Skilsmisse, veien dit og veien videre?

 

Jeg ble gift, eller vi ble gift etter 15 år sammen, etter tre barn. Hadde jo ikke tenkt å gifte meg noen gang, kjente på at det ikke var noe for meg. Men så ble det sånn etter 15 år.

Egentlig skulle vi gifte oss allerede i 2008 etter en slags fnisende enighet om det, ikke noe frieri, bare en enighet. Frieri er bare ikke noe jeg higer etter, jeg syns en skal bli enige, men slik er jeg og slik var det den gang i 2007 da vi enda var forelsket. Så vi bestemte oss, høye på livet, og hverandre, at jo neste år skulle vi gifte oss. Dagen etter bestilte jeg vielse i kirken, 21 juni 2008. Jeg bestilte fotograf og jeg bestilte lokale for bryllupsfesten. Jeg kikket i de neste dagene i flere magasiner etter kjole og blomsterbukett. Jeg begynte å tenke på gjester, mat, tale og sanger. For det var klart jeg skulle holde tale. Gjerne noe forhastet, men livet smilte og vi smilte med.

Så stod jeg plutselig der med en positiv graviditetstest i hånden. Det var ikke planlagt. Men det var jo først en positiv overraskelse, for første gang på foralltid føltes livet mitt på stell. Det var klart at baby passet utmerket. Jeg var lykelig, de neste dagene, Dagfinn var lykkelig. Men så kom tankene snikende, oj, hva var det jeg gjorde? Ville jeg dette? Var jeg sikker på dette forjoldet? Jeg hadde jo hastet fryktelig fort inn i det etter forrige forhold. Følelsene føltes ikke helt der, det føltes veldig som en rebound for meg plutselig og nå ble alt veldig avorlig. Det var en kalddusj. Jeg kunne ikke sitte med to barn med to forskjellige fedre og så var det det og gjerne bli alene? Men det føltes og umåtelig feil å ta abort i en alder av 28 år når alt nå var så på stell. Alt føltes feil. 

Jeg grublet, når ble jeg gravid egentlig? Mensen var veldig uregelmessig og jeg kunne ikke huske når den var sist. Jeg kom meg raskt til lege og ble raskt henvist til ultralyd for å finne ut hvor langt jeg var på vei. På ultralyden viste det et foster på 12 uker og 1 dag. Ikke at jeg hadde tatt abort, neineinei, men nå var det slått i stein uansett.

Jeg sleit mye med følelser denne tiden, men avskrev det med hormonelle forandringer og at ting gikk tilbake til normalt etter at lillegutt var født. Jeg var jo veldig heldig for var det noe Dagfinn var så var det greit. Det har han alltid vært. Og at han var så greit var nok runnen til at jeg ble i forholdet. Jeg har ikke hatt særlig mange grei kjærester, og jeg har hatt nok av skrekkelige opplevelser. Og jeg tror helt ærlig at min historikk med opplevelser og forhold har gjort meg slik jeg er, eller var den gang i hvertfall, jeg hadde gått fra et dårlig forhold til et annet. Med manipulerende menn i forskjellig grad. Psykisk vold og gasslighting og voldtekt. Jeg var ikke høy i hatten når det gjaldt kjærligheten. Så det at jeg hadde funnet meg en snill mann betydde alt. 

Vi fikk en gutt, og livet var herlig. Men de romantiske og seksuelle følelsene bare kom ikke tilbake. Det slet på meg, og jeg vet det slet på Dagfinn. Vi snakket ikke om det, men vi levde sammen og hadde det på vårt vis, godt. Jeg har i alle år vært overbevist om at jeg ikke klarer å føle dype følelser for en annen part, bortsett fra ungene. Jeg har aldri noensinne komt meg forbi forelskelsen. Når den faller bort, faller alt bort og jeg føler ingenting, det er ingen vei videre.

Men jeg nektet å gi meg jeg nektet at det definerte meg, oss. Jeg var jo veldig glad i kjæresten min, jeg ble det mer og mer, selv om romantiske og seksuelle følelser uteble så satte jeg mer og mer pris på ham for hver dag. Han var trygg og god og snill og en god pappa g jeg kunne vokse, leges og være trygg. Og Dagfinn og tryggheten i han forhold er nok mye av grunnen til at jeg har vært såpass stabil som jeg har vært de siste 20 år. Jeg har hatt mine oppturer og nedturer, mani og depresjon, men Dagfinn har alltid vært der for meg og latt meg være meg, støttet meg og gitt meg kjærlighet. 
Han har utalt at det er jo fint å være med ei som er bipolar for da får jeg jo nybakte boller til frokost kl 07 eller nybakt brød til nattmat kl 01.
Han har støttet meg gjennom gode og tunge ting i livet, spesielt de tunge da vi har hatt mange av de.
Som da morfar, pappa og svigerfar alle døde på en tidsperiode på 6 mndr og livet ble crazy vondt, som jeg har skrevet om tidligere. 

Så ja, flere barn kom, vi fikk 3 gutter, og jeg hadde en gutt fra før. Det var oss, v var et team, han var min person, jeg elsket ham jo på min måte. For meg vokste det seg stabilt og trygt og vi var en fin familie Og jeg elsket familien min og livet jeg hadde. Det var ikke perfekt, langt ifra, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme så langt i livet som jeg hadde. Jeg satte pris på hverdagene på tryggheten, på kjernefamilien vår, at det var oss. For meg betydde det å ha en samlet familie så enormt mye. Eldstesønnen min har jo bodd i kofferter, en uke hos oss og en uke hos faren, og jeg ar sett rotløsheten hans, og at det var vondt for ham. Så jeg sa til Dagfinn hvis vi noensinne skulle gå fra hverandre, noe jeg helt ærlig ikke kom til å skje, så måtte ungene ha et fast hjem. Det er mange år siden jeg sa det, sikkert i 2017 eller 2018, jeg vet ikke. 

Så kom det året jeg kom inn på jordmorstudiet og jeg var så lykkelig. Dagfinn kom også inn på studie som han ønsket å gå på, men det var pendling noen uker i året og han fant ut helt alene at dette ikke gikk om begge studerte. Så han sa fra seg studieplassen, noe jeg syntes og syns fortsatt er veldig trist. Han sa at han visste når han ble sammen med meg at jeg ville bli jordmor så jeg hadde førsteretten. Han har aldri fått tatt den videreutdanningen. Og helt ærlig, det gjør meg trist. Han kom inn på det flere år etter, men av helt andre grunner så passet det ikke å gå på det da heller, det var det året han gikk, så det ble for vanskelig. Det er synd, jeg håper han får tatt det, om han vil fortsatt.

Covid kom, og jeg tor nok eller jeg mistenker at det var her starten på slutten for oss kom. I hverdagen, i slitet, i hjemmeskole, kjemmekontor og hjemmebarnehage og en samboer som kunne hjelpe lite til med alt dette. Min hverdag var på jobb på sykehjem eller i praksis som jordmorstudent eller på universitet. Jeg kunne ikke være mer borte enn før covidtid, da strøk jeg studiet, Det var en vanskelig tid for oss, som for alle, og covidbrudd er ikke ukjent. Men jeg hadde ikke trodd det skulle skje med oss. Jeg tenkte at om jeg beit tennene sammen og kom meg gjennom studiet så ble alt bedre, hverdagen, økonomien og tiden vi hadde sammen. Og det ble jo det, men bruddet var allerede startet. Jeg ble gjerne for opptatt av meg selv, jeg ble gjerne for opptatt av å se framover og ikke her og nå. Men jeg merket at Dagfinn ble mer og mer tungsindig, men jeg håpet at tiden etter studiet og etter covid skulle bli så bra at alt ble bra. Jeg lovet at vi skulle reise mye og plasser vi ikke hadde vært, bare jeg ble ferdig. 

Så da jeg var i på siste året av studiet spurte jeg Dagfinn om vi skulle gifte oss i september det året, for da hadde vi vært sammen 15 år, og for meg virket det som trygt å gifte seg, jeg var helt sikker på at vi var trygge i forhodet vårt og ungene hadde mast om hvorfor vi ikke var gift. Så for meg, det å gifte seg var ikke pga romantiske tanker og et brennende ønske, det var for familien, for ungene og for et sikkert forhold. Men jeg var kanskje litt frekk og freidig for jeg hørte om ledig tid på tinghuset før jeg hørte med Dagfinn. Kanskje det er her folk vil tenke at jeg tok forholdet for gitt, men jeg følte mest av alt at forholdet var sikkert og jeg antok at vi var på bølgelengde. Men vi har ikke vært flinke å snakke om følelsene våre, men vi har vært gode i hverdagene.
Så Dagfinn sa bare javel okei. Jeg ventet heller ikke mer. Skulle gjerne ha tenkt litt over svaret, men svaret var veldig ham, så jeg tenkte ikke så mye over det. 

Vi giftet oss den 25 september 2021. Det var den dagen Norge åpnet etter covid. Det visste vi jo ikke, men det ble en mega flott dag og veldig spesielt da vi alle kunne klemme og danse, noe som ikke lå i kortene på fredagen da vi planla borsetting med 1 meters avstans. Det var ikke et stort bryllup, 23 stykk. Det var perfekt. Jeg tror den som syntes det var mest stas var lillegutt på 6år. Ingen hadde så fin prinsessemamma som ham,  han snakker enda om den dagen. Dagfinn holdt en nydelig tale, hvor han lovte han ihvertfall aldri kom til å gå fra meg. Noe som jo er synd egentlig, da ungene husker dette veldig godt og ihvertfall minsten minsten har stilt spørsmål om dette i ettertid, Hvorfor gikk pappa? Han sa jo han aldri skulle gå fra deg?

Som jeg lovet sa reiste vi mye etter jeg ble ferdig utdannet. Jeg hadde tatt opp studielån og brukte noen av dette til bryllupp og resten til å reise for, samtidig som jeg hadde greit med feriepenger i 2023, det var det store reiseåret. Vi reiste til New York 10 dager i forbindelse med vinterferien, Marrakesh 2 uker på sommeren, Danmark i påskeferien og Danmark i høstferien og Gdansk som en liten førsjulstur. Pluss jeg reiste med eldstegutten Amsterdam en helg som bursdagsgave til ham og jeg reiste til London før jul med noen kollegaer. Jeg trodde jo vi hadde det godt, at vi nå kunne leve livet, at vi kunne ta igjen det tapte fra covid, den vanskelige tiden. Men allerede den høsten var bruddet begynt for alvor, jeg bare visste det ikke. 

