Hvordan klarer du det? jeg hadde aldri klart det

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt den setningen opp gjennom årene. En setning mennesker som opplever vanskelige ting ofte får høre.
Setningen i seg selv er nok et slags empatisk utsagn som kommer fra leveren og hjerte, for spørsmålet i de situasjonene er ofte, hvordan får du det egentlig til?

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde hørt den setningen rettet mot meg, for den kommer bare når det er ekstra ille i livet. Noe flere nok kan nikke seg enige i.

Jeg har ikke sagt den setningen til noen selv, ikke at det er noen som helst bragd i det, selv om personen foran meg gjerne har nettopp står i en slik en livsomveltende situasjon. Grunnen tror jeg er fordi jeg vet en slik setning ikke gjør noe som helst bedre, men for meg kan det lede tankene mot at du kanskje har et valg i denne situasjonen. Når i virkeligheten, så har man ikke det valget. 

Dette er noe jeg har tenkt på, mange ganger også, hvilket valg har man? Og hvordan utarter dette seg?
Hvordan, helt satt på spissen blir det om man opplever noe virkelig dritt, her kan du sette inn noe selv.
Men for meg var en slik situasjon feks alvorlig voldtekt, og faren min rett etter fikk alvorlig hjerneblødning, hele min liv veltet under meg, jeg ble lagt inn på psyk i psykose, ingen intekt, mellom to stoler i systemet,  alt mens jeg hadde en sønn med aleneansvar for
Jeg vet ikke om innleggelse på psyk er en del av å ikke takle, men da jeg ihvertfall kom ut av psyk, tilsynelatende FRISK med ståpåvilje. Så kom denne uttalelsen fra folk:

Hvordan greier du det, jeg hadde aldri klart det du gjør.

Men svaret er vel mest sannsynlig, at det hadde du.
Fordi man finner en vei.
Man blir ikke den samme etter slike opplevelser, en blir så forferdelig og alvorlig preget av de, men man kommer seg videre. Hver gang, så kommer en seg videre. Fordi det er ikke NOE alternativ.
Du kan gi opp, selvfølgelig, du kan feks velge å dø. 
I en slik situasjon så blir jo dette det helt stikk motsatte av å håndtere situasjonen, du kan velge det. Fritt menneske og alt det der. Det er den eneste måten jeg ser at en kan stikke fra situasjonen og velge å ikke ville ha situasjonen.
Men er det det mennesker tenker når de sier jeg hadde aldri klart det om det var meg. For det er det eneste alternative jeg kommer på for at problemet ikke skal eksisterer

For uansett hvor mye du vrir og vender på det, så er situasjonen som den er.
Jeg kan ikke endre på den, jeg må vlege hvordan jeg løser den. Og det er ikke lett, det er aldri lett.

Som da pappa døde, helt uventet, men ingen av oss visste at det var unngåelig og at han faktisk lå og døde i flere dager, alene, uten hjelp. Det var bare at dette skjedde mellom alle avtalene  vi hadde, så ingen visste. En mann som på ingen måte skulle dø, så tidlig. Bror min og jeg stod midt oppi det. Sorg, sjokk, smerte, angst, gjeld, arv, problemer, dårlig samvittighet, sjokk, enormt sjokk, og ingen hjelp...Hvor POKKER er knappen som skrur tilbake tiden henne?? Hadde DET vært et alternativ, så hadde det vært soleklart valg. Der og da.
Men vi står i det, der og da og seinere også, for alltid, og vi må finne veien videre. Vi må videre. Vi må gjøre det beste vi kan. Vi kan ikke si, nei, dette håndterer jeg bare ikke, jeg velger dette bort. For det er livet, slike fryktelige situasjoner kan plutselig uten å forvente det en nydelig sommermorgen, bli livet ditt.

Problemer og umulige situasjoner tar ingen hensyn til at man har nok problemer, at begeret er fult på hva en skal kunne takle. 

Et eksempel på det er etter at pappe døde og psyken min var tynnslitt, så fikk jeg utbrudd av helvetesild, som resulterte i vannkopper hos babyen min på 9mndr, so var for ung til dette, og viruset gikk til hjernen og han måtte legges inn på sykehus. Så da han kom ut, fikk de neste barna det, og alt var bare ikke greit. Så døde svigerfar, 60 år gammel, eksmannen og jeg hadde bare ikke resurser til å håndtere det. Vi satt der og kikket på hverandre under begravelsen og begge lurte på hva gjør vi nå?
Det var mange andre ting som også spilte inn og gjorde alt veldig tungt, men for enkelhetskyld så blir det forkortet.

Så ja, dette var en tung tid. Og tanken om å slippe alt dette var absolutt tilstedet, men mer i form av kan jeg bare våkne i morgen og alt er som før? kan dette være en vond drøm?
For det er ingen reel måte å velge det bort på.
Hvis du faller helt sammen, totalt sammenbrudd, langttidssykemeldt, hopper over å betale regninger, sover gjennom dagen og neste, orker ikke stå opp eller hva det enn er som skjer i etterkant, så forsinner ikke problemet, situasjonen forandrer seg ikke, det står støtt og det må tas tak i NÅR du velger å stå opp, NÅR livet starter igjen, NÅR rentene på alle regningene kommer osv. 
Dette er ikke å unngå en situasjon, å gi opp, det er en måte å gå videre på.
De fleste går videre, de gjør vell det? 

Jeg kan ha dager som er tyngre enn tusen år på kroppen og jeg velger å ligge i senga og gråte over alt jeg ikke får fikse, jeg gir ikke opp, jeg reagerer. Jeg ligger og hikster etter pusten i panikkangst for hva POKKER er det livet har servert meg ? Men til slutt tårker jeg tårene, står opp og lager middag.
SÅNN ser det ut. For meg. Jeg velger hver dag å gå videre, de uløselige problemene er ikke borte, de baller bare på seg, og jeg går videre, jeg velger alltid å håndtere det.
Men jeg reagerer på summen av disse opplevelsene med å knekke totalt sammen innimellom, men jeg plukker meg opp og går videre. 
Det er bare ikke noe alternativ.
Jeg er en mamma, jeg er et menneske.
Veien går bare en vei, videre.

Jeg fatter ikke at du klarer det, jeg hadde aldri klart det!
Jo, mest sannsynlig så hadde du det. 

Hvorfor jeg fortsatt blogger etter snart 20 år

 Jeg startet så smått å blogge i 2009. 
Da det var stort og nytt å blogge, alle hadde noe de ville si, og å bli blogger var litt sånn wow.
Jeg var sikker på at livet mitt, alt jeg hadde vært gjennom skulle fenge, jeg kunne lære noen noe, jeg kunne rive ned tabuer og dele fra innsiden. Det føltes godt, men skremmende å dele så mye.
Men jeg hadde mye å dele, den yngre versjonen av meg selv.

Jeg skrev mye den gang, hver dag og mer. Det var tunge innlegg, blandet med hverdagslige innlegge, det var tanker, det var mat, det var reiser, det var feringer, dikt, opplevelselser osv, det var det meste. Tråden var nok livet mitt og noen av de flere vonde ting jeg har opplevd.
Jeg var den gang og er fortsatt en ganske åpen person. 
Men etterhvert  ble det vanskelig. Jeg hadde fortsatt så mye å dele, men s¨mye av det jeg opplevde var ikke mitt å dele.
Det var lett når det var mitt. Men når andre ble innvolvert så var det utfordrende.
Jeg begynte å skrive fordi jeg hadde så mye å fortelle, men så sluttet jeg nesten, fordi jeg fikk enda mer å fortelle, men problemet var at det ikke bare var mitt å dele.

Jeg skrev rimelig fritt fram til 2016, s ble det stille, lenge, med bare et par innlegg her og der. Fordi jeg elsker å skrive, jeg ville ikke gi opp det, men jeg var nå bundet og kneblet føltes det som og det var bare vondt å skrive halveis om noe og ikke kunne dele både hva som skjedde og hvordan dette påvirket meg. Derfor dabbet det av.  i 2016 døde pappa, på brutalt vis. Det var lite annet som fikk plass, men jeg skrev ikke så veldig mye om det, fordi selvom det var så universstort for meg, så var det ikke det for alle andre, og skrive ensformig om noe, ble ikke for meg god skriving. Det var måte på hvor mye folk ville høre om det. Og det var måte på hvordan jeg klarte å sile tanker for å skrive om det. Dessuten var det så mye mer som skjedde, som jeg ikke kunne dele. Så da ble det stille her inne.

