Jeg møtte veggen med et brak

 

For 10 år siden, 2016, var det vanskeligste året jeg noensinne har hatt. Det betyr ikke at andre år, andre opplevelser er lettere sett i lys av hva som skjedde i 2016, bare at akkurat det året var et evig mørke ku med små lysglimt. Det var vanskelig å plukke seg selv opp og fortsette, ikke som før, men som en ny meg. Det var uendelig tungt og hadde det ikke vært for ungene tror jeg jammen jeg hadde glemt hvordan det var å smile og le. Men hverdagen måtte vidder, pga de.

Jeg skal ikke gå i detaljer på 2016, selv om det kunne vært intressant nok det også, for å se på hendelsen i retrospekt med etterpåklokskap og kunnskap om hva som skjedde og mitt indre følelsesliv er noe helt annet nå, enn når det skjedde, eller året etterpå når jeg fortsatt stod midt oppi det.
Jeg har skrevet om hva som skjedde da jeg mistet pappa og hvordan det skjedde. Og  ikke at jeg har lest mye av innleggene mine fra 2016, hvor alt er godt beskrevet, men det er lett å se at det skrevet av en person i sjokk og på vei utfor kanten... eller på full fart til å treffe veggen.

Som jeg har skrevet før så er hele hendelsen, kompleks. Det er ting fra den gang jeg ikke kommer til å nevne da det for det første er en lang historie, men også så berører det mange som ikke kan forsvare seg mot hva jeg deler. Men la meg bare si at nettopp den biten gjorde alt så mye mye tyngre.
Og om noen nå tror at det er sorgen over tapet av pappa som er det store, tunge i historien så er det ikke det direkte, det var alt rundt, hvordan det skjedde og alt som skjedde etterpå.

Det fullstendig knuste meg, og omformet meg som meg. Jeg ble satt sammen, men det kjentes ikke ut som alle bitene var satt på plass riktig. Nå 10 år etter er det fortsatt noen biter som sitter skjevt, men det har jeg lært å leve med, og det er slik det blir etter en traumatisk hendelse.

Pappa døde 28-29 mars, vi er ikke helt sikre, men han ble ikke funnet før 4 april, så det er det som står som dødsdag. 4 april 2016. Men vi vet det ikke skjedde da. Det var i påsken det året, og påsken i alle år etter har vært tøffe pga det, ikke bare har vi datoen, men vi lever gjennom det hver påske.
Onsdag før påske falt han om, og ble liggende, han ble liggende gjennom hele påsken og ingen kom. I mitt hodet har han ligget der mellom bord og sofa, delvis lammet av slag som han var, og ropt, han har ropt og ropt og ingen hørte ham, ingen kom. tirsdag eller onsdag fastslo obduksjon at han døde, mandagen etter ble han funnet.
Det er kort om det som hendte.
Scenene jeg har laget i hodet mitt har forfulgt meg i alle år, at han lå der og ropte, og ingen kom. Dette er det som til slutt i en helt annen setting får meg til å dundre rett i veggen med et brak. Denne ropingen og hjelpesløsheten og at ingen kom. Hadde noen komt hadde det ikke gått som det gikk forstår vi alle.

Da dette skjedde i april 2016, var jeg helt på slutten av barselpermisjon med minste gutten min, jeg hadde 3-4uker igjen  i permisjon. Jeg skulle være tilbake i jobb i mai, og jobbe 17 mai. For meg var det helt absurd. i familien har alle alltid tenkt på 17 mai som pappa sin favoritt dag, ingen elsker den dagen som ham. Mens vi andre ikke syns dagen er helt topp, så elsket han den. Og for meg å jobbe den dagen så tett etter han døde va faktisk ikke et alternativ.
Jeg ble sykemeldt 1 måned. Men jeg kjente at det var alt for lite tid, det som svømte i hodet og kropp hadde såvidt blitt smakt på, det hadde ikke blitt fordøyd. 

17 mai 2009, meg og pappa.

4 april ble pappa funnet, 11 april fikk vi gå inn i leiligheten hans, da ble politisperre opphevet. Jeg husker Dagfinn måtte inn først, og kjenne om det luktet og hvordan var synet som møtte oss. Han sa  det var ok, kun litt lukt. Og det luktet. Har du vært så uheldig å miste en liten bit kjøtt bak kjøkkenbenken så vil den forpeste hele rommet ed bedervet lukt etter 1 uke i romtemperatur. Det var overveldende. Lukten satt i teppe, i gulvet og hadde trengt gjennom gulvet. Så lukten var der til vi fikk revet gulvet. Det er en spesiell type følelse, ikke en god en, å gå rundt og sortere ting etter en persons liv, i sjokk og i den lukten. Men for at gulvet kunne rives, måtte ting flyttes vekk, og det var min bror, jeg og Dagfinn og Evy som gjorde det. Vi visste ikke hvem andre vi kunne spørre, det var en stor jobb.

15 april ble han begravet. Jeg hulkegråt fra vi kom til vi gikk, for den midlertidige obduksjonen jeg hadde fått svar på et par dager før,  hadde fortalt om et bilde om hva som hadde skjedd som jeg som jobbet som sykepleier forstod så altfor godt. Ingen trodde meg da jeg forsøkte å si at han hadde ligget slik, alene, og sikkert ropt, og ingen kom. Folk ønsket å tro at han hadde fått et illebefinnende og falt død om. Jeg også hadde jo tenkt dette, som jo var kjempetrist. Men det er mye trøst i å vite at en person dør momentant. Det er en helt annen ting å vite at de har lidd, alene og ingen kom. Jeg visste dette, men ingen ville tror det. Det var sår det ble fortalt om, trykksår, med nekrose i, som ikke oppstår etter en person er død. Det var det som gjorde det, det var det som gjorde at jeg forstod. Og det var for sjokkerende til å snakke med alle om, det var for vanskelig for folk å høre, for absurd, for fjernt fra en virkelighet vi kjenner og kan leve med. Så jeg satt og hulegrein, ikke fordi pappa var død, som alle trodde, men fordi kunnskapen om hvordan han hadde lidd, var for mye for meg, Og nå Satt jeg rett ved siden av kisten, rett ved siden av ham, for siste gang. Og jeg føler jeg hadde sviktet så katastrofalt. Jeg klarte bare ikke håndtere det.

Denne perioden var så stressende for meg. Vi var konstant i pappa sin leilighet, i lukten, blant tingene, pakket ned, drev detektivarbeid på hva som hadde skjedd. La sammen puslespillet til vi hadde hele bildet for oss. Han falt om på onsdagen, på kvelden. Vaskehjelpen hadde vært der på dagen, og skulle komme tilbake onsdag om 14 dager. Han kledde av seg i stua for å gå i dusjen. Han dusjet alltid på kvelden, onsdag og søndag. Han hadde tatt medisinen fra ukesdosetten på onsdag morgen, ikke på onsdag kveld, det gjorde han etter han hadde dusjet. Vi fant også ut at han hadde nylig startet antibiotikakur for lungebetennelse, han hadde tatt første kapsel, jeg telte dem. Han hadde tatt en tabelett
Avisene lå stablet foran døren, vi så den første avisen som ikke var tatt inn var tirsdag etter påske, da han lå døende rett innforbi. Det var mange mange biter av puslespillet vi la sammen og kom fram til hva som hadde skjedd. Vi så at siste telefonsamtale var med vaskehjelpen, for å slippe henne inn? eller var hun forsinket? Det vet vi ikke.