Jeg forstod ikke hvorfor Dgafinn ble så skikkelig veldig sur når jeg hadde bestilt tur 3 uker til Vietnam for sommeren 2024. Jeg bestilte turen i februar samme år, og det var en feiltagelse, men jeg tenkte at jeg avbestiller ikke fordi det blir en kjekk tur. Men istedet for at Dagfinn lo av hvor ultrateit jeg hadde vært som klarte ved en feiltagelse å bestille denne turen, så ble han sint, veldig sint. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for slik hadde han aldri reagert på mine impuls ikke impulsdumheter før ila 1 år sammen.

Men ettersom våren skred fram forandret Dagfinn seg mye, ikke litt som han kanskje tror selv, men mye. Ha begynte å trene mye og gå lange lange turer. Hvis jeg ringte ham på disse turene var han smørblid, noe han bare aldri var eller hadde vært når jeg ringte ham.
I april det året sa jeg til en kollega at enten var Dagfinn kommet i en midtlivskrise eller så hadde han funnet seg ei annen. Eller aller helst begge deler. Men jeg tenkte jo at han kom til å si det til meg, for jeg trodde fullt og helt på respekten i forholdet. Så jeg ventet, litt panisk til tider, for tenk om han gikk fra meg? Det var en vanskelig i tide, men jeg stolte på ham, at han ville gjøre det rette, han ville fortelle det til meg, vi ville gå til parterapi, vi ville ordne opp på en eller annen måte. Eller dette blåste over, men han ville i hvertfall si noe til meg

Nå sakl jeg være veldig forsiktig med å utale meg om noe her, dette er min side og hva som har skjedd og når og hvorfor det ble sånn er ikke 100% sikkert, dette er mine tanker og vi har egentlig aldri snakket om det. Noe som er trist.
Men 2 uker før vi skal dra til Vietnam i 3 uker i juli, så sender Dagfinn ungene ut. Jeg er mellom nattevakter på sykehuset og skal på jobb om ikke lenge. Han forteller meg at han vil flytte, han vil skille seg og at han har funnet ei annen. Kort fortalt. Jeg blir ikke sjokket, men jeg blir det, flytte? Skillsmisse? Hva? Jeg er ikke så opptatt av at han forteller at han har funnet ei annen, men mer at han vil skilles. For dette hadde jeg aldri trodd, jeg hadde jo skjønt såpass, men jeg tenkte vi kom til å ordne opp, jeg var klar til å ta i et tak, til  snakke til å gå i terapi, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi tenkt at han ville gå uten å ha prøvd. Uten å ha snakket med meg uten i vise respekt for meg eller forholdet. For en ting skal være helt sikkert er at han ikke har vært alene i foldet vårt, det han har manglet har også jeg manglet, men jeg trodde vi hadde noe bra, noe fint, noe trygt. Så jeg ble sjokket.

Og jeg kjempet ikke for forholdet, det var ikke vits. Han hadde funnet noe han trodde han trengte mer enn det han hadde, det skjønte jeg med engang han fortalte han hadde laget alvorlige planer uten å ta hensyn til forholdet vårt eller meg. Jeg kjempet ikke, for dette var første gang på 18 år Dagfinn fortalte noe han var så bestemt på så jeg visste han mente det. Men jeg var helt ærlig sjokket. Vi hadde jo nettopp giftet oss, hva med ungene? 
Bare for å si dette med en gang, jeg tror ikke han fysisk har vært utro, det sa han selv og jeg velger å tro på ham, så ikke tenk det. Men mentalt hadde han vært det og for meg var det verre. for det fysiske er en ting, men det mentale, psykiske er en helt annen side.

Vi bestemte oss for ikke å si noe til ungen og reise på ferie, noe som gikk, vi hadde jo vært sammen i 18år og var en familie. Turen var fin den, men den ble ikke som jeg hadde tent, jeg hadde jo disse 2 siste ukene til å planlegge hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle. For hotellet kanselerte oss i disse ukene så planer måtte legges, men jeg hadde ikke hodet med meg til det. Men det ble en opplevelse jeg er glad vi hadde.
Det gikk noen uker etter at vi kom hjem fr vi sa det til ungene. De tok det greit nok.
Jeg skulle bo i huset og Dagfinn flytte ut, jeg jobber natt, så samværet ble nettene jeg jobbet, så de er hs meg og han kommer og sover i huset når jeg jobber. Det er en god ordning for ungene, faren bor rett i nærheten, og vil de finne på noe med ham så gir de beskjed. Det er en god ordning for ungene og forsåvidt meg og, men det gir ikke rom for å finne ny kjæreste, men det ønsker jeg heller ikke. Det får komme om det kommer.

Dagfinn flyttet ut 6mndr etter han kom med nyheten, det var kravet mitt, for å bo i huset var jeg avhengig av å leie ut leiligheten i huset og den måtte pusses opp.
Så den dagen jeg fikk leieboer så flyttet Dagfinn ut, 1 januar 2025.

Nokså smertefritt, ungen hadde vennet seg til tanken, vi hadde snakket med ungene om det. Men vi hadde ikke snakket oss i mellom.
Og er det noe jeg vil sette fingeren på som er negativt er at vi ikke ha snakket om det.

Da han fortalte meg han ville gå, så hadde han jobbet med dette i hodet i nesten 1 år, det var ikke noe nytt, det var noe som vokste fram. Selv om jeg ante han hadde truffet ei annen, så var tanken på brudd aldri i tankene mine annet som en skrekktanke, tenk om han faktisk vil gå? Men ikke etter å ha snakket gjennom ting ihvertfall. Jeg tenkte jo alltid at respekten og samtalen ville være der.

Så den dagen han sa det til meg var han ferdig, jeg merket sterkt denne flyttingen av lojalitet fra meg til ei annen. Men JEG startet prosessen den dagen. Og en kan ikke nekte for en viss form for benektelse når vi var på ferie sammen, og sorg da vi kom hjem. Og sinne, men jeg var ikke klar til skikkelig å snakke om det, eller ihvertfall ikke å ta det opp, jeg kjente veldig på at dette var noe han måtte snakke om med meg, men jeg tenkte like lite som ham at vi var på forskjellig stadie. Han var ferdig, jeg var i starten på å aksepter det. Han hadde snakket seg ferdig med en annen person, mens jeg trengte å snakke om det å få ting på plass. Det kunne blitt et veldig fint og vennskapelig brudd, jeg bærer ingen nag til det som skjedde. jeg er veldig takknemlig for den han har vært for meg. 

Men, det er et stort men her som jeg nå etter to år sliter veldig med. Jeg klarer ikke slå meg til ro med at vi ikke har snakket gjennom ting. Jeg ga til slutt opp at han skulle komme til meg å ta det opp, så jeg tok det opp en dag på tidlig høsten det året, men jeg ble så kraftig avfeid på at dette var vi ferdig med at jeg satt målløs igjen, for meg så startet det jo nå, men han var ferdig.
Jeg har ikke klart å slå meg til ro med at vi ikke har snakket gjennom dette snakket det ferdig, 18 år sammen, det er lenge. Så skal han bare si at nå er det over, ikke snakke om det så forvente at vi skal finne en ny normal. Mangelen på respekt jeg føler han viser meg er enorm. 

Så selv om vi har laget en ny normal som fungerer, så kunne det vært så mye bedre. Hadde han bare vist meg respekt og snakket med meg når jeg var klar for det, når bruddet var et faktum for meg. Jeg har aldri fått sagt noe om mine tanker, min side, mens han har fått sagt det han hadde å si. Så jeg gjorde det enkelt for ham. Men selv o han har kommet seg videre og har følelser fro ei annen  over snart 3 år nå, så er veg fortsatt ikke ferdig. Det ble aldri avsluttet. Og det er ikke for å være stygg eller bitter, men det er en realitet. Vi har vært gjennom mye sammen, vi har hatt noe ekte, vi har barn sammen, 18 år med levd liv sammen. Og ikke et ord har jeg fått sagt. Jeg har sagt at jeg ikke var enig i at han skulle flytte ut dagen etter han sa det til meg, men som han sa, jeg kunne være så uenig jeg ville men det var sånn det ble.
Så alle mine resurser i meg har gått til å ta meg av ungene, for at det skal få en ny levelig normal. Jeg har strukket meg lengre enn langt for dette og er fornøyd med egen innsats.
Jeg lovde ungene våren før dette skjedde at nå skulle jeg jobbe mye mindre for å tilbringe mer tid med dem, for jeg har alltid jobbet mye ekstra. Dett tar minsten opp av og til, han spør meg om jeg ikke skulle jobbe mindre som jeg sa. Men da må jeg si som det er da, at da jeg sa det var livet annerledes, nå er jeg alene og MÅ jobbe mer enn jeg egentlig vil for å få råd til å bo her vi gjør. Og i det store og det hele er jeg fornøyd med at jeg har den jobben jeg har.

Som lederen min sa "Du er heldig du ble jordmor så du kan sitte i situasjonen du gjør økonomis".
Og ja, jeg er evig takknemlig for at jeg fikk utdannelsen min, jeg vet ikke om jeg hadde fått det til uten ham. Og jeg har det mye bedre som meg når jeg endelig har fått denne utdannelsen.

Jeg er en helt annen person i andre enden av dette forholdet. For det første, jeg er blitt voksen.
For det andre, jeg har god kontroll på min psykiske helse. Jeg er bipolar, det vil jeg alltid være, men jeg skjønner meg selv på en helt annen måte, som gir trygghet og ro. Det er dog tøft å ha depresjoner nå å ikke ha noen hjemme som støtter. Det føles ensomt og tungt og skummelt.
Jeg er økonomisk stabil og klarer å sitte med hus og bil og ferier og pusse opp og 4 gutter. Det er ikke lett, men det går.
Jeg er fornøyd med egen innsats i livet, på hvor langt jeg er kommet, den jeg har blitt. Jeg føler meg ikke lenger som en ingen. Jeg er noen, jeg har noe å bidra med som teller.

Nå har jeg vært alene, singel ihvertfall i snart 2 år. Jeg ønsker ikke noe forhold. Jeg er på tinger for syns skyld, men har aldri truffet noen av interesse. Jeg er bare ikke der at jeg ønsker, da blir listen så høy. Og hva har jeg å tilby, mye, men jeg har også kaos, unger hele tiden, jobber 150% og er noe ustabil mentalt, ikke egentlig, men jeg har mine utfordringer. Men mest av alt vil jeg bare være for meg selv, jeg føler meg ferdig med menn, jeg har aldri fått det til. Dukker det opp noe, så gjør det det. Og om det ikke gjør det så er det nok helt okei det og.

