Kairo- Da verden ble både større og mindre

 I sommer tok jeg med guttene til Kairo i 2 uker.
Kairo lurte folk på, hvorfor skal du til Kairo?
Og som mange andre så så har jeg alltid hatt en drøm bakerst i hodet om å reise til Egypt, se pyramidene, gå på det store Egyptiske musseet, men det var ikke det som gjorde det, men det var nok medvirkende. Og jeg har jo tidligere fortalt at jeg bar på en drøm om å bli egyptolog. Jeg ler jo litt av meg selv for det nå, og jeg fortelle hvorfor.

Dette er ikke et reisebrev, for å avklare det, jeg vil ikke fortelle dag 1 gjorde vi det, dag 2 gjorde vi dette. Men jeg vil dele hva vi fant der nede i sanden, blant pyramidene, i ørkensolen, markeder og blant mennesker som er ulike, men så like oss også.

Jeg er jo alene med guttene mine, 11,14 og 18 år, og å reise på ferie sammen ser jeg på noe som er noe helt spesielt, et lite magisk øyeblikk hvor vi kan oppleve verden, sammen. Jeg jobber veldig for å  få dette til, selv om jeg er alene, og det går, så absolutt, men det krever mer av meg, men det er verdt det. 

Det jeg er heldig med, er at jeg har en jobb jeg elsker, jeg bare elsker å være jordmor, noe som gjør at jeg har mye ekstra å gå på når det gjelder å jobbe, så jeg tar ekstravakter, mange av dem. Mange vil tenke at dette går utover ungene, at jeg jobber så mye, og det er jo på en måte sant det, men så jobber jeg ikke så mye. Jeg har en 65%nattstilling, altså ikke 100%, så jeg jobber egentlig mindre enn gjerne folk flest. Jeg jobber egentlig mer enn jeg vil, men så vet jeg om jeg ikke gjør det så blir det ikke ferier og andre ting i huset blir ikke fikset. Dette er jo et annet innlegg, men greit å få det med.

Ungene mine er så store nå, de er jo ungdommer, og det er så utrolig kjekt å ta dem med å oppleve verden. Det er mye lettere nå når de er så store å gjøre ting som ikke er A4 når det gjelder ferie. Jeg selv er ikke noe glad i typisk sydenferie, strandliv og sydenboder er ikke min ting. Vi har vært på slike ferier, men ungene kjeder seg fort. Ja luksusproblemer, jeg vet, men jeg vil heller bruke ferien på opplevelser som setter seg i minnet.

Når jeg planlegger ferie, så lager jeg flere turer hvor jeg undersøker fremkommelighet, pris, reisetid, hva det er å gjøre der og priser på å være der, feks spise ute, opplevelser osv, men også hvordan det er å være enslig kvinne, uten mann i landet, det er viktig, for jeg opplever dessverre ikke samme frihet somda vi reiste sammen som gift. Jeg tror egentlig jeg kunne jobbet med dette, reiseplanlegger, planlegge ferie for folk med reiseønsker et budsjett.
Jeg lager meg et budsjett, og planlegger.

I år stod jeg mellom 4 turer for oss, Kanada, Kairo/egypt, Zanzibar og Sri Lanka.
Kairo, pga opplevelser der og ikke Sharm el Sheik eller Hurghada som er populært for snorkling og all inclusive. Zanzibar var det alternativet på listen. Egypt noe annet.

Kairo ble det, men det kunne blitt hvem som helst av de 4 turene. 
Byen bød på opplevelser som vanskelig kan matches, prisene på mat og spise ute var veldig lave og reisetiden relativt kort ift de andre. Det var egentlig en klar vinner.

Ungene, med utsikt over Kairo, vi ser ikke pyramidene herfra denne dagen, da det er så disig.

Jeg Vet det er krevende som alene voksen med ungene på tur, jeg vet at ting oppstår og jeg må løse dette når det skjer, Men ungene er veldig reisevante, noe som hjelper, og eldstegutten på 18år får sine oppgaver, noe av tanken med det, er at han skal kunne være trygg å navigere verden når han selv skal reise. Så dette er vinn vinn. Hans oppgave denne turen var blant annet å ordne med transport til alle stedene vi skulle på, ved hjelp av Uber. Jeg sa hvor vi skulle, han oppgave pris og tid det tok å komme seg dit og bestilte og styrte. Veldig greit. Og Uber er tingen i Kairo, ikke TENK på taxi eller annen transport. 

Kairo er ikke et pakkeforløp, detter ikke en plass du reiser til om du ønsker alt planlagt og enkle dager. Kairo er IKKE en sydenferie, Kairo er en opplevelse. Og du må selv finne ut hva du vil gjøre. Hvis du googler hvor lenge være i Kairo, så vil svaret være 5 dager holder. Og ja absolutt, hvis du vil kun vil se pyramidene, gå på museum, se markedene, sitte på en kamel.. Så får du gjort dette på 3-4 dager om du vil. Men det var ikke dette vi ville, vi ville oppleve Kairo, hvordan er det å være der? Kjenne på byen, rytmen, menneskelivet, severdigheter, kultur, historie. Kjenne på pulsen.

Kairo er en by som ingen annen, jeg kan prøve å forklare, men en må nesten oppleve det selv. Byen kjennes urgammel, du kjenner på historie der, samtidig som moderne liv skjer midt imellom all historien. I kairo lever de oltidshistorie ved å integrere den i nåtiden. Det er en veldig spesiell følelse. Jeg elsket byen, men var litt usikker de første dagene på hvordan skal vi navigere dette, hva gjør vi? Men turen ble til mens vi var der.

Det er ingen all inclusive hotell i Kairo, det er ingen badelandshotell der, og det er knapt nevneverdige vannparker, og de som er av standard lavere enn badeland på større hotell med badeland, så det var ikke vits. Det var få fonøyelseparker, og små, mer som omreisende tivoli, så det var ikke noe å dra til. Til gjengjeld er det kultur og historie i rikelig mon. 
Vi var på et eklusivt Flyplass/byhotell med frokost inkludert og stort, flott basseng. Og for vår del så trengtes dette bassenget, for solen er sint i Kairo. Ikke smør med mindre enn faktor 50, jeg lover, det er ikke verdt det. Vi hadde noen dager ved bassenget, men måtte vende oss til rytmen i kulturen  selv ved hotellet. Det var et internasjonalt hotell, men muslimpreget, jeg var så å si den eneste ikke muslimske kvinnen der, og det var mange blikk på meg i badedrakt og ikke tildekket hår.
Jeg hadde på forhånd selvfølgelig undersøkt hvordan jeg burde gå kledd i Kairo som er en muslimsk by, og jeg passet på å aldri ha bare skuldre eller bare knær. Reiste vi til en moske, så dekker jeg til håret og tok av skoene, som man gjør. Man må være ydmyk når man oppsøker andre kulturer og en må undersøke på forhånd, en kan ikke reise til et land å vente at folk skal tilpasse oss, vi må tilpasse oss der vi reiser. Og vi må ikke på noen måte anta at flesteparten vet hvordan jeg fra Norge pleier å ha det, hva jeg er vant med, for det vet de bare ikke. Jeg visste lite og nesten ingenting om hverdagen der som er vanlig for dem, hvordan forvente at de skal vite noe om hvordan vi har det i europa?

Vi var nå på dette hotellet, men ble ganske leie etter noen dager og valgte å leie en airbnb leilighet for 3 netter, for å bryte rytmen litt. Og det var en fantastisk opplevelse som kan anbefales. Men vi reiste tilbake til hotellet etterpå. VI trengte bare litt forandring og god wifi. 

Hotellet vårt, the guard hotell

Jeg brukte mye getyourguide i Kairo, men oppdaget fort at opplevelser der er dyre. Nå har jeg benyttet det mange steder i verden, og her var det desidert dyrest, det er mange grunner til det, en av grunnene er at på så å si alle turer har du med deg en engelsktalende egyptolog, en ekte egyptolog, høyt utdannet, dette var guidene. Men også så er prisene for turister så veldig mye høyere enn for lakalbefolkningen. Eksempel inngang på et museum (ikke det store egyptiske museumet) kostet 8 kr for en lokal og 300kr for en turist. Slik var det, og det er helt ok. Men feks en tur med jeep i ørken, heldagstur ikluderts vann og flere stopp og lunsj og middag, men ikke inkl inngangsbilett til nasjonalpraker, kunne for oss koste 6000kr. Mens lignende tur i marokko kostet rundt 1000kr. Så opplevsler var dyrt.

Det vi opplevde i Kairo var: Guidet tur til pyramidene og sfinksen, Det store egyptiske museumet, middag på båt på nilen med underholdning, Egyptian museum og civilzation (her er det mumier), atv og kameltur rundt pyramidene, guidet tur gjennom byens relgiøse historie som besøk av gamle kirker, synagoger og moskeer (disse er gamle på et helt annet nivå en det meste i europa) og vi beslkte markeder. Eller s var vi mye på kjøpesentre, og disse var bare helt rå.

Jeg opplevde av verden ble både større og mindre på turen, større fordi Kairo og historien er enorm. Det gikk fra å være en dot på kartet til å være en hel sammensatt verden, og mindre fordi uansett hvor langt du reiser så er folk folk, vi er ulike, men så like allikevell.

Det er mange fine ting med å reise på tur med ungene, det blir en oss i en stor verden, alt er ukjent, men vi en sammen. Og ungene glemmer at de ikke liker hverandre og er sammen på en annen måte. Og vi kommer hjem med felles minner og opplevelser og en verden som er blitt større men litt mindre. Jeg elsker dette, å gi ungene minner og opplevelser er det de vil ta  med seg i livet og for meg er dette viktig, utvide horisonten deres på kultur og historie. 

Kairo er en by og en opplevelse jeg virkelig anbefaler, spesielt hvis du liker å oppleve og ikke er redd å prøve noe nytt og ukjent. Jeg selv ville ikke reist der med yngre barn, det kan bli vell mye historie, da ville jeg heller reist til sherm al sheik og badet og dykket. 
Mange lurte  hvorfor Kairo, var jeg ikke redd for konflikten i midtøsten? Jeg er ikke så naiv at jeg sier blankt nei absolutt ikke, men jeg undersøkte og holdt meg oppdatert og leste meg og på hva gjøre og hva ikke gjøre. Jeg leste på anbefaling fr UDI og andre land anbefalinger, og fant det trygt å reise dit, og jeg er så glad for at vi gjorde det, for for et  MINNE for en OPPLEVELSE! 

NB: Når det kommer til drømmen om å være egyptolog så sa en klok man til meg en gang, du kan beholde interessen, men kanskje du skal satse på å bli noe annet heller som? Han fortalte at mange som fulger en drøm med en snever utdanning ofte ikke jobber med det, han kjente feks en som hadde PHD i nordisk litteratur, som jobbet som bussjåfør. Til ettertanke: Det er fint å ha drømmer, men det fine er at vi kan han mange drømmer samtidig og det er opp til oss selv å finne ut hvilke som er verdt å strekke seg etter.

