hvor heldig jeg var som hadde nettopp ham- En takketale og et farvell

Ingen er død. 

Det er ikke en slik avskjed.
Det er en hyllest og en takketale til en som ikke kommer til å lese det.
Et menneske jeg ikke visste jeg trengte, men som en periode i livet var alt jeg trengte.
Et menneske på ingen måte nær meg, men allikevel så nært som ingen andre kan bli.
Jeg kan aldri huske at vi noensinne har gitt hverandre en klem. 
Vi har håndhilst, en gang, tror jeg.
Utover det, ingenting.
Men hjerte mitt et stort pg bløtt av takknemlighet for at han var den han var i de 14 årene av livet mitt.
Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært hadde det ikke vært for deg.

Så til psykologen som så meg, som virkelig så meg.
Takk.

Grunnen til vårt bekjentskap var at jeg ikke følte jeg hadde plass i dette livet, jeg hørte ikke hjemme. Jeg følte noe var galt, hadde vært det så lenge jeg kunne huske. Jeg var 19 år da jeg startet å gå til ham. Jeg valgte ham selv utav listen over psykologer hos legen. Ventetiden var lang, men den er aldri lenger enn å ikke bli henvist.

Første time, jeg møtte opp til et helt tomt venteværelse, alt som hørtes var klokka på veggen som tikket. Jeg hadde aldri opplevd et så tomt venteværelse før. Tomt for folk, tomt for liv. Hos fastlegen kreler det jo av ventende folk. Men jeg hadde heller aldri vært hos psykolog før.

Klokka tikker, timen min kommer og går, ingen kommer.
Jeg blir så full i angst, jeg er skrekkslagen, tenk om jeg har feil tidspunkt. TENK om han ikke orker å treffe meg?
Jeg banker stille på døra, helt mo i knærne. Det er stille på innsiden, jeg banker en gang til, og nå hører jeg at noen kommer.
Døra åpnes brått og en ganske skummel mann åpner døra.
Han er for det første gammel, ca 60år.
Han har et granskende litt spist blikk og sier litt skarpt,
ikke hei,
ikke hallo,
ikke kan jeg hjelpe deg?

Men: hvem er du??

Jeg begynner å gråte, jeg er så engstelig.
Jeg forteller at jeg har time, han sier jeg ikke har det.
Jeg hikster og sier med tynn stemme "jooo-hooo". Gråte gråte.

Han slippe meg inn, viser til en stol og tar en telefon. Han ringer sin neste klient og spør om det er ok om han kommer litt seinere. Jeg tror nesten ikke hva jeg hører.
Så setter han seg foran meg, stolene litt på skrå mot hverandre, akkurat slik at når jeg slapper av og hviler blikket, så er det ikke på ham. Det står en boks kleenex på bordet mellom oss, den kommer jeg til å bruke noen ganger, ikke denne dagen, men i årene som kommer.
Ikke veldig mange, men betydningsfulle ganger.

Han starter ikke samtalen med en klisjesetning hvordan kan jeg hjelpe deg i dag eller hva føre deg hit eller noe annet jeg bare ikke orket.

Etter snart 30 år husker jeg ikke hva han startet med, men det var noe som gjorde at jeg snakket, ikke mye, men jeg snakket. 
Jeg vet ikke heller hvordan jeg ente med ark og tusj i hånden, men jeg ble sittende å tegne. Jeg snakket og så på tegningen. Aldri på ham.
Han sa plutselig vent litt, så holdt han opp en finger foran seg og reiste seg og tok en på ny en telefon. "jo hallo ... jeg sitter her med Lene, og jeg tenker du har en time til henne snart" sier han.
Han ringer til en psykiater, og vips så har jeg en muntlig henvisning med time om 2 dager til en psykiater.

ALDRI, har jeg opplevd å bli sett, så jeg ble sett på de 45minuttene, av en totalt fremmed.

Så i løpet av første timen vår  er jeg både blitt skrekkslagen, jeg har grått, jeg har tegnet, jeg har snakket, jeg er blitt sett og møtt. Ikke som den jeg følte meg, uten tilhørighet og ukjent, men som et menneske som trengte  hjelp.
Jeg hadde fått henvisning til psykiater og fått 3 nye timer uken etter.  Før jeg går spør han om han kan beholde tegningen min.
Jeg kikket ned, det var en drodling av monstre.

En av de neste timene skal jeg bli servert det som er hans spesialitet, bortsett fra å IKKE spørre spørsmål som er klisje, men spørre spørsmål på en måte så en vil fortelle og ikke bare lukke seg fordi det oser tvilsom mental helse av en selv. Slike spørsmål bare funker ikke, jeg har fått dem, ikke av ham.
Men den neste spesialiteten hans er få, men viktige setninger. Velvalgte setninger som oser av erfaring og bare biter seg fast. Det er ikke ofte han blander seg direkte inn i livet mitt, tankene mine eller valgene mine, han skal lytter, siere mhm på de rette stedene, veileder og spør og forklarer om jeg har spørsmål. Så har han disse spesielle setningene, setningene som ikke er i læreboka, og når han sier dem, så hører jeg. De er ikke alltid vennlige, noen ganger direkte bryske og frekke til og med. Den eller første slik setning er:

Ord er makt, jo flere ord du har, jo bedre vokabular du har og jo bedre du kan sette ordene sammen, jo mer kan du få et annet menneske til å forstå deg.

Jeg var ganske ordknapp de første timene, nesten litt redd min egen stemme, redd for å si feil.
En utale fra mamma hang i hodet mitt, en setning hun hadde sagt da jeg sa jeg skulle til psykolog
"ikke si for mye nå så kommer du inn på psyk og da kommer du aldri ut igjen." Så jeg var splittet, skulle jeg snakke eller ikke? Men jeg tok det til meg, for jeg hadde så mange, mange tanker, men ikke nok ord til  å forklare dem, riktig.
Så etter det dagen, har jeg tatt det på alvor. Jeg åpnet meg mer, med de rette ordene, jeg eksperimenterte, sa noe og så på ham om han reagerte før jeg fortsatte.
Han reagerte aldri. 
Eller, reagerte han så vare det aldri med ansiktet, med overraskelse eller vantro, det var med en gjerne skarp replikk som da han sa et eller annet direkte frekt til noe jeg sa. som jeg syns å huske var litt sånn nedverdigende mot meg selv.
Da jeg sa at jeg syntes det var frekt og ble såret sa svarte han bryskt:

 "ja! hva ville du med pikken på hoggstaben å gjøre?!".

Jeg ble litt satt ut, hva var det for noe å si?
Da jeg gikk derfra tenkte jeg, FY så uprofesjonelt og vulgært, men samtidig så viste det sterke utbruddet meg noe viktig, IKKE snakk ned deg selv for å få medlitenhet eller i det heletatt, vær klar for at noen avslører deg. Så jeg gjør ikke det, jeg snakker ikke ned meg selv eller fisker medlidenhet, og jeg hører jo hvordan det høres ut på andre, det er ikke kledelig.
Så ja, det var en lærepenge, en brysk en.

Gjennom årene har han hatt flere slike, om ikke så krasse og drastiske som den gang, men de har alltid fått meg til å tenke.

Han kom inn i livet mitt på det rette tidspunkt, jeg var 19 år,
og få år etter raste verden min, grunnmuren raste, den ble grus så støv som ble tatt av vinden.
Føltes det som.
Da jeg var 22 år, hadde jeg ingen, pappa fikk hjerneslag, overlevde, men ble en som trengte omsorg ikke en som ga.
Mamma raste selv og hadde nok med seg selv og klarte ikke gi støtte.
Søskene min hadde absolutt nok med å redde seg selv da pappa fikk slag og etterdønningen som varte årevis. 

Jeg ble lagt inn på psyk etter en tidligere nevnt voldtekt med mer, jeg kuttet alle venner og begynte på ny. Alt jeg egentlig hadde var en 4-5 åring med adhd som trengte meg. Jeg i fullstendig nedoverbakke, i fritt fall.
Så i de årene var psykologen min støtte.
Han snakket om viktigheten av grunnmuren, og hvem var min grunnmur nå? Ingen.

I den periodene gikk jeg til ham 3-5 ganger i uken.
Seinere da jeg begynte å få litt fotfeste ble det 2-3 ganger i uken.
Til det ble hver 14 dag.
Til å ringe ved behov.

Til det en dag bare stoppet.

Livet hadde gått videre, jeg hadde klatret opp, sakte i starten. Det tok 7 år, før jeg følte jeg at nå, nå har jeg noe, nå er det ikke bare grus og støv. Men fortsatt jobbet jeg iherdig med meg selv og livet mitt, hver dag.
Nå hadde jeg fått utdanning og eiet egen leilighet, jeg hadde fått barn nr 2 , var i stabilt forhold og jeg hadde kommet inn på sykepleie som 30 åring, jeg følte nå det gikk oppover. 

Og en eller annen gang der sluttet jeg å ringe psykologen.

Da jeg var 32-33 år havnet jeg på ny hodestups i nedoverbakke. På en helt annen måte nå enn før, men livet ble igjen snudd på hodet. Jeg var blitt gravid med nr 3, gikk siste året av sykepleierstudiet, hadde hyperemesis gravidarum, ekstrem svangerskapskvalme, som nok ikke ble bedre av kronisk stress. En veldig omfattende og lang historie kort, jeg trengte psykolog for den bipolare siden min i denne tiden gikk helt amok.