Jeg var så stresset denne perioden at jeg utviklet helvetesild, på baken. Jeg så det ikke, kjente bare at det var vondt og det væsket, jeg trodde det var eksem og smørte på kortison krem. Minste gutten fikk vannkopper 18 april, da forstod jeg hva det var. Han var ikke blitt 9mndr en gang, han var for liten til å ha vannkopper. Han ble innlagt på sykehuset, han ble veldig syk. 10 Dager etter fikk de to andre guttene det, de var 4 og 9 år, de ble helt normalt vannkoppesyke. Men dette var en ekstra belastning i alt, men det var også godt å bare være mamma til syke barn, alt det andre var så tungt.

Tiden kom for at jeg skulle tilbake i jobb. Jeg gikk på jobb for å snakke om dette, at jeg nok måtte være hjemme lenger, fordi jeg virkelig ikke hadde det bra. Jeg har jo lært at det ikke nytter å være grei som ansatt, for denne snillheten blir så veldig lett brukt mot deg, ihvertfall i mitt yrke som sykepleier. Det nytter ikke å diskutere at en skal bli sykemeldt videre, i et presset yrke. Jeg burde ha snakket med legen først, ikke jobben. Men jeg hadde behov for å gå innom jobb, kjenne på noe normalt. Jeg ble møtt med å enormt lite forståelse, men gikk det nå an å forstå hva som brygget inni meg, sånn egentlig? hvor lang tid det skulle ta meg å komme tilbake til hverdagen? Jeg ante det jo ikke selv der jeg satt og snakket med lederen min. Hun sa at det var helt normalt å oppleve slike ting i livet, vi kunne ikke bare være hjemme av den grunn. Hun hadde tross alt en far med ALS og visste livet var tungt. Jeg husker frustrasjonen av sammenligningen. Hun visste ingenting om min situasjon. Hunn hadde en far med ALS, men de var 5 søstre og de var alle over 50 år, jeg vet nok det var tungt. Men de var der for hverandre, for faren. Min bror og jeg var alene, jeg var 37år og han var 32år, vi sorteret et helt liv, avbestilte på abonnementer i øst og vest, satt med en diger avansert selvangivelse som vi ikke forstod bæret av  som skulle vært inne men vi fikk utsatt et par uker,  vi satt og ordnet gjeld og regninger og intrikate, skjulte aksjekontoer i andre land og lette etter passord for alt dette i en stor fysisk korg med bittesmå lapper med passord. Han samlet på alle passord, nye, gamle, alt ble rullet sammen i en korg. Flere dage gikk vi gjennom passord, for noen måtte faktisk ha passord. Alt dette gjorde vi med viten om hva som hadde skjedd med ham der vi var og ryddet, dag etter dag i liklukt. Pluss alt som stod på utenfra og inn med selv. 
Men jeg presset meg tilbake i jobb....

DET skulle jeg ikke ha gjort, jeg var ikke samme sykepleier når jeg kom tilbake som da jeg gikk ut i barselpermisjon. Jeg var redd for å gjøre feil, for at noen skulle lide for at jeg ga feil medisiner, eller ga for mye smertestillende, tenk om jeg drepte noen? Det ble helt reelle ting for meg, jeg var usikker i alt jeg gjorde, jeg klarte ikke være en god sykepleier. Det aller, aller verste var når noen ropte på hjelp.
Det jeg skulle ha løpt og hjulpet, ble jeg istedet fjetret til gulvet i ren og skjær panikkangst. Bilder suste i hodet, pappa som lå på gulvet og ropte etter hjelp.
Det verste var hvis jeg hørte noen ropte på hjelp og jeg kom inn på rommet og en eldre mann med nylig amputert for lå på gulvet og ropte. Det skjedde jo ikke ofte, men demens, sykehus og stor operasjon kan gjøre mennesker deliriske og gjøre ting de ikke ville gjort til vanlig, som å prøve å gå når man akkurat har operert bort en fot eller to.
Jeg sluttet i jobben et halvt år etter og begynte i stedet på sykehjem. Jeg handlet fortsatt ut ifra mine normale tanker og en normal hverdag, jeg hadde ikke klart å akseptere at jeg ikke var den samme som før. Og heller ikke klarte jeg ta inn over meg i hvilken grad denne hendelsen med pappa hadde slukt meg med hud og hår.
Jeg er jo bipolar og har levd med mani og depresjoner i  mange, mange år. Så jeg har bygget meg opp et robust forsvar mot begge deler. Men nå kjente jeg at mestringen min glapp.

Da jeg begynte på sykehjem, noe jeg burde ha tenkt på, traff jeg mange som minnet om pappa, enten i roping, halvsidig lammelser, at de lå og gråt på hjelp, og jeg traff også på en ar som hadde samme type hjerneslag som pappa og minnet mye om ham.  Å gå inn dit var det verste jeg gjorde. Ikke fordi jeg ikke kunne gi god omsorg, men fordi jeg hadde et enormt sug i hjerte og flykt virket som det mest naturlige. Det verste var da jeg fikk ansvaret for ham påsken etter pappa døde. Jeg kjente jeg var på vei til å møte veggen. Og jeg søkte hjelp. Legen min  skrev henvisning på henvisning til DPS, men jeg fikk bare til svar at jeg hos dem var ferdigbehandlet og hadde nok mestringsstrategier til å håndtere kriser.

Jeg jobbet der i 1,5 år før jeg møtte veggen. Og nå man møter veggen nytter det ikke å plukke opp bitene å stå på videre. Jeg hadde gjort akkurat det i 2 år. Jeg lå knust igjen på gulvet. Hjernen min kortsluttet. Det som var dråpen? Mormor lå på sykehjem, hun skulle dø, og det veldig veldig snart. HUn var min siste besteforelder, hun var naturlig den neste til å dø, hun var gammel, dement og ensom etter at morfar døde januar 2016. Hennes tid var kommet. Jeg skjønte det.
Men her var jeg på jobb, som jeg ikke fungerte 100% i den gang, ikke fordi jeg ikke gjorde jeg skulle, men fordi det var en daglig kamp med meg selv om å stå opp og hjelpe folk når jeg trengte så sårt hjelp selv. Hjelp fikk jeg ikke, jeg hadde forsøkt, lenge. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg har et utdrag fra dagbok jeg skrev i den perioden.
Jeg er glad når jeg ser meg i speilet og ser en rynke, jeg er glad for hvert grå hår, det forteller meg at jeg ikke skal finnes for evig, jeg eldes. Skal man ikke føle det bedre etter man har spist og ikke lenger er sulten? Eller når man drikker når man er veldig tørst? Skal man ikke føle det bedre? Skal ikke hverdagen være bedre når man våkner om morgen? Etter å ha sovet+ Skal man ikke føle glede av å se barna sine smile og le? Jeg føler ingenting, bare glad dette ikke varer evig...

På jobb rundt de tider mormor lå for døden på et annet sykehjem, var det plutselig 3 av mine pasienter som også skulle dø. Jeg husker siste vakten  min før jeg ble sykemeldt. Jeg løp mellom hver av de tre pasientene for å lindre, for å snu dem, for å berolige pårørende, for å holde i en hånd.
Jeg kjente da på at hverdagen spiste meg opp, jeg ville jo være hos mormor som døde, ikke en jeg ikke kjente.