En lang, lang vei. Men tenk, jeg ble jordmor.

 

Hele livet har jeg ønsket å bli jordmor, ihvertfall siden jeg var 7 år.
Før det ønsket jeg å bli arkeolog, nærmere bestemt egyptolog. Det tiltrakk meg veldig da jeg var liten.
Men dette forandret seg en dag da jeg var 7 år og kikket gjennom familiens samling av leksikon.
Jeg kom over et bilde i svart hvit som jeg ikke forstod hva var. Jeg forstod ingenting av det, da hele bilde var ukjent. Jeg spurte min mor hva bilde viste, og hun fortalte, jeg vet ikke om hun nølte eller hva hun tenkte når hun forklarte, men jeg fikk ihvertfall vite hva som var på bildet og hvorfor det var så ukjent for en jente på 7 år.
Det var bildet av et kvinnelig underliv hvor hode på baby såvidt titter fram og det gjøres klart til å legge et klipp, en episiotomi, på fagspråk, for av ukjent grunn å hjelpe baby ut.
Dette åpnet en helt ny verden for meg og jeg var et nysgjerrig barn så spørsmålene haglet. Hvorfor kom baby ut der? hvorfor måtte det klippes? Hvem hjalp med dette? Var det alltid sånn? Jeg husker bildet tydelig for meg. Usikker om min mor husker dette med samme åpenbaring som meg.
Men den dagen ble et ganske så stort frø sådd, først og fremst ville jeg har 100 barn så var det dette med jordmor da, DET ville jeg bli. 
Av dette så er det vell unødig å fortelle t ingenting av av dette var avskrekkende på meg.

Jeg har visst delt dette ønske med mange gjennom barndommen og mens jeg vokste opp, for det var ikke ukjent at jeg ønsket mest av alt å bli jordmor. Og ønske om noe er en drivkraft i seg selv.

Men da jeg ble ungdom og fikk ungdomstanker og ungdomsvenner om enn flyktige venner til tider, så ble denne drømmen noe undertrykt av hva andre tenkte var viktig å bli i livet. Hva andre tenkte var kult eller lamt. Men før den tid, allerede på ungdomsskolen hadde jeg lyst på gå på det som den gang het tegning, form og farge, som var 3årig og ga studiekompetanse, som trengtes til å gå videre på sykepleieutdanning for så å ta jordmorutdanning.
Men denne veien virket lang, selv om drømmen var der, stor og skinnende, så ble livet, ungdomslivet så veldig sterkt, og det som skjedde der og da var mye sterkere enn en drøm fremme i det fjerne.
Jeg kom inn på tegning, form og farge, på førstevalget av skole. Jeg stortrivdes. Jeg har alltid hatt en kunstnerisk spire, og få lov å holde på med disse tingene hver dag var simpelthen magisk. Jeg hadde gode karakterer, men orden og oppførsel var dårlig, for jeg var en liten rebel, jeg fant venninner som ikke brydde seg stort om skolen og syns det var helt ok å skulke, så jeg i min ungdomsrus syntes dette også var helt topp. For hva hva de tenkte var viktigst der og da. Så jeg fikk både gode og ok karakterer, men fraværet var høyt. Og jeg hadde strøket i 2 fag.

Så etter første året på ungdomsskolen kom livet i veien. Ganske massivt i veien. Hun ene venninnen jeg gikk i klasse med, vi var et trekløver. Ihvertfall hun ene hadde så lyst å bli desin\gner, den drømmen hadde aldri jeg hatt, men vi planla det og planla skole, så da søkte vi på det som het SØM. Altså lære å sy, for det trengtes jo om en ville bli designer, som jeg ikke hadde noe drøm om, men som virket lurt der og da. Jeg søkte, jeg kom inn, men så viste det seg at venninna mi hadde byttet om ønskene sine og ikke lenger ville gå SØM. Så jeg følte meg dolket i ryggen, men det er klart at dette var en veldig viktig lærdom. En bør ikke være spontan i livsvalg.
Jeg begynte på søm. og HATET det. Intenst. Det var av null interesse og skoleveien var veldig lang og kronglete, men jeg gikk jo, helt til jeg sloss med symaskinen, sparket den i veggen og sluttet på flekken. Dette var på høsten.
Så ble jeg gravid med ungdomskjæresten min, og vi gikk fra hverandre, men baby fikk vi. 18 år gammel.
Jeg var hjemme i permisjon med gutten min i 1 år, så begynte jeg på videregående igjen, nå videre på tegning form og farge da jeg igjen så drømmen og ønsket studiekompetanse for å bli sykepleier.
Året gikk bra, jeg fikk både gode venner og gode karakterer. Mor min var hjemme med gutten min, så han visste jeg hadde det godt. Men det som er mest verdt å nevne for dette året er at den høsten traff jeg en mann, jeg var så forelsket som jeg aldri har vært før eller seinere, 19 år gammel. Hele livet lå for meg som en drøm, nå ville alt ordne seg. Vi ble forlovet etter 6 mndr og det var rein og skjær lykke. Det var et godt år. 

Det var ikke en god mann. Livet mitt gikk i grus høsten året etter, 3dje året på vgs. Han var utro, prøvde seg til og med på min søster. Livet gikk i grus da han forlot meg, men jeg fortsatte nå på, klok av skade, livet er ikke enkelt. Hadde vi stoppet der, hadde livet mitt gått i en annen retning og muligens resten av livet etter det hadde blitt enklere, for et brudd må vi alle unne takle vell? Men han kom tilbake, etter 3 måneder. Jeg var usikker, hadde kommet meg videre. Det kjentes feil, men jeg slapp hm inn i livet. Kort fortalt, han hadde et forhold, jeg visste ikke det. Men det endte i en alvorlig voldtekt, hvor det fysiske ikke var det verste, men å høre at jeg ikke var verdt noe og at jeg burde ta livet av meg og han kunne hjelpe meg med å gi meg kniven og at foreldrene mine ville takke ham for det, var et plan av smerte jeg ikke var klar til å håndtere. Jeg hadde nylig fått diagnose bipolar og var all over the place følelsesmessig, det visste han godt. Så det han gjorde var grusomt. Etter det gikk livet mitt i en spiral nedover nedover nedover. Noe jeg har skrevet nok om her inne, så eg går videre.

Jeg droppet ut av skolen, det bare gikk ikke. I tilegg fikk pappa hjerneslag, og livet var helt i fritt fall. Jeg begynte på skolen igjen året etter, jeg var et vrak av et menneske, men jeg måtte fullføre videregående, jeg kommer aldri til å glemme at læreren min trakk meg ut av klassen i straten av året og sa jeg burde skutte og heller gi plassen til noen andre som to det alvorlig og hadde tanker om å gjennomføre. Jeg ble ramsint! For JEG hadde tanker om å gjennomføre! Jeg trengte å gennomføre, jeg ville gjennomføre. Men jeg trengte hjelp, og hjelp er ikke lett å få når du ikke vet hva du skal lete etter og står ganske alene. Jeg klarte meg godt på studiet, til etter jul, da raste livet, jeg klarte ikke late som lenger. Og jeg ble lagt inn på psyk.
Hele livet ble satt på pause, ingenting betydde noe enn overlevelse, en dag om gangen. Jeg fullførte året, med spesialordninger. Jeg møtte aldri mer på skolen fra april av, jeg møtte kunn til eksamener. Karakterene var ræva. Men nå hadde jeg fullført, men manglet 2 fag. Disse tok jeg opp året etter og fikk bestått, ikke karakter. Så jeg var vell ferdig med vgs det året jeg var 23 år.

Livet var vanskelig, det var ikke noe hjelp, det var press fra alle kanter, og jeg falt tilslutt utenfor systemet. Jeg var for syk til å jobbe, til  å gå på sole. Jeg var så angt nede, alt jeg klarte var å ta meg av gutten min som også hadde fått ADHD diagnose. Familien min var i biter, det var ingen grunnmur under meg, ingen sikkerhetsnett. Tilslutt stoppet utbetalingene, jeg hadde ingenting. Kunne ikke lenger kjøpe mat, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så var den en klok dame på den gang trygdekontoret som sa at jeg jo kunne søke om omskolering da jeg kunne ha rett på det.

Og jeg fikk gjennomslag Jeg ville så gjerne bli jordmor, i det minste sykepleier, men livet mitt var så vanskelig, jeg visste jeg ikke ville klare å fungere på et så stort studie, hjernen min var grøt. Og skulle jeg noensinne ha sjans til p bli jordmor som er videreutdanning etter sykepleie, så måtte jeg ha gode karakterer. Jeg hadde innsikt nok til å innse det. Jeg satt med søknaden i hånden, jeg vet jeg kunne kommet inn på spesielle vilkår eller hva det heter.

 Jeg gråt da jeg rev søknaden istykker.

Istedet søkte jeg på frisørutdanning, 5 mndr utdanning, 2 år og 1 måned læretid. Det kunne jeg kanksje klare. 5 mndr skole skulle jeg får til, og læretid ga ihvertfall litt inntekt.

Jeg tok utdannelsen, og reiste til Bergen og tok læretiden der. Detter en veldig stor og innviklet historie hva som skjedde da og hvorfor jeg flyttet, bla var sønnen min igjen hos faren der jeg kom fra, Panen var at han skulle komme opp etter kun 3 måneder, men det gikk IKKE sånn. Jeg var låst i et vanskelig forhold. Så jeg måtte bite tennene sammen og bare fullføre læretiden.

Stoltheten jeg følte da jeg std med fagbrevet i hånden er noe som ikke kan beskrives. Jeg, en ingenting, hadde klart det. NÅ kunne jeg forsørge sønnen min. Den gang samboer ville ikke være med ut å spise for å feire en gang, fordi det var ikke noe å være stolt over å være frisør vell? 
Forholdet tok slutt noen måneder etterpå. Og jeg hastet inn i et nytt forhold. Det eneste som betydde noe for meg etter to vulgært dårlige forhold, var at han var snill. Og det var han, det har han alltid vært etterpå. Planen var etter bestått fagprøve at jeg skulle flytte hjem, jeg hadde en sønn hjemme. Men så fikk jeg jobb, og jeg hadde et nytt forhold, så jeg tenkte at et par måneder for å få beina under seg igjen ville være det beste. 
Jeg flyttet hjem 9 mndr etter jeg ble utdannet. 
Jeg gråt da jeg flyttet hjem, kjempegråt. Fordi jeg visste at det var her jordmorutdanningen var, det var jo det jeg ville bli. Men nå måtte jeg ta meg av sønnen min, det var helt feil å flytte han opp hitt etter 3 år, vekk fra faren og et stabilt liv der hjemme. Hadde jeg visst hva som kom for gutten min i seinere år, så hadde jeg nok heller flyttet ham opp. Men vi har ikke kunnskapen om det som skjer i framtiden.

