Jeg er der, vi har det greit, med det vi har rundt, men jeg er ustabil.

Så opplever jeg en grov voldtekt, og jeg sendtes totalt ut i kaos, som varte og rakk (Kan leses om HER).
Men jeg har ellers mine trygge rammer. Som viser seg å være tidsbegrenset.
Men slik planlegger en ikke for, slike ting som kommer i dødvinkelen, de kan vi ikke planlegge for.
Jeg planla ikke overgrepet og jeg planla ikke at pappa, en av mine største støttespiller og trygghet skulle få hjerneslag som 50åring.
En kan ikke planlegge for sånn, 22 år gammel.
Foreldrene har på dette tidspunktet i livet, nærmest evig liv, død og alderdom og akutt alvorlig sykdom  hører til fremtiden, en fjern fremtid til og med.

Pappa kom seg aldri, han ble ikke den mannen han var. Men han overlevde, tross ALT.
Men vi mistet ham den dagen, den natten. Det tok ca 6-8 uker før vi visste om an ville overleve, og hele tiden visste vi at om han så gjorde, så ble han aldri den han var. Ville ha bli totalt pleietrengende, ville han kunne kjenne oss igjen? Om han overlevde? 
Kunne han klemme oss igjen?
Smile?
Le?
Snakke...?
...puste selv?

Jeg var en spent streng, utenpå virket jeg gjerne fattet, men inni raste alt, jeg hadde ingen fotfeste, om jeg fant det, så raste det igjen og igjen. Det var ingen gitt vei å gå og jeg famlet blindt rundt i usikkerhet. Fremtiden? Drit i fremtiden, det var her og nå, dag for dag, time for time og minutt for minutt. (du kan lese om da det skjedde HER).

¨

Pust inn, hold pusten og pust sakte ut.
Panikkangsten lå rett under huden,
hele tiden, som et helt eget hudlag.

Han overlevde.

Men vi var blitt en familie i fritt fall.
Min plan om fremtiden døde den natten han fikk slag.
Jeg visste det ikke,
men fremtiden ble en islagt oppoverbakke og toppen lå var omgitt av skyer.


Hverdagen begynte.
En ny hverdag hvor prioriteringer ble omrokert.
Fremtiden og mål om den, ble tilsidesatt mot overlevelse, finne et slags fotfeste.
Jeg måte slutte på skolen, fordi hjernen min var grøt.
Mamma måtte selge huset, hverdagen var bare ikke til å håndtere.
Økonomi var gått fra å være noe hverdagslig til å bli en byrde, for oss alle.

Midt oppi dette, mistet jeg retten til overgangsstønad, jeg hadde hatt den i nesten 4 år,
det var max grense.
Jeg hadde ikke lenger inntekt, men jeg hadde utgifter.
Og jeg hadde ikke noe kapasitet og resurser til å finne ut av veien videre.
For dette var noe vi hadde såvidt planlagt for, pappa og meg, han skulle hjelpe meg å finne utav det.
Dette med økonomien min og veien videre.
Han var den økonomiske, trygge pappa.
Som kunne disse tingene.

Nå kunne han ikke spise selv, 
han kunne ikke snakke.


Å navigere systemer i Norge har jeg sagt flere ganger, krever at en er frisk eller har god hjelp rundt seg.
Jeg hadde hatt begge deler, 
nå hadde jeg ingen.
Det var ingen hjelp å få.
Det vil si, det er klart det var hjelp å få, vi bor i Norge for svarte.
Men noen ganger er denne hjelpen pakket inn i mange lag og gjemt bort og du må famle i blinde uten at noen sier nå er det varmt...Nei nå er det kaldere....varmere.
Du må finne nøyaktig hva du trenger, uten at du vet hva det er og hvor det er å finne.
Så når hodet er opptatt av overlevelse så vet du ikke hva kontoret du bør oppsøke heter en gang. 
For om du ikke visste om det fra før, så vet du det ihvertfall ikke nå.

Jeg flyttet ut. av huset, av barndomshjemmet.
Minner og verdier, affeksjonsverdi eller reel verdi, det meste gikk i en konteiner som kjørte den på fyllinga. Vi var ikke mentalt tilstedet til å sorter noe. Alt og ingenting hadde verdi. Men ingen hadde plass til oppbevaring.