Jeg kjente på enorm omsorgsfatigue. Jeg var på felgen og jeg krasjet, hardt.
Jeg hadde presset meg for lenge, jeg hadde ropt på hjelp, for lenge.
Jeg ble fortalt at jeg hadde ressurser i meg selv av et overbelastet system som trengte å ta seg av de som var sykere enn med selv, jeg visste jo det. Men jeg skrek aldri etter hjelp, og når jeg gjorde så var det fordi jeg ikke kunne håndtere hverdagen med de mestringsstrategier jeg hadde lært meg etter mange traumer og kriser og bearbeidelse av depresjoner. Jeg kunne jo dette, helt til jeg ikke kunne lenger.

Jeg skulle hatt hjelp før. Det skulle vært et system som fanget meg opp når jeg ropte, når legen sendte henvisning etter henvisning. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte legges inn på psyk, for jeg var ordentlig bekymret for meg selv. Jeg har ikke vært det siden 2002, det er sist gang det var så ille. 

Jeg ble sykemeldt den 18 oktober, som er min søsters bursdag. Og datoen har gjerne hatt innvirkning på at jeg ble sykemeldt den dagen. Jeg har ikke nevnt henne her, hun er en del av pakken. Den delen som ikke bli nevnt. 

Jeg ble sykemeldt oktober 2018, og så ikke syn på å komme tilbake i jobb, noen gang. Jeg hadde ikke mer å gi til noen. Men i juni 2019 forandret alt seg, og jeg så et lys i tunnelen, jeg grabbet etter lyset griskt. Som en som druknet og fant et strå og dra seg opp etter. Jeg grabbet strået. Usikkert om det ville holde meg. Med ren viljestyrke dro jeg meg i land. Det var ikke lett, og jeg måtte gjøre det selv.
Jeg kom i land.

10 år siden nå, men sorgen og savnet er der enda.

 

I år er det 10 år siden pappa døde, 10 år som har gått både fort og seint, 10 år som har inneholdt så mye han skulle fått med seg, og noen ting jeg er glad han slapp å få med seg.

Det første han skulle fått med seg og som han gledet seg stort til, var at sønnen hans skulle gifte seg, min lillebror. Han gledet seg stort til det, Han var den første som svarte at han skulle komme. Han var ivrig på sånne store hyggelige begivenheter. At pappa ikke var med, preget selvfølgelig hele bryllupet, det var ikke 1 år siden han døde en gang, han skulle ha vært der.

Han fikk ikke med seg at sønnen hans fikk en sønn, det hadde han syntes var stor stas. Og jammen kom det en datter til noen år etter. Han skulle ha fått med seg alle de flotte 10 barnebarna, og ikke de 8 han visste om. Det føles vondt å ikke dele pappa med disse nye barnebarna, for det er så fjernet for dem.

Han fikk ikke med seg at jeg etter mange, lange år med en stor drøm om å bli jordmor, endelig ble det. Det var så fjernt når han døde, det var en drøm, men i realiteten virket det ganske umulig pga livssituasjon og studiested. Men jeg ble jordmor, og jeg vet han hadde vært så innmari stolt.

Han fikk ikke med seg at jeg, eldste dattera som sa hun aldri skulle gifte seg, faktisk den dagen covidrestriksjonen opphørte, 25september 2021, ble gift. Det var stor feiring, vi kunne klemme, vi kunne danse, det var en festdag som kunne feires av så mange grunner, og han hadde nok syntes det var mest stas av alle.
Men igjen, så fikk han ikke med seg at jeg 3 år seinere ble skilt, og livet ble tøft. Det er jeg glad han ikke fikk med seg. Men festdagen ville jeg han skulle tatt del i. Han var med i brudebuketten, han hang der, bilde i et hjerte. Så han var jo litt med.

Han fikk ikke med seg at vi flyttet til et stort, gult hus med 8 soverom. Her hadde han likt seg, for her kunne han ha overnattet, fått en tv for seg selv, og bare vært i lengre perioder om gangen. Sittet på terrassen om sommeren rundt bål, med et glass vin, og bare vært stille i hverandres selskap.

Han fikk ikke med seg at min sønn nummer 2 ble 18 år og fikk sertifikatet på dagen og har egen bil. Han kunne ha kjørt og hentet ham til det gule huset og vi kunne sittet på terrassen og han kunne fortalt sine voksende barnebarn om da jeg var liten, eller da han var liten. For han som var 8 da han døde, som nå er 18, begynte jo å vise stor interesse for sin slagrammede morfar i tiden før han døde. Han gikk glipp av det båndet som kunne utviklet seg mellom dem, for av alle barnebarn, så er det 18åringen som var mest lik sin morfar. Min far. Pappa. Og han kunne gjennom den gang 8 åringen fått bli den morfaren han såvidt fikk være litt før han fikk slag som 50åring hvor eldste barnebarn var 4 år. Han hadde et sterkt bånd til min eldte sønn som var 4 den gang, 29 år idag. Men det fordampet som dugg for solen, pga hjerneslaget, når språket og motorikken forsvant. Så nå kunne han fått oppleve det igjen. Det er vondt å tenke på at han aldri fikk være den bestefaren han kunne være

Han fikk ikke med seg covid, og det er jeg glad for, det kunne vært en vanskelig tid for pappa. Vi hadde vært bekymret for ham. Hadde han blitt syk? Hadde han overlevd? Vi hadde alle nok med oss selv den gang.

Men igjen, han fikk ikke med seg det vonde som jeg vet ville vært vondt.
Han fikk med seg at jeg 2,5 år etter han døde, totalt møtte veggen og ikke fungerte. At jeg ble langtidsykemeldt fra jobben min på sykehjem. At jeg ikke fikk sove, at jeg ville legges inn på psyk for jeg håndterte ingenting, at jeg var redd for meg selv.
Jeg hadde båret på smerten så lenge uten å ta tak i det, jeg kjente det ulmet. Så lå mormor plutselig på det siste, jeg kue ikke være der for jeg var på jobb hos beboere jeg hadde ansvar for som også plutselig var på det siste. Hvor jeg fikk panikkangst, for alt ble for nært.
Hvor jeg ikke kunne gå inn på rommet til en eldre beboer som lå å ropte hjelp på gulvet, for alt jeg så for meg var pappa som lå og ropte på gulvet i en uke, og ingen kom.
Jeg møtte veggen.
Men jeg kom meg opp igjen.
Jeg møtte veggen igjen.
Men jeg kom meg opp, igjen.

Ingenting av dette fikk han med seg, og jeg skulle ønske han var der for alt, det gode, det vonde. 
Savnet er der enda, men sjokket av hva som hendte har lagt seg. Men fortsatt våkner jeg gråtende på nettene av mareritt av pappa som dør foran meg, jeg klarer ikke redde ham, igjen.
Og når jeg våkner, alene med smerten om natten, er smerten råd og jeg er rett tilbake.
Da hulkegriner jeg for meg selv, lenge. 
For smerten er der, det som skjedde kan ikke viskes ut.
Det er lenge siden, tiden leger.
Men når jeg våkner på natten og gråter.
Da er det som om ingen tid er gått og smerten er like råd som den gang.
Selv 10 år etter.

1977

Om drømmesymbol

 I alle tider harr mennesker drømt, og vi har forsøkt å tyde drømmene våre. 
Det er noen ting som går igjen i drømmer, og disse kalles for drømmesymboler.