Bipolar- 30 år etter diagnosen

 Et liv med bipolar lidelse, er ikke idyllisk, det er ikke lett, det er proppet av utfordringer og det er en bratt lærekurve med oppturer og nedturer som en må først lære og akseptere for så lære å navigere. Det er å konstant være påskrudd seg selv og kjenne etter hvor en er, mentalt, for å forsøke å gi ikke gjerne den beste versjonen av meg selv alltid, men den versjonen jeg og andre rundt meg kan leve med.
Uten å tenke at hun der, hun er spinnhakkande sprø.

Det er helt annerledes nå enn det var da jeg fikk diagnosen for nå straks 30 år siden. 
Den gang var det turbulens, enorme svingninger, oppturer og nedturer haglet og fotfestet mitt i livet var dårlig. Det hjalp dårlig at fundamentet mitt, familien min var i fritt fall, pga pappa fikk hjerneslag, jeg var alene med en sønn med ADHD, samtidig som jeg skulle lære å kjenne tegnene mine på oppturer og nedturer, ikke handle for impulsivt på tanker som kom hverken av den gode eller dårlige sorten.

Hvem var jeg? Og hva var diagnosen?

Jeg kan bare snakke for meg selv, ikke andre med denne diagnose. Men at vi opplever det ulikt er ganske sikkert, men jeg vet vi har mange fellestrekk, veien er definitivt forskjellig og håndteringen nok også. 

Det som alltid har vært viktig for meg, er at jeg lever MED diagnosen, ikke I den. Diagnosen min er ikke noen unnskyldning for noe, jeg har utfordringer som kan være større enn for andre, men jeg lar ikke diagnosen min definere meg. Dette var jeg tidlig klar på. 

Jeg har egentlig ikke omgåts mange med samme diagnose, jeg har ikke vært med i noen forening, ikke diskutert utfordringer, triggere, håndtering eller livet generelt med de jeg deler diagnose med. Men jeg har hatt venner og bekjente, og jeg har fortsatt venner og bekjente med diagnosen.

Det jeg merker for min del med å omgås disse andre, er at i starten snakket vi mye om hvordan er det for deg? Hvilke medisiner tar du? Hvordan takler du? osv. Nå i seinere tid, omgås vi bare som helt vanlige dødelige og bare av og til dukker det opp samtaleemner rundt diagnosen og utfordringer.

Det har vært en lang vei, en bratt og vanskelig lærekurve. Det har ikke hjulpet at jeg har hatt flere og vanskelige utfordringer. De vanskeligste utfordringene var i starten, svigningene mine var voldsomme og til tider uhåndterlige. Det å møte en utfordring som feks at pappa fikk hjerneslag, satte i gang en kjedereaksjon av depresjoner og manier. Dette kunne være vanskelig for folk rundt meg og meg selv inkludert. 

Men nå er det gått nesten 30 år, og jeg har lært meg selv å kjenne. Jeg tror diagnosen har krevd at eg har lært meg selv å kjenne på micronivå. For kun på den måten har jeg klart å håndtere svingningene, som alltid kommer. Jeg har lært meg å kjenne igjen tegn veldig tidlig og på den måten å sette opp et forsvar på hva som kommer.

I den tidligste fasen av diagnosen, hadde jeg behov for at alle visste. Jeg tenkte dette kunne være en beskyttelse for meg, jeg tenkte at folk så MEG og ikke diagnosen. Men nettopp pga hvor åpen jeg var gjorde at folk så diagnosen først og meg etterpå. Jeg mener åpenhet ikke er feil, tvert imot er åpenhet viktig for å rive ned tabuer, for å normalisere. Men åpenhet har en pris, og jeg har med tiden lært meg at man kan være åpen uten å servere seg selv med alle styrker og mangler ved første håndtrykk.

Jeg har lært på den harde måten at folk kan være veldig dømmende, og det folk ikke forstår, skaper skepsis og usikkerhet. Derfor har jeg med årene latt mennesker se hvem Lene er, bli kjent med meg en god stund før jeg forteller at jeg er bipolar. Ikke fordi jeg vil holde det skjult, men fordi jeg vil du skal se hvem jeg er, FØR du dømmer meg pga en diagnose. Jeg skylder ingen denne biten av informasjon når vi møtes, men jeg ser det hensiktsmessig etter en tid å dele dette, om det passer, ikke som en raritet, men som en informasjon om sårbarhet og styrke. 

Jeg har lært den harde veien, at ledere i helsevesenet, kan være de mest dømmende. Ironisk nok. Derfor deler jeg aldri denne informasjonen om meg selv før de ser hvem jeg er som arbeidstaker, hvem jeg er som kollega. Jeg vil ikke bli pålagt svakheter jeg ikke har fordi de har en tanke om hvordan bipolare fungerer. Og ofte tenkes det at fungeringsevnen er så som så, at jeg tåler press dårlig, at jeg upålitelig, når det faktisk er motsatt.
I min kariere innen helsevesen, først som sykepleier så som jordmor, som nå er 14 år, kan jeg si at jeg har to egenmeldinger pga diagnosen. Men jeg har en lengre tid sykemelding, som jeg har skrevet om før og som du kan lese HER.
Men om det skyldes diagnosen eller utbrenthet eller livet kan nok diskuteres, selv så mener jeg diagnosen ikke spiller inn, men at utfordringene i livet den gang ble for tøffe og det satte igang en lengre periode med depresjon. 

Mange kollegaer på jobb vet om diagnosen min, jeg har nå jobbet der i flere år. Jeg har ikke åpen fortalt il lederene mine, men jeg har vist i rikelig men at jeg har høy fungeringsevne og er til å stole på. Jeg tåler stress på jobb og hjemme bedre enn de fleste vil jeg påstå. Jeg tar sjeldent med meg alvorlige hendelser hjem, men jeg fordøyer dem, jeg reagerer og håndterer og føler, men lar ikke livet mitt bli preget i større grad og i lengre tid. Men jeg føler for disse menneskene der og da og i sikkert all den tid etterpå. Men det preger ikke livet mitt. Jeg har hatt svært alvorlige saker på jobb, hvor jeg trodde at nei, jeg vil nok få en stor reaksjon på dette, men så hånterer jeg det og er der, er trygg for de det gjelder. SÅ griner jeg i bilen på vei hjem. Så går jeg på jobb igjen. Jeg har også på jobb tilbudt meg å ta vanskelige caser for andre, for å skåne dem, ikke fordi jeg ønske casen selv, men fordi av og til så er det det rette å gjøre, jeg vet jeg har rygg til å bære det. Jeg skal ikke involvere jobben min, men som jordmor og alt vi står oppi så kan det nok trekkes noen slutninger her. 

Men så går det andre veien også, jeg er sjeldent vekke fra jobb pga stress på hjemmefronten.
Da eksmannen min fortalte meg bare timer før jeg skulle på nattevakt, at han ønsket skilsmisse og hadde funnet en annen etter 18 år, så gikk jeg på jobb. Jeg var vekke natten etter, for å summe hodet. Men det er det jeg har vært borte fra jobb pga det. Jeg fikk en sykemelding av legen, som jeg aldri benyttet meg av.

Jeg går på jobb med oppturer og nedturer, det er vanskeligst å være på jobb når jeg er manisk. Å være deprimert på jobb fungere, jeg har på meg en maske og få føler jeg er deprimert. Det er vell det som er skummelt med depresjon, at det går an å skjule det så godt. Men noen ganger må jeg dele det med kollegaene mine at jeg har en litt dårlig periode, fordi det kan legges merke til. Og det som det lettest legges merke til, er at når jeg er deprimert, ser jeg ikke rot på samme måte som før, så når jeg rydder etter meg, kan jeg overse noe.

Men når jeg er manisk eller hypomanis, må jeg hele tiden holde meg selv igjen, jeg må bedømme hvem jeg jobber med og hvor mye som skal få skinne gjennom. Jeg er jo ekstra glad, så det er fint det, jeg kan få taleflom og snakke på innpust og utpust, heldigvis er jeg en ganske åpen person, alltid, så det blir ikke så dramatisk oversharing. Men her holder jeg tøylene stramt. Det hadde ikke Lene 22 år klart i det hele tatt, det har tatt tid å lære dette.
Men nå føler jeg jeg er en person som kan omgås andre uansett svingninger. Men det krever. 
Heldigvis er jeg mest bare Lene, det er blitt roligere med årene. Men det har nok også med hvordan jeg håndterer det nå kontra før. 

Jeg vet når jeg får en depresjon, så er det en ende på det, selv om det aldri føles slik, før så følte jeg at jeg skulle dø hver gang, fordi slik går det ikke an å ha det.

Nå bruker jeg manien mer positivt og holder ekstremt tilbake på hva som viser til andre, før hadde jeg aldri klart det.

Det har vært en kronglete og vanskelig vei, men jeg har blitt kjent med meg selv i dybden. Jeg er takknemlig for den jeg har blitt, som er formet av alle gleder og utfordringer jeg har hatt. Jeg skulle ønske jeg ikke var bipolar, men hvem hade jeg vært da? Idag er jeg stolt av hvem jeg er, ja jeg er bipolar, men først pg fremst er jeg Lene.

Medisiner- et liv som forsøkskanin?

 Da jeg var ganske så liten utviklet jeg en alvorlig astma. 
6 år gammel hadde jeg vært mer på sykehus yte av sykehus. Jeg hadde en avansert astma som ble forårsaket av allergi og mentalt stress. Det hjalp selvfølgelig ikke at mamma røykte, inne, som man gjorde på 80-tallet. Man hadde rett og slett ikke den kunnskap man har om nikotin som man har idag.
Men forskning og alt det der, JEG visste jeg ikke tålte røyk, men som lite barn er det lite man kan gjøre med det. Men jeg kjente jo hva det gjorde med kroppen, min, lungene mine.

Jeg var sterkt allergisk mot alle typer dyr med pels og fjær, så dette begrenset barndommen min en del. Vi kunne ikke gå til noen som hadde dyr, dette gikk greit så lenge foreldrene mine styrte dette, men da jeg skulle starte kontrollere dette selv ved å bli med eller ikke bli med venner hjem etter skolen, så kunne dette gå riktig så galt, Ansvar for egen helse var ikke lett som liten nå kjærligheten for dyr var så stor. Jeg sa til mamma da jeg var 10 år at når jeg flyttet ut fra henne skulle jeg ha en hel dyrehage og hun kunne ikke stoppe meg. Det viser litt hvor vanskelig det er som barn å forstå, og ta ansvar. Så lenge jeg bare latet som om jeg ikke hadde denne dumme allergien og astmaen, så gikk det vell fint?
Jeg snek meg inn i staller, og snek med katt hjem som jeg hadde i lekehytten, i garasjen.... Det endte aldri bra, det ble sykehuset, det ble pustestopp og lange dager/uker med fysisk og mental oppbygging igjen. 