Jeg gikk på diverse kontorer og spurte om hjelp.
Hjelpen fant jeg ikke.
Jeg tømte BSUkonto mens jeg gråt for framtiden som visket seg selv ut.
Boligdrømmen som svant.
Jeg tømte sparekontoer og jeg tømte de grundig planlagte aksjefondene pappa hadde brukt hjerneceller på å få istand, hjerneceller som ikke lenger fantes. For økonomi og sparing og knep, det var hans ting.
Var.

Jeg hadde nå litt penger, men økonomisk fremtid fantes ikke.
En leilighet fikk jeg leid, men jeg måtte velge mellom komfyr og kjøleskap, for jeg hadde ikke penger til begge. Dette var før FINN.no og gis bort mot henting fantes.
Måneder gikk. 
Penger er udrøyt, har mamma sagt gjennom oppveksten min.
Jeg merket hvor drøyt det var.

Det var en kald vinter og vi frøs, vi to lå sammen på mitt rom under to dyner.
Jeg kokte havregrøt på kaminen, sånn en liten peis i stua, vi fyrte med kvister og aviser og til og med en stol jeg hadde til overs.
Siden jeg hadde valgt kjøleskap..
Vi hadde lue og ull på inne.
Jeg husker vagt det var opprør mot de høye strømprisene, det er ikke noe nytt, men jeg hadde ikke opplevd det før. Så alt bet seg fast i denne tiden, jeg modnedes og vokste, jeg ble formet  og dannet i denne perioden,
Og jeg bærer det med meg, denne tiden. Den kommer fram av og til, som angst når lønna ikke strekker til. Som grubling og tankeskjør når regningene er mer enn lønnen.

Det var mye som formet denne tiden til en av de tyngste i mitt liv. Er det rart jeg forsatt bærer det med meg? Det er noe med å være så ung og ikke lært særlig om hjelp som er å få i Norge.  (du kan lese om den tiden , hvordan det opplevdes å være fattig i norge HER)

Å stå alene og trenge hjelp, for jeg var alene, og forsøke, men bli avvist, fordi det er feil. Det hjelper ikke situasjonen. Jeg var fram og tilbake på flere instanser, som nå er det samme idag NAV. Den gang trygdekontor, sosialkontor og aetat og sikkert flere.
Alle hadde ulike tanker men ingen hadde hjelp å gi.
Jeg måtte tømme barnets sparepenger... Som ikke er lov, og som jeg ikke gjorde.
Jeg måtte kvitte meg med bilen, men den var ikke min, jeg lånte den av faren min, alt jeg betalte var minimalt med bensin.
Samma det, bort med bilen, ellers ingen hjelp. Busskort kostet mer, og det ble ikke dekket.

Jeg fikk en midlertid løsning, jeg tror det var 8000kr i 6 mndr. Husleien var 5000 pluss strøm.
Men det var noe, og noe skulle jeg gjøre.
Så en dag var det et lurt menneske som hvisket et tips i øret mitt etter å ha sett meg der sikkert 100 ganger på kontoret. Hun anbefalte aetat, omskolering. Hysj sa hun, bare gjør det.
For aetat hadde ikke hjulpet noe. 
Men med denne beskjeden så skjedde noe, en port åpnet seg på gløtt.

Jeg fikk beskjed om å ha med legeerklæring, så det tok jeg med og erklæring fra psykolog og psykiater.
Så ting begynte å rulle. Det var ikke denne framtiden jeg siktet på, men det var denne framtiden det måtte bli nå.

Kort fortalt: omskolering.

Jeg visste hva jeg ville, bli jordmor, men da først sykepleier, men det gikk ikke.
Etter samtale med psykologen så sa han at jo det gitt, delv om de ikke har karakterene så kan et skriv fra meg forklare hvorfor det er slik og du kan komme inn på generelt grunnlag.

Så jeg hentet ut søknadspapirer til ulike steder, for vi søkte på papair den gang og sendte i posten.

Jeg leste på søknaden for sykeplseierstudiet, eller høyere utdanning. Og jeg gråt og gråt.
Jeg lå på magen på det kalde  stuegulvet og gråt for framtiden som ikke ble.
For her og nå var det tydelig for meg;

Det ble en lang vei.