Typiske drømmesymbol som går igjen hos oss drømmere er:
- Vi flyr
-Vi er nakne
-Vi står på topp av en høy bygning eller bro.
-Ukjente mennesker.
-Jaget av ville dyr.
-Vi faller
- Bygninger/hus

Disse er typisk ting som går igjen i drømmer.
Og det er lagt mening til dette gjennom tidene. det finnes uttalige bøker om drømmetydning, selvfølgelig for at vi skal få hjelp til å forstå vårt indre landskap som kan være merkelig og forvirrende når vi våkner. Disse drømmene kan stå tydelig fram for oss eller være mer vage, men at vi huske visste ting sterkt fra drømmen og dette er ofte disse drømmesymbolene. Nå har jeg lagt frem de mest generelle drømmesymbol der ute, det finnes uttalige andre selvfølgelig, men disse r de mest generelle. Og betydningen er også generell, og kan endre seg for person til person. Jeg skal ta kort om hva disse symbolene sies å symbolisere i vår våkne liv:

Vi flyr
Dette handler ofte om frihet, kontroll eller et ønske om å slippe noe.

Føles det godt  så kan det være du opplever mestring eller frihet i livet.

Hvis det derimot føles ekkelt eller ustabilt kan det hende du forsøker å holde kontroll på noe som glipper.

Høye bygninger/broer
Symboliserer oversikt, ambisjoner eller risiko.
Å stå over noe, du ser det hele, du har oversikt.
Hvis det er ubehagelig og du har høydeskrekk eller er redd, viser det er frykt for å falle, eller miste kontroll.

Bygninger/hus/rom/steder
Ofte et bilde på deg selv, ditt indre liv.
Mange rom kan vise til mange sider av deg selv.
Nye rom tyder på utvikling og nye sider av deg selv.
Forlatte og ødelagte hus/bygninger og rom kan være gamle følelser, minner eller noe uforløst, noe gjemt i sinnet.

Å være naken offentlig
Handler oftest om eksponering og sårbarhet.
Det er en frykt for å bli avslørt
Følelse av å ikke være god nok, ikke ha kontroll
Det kan faktisk også være et ønske om å være mer ekte.

Å falle
Symboliserer tap av kontroll
Klassisk ved stress, endring eller usikkerhet.
Ofte koblet til frykt for å mislykkes.

Å bli jaget (Dyr eller noe ukjent)
Dette er en av de sterkeste drømmene, du unngår noe i våkenlivet.
Det som følger etter symboliserer følelsene, frykt, sinne, skyld osv.
Å løpe- du prøver å slippe unna i stedet for å møte det.

Ukjente mennesker
Ofte ikke "andre" men deler av deg selv.
Egenskaper du ikke kjenner igjen.
Følelser eller sider du ikke ha integrert.
Noen ganger representerer de også andre roller som mor autoritet, trussel osv.

Men det er viktig å huske på at drømmer ikke må tas bokstavlig, de er mer som et språk av 

-følelser
-stemninger
-Kroppslig reaksjon

To personer kan drømme det samme, men for hver enkel har det ulik betydning.
Drømmetydning er ikke en vitenskap, det er ikke slått i stein, men det er en generell betydning ilagt disse symbolene, så blir den mer individuell for hver enkel. 
Men ikke alle har behov for å tolke sine drømmer, noen tar det for det det er, drømmer.
Men andre igjen har behov for å forstå, ofte fordi de er drømmesymbol som er sterke eller fordi man drømmer mye.

Jeg har hatt behov for å forstå, så jeg har lest mye om drømmer gjennom årene. Jeg drømmer mye, mye kaos, og mye vondt og truende, og ikke minst MYE.
Jeg har også mine egne drømmesymbol som går igjen, som kan være litt like de generelle gjentagende drømmesymbolene, men også veldig annerledes.

Mine typiske drømmesymbol som gjentar seg ofte:
- Svart vann
-Støv
-spindelvev
-Forlatte byer/hus/rom eller steder
-Snø/is/kulde og fryse
-Flykte fra noe ukjent
-Mennesker uten ansikt
-Barndomshjemmet
-Kjøpesenter
-Ikke rekke fly/glemme pass
-Strandet i fortiden.
- Miste ungene/ikke finne dem
- Folk nær meg som ikke lenger lever

Disse tingene drømmer jeg ofte om, bare aldri like drømmer, men gjentagende drømmesymboler.
Og det er alltid vondt å drømme det, jeg er ofte veldig redd og truet, jeg har ofte noe etter meg, ofte en viten eller følelse av det, jeg forsøker alltid å løse et problem.

-Typisk så kan jeg drømme at jeg kommer til en landsby, denne er i fortiden og overalt er det støv som som om ingen har vært der på lenge. Men her skal jeg bo, for jeg kommer meg ikke tilbake til nåtiden.

-Jeg er på vei til flyplassen, jeg har dårlig tid, men jeg har glemt passet og jeg vil ikke nå  å hente det. det er siste fly som går til nåtiden, så jeg er stuck i fortiden.

-Jeg står på en øde øy og fisker, øya er liten, mer en holme. Vannet rundt er helt svart. Jeg holder en fiskestang som jeg ikke kan slippe. Jeg er livredd for hva jeg får på kroken, for hvis det er noe stort så vil jeg bli dratt ut i vannet.

- Jeg går over et islagt vann, isen er veldig tynn og under meg ser jeg det svarte vannet og jeg hører det knirker i isen. I vannet seg jeg store skapninger svømme rundt. Jeg er langt fra land, jeg er barfot, jeg fryser. Jeg er redd.

-Jeg er med minste sønnen min, men vi er i et parallelt univers, så han vet ikke hvem jeg er for her i denne tiden er jeg ikke moren hans. Det føles spesielt. Alt rundt meg prøver å utslette meg fra historien fordi jeg ikke hører til.

- Jeg er i barndomshjemmet mitt, jeg er redd, det er en truende stemning. Det er støv overalt. Lyset går, det er helt mørkt. Jeg hører skritt bak meg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjemme meg.

Drømme om traumer

 

  3 mars 2019

Alle stod og så meg. Porten var stengt. Ingen ville åpne. De visste ikke hvem jeg var.
De stod der, urørlige med tomme blikk.

Hvis du finner denne siden for første gang, hvis du ikke har lest noe her tidligere, så vet du ikke noe av det jeg har opplevd i barndommen, ungdomstiden eller som ung voksen. Jeg gjengir ikke noen historier, de er å finne, men stikkord er alvorlig sykdom og overgrep. Dette er de som utpeker seg, men mye av det er under lagene, redsel, utestegning, fremmedgjøring, dødsangst og ensomhet. 

Dette er gamle traumer, traumer og følelser jeg drømmer om enda. Følelsene er der i drømmer og hendelser, men ikke som hendelsene i seg selv, de er i drømmene forskrudde, overdrevne og ofte i symboler. Disse drømmene er restene, de er smulene, men de er der. Jeg våkner i panikk, og jeg gråter. Dette er de gamle, gamle drømmene, hvor det er mørke, støv, spindelvev, tjukt mørke, forfølgelse og utestegning.