Det var ca 3 år siden jeg hadde vært hos psykologen, Og anså det som avsluttet, så jeg gikk til fastlegen og fikk henvisning til DPS. Og kom faktisk raskt til.

Jeg fikk time til en klinisk sosionom.
Da jeg kom inn ii rommet, satt de tos toler, mot hverandre og det var en pakke kleenex på bordet.
Som jeg brukte opp.

Ja, hvordan har vi det i dag? 
Jeg begynte å hulke, jeg gikk helt i lås.
Hvordan kan et spørsmål få en til å føle seg så mentalt syk?
Nei dette var bare feil.
Jeg følte meg ikke sette, jeg følte meg som et problem som måtte løses.

Men ordene kom, fordi jeg visste at det var det eneste verktøyet jeg hadde, og jeg kan snakke,
jeg finner ordene. Men tårene stoppet ikke, de rant like fort som ordene.
Helt på slutten av samtalen snakket vi om psykologen min.
Og utav det kommer mannen framfor meg fram til at jeg ikke har fått avsluttet forholdet til psykologen min, jeg bør gjøre det så kan jeg komme tilbake, for det er tydelig det er behov for det.

Så jeg går hjem og leter fram det gamle nummeret, het sikker på at han er gått av med pensjon.
Det er faktisk stor overaskelse fra min side at han svarer i andre enden Neimen er del Lene?
Jeg må jo si jeg blir varm om hjertet. 
Selvfølgelig skal jeg få komme inn hvis jeg har behov for det.

Så jeg møter opp. Jeg sitter på det samme venteværelse, hører klokka som tikker, akkurat som 14 år tidligere. Her er alt likt, ingen mennesker venter, bare meg. Men jeg vet at det er slik det skal være, jeg er ikke engstelig. For jeg vet han er punktlig og om jeg har feilt tidspunkt, så kommer jeg bare tilbake.
Jeg kjenner så godt lyden av døra som går opp, jeg visste ikke at en slik enkel lyd kan være så beroligende, så trygg.
Neimen Lene, sier han.

Han ser på meg, jaha, du skal ha barn, hvilket i rekken? Nr3 ja? Det holder med to, to er nok, da blir de sett og får det de trenger. Jeg humrer litt, for tanken er god den, men jeg vil nå ha mine 3.

Det er litt som å komme hjem, det er godt, det er også vondt. Fordi å være her hvor en trygt og godt det er, føles litt som å ikke komme seg videre.
Jeg forteller at jeg er litt overasket at han fortsatt driver på, for jeg var sikker på at han var pensjonert.
Han ler litt og sier han holder på  nå et halvt år om gangen, så lenge ingen klager på ham så får han dispensasjon. Gir mening, han er av den typen som er yrket sitt, han har så mye å gi, så mange å hjelpe, om det er tsunami i Thailand og han kan reise ned å hjelpe eller om det er å stable folk på beina en tirsdag på kontoret så er han der.

Jeg snakker om hva som skjer i livet, hva som har skjedd, hvor langt jeg er kommet. At jeg snart er sykepleier og at jeg skal ha mitt tredje barn, og jeg er så stolt av meg selv, for her sitter han, han som vet best av alle hvor jeg har vært, hva det har kostet og hva det fortsatt koster.
Vi snakker om bipolariteten min og han sier at jeg er roligere, jeg har mer kontroll, jeg er ikke typisk bipolar type 1 lenger, men mer type 2. 

Da jeg reiser meg og går, etter en helt normal samtale hos ham, smiler jeg og sier snakkes.
Vi setter ikke opp ny time, jeg får beskjed om å ringe om det er behov.
Jeg går ut døra, og bare vet at det er siste gang.
Vet han det tro? Tenker han, der går hun? Der flyr hun fritt på egene vinger?
Ikke lenger bruket, men satt sammen og noenlunde hel?
Føler han stolthet?  Eller er det bare en vanlig tirsdag?

Jeg gikk ikke tilbake med en tanke om at det var siste gang, nå avslutter vi.
Men jeg kjente det, da jeg satt der føltes det som om jeg var hjemme, trygt, men jeg visste alikevell jeg hadde fått de redskap som jeg trengte, alle samtale etter ville bare blitt oppsummering av hverdagen og livet mitt. 

Så jeg hvisket et stille farvel der jeg gikk ned trappen.
Jeg var ikke lei meg, for jeg hadde seiret, jeg kjente et snev av lykke og takknemlighet.
Jeg kjente det så tydelig. Jeg var nå en helt annen, og jeg måtte akseptere at han ikke var en venn, en nær person, han var en av få som holdt meg oppe da livet raste, og jeg var så takknemlig, men jeg måtte nå ta veien videre for noe annet ble feil. 

Jeg har vært innom mange psykologer og psykiatere i årene etter. 
Det er ingenting feil med noen av dem, men ingen kan måle seg. Men jeg har fått et enormt redskap, det er ingen problem å komme til en ny psykolog, jeg kan bli kjent på 30min, jeg summerer opp det viktige i livet... Så nå er jeg klar til å snakke om det som er vanskelig nå. 

Selvom om jeg er ferdig hos psykologen, jeg har fått den hjelp jeg trenger, så betyr ikke det at livet er lett alltid. Jeg har utfordringer som av og til krever at jeg trenger en snarvisit innom DPS, selvom fastlegen er god hun og. Men mest av alt så klarer jeg meg, men jeg vet når jeg trenger ekstra.
Det er ikke et lett psykisk helsesystem å navigere, det vet alle som har vært innom det, så jeg holder det til minimum.
Og jeg vil for evig være takknemlig for at den biten var enkel da jeg trengte det som mest.

Om jeg en dag trenger det, kanskje skal jeg plukke opp telefonen å ringe? Fordi jeg vet han er aktiv som psykolog enda i sine 80 år. Men nei, jeg gjør ikke det. 

Dette har vært et svært vanskelig innlegg å skrive, det er veldig emosjonelt for meg og lite behandlet i fht feks det å være bipolar eller å ha blitt voldtatt, altså fordi de ting er snakket ihjel og behandlet om ikke ferdig, så så mye en kan.
Men dette er noe som er i hjerte mitt, lite snakket om og veldig emosjonelt.
Jeg er bare så utrolig takknemlig for å ha blitt set og blitt tatt på alvor.
Og jeg vet jeg ikke ville vært den jeg er idag om det ikke hadde vært for ham, helt ærlig.

Så takk, tusen takk for at du så meg og hjalp meg på veien til å bli den jeg er i dag.

 

Det skjedde det året jeg var 20....

Det var på vinteren det året jeg var 20, nøyaktig når husker jeg ikke idag.
Jeg antar det var en lørdag for det var julebord og det var før jul.
Snø var det. Mye snø, og det snødde mye den kvelden det skjedde.

Tidligere på året i mars, da jeg faktisk ble 20 år, ble jeg forlovet. Gu bedre så lykkelig jeg var!
For et liv jeg skulle få! Alle planene jeg hadde, jeg ser dem for meg, sikkert litt som jeg så dem den  gang, bare nå i retrospekt ser bildene mer ut som et rosenrødt eventyr enn et virkelig liv.
For jeg har levd et virkelig liv etter det, og de bildene har aldri vært en del av det.

Jeg var forlovet. Livet var på vei opp, det kunne bare bli bra. 
Vi reiste på ferie den sommeren, på øyhopping i Hellas, det i seg var en historie.
Men veien til ferien var ikke som jeg tenkte, den var ikke broseteinslagt av lyserosa murstein og regnbuer og meg dansene framover i perlespekket tutu.
Veien mot sommeren etter forlovelsen inneholdt en del sprekker.
I retrospekt vil jeg kalle det store røde flagg og jeg vil skriket KOM DEG VEKK.
Men de ting jeg vet idag om eget liv og røde flagg og dårlige forhold og alt der, visste jeg ikke, jeg var faktisk for ung og naiv og uerfaren til å skjønne det. Og jeg hadde en slags tror på at universet hadde noen saftige lover om karma så nå var det min tur.
Det kunne bare gå oppover.

Idag kan jeg tydelig se at min forlovede ikke hadde rent mel i posen, sagt på en fin måte. Han var et glansbilde av en mann, mens bak dette bilde... nei ikke la dere lure av et pent utseende og et vakkert smil.
De gullkantede drømmene var nettopp bare det, drømmer.
Og dette korte, intense forholde på knapt et år skulle gi meg så mange lærepenger og prege meg i all tid etterpå.

Det var en sint mann, med mye aggresjon jeg var så hodestups forelsket i. Jeg kunne se det i øynene når han snudde seg litt for brått, kunne høre det i spørsmålene og kommentarene hvor han ganske heftig forsøkte å kontrollere hva jeg gjorde og hva som var greit jeg svarte. For livet var supert når han var glad, når jeg gjorde alt riktig. Som ikke å være med venner, ikke snakke i telefonen, ikke gå ut på byen uten ham, og for guds skyld, IKKE kyss ei jente selv om han har brukt en time på å mase om at han vil så gjerne se at jeg gjør det. IKKE gjør det, for da var jeg putsselig ei hore, ei skjøge og ikke verdt støvet under skoen og forlovelsesringen for veggimellom, mens hans side av sengen ble kald den natten og sofaen var veldig god.
Han var jo ikke slem, vi var jo forlovet, det var jo en slags kontrakt på at vi skulle ha det fint sammen, han skulle ta seg av meg, jeg var det som betydde mest for ham. Det var jo bare jeg som gjorde feil.