Vi flyttet hjem, og jeg le vips gravid. Oj, ville jeg dette? Men sånn ble det.
Jeg fikk noe forskudd på arv av pappa, og kjøpte leilighet. Vi fikk baby. Og alt var bra det.
Til jeg møtte veggen i slutten av permisjonstiden. Psyken min var ikke bra, jeg slet enormt med depresjoner, og jeg hadde fått en skulder ødelagt at statisk arbeid som frisør. Nå mange mange år etter er den fortsatt ikke god. Jeg ble igjen henvist til å søke omskolereing.
Så jeg gjorde det. Dette var rett før fristen for studier der året gikk ut. Jeg visste jeg ville gå sykepleie, så jeg søkte på sykeleie og lærer på andre valget. Jeg fikk innvilget omskolering, men veileder var ikke fornøyd med at jeg søkte sykepleie, hva med den dårlige skulderen? Tenk om jeg ikke kunne jobbe som sykepleier? Jeg burde bli lærer heller. Men jeg kom inn på sykepleie, jeg var overlykkelig, ubeskrivelig overlykkelig. Og NAV godkjente studiet. 

Så jeg startet på sykepleie det året jeg var 30 år, omskolering ga 66% av lønnen jeg hadde hatt, og som frisør så var ikke lønnen høy den gang. Vi hadde ikke mye å leve av da samboeren min studerte selv uten rett på lån og stipend. Han hadde en helgestilling, så jeg forsørget oss to voksne, minstegutt og så var det eldstegutt også, men han var 50% hos faren.

Det var 3 tøffe år. Lite penger, syke barn, ungdomstiden som kom som et brak for eldstegutten, og han var lang over middels utfordrende ungdom. Hvor jeg måtte avblåse eksamenslesning på skolen for å hente ham hos politiet feks. Minsten var mye syks og drev med nattamming første året.
Jeg fant fort ut at jeg måtte nøye meg med 4 timer søvn til natten, da gikk hverdagen rundt.
Jeg skulle ikke bare fullføre studie, jeg skulle ha gode karakterer også, hvis jeg skulle bli jordmor va det viktig. Og for meg var det viktig. Jeg kom meg gjennom, på håret. For livet det siste året av studiet var virkelig en prøvelse. Jeg var gravid med ekstrem svangerskapskvalme, søsteren min mistet omsorgen fro barna sine, så barnevernet poppet opp innimellom, gjerne rett før eksamen, med ungene på slep som jeg måtte passe på. Og de trengte mye omsorg, så da slapp jeg hva jeg hadde og tok meg av dem. Det var et tøft åt.

Jeg kom gjennom, med gode karakterer.

Så gikk livet videre. Jeg var blitt sykepleier, gi kor stolt jeg var. For jeg visste veldig godt selv hvor vanskelig det hadde vært, det hadde kostet, men det betalte igjen i monn. Jeg undersøkte kjapt hvordan muligheten var på jordmorstudiet i Bergen for å komme inn, hva måtte til. Jo de sa jeg nok kom inn, men jeg måtte jobbe som sykepleier 1 minst 1 år 100% eller to år 50%, og det var et veldig vanskelig studie å pendle til, så det ble sterkt anbefalt å flytte til studiet.
Ingenting av dette var lett, jeg jobbet 50% som nattevakt, så jeg måtte jobbe 2 år. ok greit. Inn kom jeg om jeg søkte. Men pendlingen ble vanskelig og vi var sterkt avhengig av min inntekt, vi hadde nå kjøpt hus og måtte ha to inntekter. Så om jeg skulle pendle krevde det at jeg ikke jobbet, pluss jeg måtte betale for bo der oppe når jeg var der. Det var IKKE et alternativ å flytte til Bergen igjen, pga ungene. Eldstegutt hadde det vanskelig, og jeg kunne ikke gjøre dette mot ham.

Jeg laget en plan for meg selv, innen jeg var 40 år måtte jeg ha en plan om hvordan jeg skulle få til å bli jordmor og hvis det ikke var noe plan klar til da måtte jeg grundig bearbeide meg selv på at drømmen gjerne ikke gikk an å gjennomføre og kanskje da heller bli nyfødt sykepleier. Jeg var simpelthen ikke villig til å flytte pga ungene, det sies at barn takler dette veldig godt, men jeg klok av skade som har blitt flyttet på selv som barn og har slitt med det, og eldstemannen som virkelig ikke hadde godt av det, så var jeg mor først og fremst og dette skulle ikke gjøre dem til tapere.

LIvet kom igjen i veien, som jeg har delt her. Det vanskeligste var jo at pappa døde i 2016. Det tok 3 år før jeg kom meg. Det endte jo i langtidsykemelding etter at jeg traff veggen så det sang. Jeg så helt ærlig ingen utvei på å bli bedre. Ikke fikk jeg særlig hjelp og jeg var enormt bekymret for meg selv. Jeg visste jeg var utbrent som sykepleier, omsorgsfatigen var for intens. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg så ingenløsning.

Så det året jeg ble 40 og var i sykemelding, så kom endelig det etterlengtede jordmorstudiet til Stavanger universitet. Det var jo ikke spørsmål om tvil på at jeg sulle søke. Så jeg søkte. Og jeg kom inn. 600 søkere, 20 plasser. Jeg var en av dem. Helt ærlig, jeg har aldri i hele mitt liv, aldri, aldri, vært så lykkelig som da jeg leste smsen om at jeg hadde fått studieplass. Aldri. Jeg hadde jobbet mot dette i 33år, veien hadde vært så tøff og så lang, jeg trodde det bare ikke ville gå. Jeg knakk sammen og krampegråt. Jeg gråter nå nå jeg skriver det, for det er ennå så uendelig uvirkelig, 7 år etter. Det hender at jeg gråter for dette enda, fordi jeg er så lykkelig at jeg fikk det til, jeg en ingen, som klatret meg opp gjennom motgang,og kom meg opp. 

Det var jo aldri noen tvil, jeg aksepterte på sekundet. Den dagen hadde jeg bursdagselskap for 3dje gutten min, han var førsteklassing, jeg hadde ved en feiltagelse invitert hele klassen hjem, ikke bare guttene. Jeg anbefaler det ikke. Jeg stod og gråt av glede i billedeigen så i den var det må jeg si noen gledestårer, jeg klarte bare ikke stoppe. I flere timer gråt jeg, jeg var utrøstelig, på en god måte. 
Bursdagen ble vellykket den, hvordan kunne den ikke?

Men jeg var i sykemelding, jeg hadde gitt sterk beskjed om at det kom til å vare, men jeg kunne ikke starte et studie som sykemeldt. Og det var ikke noe alternativ å si opp jobbe for vi var helt avhengige av lønnen min. Så jeg startet å jobbe 50% redusert i 1 måned, så trappet jeg fort opp. Så den dagen jeg startet på jordmorstudiet startet jeg tilbake i full stilling, eller det vil si min 65% nattstilling.

Første dag på jordmorstudiet 

Det var en stor dag, først dag på studiet. Det virket nesten som alle var som meg, alle var selvfølgelig sykepleiere, og alle hadde hatt en jordmorspire i magen. Alle , bortsett fra 2, hadde ønsket dette fra så langt tilbake de kunne tenke. Og det var så uendelig godt å samles seg på denne måten med likesinnede. Vi var jevnt fordelt på dette første kullet i Stavanger, mellom voksne og unge voksne som alle ønsket å bli jordmødre. De "voksne" hadde blitt sykepleiere for å bli jordmor og bare satt og ventet på studiet. Men de yngre hadde også mange av de et sterkt ønske, og jeg må jo si at jeg tenkte hvor heldige de var så kunne bli det fort etter endt sykepleierstudiet uten å måtte vurdere x antall løsninger for å bli det. Selvfølgeig var det en misunnelse der fra min side, men den forduftet den fort. Det hadde ingenting å si, mentalt var jeg nok ikke klar før nå akkurat denne stund, det hadde vært for tøft, for mange utfordringer, og jeg visste nå så godt, at NÅ ble jeg jordmor. Og jeg må si, for en fantastisk samling av jordmorspirer vi var, dette første kullet i Stavanger. For noen nydelige mennesker, og for noen dyktige jordmødre vi ble. Jeg er stolt av hva vi fikk til. Vi var studenter i covid-tid. Og alle vet hva det kostet enhver, for meg tror jeg det kostet familien. Jeg tros spiren til bruddet mellom meg og mannen for alvor begynte når han hadde hjemmekontor, barna hadde hjemmeskole og barnehage, jeg måtte jobbe for inntekt samt jeg MÅTTE i jordmorpraksis ellers strøk jeg. Jeg tror det ble tøft, og jeg tror ikke vi kom oss.
Det er jo et annet kapittel.

Men som lederen min sa da jeg medelte at jeg var litt pjusk på jobb pga skillsmisse utav det blå.
"Tenk Lene så heldig du er som ihvertfal etter all den tiden er blitt jordmor ihvertfall, så du klarer deg du". Og hun har helt rett.
Jeg er blitt jordmor, jeg har vært jordmor i 5 år nå neste måned. Jeg tåler litt mer av livet etter det, jeg har nådd målet, det har vært en lang vei, en svært vanskelig vei, men det gjør noe  med en som menneske å nå et så stort og viktig mål i livet. 

5 år som jordmor, og jeg jobber fletta av meg, for er det noe en kan si om jordmoryrke, er at det er an tung, krevende, men en innmari givende jobb. Og nå i sommer når resten av Norge tar ferie, ja da skal jeg jobbe, for er det noen som trengs på sommeren, så er det dyktige jordmødre på jobb. For mens resten av Norge har ferie, så er det fødselstopp i Norge. Så i sommer finner du meg på jobb. Og jeg elsker det.

Jeg ELSKER å være jordmor, jeg har virkelig funnet meg selv.