Det begynte allerede før pappa døde, det begynte vell egentlig i 2011/2012 hvor min søster mistet omsorgen for barna sine, og det er det 20tonn med materiale om, men ikke noe jeg kan skrive særlig mye om. Og nå en vil dele, men ikke kan, så blir en kneblet.
Og hele tiden, ved siden av bloggen har livet mitt vevd seg inn og ut gjennom innleggene, noe ble postet, andre ting unngikk helt bloggen. Alt var ekte, mye ble bare ikke vist til andre enn dem som står meg nær.
Hadde jeg kunne skrive fritt uten å såre andre og bare dele mine tanker og opplevelser fritt alt så hadde det vært så fantastisk, men det kan man bare ikke.
Jeg har i de årene før 2016 skrevet litt om ting, så spør finnes tilbake i tid, men jeg merket fort at det går ikke an å holde på slik. Ikke når det er barn innvolvert og andres skittentøydvask er ikke min, selv om mine skitne sokker ligger inni der.

;ye av det som opptok meg den gang var pappa, min søsterm hennes barn, mitt studie, mine barn, min bipolare lidelse, min depresjon, mine kjærlighetsutfordinger, min svogers dødsfall, min mors skilsmisse fra en ikke ok mann,  min eldstesønns voksende utfordringer på litt feil vei i livet og navigering av alt dette. Historiene ble for mange, men ordene kunne bare ikke skrives. Jeg kunne vært et avstumpet menneske og bare gjordt det. For det hadde vært fanatstisk lesning, men nei. 

Så bloggen lå brakk, jeg tenkte ofte på den.
Det er ikke som om jeg ikke har hatt noe å skrive. Men jeg klarte ikke ta ordentlig tak, jeg visste ikke veien videre.

Så i år tok jeg mot til meg og startet igjen, ikke fordi jeg regnte med så mange lesere, eller fordi jeg er så superintressant menneske, men fordi jeg har ting og fortelle, og jeg elsker å skrive. Og simpelhen fordi denne bloggen snart har levd i 20 år.

På jobben en dag møtte jeg en person, siden det gjelder jobben min så har jeg kraftig tausehetplikt, men jeg kan alikevell dele en veldig redigert hendelse.
Det var opplevelsen, ikke mennesket selv som var fokus, men det ga meg en aha-opplevesle og satte ting noe i perspektiv for meg og ga meg egentlig mer lyst til å dele, skrive om tanker og opplevelser.

Denne personen var omtrent like gammel som meg, pluss minus, jeg er 47 år nå, for å si det. Har aldri trodd på at man er yngre om man ikke sier alderen sin osv... Uansett personen hadde et opplevd traume av hendelse, og hadde vansker for å håndtere sine tanker og følelser. Jeg står med et ganske stort perspektiv fra feltet og perspektiv fra eget liv, jeg skal være veldig forsiktig nå så jeg ikke trør noen på tærne. Hvordan vi opplever noe, hvor stort traumet er individuelt, og kanskje er det summen av alt. Kanskje er det summen av hvem en er, hva en har opplevd og hva en har måttet håndtere, hvor mye støtte en har hatt osv. Men når jeg først hørte dette bli fortalt så tenkte jeg litt sånn, wow, virkelig? For jeg klarte ikke se traumebiten. Og la meg bare si veldig kvikt her nå, det kan være hva som helst, ok? Det var bare slik jeg tenkte om saken. Jeg tenkte at dette jobber jeg med og har ikke tenkt at det kan være et så stort traume. SOm er bra for meg, dra meg ned på jorda, få meg til å bli et bedre menneske.
Men det var ikke DET som var WOWet for meg, det var at vi stod her omtrent like gamle og vedkommende sa at vedkommende hadde levd et skjermet liv og aldri opplevd noe av særlig vanskelig slag. Og i mitt hodet så skulle denne personen, like gammel som meg, ha opplevd nettopp det og lært seg mestring på slike opplevelser. 
Det var bare en veldig spesiell opplevelse, for jeg kan aldri huske å ikke ha levd med traumatiske opplevelser og måtte håndterer og håndtere og fungere.

Så jeg vil forsette å dele, med en voksnere stemme, noe mer redigert, mer selvrefletert og nyansert. Men Jeg har mange innlegg her inne, rett over 900 tror jeg, mange er veldig gode og verdt å lese, og noen vil jeg skrive igjen med en modnere stemme og 20 år eldre tanker. Som jeg har gjort til nå om det å være bipolar feks. Jeg har skrevet noe fjas og tanker fra den gang jeg skrev dem, som innlegg i en veldig daglig i en levende blogg. Ingen innlegg er fjernet, noen leser jeg med hånden foran øyne, andre nikker jeg til at det er jeg ja, det var meg for 15 år siden, som prøvde å være ganske voksen i en vanskelig situasjon. Blogging og bloggen har utviklet seg.
Jeg var tidlig i bloggingen feks med i et prosjekt som kaltes for krampeangstanfall, et prosjekt hvor flere bloggere skrev om vanskelige temaer hver søndag tror jeg. Det prosjektet ga mange flotte innlegg, dype, vanskelige, rett fra leveren innlegg. De kan finnes i et eget emnetagg her på bloggen her.

Jeg har skrevet om en svært alvorlig voldtekt jeg opplevde, og delte denne inn i når det skjedde, rett etterpå og lenge etterpå. Jeg tror jeg vil skrive om det igjen, men det krever en del, jeg har ikke lest innleggene i etterkant, men jeg vet at de var slik jeg ville ha dem den gang. Jeg vil skrive på nytt. Det er viktig, noen må gi en stemme, og det faller ofte på dem som har opplevd det, det er bare de som vet hvordan det var, for akkurat dem. Jeg kunne ihvertfall ikke tenkt meg hvordan det var, i livet mitt før.

Ellers har jeg mye annet jeg kan gi en stemme, en tanke, jeg er bipolar, jeg sliter med depresjoner, jeg sliter med aktiv drømming/mareritt, tankeskjør, angst, jeg er nyskilt og er alene med 4 gutter. Jeg er jordmor (selv om den biten kommer jeg til å håndtere forsiktig her inne), jeg har opplevd dødsfall nært, selv om ikek det i og for seg er så uvanlig som 47åring egentlig, jeg lever med rus i nære relasjoner. Og mine tanker er gjerne annerledes enn andres når det gjelder mye, mens igjen kan andre finne likheter med min forståelse av verden.

Jeg vil skrive om mitt, og setter egentlig en strek på det som veves i livet mitt men som ikke er mitt alene. Selvom balansegangen der kan være vanskelig av og til. Noen ting eier jeg mer enn andre. Noen ting bare må jeg dele, andre vil jeg ikke dele.
Men jeg går ikke tilbake til å bli en hverdagsblogger, det vil si, det kommer ikke innlegg hver dag, kanskje 1 å måneden, kanskje 15 på en god, eller la oss kalle det en dårlig måned, når tankeskjøret er som verst.

For tankeskjøret, DET har aldri gitt seg.

Jeg er bipolar, hvorfor jeg ikke går på medisiner.

