Jeg ble gift, eller vi ble gift etter 15 år sammen, etter tre barn. Hadde jo ikke tenkt å gifte meg noen gang, kjente på at det ikke var noe for meg. Men så ble det sånn etter 15 år.
Egentlig skulle vi gifte oss allerede i 2008 etter en slags fnisende enighet om det, ikke noe frieri, bare en enighet. Frieri er bare ikke noe jeg higer etter, jeg syns en skal bli enige, men slik er jeg og slik var det den gang i 2007 da vi enda var forelsket. Så vi bestemte oss, høye på livet, og hverandre, at jo neste år skulle vi gifte oss. Dagen etter bestilte jeg vielse i kirken, 21 juni 2008. Jeg bestilte fotograf og jeg bestilte lokale for bryllupsfesten. Jeg kikket i de neste dagene i flere magasiner etter kjole og blomsterbukett. Jeg begynte å tenke på gjester, mat, tale og sanger. For det var klart jeg skulle holde tale. Gjerne noe forhastet, men livet smilte og vi smilte med.
Så stod jeg plutselig der med en positiv graviditetstest i hånden. Det var ikke planlagt. Men det var jo først en positiv overraskelse, for første gang på foralltid føltes livet mitt på stell. Det var klart at baby passet utmerket. Jeg var lykelig, de neste dagene, Dagfinn var lykkelig. Men så kom tankene snikende, oj, hva var det jeg gjorde? Ville jeg dette? Var jeg sikker på dette forjoldet? Jeg hadde jo hastet fryktelig fort inn i det etter forrige forhold. Følelsene føltes ikke helt der, det føltes veldig som en rebound for meg plutselig og nå ble alt veldig avorlig. Det var en kalddusj. Jeg kunne ikke sitte med to barn med to forskjellige fedre og så var det det og gjerne bli alene? Men det føltes og umåtelig feil å ta abort i en alder av 28 år når alt nå var så på stell. Alt føltes feil.
Jeg grublet, når ble jeg gravid egentlig? Mensen var veldig uregelmessig og jeg kunne ikke huske når den var sist. Jeg kom meg raskt til lege og ble raskt henvist til ultralyd for å finne ut hvor langt jeg var på vei. På ultralyden viste det et foster på 12 uker og 1 dag. Ikke at jeg hadde tatt abort, neineinei, men nå var det slått i stein uansett.
Jeg sleit mye med følelser denne tiden, men avskrev det med hormonelle forandringer og at ting gikk tilbake til normalt etter at lillegutt var født. Jeg var jo veldig heldig for var det noe Dagfinn var så var det greit. Det har han alltid vært. Og at han var så greit var nok runnen til at jeg ble i forholdet. Jeg har ikke hatt særlig mange grei kjærester, og jeg har hatt nok av skrekkelige opplevelser. Og jeg tror helt ærlig at min historikk med opplevelser og forhold har gjort meg slik jeg er, eller var den gang i hvertfall, jeg hadde gått fra et dårlig forhold til et annet. Med manipulerende menn i forskjellig grad. Psykisk vold og gasslighting og voldtekt. Jeg var ikke høy i hatten når det gjaldt kjærligheten. Så det at jeg hadde funnet meg en snill mann betydde alt.
Vi fikk en gutt, og livet var herlig. Men de romantiske og seksuelle følelsene bare kom ikke tilbake. Det slet på meg, og jeg vet det slet på Dagfinn. Vi snakket ikke om det, men vi levde sammen og hadde det på vårt vis, godt. Jeg har i alle år vært overbevist om at jeg ikke klarer å føle dype følelser for en annen part, bortsett fra ungene. Jeg har aldri noensinne komt meg forbi forelskelsen. Når den faller bort, faller alt bort og jeg føler ingenting, det er ingen vei videre.
Men jeg nektet å gi meg jeg nektet at det definerte meg, oss. Jeg var jo veldig glad i kjæresten min, jeg ble det mer og mer, selv om romantiske og seksuelle følelser uteble så satte jeg mer og mer pris på ham for hver dag. Han var trygg og god og snill og en god pappa, og jeg kunne vokse, leges og være trygg. Og Dagfinn og tryggheten i han forhold er nok mye av grunnen til at jeg har vært såpass stabil som jeg har vært de siste 20 år. Jeg har hatt mine oppturer og nedturer, mani og depresjon, men Dagfinn har alltid vært der for meg og latt meg være meg, støttet meg og gitt meg kjærlighet.