Jeg møtte veggen med et brak

 

For 10 år siden, 2016, var det vanskeligste året jeg noensinne har hatt. Det betyr ikke at andre år, andre opplevelser er lettere sett i lys av hva som skjedde i 2016, bare at akkurat det året var et evig mørke ku med små lysglimt. Det var vanskelig å plukke seg selv opp og fortsette, ikke som før, men som en ny meg. Det var uendelig tungt og hadde det ikke vært for ungene tror jeg jammen jeg hadde glemt hvordan det var å smile og le. Men hverdagen måtte vidder, pga de.

Jeg skal ikke gå i detaljer på 2016, selv om det kunne vært intressant nok det også, for å se på hendelsen i retrospekt med etterpåklokskap og kunnskap om hva som skjedde og mitt indre følelsesliv er noe helt annet nå, enn når det skjedde, eller året etterpå når jeg fortsatt stod midt oppi det.
Jeg har skrevet om hva som skjedde da jeg mistet pappa og hvordan det skjedde. Og  ikke at jeg har lest mye av innleggene mine fra 2016, hvor alt er godt beskrevet, men det er lett å se at det skrevet av en person i sjokk og på vei utfor kanten... eller på full fart til å treffe veggen.

Som jeg har skrevet før så er hele hendelsen, kompleks. Det er ting fra den gang jeg ikke kommer til å nevne da det for det første er en lang historie, men også så berører det mange som ikke kan forsvare seg mot hva jeg deler. Men la meg bare si at nettopp den biten gjorde alt så mye mye tyngre.
Og om noen nå tror at det er sorgen over tapet av pappa som er det store, tunge i historien så er det ikke det direkte, det var alt rundt, hvordan det skjedde og alt som skjedde etterpå.

Det fullstendig knuste meg, og omformet meg som meg. Jeg ble satt sammen, men det kjentes ikke ut som alle bitene var satt på plass riktig. Nå 10 år etter er det fortsatt noen biter som sitter skjevt, men det har jeg lært å leve med, og det er slik det blir etter en traumatisk hendelse.

Pappa døde 28-29 mars, vi er ikke helt sikre, men han ble ikke funnet før 4 april, så det er det som står som dødsdag. 4 april 2016. Men vi vet det ikke skjedde da. Det var i påsken det året, og påsken i alle år etter har vært tøffe pga det, ikke bare har vi datoen, men vi lever gjennom det hver påske.
Onsdag før påske falt han om, og ble liggende, han ble liggende gjennom hele påsken og ingen kom. I mitt hodet har han ligget der mellom bord og sofa, delvis lammet av slag som han var, og ropt, han har ropt og ropt og ingen hørte ham, ingen kom. tirsdag eller onsdag fastslo obduksjon at han døde, mandagen etter ble han funnet.
Det er kort om det som hendte.
Scenene jeg har laget i hodet mitt har forfulgt meg i alle år, at han lå der og ropte, og ingen kom. Dette er det som til slutt i en helt annen setting får meg til å dundre rett i veggen med et brak. Denne ropingen og hjelpesløsheten og at ingen kom. Hadde noen komt hadde det ikke gått som det gikk forstår vi alle.

Da dette skjedde i april 2016, var jeg helt på slutten av barselpermisjon med minste gutten min, jeg hadde 3-4uker igjen  i permisjon. Jeg skulle være tilbake i jobb i mai, og jobbe 17 mai. For meg var det helt absurd. i familien har alle alltid tenkt på 17 mai som pappa sin favoritt dag, ingen elsker den dagen som ham. Mens vi andre ikke syns dagen er helt topp, så elsket han den. Og for meg å jobbe den dagen så tett etter han døde va faktisk ikke et alternativ.
Jeg ble sykemeldt 1 måned. Men jeg kjente at det var alt for lite tid, det som svømte i hodet og kropp hadde såvidt blitt smakt på, det hadde ikke blitt fordøyd. 

17 mai 2009, meg og pappa.

4 april ble pappa funnet, 11 april fikk vi gå inn i leiligheten hans, da ble politisperre opphevet. Jeg husker Dagfinn måtte inn først, og kjenne om det luktet og hvordan var synet som møtte oss. Han sa  det var ok, kun litt lukt. Og det luktet. Har du vært så uheldig å miste en liten bit kjøtt bak kjøkkenbenken så vil den forpeste hele rommet ed bedervet lukt etter 1 uke i romtemperatur. Det var overveldende. Lukten satt i teppe, i gulvet og hadde trengt gjennom gulvet. Så lukten var der til vi fikk revet gulvet. Det er en spesiell type følelse, ikke en god en, å gå rundt og sortere ting etter en persons liv, i sjokk og i den lukten. Men for at gulvet kunne rives, måtte ting flyttes vekk, og det var min bror, jeg og Dagfinn og Evy som gjorde det. Vi visste ikke hvem andre vi kunne spørre, det var en stor jobb.

15 april ble han begravet. Jeg hulkegråt fra vi kom til vi gikk, for den midlertidige obduksjonen jeg hadde fått svar på et par dager før,  hadde fortalt om et bilde om hva som hadde skjedd som jeg som jobbet som sykepleier forstod så altfor godt. Ingen trodde meg da jeg forsøkte å si at han hadde ligget slik, alene, og sikkert ropt, og ingen kom. Folk ønsket å tro at han hadde fått et illebefinnende og falt død om. Jeg også hadde jo tenkt dette, som jo var kjempetrist. Men det er mye trøst i å vite at en person dør momentant. Det er en helt annen ting å vite at de har lidd, alene og ingen kom. Jeg visste dette, men ingen ville tror det. Det var sår det ble fortalt om, trykksår, med nekrose i, som ikke oppstår etter en person er død. Det var det som gjorde det, det var det som gjorde at jeg forstod. Og det var for sjokkerende til å snakke med alle om, det var for vanskelig for folk å høre, for absurd, for fjernt fra en virkelighet vi kjenner og kan leve med. Så jeg satt og hulegrein, ikke fordi pappa var død, som alle trodde, men fordi kunnskapen om hvordan han hadde lidd, var for mye for meg, Og nå Satt jeg rett ved siden av kisten, rett ved siden av ham, for siste gang. Og jeg føler jeg hadde sviktet så katastrofalt. Jeg klarte bare ikke håndtere det.

Denne perioden var så stressende for meg. Vi var konstant i pappa sin leilighet, i lukten, blant tingene, pakket ned, drev detektivarbeid på hva som hadde skjedd. La sammen puslespillet til vi hadde hele bildet for oss. Han falt om på onsdagen, på kvelden. Vaskehjelpen hadde vært der på dagen, og skulle komme tilbake onsdag om 14 dager. Han kledde av seg i stua for å gå i dusjen. Han dusjet alltid på kvelden, onsdag og søndag. Han hadde tatt medisinen fra ukesdosetten på onsdag morgen, ikke på onsdag kveld, det gjorde han etter han hadde dusjet. Vi fant også ut at han hadde nylig startet antibiotikakur for lungebetennelse, han hadde tatt første kapsel, jeg telte dem. Han hadde tatt en tabelett
Avisene lå stablet foran døren, vi så den første avisen som ikke var tatt inn var tirsdag etter påske, da han lå døende rett innforbi. Det var mange mange biter av puslespillet vi la sammen og kom fram til hva som hadde skjedd. Vi så at siste telefonsamtale var med vaskehjelpen, for å slippe henne inn? eller var hun forsinket? Det vet vi ikke.

Jeg var så stresset denne perioden at jeg utviklet helvetesild, på baken. Jeg så det ikke, kjente bare at det var vondt og det væsket, jeg trodde det var eksem og smørte på kortison krem. Minste gutten fikk vannkopper 18 april, da forstod jeg hva det var. Han var ikke blitt 9mndr en gang, han var for liten til å ha vannkopper. Han ble innlagt på sykehuset, han ble veldig syk. 10 Dager etter fikk de to andre guttene det, de var 4 og 9 år, de ble helt normalt vannkoppesyke. Men dette var en ekstra belastning i alt, men det var også godt å bare være mamma til syke barn, alt det andre var så tungt.

Tiden kom for at jeg skulle tilbake i jobb. Jeg gikk på jobb for å snakke om dette, at jeg nok måtte være hjemme lenger, fordi jeg virkelig ikke hadde det bra. Jeg har jo lært at det ikke nytter å være grei som ansatt, for denne snillheten blir så veldig lett brukt mot deg, ihvertfall i mitt yrke som sykepleier. Det nytter ikke å diskutere at en skal bli sykemeldt videre, i et presset yrke. Jeg burde ha snakket med legen først, ikke jobben. Men jeg hadde behov for å gå innom jobb, kjenne på noe normalt. Jeg ble møtt med å enormt lite forståelse, men gikk det nå an å forstå hva som brygget inni meg, sånn egentlig? hvor lang tid det skulle ta meg å komme tilbake til hverdagen? Jeg ante det jo ikke selv der jeg satt og snakket med lederen min. Hun sa at det var helt normalt å oppleve slike ting i livet, vi kunne ikke bare være hjemme av den grunn. Hun hadde tross alt en far med ALS og visste livet var tungt. Jeg husker frustrasjonen av sammenligningen. Hun visste ingenting om min situasjon. Hunn hadde en far med ALS, men de var 5 søstre og de var alle over 50 år, jeg vet nok det var tungt. Men de var der for hverandre, for faren. Min bror og jeg var alene, jeg var 37år og han var 32år, vi sorteret et helt liv, avbestilte på abonnementer i øst og vest, satt med en diger avansert selvangivelse som vi ikke forstod bæret av  som skulle vært inne men vi fikk utsatt et par uker,  vi satt og ordnet gjeld og regninger og intrikate, skjulte aksjekontoer i andre land og lette etter passord for alt dette i en stor fysisk korg med bittesmå lapper med passord. Han samlet på alle passord, nye, gamle, alt ble rullet sammen i en korg. Flere dage gikk vi gjennom passord, for noen måtte faktisk ha passord. Alt dette gjorde vi med viten om hva som hadde skjedd med ham der vi var og ryddet, dag etter dag i liklukt. Pluss alt som stod på utenfra og inn med selv. 
Men jeg presset meg tilbake i jobb....