Selv om jeg satt med alle disse søknadene, en mulighet hadde åpnet seg, lyset blinket igjen i enden av tunnelen, men det var ikke min framtid, men det var nå en fremtid.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg rev istykker den tårevåte søknaden om sykepleie?
For meg er det enkelt å se, den gang som nå. Jeg får gåsehud av å tenke på det, men det er lett.
Pga summen av livet mitt akkurat nå og hva jeg ville bruke en sykepleierutdanning til.
Jeg ville bli jordmor, målet, alltid. 
Ja men hvorfor ikke ta sykepleien da om jeg kom inn?
Nei, mm, nei, på ingen måte, derfor tårene, fordi jeg visste mine begrensinger. Jeg kunne ikke gi alt. Livet var for livete rundt meg, jeg var i stormens øye.
Jeg ville ikke at studiet for å såvidt komme gjennom.
Nei, dette var min aller første møte med å planlegge fremtiden på virkelig, og stå helt til ansvar for valgene. Jeg visste hva jeg hadde og jeg visste også at jeg manglet mye for at det skulle gå som jeg ville.
Jeg måtte ha så gode karakterer som mulig, for det er vanskelig å komme inn på jordmorstudiet etterpå.
Begynte jeg nå, så kom det ikke til å gå, jeg kjente det som en visshet i hele kroeppen.
Så jeg gråt og kasten den i peisen.

Det jeg søkte på var frisør, et svært kort studie, mndr privatist, 2,1 år praksis med lønn.
Det var ikke det jeg ville, men det jeg trengte.

Jeg TREGNTE å få en utdanning og kunne forsørge oss og være en støtte for min far og familien, jeg trengte å bygge meg opp, gå i behandling for å  bli kjent med meg som bipolar, jeg trengte innsikt og forståelse og behandling mentalt for overgrepet og ringvirkningene. Jeg trengte å være her og nå i livet, men jeg trengte også at det skulle gå framover. Og alt dette trengte jeg for meg selv, men like så mye for min så veldig elskede sønn.

Så jeg startet utdanningen, jeg ble frisør, og jeg ble make-up artist og stylist, og jeg ble dyktig også, reiste rundt i et fisørteam i europa og viste nye teknikker og farger osv. Jeg klippet på scenen jeg sminket på scenen, eller jeg sminket alle til sceneshow. Jeg reiste mye rundt.

Dette var en fremtid. Men jeg visste de ikke var min. Jeg var stolt av meg selv for å ha kommet hit jeg var i livet. 

Men i mine mørkeste perioder så gråt jeg, jeg var knust over hvordan livet ble, hvordan det hadde vørt og over pappa som nå bodde alene, skilt. 
Han var halvsidig lammet kunne med ren viljestyrke gå med venstre foten og slepe stokken av en høyrefot etter seg. Han var flink han pappa, han hadde det vanskelig, men han stod i det.
Han snakket litt, til de som kjente hem. 
Han hadde afasi, han hadde ordne i hodet, men de kom ikke ut, den biten av hjernen var ødelagt, men en annen del tok over som gjorde at han kunne si noen ord, og det var svært anstrengendes for han.

Første gang han sa navnet mitt etter flere mndr på rehabilitering, så lyste han opp og utbrøt KUKSI!
Det var noe, men det var ikke Lene. Men det var noe.

Han levde av fjorland, alene, men trivdes også med det.
Men et mål han satte seg, han satte nok flere, men det var dette han satte med meg.
Han skulle lage sursteik en jul.
Altså, pappaen min vare den beste høytidskok. Og sursteiken lever i minnene våre.
Han fikk aldri laget den, fordi vi vet det jo, men tenker aldri på det....

Livet skjer.

Vi hadde mistet ham en gang.
Nå mistet vi han for godt.


(NB: Mange år etter at pappa fikk slag, og år etter at han døde fant jeg noe. Et lite aksefond, et fond han hadde start for meg etter hjerneslaget, etter at jeg hadde tømt alle kontoer. Det var et lite beløp satt inn, mellom 2000-3000kr ca 2 år etter slaget. Det er aldri satt inn noe annet der, bare det første beløpet.
Det er nå 60000kr der nå. Og de skal stå, dette er for meg et direkte sitat fra økonompappaen min, jeg har deg jenta min...)