Han har utalt at det er jo fint å være med ei som er bipolar for da får jeg jo nybakte boller til frokost kl 07 eller nybakt brød til nattmat kl 01.
Han har støttet meg gjennom gode og tunge ting i livet, spesielt de tunge da vi har hatt mange av de.
Som da morfar, pappa og svigerfar alle døde på en tidsperiode på 6 mndr og livet ble crazy vondt, som jeg har skrevet om tidligere.
Så ja, flere barn kom, vi fikk 3 gutter, og jeg hadde en gutt fra før. Det var oss, vi var et team, han var min person, jeg elsket ham jo på min måte. For meg vokste det seg stabilt og trygt og vi var en fin familie Og jeg elsket familien min og livet jeg hadde. Det var ikke perfekt, langt ifra, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme så langt i livet som jeg hadde. Jeg satte pris på hverdagene på tryggheten, på kjernefamilien vår, at det var oss. For meg betydde det å ha en samlet familie så enormt mye. Eldstesønnen min har jo bodd i kofferter, en uke hos oss og en uke hos faren, og jeg ar sett rotløsheten hans, og at det var vondt for ham. Så jeg sa til Dagfinn hvis vi noensinne skulle gå fra hverandre, noe jeg helt ærlig ikke kom til å skje, så måtte ungene ha et fast hjem. Det er mange år siden jeg sa det, sikkert i 2017 eller 2018, jeg vet ikke.
Så kom det året jeg kom inn på jordmorstudiet og jeg var så lykkelig. Dagfinn kom også inn på studie som han ønsket å gå på, men det var pendling noen uker i året og han fant ut helt alene at dette ikke gikk om begge studerte. Så han sa fra seg studieplassen, noe jeg syntes og syns fortsatt er veldig trist. Han sa at han visste når han ble sammen med meg at jeg ville bli jordmor så jeg hadde førsteretten. Han har aldri fått tatt den videreutdanningen. Og helt ærlig, det gjør meg trist. Han kom inn på det flere år etter, men av helt andre grunner så passet det ikke å gå på det da heller, det var det året han gikk, så det ble for vanskelig. Det er synd, jeg håper han får tatt det, om han vil fortsatt.
Covid kom, og jeg tor nok eller jeg mistenker at det var her starten på slutten for oss kom. I hverdagen, i slitet, i hjemmeskole, kjemmekontor og hjemmebarnehage og jeg som kunne hjelpe lite til med alt dette. Min hverdag var på jobb på sykehjem eller i praksis som jordmorstudent eller på universitet. Jeg kunne ikke være mer borte fra studiet og praksis enn før covidtid, da strøk jeg studiet. Det var en vanskelig tid for oss, som for alle, og covidbrudd er ikke ukjent. Men jeg hadde ikke trodd det skulle skje med oss. Jeg tenkte at om jeg beit tennene sammen og kom meg gjennom studiet så ble alt bedre, hverdagen, økonomien og tiden vi hadde sammen. Og det ble jo det, men bruddet var allerede startet. Jeg ble gjerne for opptatt av meg selv, jeg ble gjerne for opptatt av å se framover og ikke her og nå. Men jeg merket at Dagfinn ble mer og mer tungsindig, men jeg håpet at tiden etter studiet og etter covid skulle bli så bra at alt ble bra. Jeg lovet at vi skulle reise mye og til plasser vi ikke hadde vært, bare jeg ble ferdig.
Så da jeg var i på siste året av studiet spurte jeg Dagfinn om vi skulle gifte oss i september det året, for da hadde vi vært sammen 15 år, og for meg virket det som trygt å gifte seg, jeg var helt sikker på at vi var trygge i forhodet vårt og ungene hadde mast om hvorfor vi ikke var gift. Så for meg, det å gifte seg var ikke pga romantiske tanker og et brennende ønske, det var for familien, for ungene og for et sikkert forhold. Men jeg var kanskje litt frekk og freidig for jeg hørte om ledig tid på tinghuset før jeg hørte med Dagfinn. Kanskje det er her folk vil tenke at jeg tok forholdet for gitt, men jeg følte mest av alt at forholdet var sikkert og jeg antok at vi var på bølgelengde. Men vi har ikke vært flinke å snakke om følelsene våre, men vi har vært gode i hverdagene.
