Bipolar, da jeg fikk diagnosen.

 

Mitt jeg er delt i to,

kløyvet

men ikke i like deler

De fleste rundt meg vet at jeg er bipolar. Det var en tid da alle visste, om du kjente meg godt, eller om du akkurat hilste på meg. Jeg ønsket ingen hemmeligheter rundt det, jeg ønsker å gruse stigmatiseringen, jeg ønsker å kjempe for at mennesker med med denne lidelsen skal bli sett på som normale mennesker. Slik var jeg, og på en måte er jeg slik enda, med forbehold. For mye åpenhet, for tidlig, kan gå mot sin hensikt og man kan bygge opp under fordommer om personer med denne lidelsen. Jeg er en svært åpen person, som har opplevd mye i livet, noe jeg skriver om her. Jeg har alltid en og 10 historier på lur. Men når det gjelder at jeg er bipolar, har jeg lært å vokte ved nye bekjentskap, jeg vil de skal se meg først, hvem er Lene, hva har hun å by på? Så etter en tid kan jeg heller dele, og da deler jeg som om det er det mest naturlige i verden, fordi det er det, for meg. 

Jeg har diagnosen bipolar,men jeg ER ikke diagnosen min, jeg er et helt vanlig menneske som lever med en utfording, jeg lever MED det ikke I det. 

I dette innlegget vil jeg dele om da jeg fikk diagnosen, da jeg var 18 år. Diagnosen og leve med dens utfordringer ha vært en del av hele mitt voksne liv. Den får ikke definere meg, og jeg ønsker helst ikke at du heller definerer meg slik. Jeg er bare meg. og nå vil jeg fortelle hvordan det startet.

Jeg vet ikke nøyaktig når det startet, og jeg vet heller ikke hvor grensene går mellom min personlighet og min lidelse. Så jeg vil dele, og du kan gjøre opp en mening. Jeg sier jeg ikke helt vet hvor grensene går mellom personlighet og lidelse pga både mani i depresjon bygger og om eller svekker deler av meg, min måte å tenke på og ta inn verden. Så det kan være vanskelig å vite om det er min personlighet som blir svekket eller forsterket, eller om det er disse motpolene som bipolaritet er, som får fram ting i meg jeg eller skjenner lite på. Etter mange år, tror jeg at det er meg, som srtyrkes eller svekkes. Jeg skal fortelle mer om det så du ser hva jeg mener.

Jeg vet ikke om frøet ble sådd i barndommen og spirte i ungdomstiden, men det er ihvertfall slik det føles når jeg ser tilbake. 

Jeg var et kronisk sykt barn, og at jeg overlevde barndommen var ikke gitt. Jeg var inn og ut av sykehus, mye medisiner, mye vondt, mye redsel, mye dødsangst, som jeg dengang ikke kunne sette ord på. Jeg var et usikkert barn, men jeg var også livlig og glad og sprudlende med de rette menneskene, og veldig  sjefete, også med de rette. Akkurat som jeg kan være nå også.

Mye skjedde i barndom og ungdomstid, og jeg har nok hatt en sårbarhet for depresjon i meg.

Jeg fikk ikke lett venner, noe jeg har syntes har vært vanskelig hele livet.

Da jeg smøg inn i ungdomstiden, ble det nye utfordringer, mye usikkerhet rundt meg selv. Hvem var jeg? Jeg var veldig usikker, jeg var den stille jenta i klassen. Men med de rette så var jeg fortsatt sprudlende og utadvendt. men nye settinger har alltid gjordt meg usikker. Man skal prestere så mye, så rett, på så kort tid, for at folk skal akseptere en. Dette har jeg kjent på alltid, så dette er en del av meg. Regner jeg ihvertfall med.

Men jeg opplevde flere ting som var vanskelige, ting jeg ikke turde å sette ord på, og hvem skulle jeg snakke med om det?  Jeg opplevde til tider tungsind, allerde i ungdomstiden, jeg vil kalle det depresjoner når jeg ser tilbake. Men jeg kan ikke stille diagnoser.

Men ungdom ble jeg, og nye bekjentskaper fikk jeg. Jeg var en vilter ungdom, kevde høyt på livet, men ble fort såret. Det kunne være feil ord eller et blikk som slo beina under meg og mørket slukte meg. Jeg hadde mye vanskelige følelser, jeg svingte mye, men mest mellom ussikerthet til meg selv, likte folk meg? akseptrte de meg? jeg var vell ikke noe å like? Men når folk aksepterte  meg var jeg helt apekatt og solskinn. 

Men det vokste frem en følelse i meg i ungdomstiden, som ble sterkere og sterkere. Jeg følte jeg var så anderledes, det var som om det var koder i livet, alle forstod de, men ikke meg. Jeg følte meg utenfor, selv om jeg var midt i. Jeg hørte ikke hjemme. Det var litt som min verden var paralell med verden, jeg nådde bare ikke helt inn. Jeg levde i en boble, på utsiden.