DET skulle jeg ikke ha gjort, jeg var ikke samme sykepleier når jeg kom tilbake som da jeg gikk ut i barselpermisjon. Jeg var redd for å gjøre feil, for at noen skulle lide for at jeg ga feil medisiner, eller ga for mye smertestillende, tenk om jeg drepte noen? Det ble helt reelle ting for meg, jeg var usikker i alt jeg gjorde, jeg klarte ikke være en god sykepleier. Det aller, aller verste var når noen ropte på hjelp.
Det jeg skulle ha løpt og hjulpet, ble jeg istedet fjetret til gulvet i ren og skjær panikkangst. Bilder suste i hodet, pappa som lå på gulvet og ropte etter hjelp.
Det verste var hvis jeg hørte noen ropte på hjelp og jeg kom inn på rommet og en eldre mann med nylig amputert for lå på gulvet og ropte. Det skjedde jo ikke ofte, men demens, sykehus og stor operasjon kan gjøre mennesker deliriske og gjøre ting de ikke ville gjort til vanlig, som å prøve å gå når man akkurat har operert bort en fot eller to.
Jeg sluttet i jobben et halvt år etter og begynte i stedet på sykehjem. Jeg handlet fortsatt ut ifra mine normale tanker og en normal hverdag, jeg hadde ikke klart å akseptere at jeg ikke var den samme som før. Og heller ikke klarte jeg ta inn over meg i hvilken grad denne hendelsen med pappa hadde slukt meg med hud og hår.
Jeg er jo bipolar og har levd med mani og depresjoner i  mange, mange år. Så jeg har bygget meg opp et robust forsvar mot begge deler. Men nå kjente jeg at mestringen min glapp.

Da jeg begynte på sykehjem, noe jeg burde ha tenkt på, traff jeg mange som minnet om pappa, enten i roping, halvsidig lammelser, at de lå og gråt på hjelp, og jeg traff også på en ar som hadde samme type hjerneslag som pappa og minnet mye om ham.  Å gå inn dit var det verste jeg gjorde. Ikke fordi jeg ikke kunne gi god omsorg, men fordi jeg hadde et enormt sug i hjerte og flykt virket som det mest naturlige. Det verste var da jeg fikk ansvaret for ham påsken etter pappa døde. Jeg kjente jeg var på vei til å møte veggen. Og jeg søkte hjelp. Legen min  skrev henvisning på henvisning til DPS, men jeg fikk bare til svar at jeg hos dem var ferdigbehandlet og hadde nok mestringsstrategier til å håndtere kriser.

Jeg jobbet der i 1,5 år før jeg møtte veggen. Og nå man møter veggen nytter det ikke å plukke opp bitene å stå på videre. Jeg hadde gjort akkurat det i 2 år. Jeg lå knust igjen på gulvet. Hjernen min kortsluttet. Det som var dråpen? Mormor lå på sykehjem, hun skulle dø, og det veldig veldig snart. HUn var min siste besteforelder, hun var naturlig den neste til å dø, hun var gammel, dement og ensom etter at morfar døde januar 2016. Hennes tid var kommet. Jeg skjønte det.
Men her var jeg på jobb, som jeg ikke fungerte 100% i den gang, ikke fordi jeg ikke gjorde jeg skulle, men fordi det var en daglig kamp med meg selv om å stå opp og hjelpe folk når jeg trengte så sårt hjelp selv. Hjelp fikk jeg ikke, jeg hadde forsøkt, lenge. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg har et utdrag fra dagbok jeg skrev i den perioden.
Jeg er glad når jeg ser meg i speilet og ser en rynke, jeg er glad for hvert grå hår, det forteller meg at jeg ikke skal finnes for evig, jeg eldes. Skal man ikke føle det bedre etter man har spist og ikke lenger er sulten? Eller når man drikker når man er veldig tørst? Skal man ikke føle det bedre? Skal ikke hverdagen være bedre når man våkner om morgen? Etter å ha sovet+ Skal man ikke føle glede av å se barna sine smile og le? Jeg føler ingenting, bare glad dette ikke varer evig...

På jobb rundt de tider mormor lå for døden på et annet sykehjem, var det plutselig 3 av mine pasienter som også skulle dø. Jeg husker siste vakten  min før jeg ble sykemeldt. Jeg løp mellom hver av de tre pasientene for å lindre, for å snu dem, for å berolige pårørende, for å holde i en hånd.
Jeg kjente da på at hverdagen spiste meg opp, jeg ville jo være hos mormor som døde, ikke en jeg ikke kjente.

Jeg kjente på enorm omsorgsfatigue. Jeg var på felgen og jeg krasjet, hardt.
Jeg hadde presset meg for lenge, jeg hadde ropt på hjelp, for lenge.
Jeg ble fortalt at jeg hadde ressurser i meg selv av et overbelastet system som trengte å ta seg av de som var sykere enn med selv, jeg visste jo det. Men jeg skrek aldri etter hjelp, og når jeg gjorde så var det fordi jeg ikke kunne håndtere hverdagen med de mestringsstrategier jeg hadde lært meg etter mange traumer og kriser og bearbeidelse av depresjoner. Jeg kunne jo dette, helt til jeg ikke kunne lenger.

Jeg skulle hatt hjelp før. Det skulle vært et system som fanget meg opp når jeg ropte, når legen sendte henvisning etter henvisning. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte legges inn på psyk, for jeg var ordentlig bekymret for meg selv. Jeg har ikke vært det siden 2002, det er sist gang det var så ille. 

Jeg ble sykemeldt den 18 oktober, som er min søsters bursdag. Og datoen har gjerne hatt innvirkning på at jeg ble sykemeldt den dagen. Jeg har ikke nevnt henne her, hun er en del av pakken. Den delen som ikke bli nevnt. 

Jeg ble sykemeldt oktober 2018, og så ikke syn på å komme tilbake i jobb, noen gang. Jeg hadde ikke mer å gi til noen. Men i juni 2019 forandret alt seg, og jeg så et lys i tunnelen, jeg grabbet etter lyset griskt. Som en som druknet og fant et strå og dra seg opp etter. Jeg grabbet strået. Usikkert om det ville holde meg. Med ren viljestyrke dro jeg meg i land. Det var ikke lett, og jeg måtte gjøre det selv.
Jeg kom i land.

10 år siden nå, men sorgen og savnet er der enda.

 

I år er det 10 år siden pappa døde, 10 år som har gått både fort og seint, 10 år som har inneholdt så mye han skulle fått med seg, og noen ting jeg er glad han slapp å få med seg.

Det første han skulle fått med seg og som han gledet seg stort til, var at sønnen hans skulle gifte seg, min lillebror. Han gledet seg stort til det, Han var den første som svarte at han skulle komme. Han var ivrig på sånne store hyggelige begivenheter. At pappa ikke var med, preget selvfølgelig hele bryllupet, det var ikke 1 år siden han døde en gang, han skulle ha vært der.

Han fikk ikke med seg at sønnen hans fikk en sønn, det hadde han syntes var stor stas. Og jammen kom det en datter til noen år etter. Han skulle ha fått med seg alle de flotte 10 barnebarna, og ikke de 8 han visste om. Det føles vondt å ikke dele pappa med disse nye barnebarna, for det er så fjernet for dem.

Han fikk ikke med seg at jeg etter mange, lange år med en stor drøm om å bli jordmor, endelig ble det. Det var så fjernt når han døde, det var en drøm, men i realiteten virket det ganske umulig pga livssituasjon og studiested. Men jeg ble jordmor, og jeg vet han hadde vært så innmari stolt.

Han fikk ikke med seg at jeg, eldste dattera som sa hun aldri skulle gifte seg, faktisk den dagen covidrestriksjonen opphørte, 25september 2021, ble gift. Det var stor feiring, vi kunne klemme, vi kunne danse, det var en festdag som kunne feires av så mange grunner, og han hadde nok syntes det var mest stas av alle.
Men igjen, så fikk han ikke med seg at jeg 3 år seinere ble skilt, og livet ble tøft. Det er jeg glad han ikke fikk med seg. Men festdagen ville jeg han skulle tatt del i. Han var med i brudebuketten, han hang der, bilde i et hjerte. Så han var jo litt med.

Han fikk ikke med seg at vi flyttet til et stort, gult hus med 8 soverom. Her hadde han likt seg, for her kunne han ha overnattet, fått en tv for seg selv, og bare vært i lengre perioder om gangen. Sittet på terrassen om sommeren rundt bål, med et glass vin, og bare vært stille i hverandres selskap.

Han fikk ikke med seg at min sønn nummer 2 ble 18 år og fikk sertifikatet på dagen og har egen bil. Han kunne ha kjørt og hentet ham til det gule huset og vi kunne sittet på terrassen og han kunne fortalt sine voksende barnebarn om da jeg var liten, eller da han var liten. For han som var 8 da han døde, som nå er 18, begynte jo å vise stor interesse for sin slagrammede morfar i tiden før han døde. Han gikk glipp av det båndet som kunne utviklet seg mellom dem, for av alle barnebarn, så er det 18åringen som var mest lik sin morfar. Min far. Pappa. Og han kunne gjennom den gang 8 åringen fått bli den morfaren han såvidt fikk være litt før han fikk slag som 50åring hvor eldste barnebarn var 4 år. Han hadde et sterkt bånd til min eldte sønn som var 4 den gang, 29 år idag. Men det fordampet som dugg for solen, pga hjerneslaget, når språket og motorikken forsvant. Så nå kunne han fått oppleve det igjen. Det er vondt å tenke på at han aldri fikk være den bestefaren han kunne være

Han fikk ikke med seg covid, og det er jeg glad for, det kunne vært en vanskelig tid for pappa. Vi hadde vært bekymret for ham. Hadde han blitt syk? Hadde han overlevd? Vi hadde alle nok med oss selv den gang.

Men igjen, han fikk ikke med seg det vonde som jeg vet ville vært vondt.
Han fikk med seg at jeg 2,5 år etter han døde, totalt møtte veggen og ikke fungerte. At jeg ble langtidsykemeldt fra jobben min på sykehjem. At jeg ikke fikk sove, at jeg ville legges inn på psyk for jeg håndterte ingenting, at jeg var redd for meg selv.
Jeg hadde båret på smerten så lenge uten å ta tak i det, jeg kjente det ulmet. Så lå mormor plutselig på det siste, jeg kue ikke være der for jeg var på jobb hos beboere jeg hadde ansvar for som også plutselig var på det siste. Hvor jeg fikk panikkangst, for alt ble for nært.
Hvor jeg ikke kunne gå inn på rommet til en eldre beboer som lå å ropte hjelp på gulvet, for alt jeg så for meg var pappa som lå og ropte på gulvet i en uke, og ingen kom.
Jeg møtte veggen.
Men jeg kom meg opp igjen.
Jeg møtte veggen igjen.
Men jeg kom meg opp, igjen.