Så er det nye traumer. Som har skapt sine egne drømmer. Nå i dag vil jeg ikke kalle det nye traumer, for de er blitt gamle etterhvert de også. Det er 10 år siden, i 2016 at pappa døde. Og jeg drømte forferdelige drømmer den gang og i noen år etterpå. Fortsatt drømmer jeg om det, men jeg forstår mer hvorfor og hva det betyr for meg å drømme dette. Det er ikke uvanlig å miste foreldre, tvert om, men omstendighetene, hvordan det skjedde, hva som skjedde før og etterpå påvirket  meg i alvorlig grad. Jeg har skrevet om det også her, så det blir ikke gjentatt, annet at det preger meg sterkt selv 10 år etter. Jeg er ikke den samme nå 10 år etter og vil aldri bli det. Som om noe av noe av lyset i verden er borte og det er en tyngde i hjertet mitt. Ikke fordi pappa er borte, men pga situasjonen vi levde gjennom. EN blir preget av slik, og det sitter.
Da jeg var oppi situasjonen drømte jeg de verste drømmene. Men det var først når støvet hadde lagt seg at drømmene virkelig kom smygende. Så ille at jeg måtte søke hjelp for å slutte å drømme, for å få sove for å få hverdagen til å gå. Men det var ikke noe hjelp å få. Jeg la ut om det i forrige innlegg. Min mareritt kunne ikke behandles da de var så blandet mellom gamle og nye traumer som tydeligvis behandles ulikt. 

Men noe måtte jeg gjøre, så jeg begynte å skrive dem ned, og så som nevnt det jeg har skrevet om over at drømmene kunne deles inn i gamle og nye traumer, og hverdag. Det har vært nyttig å finne ut av, selv om jeg før 2016 visste at marerittene mine kom fra gamle opplevelser, ønsket jeg ikke å se på drømmene, jeg ønsket ikke å tolke dem. Eller mer jeg forstod ikke at det kunne hjelpe å gjøre det. Hadde jeg visst hadde forsøkt det tidligere, men jeg tror det var nettopp hva som hendte i 2016 som gjorde det mulig for meg å forstå drømmene mine i den grad jeg gjør idag. 

Drømmene er fortsatt vonde, jeg kan fortsatt har problemer med å sovne i redsel for vonde drømmer, jeg sover fortsatt med lyset på og jeg våkner fortsatt og gråter, men sjeldnere. Men viktigst, drømmene fester seg ikke på samme måte, de er ikke med meg gjennom dagen, de opptar ikke tankene mine og farger humøret mitt.

Drømmene om pappa kan være så mye, men det er følelsene det gir meg so er det verste. Jeg kan treffe på ham og snakke med han, alt er fint i drømmen, men det er en følelse i drømmen om at noe ikke stemmer. Og når jeg våkner er ikke disse drømmene fine, de er vonde.

Jeg kan drømme at jeg dreper ham, og det er aldri vakkert. Jeg vet at disse drømmene representerer at jeg skulle ønske jeg kunne skånet ham mot det som kom.

Jeg drømmer at han er helt fin, het normal, han lever og han har ikke spor av hjerneslag, som han levde med i nesten 14 år. I drømmen er jeg så lettet, jeg er så utrolig glad at alt bare var tull. Så våkner jeg og gråter fordi sannheten er en annen.

Jeg kan drømme at jeg på en helt random plass treffer ham, gjerne han jobber på en gård, han bygger et gjerde. Og jeg går bort til ham og gråter og be om unnskyldning for at jeg ikke kunne hjelpe ham, jeg er helt knust. Han ser på meg i drømmen og sier han ikke vet hva jeg snakker om og at alt ordner seg on. Selvfølgelig er ikke dette et tegn fra pappa at jeg ikke var skyldig og at han tilgir meg, men jeg tror at i disse drømmene er det jeg selv som trøster meg selv på at det ble slik det ble og livet går videre. Men uansett hva jeg vet og hva andre sier, så vil jeg alltid kjenne på at det ikke hadde trengt å gå som det gikk, jeg kunne faktisk ha gjordt noe, om jeg bare hadde visst.

Jeg kan drømme at pappa faktisk er død, men så er han plutselig der, og jeg blir så lettet, men så dør han, brutalt i drømmen, og jeg opplever tapet på ny, avmakten, redselen.

Det er uendelig ed varianter av drømmer jeg har om pappa.

Mange ganger blander alle disse drømmene seg sammen og jeg drømmer hverdagslige ting, ting som opptar meg om dagen. Kanskje er det jul? Og vi skal feire jul, og så dukker pappa opp, alle blir glade for det, men så finner jeg ikke rommet hvor alle er, lyset går og noen er etter meg, jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kan ane det, jeg roper og roper, men det er bare mitt eget ekko jeg hører. Det lukter støv og spindelvev dras over ansiktet mitt, jeg kan ikke se det og jeg får det ikke bort. Jeg er så uendelig redd for noe er etter meg. Har pappa det bra? hvor er han? Er det ikke jul? jeg løper, men kommer ingen sted. Noen ler i det fjerne, men jeg vet ikke hem, det er en truende latter.

25 september 2019

Jeg bodde i en liten leilighet i enden av en gang. Jeg hadde fest, jeg kjente ingen av folkene på festen, ingen hadde ansikt. Jeg fikk det for meg at jeg måtte ut å finne pappa, vi hadde en slags avtale, jeg kunne bare ikke huske hva?

Om vonde drømmer og mareritt

 Så lenge jeg kan huske, har jeg drømt. Jeg vet at dette er en ganske normal ting å gjøre for oss mennesker, noen drømmer mye, noen lite, noen husker drømmene sine, andre ikke. Noen føler de ikke drømmer særlig mens andre kan slite med at drømmer tar for stor plass.

Slik er det hos meg. Drømmene mine tar stor plass, ikke fordi de er så himla flotte og jeg ville levd i denne drømmeverden jeg drømmer om når jeg sover, tvert om, de tar plass for de presser seg på, om natten og om dagen. De gjorde ihvertfall dette i stor grad tidligere, til de tok så stor plass at jeg hadde vansker med å skille virkelighet og drøm. Drømmene mine hadde virkelig taket på meg, natt etter natt, flere ganger om natten, morgen etter morgen, våknet jeg svett, skrikende eller gråtende. Jeg klarte ikke lenger håndtere drømmene min. Vonde drømmer, invaderende drømmer har jeg hatt hele livet, men nå tok de overhånd.

Jeg oppsøkte hjelp. Jeg var utslitt og søvnkvaliteten var elendig. Fastlege som henviste til sykehuset hvor jeg utførte en søvnregistrering, alt vell ikke mye å si der, det kunne se ut som om den natten registreringen foregikk, var en bedre natt, men jeg hadde fordi om oppvåkninger og hjertebank og mye REM.søvn, lite dypsøvn. Så var det DPS for å se om jeg kunne få hjelp til å snu, og ta kontroll på drømmene mine, ufarliggjør dem. 

På DPS var det lite hjelp å få, jeg fikk med en brosjyre om hvordan behandle vonde drømmer. Men det var to typer brosyrer, behandle drømmer som kom av gamle traumer, og drømmer som kom av nye traumer. Disse ble behandlet litt motsatt av hverandre, uten at jeg nå husker helt hvordan, dette var tilbake i 2018. Så bestillingen til DPS kunne ikke møtes, behandlingen ble avsluttet. Takk for besøket og lykke til videre. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg turdde ikke sove, på dette punktet var drømmene min så invasive og voldsomme at det var bedre å la være. Jeg var på dette punktet sykemeldt, over en lengre periode. Jeg bare sovnet på jobb og hjernen var ikke med. Det var selvfølgelig ikke bare drømmene sin skyld, livet mitt var fullstendig kaos. Og dette gjenspeilet seg i drømmer, bare det tok en vond situasjon og vridde den, gjorde den styggere, mer smertefull. Jeg orket det ikke, natt etter natt, dag etter dag i konstant kaos og smerte.