Jeg kjente mer og mer at ting ikke stemte, jeg hadde gode periode, jeg kunne være full av sprell og soskinn, og jeg kunne føle meg fremmed og ikke akseptert, lei meg, nedtrykt. Jeg tor jeg var 13 år første gang jeg virkelig følte på det.

Men når jeg ser tilbake på ungdomstiden, så ser jeg mest denne fremmedfølelsen, at jeg ikke er lik alle andre. Jeg bare hører ikke hjemme.

Jeg forsøker å snakke med mamma, men vokabulæret mitt rundt dette er lite, og hva skal jeg si? Skal jeg røpe at jeg ikke hører hjemme? Hvor? I verden?

Men mamma forstår på sitt mammavis. Og hun forsøker å hjelpe meg, på sitt vis. SOm ble helt fullstendig feil. Og dette bidro egentlig til å gjøre ting verre.

Istedet for å ta meg med til en lege, PPT what ever. Så dro hun meg rundt på al slags alternativ terapi. Jeg tror jeg har prøvd det meste, healing, engelkort, akkupunktur, naturmedisin, tarotkort, sjelvandring.... For de rette er nok dette fint. Men for meg ble feil.

Jeg følte ikke jeg ble tatt på alvor og alt dette bidro til å få meg til å føle jeg ikke hørte hjemme. Ingenting hjalp jo. Men hva vet en 14.15 åring om behandling for hva som virker eller ikke?

På videregående tok jeg selv kontakt med PPT, det hang plakater på plakater på skolen om PPT. Om ens indre liv. Har du selvmordstanker? Skulle du hatt noen å snakke med? osv.

Problemet mitt,jeg var så usikker, jeg turde ikke snakke om tingene, for jeg var så redd for at folk skulle tenke jeg var rar eller ikke forstå meg.

Min første samtale på PPT, eller PUT som det het, var med en ganske høygravid dame. Noe som gjorde at jeg hadde vansker med å åpne meg for neste gang, var det kanskje en ny person der hun satt, og jeg måtte starte på ny, bli dømt, på ny.

Jeg tuller ikke nå jeg sier at hun stilte alle de feil spørsmål, og svarte alle de feil tingene, som gjorde at jeg følte meg enda verre. Nå husker jeg jo ikke hva som ble sagt, men jeg husker hvordan det fikk meg til å føle meg. Feks når jeg fortalte at jeg følte jeg ikke hørte hjemme, så fikk hun meg virkelig til å føle meg fremmed og rar, hun bygget bare opp om det jeg allerede tenkte. SÅ keh møtte ikke opp til neste time. Det hadde jo bare gjort alt verre. Det var bedre å bare skjule dette helle, late som, da ble det lettere å være blandt folk.

Årene gikk. Jeg ble gravid da jeg var 17 år, og fikk baby da jeg var 18 år. Når jeg ser tilbake hadde jeg nok barseldepresjon. Jeg hadde vanskelig med tilknyttning, noe som bare bekreftet hva jeg egentlig visste, at jeg ikke hørte hjemme her. Men jeg hadde jo veldig gode dager også, og jeg hadde god hjelp av foreldrene mine. Jeg var alenemor. Jeg snakket litt med mamma om tankene mine, hvor hun sa at dette var ting vi ikke snakket om, det kunne jo være jeg havnet på psyk og aldri kom ut igjen. 

Så det var ikke noen støtte på den mentalefronten hjemme.

Da jeg var 17 år ble jeg praktikant for en liten gutt. Og etter at jeg fikk baby selv, ble moren til gutten og jeg venner. Hun var 10 år eldre enn meg, og hun var bipolar. Jeg passet ungen hennes for at hun skulle gå på jobb, hun var veldig kjekk, og hun lo mye. Men enkelte dager gikk hun ikke på jobb, hun bare sov. Jeg syntes det var merkelig.

Men hun var inngangsporten min. Her traff jeg noen som ikke var a4. Jeg hadde spørsmål. Fordi hun gikk til psykolog. Og jeg hadde spørsmål rundt det, hvordan kunne jeg få psykolog? Trodde hun jeg trengte psykolog? Jeg tenkte ikke jeg var bipolar, men vi hadde mange fellestrekk. Hun snakket mye, men jeg spurte mest spørsmål. Men etterhvert åpnet jeg meg mer for henne enn  noen andre før henne. Hun ga meg navnet på psykologen sin og sa jeg måtte til legen min å få henvising.

Og det gjorde jeg.

Jeg kom faktisk ganske raskt inn, men så var det fult hos ham, så det var bare flaks for meg, han hadde en klient som hadde sluttet å gå til ham. Psykologen var en gammal traver, jeg tror han var 60år, og brennende opptatt av feltet. Han var privat, men med offentlig støtte. 