Så Dagfinn sa bare javel okei. Jeg ventet heller ikke mer. Skulle gjerne ha tenkt litt over svaret, men svaret var veldig ham, så jeg tenkte ikke så mye over det.
Vi giftet oss den 25 september 2021. Det var den dagen Norge åpnet etter covid. Det visste vi jo ikke, men det ble en mega flott dag og veldig spesielt da vi alle kunne klemme og danse, noe som ikke lå i kortene på fredagen da vi planla borsetting med 1 meters avstans. Det var ikke et stort bryllup, 23 stykk. Det var perfekt. Jeg tror den som syntes det var mest stas var lillegutt på 6år. Ingen hadde så fin prinsessemamma som ham, han snakker enda om den dagen. Dagfinn holdt en nydelig tale, hvor han lovte han ihvertfall aldri kom til å gå fra meg. Noe som jo er synd egentlig, da ungene husker dette veldig godt og ihvertfall minsten minsten har stilt spørsmål om dette i ettertid, Hvorfor gikk pappa? Han sa jo han aldri skulle gå fra deg?
Som jeg lovet sa reiste vi mye etter jeg ble ferdig utdannet. Jeg hadde tatt opp studielån og brukte noen av dette til bryllupp og resten til å reise for, samtidig som jeg hadde greit med feriepenger i 2023, det var det store reiseåret. Vi reiste til New York 10 dager i forbindelse med vinterferien, Marrakesh 2 uker på sommeren, Danmark i påskeferien og Danmark i høstferien og Gdansk som en liten førsjulstur. Pluss jeg reiste med eldstegutten Amsterdam en helg som bursdagsgave til ham og jeg reiste til London før jul med noen kollegaer. Jeg trodde jo vi hadde det godt, at vi nå kunne leve livet, at vi kunne ta igjen det tapte fra covid, den vanskelige tiden. Men allerede den høsten var bruddet begynt for alvor, jeg bare visste det ikke.
Jeg forstod ikke hvorfor Dgafinn ble så skikkelig veldig sur når jeg hadde bestilt tur 3 uker til Vietnam for sommeren 2024. Jeg bestilte turen i februar samme år, og det var en feiltagelse, men jeg tenkte at jeg avbestiller ikke fordi det blir en kjekk tur. Men istedet for at Dagfinn lo av hvor ultrateit jeg hadde vært som klarte ved en feiltagelse å bestille denne turen, så ble han sint, veldig sint. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for slik hadde han aldri reagert på mine impuls ikke impulsdumheter før ila 1 år sammen.
Men ettersom våren skred fram forandret Dagfinn seg mye, ikke litt som han kanskje tror selv, men mye. Ha begynte å trene mye og gå lange lange turer. Hvis jeg ringte ham på disse turene var han smørblid, noe han bare aldri var eller hadde vært når jeg ringte ham.
I april det året sa jeg til en kollega at enten var Dagfinn kommet i en midtlivskrise eller så hadde han funnet seg ei annen. Eller aller helst begge deler. Men jeg tenkte jo at han kom til å si det til meg, for jeg trodde fullt og helt på respekten i forholdet. Så jeg ventet, litt panisk til tider, for tenk om han gikk fra meg? Det var en vanskelig i tide, men jeg stolte på ham, at han ville gjøre det rette, han ville fortelle det til meg, vi ville gå til parterapi, vi ville ordne opp på en eller annen måte. Eller dette blåste over, men han ville i hvertfall si noe til meg
Nå skal jeg være veldig forsiktig med å utale meg om noe her, dette er min side og hva som har skjedd og når og hvorfor det ble sånn er ikke 100% sikkert, dette er mine tanker og vi har egentlig aldri snakket om det. Noe som er trist.