Så ja, etter ferien, som var en katastrofe med stor K, som endte i virkelig teste forholde vårt. Men disse prøvelsene var for meg et slags manifest på at vi klarer livet sammen, alt hva det kaster vår vei, for i tykt og tynt. Jeg var ikke i tvil.
Kjempesjokket ble jeg da han plutselig en dag flyttet ut.
Men?
Hva?
Nei? 

Så kom høsten.
Og inni meg føltes det som ute, tungt, vått og stormfult.

Så kom tidlig vinter, 3 mndr var gått.
Jeg var på vei inn i livet igjen. Jeg begynte å få det bedre, kjente på ny start i sikte.

Så banket det på vinduet.
Det var en lørdagskveld, det var rett før jeg sovnet.
Jeg kikket ut, og så ham stå der ute.
Instinktivt tenkte jeg nei, ikke, det er over, du har såret meg nok.
Jeg er ferdig, jeg har kommet meg videre. 
I korte ord, jeg visste at dette ikke var bra.

Noen uker seinere står jeg foran speilet, jeg pynter meg til julebord.
Jeg har en nydelig kongeblå, helt ny gallakjole på.
Ingenting skal være overgitt tilfeldighetene denne kvelden.
Jeg skal være perfekt, jeg skal gjøre alt riktig, vi skal begynne på ny.
Alt det andre var bare en test for oss.
For vi visste jo at det var oss og lykken var vår.

Denne jenta i speilet har alltid stått som en kontrast for meg.
Jeg ser henne i speilet, jeg ser meg selv.
Jeg er pyntet fra topp til tå, jeg er temmelig slående vakker der i speilet.
Og glad, og naiv og skjermet og uvitende. Og livet er foran mine føtter.
Alt det, men mest er jeg lykkelig.
I ettertid symboliserer dette veldig før og etter. Det glade, vakre speilbildet før den kalde grusomme livsomveltende kvelden.
Det vil ta mange, mange år før livet etter,
blir noe annet enn en kamp for normalitet.

Jeg skal ikke fortelle veldig mye om denne kvelden, men jeg skjønner ihvertfall lynkjapt at jeg tok feil.
Ensomhetsfølelsen jeg kjente på i det festpyntede rommet var så sterk. Festpyntede mennesker i alle kroker og der satt jeg som en nydelig dukke i gallakjolen min og mannen jeg var med viste ikke noen som helst interesse, der han svinset rundt til alle. Jeg kjente ikke en sjel derog følte meg brøddum og ung. Jeg følte meg naiv.
Jeg skjønte at jeg hadde levd i en rosa fantasi, som hadde knust, men jeg hadde til nå latt den bygges på ny.
Hva som fikk meg til å gråte, det husker jeg ikke.
Konteksten? Ensomheten? Realiteten? Min egen naivitet? 
Det føltes veldig som å våkne fra et mareritt for å oppdage at jeg slettes ikke hadde våknet.

Å som kvinnene forbarmet seg over meg. Stakkars deg, hvem er hun med? Hvem er hun med?
Alt jeg ville var å dra hjem, glemme alt. Men jeg hadde ingen penger, jeg hadde ikke mobil til å ringe noen gråtkvalt og unnskyldende om de kunne hente meg, jeg hadde ingen midler til å komme meg hjem. 
Ute lavet snøen tett ned, og det tykke snøteppe ute var ikke et alternativ for min jakkeløsekropp og bare føtter.
I ettertid så hadde jeg valgt å gå de 20 km, lett.
Gi meg lungebetendelse og såre føtter.
Gi meg haik og et såret hjerte.
Gi meg et alternativ som kan leves med

Men vonde, urealistiske alternativ er aldri et realt alternativ før etter historien har utspilt seg.
Og den hadde enda til gode å vise meg den fulle helheten av kvelden.

Full oppstandelse, og plutselig blir jeg ført inn gjennom mørke ganger med et kraftig grep rundt armen Jeg husker ikke om det var overarm eller underarm, alt jeg husker er smerten og en stadig voksende panikk som brer seg i brystet.
Det er 27 år siden nå, og jeg hater at jeg må gå og huske på denne lille redde jenta sine følelser. Men smertene og sviket kan jeg kjenne på kroppen som det akkurat hendte.
Fordi er det en sannhet, så er det at når dette skjer, så vil du alltid ha det med deg.

Det blir ditt, din opplevelse, din smerte, din redsel, dine tanker,
din panikk, din dårlige samvittighet.
Din skam, din naivitet, din anger.
Det blir din skyld.
Det var min skyld.
Det var jeg som var med på det.
Det var jeg som ville det.
Mitt, bare mitt. Alt dette er bare mitt.

Hvordan skal jeg klare å gå videre hvis det ikke er mitt?
Jeg måtte ta eierskap til det.
Alternativet var jo forferdelig.
det var surealistisk.
Så det ble mitt.
Men samtidig så visste kroppen min at det ikke var mitt.
Men hjernen ville ikke akseptere det.

Jeg syns jeg kan si det. For der og da var jeg med på det, han var bare så sint når vi gjorde det. Og det var så brått og vondt, men jeg var jo med på det, selvom jeg sa stopp og dyttet ham vekk, selv om jeg gråt og han holdt meg nede. Selvom han holdt hånden rundt halsen min og dyttene mine ble svakere for jeg var så redd. Selv alt dette, så var jeg jo med på det.
Sant?
Selv om jeg gråt og han hånflirte av meg etterpå, hvor dum var jeg ikke?
Jeg var jo med på det, jeg hadde jo pyntet meg for ham, for oss, for vår fremtid, sammen.
Det var meg det var noe galt med.
dette var min feil.
Dette var mitt.

Jeg var innelåst, slik føltes det, både i rom, følelser og tanker.
Jeg kom ikke vekk.
Fortsatt hadde jeg ingen penger til å komme meg hjem.
Tankene våre er rare dyr, i situasjonen forstod jeg så uendelig godt hva som hadde skjedd, men jeg benektet enhver slektsskap med ordet på hendelsen. Jeg forsøkte etter beste evne å beholde Lene FØR.
Jeg forsøkte å bevare enhver logikk og mennesklighet i mine neste handlinger, men det brast bare så veldig fordi Lene FØR og Lene ETTER ikke jobbet sammen.
For å løse problemene som lå foran meg jobbet jeg med gamle tanker og gamle moraler, men nye tanker og moraler motarbeidet det.

Lene FØR  ville spurt om han kunne ringe taxi for meg eller få meg hjem.
Men skammen og redselen gjorde at jeg ikke klarte det. Jeg var jo så uendelig dum og ikke verdt noe for ham

Lene FØR ville gått ut og bedt andre hjelp til å få tak i taxi eller skyss hjem.
Lene ETTER var i panikk og visste ikke hvordan jeg satte sammen ord i riktig rekkefølge.

Så jeg satt der og gråt og gråt og gråt, på et kontor, et bakrom, med mange lange mørke ganger til en fest jeg ikke klarte å lenger forstå fortsatt foregikk.
Jeg satt der og gråt
og han satt og så på meg og sa hvor dum jeg var, hvor lite han ønsket meg og at jeg burde egentlig bare ta livet av meg og at foreldrene mine ville takke ham dersom han ga meg kniven så jeg gjorde nettopp det.
Det er her kropp og sinn ikke lenger er enig.
Så gråtende tar jeg tak i ham og løfter ham rett opp langs veggen, hvordan jeg fikk det til rent fysisk vet jeg ikke. Men jeg har hørt om slike ting før.
Jeg løftet ham opp og han så redd ut, jeg husker blikket.
Han sier jeg er gal.
Jeg sier noe lurt og poengtert til ham, noe kort og lurt.
Jeg husker ikke hva.

Så stormer jeg ut til festen.
Rettelse, Lene ETTER stormer ut til festen.
Og ordene kommer ikke i riktig rekkefølge og ingen skjønner noe.
Men jeg kommer hjem.
Så starter resten av livet...
  etter.

Det er 27 år siden jeg var den 20åringen. Jeg har opplevd ting både før og etter det som har preget meg resten av livet. Sier jeg selv om jeg forstatt lever. Men poenget er at jeg har ikke vært uvitende og opplevelseløs til traumatisk hendelser. Dette er en.
Men dette er vell egentlig den som har preget livet mitt mest negativt. Altså. Det er vanskelig å sette situasjoner opp mot hverandre, men alt i alt så stod jeg alene i denne situasjonen, andre situasjoner har jeg gjerne delt med andre så vi har et slags fellesskap. Her stod jeg helt alene. Ingen visste om det. Det var MIN opplevelse, det var MIN vei mot bunnen, ingen visste, for jeg sa ikke noe, for det var jo min feil. Det som ligger i det ligger i det. Lene 47 vet jo veldig godt at dette ikke stemmer, men jeg hadde ikke de rette vertøy, den rette mestringen til å vite opp ned på hvordan håndtere denne situasjonen. Men det som slår meg så veldig når noe slikt har skjedd meg, er hvor usansynlig dum jeg følte meg.
Hvordan jeg best kan dekke det til så ingen andre skjønner hvor uhelbredelig idiot jeg har vært. Hvor mye av dette faktisk oppleves som min helt egen feil, fordi jeg kunne jo bare gått hjem i snøen, jeg kunne jo for pokker sagt NEI da han banket på vinduet. Men allerede der behandlet jeg opplevelsen i retrospekt opp mot valg jeg egentlig ikke hadde fordi jeg visste ikke hva som kom.
Jeg hadde behov for å eie situasjonen, hendelsen, handlingen for ikke å rakne totalt.