På en dårlig dag, med motvind fra travbanen 400meter unna, resulterte det i innleggelse.
Det var liksom ikke trygt noen steder. Hadde en hund vært på bussen før meg, eller samtidig, så ble jeg innlagt. Det var beint fram vanskelig.

Jeg hadde ikke en allergi som utløste kløe i øyne og nese, den utløste astmaanfall. Noen ganger bygget det seg opp over timer hvor jeg ble verre og verre, mindre og mindre luft kom ned i lungene, andre ganger nærmest full pustestopp momentant, som resulterte i besvimelse og ambulanse.

Ikke hadde jeg bare allergisk utløst astma, men også en mentalt stress utløst astma, dette gjorde det enda vanskeligere og dette har jeg hatt en kamp med i halve livet, det er først de siste 12 årene jeg har fått kontroll på denne delen av sykdommen, noe jeg skal forklare ltt nærmere seinere.

Denne delen av sykdommen ble utløst av følelser, engstelse, redsel....glede. Følte jeg for mye, så fikk jeg pusteproblmer og ble innlagt. Skulle pappa reise i nordsjøen og jeg ikke se ham på ubestemt tid? Sykehuset. Det var nok veldig vanskelig å være foreldre til et slikt barn, og det var veldig vanskelig å være dette barnet.

Overmedisinering/forgiftning... Vært der.
Ingen effekt av medisiner... Vært der.
Koma? V'rt der.

Det som gjorde det vanskelig i barndommen på 80 og 90tallet, var at medisiner mot astma og allergi var ikke så bra. Jeg skal ikke gå inn på noen medisinnavn, hverken for astma eller andre ting.
Det var ganske standard behandling og dette funket dårlig på meg. Jeg var bare ikke god nok noen gang i barndommen, det gikk aldri lenge før jeg ble alvorlig syk. Jeg måtte konstant gå med to hurtigvirkende medikamenter på, av samme sort, to, fordi hvis den ene ble tom, så måtte jeg ha en i reserve. Bare tanken på at den snart var tom og jeg var ute av huset, ga meg et astmaanfall. Veldig mye angst.

Så kom barneskolen, og jeg startet min karriere som forsøkskanin. Det var kommet noen nye medisiner. Og jeg skal bare si med en gang og være barn og forsøkskanin er så mye vanskeligere enn å være voksen. Som voksen kan du si stopp, som barn må de voksne si stopp for deg. Jeg begynte på noe nytt som var kommet. Det fynket dårlig. Jeg hadde vel troen på medisiner og voksne jeg, Men i ettertid ser jeg at dette var ikke bra. Den gjorde lite for å holde astmaen stabil, og bivirkningen var ay jeg var konstant trøtt og jeg sovnet innimellom på skolen, noe som resulterte at læreren hang meg ut. Jeg merket at hun ikke likte meg, men jeg visste ikke hvorfor, jeg hadde jo ikke gjort noe? Mamma sa at dette var en evig kamp på skolen, læreren kaldte meg lat, foreldrene mine prøvde desperat å få dem til å forstå at det var bivirkninger. Dette fikk ikke jeg med meg.

Så kom et nytt medikament på markedet, og jeg forsøkte dette også. Langtidsvirkende medikamenter, som skulle holde astmaen i sjakk, det fynket ikke, jeg brant gjennom hurtigvirkende ukentlig som om det var selve luften jeg pustet. Og bivirkningen var halsbetennelser og hodeverk. Halsinfeksjon ga også ofte astmaanfall. Kroppen min reagerte med astmaanfall på infeksjoner.

Slik holdt jeg på hele barmdommen og ungdommen. Jeg forsøkte utallige nye produkter, ingen virket bra og jeg var avhengig av hurtigvirkende. Da jeg ble voksen sluttet jeg helt å ta de langtidsvirkende medisinene, de hadde bare ikke effekt. Jeg llevde på hurtigvirkende, og jeg kan si det ikke er noen måte å leve på. Gikk jeg ut døren uten å med medisin så fikk jeg ikke puste i ren angst. Og gikk det enge nok uten hurtigvirkende så anfallet fikk satt seg, så ble det uker med innlegelse.

Da jeg var 18 år, oppdaget jeg en helt ny variant av å være forsøkskanin. Jeg fik diagnosen bipolar, og som om ikke dette i seg selv er en bergogdalbane, så skal jeg love at å finne det riktige medikamentet for akkurat min bipolare lidelse, var IKKE noen enkel affære. Jeg snakker nå u ifra eg selv, men jeg vet at bipolaritet er en vanskelig lidelse å medisinere.

Jeg ble satt på noen standar for tiden, slutten av 90tallet. I god tro så tenkte jeg at dette var the shit, og det jeg skulle gå på. Alderen har lært meg noe bare alder og medisinutprøving kan lære en, bivirkninger varierer fra person til person, noen får bivirkninger, noen får lite, men når bivirkninger overveier gevinsten av medikamentet, så er det på tide å forsøke et annet medikamentet.
Hadde jeg visst det i min tidligste karriere som bipolar, så hadde jeg sagt pass, la oss prøve noe annet, med trykk på prøve. For en prøver og feiler.

Jeg ble døsig og mistet følelsene mot omverdenen, zombie, og glemte jeg og ta dosene (for det var flere typer medikamneter) så fikk jeg hinsides med abstinenser som ikke ga seg før et halvt døgn etterpå, selv om medikamentet var fortært lenge før. Snakk om at p-piller må tas til samme klokkeslett? Prøv disse...

Jeg gikk på dem i 3 år og sluttet i pr f----skap for jeg orket ikke bivirkningene lenger. Jeg la på meg 22kg, og det ble støkk. Men det var ikke derfor jeg sluttet, det var kombinasjonen av bivirkninger. Keg gikk solo noen år, uten medikamenter. Med så som så resultater. Jeg er nå her.

Ny runde hos psykiater etter noen år, og jeg startet med noen veldig lovende medikamenter mot egentlig schisofreni, de fynket veldig bra, men buvirkningene kunne jeg ikke leve med, jeg fungerte ikke, jeg ble så trøtt. Så jeg kunne ikke ta dem. Men jeg prøvde en stund. Så startet jeg på en type mot epilepsi, som virket kjempebra, men bivirkningene var vektoppgang, det fikk jeg leve med, så lenge jeg fungerte så var det bra. Jeg ønsket ikke vektoppgang, men la ss si at alternativet var verre. Disse har jeg tatt av og på i alle år siden, sammen med antidepressiva. Men det har vært en vei til å finne dem. Skulle ønske noe passet perfekt.. Men jeg tror bare ikke det finnes.

Så var det astmaen. La oss si for 18 år siden så begynte jeg på nye medisiner, som faktisk funket bedre enn  noe, jeg fikk et bedre liv. Så be jeg gravid med nr 3 og noe skjedde, dette vedvarte i all tid seinere også. Jeg fikk pusteprpblmer av selve medisinen. Så vi, lungespesialisten og jeg måtte starte på ny. Nye medisiner på markedet, nye prøveperioder, ingen medisiner som fynket, sånn var det i flere år. Stadig nye medisiner, stadig dårlige resultater.

for ca 5 pr siden fant vi en ny type medisin som fynker noenlunde, jeg har bedre livskvalitet mtp astmaen enn jeg noengang har hatt. Jeg fikk også en ny type hurtigvirkende mot kols faktisk, men jeg har ikke kols. Det viser bare hvor vanskelig det er med medisiner. For 3 år siden ville legen at jeg skulle prøve noe nytt som var kommet for han ville jeg skulle bli enda bedre. Lungekapasiteten min er ca 80% på gode dager. Men jeg kan si med en gang, at det medikamentet ikke fynket for meg, man skal prøve i 3 mndr for å være sikker, jeg prøvde i 2 uker og ble så dårlig at jeg leverte den rett tilbake til apoteket og startet på den som hadde fynket.
Jeg takket legen for forsøket og leverte inn oppsigelsen min som prøvekanin.
45år var nok.

Nå har jeg en medisin som gjør at jeg kan leve normalt, jeg merker ikke noe spesielt uten at kondisen er dårlig, det har med overvekt å gjøre selvfølgelig, men også redusert lungekapasitet.
Overvekt av medikamentbruk, men også arv vil jeg anta. Denne kroppen har vært gjennom så uendlig mange bivirkninger og abstinenser, dette ser ikke folk, dette er vanskelig å forstå, men hvis jeg skal peke på to bivirninger som som nok mest har lagt merke til gjennom årene så er det tretthet og vektoppgang.

Jeg har mye respekt for medisiner og og hadde  ikke vært i live uten, 100%
Både pga astma og depresjon.
Men je orker ikke flere forsøk nå. Ikke før jeg må., hvis det skjer en alvorlig endring  i helse.
Hadde vi visst 100% hvilke medikament som virket mot hva hos akkurat den personen, så hadde ting vært så mye lettere.
Men ofte er det nålen i høystakken.

Føniksen- En historie om farmor

 Da jeg vokste opp, hadde jeg ikke et nevneverdig forhold til farmor.

Men mormor var en virkelig barnsomsbestemor. Jeg overnatten hos mormor,  jeg koste meg med mormor og var så trygg så trygg som et barn kan bli hos en bestemor. 
Men farmor var det noe annet med, hun a var en formor i ordet, ikke i handling.
Hun var pappas mor, ferdig snakket.
Hun var ikke varm eller raus, farmor oste av avstand.
Men jeg var jo på sett og vis glad i farmor, hun var jo min bestemor.
Men noen klem kan jeg ikke huske mye av og sitte på fanget hennes tror jeg ikke hun hadde akseptert.
Hun er liksom en karakter i barndommen min, som bare var der.

Jeg husker spesielt en hendelse fra barndommer, farmor hadde hund.
Jeg var kjempe allergisk mot hund, på en slik måte at besteforeldre var kaldt inn til spesialist for å få formidlet hvor alvorlig det var og at skulle de ha noe forhold til meg, kunne de ikke ha dyr i hus. For astmaen og allergien min var og er fortsatt dødelig,
Mormor og morfar hadde ikke dyr, så der var det trygt å være.
Men farmor, hun hadde hund.
Jeg spurte henne om det en dag, jeg var sikkert 9-10 år, om hvorfor hun hadde hund, når hun visste jeg ikke tålte det. Jo det var fordi hun aldri så meg uansett. 
Slik var det, ferdig snakket.

Årene gikk, og vi ble overhodet ikke noe som helst nærere hverandre. Jeg ble ungdom, og opptatt av det ungdom er opptatt av og så fikk jeg barn da jeg var 18 år, og jeg flyttet ut året etter.
Og jeg så farmor enda sjeldnere enn før, men jeg hadde forlengst akseptert at slik var det, farmor var farmor, og forholdet var hva det var.