Det var nytt for meg dette med psykolog. Jeg møtte på venterommet, men der var det jo ingen. Hos lege eller tannlege var det jo alltid stappfult av ventene. Men her var jeg alene.

Dette gjorde meg engstelig, tenk om jeg ikke hadde time idag? Tenk om jeg var på feil plass? Jeg var helt forknytt. 

Tiden kom, og tiden gikk.

Det gikk 15 min, 20 min, da det var gått 30 min over avtalt tid, banken jeg på døren.

Jeg var veldig, veldig engstelig. Psykologen rev opp døren og så på meg granskende "hvem er du?"

Jeg sa hvem jeg var og at jeg hadde time, hvor han sa at nei, det hadde jeg ikke, jeg var på feil dag. 

Han så nok noe da, i meg, som kanskje bare flinke psykologer ser. Jeg sier flinke, dyktige, mottakelige, for jeg har vært hos mange i etterkant, men ingen som ham.

Jeg fikk følge inn og satte meg ned.

Han ringte til sin neste klient og lurte på om det var mulig å flytte timen han hadde om 30min. 

Så slik startet det. Eventyret.

Jeg var der i 1,5 time. ila den timen tok han meg alvorlig, stilte meg gode spørsmål, fikk meg som ikke kunne ordlegge meg, som ikke turde å snakke, til å snakke, sette ord på ting. Han har lært meg flere viktige ting her i livet, som jeg har tatt med meg. Blandt annet så sa han at jo flere ord du kan, jo bedre du kan sette de sammen, jo bedre kan du få andre til å forstå hvordan du har det.

Enkelt og sant, og jeg har levd etter det siden.

Men istedet for å få meg til å føle meg fremmed, føle meg i veien og ubetydelig så gjorde han noe som ingen andre hadde gjort før ham og ingen etter, han så meg. Han lyttet, han nikket, han stilte små, men riktige spørsmål for å få meg til å fortelle mer.

Så siterte han en dikt til meg

"Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig..."

Han sa at jeg minte ham om dette diktet av Sigurd Obstfelder.
Og jeg gikk til han i 13 år, av og på, noen ganger 3 ganger i uken, noen ganger 3 ganger i halvåret. Og han siterte  diktet til meg flere ganger.

Den første timen der, så så han meg, og han anerkjente meg og mine utfordringer, han fikk meg til å føle meg normal bare med utfordringer, han bekreftet såpass. Han ringte til en psykiater og fikk meg inn der dagen etter og sa at jeg hadde akutt behov for oppfølging.
Og jeg fikk time de to første ukene, annenhver dag hos ham og hos psykiater, dette ordnet de på telefon.
Sånn en snarvei i systemet har jeg aldri noensinne opplevd etterpå.

Det gikk noen uker, så ble jeg satt på medisiner hos psykriater. Jeg visste enda ikke hva som feilte meg, men de hadde visst ideer. Så ja tok bare imot hjelpen. Mange som er bipolare har nok vært gjennom mange prøverunder med medisiner, for det kan være vanskelig å medisinere, finne riktig medikament, og videre riktig dose. Det er mye bivirkninger. Og det ble ikke full klaff på først forsøk, men jeg gikk på dem en stund, jeg følte meg rar, men bedre. Men litt blottet for følelser, men følelsen av fremmedhet var mer borte nå.

Etter noen måneder hos denne psykolgen så spurte jeg forsiktig om han hadde tanker om det feilte meg noe og isåfall hva?

Åja! sa han, du er veldig tydelig bipolar, det hersker ingen tvil. Han og psykiateren hadde forstått det med en gang, men de måtte bare bli sikre.
Så han dro fram tavle og tegnet og forklarte.
Jeg var visst bipolar type 1. 
Noe jeg den dag idag ikke helt klarer å kjenne meg igjen i, men det passet jo veldig godt den gang.

Da jeg fortalte hjemme om diagnosen min, ble moren min sur og sa at nå skulle jeg vell leve ut diagnsoen min nå. Noe som gjorde at jeg fortsatte å ha en maske på hjemme. For hun trodde tydeligvis ikke på dette tullet. Hun sa jeg måtte passe hva jeg sa, for tenk om jeg ble tvangsinnlagt...