 Jeg har levd med min diagnose siden jeg var 19 år, 28 år, snart 3 tiår.
Jeg kjenner mer av livet med den enn uten den. Før jeg fikk diganseon hadde jeg nok levd noen år med den, det var ikke som den dukket opp utav det det blå da jeg for første gang som 19 åringen satt hos en psykiater som var 45 min etter at jeg satt hos en psykolog for første gang, da psykologen i samtale med meg ringte til psykiater og sa at jeg har ei her som nok trenger hjelp fra deg. Noe i den dur.
Disse to vis menn visste nok kanskje tidlig at jeg var bipolar, men det visste ikke jeg selv. Det var ikke slik at de delte dette med meg før jeg etter ca 1 år spurte om det faktisk feilte noe med meg. Men dette har jeg fortalt tidligere.  Her

Dette er MIN historie, med medisiner, og uten medisiner, ikke fordi jeg ikke har compliance når det gjelder medisiner, ikke fordi jeg tror at jeg kan så mye bedre uten medisiner, men fordi det ikke har vært svart hvit, det har ikke vært medisiner er lik bra, ikke medisiner er lik dårlig. Det har vært kronglete, men det har vært min vei. Og jeg vil ikke anbefale noen verken eller, utennom å oppsøke den behandling som passer en. Å leve med en bipolar diagnose er ikke noen danse på roser, ihvertfall det jeg vet om det for min del. Andre har andre historier, men de er ikke mine.

Det gikk ikke lang tid før jeg startet med medisiner, flere typer medisiner. Og medisiner mot bivirkninger av medisinene, Jeg vet ikke om det var den ene eller den andre typen som ga bivirkninger, men de var ihvertfall  der. Vektoppgang var den store, men det var først da jeg forsøkte å slutte cold turkey at bivirkngene kom som et smack av en digger kald laks i ansiktet. Hele verden tiltet, som om jeg hadde krystallsyken, hodet dundret av lyd Waaah Waaaah Waaaah. Det suste i ørene  og Følelsene min for alr i omverden var temmelig amputert. Hele hodet var som stappet i bomull og alt gikk tregt, og hakkete, det var som om det var tuklet ed tidsoppfattelsen min. Det var surealistisk og skummelt, ikke det at å kjenne det slik gjorde meg redd, men at medisiner kunne gjøre dette, ikke ved å gå på dem, men ved å slutte, som om jeg helt uten å vite det var blitt avhengig av noe. og avslutningsprossessen sa tydelig, ikke gjør det, ikke slutt.
Så jeg sluttet ikke, jeg fortsatte, hvor lenge er usikkert men 3-5 år ihvertfall. Og disse medisinene styrte livet mitt, mye mer enn diagnosen hadde gjort, på en måte. Og det var derfor jeg i første omgang hadde forsøkt å slutte.
Jeg følte meg som en zombie, men verst av alt var visst jeg tok medsinene for seint  kom disse abstinensene, og det tok tid å få de vekk, det var ikke gjort på et par timer. Jeg hadde fortsatt oppturer og nedturer, men mest var jeg flat.
Akkurat som skremsel jeg hadde hørt om medisiner bipolarietet.

Etterhvert sluttet jeg på dem, men jeg trappet ned, men jeg syntes bivikningene var like sterke om jeg sluttet tvert enn om jeg bare sluttet. Av den grunn sluttet jeg etterhvert tvert. Og det vet jeg at man ikke skal. Men bivirkningene var bare ikke akseptable lenger.

Jeg gikk noen år uten, eller keg hadde noe antidepressiva innimellom, for depresjonene ble det verste.

Så kom en ny periode i DPSsystemet med prøving og feiling av medikamenter, det som virket best var medikamenter mot schizofreni, men bivirkningene var ikke til å holde ut nå heller, men av en annen variant, jeg fungerte ikke, keg var konstant trøtt, søvning, klar for å sove... Bye bye, drømmeland neste. Jeg var ganske fin og stabil ellers.

Jeg følte meg i denne perioden, som varte en stund, som en forsøksperon, som ikke var første gang, noe jeg har skrevet om tidligere HER.

Tilslutt landet jeg på en kombinasjon av lamictal ( som er medisin mot epilepsi i første omgang) og antidepressiva. Dette fungerte veldig bra, og har vært det beste for meg til nå. Jeg vet bare ikke om jeg orker å forsøke noe annet.

Men jeg har ikke stått på dette konstant, jeg har ganske gode periode hvor jeg er uten noe, og disse periodene kan vare lenge, et år, flere år i slengen.

Jeg har merket meg gjennom årene at alle slike medisiner for meg har hatt bivirkninger av ymse slag, noen bivirkninger er ok og en blir vant med, som antidepressiva (cipralex)hvor jeg får en jevnt bitter smak i munnen, eller lamictal hvor jeg får en tørrhet i halsen og det fører til at jeg svelger mye, Så dosen har vært best å ta på kveldstid, alltid. Men alt i alt, så var det en grunn til at jeg tok dette når jeg gjorde, og de bivirkningene var ok. Det jeg derimot syns er svært vanskelig, er vektoppgangen jeg alltid får ved start av ny runde. Det kommer liksom 5 nye kilo, KLOINK, og de sitter, det er en ny normal, de kommer fort, et par mndr. Så hvis jeg står på medisiner og lengre tid så kryper vekta sakte men sikkert opp. Når jeg stopper på medisiner, så stopper vektoppgangen, men den snur ikke, den har aldri snudd.
Nå har jeg forsøkt dette minst 5 ganger og har merket meg dette ganske tydelig.

Jeg vil poengtere en ting her for min egen del har ikke medisiner vært et magisk trylleslag hvor alt blir bra. Hadde det vært det, så hadde jeg nok tatt medisiner, alltid. Punktum ferdig historie. Lykkelig slutt. Det er ingen lykkepille, en problemløser, en livsfikser. Men det er en buffer.
Når jeg går på denne "perfekte" blandingen for meg, den beste løsningen som ikke er fullkommen, men allikevell den beste som er funnet for meg, gjennom mye prøving, mer enn som kommer frem her. Nå jeg går på denne, over tid, så blir det en buffer, og aller viktigst, det er ingen magisk bryter som fjerner lidelsen, jeg blir ikke "normal" med mer normale svingninger, nei, jeg er fortsatt bipolar, jeg er fortsatt på min helt egne berg og dalbane gjennom livet, men svingningene blir gjerne roligere, og gjerne tidvis lenger imellom dem. Ytterpunktene blir jevnere. Det er en slags buffer, men ikke fullkommen. Og det som også må komme frem er at jeg ikke 100% føler meg som meg selv. Det er ikke sånn at når jeg er mer stabil, er JEGet tydeligere, nei, igjen, da hadde det ikke vært noe spørsmål om å ta medisiner livet ut. For meg er ihvertfall ikke den fullkomne løsningen funnet. Men det er ihvertfall ingen tvil om når livet er tøft, når kriser rammer, når livet blir snudd opp ned, så blir lidelsen min påvirket, jeg svinger oftere, noen ganger flere ganger daglig, og jeg går høyere, men desto lavere også.

Jeg opplevde en enorm krise i 2016 og som gjorde at jeg totalt krasjlandet i 2018. Så kom covid og så ble jeg plutselig skilt sånn utav det blå i 2024. Dette vare min lengste periode sammenhengende med medisiner, jeg tok lamictal fra 2016 til 2023 og fortsatte med cipralex til 2025.
Da var det på tide å forsøke å stå på egne bein.
Det viste seg svært vanskelig å trappe ned cipralex, Jeg gikk på 15mg, trappe ned til 10mg var lett. 5mg funket, men ikke å kutte det ut, selv om jeg brute lang tid, jeg fikk rett å slett abstinenser, tåkefølelse i hodet og ringing i ørene. Det endte med at eg tok 5mg annen hver dag i 2 mndr, så sluttet jeg helt da jeg hadde en friuke fra jobb.

Nå har jeg ikke vært så lenge uten medisiner, og plutselig må jeg trappe opp igjen. Jeg har en enormt god fastlege, som man hør og bør i slike tilfeller, jeg føler meg heldig, hun kjenner meg ganske godt. Og hun setter inn nådestøtet når det gjelder, og da hører jeg på henne og jeg setter ned foten om det passer meg best. Det er et trygt samarbeid. 

Men nå var det som sagt på tide å stå på egen bein. Fordi med årene har jeg egentlig fått bedre og bedre kontroll på svingningene, men jeg har ikke en mental jernvegg mot kriser og svingningene er blitt vanskelige, så som mor, datter, venn, sykepleier og så jordmor var det viktig å ta dette alvorlig så jeg kunne fungere best mulig. 
Det var flere alvorlige kriser etterhverandre, og selv om jeg håndterer kriser godt nok, trening og alt det der, så var det ikke lett med denne jojoingen i mentalt slalomføre. Så da fikk vektoppgang være vektoppgang, den mentale stabiliteten først selvfølgelig.