Mye ble gjort feil etter dette, noen ytterst få mennesker ble innvolvert, fordi skammen var så stor og beskytterinstinktet mitt mot HAM fortsatt var der, så få forstod alvoret i det som hadde skjedd, Men de som ble involvert var ihvertfall helt feil folk. Og legen jeg oppsøkte dagen etter og strigråt til burde bare fått sparken, fordi ingenting var registrert.
Så da jeg seinere, mange år etter oppsøkte politiet, var det tomme notatet hos legen et fullstendig slag i tryne og jeg stod på bar bakke.
Det var heller ingen vitner, det hadde jeg sørget for ved å ikke si noe.
Og ingen fra kvelden husket den gråtende unge kvinnen i kongeblå kjole som forsvant ut i natten,
ut i snøen.

Jeg tenker at dette holder, jeg har skrevet om dette før, for mange år siden, men jeg har ikke lest disse innleggene, i ettertid. Og jeg vet veldig godt at minne om noe egentlig er et minne fra forrige gang man tenkte på det. Så minner er ikke statiske. Derfor har jeg skrevet dette uten å lese noe hva jeg har skrevet tidligere, fordi jeg ville gi mitt perspektiv om det fra mitt ståsted idag.
Jeg snakker åpent om det og jeg tenker på det,
det farger meg fortsatt, men ikke som den gang eller de neste 10 årene etter.
Jeg kom meg opp, men det har preget meg velidig i årene som har gått, selv i dag.. Fordi tanker , følelser og handlinger er siden for alltid blitt endret. Jeg var svært sårbar den gang da jeg var 20 år med nylig diagnostisert bipolar lidelse og og foreldre som ikke direkte støttet meg i dette. Så ordene hans om selvmord og ingen verdi og foreldrene mine bare vil takke ham om jeg ikke fantes, ringte veldig høyt veldig lenge. 
Til slutt knakk jeg helt og valgte å bli innlagt på psyk, fordi jeg så ingen annen vei ut fra mine destruktive tanker og påført svik enn å rett å slett ende hele livet.
Tankene mine var et så enormt vondt sted å være, jeg var jo blitt fortalt at jeg ikke hadde noe verdi, det var jo blitt hamret inn i meg fysisk og psykisk.
Men jeg valgte innleggelse, viske ut gamle hendelser og brøt med alle venner, alt.
For å starte helt, helt på ny. Selv familie vet lite om hva som skjedde, den gang.
Mange tunge erfaringer rikere, et traume som fortsatt skaper problemer for kjærlighetsliv og selvverd idag.
Men jeg kom meg videre.
Jeg er her.

Jeg er verdt noe.

Link  til 3 innlegg skrevet om dette,:
Kvelden det skjedde
Rett etterpå
Lenger etterpå

Hvordan klarer du det? jeg hadde aldri klart det

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt den setningen opp gjennom årene. En setning mennesker som opplever vanskelige ting ofte får høre.
Setningen i seg selv er nok et slags empatisk utsagn som kommer fra leveren og hjerte, for spørsmålet i de situasjonene er ofte, hvordan får du det egentlig til?

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde hørt den setningen rettet mot meg, for den kommer bare når det er ekstra ille i livet. Noe flere nok kan nikke seg enige i.

Jeg har ikke sagt den setningen til noen selv, ikke at det er noen som helst bragd i det, selv om personen foran meg gjerne har nettopp står i en slik en livsomveltende situasjon. Grunnen tror jeg er fordi jeg vet en slik setning ikke gjør noe som helst bedre, men for meg kan det lede tankene mot at du kanskje har et valg i denne situasjonen. Når i virkeligheten, så har man ikke det valget. 

Dette er noe jeg har tenkt på, mange ganger også, hvilket valg har man? Og hvordan utarter dette seg?
Hvordan, helt satt på spissen blir det om man opplever noe virkelig dritt, her kan du sette inn noe selv.
Men for meg var en slik situasjon feks alvorlig voldtekt, og faren min rett etter fikk alvorlig hjerneblødning, hele min liv veltet under meg, jeg ble lagt inn på psyk i psykose, ingen intekt, mellom to stoler i systemet,  alt mens jeg hadde en sønn med aleneansvar for
Jeg vet ikke om innleggelse på psyk er en del av å ikke takle, men da jeg ihvertfall kom ut av psyk, tilsynelatende FRISK med ståpåvilje. Så kom denne uttalelsen fra folk:

Hvordan greier du det, jeg hadde aldri klart det du gjør.

Men svaret er vel mest sannsynlig, at det hadde du.
Fordi man finner en vei.
Man blir ikke den samme etter slike opplevelser, en blir så forferdelig og alvorlig preget av de, men man kommer seg videre. Hver gang, så kommer en seg videre. Fordi det er ikke NOE alternativ.
Du kan gi opp, selvfølgelig, du kan feks velge å dø. 
I en slik situasjon så blir jo dette det helt stikk motsatte av å håndtere situasjonen, du kan velge det. Fritt menneske og alt det der. Det er den eneste måten jeg ser at en kan stikke fra situasjonen og velge å ikke ville ha situasjonen.
Men er det det mennesker tenker når de sier jeg hadde aldri klart det om det var meg. For det er det eneste alternative jeg kommer på for at problemet ikke skal eksisterer

For uansett hvor mye du vrir og vender på det, så er situasjonen som den er.
Jeg kan ikke endre på den, jeg må vlege hvordan jeg løser den. Og det er ikke lett, det er aldri lett.

Som da pappa døde, helt uventet, men ingen av oss visste at det var unngåelig og at han faktisk lå og døde i flere dager, alene, uten hjelp. Det var bare at dette skjedde mellom alle avtalene  vi hadde, så ingen visste. En mann som på ingen måte skulle dø, så tidlig. Bror min og jeg stod midt oppi det. Sorg, sjokk, smerte, angst, gjeld, arv, problemer, dårlig samvittighet, sjokk, enormt sjokk, og ingen hjelp...Hvor POKKER er knappen som skrur tilbake tiden henne?? Hadde DET vært et alternativ, så hadde det vært soleklart valg. Der og da.
Men vi står i det, der og da og seinere også, for alltid, og vi må finne veien videre. Vi må videre. Vi må gjøre det beste vi kan. Vi kan ikke si, nei, dette håndterer jeg bare ikke, jeg velger dette bort. For det er livet, slike fryktelige situasjoner kan plutselig uten å forvente det en nydelig sommermorgen, bli livet ditt.

Problemer og umulige situasjoner tar ingen hensyn til at man har nok problemer, at begeret er fult på hva en skal kunne takle. 

Et eksempel på det er etter at pappe døde og psyken min var tynnslitt, så fikk jeg utbrudd av helvetesild, som resulterte i vannkopper hos babyen min på 9mndr, so var for ung til dette, og viruset gikk til hjernen og han måtte legges inn på sykehus. Så da han kom ut, fikk de neste barna det, og alt var bare ikke greit. Så døde svigerfar, 60 år gammel, eksmannen og jeg hadde bare ikke resurser til å håndtere det. Vi satt der og kikket på hverandre under begravelsen og begge lurte på hva gjør vi nå?
Det var mange andre ting som også spilte inn og gjorde alt veldig tungt, men for enkelhetskyld så blir det forkortet.

Så ja, dette var en tung tid. Og tanken om å slippe alt dette var absolutt tilstedet, men mer i form av kan jeg bare våkne i morgen og alt er som før? kan dette være en vond drøm?
For det er ingen reel måte å velge det bort på.
Hvis du faller helt sammen, totalt sammenbrudd, langttidssykemeldt, hopper over å betale regninger, sover gjennom dagen og neste, orker ikke stå opp eller hva det enn er som skjer i etterkant, så forsinner ikke problemet, situasjonen forandrer seg ikke, det står støtt og det må tas tak i NÅR du velger å stå opp, NÅR livet starter igjen, NÅR rentene på alle regningene kommer osv. 
Dette er ikke å unngå en situasjon, å gi opp, det er en måte å gå videre på.
De fleste går videre, de gjør vell det? 

Jeg kan ha dager som er tyngre enn tusen år på kroppen og jeg velger å ligge i senga og gråte over alt jeg ikke får fikse, jeg gir ikke opp, jeg reagerer. Jeg ligger og hikster etter pusten i panikkangst for hva POKKER er det livet har servert meg ? Men til slutt tårker jeg tårene, står opp og lager middag.
SÅNN ser det ut. For meg. Jeg velger hver dag å gå videre, de uløselige problemene er ikke borte, de baller bare på seg, og jeg går videre, jeg velger alltid å håndtere det.
Men jeg reagerer på summen av disse opplevelsene med å knekke totalt sammen innimellom, men jeg plukker meg opp og går videre. 
Det er bare ikke noe alternativ.
Jeg er en mamma, jeg er et menneske.
Veien går bare en vei, videre.

Jeg fatter ikke at du klarer det, jeg hadde aldri klart det!
Jo, mest sannsynlig så hadde du det. 

Hvorfor jeg fortsatt blogger etter snart 20 år

 Jeg startet så smått å blogge i 2009. 
Da det var stort og nytt å blogge, alle hadde noe de ville si, og å bli blogger var litt sånn wow.
Jeg var sikker på at livet mitt, alt jeg hadde vært gjennom skulle fenge, jeg kunne lære noen noe, jeg kunne rive ned tabuer og dele fra innsiden. Det føltes godt, men skremmende å dele så mye.
Men jeg hadde mye å dele, den yngre versjonen av meg selv.