Ingenting av dette fikk han med seg, og jeg skulle ønske han var der for alt, det gode, det vonde. 
Savnet er der enda, men sjokket av hva som hendte har lagt seg. Men fortsatt våkner jeg gråtende på nettene av mareritt av pappa som dør foran meg, jeg klarer ikke redde ham, igjen.
Og når jeg våkner, alene med smerten om natten, er smerten råd og jeg er rett tilbake.
Da hulkegriner jeg for meg selv, lenge. 
For smerten er der, det som skjedde kan ikke viskes ut.
Det er lenge siden, tiden leger.
Men når jeg våkner på natten og gråter.
Da er det som om ingen tid er gått og smerten er like råd som den gang.
Selv 10 år etter.

1977

Om drømmesymbol

 I alle tider harr mennesker drømt, og vi har forsøkt å tyde drømmene våre. 
Det er noen ting som går igjen i drømmer, og disse kalles for drømmesymboler.

Typiske drømmesymbol som går igjen hos oss drømmere er:
- Vi flyr
-Vi er nakne
-Vi står på topp av en høy bygning eller bro.
-Ukjente mennesker.
-Jaget av ville dyr.
-Vi faller
- Bygninger/hus

Disse er typisk ting som går igjen i drømmer.
Og det er lagt mening til dette gjennom tidene. det finnes uttalige bøker om drømmetydning, selvfølgelig for at vi skal få hjelp til å forstå vårt indre landskap som kan være merkelig og forvirrende når vi våkner. Disse drømmene kan stå tydelig fram for oss eller være mer vage, men at vi huske visste ting sterkt fra drømmen og dette er ofte disse drømmesymbolene. Nå har jeg lagt frem de mest generelle drømmesymbol der ute, det finnes uttalige andre selvfølgelig, men disse r de mest generelle. Og betydningen er også generell, og kan endre seg for person til person. Jeg skal ta kort om hva disse symbolene sies å symbolisere i vår våkne liv:

Vi flyr
Dette handler ofte om frihet, kontroll eller et ønske om å slippe noe.

Føles det godt  så kan det være du opplever mestring eller frihet i livet.

Hvis det derimot føles ekkelt eller ustabilt kan det hende du forsøker å holde kontroll på noe som glipper.

Høye bygninger/broer
Symboliserer oversikt, ambisjoner eller risiko.
Å stå over noe, du ser det hele, du har oversikt.
Hvis det er ubehagelig og du har høydeskrekk eller er redd, viser det er frykt for å falle, eller miste kontroll.

Bygninger/hus/rom/steder
Ofte et bilde på deg selv, ditt indre liv.
Mange rom kan vise til mange sider av deg selv.
Nye rom tyder på utvikling og nye sider av deg selv.
Forlatte og ødelagte hus/bygninger og rom kan være gamle følelser, minner eller noe uforløst, noe gjemt i sinnet.

Å være naken offentlig
Handler oftest om eksponering og sårbarhet.
Det er en frykt for å bli avslørt
Følelse av å ikke være god nok, ikke ha kontroll
Det kan faktisk også være et ønske om å være mer ekte.

Å falle
Symboliserer tap av kontroll
Klassisk ved stress, endring eller usikkerhet.
Ofte koblet til frykt for å mislykkes.

Å bli jaget (Dyr eller noe ukjent)
Dette er en av de sterkeste drømmene, du unngår noe i våkenlivet.
Det som følger etter symboliserer følelsene, frykt, sinne, skyld osv.
Å løpe- du prøver å slippe unna i stedet for å møte det.

Ukjente mennesker
Ofte ikke "andre" men deler av deg selv.
Egenskaper du ikke kjenner igjen.
Følelser eller sider du ikke ha integrert.
Noen ganger representerer de også andre roller som mor autoritet, trussel osv.

Men det er viktig å huske på at drømmer ikke må tas bokstavlig, de er mer som et språk av 

-følelser
-stemninger
-Kroppslig reaksjon

To personer kan drømme det samme, men for hver enkel har det ulik betydning.
Drømmetydning er ikke en vitenskap, det er ikke slått i stein, men det er en generell betydning ilagt disse symbolene, så blir den mer individuell for hver enkel. 
Men ikke alle har behov for å tolke sine drømmer, noen tar det for det det er, drømmer.
Men andre igjen har behov for å forstå, ofte fordi de er drømmesymbol som er sterke eller fordi man drømmer mye.

Jeg har hatt behov for å forstå, så jeg har lest mye om drømmer gjennom årene. Jeg drømmer mye, mye kaos, og mye vondt og truende, og ikke minst MYE.
Jeg har også mine egne drømmesymbol som går igjen, som kan være litt like de generelle gjentagende drømmesymbolene, men også veldig annerledes.

Mine typiske drømmesymbol som gjentar seg ofte:
- Svart vann
-Støv
-spindelvev
-Forlatte byer/hus/rom eller steder
-Snø/is/kulde og fryse
-Flykte fra noe ukjent
-Mennesker uten ansikt
-Barndomshjemmet
-Kjøpesenter
-Ikke rekke fly/glemme pass
-Strandet i fortiden.
- Miste ungene/ikke finne dem
- Folk nær meg som ikke lenger lever

Disse tingene drømmer jeg ofte om, bare aldri like drømmer, men gjentagende drømmesymboler.
Og det er alltid vondt å drømme det, jeg er ofte veldig redd og truet, jeg har ofte noe etter meg, ofte en viten eller følelse av det, jeg forsøker alltid å løse et problem.

-Typisk så kan jeg drømme at jeg kommer til en landsby, denne er i fortiden og overalt er det støv som som om ingen har vært der på lenge. Men her skal jeg bo, for jeg kommer meg ikke tilbake til nåtiden.

-Jeg er på vei til flyplassen, jeg har dårlig tid, men jeg har glemt passet og jeg vil ikke nå  å hente det. det er siste fly som går til nåtiden, så jeg er stuck i fortiden.

-Jeg står på en øde øy og fisker, øya er liten, mer en holme. Vannet rundt er helt svart. Jeg holder en fiskestang som jeg ikke kan slippe. Jeg er livredd for hva jeg får på kroken, for hvis det er noe stort så vil jeg bli dratt ut i vannet.

- Jeg går over et islagt vann, isen er veldig tynn og under meg ser jeg det svarte vannet og jeg hører det knirker i isen. I vannet seg jeg store skapninger svømme rundt. Jeg er langt fra land, jeg er barfot, jeg fryser. Jeg er redd.

-Jeg er med minste sønnen min, men vi er i et parallelt univers, så han vet ikke hvem jeg er for her i denne tiden er jeg ikke moren hans. Det føles spesielt. Alt rundt meg prøver å utslette meg fra historien fordi jeg ikke hører til.

- Jeg er i barndomshjemmet mitt, jeg er redd, det er en truende stemning. Det er støv overalt. Lyset går, det er helt mørkt. Jeg hører skritt bak meg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjemme meg.

Drømme om traumer

 

  3 mars 2019

Alle stod og så meg. Porten var stengt. Ingen ville åpne. De visste ikke hvem jeg var.
De stod der, urørlige med tomme blikk.

Hvis du finner denne siden for første gang, hvis du ikke har lest noe her tidligere, så vet du ikke noe av det jeg har opplevd i barndommen, ungdomstiden eller som ung voksen. Jeg gjengir ikke noen historier, de er å finne, men stikkord er alvorlig sykdom og overgrep. Dette er de som utpeker seg, men mye av det er under lagene, redsel, utestegning, fremmedgjøring, dødsangst og ensomhet. 

Dette er gamle traumer, traumer og følelser jeg drømmer om enda. Følelsene er der i drømmer og hendelser, men ikke som hendelsene i seg selv, de er i drømmene forskrudde, overdrevne og ofte i symboler. Disse drømmene er restene, de er smulene, men de er der. Jeg våkner i panikk, og jeg gråter. Dette er de gamle, gamle drømmene, hvor det er mørke, støv, spindelvev, tjukt mørke, forfølgelse og utestegning.

Så er det nye traumer. Som har skapt sine egne drømmer. Nå i dag vil jeg ikke kalle det nye traumer, for de er blitt gamle etterhvert de også. Det er 10 år siden, i 2016 at pappa døde. Og jeg drømte forferdelige drømmer den gang og i noen år etterpå. Fortsatt drømmer jeg om det, men jeg forstår mer hvorfor og hva det betyr for meg å drømme dette. Det er ikke uvanlig å miste foreldre, tvert om, men omstendighetene, hvordan det skjedde, hva som skjedde før og etterpå påvirket  meg i alvorlig grad. Jeg har skrevet om det også her, så det blir ikke gjentatt, annet at det preger meg sterkt selv 10 år etter. Jeg er ikke den samme nå 10 år etter og vil aldri bli det. Som om noe av noe av lyset i verden er borte og det er en tyngde i hjertet mitt. Ikke fordi pappa er borte, men pga situasjonen vi levde gjennom. EN blir preget av slik, og det sitter.
Da jeg var oppi situasjonen drømte jeg de verste drømmene. Men det var først når støvet hadde lagt seg at drømmene virkelig kom smygende. Så ille at jeg måtte søke hjelp for å slutte å drømme, for å få sove for å få hverdagen til å gå. Men det var ikke noe hjelp å få. Jeg la ut om det i forrige innlegg. Min mareritt kunne ikke behandles da de var så blandet mellom gamle og nye traumer som tydeligvis behandles ulikt. 

Men noe måtte jeg gjøre, så jeg begynte å skrive dem ned, og så som nevnt det jeg har skrevet om over at drømmene kunne deles inn i gamle og nye traumer, og hverdag. Det har vært nyttig å finne ut av, selv om jeg før 2016 visste at marerittene mine kom fra gamle opplevelser, ønsket jeg ikke å se på drømmene, jeg ønsket ikke å tolke dem. Eller mer jeg forstod ikke at det kunne hjelpe å gjøre det. Hadde jeg visst hadde forsøkt det tidligere, men jeg tror det var nettopp hva som hendte i 2016 som gjorde det mulig for meg å forstå drømmene mine i den grad jeg gjør idag. 