Men vektoppgang er ikke bare bare det heller, ihvertfall ikke når det stadig blir en ny normal. Det går ut over psyken det også, så jeg må finne en balanse, det er den ene tingen.

Den andre tingen er at jeg liker meg selv bedre uten medisiner. Jeg kjenner siganlene umaskert og handler og håndterer deretter. For ihvertfall jeg opplever at å leve med denne lidelsen på sett g vis blir letter med alderen.  Jeg svinger, ja, JA! Men jeg har sterke og ganske stabile mestringsstraegier som alltid er påskrudd.

Jeg fungerer 100% i jobb, jeg er sjeldent vekke fra jobb, sist var pga influensa som satt hardt for nesten 1 år siden. Jeg svinger, men det merkes nok mest hjemme for det er der depresjonen herjer est, i mitt trygge hjem, mens på jobb tøyler jeg manien og maskerer depresjonen.
Det er lettere å være depressiv på jobb og det er letter å være manisk hjemme.
Fordi masken på depresjonen er så innøvd etter over 30 år at det ikke merkes like godt på jobb, men blant mine i mitt hjem, merkes nok denne best, jeg klarer ikke holde masken hele døgnet. Manien blir enormt tøylet på jobb, men jeg må innrømme at det blir lett taleflom og godt humør, flaks at jeg alltid har så mange gode historier å fortelle. Men jeg vokter meg for det siste jeg vil er å virke ukritisk.

Når jeg sier det er blitt lettere med årene, så mener jeg på INGEN måte at det er lett for dette er en evig kamp i oppoverbakke hvor jeg nærmest føler jeg må velge å sette den ene foten foran den andre hver eneste dag. Det er blitt lettere, jeg kjenner meg selv så godt som sikkert noe mennekse kan, jeg skrur og vrir på hver minste følelse jeg føler "er dette normalt? Kan jeg gjøre det jeg har lyst til? Er det mani? Er det begynnende depresjon? Er jeg glad i menneske rundt meg? JA!"men på tunge dager føler jeg det ikke, da er det kun irritasjonen som har feste, da må jeg  navigere dagen som et skuespeill på hva jeg vet jeg føler, hva jeg vet jeg ville ha sagt, gi de klemmene jeg vet jeg ville gitt. Men det er så tappende, å ikke føle, å la som. Når energien er fraværende, men alt skal være ok. 

Men det jeg vet idag kontra for 30 år siden, det er at det kun er en svigning av mange, det går over, jeg har enda ikke forblitt i depresjonen.
Jeg lever et mantra om en dag om gangen, livet blir til en dag om gangen. Jeg legger planer, mange planer for framtiden, hele tiden. Mend et er bare planer. Livet mitt leves en dag om gangen, og slik fungerer det ganske godt.

Så får vi se om jeg klarer meg uten medisiner i fremtiden, det er jo ihertfall lov å håpe.

Å være guttemamma- Det er enkelt det

 Har du barn? 4 gutter sier du? Å, da er du heldig, gutter er jo så mye enklere enn jenter... 

Denne kommentaren og uendelig med varianter av den, har jeg fått i løpet av karrieren min som guttemamma. Og la meg bare si, at dette er utrolig trist og lite gjennomtenkt. Og jeg føler jeg blir redusert til en mindreverdig mamma, fordi jeg har gutter, og der er det jo overhodet ingen utfordringer. Jeg seiler på den glade, uvitende mammabølge uten bekymringer og prøvelser. Her kommer jeg, den som ikke kjenner til utfordringer med det å ha barn.

Jeg debuterte som guttemamma for 29år siden.
Det gikk 11 år til jeg valgte å fortsette med å få barn, for det var ikke gitt.
Nei, idet var ikke fult så enkel å være mamma alltid.
Men jeg fikk en ny da etter 11 år, gutt altså.
og en ny gutt 4 år etterpå, som også kom med noen utfordinger,
og etter 3 år kom minstegutten, nå 11 åringen min. Som har sine egne, la oss si utfordinger.

Det har IKKE vært noen dans på roser.

Hvor kommer denne ideen fra at jenter er en håndfull, mens gutter er snille mammagutter?
Mange av kommentarene har omhandlet puberteten, at jenter blir så hormenelle og utfordrende, gutter er mer stabile der. 
Jeg er jente, eller var ihvertfall tenåring en gang, så jeg kan relatere til det,  for jeg VAR den jenta.
jeg var helt vemmelig, og en håndfull. Jeg stakk av, jeg protesterte, jeg drakk, men røykte ikke, jeg utfordret, men var ærlig med det, bortsett fra da jeg stakk av. Jeg var innom barnevernet og serverte de saftigste, minst troverdige løgner, jeg levde i nuet, i bruset av livet, med oppturer og nedturer... Det at jeg var bipolar, gjorde nok ikke saken bedre. Selv om jeg enda ikke visste det.

Min mor sa ofte at en dag skal du få igjen for alt dette, en dag står du selv der og river de i håret.
Mange år seinere sa hun selv, jeg vet jo at jeg sa du skulle få igjen, men jeg mente ikke at du skulle få SÅ mye igjen.
Jeg har 4 gutter, og det ble sagt fra en jentemamma.

Dette er ikke ment som en stor kritikk til noen,  jeg skjønner jo at det kan være lett å sammenligne med det en har selv. eller det en vet om. Men det er alikvell ment som en bitteliten kritikk om at det går an å tenke seg om føren utaler seg ganske påståelig og bedrevitende om andres liv.

Å være en mamma, eller foreldre til en liten flokk barn av et og samme kjønn setter oss i en særposisjon.
Man ser barna ikke utifra kjønn, men som individ.
Jeg kan hverken si at gutter er lette eller vanskelige, hvis jeg skal sette i bås, så har jeg to lette og to vanskelige, men så lett er det heller ikke, for alle har sine utfordringer som det krever sin foreldre å være med å fikse. Vi har hatt skikkelige utfordringer, og tenårene med gutter med utfordringer kan være skikkelig tøft, gutter kan også, drikke, stikke av, lyge, kjefte, snakke stygt, være pubertale og voldsomme. Dramaet er gjerne annerledes enn jentedrama, men det kan være voldsomt.

Alle fire er veldig forskjellige, så og si samme form, men helt forskjellige, forskjellig temperament, forskjellige måter å håndtere problmer og utfordringer, forskjellig væremåte osv. De er ganske så forskjellige individer. De er høylytte, de krangler, de har sterke, egne meninger, de hater hverandre, og de elsker hverandre.
Kanskje hadde dynamikken vært annerledes hadde de hatt en søster en plass  i rekken, men det kan vi ikke vite. Det kan være, men det trenger ikke være.

En ting er sikkert, jeg ville aldri kommet på å si til noen  at å jøss, du må ha det enkelt, du som har fire jenter og ikke gutter.

Men det jeg har sagt, noen ganger til feks foreldrepar med to barn, en av hver, som venter si en gutt, som sier takk og lov for at dette er en gutt, for jenten vi har en så vanskelig. Så sier jeg bare at dere vet ikke hvem dere får, om denne gutten blir rolig, eller ikke, for barn er så forskjellige.

Hilsen en guttemamma.

Jeg leter ikke, men jeg kikker.

Nå har jeg vært singel i over 2 år, det er det lengste jeg har vært singel i hele mitt voksne liv.
Plutselig ble jeg bare forlatt etter 18år, fordi han fant noe bedre, eller annet vil jeg si, jeg vet ikke om det er bedre. Når en er forelsket så vet man jo ikke om hverdagen tross alt bli bedre når den kommer, men man vet den blir annerledes. Han ble forelsket, og han gikk til noe annet. Ok, sånn er det.

Selve det at han var forelsket og at denne nye noen var så utrolig spesiell at han måtte sette ord på det til meg, gjorde meg på ingen måte sjalu, det fantes ikke et snev i meg av det. Hvorfor? Fordi jeg vet at forelskelse ikke er lik lykke, det er ikke er en statisk tilstand av lykke og beruselse, det er forbigående. de 18 år vi hadde sammen var heller noe å være sjalu på. Jeg visste at en ny hverdag kom, og prøvelsene med det. Så 18 år er en tungvekter mot en forelskelse.