Jeg skrev mye den gang, hver dag og mer. Det var tunge innlegg, blandet med hverdagslige innlegge, det var tanker, det var mat, det var reiser, det var feringer, dikt, opplevelselser osv, det var det meste. Tråden var nok livet mitt og noen av de flere vonde ting jeg har opplevd.
Jeg var den gang og er fortsatt en ganske åpen person. 
Men etterhvert  ble det vanskelig. Jeg hadde fortsatt så mye å dele, men s¨mye av det jeg opplevde var ikke mitt å dele.
Det var lett når det var mitt. Men når andre ble innvolvert så var det utfordrende.
Jeg begynte å skrive fordi jeg hadde så mye å fortelle, men så sluttet jeg nesten, fordi jeg fikk enda mer å fortelle, men problemet var at det ikke bare var mitt å dele.

Jeg skrev rimelig fritt fram til 2016, s ble det stille, lenge, med bare et par innlegg her og der. Fordi jeg elsker å skrive, jeg ville ikke gi opp det, men jeg var nå bundet og kneblet føltes det som og det var bare vondt å skrive halveis om noe og ikke kunne dele både hva som skjedde og hvordan dette påvirket meg. Derfor dabbet det av.  i 2016 døde pappa, på brutalt vis. Det var lite annet som fikk plass, men jeg skrev ikke så veldig mye om det, fordi selvom det var så universstort for meg, så var det ikke det for alle andre, og skrive ensformig om noe, ble ikke for meg god skriving. Det var måte på hvor mye folk ville høre om det. Og det var måte på hvordan jeg klarte å sile tanker for å skrive om det. Dessuten var det så mye mer som skjedde, som jeg ikke kunne dele. Så da ble det stille her inne.

Det begynte allerede før pappa døde, det begynte vell egentlig i 2011/2012 hvor min søster mistet omsorgen for barna sine, og det er det 20tonn med materiale om, men ikke noe jeg kan skrive særlig mye om. Og nå en vil dele, men ikke kan, så blir en kneblet.
Og hele tiden, ved siden av bloggen har livet mitt vevd seg inn og ut gjennom innleggene, noe ble postet, andre ting unngikk helt bloggen. Alt var ekte, mye ble bare ikke vist til andre enn dem som står meg nær.
Hadde jeg kunne skrive fritt uten å såre andre og bare dele mine tanker og opplevelser fritt alt så hadde det vært så fantastisk, men det kan man bare ikke.
Jeg har i de årene før 2016 skrevet litt om ting, så spør finnes tilbake i tid, men jeg merket fort at det går ikke an å holde på slik. Ikke når det er barn innvolvert og andres skittentøydvask er ikke min, selv om mine skitne sokker ligger inni der.

;ye av det som opptok meg den gang var pappa, min søsterm hennes barn, mitt studie, mine barn, min bipolare lidelse, min depresjon, mine kjærlighetsutfordinger, min svogers dødsfall, min mors skilsmisse fra en ikke ok mann,  min eldstesønns voksende utfordringer på litt feil vei i livet og navigering av alt dette. Historiene ble for mange, men ordene kunne bare ikke skrives. Jeg kunne vært et avstumpet menneske og bare gjordt det. For det hadde vært fanatstisk lesning, men nei. 

Så bloggen lå brakk, jeg tenkte ofte på den.
Det er ikke som om jeg ikke har hatt noe å skrive. Men jeg klarte ikke ta ordentlig tak, jeg visste ikke veien videre.

Så i år tok jeg mot til meg og startet igjen, ikke fordi jeg regnte med så mange lesere, eller fordi jeg er så superintressant menneske, men fordi jeg har ting og fortelle, og jeg elsker å skrive. Og simpelhen fordi denne bloggen snart har levd i 20 år.

På jobben en dag møtte jeg en person, siden det gjelder jobben min så har jeg kraftig tausehetplikt, men jeg kan alikevell dele en veldig redigert hendelse.
Det var opplevelsen, ikke mennesket selv som var fokus, men det ga meg en aha-opplevesle og satte ting noe i perspektiv for meg og ga meg egentlig mer lyst til å dele, skrive om tanker og opplevelser.

Denne personen var omtrent like gammel som meg, pluss minus, jeg er 47 år nå, for å si det. Har aldri trodd på at man er yngre om man ikke sier alderen sin osv... Uansett personen hadde et opplevd traume av hendelse, og hadde vansker for å håndtere sine tanker og følelser. Jeg står med et ganske stort perspektiv fra feltet og perspektiv fra eget liv, jeg skal være veldig forsiktig nå så jeg ikke trør noen på tærne. Hvordan vi opplever noe, hvor stort traumet er individuelt, og kanskje er det summen av alt. Kanskje er det summen av hvem en er, hva en har opplevd og hva en har måttet håndtere, hvor mye støtte en har hatt osv. Men når jeg først hørte dette bli fortalt så tenkte jeg litt sånn, wow, virkelig? For jeg klarte ikke se traumebiten. Og la meg bare si veldig kvikt her nå, det kan være hva som helst, ok? Det var bare slik jeg tenkte om saken. Jeg tenkte at dette jobber jeg med og har ikke tenkt at det kan være et så stort traume. SOm er bra for meg, dra meg ned på jorda, få meg til å bli et bedre menneske.
Men det var ikke DET som var WOWet for meg, det var at vi stod her omtrent like gamle og vedkommende sa at vedkommende hadde levd et skjermet liv og aldri opplevd noe av særlig vanskelig slag. Og i mitt hodet så skulle denne personen, like gammel som meg, ha opplevd nettopp det og lært seg mestring på slike opplevelser. 
Det var bare en veldig spesiell opplevelse, for jeg kan aldri huske å ikke ha levd med traumatiske opplevelser og måtte håndterer og håndtere og fungere.

Så jeg vil forsette å dele, med en voksnere stemme, noe mer redigert, mer selvrefletert og nyansert. Men Jeg har mange innlegg her inne, rett over 900 tror jeg, mange er veldig gode og verdt å lese, og noen vil jeg skrive igjen med en modnere stemme og 20 år eldre tanker. Som jeg har gjort til nå om det å være bipolar feks. Jeg har skrevet noe fjas og tanker fra den gang jeg skrev dem, som innlegg i en veldig daglig i en levende blogg. Ingen innlegg er fjernet, noen leser jeg med hånden foran øyne, andre nikker jeg til at det er jeg ja, det var meg for 15 år siden, som prøvde å være ganske voksen i en vanskelig situasjon. Blogging og bloggen har utviklet seg.
Jeg var tidlig i bloggingen feks med i et prosjekt som kaltes for krampeangstanfall, et prosjekt hvor flere bloggere skrev om vanskelige temaer hver søndag tror jeg. Det prosjektet ga mange flotte innlegg, dype, vanskelige, rett fra leveren innlegg. De kan finnes i et eget emnetagg her på bloggen her.

Jeg har skrevet om en svært alvorlig voldtekt jeg opplevde, og delte denne inn i når det skjedde, rett etterpå og lenge etterpå. Jeg tror jeg vil skrive om det igjen, men det krever en del, jeg har ikke lest innleggene i etterkant, men jeg vet at de var slik jeg ville ha dem den gang. Jeg vil skrive på nytt. Det er viktig, noen må gi en stemme, og det faller ofte på dem som har opplevd det, det er bare de som vet hvordan det var, for akkurat dem. Jeg kunne ihvertfall ikke tenkt meg hvordan det var, i livet mitt før.

Ellers har jeg mye annet jeg kan gi en stemme, en tanke, jeg er bipolar, jeg sliter med depresjoner, jeg sliter med aktiv drømming/mareritt, tankeskjør, angst, jeg er nyskilt og er alene med 4 gutter. Jeg er jordmor (selv om den biten kommer jeg til å håndtere forsiktig her inne), jeg har opplevd dødsfall nært, selv om ikek det i og for seg er så uvanlig som 47åring egentlig, jeg lever med rus i nære relasjoner. Og mine tanker er gjerne annerledes enn andres når det gjelder mye, mens igjen kan andre finne likheter med min forståelse av verden.

Jeg vil skrive om mitt, og setter egentlig en strek på det som veves i livet mitt men som ikke er mitt alene. Selvom balansegangen der kan være vanskelig av og til. Noen ting eier jeg mer enn andre. Noen ting bare må jeg dele, andre vil jeg ikke dele.
Men jeg går ikke tilbake til å bli en hverdagsblogger, det vil si, det kommer ikke innlegg hver dag, kanskje 1 å måneden, kanskje 15 på en god, eller la oss kalle det en dårlig måned, når tankeskjøret er som verst.

For tankeskjøret, DET har aldri gitt seg.

Jeg er bipolar, hvorfor jeg ikke går på medisiner.