Jeg startet så det jeg kalte for min drømmefanger, en drømmedagbok. Noe måtte jeg gjøre, drømmene var jo der men jeg forstod dem ikke, de var overveldende. Og jeg satt igjen når jeg våknet med de vonde følelsene og det det som skremte meg mest i drømmen. Og hva det var var så forskjellig, men felles var de tunge knugende følelsene jeg hadde, som fulgte meg gjennom dagen. 

Siden jeg alikevell ikke kunne unnslippe drømme, valgte jeg nå og møte dem. Jeg skrev dem ned, tvang dem fram, jeg utviklet teknikker for å huske dem, hver morgen jeg våknet, så skrev jeg dem ned og kjente på følelsene av ubehag. Jeg ble raskt veldig god hente fram nattens drømmer, jeg sier drømmer, for det var sjeldent en jeg satt igjen med, men 3, 4,5 og mer. Noen ganger skrev jeg kun ned de som stod frem som viktigst. Jeg skal fortelle om teknikkene i et annet innlegg, for det blir for langt da dette egentlig er et veldig stort innlegg.

Etter et par måneder hadde jeg et enormt nedskrevet materiale, sjeldent leste jeg gjennom det jeg hadde skrevet ned, men når jeg gjorde så så jeg tydelig at det var noen røde tråder. Og jeg kan oppsummere de i 3 deler, gamle traumer, nye traumer og hverdag. Og dette ar uhyre nyttig for meg. Jeg fant at hver av de tre delene hadde sine symbol som gikk igjen. det var mange symbol i hver av de 3 delene, og det er her jeg endelig begynner å få en slags forståelse for hva og hvorfor jeg drømmer det jeg drømmer. Jeg HAR mange gamle traumer i sinnet mitt, og dem har jeg alltid drømt om, men jeg har ikke forstått hva jeg drømmer. og i 2016 ble drømmene mine mye mer hensynsløse etter at pappa døde og så mye vondt skjedde. Nå når jeg skriver dem ned seg jeg hvilke drømmer som er fra gamle sår og hvilke som er fra nye sår om du vil. Så har du hverdagen som også spiller inn, hva gjør jeg? Er det juletider? Studerer jeg? ordner jeg begravelse? Er det sommerferie? Alt dette blander seg inn. Jeg kan drømme om hverdag, men trenger ikke. Kan jeg kan drømme om alle disse separat, eller de kan alle 3 blande seg. Og det er greit, så lenge jeg forstår hva de reprsenterer.

Jeg skrev 7 bøker med tettskrevne sider, 1000vis av drømmer på knappe 2 år. Jeg ga meg, fordi jeg hadde oppnådd det jeg ville. Jeg hadde utviklet et drømmespråk, jeg forstod, og er ikke lenger i en kald, fast knytteneve av drømmer. Jeg drømmer minst like mye, men jeg feier dem bort, så lenge det ikke er drømmer som virkelig trenger å bli anerkjent, bli sett og forstått. Først da slipper de taket. 

Jeg måtte møte drømmene, måtte akseptere dem, skulle dem og faktisk tolke språket som var der. Fortsatt kan jeg våkne svett med tårer som renner og selv om jeg vet det bare er en drøm så sitter følelsen så veldig tvinet i sinn og kropp, og det er forferdelig å drømme at man mister alle barna, utennom et av dem, men man må velge og ungene skjønner at jeg må velge. det er grusomst, følelsene er der. Jegn kjenner på dem, men jeg lar dem gå, de er følelser knyttet til fantasi, ikke virkelighet.

Jeg har så mye jeg vil skrive om

Selv om det er blitt skrevet lite her på en god stund, så vil ikke det si at jeg ikke har noe å dele og ikke har lyst.
Det er ikke som om jeg ikke har opplevd noe de siste årene, og selv om jeg er over gjennomsnittet åpen og deler av egne erfaring, nettopp fordi det er en styrke for meg at folk vet, så må jeg også vite når jeg ikke skal dele noe.
Fordi det rammer så mange andre enn bare meg.

Siden livet ikke har vært noen dans på roser de siste årene, men jeg ikke kan dele så mye av det her, så gjør det at jeg blir skrivelammet.
For hva annet skal jeg skrive om når alt det vonde tar så mye tid? Når det er en så stor del av livet?
Tankene? Hverdagen?

Jeg føler meg fanget av denne tausheten.
For alt jeg ønsker er å dele med verden alt som skjer.
Istedet må det viskes om i det private og kun stillheten blir igjen til denne bloggen.
Det er av hensyn til andre innvolverte som har behov for denne tausheten, og det ikke bare bør jeg, men må jeg ta hensyn til.

Det blir helt feil å dele alle følelser alt dette gir, men ikke unne dele hvorfor.
Å Dele A men ikke B, er ikke noe jeg selv hadde syntes var så veldig spennende å lese om.

Ingen skal dø alene...

Det er som en slags dyster ironi, at det er noen av de siste ordene jeg sa til pappa.
For det var nettopp det han  gjorde:
Døde alene.

Dette innlegget er veldig vanskelig å skrive, jeg har gått mange runder med meg selv. Innlegget har ligget her en stund, men jeg har ikke klart å legge det ut.
Jeg tror aldri innlegget kan bli som jeg ønsker, jeg klarer ikke dele i ord helt hva jeg føler.
Selv om ord kan vise oss så mye, det fantastiske, skremmende, utrolige, ufattelige, triste..
De kan beskrive så mye, hvis du bare klarer formulere det på en god måte.
Du kan få andre til å ta del gjennom ordene, selv om det bare blir som en tilskuer, så kan andre ihvertfall ta del og muligens forstå.


Jeg har tenkt over disse ordne jeg sa, "ingen skal dø alene", jeg har tenkt over det så mange ganger, at jeg sa dem, til han så kort tid før han døde.
Jeg sa dem, var nærmest påståelig i min sak, at nei, ingen skal måtte dø alene i Norge.
I et større bilde så snakket vi om at morfar nettopp døde, men oppi alt det triste, så var han ihvertfall ikke alene da han tok sitt siste pust.
Og det var i den sammenheng jeg sa det, ingen skal dø alene.

"Å?" sa pappa, som om han ikke helt trodde meg. Klart han ikke gjorde, for hvor enormt barnslig er vell ikke en slik uttale egentlig?

Jeg husker ikke lenger om jeg fikk fram at jeg mente dette gjaldt i helsevesenet, som de som dør på sykehus og på sykehjem eller som velger å sovne inn under relativt trygge omstendigheter, hjemme.
Planlagt. Hvor enn planlagt døden kan bli i vårt samfunn.

Jeg vet ikke om jeg fikk frem det siste, men jeg tror det, men jeg vet ikke, men det føles viktig for meg at jeg fikk fram det, nå i ettertid.