Men ja, jeg ble forlatt, og om det er ok? Hm, det er va det er. OM jeg hadde sett for meg å være alenemor som 45åring, nei, overhodet ikke. Men ila av noen minutter så ble jeg det, det var slått i stein.
Og pga slik det skjedde, så lukket han døren, men jeg låste den. Ikke fordi han fant ei annen, men hvordan han valgte å gjøre dette og formidle det til meg.

Så er spørsmålet nå, hvordan er det med ny mann/kvinne i livet? dating? Kjærligheten? Lykken ? Haha, nei jeg ler litt av det, en liten intern med meg selv der.

Ja, jeg er jo på de obligatoriske datingsforumene som man nesten er forpliktet til å joine når man er i min situasjon.
Altså Tinder.... Jeg var lykkelig uvitende en gang og tenkte at sånn skulle jo det forbli, jeg hadde ikke noe mål om å se hvordan det livet var. Men så svosj, så var jeg nå der da. Og det er et absurd kjøttmarked. Og jeg er litt skrekkslagen på hele greia. Og det er virkelig ikke min  arena.

Konklusjonen med Tinder og alle andre slike forum, jeg leter ikke, men jeg kikker.
Jeg har altfor høye krav, og det er alltid feil med noen.
Det viser bare at jeg egentlig ikke leter.

Jeg har ikke datet, jeg har ikke truffet noen, men keg leter ikke heller. Jeg har ikke tid i livet mitt til det. Ungene bor hos meg så å si 100% og de trenger også tid her, de syns også det er tøft, dette nye.
Jeg jobber mye og er med ungene, og ellers løser og fikser problemer i hverdagen.

Jeg vil ikke noen kjæreste, jeg vet ikke hvor tiden skal tas fra, jeg vil ikke flytte inn med noen, flytte fra ungenes barndomshjem når jeg har kjempet for å beholde det er uaktuelt, at noen flytter inn her er uaktuelt. Så da står jeg er, i en umulig situasjon.
Jeg savner noen, men jeg svaner ingen. Jeg leter ikke, men jeg kikker, for det er jo allikevell et etter annet savn der. 

Opptimalt skulle det vært en som bodde her, deltok i barneoppdragelse, løste problemer sammen med meg, eller løste noen problemer og jeg andre, delte økonomiske utfordringer, istedet for å leve av bare en lønning, som er tøft i dagens prisstigningssamfunn. Jeg hadde ikke hatt tid til å bli kjent, personen måte bare en dag vært her og navigert hverdagen som en pro.

Så opptimalt skulle jeg vært sammen med faren til barna, da mener jeg ikke faren som har gått, men at han jeg bodde med var far og deltok i alle de ting en far til ungene  deltar i. Så det går jo ikke.

Så jeg summerer med det slik, jeg svaner noe, noen? Men har ikke tid til å utforske dette, datingsmarkede følte jeg meg ferdig med i 20årene og kjenner meg både rusten og ikke særlig motivert til å trø inn i det igjen. Jeg klarer meg godt alene, og føler savnet etter en en partner er mer et samfunnskontruert konsept, enn et ønske.

Så her blir det vent og se.
Hvem vet, plutselig står det en på døren min og eventyret begynner.

Føkk.my.life.

 

Jeg var hos legen idag og hun satte seg tilbake og så på meg og spurte,
hvordan har du det egentlig`?
Jeg så henne i øynene og sa "for å være helt ærlig så føler jeg at det er sånn føkk my life akkurat nå".

Hva kan vi gjøre med det sa hun. Nei, sa jeg, du vet like godt som meg at det ikke er noe særlig å gjøre.

Det hele startet samme dag som jeg kom hjem fra ferien vår i Egypt, eller egentlig startet det sikkert den dagen jeg ble født, men for ordens skyld så startet det nå denne dagen, etter en fin, men krevende ferietur til Egypt, alene med ungene.

Alt var fint da vi landet, og alt var fint da vi satte oss i taxien. Det hadde egentlig startet, men jeg bare visste det ikke enda. Jeg burde ha ant det kanskje, da jeg skulle strekke meg for å åpne ytterdøren og jeg hører et stort krasj.
Det føltes som et forvarsel i ettertid, men er egentlig en rekke av hendelser, hvor dette var den minste, men den første.
Det startet der.

KRASJ! Jeg hadde ikke fått nøkkelen i døren en gang og så ned, og der lå baggen min, som jeg hadde brukt på hele turen, hver dag på shopping, som badebag, som feriebag. Nå lå den oppned på bakken og dunsten av baileys rakk akkurat å nå nesen min før jeg så putten formes under baggen. Det var krasjet, baileysen, men ikke bare det, krasjet hørtes dyrere ut, den hørtes laptoppdyr ut.
Da jeg åpnet baggen va det et salig rot av glasskår og baileys og en laptopp som dryppet av baileys.
Stemningen var til å ta og føle på, den var dårlig.

Da jeg kom inn i huset var synet som møtte meg ikke bra, den nymalte trappen min jeg jobbet på i hele mai, utallige timer med pussing, sparkling og maling, var møkkete, full av glasskår og hakk.
Eldstesønnen min hadde flyttet midlertid hjem til meg når jeg var på ferie, han er voksen, men på mange måter ikke og her ligger lag med frustrasjon, kjærlighet, og frustrasjon.
Han hadde hatt folk inne, som han ikke skulle, men jeg hadde jo ant det, så jeg hadde gjemt bilnøklene, bare som en refleks.

Jeg startet hjemkomsten med å banne og vaske trappen, og gråte en skvett for det harde arbeidet jeg hadde nedlagt i trappen som nå var opphakket av glasskår som var trødd på.

Jeg vandret gjennom huset og hadde en følelse av at ting ikke var helt ok, men enda visste jeg ikke helt hva.
Jeg gikk ut til terrassen Jeg har fått bygget ny terrassestue rett før vi dro på ferie, og hele det opplegget har vært et gnagsår av dårlig kommunikasjon og ymse arbeid, men de ble ferdig. Men lang historie kort, halveis arbeid, som nå var greit nok, men de hadde knust takstein som jeg forlangte de skulle erstatte, som seg hør og bør, men jeg fikk egentlig  beskjed om å bytte taket da det var gammelt, så dette var egentlig min feil, FØKK gasslighting! Pannene skulle på plass, og jeg regnte med de var det, da jeg kom hjem, sammen med en stige de tok med seg, eller de kom og hentet en uke etter de var ferdige med jobben, en stige som var min. Jeg regnet med dette var på plass etter 15 dager... akk s feil en kan ta. 
Så stemningen ble laber.
Jeg så også at taket, bøgeplast, bulet og det lå et basseng av vann der. FØKK! igjen.
Jeg klaget, men ingen respons.

Nei, jeg fikk dra på butikken å handle mat.
Men så rart da, instillingene i bilen var feil. Minner om at jeg er alene, det er jeg som kjører bilen.
Jeg så også at på hybriden min var det ikke strøm igjen og bensintanken var halvtom.
Selvfølgelig koblet jeg ikke, det går tregt i hodet, jeg prøver å forstå hva som har skjedd.
Jeg hadde jo gjemt bort bilnøklene, og jeg fostår bare ikke hva som har skjedd.

Jeg kjørte et stykke før det demret at  noen har jo kjørt bilen min. Så jeg bråstoppet, hoppet it av bilen min og undersøkte tilstanden, for jeg vet at om bilen er kjørt av ymse personer, så er rus i bildet og ingen kjøreerfaring og ingen sertifikat.
Jeg kom rundt hele bilen før jeg så det, ene siden var helt oppflerret FØKK!
Det var en massiv skade, en kondemneeringsskade på den relativt nte bilen min, som jeg sliter med å betale lån og forsikring på hver måned, for økonomien er stramm som singel firebarnsmor. Og penger har gått på ferie og terrasse og nå er pengekassen tom.

FØKK!