 Jeg har levd med min diagnose siden jeg var 19 år, 28 år, snart 3 tiår.
Jeg kjenner mer av livet med den enn uten den. Før jeg fikk diganseon hadde jeg nok levd noen år med den, det var ikke som den dukket opp utav det det blå da jeg for første gang som 19 åringen satt hos en psykiater som var 45 min etter at jeg satt hos en psykolog for første gang, da psykologen i samtale med meg ringte til psykiater og sa at jeg har ei her som nok trenger hjelp fra deg. Noe i den dur.
Disse to vis menn visste nok kanskje tidlig at jeg var bipolar, men det visste ikke jeg selv. Det var ikke slik at de delte dette med meg før jeg etter ca 1 år spurte om det faktisk feilte noe med meg. Men dette har jeg fortalt tidligere.  Her

Dette er MIN historie, med medisiner, og uten medisiner, ikke fordi jeg ikke har compliance når det gjelder medisiner, ikke fordi jeg tror at jeg kan så mye bedre uten medisiner, men fordi det ikke har vært svart hvit, det har ikke vært medisiner er lik bra, ikke medisiner er lik dårlig. Det har vært kronglete, men det har vært min vei. Og jeg vil ikke anbefale noen verken eller, utennom å oppsøke den behandling som passer en. Å leve med en bipolar diagnose er ikke noen danse på roser, ihvertfall det jeg vet om det for min del. Andre har andre historier, men de er ikke mine.

Det gikk ikke lang tid før jeg startet med medisiner, flere typer medisiner. Og medisiner mot bivirkninger av medisinene, Jeg vet ikke om det var den ene eller den andre typen som ga bivirkninger, men de var ihvertfall  der. Vektoppgang var den store, men det var først da jeg forsøkte å slutte cold turkey at bivirkngene kom som et smack av en digger kald laks i ansiktet. Hele verden tiltet, som om jeg hadde krystallsyken, hodet dundret av lyd Waaah Waaaah Waaaah. Det suste i ørene  og Følelsene min for alr i omverden var temmelig amputert. Hele hodet var som stappet i bomull og alt gikk tregt, og hakkete, det var som om det var tuklet ed tidsoppfattelsen min. Det var surealistisk og skummelt, ikke det at å kjenne det slik gjorde meg redd, men at medisiner kunne gjøre dette, ikke ved å gå på dem, men ved å slutte, som om jeg helt uten å vite det var blitt avhengig av noe. og avslutningsprossessen sa tydelig, ikke gjør det, ikke slutt.
Så jeg sluttet ikke, jeg fortsatte, hvor lenge er usikkert men 3-5 år ihvertfall. Og disse medisinene styrte livet mitt, mye mer enn diagnosen hadde gjort, på en måte. Og det var derfor jeg i første omgang hadde forsøkt å slutte.
Jeg følte meg som en zombie, men verst av alt var visst jeg tok medsinene for seint  kom disse abstinensene, og det tok tid å få de vekk, det var ikke gjort på et par timer. Jeg hadde fortsatt oppturer og nedturer, men mest var jeg flat.
Akkurat som skremsel jeg hadde hørt om medisiner bipolarietet.

Etterhvert sluttet jeg på dem, men jeg trappet ned, men jeg syntes bivikningene var like sterke om jeg sluttet tvert enn om jeg bare sluttet. Av den grunn sluttet jeg etterhvert tvert. Og det vet jeg at man ikke skal. Men bivirkningene var bare ikke akseptable lenger.

Jeg gikk noen år uten, eller keg hadde noe antidepressiva innimellom, for depresjonene ble det verste.

Så kom en ny periode i DPSsystemet med prøving og feiling av medikamenter, det som virket best var medikamenter mot schizofreni, men bivirkningene var ikke til å holde ut nå heller, men av en annen variant, jeg fungerte ikke, keg var konstant trøtt, søvning, klar for å sove... Bye bye, drømmeland neste. Jeg var ganske fin og stabil ellers.

Jeg følte meg i denne perioden, som varte en stund, som en forsøksperon, som ikke var første gang, noe jeg har skrevet om tidligere HER.

Tilslutt landet jeg på en kombinasjon av lamictal ( som er medisin mot epilepsi i første omgang) og antidepressiva. Dette fungerte veldig bra, og har vært det beste for meg til nå. Jeg vet bare ikke om jeg orker å forsøke noe annet.

Men jeg har ikke stått på dette konstant, jeg har ganske gode periode hvor jeg er uten noe, og disse periodene kan vare lenge, et år, flere år i slengen.

Jeg har merket meg gjennom årene at alle slike medisiner for meg har hatt bivirkninger av ymse slag, noen bivirkninger er ok og en blir vant med, som antidepressiva (cipralex)hvor jeg får en jevnt bitter smak i munnen, eller lamictal hvor jeg får en tørrhet i halsen og det fører til at jeg svelger mye, Så dosen har vært best å ta på kveldstid, alltid. Men alt i alt, så var det en grunn til at jeg tok dette når jeg gjorde, og de bivirkningene var ok. Det jeg derimot syns er svært vanskelig, er vektoppgangen jeg alltid får ved start av ny runde. Det kommer liksom 5 nye kilo, KLOINK, og de sitter, det er en ny normal, de kommer fort, et par mndr. Så hvis jeg står på medisiner og lengre tid så kryper vekta sakte men sikkert opp. Når jeg stopper på medisiner, så stopper vektoppgangen, men den snur ikke, den har aldri snudd.
Nå har jeg forsøkt dette minst 5 ganger og har merket meg dette ganske tydelig.

Jeg vil poengtere en ting her for min egen del har ikke medisiner vært et magisk trylleslag hvor alt blir bra. Hadde det vært det, så hadde jeg nok tatt medisiner, alltid. Punktum ferdig historie. Lykkelig slutt. Det er ingen lykkepille, en problemløser, en livsfikser. Men det er en buffer.
Når jeg går på denne "perfekte" blandingen for meg, den beste løsningen som ikke er fullkommen, men allikevell den beste som er funnet for meg, gjennom mye prøving, mer enn som kommer frem her. Nå jeg går på denne, over tid, så blir det en buffer, og aller viktigst, det er ingen magisk bryter som fjerner lidelsen, jeg blir ikke "normal" med mer normale svingninger, nei, jeg er fortsatt bipolar, jeg er fortsatt på min helt egne berg og dalbane gjennom livet, men svingningene blir gjerne roligere, og gjerne tidvis lenger imellom dem. Ytterpunktene blir jevnere. Det er en slags buffer, men ikke fullkommen. Og det som også må komme frem er at jeg ikke 100% føler meg som meg selv. Det er ikke sånn at når jeg er mer stabil, er JEGet tydeligere, nei, igjen, da hadde det ikke vært noe spørsmål om å ta medisiner livet ut. For meg er ihvertfall ikke den fullkomne løsningen funnet. Men det er ihvertfall ingen tvil om når livet er tøft, når kriser rammer, når livet blir snudd opp ned, så blir lidelsen min påvirket, jeg svinger oftere, noen ganger flere ganger daglig, og jeg går høyere, men desto lavere også.

Jeg opplevde en enorm krise i 2016 og som gjorde at jeg totalt krasjlandet i 2018. Så kom covid og så ble jeg plutselig skilt sånn utav det blå i 2024. Dette vare min lengste periode sammenhengende med medisiner, jeg tok lamictal fra 2016 til 2023 og fortsatte med cipralex til 2025.
Da var det på tide å forsøke å stå på egne bein.
Det viste seg svært vanskelig å trappe ned cipralex, Jeg gikk på 15mg, trappe ned til 10mg var lett. 5mg funket, men ikke å kutte det ut, selv om jeg brute lang tid, jeg fikk rett å slett abstinenser, tåkefølelse i hodet og ringing i ørene. Det endte med at eg tok 5mg annen hver dag i 2 mndr, så sluttet jeg helt da jeg hadde en friuke fra jobb.

Nå har jeg ikke vært så lenge uten medisiner, og plutselig må jeg trappe opp igjen. Jeg har en enormt god fastlege, som man hør og bør i slike tilfeller, jeg føler meg heldig, hun kjenner meg ganske godt. Og hun setter inn nådestøtet når det gjelder, og da hører jeg på henne og jeg setter ned foten om det passer meg best. Det er et trygt samarbeid. 

Men nå var det som sagt på tide å stå på egen bein. Fordi med årene har jeg egentlig fått bedre og bedre kontroll på svingningene, men jeg har ikke en mental jernvegg mot kriser og svingningene er blitt vanskelige, så som mor, datter, venn, sykepleier og så jordmor var det viktig å ta dette alvorlig så jeg kunne fungere best mulig. 
Det var flere alvorlige kriser etterhverandre, og selv om jeg håndterer kriser godt nok, trening og alt det der, så var det ikke lett med denne jojoingen i mentalt slalomføre. Så da fikk vektoppgang være vektoppgang, den mentale stabiliteten først selvfølgelig.

Men vektoppgang er ikke bare bare det heller, ihvertfall ikke når det stadig blir en ny normal. Det går ut over psyken det også, så jeg må finne en balanse, det er den ene tingen.

Den andre tingen er at jeg liker meg selv bedre uten medisiner. Jeg kjenner siganlene umaskert og handler og håndterer deretter. For ihvertfall jeg opplever at å leve med denne lidelsen på sett g vis blir letter med alderen.  Jeg svinger, ja, JA! Men jeg har sterke og ganske stabile mestringsstraegier som alltid er påskrudd.

Jeg fungerer 100% i jobb, jeg er sjeldent vekke fra jobb, sist var pga influensa som satt hardt for nesten 1 år siden. Jeg svinger, men det merkes nok mest hjemme for det er der depresjonen herjer est, i mitt trygge hjem, mens på jobb tøyler jeg manien og maskerer depresjonen.
Det er lettere å være depressiv på jobb og det er letter å være manisk hjemme.
Fordi masken på depresjonen er så innøvd etter over 30 år at det ikke merkes like godt på jobb, men blant mine i mitt hjem, merkes nok denne best, jeg klarer ikke holde masken hele døgnet. Manien blir enormt tøylet på jobb, men jeg må innrømme at det blir lett taleflom og godt humør, flaks at jeg alltid har så mange gode historier å fortelle. Men jeg vokter meg for det siste jeg vil er å virke ukritisk.