Men 2 uker før vi skal dra til Vietnam i 3 uker i juli, så sender Dagfinn ungene ut. Jeg er mellom nattevakter på sykehuset og skal på jobb om ikke lenge. Han forteller meg at han vil flytte, han vil skille seg og at han har funnet ei annen. Kort fortalt. Jeg blir ikke sjokket, men jeg blir det, flytte? Skillsmisse? Hva? Jeg er ikke så opptatt av at han forteller at han har funnet ei annen, men mer at han vil skilles. For dette hadde jeg aldri trodd, jeg hadde jo skjønt såpass, men jeg tenkte vi kom til å ordne opp, jeg var klar til å ta i et tak, til snakke til å gå i terapi, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi tenkt at han ville gå uten å ha prøvd. Uten å ha snakket med meg uten i vise respekt for meg eller forholdet. For en ting skal være helt sikkert er at han ikke har vært alene i foldet vårt, det han har manglet har også jeg manglet, men jeg trodde vi hadde noe bra, noe fint, noe trygt. Så jeg ble sjokket.
Og jeg kjempet ikke for forholdet, det var ikke vits kjente jeg. Han hadde funnet noe han trodde han trengte mer enn det han hadde, det skjønte jeg med engang. Han fortalte han hadde laget alvorlige planer uten å ta hensyn til forholdet vårt eller meg, ungene hadde han tenkt litt på, men det var tydelig at han planla i forelskelse. Jeg kjempet ikke, for dette var første gang på 18 år Dagfinn fortalte noe han var så bestemt på så jeg visste han mente det. Men jeg var helt ærlig sjokket. Vi hadde jo nettopp giftet oss, hva med ungene?
Bare for å si dette med en gang, jeg tror ikke han fysisk har vært utro, det sa han selv og jeg velger å tro på ham, så ikke tenk det. Men mentalt hadde han vært det og for meg var det verre. for det fysiske er en ting, men det mentale, psykiske er en helt annen side. For meg.
Vi bestemte oss for ikke å si noe til ungen og reise på ferie, noe som gikk, vi hadde jo vært sammen i 18år og var en familie. Turen var fin den, men den ble ikke som jeg hadde tent, jeg hadde jo disse 2 siste ukene til å planlegge hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle. For hotellet kanselerte oss i disse ukene så planer måtte legges, men jeg hadde ikke hodet med meg til det. Men det ble en opplevelse jeg er glad vi hadde.
Det gikk noen uker etter at vi kom hjem før vi sa det til ungene. De tok det greit nok.
Jeg skulle bo i huset og Dagfinn flytte ut. Jeg jobber natt, så samværet ble nettene jeg jobbet, så de er hos meg og han kommer og sover i huset når jeg jobber. Det er en god ordning for ungene, faren bor rett i nærheten, og vil de finne på noe med ham så gir de beskjed. Det er en god ordning for ungene og forsåvidt meg også, men det gir ikke rom for å finne ny kjæreste, men det ønsker jeg heller ikke. Det får komme om det kommer.
Dagfinn flyttet ut 6mndr etter han kom med nyheten, det var kravet mitt, for å bo i huset var jeg avhengig av å leie ut leiligheten i huset og den måtte pusses opp.
Så den dagen jeg fikk leieboer så flyttet Dagfinn ut, 1 januar 2025.
Nokså smertefritt, ungen hadde vennet seg til tanken, vi hadde snakket med ungene om det. Men vi hadde ikke snakket oss i mellom.
Og er det noe jeg vil sette fingeren på som er negativt er at vi ikke ha snakket om det.
Da han fortalte meg han ville gå, så hadde han jobbet med dette i hodet i nesten 1 år, det var ikke noe nytt, det var noe som vokste fram. Selv om jeg ante han hadde truffet ei annen, så var tanken på brudd aldri i tankene mine annet som en skrekktanke, tenk om han faktisk vil gå? Men ikke etter å ha snakket gjennom ting ihvertfall. Jeg tenkte jo alltid at respekten og samtalen ville være der.
Så den dagen han sa det til meg var han ferdig, jeg merket sterkt denne flyttingen av lojalitet fra meg til ei annen. Men JEG startet prosessen den dagen. Og en kan ikke nekte for en viss form for benektelse når vi var på ferie sammen, og sorg da vi kom hjem. Og sinne, men jeg var ikke klar til skikkelig å snakke om det, eller ihvertfall ikke å ta det opp, jeg kjente veldig på at dette var noe han måtte snakke om med meg, men jeg tenkte like lite som ham at vi var på forskjellig stadie. Han var ferdig, jeg var i starten på å aksepter det. Han hadde snakket seg ferdig med en annen person, mens jeg trengte å snakke om det å få ting på plass. Det kunne blitt et veldig fint og vennskapelig brudd, jeg bærer ingen nag til det som skjedde. jeg er veldig takknemlig for den han har vært for meg.