Så hendte en tragedie. En stor, vond livsomvelning for oss alle i familien:
Pappa fikk hjerneslag. Jeg var 21 år gammel, har var akkurat blitt 50 år.
Det var et alvorlig slag, så alvorlig at vi ikke visste om han skulle overleve, eller om han gjorde så ga de som visste ikke mye håp om hans tilstand.
Han ble liggende i koma, lenge. Detter en tid av livet jeg husker kun bruddstykker av, det var en virkelig vond periode. Men jeg skal ikke fokusere på det, nå er det farmor det handler om, ikke slaget, ikke om å miste pappa som vi kjente ham, ikke om uvissheten eller det store svarte hullet som åpnet seg og sugde meg ned.
Men det er farmor dette handler om.

Bursdagen min kom. Jeg min søster og ei venninne hadde bestilt en tur til utlandet for en tid tilbake, en helgetur. Men det er klart jeg ikke ville dra. Pappa lå i koma, han hadde ligget sånn i uker allerede. Ingen endring. Bare stillhet og pust og dysterhet.
Jeg ville ikke dra, jeg ville avlyse, jeg var ikke påskrudd for tur, eller feire bursdag.
På sykehuset spurte legen om han kunne få et ord med meg, hvor han sa han hørte jeg skulle på tur, nei sa jeg, ikke nå lenger. Jo sa han, jeg syns du skal, ingenting skjer her. Det er ingenting du kan gjøre. Lev, sa han. DU blir bare 22 år en gang.

Så jo, det ble slik, på nærmest resept fra legen og et stort svart synkehull i magen, så ble det besluttet, vi skulle reise.

Riiiiiing! Riiiiiiing! Telefonen. Jeg tar den. Det er farmor.
Hvorpå jeg får min aller, aller første dose voksenkjeft. "Er det sant? Je hører at du skal reise? Nå? Når pappa ligger som han gjør?!" "er du ikke riktig vell bevaret jente?!" Hvorpå hun fortsetter en tirade av utskjelling og avslutter det hele med å si om pappa dør så er det ene og alene min feil, den slemme egoistiske datteren. Det er så gallebefengt og stikkende at jeg blir helt mo i knærne og jeg hulkegriner.
Jeg sier at jeg forstår han er hennes sønn, men han er min pappa! Du har ingen rett til å snakke til meg på den måten sier jeg og legger på.

Jeg er knust, helt knust, jeg vurdere alle valg jeg har tatt og skal ta, men er såret, jeg er sint, jeg er trampet på når jeg ligger nede.

Dagene går, det nærmer seg avreisen som jeg gruer meg til, enda mer nå. Tenk om pappa dør?

Riiiiiing! Riiiiiiing!. Telefonen. Jeg tar den stille, jeg aner det er farmor, jeg vet ikke hvorfor.
"Omforladelse" Sier hun. Jeg hadde ingen rett til å si alle de stygge tingene til deg, omforladelse Lene.
Jeg hører det sitter langt inne, det koster henne å si disse årene. Videre så forteller hun at hun er vokst opp uten å få lov til å vise særlig med følelser, hun har aldri fått lov til å sørge, hun vet ikke hvordan, selv når farfar døde 12 år tidligere, kunne hun ikke vise særlig følelser. Hun hadde aldri lov, fra barndommen av. Så nå hadde hun så mye sorg i seg og hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere det. Så å kjefte på meg var lettere, sinne var så mye lettere å få kontakt med.
Det ble en kort samtale, jeg aksepterte unnskydingen. Jeg reiste på tur. Og jeg koste meg, faktisk. Det var et pust i bakken, en sårt tiltrengt frihet, fra livet som ventet hjemme.

Noe forandret seg mellom farmor og meg etter det.

Noe vesentlig.

Det var ikke utav det blå kommet mye varme mellom oss, men det spiret der.
Det var oppstått en gjensidig respekt

Det var som om den gamle farmor jeg hadde kjent hele livet døde og en ny oppstod.
Hun var et fantastisk spennende menneske, helt på ekte. 

Jeg tror ikke farmor har sagt unnskyld mange ganger i sitt liv, om noen gang. Det er en skatt jeg bærer med meg.
Jeg tror heller ikke hun har sagt at hun er glad i noen særlig ofte, men hun har sagt det til meg, med tårer i øynene pg latter i munnvikene.
Jeg er kjær i deg sa hun. Det nærmeste en gammel dame av hennes tid kunne komme de ordene.

Telefonsamtalene mellom oss ble hyppigere, de ble lengre. Noen ganger klaget hun på livet, og en gang sa hun helt på ekte at hun nok ikke hadde så lenge igjen, ikke for medlidenhet, men som en ærlig bemerkning, hvor jeg utbrødt at sånn måtte hun ikke si, for jeg ble lei meg, hun ble helt stille i andre enden og sa omsider, å.... Bare Å. ..Ja sa seg for jeg er jo veldig glad i deg  farmor. Hvor hun igjen ble stille og sa for første gang at hun jo var kjær i meg også, på ekte. Men andre ganger var hun så frekk som bare hun kunne være, som da jeg ble 27 år og hun lurte på om jeg ikke tenkte å få flere barn for nå begynte jeg virkelig å bli for gammel til slikt. Hvor jeg forskrekket utbrøt fra bunnen av magesekken  "FARMOR da!"
Slik var hun, farmoren min.

Noe skjedde den gang. Vi fikk ikke et varmt forhold over natten, med det vokste gradvis fram. Og det skjedde noe herlig. Jeg tror hun var like opptatt av oldebarn som hun var av barnebarn da jeg vokste opp. Men da jeg fikk nr2 da jeg var 29, så ble hun besatt. Det var som om hun oppdaget seg selv på ny, og de to utviklet et fantastisk nydelig forhold. Ikke med en gang han ble født, men gradvis. Og det ga så mye varme i hjerte mott å se det, jeg unnet henne denne kjærlighet så veldig. Og det var gjensidig mellom dem. Jeg skulle bare ønske hun fikk mer tid. For hun hadde ELSKET barnebarnet som ble født det året hun døde, hun fikk aldri treffe ham, hun døde 1 mnd etter han ble født.  Da var nr 2 hos meg 4 år, han kalte henne for Voldemorten min. Og når hun døde sa han at vi måtte huske henne i hjerte vårt. Så han og jeg malte et hjerte på en stein som symbol på farmor den sommeren. 

Farmorsteinen vår

Jeg har skrevet mye om pappa, og det er ikke rart. Pappa fikk slag tidlig, han levde i ensomhet og han døde brutalt og plutselig i ensomhet. Det har preget meg mye. Jeg har båret på skyldfølelse og sorg og sjokk og skrekk for hva som skjedde. Og jeg har grått floder av tårer for ham, pga av ham. Jeg har følt en vanvittig avmakt og urettferdighet.  Jeg skulle ønske han var her forsatt, at han fikk oppleve alt det gode som er, alle fine barnebarna, se hvordan vi er blitt, at vi klarer oss. Jeg svaner ham veldig.

Men av alle som har gått bort rundt meg, så er det farmor jeg savner mest. Hun hadde blitt 98 år denne måneden om hun hadde levd. Så jeg har tenkt så mye på henne. Det er så mye  jeg ville delt med henne. 
Jeg savner latteren til farmor, ingen ler som hun lo, en trillende, klirrende latter, for hun kunne det, le. Men nå husker jeg nesten ikke latteren hennes, det er et minne av et minne. Jeg svaner glimtet i øyet hun hadde. Og gleden hun viste med å bare være med oss. Og staheten henne, den savner jeg også, og frekkheten hennes. ærligheten og måten hun bare var så direkte på, hun sa det som det var, på godt og vondt. 
Hun var aldri en gammel kvinne for meg, jeg så ikke det, jeg så henne som person, hun ble på en måtte ikke bare en farmor, men en venninne. Hun var frisk og oppegående, spilte golf og brigde, til hun plutselig ikke gjorde det mer. 
Hun falt og brakk lårhalsen. Og selv om hun kom seg, så tror jeg hun ga opp. Hun kom på sykehjem, det syntes hun var fryktelig uverdig. Hun levde i 6 mndr etter hun brakk lårhalsen.
Det var en dessverre veldig travel del av livet mitt, siste semester av sykepleierstudiet, jeg var gravid med hyperemesis gravidarum. Livet var hardt den perioden. 
Men jeg tenkte, når jeg bare ble ferdig med studiet, når jeg bare fikk ut denne ungen. Da skulle jeg virkelig ta meg av farmor igjen, jeg skulle vie henne mye tid.
Men den tiden kom ikke.
Jeg visste faktisk ikke at hun lå på det siste. hadde jeg visst hadde jeg vært der. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke visste det. Jeg hadde vært der 6 uker før, da var hun helt fin, sta som fy, hun hadde kappløp med fireåringen min, ikke fordi hun skulle kappe, men hun måtte jo vise gutten hvordan han skulle løpe! Der suste hun avgårde med rulator og pappa og jeg satt storøyde igjen og tente at nå, nå faller hun, men så bumset hun fornøyd ned ved siden av meg så det knaket i beina, jeg måtte ta henne så hun ikke falt. Der har du farmor.
Så jeg visste ikke at hun lå på det siste. Og der har du det som føyer seg til den evige sorgen, den evige "hvis bare-lista".
Livet venter ikke på noen, ikke døden heller,

Jeg er utrolig takknemlig for det forholdet vi fikk, den kvinnen hun var. Hun er fortsatt et mysterium, det er 1000 spørsmål jeg ville spurt, døden er så endelig på det viset, man får ikke flere svar. 
Men når jeg tenker på farmor idag, så er det med ekte varme og takknemlighet i hjertet.
Jeg er så glad hun fikk være den hun var for meg og at jeg fikk være den jeg var for henne.

Jeg drømte om deg i natt

 

Vet du hva, jeg drømte om deg inatt.
Å? Sier du, etterfølgt av hva da? Hvorfor? og gjerne, Hvorfor forteller du meg dette?
 Og kanskje har du tanker som at jeg er litt spesiell, litt halvgal? Litt creepy? Litt for direkte? Eller bare rett og slett rar? Kanskje syns du det er interessant? Og blir nysgjerrig? Men kanskje du tenker det ikke er så normalt å si en slik setning til noen du ikke kjenner så godt, kanskje er vi kollegaer, kanskje er du en nabo, en gammel bekjent,  men kanskje også en god venn, eller er det damen i kassa på rema, hun som ser litt skummel ut, men som er ganske blid og som jeg dessverre ikke vet navnet på.