Drømmene er fortsatt vonde, jeg kan fortsatt har problemer med å sovne i redsel for vonde drømmer, jeg sover fortsatt med lyset på og jeg våkner fortsatt og gråter, men sjeldnere. Men viktigst, drømmene fester seg ikke på samme måte, de er ikke med meg gjennom dagen, de opptar ikke tankene mine og farger humøret mitt.

Drømmene om pappa kan være så mye, men det er følelsene det gir meg so er det verste. Jeg kan treffe på ham og snakke med han, alt er fint i drømmen, men det er en følelse i drømmen om at noe ikke stemmer. Og når jeg våkner er ikke disse drømmene fine, de er vonde.

Jeg kan drømme at jeg dreper ham, og det er aldri vakkert. Jeg vet at disse drømmene representerer at jeg skulle ønske jeg kunne skånet ham mot det som kom.

Jeg drømmer at han er helt fin, het normal, han lever og han har ikke spor av hjerneslag, som han levde med i nesten 14 år. I drømmen er jeg så lettet, jeg er så utrolig glad at alt bare var tull. Så våkner jeg og gråter fordi sannheten er en annen.

Jeg kan drømme at jeg på en helt random plass treffer ham, gjerne han jobber på en gård, han bygger et gjerde. Og jeg går bort til ham og gråter og be om unnskyldning for at jeg ikke kunne hjelpe ham, jeg er helt knust. Han ser på meg i drømmen og sier han ikke vet hva jeg snakker om og at alt ordner seg on. Selvfølgelig er ikke dette et tegn fra pappa at jeg ikke var skyldig og at han tilgir meg, men jeg tror at i disse drømmene er det jeg selv som trøster meg selv på at det ble slik det ble og livet går videre. Men uansett hva jeg vet og hva andre sier, så vil jeg alltid kjenne på at det ikke hadde trengt å gå som det gikk, jeg kunne faktisk ha gjordt noe, om jeg bare hadde visst.

Jeg kan drømme at pappa faktisk er død, men så er han plutselig der, og jeg blir så lettet, men så dør han, brutalt i drømmen, og jeg opplever tapet på ny, avmakten, redselen.

Det er uendelig ed varianter av drømmer jeg har om pappa.

Mange ganger blander alle disse drømmene seg sammen og jeg drømmer hverdagslige ting, ting som opptar meg om dagen. Kanskje er det jul? Og vi skal feire jul, og så dukker pappa opp, alle blir glade for det, men så finner jeg ikke rommet hvor alle er, lyset går og noen er etter meg, jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kan ane det, jeg roper og roper, men det er bare mitt eget ekko jeg hører. Det lukter støv og spindelvev dras over ansiktet mitt, jeg kan ikke se det og jeg får det ikke bort. Jeg er så uendelig redd for noe er etter meg. Har pappa det bra? hvor er han? Er det ikke jul? jeg løper, men kommer ingen sted. Noen ler i det fjerne, men jeg vet ikke hem, det er en truende latter.

25 september 2019

Jeg bodde i en liten leilighet i enden av en gang. Jeg hadde fest, jeg kjente ingen av folkene på festen, ingen hadde ansikt. Jeg fikk det for meg at jeg måtte ut å finne pappa, vi hadde en slags avtale, jeg kunne bare ikke huske hva?

Om vonde drømmer og mareritt

 Så lenge jeg kan huske, har jeg drømt. Jeg vet at dette er en ganske normal ting å gjøre for oss mennesker, noen drømmer mye, noen lite, noen husker drømmene sine, andre ikke. Noen føler de ikke drømmer særlig mens andre kan slite med at drømmer tar for stor plass.

Slik er det hos meg. Drømmene mine tar stor plass, ikke fordi de er så himla flotte og jeg ville levd i denne drømmeverden jeg drømmer om når jeg sover, tvert om, de tar plass for de presser seg på, om natten og om dagen. De gjorde ihvertfall dette i stor grad tidligere, til de tok så stor plass at jeg hadde vansker med å skille virkelighet og drøm. Drømmene mine hadde virkelig taket på meg, natt etter natt, flere ganger om natten, morgen etter morgen, våknet jeg svett, skrikende eller gråtende. Jeg klarte ikke lenger håndtere drømmene min. Vonde drømmer, invaderende drømmer har jeg hatt hele livet, men nå tok de overhånd.

Jeg oppsøkte hjelp. Jeg var utslitt og søvnkvaliteten var elendig. Fastlege som henviste til sykehuset hvor jeg utførte en søvnregistrering, alt vell ikke mye å si der, det kunne se ut som om den natten registreringen foregikk, var en bedre natt, men jeg hadde fordi om oppvåkninger og hjertebank og mye REM.søvn, lite dypsøvn. Så var det DPS for å se om jeg kunne få hjelp til å snu, og ta kontroll på drømmene mine, ufarliggjør dem. 

På DPS var det lite hjelp å få, jeg fikk med en brosjyre om hvordan behandle vonde drømmer. Men det var to typer brosyrer, behandle drømmer som kom av gamle traumer, og drømmer som kom av nye traumer. Disse ble behandlet litt motsatt av hverandre, uten at jeg nå husker helt hvordan, dette var tilbake i 2018. Så bestillingen til DPS kunne ikke møtes, behandlingen ble avsluttet. Takk for besøket og lykke til videre. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg turdde ikke sove, på dette punktet var drømmene min så invasive og voldsomme at det var bedre å la være. Jeg var på dette punktet sykemeldt, over en lengre periode. Jeg bare sovnet på jobb og hjernen var ikke med. Det var selvfølgelig ikke bare drømmene sin skyld, livet mitt var fullstendig kaos. Og dette gjenspeilet seg i drømmer, bare det tok en vond situasjon og vridde den, gjorde den styggere, mer smertefull. Jeg orket det ikke, natt etter natt, dag etter dag i konstant kaos og smerte.

Jeg startet så det jeg kalte for min drømmefanger, en drømmedagbok. Noe måtte jeg gjøre, drømmene var jo der men jeg forstod dem ikke, de var overveldende. Og jeg satt igjen når jeg våknet med de vonde følelsene og det det som skremte meg mest i drømmen. Og hva det var var så forskjellig, men felles var de tunge knugende følelsene jeg hadde, som fulgte meg gjennom dagen. 

Siden jeg alikevell ikke kunne unnslippe drømme, valgte jeg nå og møte dem. Jeg skrev dem ned, tvang dem fram, jeg utviklet teknikker for å huske dem, hver morgen jeg våknet, så skrev jeg dem ned og kjente på følelsene av ubehag. Jeg ble raskt veldig god hente fram nattens drømmer, jeg sier drømmer, for det var sjeldent en jeg satt igjen med, men 3, 4,5 og mer. Noen ganger skrev jeg kun ned de som stod frem som viktigst. Jeg skal fortelle om teknikkene i et annet innlegg, for det blir for langt da dette egentlig er et veldig stort innlegg.

Etter et par måneder hadde jeg et enormt nedskrevet materiale, sjeldent leste jeg gjennom det jeg hadde skrevet ned, men når jeg gjorde så så jeg tydelig at det var noen røde tråder. Og jeg kan oppsummere de i 3 deler, gamle traumer, nye traumer og hverdag. Og dette ar uhyre nyttig for meg. Jeg fant at hver av de tre delene hadde sine symbol som gikk igjen. det var mange symbol i hver av de 3 delene, og det er her jeg endelig begynner å få en slags forståelse for hva og hvorfor jeg drømmer det jeg drømmer. Jeg HAR mange gamle traumer i sinnet mitt, og dem har jeg alltid drømt om, men jeg har ikke forstått hva jeg drømmer. og i 2016 ble drømmene mine mye mer hensynsløse etter at pappa døde og så mye vondt skjedde. Nå når jeg skriver dem ned seg jeg hvilke drømmer som er fra gamle sår og hvilke som er fra nye sår om du vil. Så har du hverdagen som også spiller inn, hva gjør jeg? Er det juletider? Studerer jeg? ordner jeg begravelse? Er det sommerferie? Alt dette blander seg inn. Jeg kan drømme om hverdag, men trenger ikke. Kan jeg kan drømme om alle disse separat, eller de kan alle 3 blande seg. Og det er greit, så lenge jeg forstår hva de reprsenterer.

Jeg skrev 7 bøker med tettskrevne sider, 1000vis av drømmer på knappe 2 år. Jeg ga meg, fordi jeg hadde oppnådd det jeg ville. Jeg hadde utviklet et drømmespråk, jeg forstod, og er ikke lenger i en kald, fast knytteneve av drømmer. Jeg drømmer minst like mye, men jeg feier dem bort, så lenge det ikke er drømmer som virkelig trenger å bli anerkjent, bli sett og forstått. Først da slipper de taket. 

Jeg måtte møte drømmene, måtte akseptere dem, skulle dem og faktisk tolke språket som var der. Fortsatt kan jeg våkne svett med tårer som renner og selv om jeg vet det bare er en drøm så sitter følelsen så veldig tvinet i sinn og kropp, og det er forferdelig å drømme at man mister alle barna, utennom et av dem, men man må velge og ungene skjønner at jeg må velge. det er grusomst, følelsene er der. Jegn kjenner på dem, men jeg lar dem gå, de er følelser knyttet til fantasi, ikke virkelighet.

Jeg har så mye jeg vil skrive om

Selv om det er blitt skrevet lite her på en god stund, så vil ikke det si at jeg ikke har noe å dele og ikke har lyst.
Det er ikke som om jeg ikke har opplevd noe de siste årene, og selv om jeg er over gjennomsnittet åpen og deler av egne erfaring, nettopp fordi det er en styrke for meg at folk vet, så må jeg også vite når jeg ikke skal dele noe.
Fordi det rammer så mange andre enn bare meg.

Siden livet ikke har vært noen dans på roser de siste årene, men jeg ikke kan dele så mye av det her, så gjør det at jeg blir skrivelammet.
For hva annet skal jeg skrive om når alt det vonde tar så mye tid? Når det er en så stor del av livet?
Tankene? Hverdagen?

Jeg føler meg fanget av denne tausheten.
For alt jeg ønsker er å dele med verden alt som skjer.
Istedet må det viskes om i det private og kun stillheten blir igjen til denne bloggen.
Det er av hensyn til andre innvolverte som har behov for denne tausheten, og det ikke bare bør jeg, men må jeg ta hensyn til.

Det blir helt feil å dele alle følelser alt dette gir, men ikke unne dele hvorfor.
Å Dele A men ikke B, er ikke noe jeg selv hadde syntes var så veldig spennende å lese om.