Når jeg sier det er blitt lettere med årene, så mener jeg på INGEN måte at det er lett for dette er en evig kamp i oppoverbakke hvor jeg nærmest føler jeg må velge å sette den ene foten foran den andre hver eneste dag. Det er blitt lettere, jeg kjenner meg selv så godt som sikkert noe mennekse kan, jeg skrur og vrir på hver minste følelse jeg føler "er dette normalt? Kan jeg gjøre det jeg har lyst til? Er det mani? Er det begynnende depresjon? Er jeg glad i menneske rundt meg? JA!"men på tunge dager føler jeg det ikke, da er det kun irritasjonen som har feste, da må jeg  navigere dagen som et skuespeill på hva jeg vet jeg føler, hva jeg vet jeg ville ha sagt, gi de klemmene jeg vet jeg ville gitt. Men det er så tappende, å ikke føle, å la som. Når energien er fraværende, men alt skal være ok. 

Men det jeg vet idag kontra for 30 år siden, det er at det kun er en svigning av mange, det går over, jeg har enda ikke forblitt i depresjonen.
Jeg lever et mantra om en dag om gangen, livet blir til en dag om gangen. Jeg legger planer, mange planer for framtiden, hele tiden. Mend et er bare planer. Livet mitt leves en dag om gangen, og slik fungerer det ganske godt.

Så får vi se om jeg klarer meg uten medisiner i fremtiden, det er jo ihertfall lov å håpe.

Å være guttemamma- Det er enkelt det

 Har du barn? 4 gutter sier du? Å, da er du heldig, gutter er jo så mye enklere enn jenter... 

Denne kommentaren og uendelig med varianter av den, har jeg fått i løpet av karrieren min som guttemamma. Og la meg bare si, at dette er utrolig trist og lite gjennomtenkt. Og jeg føler jeg blir redusert til en mindreverdig mamma, fordi jeg har gutter, og der er det jo overhodet ingen utfordringer. Jeg seiler på den glade, uvitende mammabølge uten bekymringer og prøvelser. Her kommer jeg, den som ikke kjenner til utfordringer med det å ha barn.

Jeg debuterte som guttemamma for 29år siden.
Det gikk 11 år til jeg valgte å fortsette med å få barn, for det var ikke gitt.
Nei, idet var ikke fult så enkel å være mamma alltid.
Men jeg fikk en ny da etter 11 år, gutt altså.
og en ny gutt 4 år etterpå, som også kom med noen utfordinger,
og etter 3 år kom minstegutten, nå 11 åringen min. Som har sine egne, la oss si utfordinger.

Det har IKKE vært noen dans på roser.

Hvor kommer denne ideen fra at jenter er en håndfull, mens gutter er snille mammagutter?
Mange av kommentarene har omhandlet puberteten, at jenter blir så hormenelle og utfordrende, gutter er mer stabile der. 
Jeg er jente, eller var ihvertfall tenåring en gang, så jeg kan relatere til det,  for jeg VAR den jenta.
jeg var helt vemmelig, og en håndfull. Jeg stakk av, jeg protesterte, jeg drakk, men røykte ikke, jeg utfordret, men var ærlig med det, bortsett fra da jeg stakk av. Jeg var innom barnevernet og serverte de saftigste, minst troverdige løgner, jeg levde i nuet, i bruset av livet, med oppturer og nedturer... Det at jeg var bipolar, gjorde nok ikke saken bedre. Selv om jeg enda ikke visste det.

Min mor sa ofte at en dag skal du få igjen for alt dette, en dag står du selv der og river de i håret.
Mange år seinere sa hun selv, jeg vet jo at jeg sa du skulle få igjen, men jeg mente ikke at du skulle få SÅ mye igjen.
Jeg har 4 gutter, og det ble sagt fra en jentemamma.

Dette er ikke ment som en stor kritikk til noen,  jeg skjønner jo at det kan være lett å sammenligne med det en har selv. eller det en vet om. Men det er alikvell ment som en bitteliten kritikk om at det går an å tenke seg om føren utaler seg ganske påståelig og bedrevitende om andres liv.

Å være en mamma, eller foreldre til en liten flokk barn av et og samme kjønn setter oss i en særposisjon.
Man ser barna ikke utifra kjønn, men som individ.
Jeg kan hverken si at gutter er lette eller vanskelige, hvis jeg skal sette i bås, så har jeg to lette og to vanskelige, men så lett er det heller ikke, for alle har sine utfordringer som det krever sin foreldre å være med å fikse. Vi har hatt skikkelige utfordringer, og tenårene med gutter med utfordringer kan være skikkelig tøft, gutter kan også, drikke, stikke av, lyge, kjefte, snakke stygt, være pubertale og voldsomme. Dramaet er gjerne annerledes enn jentedrama, men det kan være voldsomt.

Alle fire er veldig forskjellige, så og si samme form, men helt forskjellige, forskjellig temperament, forskjellige måter å håndtere problmer og utfordringer, forskjellig væremåte osv. De er ganske så forskjellige individer. De er høylytte, de krangler, de har sterke, egne meninger, de hater hverandre, og de elsker hverandre.
Kanskje hadde dynamikken vært annerledes hadde de hatt en søster en plass  i rekken, men det kan vi ikke vite. Det kan være, men det trenger ikke være.

En ting er sikkert, jeg ville aldri kommet på å si til noen  at å jøss, du må ha det enkelt, du som har fire jenter og ikke gutter.

Men det jeg har sagt, noen ganger til feks foreldrepar med to barn, en av hver, som venter si en gutt, som sier takk og lov for at dette er en gutt, for jenten vi har en så vanskelig. Så sier jeg bare at dere vet ikke hvem dere får, om denne gutten blir rolig, eller ikke, for barn er så forskjellige.

Hilsen en guttemamma.

Jeg leter ikke, men jeg kikker.

Nå har jeg vært singel i over 2 år, det er det lengste jeg har vært singel i hele mitt voksne liv.
Plutselig ble jeg bare forlatt etter 18år, fordi han fant noe bedre, eller annet vil jeg si, jeg vet ikke om det er bedre. Når en er forelsket så vet man jo ikke om hverdagen tross alt bli bedre når den kommer, men man vet den blir annerledes. Han ble forelsket, og han gikk til noe annet. Ok, sånn er det.

Selve det at han var forelsket og at denne nye noen var så utrolig spesiell at han måtte sette ord på det til meg, gjorde meg på ingen måte sjalu, det fantes ikke et snev i meg av det. Hvorfor? Fordi jeg vet at forelskelse ikke er lik lykke, det er ikke er en statisk tilstand av lykke og beruselse, det er forbigående. de 18 år vi hadde sammen var heller noe å være sjalu på. Jeg visste at en ny hverdag kom, og prøvelsene med det. Så 18 år er en tungvekter mot en forelskelse.

Men ja, jeg ble forlatt, og om det er ok? Hm, det er va det er. OM jeg hadde sett for meg å være alenemor som 45åring, nei, overhodet ikke. Men ila av noen minutter så ble jeg det, det var slått i stein.
Og pga slik det skjedde, så lukket han døren, men jeg låste den. Ikke fordi han fant ei annen, men hvordan han valgte å gjøre dette og formidle det til meg.

Så er spørsmålet nå, hvordan er det med ny mann/kvinne i livet? dating? Kjærligheten? Lykken ? Haha, nei jeg ler litt av det, en liten intern med meg selv der.

Ja, jeg er jo på de obligatoriske datingsforumene som man nesten er forpliktet til å joine når man er i min situasjon.
Altså Tinder.... Jeg var lykkelig uvitende en gang og tenkte at sånn skulle jo det forbli, jeg hadde ikke noe mål om å se hvordan det livet var. Men så svosj, så var jeg nå der da. Og det er et absurd kjøttmarked. Og jeg er litt skrekkslagen på hele greia. Og det er virkelig ikke min  arena.

Konklusjonen med Tinder og alle andre slike forum, jeg leter ikke, men jeg kikker.
Jeg har altfor høye krav, og det er alltid feil med noen.
Det viser bare at jeg egentlig ikke leter.

Jeg har ikke datet, jeg har ikke truffet noen, men keg leter ikke heller. Jeg har ikke tid i livet mitt til det. Ungene bor hos meg så å si 100% og de trenger også tid her, de syns også det er tøft, dette nye.
Jeg jobber mye og er med ungene, og ellers løser og fikser problemer i hverdagen.

Jeg vil ikke noen kjæreste, jeg vet ikke hvor tiden skal tas fra, jeg vil ikke flytte inn med noen, flytte fra ungenes barndomshjem når jeg har kjempet for å beholde det er uaktuelt, at noen flytter inn her er uaktuelt. Så da står jeg er, i en umulig situasjon.
Jeg savner noen, men jeg svaner ingen. Jeg leter ikke, men jeg kikker, for det er jo allikevell et etter annet savn der. 

Opptimalt skulle det vært en som bodde her, deltok i barneoppdragelse, løste problemer sammen med meg, eller løste noen problemer og jeg andre, delte økonomiske utfordringer, istedet for å leve av bare en lønning, som er tøft i dagens prisstigningssamfunn. Jeg hadde ikke hatt tid til å bli kjent, personen måte bare en dag vært her og navigert hverdagen som en pro.