Første gang jeg oppdaget at det å si en slik setning til noen ble mottatt som noe helt annet enn jeg tenkte, stemningen i rommet endret seg, var langt tilbake, i 20årene mine. Jeg spilte mye world of warcraft den gang og var sosiale med folk der inne, som man er om man spiller et slikt type spill. Vet du så vet du, vet du ikke, så ja, man er sosial online, men mange ganger også offline. 
Uansett, jeg drømte om en av mine bekjente fra der inne, en pen ung mann kan man legge til, selv om det ikke har noe med saken å gjøre, men en fjern bekjent var det.
Så jeg buser ut og deler ut som det troffeet jeg føler det er, at jeg drømte om deg inatt.
Han rykket til og så overasket ut, litt målløs og forskrekket, litt redd for å spørre om hva jeg drømte og hvorfor ham? Kanskje han trodde at jeg på en veldig direkte måte la an på ham? Jeg vet ikke, men det er ihvertfall første gang jeg selv reagerte på noens reaksjon på at jeg drømte om dem.

Det fikk meg til å gruble over dette, hvorfor reagerte han sånn på at jeg hadde drømt om ham? For det var vell helt naturlig at man drømmer om folk vell? Selv folk man ikke kjenner så godt? Og swt må jo være kjekt å høre at man har vært i drømmene til noen?
Jeg skjønte ikke helt reaksjonen, men forstod at det gjerne ikke var så vanlig å si slike ting, eller kanskje, bare kanskje var det ikke så vanlig at man drømte om folk? Var det jeg som var uvanlig her, men hvorfor? 

Jeg tror jeg har funnet svaret og det er at jeg drømmer uvanlig mye og husker uvanlig godt drømmene mine. De er som en parallell til mitt våkne liv. Jeg er våken , og jeg drømmer og opplever vell så mye når jeg sover som jeg drømmer.
Jeg kan huske opptil flere detaljerte drømmer ila en natt og jeg husker de lenge, skriver jeg dem ned, husker jeg dem for alltid. Og for meg er det helt naturlig å drømme om folk, enten jeg kjenner dem godt, eller lite. Det kan gå langt imellom at jeg drømmer om en spesiell person, eller de kan være jevnlige statister i drømmene en liten periode. Men det er alltid spesielt for meg første gang jeg drømmer om en jeg kjenner, eller har møtt, og jeg kan lett si det til deg, for det er på en måte litt stort. Jeg drømmer ikke om alle jeg har truffet på. Men det at jeg drømmer om deg betyr ikke at jeg har noen dypere følelser for deg, men kanskje du betyr noe i hverdagen min, i en periode, eller det er en person jeg ikke har sett på mange år,  men så lenge jeg har møtt deg, så kan jeg drømme om deg. 

Jeg trodde som dagt dette var helt normalt, at alle gjør det hele tiden. Men man snakker ikke om drømmene sine egentlig, så mye har jeg oppfattet, noen jeg syns er rart for det er en så stor del av livet.
Men så viser det seg at ikke alle drømmer, eller ihvertfall ikke husker drømmene sine, noen husker drømmene når de er veldig spesielle. Og det å drømme om noen er spesielt.
Det er ikke det for meg, sorry om du tror det, det inngår bare i drømmebildet mitt.

Jeg drømmer hovedsaklig om tre typer mennesker:

• Folk jeg har møtt, kjenner, omgås, vært en del av livet. Disse blir oftest statister i drømmene, men de har sine oppgaver og de har sin egen vanlige personlighet og interesser, så jeg vet hvem du er i drømmen, men det er oftest at drømmen ikke handler om deg, men at du er en brikke i  drømmeverdenen den natten.
• Mennesker uten ansikt. Dette er kun statister og har sjeldent stor betydning, har de derimot stor betyding er det alltid skummelt. For jeg liker ikke å omgås mennesker som ikke har ansikt, eller ansiktstrekk, gjerne bare hull som en pepperkakemann. Eller et helt slett ansikt. Er dette hovedpersonen i drømmen så er det et skikkelig mareritt. Men ellers så er de bare der og jeg merker de ikke.
• Folk jeg kjenner godt, som bror min, pappa, ungene mine, nære venner, avdøde besteforeldre. Disse kan ha en stor rolle i drømmene, eller jeg kan bare møte på dem og utveksle ord eller gjenstander og gå videre i drømmen, De kan absolutt være statister de og. Men de kan være annerledes enn jeg kjenner dem, eldre, yngre, kanskje de ikke kjenner meg i denne dimensjonen, men jeg kjenner dem? Da dreier drømmen seg mye om det, eller det er ihvertfall en stor del av drømmen.

Jeg drømmer mye, det har jeg gjort så lenge jeg kan huske, og jeg trodde alle gjorde det.
Drømmene mine er oftest vonde drømmer, mareritt. Jeg har måttet sette meg ned, skrive dem ned i perioder, lengre perioder, analysere dem for å få kontroll. De tok helt over livet mitt en periode, flere perioder i livet. Men dette skjer typisk i en krisedel av livet, mog det er forsåelig, men det er ikke akseptabelt at drømmene skal ta mer plass enn selve situasjonene som gir krise. For det er følelsene fra drømmene som mest sitter i kroppen, som er helt annerledes enn følelsene fra den faktiske opplevde situasjonen. Men de følelsene av redsel, angst og mental smerte er så store og tar så mye plass at alt, hele hverdagene dreier seg om redsel, sorg og smerte enten fra virkeligheten eller fra drømmene. Derfor måtte jeg ikke legge lokk på drømmene, ikke slutte å drømme, men lære å forstå dem, og slik ta kontroll og minimere følelsene det ga i hodet og kropp.

Drømmeverden er en stor del av livet mitt, har alltid vært det, og vil nok alltid være det. Så dette har jeg brukt mye tid på, og skriver av og til om det her. Men jeg skriver tematisk. Idag var det å drømme om deg, eller drømme om mennesker jeg kjenner, og hva det vil si og ikke vil si. Jeg vil forsette denne serien. Og linker til mine forrige innlegg om faktisk dypdykk i denne delen av meg.
Så hvis du er interessert i det så er innleggene linken nede her.

1- Om vonde drømmer og mareritt

2- Å drømme om traumer

3- Om drømmesymbol.

om 10 år...

Vi har lekt denne leken siden vi var små, hvor er jeg om 10 år? 
Hva gjør jeg om 10 år?
Eller som unge voksne, hvis vi ikke er gift om 10 år-pakter, så gifter vi oss sant? Sa de to gode vennene, ja begge var enige i det. Men hvor mange slike ekteskap finnes idag? 
Dette har vært et spørsmål når ihvertfall da jeg vokste opp, vi hadde den gang skoledagbøker vi noterte flittig, om hverdag, om de vi var forelsket i, lærere vi ikke likte og ga dem kallenavn i boka, vi skrev ned avtaler og skrev hilsner til hverandre i disse bøkene. Så var det også spørsmålet, hvor er du om 5 år? om 10 år?

Og dette spørsmålet ble av og til også stilt av lærere, hvor er du om 10 år? Hva jobber du som? Hvor bor du? Hva med familie?

Spørsmålet har også dukket opp på fest i løpet av årene, eller i festspill "Fortell om livet ditt om 10år"

Jeg har hatt tanker og jeg har sagt hva jeg trodde jeg kom til å gjøre om 10 år opp igjennom. Og hvor riktig svaret er? Det er jo bingo.

Svaret baserer på hvor du er i livet og hvilke ønsker og interesser du har i det øyeblikket du svarer.

Jeg skal ikke uttale meg med en ekstrem selvtillit og si at nok ingen i verdenshistorien noensinne har svart riktig på dette spørsmålet, men jeg tror ikke noen har svart riktig på dette spørsmålet.

Man er så i livet hvordan det er her og nå, at man vanskelig kan forestille seg på ekte hvordan det faktisk vil bli der i fjern fremtid, om 10 år.

Ta feks Lene 16 år "hvor er du Lene når du er 26år? Hva skjer de neste 10 år?"

Lene 16 år svarte nok at om 10 år er jeg 26 år, jeg er gift, jeg har 3 barn, 2 jenter og 1 gutt, jeg har en hest, kanskje to. For om 10 år er det funnet opp en kur mot astma og allergi så da her jeg hest og sikkert en hund. Enten så jobber jeg med hester eller så er jeg jordmor"

Lene 16 år hadde ingen ide om at livet skulle slå hardt ned fra blindsonen så disse drømmene og ønskene for fremtiden ikke skulle kunne være i kikkerten engang nå Lene så ble 26 år.

Det som istedet hendte de neste 10 år som Lene 16 år aldri kunne forestilt seg, for hvordan kan vi utifra den infoen vi sitter med der og da?
Er at de viktigste tingene som skjedde var at jeg fikk en sønn da jeg var 18 år, jeg var alene med ham, Jeg fikk også diagnosen bipolar som 18 åring og livet var rimelig tøft.  Jeg ble forlovet som 20 åring, men det endte i en livsomveltende voldtekt og psykiatrisk innleggelse. Sønnen min fikk diagnosen ADHD da jeg var 22 år. Pappa fikk alvorlig hjerneblødning da jeg var 21 år og hele verden raste og jeg med.  Hva som ikke skjedde da at jeg ble gift, fikk 3 barn, jeg ble ikke jordmor, jeg ble dog frisør da jeg var 25 år. Det kom ikke en magisk kur mot astma og allergi så hest og hund og hvilket som helst annet dyr hadde jeg ikke. Bortsett fra slange, jeg hadde en slange en gang der i 20årene. 

Hvis du så spurte Lene 26 år: "hvor vil du være når du er 36 år Lene, hva jobber du som og hvor bor du?

Lene 26 år ville svart at jo, hm (klok av skade) og noe mer oppbygget hardt opptjent livserfaring, at om 10 år så vil jeg nok bo i Sandnes, kanskje er jeg hårstylist? i Team som reiser rundt i verden og underviser og utvikler nye hårfrisyrer. Og ja jeg driver med sminke, jeg sminker folk til show og kanske til musikkvideoer. Jeg har kanskje fått to jenter, hun ene skal hete Helle. Jeg leier nok leilighet eller eier en liten leilighet. Jeg er gift. Kanskje har jeg en hund? Jeg ønsker å bli jordmor, men jeg vet ikke om jeg er det om 10 år? Jeg er kanskje blitt bestemor? Mamma var jo 19 år da hun fikk meg, jeg var 18 år da jeg fikk Robin, kanskje han blir far når han er 17år?