Selvfølgelig snakker jeg med eldstemann. Men la oss enkelt si, han vet ikke, han ante ikke dette. Han har sovet i depresjon, i lengre tid og venner har vært i huset, venner som har spurt om få kjøre bilen, og han har sagt nei, nei, nei, nei. Venner skulle gå, han skulle sove.
Hva som har skjedd, noen vet, men ingen sier.

Jeg gråter, jeg hyler, jeg fortviler, jeg knekker sammen, jeg bare orker ikke flere problemer, flere bekymringer. Jeg føler meg på randen. Alt dette er ting, men mye må fikses, dette er det verste med å være alene med en stabel av problemer som vokser, og en psyke som hopper opp og ned, jeg må fikse alt alene. Men det verste er og forblir bekymringen for eldstemann, som nå forverret seg betraktelig. Pga dette sviket. Det kunne blitt skrevet 1 million sider om det, men nei. Han ikke meg, selv om det er mitt også. Min bekymring, min kjærlighet, min hjertesorg, min angst og depresjon... Min sorg å bære at ting ikke ordner seg, at ting bare går i en spiral ned ned ned ned.... FØKK! Jeg klarer det ikke mer.

Jeg ringer politiet, jeg ringer legevakten, jeg forlanger at vi kommer til, her må vi ha hjelp.
Ingen kan hjelpe, det evige svaret, ingen kan hjelpe.

Ingen
kan
hjelpe

Vi må ordne selv.
Men det føles etter lang tid som en evig nedadgående spiral og benket mellom to stoler og ingen hjelp for rus og psykiatri er noe man må ville ha hjelp til i Norge for å få det, og selv om om man vil ha hjelp, så kommer ikke alltid hjelpen.

FØKK!

Detter komplisert, kan du tenke det, har jeg prøvd det. Kan du tenke det, så er det verre, så mye mye verre. Det er så mye verre. Og jeg føler meg så liten. Men jeg må være så sterk.

Etter dette så ligger nå panikkangsten konstant et pust unna, Jeg kjenner den lusker i magen.
Jeg er ikke deprimert, men jeg føler på en tyngde i hverdagen og finner ikke noen vei utav det.

Jeg har skaffet ny laptopp. Unødig dyrt, lite hjelp fra forsikring.
Anmeldingen av bilen og tyveri fra huset (for ting ble stjålet, giftering, parfymer, penger osv) er henlagt.
Terraseproblemet er større enn anntat, taket lekker som en sil selskapet nekter å forholde seg til feilbygg, stjålet stige og takpanner. Saken er nå videre hos forbrukertilsynet.
Dette er ting, men det krever mye å fikse, og energien er ikke der.
Jeg fikser jeg.

Men det jeg aller mest vil fikse, er barnet mitt.
Men jeg kan ikke.
Han må.

Videre hos legen idag når hun spørr hva vi skal gjøre, så kjenner jeg tårene kommer, men de skal ikke få renne fritt. Jeg blinker dem hissig vekk og sier:

"kan du sykemelde meg fra livet mitt?"

Hun tilbyr sykemelding fra jobb, som hun gjør hver gag, hun vet hva jeg har i livet, hun vet jeg sliter ned depresjoner, med ting som ikke kan fikses.
Men som alltid sier jeg ikke bare nei til sykemelding, men nei takk, det vil jeg virkelig ikke ha.
Hun vil sykemelde gradert. Jeg ser på henne og sier, nei takk, det blir bare verre av å være hjemme, da er jeg omgitt av problemer jeg ikke kan fikse.
På jobb fikser jeg, jeg ordner, jeg står i, jeg hjelper liv til verden, jeg står i akutsituasjoner, oog jeg gjør det godt. Jeg er en resurs. PÅ jobb er det fokk der om det er et problem, en krise.

Hjemme er det bare meg, og livet mitt er for øyeblikket for tungt. Jeg holder meg i jobb for det holder meg normal og psykisk stabil, nok.

Men jeg trenger en pause, jeg trenger hjelpe, men det er ikke noe hjelp å få.
Men jeg er voksen og har vært ute en vinternatt og fem og bretter opp ermene og går på.'

FØKK

Kairo- Da verden ble både større og mindre

 I sommer tok jeg med guttene til Kairo i 2 uker.
Kairo lurte folk på, hvorfor skal du til Kairo?
Og som mange andre så så har jeg alltid hatt en drøm bakerst i hodet om å reise til Egypt, se pyramidene, gå på det store Egyptiske musseet, men det var ikke det som gjorde det, men det var nok medvirkende. Og jeg har jo tidligere fortalt at jeg bar på en drøm om å bli egyptolog. Jeg ler jo litt av meg selv for det nå, og jeg fortelle hvorfor.

Dette er ikke et reisebrev, for å avklare det, jeg vil ikke fortelle dag 1 gjorde vi det, dag 2 gjorde vi dette. Men jeg vil dele hva vi fant der nede i sanden, blant pyramidene, i ørkensolen, markeder og blant mennesker som er ulike, men så like oss også.

Jeg er jo alene med guttene mine, 11,14 og 18 år, og å reise på ferie sammen ser jeg på noe som er noe helt spesielt, et lite magisk øyeblikk hvor vi kan oppleve verden, sammen. Jeg jobber veldig for å  få dette til, selv om jeg er alene, og det går, så absolutt, men det krever mer av meg, men det er verdt det. 

Det jeg er heldig med, er at jeg har en jobb jeg elsker, jeg bare elsker å være jordmor, noe som gjør at jeg har mye ekstra å gå på når det gjelder å jobbe, så jeg tar ekstravakter, mange av dem. Mange vil tenke at dette går utover ungene, at jeg jobber så mye, og det er jo på en måte sant det, men så jobber jeg ikke så mye. Jeg har en 65%nattstilling, altså ikke 100%, så jeg jobber egentlig mindre enn gjerne folk flest. Jeg jobber egentlig mer enn jeg vil, men så vet jeg om jeg ikke gjør det så blir det ikke ferier og andre ting i huset blir ikke fikset. Dette er jo et annet innlegg, men greit å få det med.

Ungene mine er så store nå, de er jo ungdommer, og det er så utrolig kjekt å ta dem med å oppleve verden. Det er mye lettere nå når de er så store å gjøre ting som ikke er A4 når det gjelder ferie. Jeg selv er ikke noe glad i typisk sydenferie, strandliv og sydenboder er ikke min ting. Vi har vært på slike ferier, men ungene kjeder seg fort. Ja luksusproblemer, jeg vet, men jeg vil heller bruke ferien på opplevelser som setter seg i minnet.

Når jeg planlegger ferie, så lager jeg flere turer hvor jeg undersøker fremkommelighet, pris, reisetid, hva det er å gjøre der og priser på å være der, feks spise ute, opplevelser osv, men også hvordan det er å være enslig kvinne, uten mann i landet, det er viktig, for jeg opplever dessverre ikke samme frihet somda vi reiste sammen som gift. Jeg tror egentlig jeg kunne jobbet med dette, reiseplanlegger, planlegge ferie for folk med reiseønsker et budsjett.
Jeg lager meg et budsjett, og planlegger.

I år stod jeg mellom 4 turer for oss, Kanada, Kairo/egypt, Zanzibar og Sri Lanka.
Kairo, pga opplevelser der og ikke Sharm el Sheik eller Hurghada som er populært for snorkling og all inclusive. Zanzibar var det alternativet på listen. Egypt noe annet.

Kairo ble det, men det kunne blitt hvem som helst av de 4 turene. 
Byen bød på opplevelser som vanskelig kan matches, prisene på mat og spise ute var veldig lave og reisetiden relativt kort ift de andre. Det var egentlig en klar vinner.

Ungene, med utsikt over Kairo, vi ser ikke pyramidene herfra denne dagen, da det er så disig.

Jeg Vet det er krevende som alene voksen med ungene på tur, jeg vet at ting oppstår og jeg må løse dette når det skjer, Men ungene er veldig reisevante, noe som hjelper, og eldstegutten på 18år får sine oppgaver, noe av tanken med det, er at han skal kunne være trygg å navigere verden når han selv skal reise. Så dette er vinn vinn. Hans oppgave denne turen var blant annet å ordne med transport til alle stedene vi skulle på, ved hjelp av Uber. Jeg sa hvor vi skulle, han oppgave pris og tid det tok å komme seg dit og bestilte og styrte. Veldig greit. Og Uber er tingen i Kairo, ikke TENK på taxi eller annen transport. 