Denne holdningen hjemme har dessverre skapt mye utfordringer for meg og har gjort at jeg så veldig vil rive ned tabuer og stigmatisering. Så jeg fortalte ukritisk til andre om om nyoppdagede lidelse. Jeg vet mange andre me psykiske lidelser kan være likedan, fordi det er en så stor den av hvem vi er, men vi glemmer at det som er helt normalt for oss, det vi lever med og fletter inn i et ellers normalt liv, IKKE er normalt for andre. Og andre sitter bak denne stigmatisringen og tenker gjener at ja jo, det passer jo at hun er bipolar, hun er jo all over the place snakker på innpust og utpust jo og delere ukritisk,

Jo, det var veldig veldig tøft de første årene. Egentlig de neste 12 årene var vanskelige, men dette med å finne meg hjemme i diagnosen og finne meg selv var vell egentlig mest de første 5 årene.
Men det er vanskelig å si egentlig, for det var ikke som om livet mitt var fattig på begivenheter. Begivenheter som preget meg og som trigget enten depresjon eller mani.
Jeg opplevde blandt annet alvolrig voldtekt. En far som fikk hjerneslag så jeg stod på bar bakke. EN sønn som fikk diagnose ADHD oppi alt. INnleggelse på psyk...

Egentlig var jeg veldig heldig at jeg fikk både diagnose og behandling når jeg gjorde, for uten vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet de tingene som kom i rask rekkefølge etterhverandre.

I denne første tiden hadde jeg store svigninger. jeg var veldig manisk eller veldig depressiv. Og jeg mitt fløt inn i disse periodene mine. Jeg fant ut at det å føle meg fremmed, å leve i en boble utenfor paralelt med andre, hørte mye til depresjon eller på vei ned i en depressiv periode, men det kunne og forekomme på vei opp og ned av en mani. Og jeg kjente etter at jeg ikke alltid kjente det sånn.

Jeg hadde jo perioder med ekstrem produktivitet og glede. Jeg følte kroppen min skulle eksplodere med solskinn. Jeg snakket på innpust og utpust og jeg planla. Jeg planla turer, ting jeg skulle lage. OG jeg begynte på et prosjekt, men hadde så mye energi at jeg begynte flere prosjekt samtidig. Så forsvant energien og prosjektene ble ikke ferdig. Dette var vanskelig ift skolearbeid. Det tok mange år og strukturere meg på det. I dag er det noe helt annet.

Når jeg var på vei i depresjon, så kjente jeg at ingen likte meg, når jeg var deprimert, brydde jeg meg bare ikke i det hele tatt hva folk tenkte om meg eller hva jeg tenkte om dem. Jeg hadde nok med å forsøke å finne følelser mot noe som helst. Når jeg var på vei ut av depresjon følte jeg at ingen folk ikke likte meg så godt. Men i mani da elsket alle meg og jeg likte alle. På vei ned fra mani så var det litt som fylleangst, maniangst, jeg følte jeg hadde dritt meg ut og ingen likte meg. Det var veldig vanskelig å leve som en jojo.

Og hver gang jeg gikk ned i depresjon , følte jeg at slik kom det til å forbli alltid, og at ingenting ble bedre noen gang. Eller så ble alle forrige episode med depresjoner forsterket så jeg kun så en lang rekke med depresjoner og at dette var min normal. Hva var vitsen med å leve sånn? Bare være deprimert og ikke finne glede i noe? Ikke kjenne at en er glad i noen?

Så kom jeg utav det og manien kom. Og alt var fantastisk, men på en falsk måte. Jeg trivdes ikke med det heller, for jeg følte jeg mistet kontroll på meg selv.

Men heldigvis har jeg aldri holdt på med rus, for det ville virkelig forverret ting. Det var nok for meg å sortere meg selv og livet rundt meg. Det føles som jeg har satt meg på en berg og dalbane som aldri stopper, jeg er bare med. Jeg har triggere for både mani og depresjon, men dette tok år å finne utav. Og må bli et annet innlegg om hvordan det er å leve med det nå idag.

Det er fortsatt en utfordring, men jeg har jobbet intenst med meg selv. Det har krevd et virkelig dypdykk i hvem jeg er for å sile følelser og rekasjoner, hvordan jeg tolker ting i lys av depresjon og mani, og når jeg mer er bare meg med fravært av begge deler. Det er jo der jeg trives, det er jo der jeg vil være. Jeg kan påvirke i liten forstand, men ellers så er jeg bare på denne turen og har lært meg å fungere gjennom det. Jeg er idag i full jobb, jeg er alene med 3 (4) barn, og jeg bruker ingen medisiner den dag idag. Men jeg har selvfølgelig brukt mye og forskjellige typer medisiner. Jeg må bare kjenne etter nøye hvor jeg er i løypa. Manien e mindre nå enn da jeg var yngre, selv om jeg kan føle solskinn og glede renne ut av meg. Men depresjonene er noe annet. De kan være dype, alvorlige, men jeg har flere mindre alvorlige depresjoner. De kommer ofte med en følelse av at ingenting betyr noe og hva er egentlig vitsen med noe? En ting er å lese den setningen, noe annet er å føle det, å leve det. Fornuften sier, det går over, men fornuften sier også... Men det kommer tilbake.