Lene 26 år var litt mer nedtonet i tanken om fremtiden, som sagt, klok av skade, for livet spiller en stor rolle, ikke bare hva man ønsker. Og livet hadde skjedd mye i årene før. De viktigste tingene som faktisk skjedde var at jeg ihvertfall ikke ble gift, men ble samboer.Jeg flyttet dog tilbake til Sandnes fra Bergen., men ikke med mannen jeg flyttet opp med, men jeg tok med meg hjem en annen mann. Vi fikk tre gutter de neste 10 årene, det kom ingen Helle. Vi kjøpte leilighet, vi solgte den og kjlpte hus. Jeg begynte å jobbe som hårstylist og reiste rundt i et frisørteam om holdt kurs og show og utviklet nye teknikker og frisyrer. Men dette gjorde jeg såvidt, jeg ble utdannet sykepleier da jeg var 33 år. Mamma giftet seg og skilte seg. Pappa bodde alene, men klarte seg bra.  Jeg hadde opplevd store omveltende ting også  som jeg ikke skriver så mye om her, det angår søsteren min og hennes barn og mann. Jeg hadde aldri trodd at  mannen til søsteren min skulle dø, eller at søsteren min skulle bli fratatt omsorgen for ungene sine eller at jeg kutte kontakten med henne. Min eneste søster. Dette er en stor ting som skjedde, som jeg aldri så komme. 

Jeg ble heldigvis ikke bestemor. Og noe hund fikk jeg ikke, det kom aldri ila de 10 årene noen magisk medisin.

Lene 36 år, hva skjer om 10 år? Hvor er Lene 46 år? Jeg er nok bestemor, kanskje pappa har funnet seg en ny dame som han kan ha det godt med? Mamma er gjerne gift på ny? Jeg har kanskje fått et barn til, en gutt til vil jeg tro, det kommer nok ingen Helle. Jeg jobber nok som nyfødt intensivsykepleier, men ønsker å bli jordmor. Vi bor her som vi bor, men ønsker meg et større hus. Jeg er ikke gift, jeg ønsker ikke å gifte meg, men Dagfinn og jeg bor sammen. Jeg har ikke kontakt med søsteren min

Da jeg var 36år hadde jeg en litt roligere tanke om fremtiden, de store brutale hendelsene i livet mitt tilhørte fortiden, det hadde vært mange omveltninger, men ikke like store de siste 10 år, og dette preget synet mitt på fremtiden. Drømmene var der, men jeg var mer jordnær ift dem.  Ikke NATE jeg at de neste 10 årene skulle inneholde minst like store omveltninger som i 20årene, jeg ble helt tatt på senga av livet, det man ikke planlegger for, det man ikke ser komme.

De store tingene som skjedde var at morfar og mormor døde, pappa døde, svigerfar døde, alle på 1 år. Utennom mormor som døde 2 år etter. Det var brutalt, det var ikke i fremtidsutsiktene. Den sorgen og skrekken jeg skulle bære med meg etter det brutale og uventede dødsfallet av pappa preget meg minst like mye som voldtekten og slaget hans i begynnelsen av 20 årene. Covid kom, hvem, så det komme? Ikke hverdagsmannen ihvertfall. Jeg ble langtidssykemeldt, så ble jeg JORDMOR. Vi kjøpte større hus. Jeg ble gift, så ble jeg skilt. Så eigte jeg et stort hus alene. Jeg ble ikke bestemor. Jeg opptok ikke kontakten med søsteren min. Jeg fikk heller ingen hund, fordi hakk i plata, ingen magisk medisin kom nå heller.

Så, nå er jeg 47 år og hva tenker jeg vil skje om 10 år?
Før har jeg hatt så mye feil, noen småting rett også. Men det er LIVET som kommer inn og står for de største omveltningene. Så hva tenker jeg framover?

Idag er jeg singel på andre året, jeg har ikke datet noen og har heller ikke ønske om det. Jeg bor her i mitt store, gule hus, med tre gutter på 11,14 og 18 år. Jeg er jordmor, jeg jobber mye, veldig mye, og jeg elsker det. Det som er viktig nå idag, er å reise med ungene, oppleve verden, lære de om kultur og se verden. Hverdagene er viktige, vennskap er viktige, få ungene gjennom skolen er viktig, se de planlegge fremtiden er viktig. Jobben min er viktig. Her jeg er nå, er disse ting viktig.

Så fremtiden sees i lys av det som er viktig her og nå, det vet jeg, men jeg vet også at alt kan forandre seg, catch 24, alt kan skje, det som kan gå galt, går galt osv... Det har jeg lært. Og det jeg også vet at ila en 10 års periode så utvikler jeg  meg, ungene utvikler seg og nye ting blir viktige og gamle viktige ting blir totalt uviktige. Jeg spurte 11 åringen min idag om hva han tenker om 10 år. Ja da bor han med meg, det var det viktigste, for han vil aldri flytte ut. Snakket fra et barnesinn. Selvfølgelig vil han ønske å flytte ut en dag, men tanken på det er ikke utviklet enda, han har ikke rekkevidde til å se at det kan være et fremtidig ønske.

Skal jeg forsiktig ytre meg, forsiktig, så tror jeg jeg fortsatt bor i det store, gule huset. Jeg tror alle ungene har flyttet ut, og hvis han på da 21 har flyttet ut så tror jeg kanskje at jeg jobber som jordmor for en organisasjon som leger uten grenser i et katastrofeområde eller krigsherjet område. Men barnebarn da?  Ja kanksje jeg har to? Og da spørs det om hun farmor vil reise ut av landet å jobbe? Jeg har kanskje noe kontakt med søsteren min, men holder henne på avstand for hun er en av mine bipolare triggere for depresjon. Det skylder meste ungene og meg selv å holde meg så stabil jeg kan. Jeg håper og tror det ordner seg for eldstesønnen min som da er 39år, at livet blir lettere for ham, jeg er optimistisk, Jeg har fortsatt ingen hund.

Kanskje er jeg bestemor.

Kanskje jobber jeg i et katastrofeområde.

Kanskje bor jeg i det store gule huset, eller

kanskje bor jeg i en leilighet.

Kanskje har alle ungene flyttet ut.

Kanskje har jeg en hund.

Å planlegge 10 år fram i tid er helt umulig. Som barn er er det noen magisk ved det å tenke hva man er, hvor man er om 10 år. Det er så mye potensiale, så mange drømmer og ønsker og tanker. Det er det jo alltid, men livserfaring spiller en rolle på hvordan vi ser fremtiden, for man vet at er det noe vi ikke kan planlegge for er det hvordan utviklingen blir og hva livet har å si for planene våre.

 

Det beste som kom ut av ekteskapet mitt (det er ikke hva du tror)

 

Vi var ferdig med barn og huskjøp og utdannelse da vi giftet oss. Vi hadde levd et helt liv før vi sa ja til hverandre, ikke i hverdagene, men i fule ramme alvor etter 15 år. 15 år med livet, opp og nedturer, mye vondt og gode ting også. 3 gutter fikk vi, 4 ulike boliger var vi innom hvorav 3 av dem eigte vi selv. Vi bodde hos nor min 2 ganger, mellom huskjøpene. 
Jeg var akkurat ferdig utdannet frisør da vi traff hverandre, han så å si drev dank, hoppet av studier og  usikker på veien videre,

Vi flyttet fra Bergen og hjem til min hjemby Sandnes, han ble med på slepet.
Jeg kjøpte leilighet og jobbet, han søkte seg inn på studier, og endte som sosionom.
Vi fikk første gutten i 2008 og i 2009 startet jeg på sykepleierstudiet.
Da jeg var ferdig utdannet, sånn 10 dager etter fikk vi sønn nr 2. Vi hadde da flyttet til større bolig, en tomannsbolig. Livet skjedde hardt i årene som gikk etter det, vi mistet mange familiemedlemmer og utfordringene var store. Men vi fikk inni mellom livet her, gutt nr 3 i 2015.  Og flyttet i 2018 til en enebolig i samme området for å beholde nærområdet til ungene.

Vi reiste på ferier, vi har hatt utallige kjekke ferier, noen veldig normale og noen mer uvanlige. Vi har kastet bagasje og unger i bilen og kjørt til Danmark, og seinere Tyskland, så Nederland og leid minibondegård på landet. Vi har kjørt til Polen og hjem gjennom svergie. Vi har vært i ørten fornøyelsesparker i Europa, Disneyland den som peker seg mest ut.Vi har vært på de obigatoriske sydenlandene, kreta, grand canaria, kypros, Bulgaria og fant ut at nei... Nei takk den type tur er ikke for oss. Så vi har sett litt ut i verden med feriebriller på, vi har reist 10 dager til New York, vi Har reist til Marrakesh i Marokko, vi har reist rundt i Vietnam. Så vi har prøvd Mye forskjellig. 

Hverdag har vært hverdag og ferie sammen har vært helt topp. Livet har skjedd og vi var en enhet og ihvertfall jeg syntes vi hadde det bra sammen. Og vi giftet oss som nevnt etter alt dette, etter 15 år sammen og et helt liv. Men ingenting er sikkert i dette livet, så forholdt tok slutt  en noe dramatisk vending nesten 3 år etter. Da møtte vi et veiskille hvor vi måtte gå hvert til vårt.

Slik ble det, slutt, finito, goodbye. 
THE END, 

Men vent... Vent litt, jeg har ikke fortalt om det fineste som kom ut av dette korte ekteskapet mitt/Vårt.
Siden livet var levd i store deler før vi giftet oss så ga ikke selve ekteskapet noe nytt enn endeløse hverdager, og en viss form for stabilitet da. Men denne stabiliteten er nok en illusjon, for det skjer like lett brudd i ekteskap som i hvilket som helst annet forhold.

Da jeg hadde utdrikningslag, som var en utrolig kjekk dag. En venninnedag. Det er HER magien skjedde og det beste utav ekteskapet kom til.

I gledesrus med samvær og vin og den store gledelige begivenheten som var bryllupet hengende over oss, så laget vi en pakt vi som var der. Vi skulle spare 50kr i uken hele året og for de pengene skulle vi reise, oppleve, gjøre noe kjekt sammen. Skåååååål for det! Alle syntes det var en god ide.
Men så kommer dagen derpå hvor beskjentskaper og avtaler blir sett i hverdagens lys, i en kraftig nedtonet virkelighet. Det er jo ikke alltid man ringer tilbake til den personen man lovet å ringe så inderlig når man var på byen kl 5 en lørdagskveld, eller man blir ikke bestevenn med kusinen til bror til venninnen til venninen sin. Man inviterer ikke til middag den man ikke kjente fra dagen før, men som der og da var dødsintressant. Eller kaffen man skulle ta til uka uteble... Vi er jo nordmenn, vi er en ganske nedtonet gjeng når vi ikke samles med alkohol i blodet.

Men, vi var 5 jenter, damer, vi som naturlig holder sammen, som faktisk valgte å sette denne planen ut i livet. Vi kaller oss bare for jentegjengen, gullgjengen.
Så vi sparer 50kr i ukene gjennom hele året.
Det blir ikke store beløpet så klart, det blir ikke en uke i syden. Men vi tenkte av 50kr har vi alle råd til og merker lite til, så kommer det noe så fint utav det. 