Kairo er ikke et pakkeforløp, detter ikke en plass du reiser til om du ønsker alt planlagt og enkle dager. Kairo er IKKE en sydenferie, Kairo er en opplevelse. Og du må selv finne ut hva du vil gjøre. Hvis du googler hvor lenge være i Kairo, så vil svaret være 5 dager holder. Og ja absolutt, hvis du vil kun vil se pyramidene, gå på museum, se markedene, sitte på en kamel.. Så får du gjort dette på 3-4 dager om du vil. Men det var ikke dette vi ville, vi ville oppleve Kairo, hvordan er det å være der? Kjenne på byen, rytmen, menneskelivet, severdigheter, kultur, historie. Kjenne på pulsen.

Kairo er en by som ingen annen, jeg kan prøve å forklare, men en må nesten oppleve det selv. Byen kjennes urgammel, du kjenner på historie der, samtidig som moderne liv skjer midt imellom all historien. I kairo lever de oltidshistorie ved å integrere den i nåtiden. Det er en veldig spesiell følelse. Jeg elsket byen, men var litt usikker de første dagene på hvordan skal vi navigere dette, hva gjør vi? Men turen ble til mens vi var der.

Det er ingen all inclusive hotell i Kairo, det er ingen badelandshotell der, og det er knapt nevneverdige vannparker, og de som er av standard lavere enn badeland på større hotell med badeland, så det var ikke vits. Det var få fonøyelseparker, og små, mer som omreisende tivoli, så det var ikke noe å dra til. Til gjengjeld er det kultur og historie i rikelig mon. 
Vi var på et eklusivt Flyplass/byhotell med frokost inkludert og stort, flott basseng. Og for vår del så trengtes dette bassenget, for solen er sint i Kairo. Ikke smør med mindre enn faktor 50, jeg lover, det er ikke verdt det. Vi hadde noen dager ved bassenget, men måtte vende oss til rytmen i kulturen  selv ved hotellet. Det var et internasjonalt hotell, men muslimpreget, jeg var så å si den eneste ikke muslimske kvinnen der, og det var mange blikk på meg i badedrakt og ikke tildekket hår.
Jeg hadde på forhånd selvfølgelig undersøkt hvordan jeg burde gå kledd i Kairo som er en muslimsk by, og jeg passet på å aldri ha bare skuldre eller bare knær. Reiste vi til en moske, så dekker jeg til håret og tok av skoene, som man gjør. Man må være ydmyk når man oppsøker andre kulturer og en må undersøke på forhånd, en kan ikke reise til et land å vente at folk skal tilpasse oss, vi må tilpasse oss der vi reiser. Og vi må ikke på noen måte anta at flesteparten vet hvordan jeg fra Norge pleier å ha det, hva jeg er vant med, for det vet de bare ikke. Jeg visste lite og nesten ingenting om hverdagen der som er vanlig for dem, hvordan forvente at de skal vite noe om hvordan vi har det i europa?

Vi var nå på dette hotellet, men ble ganske leie etter noen dager og valgte å leie en airbnb leilighet for 3 netter, for å bryte rytmen litt. Og det var en fantastisk opplevelse som kan anbefales. Men vi reiste tilbake til hotellet etterpå. VI trengte bare litt forandring og god wifi. 

Hotellet vårt, the guard hotell

Jeg brukte mye getyourguide i Kairo, men oppdaget fort at opplevelser der er dyre. Nå har jeg benyttet det mange steder i verden, og her var det desidert dyrest, det er mange grunner til det, en av grunnene er at på så å si alle turer har du med deg en engelsktalende egyptolog, en ekte egyptolog, høyt utdannet, dette var guidene. Men også så er prisene for turister så veldig mye høyere enn for lakalbefolkningen. Eksempel inngang på et museum (ikke det store egyptiske museumet) kostet 8 kr for en lokal og 300kr for en turist. Slik var det, og det er helt ok. Men feks en tur med jeep i ørken, heldagstur ikluderts vann og flere stopp og lunsj og middag, men ikke inkl inngangsbilett til nasjonalpraker, kunne for oss koste 6000kr. Mens lignende tur i marokko kostet rundt 1000kr. Så opplevsler var dyrt.

Det vi opplevde i Kairo var: Guidet tur til pyramidene og sfinksen, Det store egyptiske museumet, middag på båt på nilen med underholdning, Egyptian museum og civilzation (her er det mumier), atv og kameltur rundt pyramidene, guidet tur gjennom byens relgiøse historie som besøk av gamle kirker, synagoger og moskeer (disse er gamle på et helt annet nivå en det meste i europa) og vi beslkte markeder. Eller s var vi mye på kjøpesentre, og disse var bare helt rå.

Jeg opplevde av verden ble både større og mindre på turen, større fordi Kairo og historien er enorm. Det gikk fra å være en dot på kartet til å være en hel sammensatt verden, og mindre fordi uansett hvor langt du reiser så er folk folk, vi er ulike, men så like allikevell.

Det er mange fine ting med å reise på tur med ungene, det blir en oss i en stor verden, alt er ukjent, men vi en sammen. Og ungene glemmer at de ikke liker hverandre og er sammen på en annen måte. Og vi kommer hjem med felles minner og opplevelser og en verden som er blitt større men litt mindre. Jeg elsker dette, å gi ungene minner og opplevelser er det de vil ta  med seg i livet og for meg er dette viktig, utvide horisonten deres på kultur og historie. 

Kairo er en by og en opplevelse jeg virkelig anbefaler, spesielt hvis du liker å oppleve og ikke er redd å prøve noe nytt og ukjent. Jeg selv ville ikke reist der med yngre barn, det kan bli vell mye historie, da ville jeg heller reist til sherm al sheik og badet og dykket. 
Mange lurte  hvorfor Kairo, var jeg ikke redd for konflikten i midtøsten? Jeg er ikke så naiv at jeg sier blankt nei absolutt ikke, men jeg undersøkte og holdt meg oppdatert og leste meg og på hva gjøre og hva ikke gjøre. Jeg leste på anbefaling fr UDI og andre land anbefalinger, og fant det trygt å reise dit, og jeg er så glad for at vi gjorde det, for for et  MINNE for en OPPLEVELSE! 

NB: Når det kommer til drømmen om å være egyptolog så sa en klok man til meg en gang, du kan beholde interessen, men kanskje du skal satse på å bli noe annet heller som? Han fortalte at mange som fulger en drøm med en snever utdanning ofte ikke jobber med det, han kjente feks en som hadde PHD i nordisk litteratur, som jobbet som bussjåfør. Til ettertanke: Det er fint å ha drømmer, men det fine er at vi kan han mange drømmer samtidig og det er opp til oss selv å finne ut hvilke som er verdt å strekke seg etter.

Bipolar- 30 år etter diagnosen

 Et liv med bipolar lidelse, er ikke idyllisk, det er ikke lett, det er proppet av utfordringer og det er en bratt lærekurve med oppturer og nedturer som en må først lære og akseptere for så lære å navigere. Det er å konstant være påskrudd seg selv og kjenne etter hvor en er, mentalt, for å forsøke å gi ikke gjerne den beste versjonen av meg selv alltid, men den versjonen jeg og andre rundt meg kan leve med.
Uten å tenke at hun der, hun er spinnhakkande sprø.

Det er helt annerledes nå enn det var da jeg fikk diagnosen for nå straks 30 år siden. 
Den gang var det turbulens, enorme svingninger, oppturer og nedturer haglet og fotfestet mitt i livet var dårlig. Det hjalp dårlig at fundamentet mitt, familien min var i fritt fall, pga pappa fikk hjerneslag, jeg var alene med en sønn med ADHD, samtidig som jeg skulle lære å kjenne tegnene mine på oppturer og nedturer, ikke handle for impulsivt på tanker som kom hverken av den gode eller dårlige sorten.