For hvor mye vi enn skulle ønske at den setningen var sann, så er den jo ikke det, på langt nær.
Folk dør, med eller uten  noen ved sin side, enten det er "planlagt" eller  ikke "planlagt".

De er heldige de som får dø med noen tilstede.
Det har også slått meg at jeg syns de som dør gamle og mette av dage er heldige, og de som plutselig bare dør uten  merke det selv. For deres del, og for de som sitter igjen og ihvertfall har den tanken at det i det minste var fritt for smerte og redsel.

Jeg har tenkt på det før, hvordan det er å sitte igjen som pårørende når noen dør på en unaturlig måte, fult av smerte og redsel. Jeg har lurt på hvordan det er å sitte igjen etter det.
Nå vet jeg.

Så mange tanker, så mye følelser, så mange våkne netter, så mye bekymring for ting det ikke går an å endre.
Så mange tanker jeg aldri har vært innom tanken på at jeg noensinne skulle ha en gang.
Det er tanker som former spørsmål.spørsmål som bare stilles ut i intet, for uansett hvor enn mye, lenge og inderlig de stilles, så vil det aldri finnes noe  svar.

Noen spørsmål fantes det et svar på, men den som satt med svarene er borte.
Eksempler på dette er:
"når skjønte han ut at han kom til å dø? og
"tenkte han på det jeg sa, at ingen skal dø alene?"
"ropte han? Gråt han? Hva var det siste han sa?"
"Hvor vondt hadde han det?"
"ga han opp? eller håpet han at noen kom?"

Andre spørsmål er det umulig å finne noe svar på i det hele tatt.
Jeg har lurt på hvor ille det enn høres ut, så har jeg lurt på om ikke dette må vær en av de verste måter å dø på.

Det går ikke an å svare på slike spørsmål da et svar må ta hensyn til så mye.
Fysisk og psykisk.
Smerte, redsel, ensomhet, tid osv... Og så mange andre ting.

----------------------------------------------------------------

Det er ikke lett å dele det jeg nå skal, for det føles ikke mitt å dele.
Det handler ikke om meg, men så gjør det det også.
For sorgen og smerten tar jeg med meg. Tankene er der, og følelsene av avmakt og "om hvis vi bare hadde"..Så hadde så mye sorg og smerte aldri blitt kjent.
Det føles ikke mitt, jeg føler jeg utleverer pappa på en måte, i sin tragiske hjelpesløshet.
Jeg har det ikke godt med dette, tårene renner og hendene er ikke stødige, men det føles viktig også på en måte.


Pappa var max uheldig.
Alt som kunne gå galt, gikk galt.
Han bodde alene, hadde hatt hjerneslag 14år tidligere, var så å si lammet på høyre side (som var hans dominante side). Han var ung, og klarte seg greit og hadde lite hjelp bortsett fra vaskehjelp hver 14ende dag.
Han var relativt ung, 64 år. Greide seg bra, hadde forskjellige ting å forholde seg til, som dagsenter og fysioterapi fast flere ganger i uken.
Han hadde familie.
Han hadde ikke noe hjelp og han hadde ikke tryggehetsalarm.
Noe vi tenkte på siden han tross alt begynte å eldes.

Han var max uhedig.
Det var onsdag før påske, eller inngangen til påsken.
Vaskehjelpen var der den onsdagen, det var 14 dager til neste gang.
Hva som har skjedd blir bare gjettning, men utifra det vi har sett/funnet ut og blitt fortalt, så er forløpet ihvertfall noenlunde sikkert.

Vaskehjelpen har vært der, onsdag morgen.
Når på døgnet det skjer er usikkert, men mye kan tyde på at det er mot kvelden.
Han kler av seg i stuen for å gå i dusjen.
Et eller annet går galt og han faller om og lander mellom bord og sofa.

Og slik blir han liggende mer eller mindre.
Jeg skal ikke gå i noe særlig i detaljer, men tiden går ihvertfall.

Siste gang jeg så ham var i bursdagsfeiring, og noe av det aller siste jeg sa før han gikk var at jeg skulle ringe over påske en gang.
Og jeg tenkte på å ringe både i påsken og rett over påske, men mye skjedde og vi hadde så enormt mye sykdom i hus, så det ble med tanken... Så mange ganger også.
Han ringte jo svært sjeldent selv, bare når det var bursdager, for å si gratulere med dagen og høre når det ble selskap.

Så det ble med tanken, så mange ganger.

Den 4 april er en nydelig dag, våren er virkelig kommet.
Jeg går en tur på morgenen, solen skinner, den varmer og jeg føler meg så lettet og lykkelig for at den tunge vinteren er forbi. Jeg husker alle følelser og tanker jeg hadde dem morgenen, både før og etter alt forandret seg.
Jeg tar opp telefonen for jeg får så plutselig lyst til å ringe pappa igjen, det er mandag, og jeg pleide å ringe på mandager, men tenker at jeg ringer på kvelden, så kan vi avtale middagsbeslk til helgen, det blir fint, tenker jeg.
Så tar jeg opp telefonen for å se hva klokken er. Den er 10. Jeg ser at onkelen min har ringt 10min før.
Jeg skal ringe opp, bare komme meg hjem først.

Vell hjemme 10min etter får jeg en telefon fra min bror.
Pappa har ikke møtt på dagsenter den mandagen, det har aldri skjedd, han er punktlig og gir alltid beskjed om noe kommer i veien.
Så de er bekymret.

Jeg vet nøyaktig hvor jeg står på kjøkkenet nr jeg tar telefonen, vet nøyaktig ord som blir sagt og toneleie de blir sagt i. Den underliggende bekymringen vi begge deler uten å si det i reine ord.
Jeg vet nøyaktig hvor jeg satt da jeg ringte pappa, 3 ganger og jeg vet nøyaktig hva jeg tenkte da mobilen bare gikk over til svarer eller når hustelefonen bare ringte og ringte og ringte.
Jeg vet nøyaktig når jeg bestemte meg for å ringe politiet og hva jeg skulle si og hvorfor.

Jeg hadde nøkkel til pappa, jeg kunne reist bort, men panikken og frykten jeg følte var svimlende.
Aldri har jeg kommet til telefonsvar hos pappa, aldri. Han var veldig nøye med lading. Han var veldig nøye med oppmøte, beskjed om noe kom i veien, han var veldig nøye med så mye.
Så jeg skjønte allerede at noe hadde hendt.
Hvor lang tid tok det før mobilen ble utladet? Onkelen min fortalte at han hadde prøvd  å ringe før helgen og da kom han til telefonsvar, det var mandag nå.
Hvor mange dager var det siden vi hadde sett hverandre, eller snakket sammen.
22 dager siden vi så hverandre, 21 dager siden siste melding på mobilen. 3 uker.
Hva hadde skjedd, når?

Det var ikke mange ord jeg behøvde å si til politiet, men jeg måtte ta mange telefoner. Ikke bare jeg, men bror min og onkelen min også.
Det gikk rett over 1 time fra jeg fikk telefonen til politiet ringte meg opp og fortate at de hadde tatt seg inn i leiligheten, de hadde lokalisert ham og han var død.
Jeg viste det da poltimannen ringte opp, men jeg trengte at han sa ordene.
Men ble med de ordene sendt inn i den største forvirring, uvirkelighet og total fornektig av all sund fornuft.