Men, det er et stort men her som jeg nå etter to år sliter veldig med. Jeg klarer ikke slå meg til ro med at vi ikke har snakket gjennom ting. Jeg ga til slutt opp at han skulle komme til meg å ta det opp, så jeg tok det opp en dag på tidlig høsten det året, men jeg ble så kraftig avfeid på at dette var vi ferdig med at jeg satt målløs igjen, for meg så startet det jo nå, men han var ferdig.
Jeg har ikke klart å slå meg til ro med at vi ikke har snakket gjennom dette snakket det ferdig, 18 år sammen, det er lenge. Så skal han bare si at nå er det over, ikke snakke om det så forvente at vi skal finne en ny normal. Mangelen på respekt jeg føler han viser meg er enorm.
Så selv om vi har laget en ny normal som fungerer, så kunne det vært så mye bedre. Hadde han bare vist meg respekt og snakket med meg når jeg var klar for det, når bruddet var et faktum for meg. Jeg har aldri fått sagt noe om mine tanker, min side, mens han har fått sagt det han hadde å si. Så jeg gjorde det enkelt for ham. Men selv o han har kommet seg videre og har følelser fro ei annen over snart 3 år nå, så er veg fortsatt ikke ferdig. Det ble aldri avsluttet. Og det er ikke for å være stygg eller bitter, men det er en realitet. Vi har vært gjennom mye sammen, vi har hatt noe ekte, vi har barn sammen, 18 år med levd liv sammen. Og ikke et ord har jeg fått sagt. Jeg har sagt at jeg ikke var enig i at han skulle flytte ut dagen etter han sa det til meg, men som han sa, jeg kunne være så uenig jeg ville men det var sånn det ble.
Så alle mine resurser i meg har gått til å ta meg av ungene, for at det skal få en ny levelig normal. Jeg har strukket meg lengre enn langt for dette og er fornøyd med egen innsats.
Jeg lovde ungene våren før dette skjedde at nå skulle jeg jobbe mye mindre for å tilbringe mer tid med dem, for jeg har alltid jobbet mye ekstra. Dett tar minsten opp av og til, han spør meg om jeg ikke skulle jobbe mindre som jeg sa. Men da må jeg si som det er da, at da jeg sa det var livet annerledes, nå er jeg alene og MÅ jobbe mer enn jeg egentlig vil for å få råd til å bo her vi gjør. Og i det store og det hele er jeg fornøyd med at jeg har den jobben jeg har.
Som lederen min sa "Du er heldig du ble jordmor så du kan sitte i situasjonen du gjør økonomisk".
Og ja, jeg er evig takknemlig for at jeg fikk utdannelsen min, jeg vet ikke om jeg hadde fått det til uten ham. Og jeg har det mye bedre som meg når jeg endelig har fått denne utdannelsen.
Jeg er en helt annen person i andre enden av dette forholdet. For det første, jeg er blitt voksen.
For det andre, jeg har god kontroll på min psykiske helse. Jeg er bipolar, det vil jeg alltid være, men jeg skjønner meg selv på en helt annen måte, som gir trygghet og ro. Det er dog tøft å ha depresjoner nå å ikke ha noen hjemme som støtter. Det føles ensomt og tungt og skummelt.
Jeg er økonomisk stabil og klarer å sitte med hus og bil og ferier og pusse opp og 4 gutter. Det er ikke lett, men det går.
Jeg er fornøyd med egen innsats i livet, på hvor langt jeg er kommet, den jeg har blitt. Jeg føler meg ikke lenger som en ingen. Jeg er noen, jeg har noe å bidra med som teller.
Nå har jeg vært alene, singel ihvertfall i snart 2 år. Jeg ønsker ikke noe forhold. Jeg er på tinger for syns skyld, men har aldri truffet noen av interesse. Jeg er bare ikke der at jeg ønsker, da blir listen så høy. Og hva har jeg å tilby, mye, men jeg har også kaos, unger hele tiden, jobber 150% og er noe ustabil mentalt, ikke egentlig, men jeg har mine utfordringer. Men mest av alt vil jeg bare være for meg selv, jeg føler meg ferdig med menn, jeg har aldri fått det til. Dukker det opp noe, så gjør det det. Og om det ikke gjør det så er det nok helt okei det og.