Hvem var jeg? Og hva var diagnosen?

Jeg kan bare snakke for meg selv, ikke andre med denne diagnose. Men at vi opplever det ulikt er ganske sikkert, men jeg vet vi har mange fellestrekk, veien er definitivt forskjellig og håndteringen nok også. 

Det som alltid har vært viktig for meg, er at jeg lever MED diagnosen, ikke I den. Diagnosen min er ikke noen unnskyldning for noe, jeg har utfordringer som kan være større enn for andre, men jeg lar ikke diagnosen min definere meg. Dette var jeg tidlig klar på. 

Jeg har egentlig ikke omgåts mange med samme diagnose, jeg har ikke vært med i noen forening, ikke diskutert utfordringer, triggere, håndtering eller livet generelt med de jeg deler diagnose med. Men jeg har hatt venner og bekjente, og jeg har fortsatt venner og bekjente med diagnosen.

Det jeg merker for min del med å omgås disse andre, er at i starten snakket vi mye om hvordan er det for deg? Hvilke medisiner tar du? Hvordan takler du? osv. Nå i seinere tid, omgås vi bare som helt vanlige dødelige og bare av og til dukker det opp samtaleemner rundt diagnosen og utfordringer.

Det har vært en lang vei, en bratt og vanskelig lærekurve. Det har ikke hjulpet at jeg har hatt flere og vanskelige utfordringer. De vanskeligste utfordringene var i starten, svigningene mine var voldsomme og til tider uhåndterlige. Det å møte en utfordring som feks at pappa fikk hjerneslag, satte i gang en kjedereaksjon av depresjoner og manier. Dette kunne være vanskelig for folk rundt meg og meg selv inkludert. 

Men nå er det gått nesten 30 år, og jeg har lært meg selv å kjenne. Jeg tror diagnosen har krevd at eg har lært meg selv å kjenne på micronivå. For kun på den måten har jeg klart å håndtere svingningene, som alltid kommer. Jeg har lært meg å kjenne igjen tegn veldig tidlig og på den måten å sette opp et forsvar på hva som kommer.

I den tidligste fasen av diagnosen, hadde jeg behov for at alle visste. Jeg tenkte dette kunne være en beskyttelse for meg, jeg tenkte at folk så MEG og ikke diagnosen. Men nettopp pga hvor åpen jeg var gjorde at folk så diagnosen først og meg etterpå. Jeg mener åpenhet ikke er feil, tvert imot er åpenhet viktig for å rive ned tabuer, for å normalisere. Men åpenhet har en pris, og jeg har med tiden lært meg at man kan være åpen uten å servere seg selv med alle styrker og mangler ved første håndtrykk.

Jeg har lært på den harde måten at folk kan være veldig dømmende, og det folk ikke forstår, skaper skepsis og usikkerhet. Derfor har jeg med årene latt mennesker se hvem Lene er, bli kjent med meg en god stund før jeg forteller at jeg er bipolar. Ikke fordi jeg vil holde det skjult, men fordi jeg vil du skal se hvem jeg er, FØR du dømmer meg pga en diagnose. Jeg skylder ingen denne biten av informasjon når vi møtes, men jeg ser det hensiktsmessig etter en tid å dele dette, om det passer, ikke som en raritet, men som en informasjon om sårbarhet og styrke. 

Jeg har lært den harde veien, at ledere i helsevesenet, kan være de mest dømmende. Ironisk nok. Derfor deler jeg aldri denne informasjonen om meg selv før de ser hvem jeg er som arbeidstaker, hvem jeg er som kollega. Jeg vil ikke bli pålagt svakheter jeg ikke har fordi de har en tanke om hvordan bipolare fungerer. Og ofte tenkes det at fungeringsevnen er så som så, at jeg tåler press dårlig, at jeg upålitelig, når det faktisk er motsatt.
I min kariere innen helsevesen, først som sykepleier så som jordmor, som nå er 14 år, kan jeg si at jeg har to egenmeldinger pga diagnosen. Men jeg har en lengre tid sykemelding, som jeg har skrevet om før og som du kan lese HER.
Men om det skyldes diagnosen eller utbrenthet eller livet kan nok diskuteres, selv så mener jeg diagnosen ikke spiller inn, men at utfordringene i livet den gang ble for tøffe og det satte igang en lengre periode med depresjon. 

Mange kollegaer på jobb vet om diagnosen min, jeg har nå jobbet der i flere år. Jeg har ikke åpen fortalt il lederene mine, men jeg har vist i rikelig men at jeg har høy fungeringsevne og er til å stole på. Jeg tåler stress på jobb og hjemme bedre enn de fleste vil jeg påstå. Jeg tar sjeldent med meg alvorlige hendelser hjem, men jeg fordøyer dem, jeg reagerer og håndterer og føler, men lar ikke livet mitt bli preget i større grad og i lengre tid. Men jeg føler for disse menneskene der og da og i sikkert all den tid etterpå. Men det preger ikke livet mitt. Jeg har hatt svært alvorlige saker på jobb, hvor jeg trodde at nei, jeg vil nok få en stor reaksjon på dette, men så hånterer jeg det og er der, er trygg for de det gjelder. SÅ griner jeg i bilen på vei hjem. Så går jeg på jobb igjen. Jeg har også på jobb tilbudt meg å ta vanskelige caser for andre, for å skåne dem, ikke fordi jeg ønske casen selv, men fordi av og til så er det det rette å gjøre, jeg vet jeg har rygg til å bære det. Jeg skal ikke involvere jobben min, men som jordmor og alt vi står oppi så kan det nok trekkes noen slutninger her. 

Men så går det andre veien også, jeg er sjeldent vekke fra jobb pga stress på hjemmefronten.
Da eksmannen min fortalte meg bare timer før jeg skulle på nattevakt, at han ønsket skilsmisse og hadde funnet en annen etter 18 år, så gikk jeg på jobb. Jeg var vekke natten etter, for å summe hodet. Men det er det jeg har vært borte fra jobb pga det. Jeg fikk en sykemelding av legen, som jeg aldri benyttet meg av.

Jeg går på jobb med oppturer og nedturer, det er vanskeligst å være på jobb når jeg er manisk. Å være deprimert på jobb fungere, jeg har på meg en maske og få føler jeg er deprimert. Det er vell det som er skummelt med depresjon, at det går an å skjule det så godt. Men noen ganger må jeg dele det med kollegaene mine at jeg har en litt dårlig periode, fordi det kan legges merke til. Og det som det lettest legges merke til, er at når jeg er deprimert, ser jeg ikke rot på samme måte som før, så når jeg rydder etter meg, kan jeg overse noe.

Men når jeg er manisk eller hypomanis, må jeg hele tiden holde meg selv igjen, jeg må bedømme hvem jeg jobber med og hvor mye som skal få skinne gjennom. Jeg er jo ekstra glad, så det er fint det, jeg kan få taleflom og snakke på innpust og utpust, heldigvis er jeg en ganske åpen person, alltid, så det blir ikke så dramatisk oversharing. Men her holder jeg tøylene stramt. Det hadde ikke Lene 22 år klart i det hele tatt, det har tatt tid å lære dette.
Men nå føler jeg jeg er en person som kan omgås andre uansett svingninger. Men det krever. 
Heldigvis er jeg mest bare Lene, det er blitt roligere med årene. Men det har nok også med hvordan jeg håndterer det nå kontra før. 

Jeg vet når jeg får en depresjon, så er det en ende på det, selv om det aldri føles slik, før så følte jeg at jeg skulle dø hver gang, fordi slik går det ikke an å ha det.

Nå bruker jeg manien mer positivt og holder ekstremt tilbake på hva som viser til andre, før hadde jeg aldri klart det.

Det har vært en kronglete og vanskelig vei, men jeg har blitt kjent med meg selv i dybden. Jeg er takknemlig for den jeg har blitt, som er formet av alle gleder og utfordringer jeg har hatt. Jeg skulle ønske jeg ikke var bipolar, men hvem hade jeg vært da? Idag er jeg stolt av hvem jeg er, ja jeg er bipolar, men først pg fremst er jeg Lene.