Ok han var dø nå, men han ville jo selvfølgelig våkne opp igjen.
En tanke jeg hadde i flere dager, selv om jeg visste at det var absurd.
Han ville jo bli den første  som ville våkne til live etter flere dager, bare vent og se.
Fornuft...
Med all den kunnskap jeg har.
Går det ikke ann å skru tiden tilbake når du bare vet hva du skal gjøre annerledes?
Hvorfor går ikke det an? det virker ji så fornuftig når jeg tenkte det,  jeg hadde jo nettopp vært med ham, han kunne jo ikke bare være borte.

Tidlig i denne fasen var min brors om min frykt at han hadde ligget lenge før han døde.
Det var også en god del forvirring og forskjellig informasjon ettersom hvem vi pratet med.
Han var blitt funnet på gulvet... Gulp.
Nei han var funnet i sengen... Å så bra.
Nei han lå på gulvet uten klær... Jesus.
Han var på gulvet med klær på... Å det var jo ihvertfall bra at han hadde klær på.

Men til syvende og sist fikk vi vite at han lå uten klær, kun iført en sokk.
Han lå på tvers under salongbordet, ingen faller om på tvers under et bord.

Vi la fort sammen at han hadde falt sammen onsdag før påske, men vi håper for guds skyld ikke at han hadde ligget slik lenge, å ikke kommet seg opp.
At han hadde fått hjertestopp eller nytt hjerneslag.
Det at han hadde død hjemme alene uten noen rundt var helt uutholdelig tanke, men tanken på at det hadde gått fort var en trøst.
Vi holdt fast på den noen dager.
Til den tidlige obduksjonsrapporten kom.
Vi fikk beskjed om at han hadde vært død ca en uke da han ble funnet, det ble sagt som en slags trøst hørte jeg, at han ikke hadde ligget død hjemme lenger. For han kunne jo ha ligget nærmere to uker.
For meg var det ingen tvil hva som hadde hendt.
Han hadde blitt liggende, uten å komme seg opp.

Såpass forstod jeg.
For hvem får vell trykksår  med skorpe, etter man er død?



Men for meg var dette en veldig vanskelig tid, av opplagte grunner ja, men også fordi ingen ville høre om dette, fordi jeg var jo så negativ og tenkte bare det verste.
For selvfølgelig var det ikke som jeg sa.

Så det ble en ganske stille fortvilelse.
Den holdt meg våken om nettene, og den ga ofte panikkangst på dagene.
Tanker svirret.
"hvor lenge lå han egentlig?
"hva tenkte han?"
"hvor vondt hadde han egentlig?"
"hvor lenge var han bevisst?"
"hva hendte?!?"
"hvorfor kom han seg ikke opp?"

Tiden gikk.
Det tar ganske lang tid å få svar på en obduksjonsrapport.
rett over 3 mndr tok det før den endelige rapporten kom.
Det var 3 grusomme måneder, å mistenke, å vite, men ikke få si noe for det var jo uhørt.

Da telefonen kom, ble jeg bare sittende å se på den en stund, mens den ringte, for jeg ville egentlig ikke vite.
Jeg hørte på damen i andre enden med en gang. Tonefallet var anstrengt og hun hørtes så utrolig lei seg ut da hun sa hei.
Hun bekreftet bare det jeg egentlig visste.
Jeg ville ikke vite så mye, det orket jeg ikke.
Dødsdato ble satt til 28 eller 29 mars.
Men han bar preg av å ha ligget en stund før døden inntraff.
Konklusjonen var at han døde av akutt lungebetendelse.

Han falt om den 23 og ble altså liggende til den 28ende eller 29ende.

Det er 1 år siden nå, men fortsatt klarer jeg ikke ta innover meg savnet, fordi redselen, skrekken og for hva som har hendt er så stor og kommer i veien.
Skrekken er som en klo rundt hjertet.
Jeg savner ham, veldig mye til tider.
Noen ganger klarer jeg ikke tenke på det og er følelsesløs for det hele, for jeg blir så sliten av å tenke på det.
For det meste bare er vissheten der, det bare er der, hele tiden som en dump verking i magen og brystet.
Jeg savner ham, det er så mye han skulle fått oppleve enda.
Det skulle ikke endt slik, det hadde ikke trengt det, det var mer uflaks enn nnoen skulle oppleve.
Jeg svaner ham, men fortsatt er skrekken det første som dukker opp så jeg klarer ikke ta inn over meg savnet.

Jeg skulle ønske han hadde død akutt, momentant.
Ikke alene, kald i smerter og redsel.

Jeg skulle ønske jeg bare hadde savnet.

Jeg savner deg pappa.

Da var det den tiden av dagen igjen

Den tiden hvor det bare skyller over meg hva som skjedde med pappa.
Det er bare blitt en del av hverdagen, denne kalddusjen av virkelighet.

Den første tiden var det alt jeg tenkte på,
det første jeg tenkte på om morgenen, det siste jeg tenkte på om kvelden.
Det ble mange søvnløse netter, de fleste for å være eksakt.
Det er fortsatt søvnløse netter, pga en dyp uro i kroppen og tanker som tar vendinger jeg ikke helt vil være med på.

Men som for alle som opplever det smertefulle og uvirkelige med døden, så er det gått fra å være det første jeg tenker på om dagen, til å bli det andre, for så nå, å bare være en del av dagen.

Det er så uvirkelig og smertefullt, ikke så mye det at han er borte, det aksepterer jeg som en del av livet, selv om det urettferdige med det hele har vært en indre kamp.
Det er ikke urettferdig at han døde, vi skal alle dø.
Det jeg mener med urettferdig, er hvor vondt han hadde det, hvor ensom han var de siste årene av livet.
Hvor ensom han var, forstod vi ikke før etter han var dø, og vi gikk gjennom tingene hans.
Vi fant skrevne ord, som fortalte det, svart på hvitt.
Så mye vi skulle ha gjort annerledes, men så mye tid vi trodde vi hadde.

Det er ikke det at han er borte som er det tyngste, selv om det er en dump sorg i brystet, alt som ble sagt og gjort, alt som ikke ble sagt og gjort, alt som var og alt som ikke ble.
Å... hvor ting skulle vært annerledes, for han.

Det som er så vondt og som virkelig har gitt meg våkenetter, panikkangst og en posttraumatisk stress lidelse, er hvordan det skjedde.
Det har krevd mye å jobbe gjennom det og som nevnt så slår det meg fortsatt som en kalddusj, hver dag, nå nesten et år etter.
Det blir bare ikke lettere å tenke på, det blir ikke lettere å forstå.
At det ikke trengte gå som det gjorde, men det gjorde.
At vi kunne ha gjort noe, hvis vi hadde visst, men vi visste ikke.
At vi nå må leve med denne vissheten resten av livet, på grunn av dette.

Det er ingen skyldfølelse i meg, en konklusjon så mange hopper til med en gang jeg sier disse ordne
"hadde vi bare gjort ting annerledes". " hadde vi bare visst".
Nei det er ingen skyldfølelse, bare en dyp uro og smerte på grunn av sannheten i det hele.

Hadde vi bare tatt en telefon, før.
Hadde bare noen av oss prøvd å ta kontakt, så hadde vi nå sittet med skrekken og tiltak hadde blitt stt i gang.
Trygghetsalarm, det første.
Tettere kontakt, det andre.

Etterpåklokskap som ikke hjelper for noe, er en vond klokskap å ha, for hva skal jeg bruke den til?