Vi har vært på 3 turer sammen, det ene året var to gravide så det gikk dårlig, og vi fikk en litt større tur året etter.
Vi forsøker å spare litt av pengene hvert år, så vi etterhvert får penger til en større tur. Tanken var New York om noen år. Men vi får se.
Slik vi gjør det er at vi trekker 2 som arrangerer, og de tre andre får kun vite dato og de får en pakkeliste når det nærmer seg. Det er veldig kjekt å planlegge og veldig kjekt å ikke vite noe.

Her er eksempel på invitasjonen,  Dette var fra fjorårets tur.

Dette er en drikkelek, alle fikk utdelt denne, og det ble ganske morsomt.

Første året leide vi en ekslusiv hytte på sørlandet. Dette var i oktober, så det var kaldt. Vi kjørte samlet ned i en bil, de tre som ikke visste noe lurte jo enormt hvor langt vi skulle kjøre.
Vi bestilte pizza på veien og spiste da vi kom fram.
Vi laget til god frokost og gikk etterhvert ut i jacuzien. 
Til lunsj hadde vi afternoon tea med blinh\gser, macroner og mye te.
Alle fikk trekke en lapp hvor det stod en farge og vips så var kveldens fest fargetema. Alle fikk utdelt en pose med parykk, leppestift, og bling. Det ble kjekt. 
Så hadde vi obligatorisk spa, det må vi ikke glemme.

Året etterpå ble det ingen tur pga graviditeter og barnefødsler.

Så vi tok det igjen året etter det.
Da ble det Londontur.

Vi leide hus litt i utkanten, null stress.
Her ble det Tur til Harry Potter Universal Studios (Magisk!)

Det ble afternonn tea med skjønnheten og udyret tema, det ble spesielle drinker på The Alcymist.
Mye god mat og noe juelgaveshopping, siden det var i oktober/november.

På flyet på vei mot London.

Siste turen var nå i fjor, turen gikk til Mandal hvor vi hadde leid et flott hus, Her ble dt mye god mat, som hjemmelaget pizza og raclette på terrassen i sommervær. Dette var i august og været var nydelig. Det ble jacuzi igjen med dagsfylla, gud hvor kjekt vi hadde det, ropte og sang og plagde sikker livskiten ut av naboene. Men vi hadde det så kjekt. Vi hadde rebusløp, eller alle fikk utdelt et visst antall konvolutter som de slulle åpne på visse tidspunkt. Det var alt fra sokker, til drikkelek, pins med jenteklubb, det var mye kjekt.
Vi avsluttet turen med rafting. Hvor mange syns det var helt topp og stakkars Mariann var skamredd, men hun ble nå med og det var kjempekjekt.

I år er turen i november og jeg har ikke peiling på hva vi skal.
Men fy søren så kjekt vi har det.

Så dette er det desidert beste som har kommet ut av ekteskapet, og det kan anbefales på det varmeste. Så lite egentlig, blir til noe så stort.
Hadde vi alle hatt litt mer penger hadde vi nok spart mer, tanken var at alle skulle klare å avse litt. Så putter vi inn ekstra om vi ønsker det.

Nei for en gjeng vi er blitt, og det gledes stort til årets tur i november.

Bipolar, da jeg fikk diagnosen.

 

Mitt jeg er delt i to,

kløyvet

men ikke i like deler

De fleste rundt meg vet at jeg er bipolar. Det var en tid da alle visste, om du kjente meg godt, eller om du akkurat hilste på meg. Jeg ønsket ingen hemmeligheter rundt det, jeg ønsker å gruse stigmatiseringen, jeg ønsker å kjempe for at mennesker med med denne lidelsen skal bli sett på som normale mennesker. Slik var jeg, og på en måte er jeg slik enda, med forbehold. For mye åpenhet, for tidlig, kan gå mot sin hensikt og man kan bygge opp under fordommer om personer med denne lidelsen. Jeg er en svært åpen person, som har opplevd mye i livet, noe jeg skriver om her. Jeg har alltid en og 10 historier på lur. Men når det gjelder at jeg er bipolar, har jeg lært å vokte ved nye bekjentskap, jeg vil de skal se meg først, hvem er Lene, hva har hun å by på? Så etter en tid kan jeg heller dele, og da deler jeg som om det er det mest naturlige i verden, fordi det er det, for meg. 

Jeg har diagnosen bipolar,men jeg ER ikke diagnosen min, jeg er et helt vanlig menneske som lever med en utfording, jeg lever MED det ikke I det. 

I dette innlegget vil jeg dele om da jeg fikk diagnosen, da jeg var 18 år. Diagnosen og leve med dens utfordringer ha vært en del av hele mitt voksne liv. Den får ikke definere meg, og jeg ønsker helst ikke at du heller definerer meg slik. Jeg er bare meg. og nå vil jeg fortelle hvordan det startet.

Jeg vet ikke nøyaktig når det startet, og jeg vet heller ikke hvor grensene går mellom min personlighet og min lidelse. Så jeg vil dele, og du kan gjøre opp en mening. Jeg sier jeg ikke helt vet hvor grensene går mellom personlighet og lidelse pga både mani i depresjon bygger og om eller svekker deler av meg, min måte å tenke på og ta inn verden. Så det kan være vanskelig å vite om det er min personlighet som blir svekket eller forsterket, eller om det er disse motpolene som bipolaritet er, som får fram ting i meg jeg eller skjenner lite på. Etter mange år, tror jeg at det er meg, som srtyrkes eller svekkes. Jeg skal fortelle mer om det så du ser hva jeg mener.

Jeg vet ikke om frøet ble sådd i barndommen og spirte i ungdomstiden, men det er ihvertfall slik det føles når jeg ser tilbake. 

Jeg var et kronisk sykt barn, og at jeg overlevde barndommen var ikke gitt. Jeg var inn og ut av sykehus, mye medisiner, mye vondt, mye redsel, mye dødsangst, som jeg dengang ikke kunne sette ord på. Jeg var et usikkert barn, men jeg var også livlig og glad og sprudlende med de rette menneskene, og veldig  sjefete, også med de rette. Akkurat som jeg kan være nå også.

Mye skjedde i barndom og ungdomstid, og jeg har nok hatt en sårbarhet for depresjon i meg.

Jeg fikk ikke lett venner, noe jeg har syntes har vært vanskelig hele livet.

Da jeg smøg inn i ungdomstiden, ble det nye utfordringer, mye usikkerhet rundt meg selv. Hvem var jeg? Jeg var veldig usikker, jeg var den stille jenta i klassen. Men med de rette så var jeg fortsatt sprudlende og utadvendt. men nye settinger har alltid gjordt meg usikker. Man skal prestere så mye, så rett, på så kort tid, for at folk skal akseptere en. Dette har jeg kjent på alltid, så dette er en del av meg. Regner jeg ihvertfall med.

Men jeg opplevde flere ting som var vanskelige, ting jeg ikke turde å sette ord på, og hvem skulle jeg snakke med om det?  Jeg opplevde til tider tungsind, allerde i ungdomstiden, jeg vil kalle det depresjoner når jeg ser tilbake. Men jeg kan ikke stille diagnoser.

Men ungdom ble jeg, og nye bekjentskaper fikk jeg. Jeg var en vilter ungdom, kevde høyt på livet, men ble fort såret. Det kunne være feil ord eller et blikk som slo beina under meg og mørket slukte meg. Jeg hadde mye vanskelige følelser, jeg svingte mye, men mest mellom ussikerthet til meg selv, likte folk meg? akseptrte de meg? jeg var vell ikke noe å like? Men når folk aksepterte  meg var jeg helt apekatt og solskinn. 

Men det vokste frem en følelse i meg i ungdomstiden, som ble sterkere og sterkere. Jeg følte jeg var så anderledes, det var som om det var koder i livet, alle forstod de, men ikke meg. Jeg følte meg utenfor, selv om jeg var midt i. Jeg hørte ikke hjemme. Det var litt som min verden var paralell med verden, jeg nådde bare ikke helt inn. Jeg levde i en boble, på utsiden.

Jeg kjente mer og mer at ting ikke stemte, jeg hadde gode periode, jeg kunne være full av sprell og soskinn, og jeg kunne føle meg fremmed og ikke akseptert, lei meg, nedtrykt. Jeg tor jeg var 13 år første gang jeg virkelig følte på det.

Men når jeg ser tilbake på ungdomstiden, så ser jeg mest denne fremmedfølelsen, at jeg ikke er lik alle andre. Jeg bare hører ikke hjemme.

Jeg forsøker å snakke med mamma, men vokabulæret mitt rundt dette er lite, og hva skal jeg si? Skal jeg røpe at jeg ikke hører hjemme? Hvor? I verden?

Men mamma forstår på sitt mammavis. Og hun forsøker å hjelpe meg, på sitt vis. SOm ble helt fullstendig feil. Og dette bidro egentlig til å gjøre ting verre.

Istedet for å ta meg med til en lege, PPT what ever. Så dro hun meg rundt på al slags alternativ terapi. Jeg tror jeg har prøvd det meste, healing, engelkort, akkupunktur, naturmedisin, tarotkort, sjelvandring.... For de rette er nok dette fint. Men for meg ble feil.

Jeg følte ikke jeg ble tatt på alvor og alt dette bidro til å få meg til å føle jeg ikke hørte hjemme. Ingenting hjalp jo. Men hva vet en 14.15 åring om behandling for hva som virker eller ikke?

På videregående tok jeg selv kontakt med PPT, det hang plakater på plakater på skolen om PPT. Om ens indre liv. Har du selvmordstanker? Skulle du hatt noen å snakke med? osv.

Problemet mitt,jeg var så usikker, jeg turde ikke snakke om tingene, for jeg var så redd for at folk skulle tenke jeg var rar eller ikke forstå meg.

Min første samtale på PPT, eller PUT som det het, var med en ganske høygravid dame. Noe som gjorde at jeg hadde vansker med å åpne meg for neste gang, var det kanskje en ny person der hun satt, og jeg måtte starte på ny, bli dømt, på ny.

Jeg tuller ikke nå jeg sier at hun stilte alle de feil spørsmål, og svarte alle de feil tingene, som gjorde at jeg følte meg enda verre. Nå husker jeg jo ikke hva som ble sagt, men jeg husker hvordan det fikk meg til å føle meg. Feks når jeg fortalte at jeg følte jeg ikke hørte hjemme, så fikk hun meg virkelig til å føle meg fremmed og rar, hun bygget bare opp om det jeg allerede tenkte. SÅ keh møtte ikke opp til neste time. Det hadde jo bare gjort alt verre. Det var bedre å bare skjule dette helle, late som, da ble det lettere å være blandt folk.

Årene gikk. Jeg ble gravid da jeg var 17 år, og fikk baby da jeg var 18 år. Når jeg ser tilbake hadde jeg nok barseldepresjon. Jeg hadde vanskelig med tilknyttning, noe som bare bekreftet hva jeg egentlig visste, at jeg ikke hørte hjemme her. Men jeg hadde jo veldig gode dager også, og jeg hadde god hjelp av foreldrene mine. Jeg var alenemor. Jeg snakket litt med mamma om tankene mine, hvor hun sa at dette var ting vi ikke snakket om, det kunne jo være jeg havnet på psyk og aldri kom ut igjen. 