Så opptimalt skulle jeg vært sammen med faren til barna, da mener jeg ikke faren som har gått, men at han jeg bodde med var far og deltok i alle de ting en far til ungene  deltar i. Så det går jo ikke.

Så jeg summerer med det slik, jeg svaner noe, noen? Men har ikke tid til å utforske dette, datingsmarkede følte jeg meg ferdig med i 20årene og kjenner meg både rusten og ikke særlig motivert til å trø inn i det igjen. Jeg klarer meg godt alene, og føler savnet etter en en partner er mer et samfunnskontruert konsept, enn et ønske.

Så her blir det vent og se.
Hvem vet, plutselig står det en på døren min og eventyret begynner.

Føkk.my.life.

 

Jeg var hos legen idag og hun satte seg tilbake og så på meg og spurte,
hvordan har du det egentlig`?
Jeg så henne i øynene og sa "for å være helt ærlig så føler jeg at det er sånn føkk my life akkurat nå".

Hva kan vi gjøre med det sa hun. Nei, sa jeg, du vet like godt som meg at det ikke er noe særlig å gjøre.

Det hele startet samme dag som jeg kom hjem fra ferien vår i Egypt, eller egentlig startet det sikkert den dagen jeg ble født, men for ordens skyld så startet det nå denne dagen, etter en fin, men krevende ferietur til Egypt, alene med ungene.

Alt var fint da vi landet, og alt var fint da vi satte oss i taxien. Det hadde egentlig startet, men jeg bare visste det ikke enda. Jeg burde ha ant det kanskje, da jeg skulle strekke meg for å åpne ytterdøren og jeg hører et stort krasj.
Det føltes som et forvarsel i ettertid, men er egentlig en rekke av hendelser, hvor dette var den minste, men den første.
Det startet der.

KRASJ! Jeg hadde ikke fått nøkkelen i døren en gang og så ned, og der lå baggen min, som jeg hadde brukt på hele turen, hver dag på shopping, som badebag, som feriebag. Nå lå den oppned på bakken og dunsten av baileys rakk akkurat å nå nesen min før jeg så putten formes under baggen. Det var krasjet, baileysen, men ikke bare det, krasjet hørtes dyrere ut, den hørtes laptoppdyr ut.
Da jeg åpnet baggen va det et salig rot av glasskår og baileys og en laptopp som dryppet av baileys.
Stemningen var til å ta og føle på, den var dårlig.

Da jeg kom inn i huset var synet som møtte meg ikke bra, den nymalte trappen min jeg jobbet på i hele mai, utallige timer med pussing, sparkling og maling, var møkkete, full av glasskår og hakk.
Eldstesønnen min hadde flyttet midlertid hjem til meg når jeg var på ferie, han er voksen, men på mange måter ikke og her ligger lag med frustrasjon, kjærlighet, og frustrasjon.
Han hadde hatt folk inne, som han ikke skulle, men jeg hadde jo ant det, så jeg hadde gjemt bilnøklene, bare som en refleks.

Jeg startet hjemkomsten med å banne og vaske trappen, og gråte en skvett for det harde arbeidet jeg hadde nedlagt i trappen som nå var opphakket av glasskår som var trødd på.

Jeg vandret gjennom huset og hadde en følelse av at ting ikke var helt ok, men enda visste jeg ikke helt hva.
Jeg gikk ut til terrassen Jeg har fått bygget ny terrassestue rett før vi dro på ferie, og hele det opplegget har vært et gnagsår av dårlig kommunikasjon og ymse arbeid, men de ble ferdig. Men lang historie kort, halveis arbeid, som nå var greit nok, men de hadde knust takstein som jeg forlangte de skulle erstatte, som seg hør og bør, men jeg fikk egentlig  beskjed om å bytte taket da det var gammelt, så dette var egentlig min feil, FØKK gasslighting! Pannene skulle på plass, og jeg regnte med de var det, da jeg kom hjem, sammen med en stige de tok med seg, eller de kom og hentet en uke etter de var ferdige med jobben, en stige som var min. Jeg regnet med dette var på plass etter 15 dager... akk s feil en kan ta. 
Så stemningen ble laber.
Jeg så også at taket, bøgeplast, bulet og det lå et basseng av vann der. FØKK! igjen.
Jeg klaget, men ingen respons.

Nei, jeg fikk dra på butikken å handle mat.
Men så rart da, instillingene i bilen var feil. Minner om at jeg er alene, det er jeg som kjører bilen.
Jeg så også at på hybriden min var det ikke strøm igjen og bensintanken var halvtom.
Selvfølgelig koblet jeg ikke, det går tregt i hodet, jeg prøver å forstå hva som har skjedd.
Jeg hadde jo gjemt bort bilnøklene, og jeg fostår bare ikke hva som har skjedd.

Jeg kjørte et stykke før det demret at  noen har jo kjørt bilen min. Så jeg bråstoppet, hoppet it av bilen min og undersøkte tilstanden, for jeg vet at om bilen er kjørt av ymse personer, så er rus i bildet og ingen kjøreerfaring og ingen sertifikat.
Jeg kom rundt hele bilen før jeg så det, ene siden var helt oppflerret FØKK!
Det var en massiv skade, en kondemneeringsskade på den relativt nte bilen min, som jeg sliter med å betale lån og forsikring på hver måned, for økonomien er stramm som singel firebarnsmor. Og penger har gått på ferie og terrasse og nå er pengekassen tom.

FØKK!

Selvfølgelig snakker jeg med eldstemann. Men la oss enkelt si, han vet ikke, han ante ikke dette. Han har sovet i depresjon, i lengre tid og venner har vært i huset, venner som har spurt om få kjøre bilen, og han har sagt nei, nei, nei, nei. Venner skulle gå, han skulle sove.
Hva som har skjedd, noen vet, men ingen sier.

Jeg gråter, jeg hyler, jeg fortviler, jeg knekker sammen, jeg bare orker ikke flere problemer, flere bekymringer. Jeg føler meg på randen. Alt dette er ting, men mye må fikses, dette er det verste med å være alene med en stabel av problemer som vokser, og en psyke som hopper opp og ned, jeg må fikse alt alene. Men det verste er og forblir bekymringen for eldstemann, som nå forverret seg betraktelig. Pga dette sviket. Det kunne blitt skrevet 1 million sider om det, men nei. Han ikke meg, selv om det er mitt også. Min bekymring, min kjærlighet, min hjertesorg, min angst og depresjon... Min sorg å bære at ting ikke ordner seg, at ting bare går i en spiral ned ned ned ned.... FØKK! Jeg klarer det ikke mer.

Jeg ringer politiet, jeg ringer legevakten, jeg forlanger at vi kommer til, her må vi ha hjelp.
Ingen kan hjelpe, det evige svaret, ingen kan hjelpe.

Ingen
kan
hjelpe

Vi må ordne selv.
Men det føles etter lang tid som en evig nedadgående spiral og benket mellom to stoler og ingen hjelp for rus og psykiatri er noe man må ville ha hjelp til i Norge for å få det, og selv om om man vil ha hjelp, så kommer ikke alltid hjelpen.

FØKK!

Detter komplisert, kan du tenke det, har jeg prøvd det. Kan du tenke det, så er det verre, så mye mye verre. Det er så mye verre. Og jeg føler meg så liten. Men jeg må være så sterk.

Etter dette så ligger nå panikkangsten konstant et pust unna, Jeg kjenner den lusker i magen.
Jeg er ikke deprimert, men jeg føler på en tyngde i hverdagen og finner ikke noen vei utav det.

Jeg har skaffet ny laptopp. Unødig dyrt, lite hjelp fra forsikring.
Anmeldingen av bilen og tyveri fra huset (for ting ble stjålet, giftering, parfymer, penger osv) er henlagt.
Terraseproblemet er større enn anntat, taket lekker som en sil selskapet nekter å forholde seg til feilbygg, stjålet stige og takpanner. Saken er nå videre hos forbrukertilsynet.
Dette er ting, men det krever mye å fikse, og energien er ikke der.
Jeg fikser jeg.

Men det jeg aller mest vil fikse, er barnet mitt.
Men jeg kan ikke.
Han må.

Videre hos legen idag når hun spørr hva vi skal gjøre, så kjenner jeg tårene kommer, men de skal ikke få renne fritt. Jeg blinker dem hissig vekk og sier:

"kan du sykemelde meg fra livet mitt?"

Hun tilbyr sykemelding fra jobb, som hun gjør hver gag, hun vet hva jeg har i livet, hun vet jeg sliter ned depresjoner, med ting som ikke kan fikses.
Men som alltid sier jeg ikke bare nei til sykemelding, men nei takk, det vil jeg virkelig ikke ha.
Hun vil sykemelde gradert. Jeg ser på henne og sier, nei takk, det blir bare verre av å være hjemme, da er jeg omgitt av problemer jeg ikke kan fikse.
På jobb fikser jeg, jeg ordner, jeg står i, jeg hjelper liv til verden, jeg står i akutsituasjoner, oog jeg gjør det godt. Jeg er en resurs. PÅ jobb er det fokk der om det er et problem, en krise.

Hjemme er det bare meg, og livet mitt er for øyeblikket for tungt. Jeg holder meg i jobb for det holder meg normal og psykisk stabil, nok.

Men jeg trenger en pause, jeg trenger hjelpe, men det er ikke noe hjelp å få.
Men jeg er voksen og har vært ute en vinternatt og fem og bretter opp ermene og går på.'

FØKK