Så det var ikke noen støtte på den mentalefronten hjemme.

Da jeg var 17 år ble jeg praktikant for en liten gutt. Og etter at jeg fikk baby selv, ble moren til gutten og jeg venner. Hun var 10 år eldre enn meg, og hun var bipolar. Jeg passet ungen hennes for at hun skulle gå på jobb, hun var veldig kjekk, og hun lo mye. Men enkelte dager gikk hun ikke på jobb, hun bare sov. Jeg syntes det var merkelig.

Men hun var inngangsporten min. Her traff jeg noen som ikke var a4. Jeg hadde spørsmål. Fordi hun gikk til psykolog. Og jeg hadde spørsmål rundt det, hvordan kunne jeg få psykolog? Trodde hun jeg trengte psykolog? Jeg tenkte ikke jeg var bipolar, men vi hadde mange fellestrekk. Hun snakket mye, men jeg spurte mest spørsmål. Men etterhvert åpnet jeg meg mer for henne enn  noen andre før henne. Hun ga meg navnet på psykologen sin og sa jeg måtte til legen min å få henvising.

Og det gjorde jeg.

Jeg kom faktisk ganske raskt inn, men så var det fult hos ham, så det var bare flaks for meg, han hadde en klient som hadde sluttet å gå til ham. Psykologen var en gammal traver, jeg tror han var 60år, og brennende opptatt av feltet. Han var privat, men med offentlig støtte. 

Det var nytt for meg dette med psykolog. Jeg møtte på venterommet, men der var det jo ingen. Hos lege eller tannlege var det jo alltid stappfult av ventene. Men her var jeg alene.

Dette gjorde meg engstelig, tenk om jeg ikke hadde time idag? Tenk om jeg var på feil plass? Jeg var helt forknytt. 

Tiden kom, og tiden gikk.

Det gikk 15 min, 20 min, da det var gått 30 min over avtalt tid, banken jeg på døren.

Jeg var veldig, veldig engstelig. Psykologen rev opp døren og så på meg granskende "hvem er du?"

Jeg sa hvem jeg var og at jeg hadde time, hvor han sa at nei, det hadde jeg ikke, jeg var på feil dag. 

Han så nok noe da, i meg, som kanskje bare flinke psykologer ser. Jeg sier flinke, dyktige, mottakelige, for jeg har vært hos mange i etterkant, men ingen som ham.

Jeg fikk følge inn og satte meg ned.

Han ringte til sin neste klient og lurte på om det var mulig å flytte timen han hadde om 30min. 

Så slik startet det. Eventyret.

Jeg var der i 1,5 time. ila den timen tok han meg alvorlig, stilte meg gode spørsmål, fikk meg som ikke kunne ordlegge meg, som ikke turde å snakke, til å snakke, sette ord på ting. Han har lært meg flere viktige ting her i livet, som jeg har tatt med meg. Blandt annet så sa han at jo flere ord du kan, jo bedre du kan sette de sammen, jo bedre kan du få andre til å forstå hvordan du har det.

Enkelt og sant, og jeg har levd etter det siden.

Men istedet for å få meg til å føle meg fremmed, føle meg i veien og ubetydelig så gjorde han noe som ingen andre hadde gjort før ham og ingen etter, han så meg. Han lyttet, han nikket, han stilte små, men riktige spørsmål for å få meg til å fortelle mer.

Så siterte han en dikt til meg

"Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig..."

Han sa at jeg minte ham om dette diktet av Sigurd Obstfelder.
Og jeg gikk til han i 13 år, av og på, noen ganger 3 ganger i uken, noen ganger 3 ganger i halvåret. Og han siterte  diktet til meg flere ganger.

Den første timen der, så så han meg, og han anerkjente meg og mine utfordringer, han fikk meg til å føle meg normal bare med utfordringer, han bekreftet såpass. Han ringte til en psykiater og fikk meg inn der dagen etter og sa at jeg hadde akutt behov for oppfølging.
Og jeg fikk time de to første ukene, annenhver dag hos ham og hos psykiater, dette ordnet de på telefon.
Sånn en snarvei i systemet har jeg aldri noensinne opplevd etterpå.

Det gikk noen uker, så ble jeg satt på medisiner hos psykriater. Jeg visste enda ikke hva som feilte meg, men de hadde visst ideer. Så ja tok bare imot hjelpen. Mange som er bipolare har nok vært gjennom mange prøverunder med medisiner, for det kan være vanskelig å medisinere, finne riktig medikament, og videre riktig dose. Det er mye bivirkninger. Og det ble ikke full klaff på først forsøk, men jeg gikk på dem en stund, jeg følte meg rar, men bedre. Men litt blottet for følelser, men følelsen av fremmedhet var mer borte nå.

Etter noen måneder hos denne psykolgen så spurte jeg forsiktig om han hadde tanker om det feilte meg noe og isåfall hva?

Åja! sa han, du er veldig tydelig bipolar, det hersker ingen tvil. Han og psykiateren hadde forstått det med en gang, men de måtte bare bli sikre.
Så han dro fram tavle og tegnet og forklarte.
Jeg var visst bipolar type 1. 
Noe jeg den dag idag ikke helt klarer å kjenne meg igjen i, men det passet jo veldig godt den gang.

Da jeg fortalte hjemme om diagnosen min, ble moren min sur og sa at nå skulle jeg vell leve ut diagnsoen min nå. Noe som gjorde at jeg fortsatte å ha en maske på hjemme. For hun trodde tydeligvis ikke på dette tullet. Hun sa jeg måtte passe hva jeg sa, for tenk om jeg ble tvangsinnlagt...

Denne holdningen hjemme har dessverre skapt mye utfordringer for meg og har gjort at jeg så veldig vil rive ned tabuer og stigmatisering. Så jeg fortalte ukritisk til andre om om nyoppdagede lidelse. Jeg vet mange andre me psykiske lidelser kan være likedan, fordi det er en så stor den av hvem vi er, men vi glemmer at det som er helt normalt for oss, det vi lever med og fletter inn i et ellers normalt liv, IKKE er normalt for andre. Og andre sitter bak denne stigmatisringen og tenker gjener at ja jo, det passer jo at hun er bipolar, hun er jo all over the place snakker på innpust og utpust jo og delere ukritisk,

Jo, det var veldig veldig tøft de første årene. Egentlig de neste 12 årene var vanskelige, men dette med å finne meg hjemme i diagnosen og finne meg selv var vell egentlig mest de første 5 årene.
Men det er vanskelig å si egentlig, for det var ikke som om livet mitt var fattig på begivenheter. Begivenheter som preget meg og som trigget enten depresjon eller mani.
Jeg opplevde blandt annet alvolrig voldtekt. En far som fikk hjerneslag så jeg stod på bar bakke. EN sønn som fikk diagnose ADHD oppi alt. INnleggelse på psyk...

Egentlig var jeg veldig heldig at jeg fikk både diagnose og behandling når jeg gjorde, for uten vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet de tingene som kom i rask rekkefølge etterhverandre.

I denne første tiden hadde jeg store svigninger. jeg var veldig manisk eller veldig depressiv. Og jeg mitt fløt inn i disse periodene mine. Jeg fant ut at det å føle meg fremmed, å leve i en boble utenfor paralelt med andre, hørte mye til depresjon eller på vei ned i en depressiv periode, men det kunne og forekomme på vei opp og ned av en mani. Og jeg kjente etter at jeg ikke alltid kjente det sånn.

Jeg hadde jo perioder med ekstrem produktivitet og glede. Jeg følte kroppen min skulle eksplodere med solskinn. Jeg snakket på innpust og utpust og jeg planla. Jeg planla turer, ting jeg skulle lage. OG jeg begynte på et prosjekt, men hadde så mye energi at jeg begynte flere prosjekt samtidig. Så forsvant energien og prosjektene ble ikke ferdig. Dette var vanskelig ift skolearbeid. Det tok mange år og strukturere meg på det. I dag er det noe helt annet.

Når jeg var på vei i depresjon, så kjente jeg at ingen likte meg, når jeg var deprimert, brydde jeg meg bare ikke i det hele tatt hva folk tenkte om meg eller hva jeg tenkte om dem. Jeg hadde nok med å forsøke å finne følelser mot noe som helst. Når jeg var på vei ut av depresjon følte jeg at ingen folk ikke likte meg så godt. Men i mani da elsket alle meg og jeg likte alle. På vei ned fra mani så var det litt som fylleangst, maniangst, jeg følte jeg hadde dritt meg ut og ingen likte meg. Det var veldig vanskelig å leve som en jojo.

Og hver gang jeg gikk ned i depresjon , følte jeg at slik kom det til å forbli alltid, og at ingenting ble bedre noen gang. Eller så ble alle forrige episode med depresjoner forsterket så jeg kun så en lang rekke med depresjoner og at dette var min normal. Hva var vitsen med å leve sånn? Bare være deprimert og ikke finne glede i noe? Ikke kjenne at en er glad i noen?

Så kom jeg utav det og manien kom. Og alt var fantastisk, men på en falsk måte. Jeg trivdes ikke med det heller, for jeg følte jeg mistet kontroll på meg selv.

Men heldigvis har jeg aldri holdt på med rus, for det ville virkelig forverret ting. Det var nok for meg å sortere meg selv og livet rundt meg. Det føles som jeg har satt meg på en berg og dalbane som aldri stopper, jeg er bare med. Jeg har triggere for både mani og depresjon, men dette tok år å finne utav. Og må bli et annet innlegg om hvordan det er å leve med det nå idag.

Det er fortsatt en utfordring, men jeg har jobbet intenst med meg selv. Det har krevd et virkelig dypdykk i hvem jeg er for å sile følelser og rekasjoner, hvordan jeg tolker ting i lys av depresjon og mani, og når jeg mer er bare meg med fravært av begge deler. Det er jo der jeg trives, det er jo der jeg vil være. Jeg kan påvirke i liten forstand, men ellers så er jeg bare på denne turen og har lært meg å fungere gjennom det. Jeg er idag i full jobb, jeg er alene med 3 (4) barn, og jeg bruker ingen medisiner den dag idag. Men jeg har selvfølgelig brukt mye og forskjellige typer medisiner. Jeg må bare kjenne etter nøye hvor jeg er i løypa. Manien e mindre nå enn da jeg var yngre, selv om jeg kan føle solskinn og glede renne ut av meg. Men depresjonene er noe annet. De kan være dype, alvorlige, men jeg har flere mindre alvorlige depresjoner. De kommer ofte med en følelse av at ingenting betyr noe og hva er egentlig vitsen med noe? En ting er å lese den setningen, noe annet er å føle det, å leve det. Fornuften sier, det går over, men fornuften sier også... Men det kommer tilbake.