I am losing myself

I just want to crawl up in a fetal position and stare at the wall, or close my eyes shut and try not to think, not a thing, nothing..
There is an invisible mountain of unfelt feelings that are fighting for space in my head.
They crawl and scratch behind my forehead and interferes with my vision... that gets all blurry.

A solid lump is aching in my chest, 10 cm below the hollow of the throat.
It radiates like a sun thru my body, a dark absorbing sun, a black hole that sucks in all emotions, 
leaving a void so huge that I just want to scream my lungs out, 
scream till my throat is sore and aching, and no sound no longer exists in me at all.

I want to rip it out! 
I want to tear it from my chest and step on it, 
I want to cry and scream at it.. 
But there is nothing I can do..

I put myself in a mental fetal position and search deep within myself for a happy mask to put on my face so no one can see, 
although I feel that tese feelings I have is like a vibrating layer on my skin, 
on my soul... 
On my very self. 
But I know that no one can see this, so I put on a mask adapted to the environment, 
a mask that does not reflect my own inner struggle.

These crawling feeling, these emotions steals all my strength, 
so I can not feel,
I can not act or do as I want to do. I am a slave to my own dark emotions.

I curl up in a mental fetal position, 
and wait.

Wait till my emotional storm pases by.
I wait...

In the meantime

I am loosing myself

I..am.. loosing.. my.. self.....

Years

First came the years of denial, two of them I think.
They were erased by the bitter years of mistrust and self loathing, and shame.
A shame so great that it was palpable. 
Like an extra layer on my skin.
It reminded of the outer layer of an onion, dry, ugly and of no use.
The mistrust, and the self loathing was replaced by fear, but the shame walked in my shadow, it grew, every year, it grew.
The years of fear… 
A memory, never far away, always there, in close reach.
In nightmares, in the dreamless sleep
and in the waking hours,too.
Always there.
Fear.
The years came and went, and along the years I've made a few friends,
Shame and fear were the greatest of them all.

The years went on,
My friends stayed true.
They were watching me, guiding me, whispering in my ears…
Until one day I felt myself break…
And a million tears poured out.
They fell so loudly that forgotten friends re-entered my life.
Denial, self loathing and bitterness.
Death was lurking in the corners,
I never knew him from the years that had passed,
But the year that followed, he tried to befriend me so hard
That it almost shattered me to fine, grey dust.
Almost.
Death is a persuasive friend.
He is an only friend.

At the end of that year, I was tired of running, tired of hiding,
So, so tired of avoiding friends, and almost friends.
I stood up and spoke with a voice clear as a day in spring, 
Gently and with respect I spoke the words.
And as I turned to leave, I felt a warm tingling in the base of my neck,
Fully turned around, I stood face to face with my truest, and best of friends.
Hope.

____________________________________

Når jeg prøver å sette ord på følelser kan det komme ut som dette.
Det føles helt greit.

Feeling everything, but nothing at all

Like dust in a storm
Like tears hidden in a bowl of cereal
In the morning,
Like bitter wounds never shown,
and never cared for.
Like the ocean to the hermit
living in the far away mountains.
Like a small starshot in daytime
And the tiny cloud in the pitch black night.
Like all of this and more that’s either forgotten,
Or never seen.

Like one single ant
in one giant anthill,
Like the cries of a stillborn child,
Never heard
and never comforted.
Like silent tears
felt in front of a blind man.
Like the sound of your shattered dreams
And like a song form a mute choir.
Like all of this and more that never were
nor will ever be.

Like all of this,
And more…

_____________________________________________

Poeten Lene, heh..
Det var bare et dikt jeg skrev i natten.
Ikke fordi jeg ikke føler noe, men fordi noen ganger blir jeg så utrolig tom innvendig,
det er (som jeg sikkert har forklart 1000 ganger før) som om jeg ikke føler noe for noe.
Men det er en forbigående tilstand, følelse, kall det hva du vil.
Men den er såpass sterk at jeg kan minnes den nå når det til og med ikke er slik.
Derfor, et dikt i natten.
Siden jeg ikke har bedre ting å gjøre?
Som å sove kanskje..

Hvis jeg ikke...

Jeg laget dette bildet for en stund siden.
Diktet fant jeg på nettet, det har jeg ikke skrevet selv, men jeg likte det fikk meg til å tenke på de personene jeg er virkelig glad i og hvor sant disse linjene er.
Enkelt, men det rommer så mye.
Det enkle er vel ofte det beste.

Så jeg laget dette med tanke på de som står meg nær, de jeg har vært så heldig å treffe iløpet av årene, de som har en ekstra god plass i mitt hjerte.. *sukkersøtt*
Jeg tror dere vett hvem dere er.

La meg hviske et stille farvel

Jeg lukker øynene og kjenner solens lengste og siste stråler
varme forsiktig mot øyelokkene.
Sommeren er på hell, den kjemper en stille kamp,
men snart må den gi tapt.
Høsten blir lang og tung i år.
En av de tyngste.
La meg nyte de aller siste sommertegn,
før høsten griper om seg,
for å gjøre alt til sitt

Før den gjør meg til sin.

Jeg er ikke et Høstbarn, jeg er et barn av Sommeren,
så la meg nyte hva som er mitt, om enn på lånt tid.
Et ekko av høstens ul i trærne, bekrefter det jeg allerede vet.
Så la meg hviske et stille farvel, med håp om en gang å ses igjen.

Høsten blir lang og tung i år.

 Sakte men sikkert blir også jeg et barn av høsten.
Jeg åpner øynene og kjenner tårer som små perler av is mot kinnet.
Et løfte om kulde og is synger mildt og kaldt i mitt øre.

Men jeg kan ikke, jeg klarer ikke,
jeg har ikke styrke nok til å bli et Vinterbarn.
La meg i det minste få bli i høsten.

Savn

Savn, kan et ord være mer lengtende?
Mer fullt av håp?
Savn, kan et ord inneholde mer
frykt?
Mer ensomhet?
Savn, kan et ord vise mer
sorg?
... Eller mer kjærlighet?
Savn.

To tårer

Jeg gråt to tårer for deg i går,

Jeg visste aldri jeg skulle gråte

for deg,

noen gang,

Men jeg gråt to tårer for deg

i går.

De var kalde,

de var varme,

de var bitre

og de var salte,

men mest av alt

var mine to tårer

dine

*Hvil i fred*

When I fell...

When I fell, it was forever,
No going back,
no second chances,
no forgiveness.. It's irrevocably absolute.

I regret my mistakes,
but it is too late to feel remorse.

I'm alone, forever,
I'm alone to eternity
..And beyond.

Mental fosterstilling/ I am loosing myself

Jeg har bare lyst til å krype sammen i fosterstilling og stirre i veggen, vekselvist med å knipe øynene sammen og ikke tenke.

Det ligger et usynlig berg av ufølte følelser og kjemper om plassen i mitt hode.

De kravler og klorer bak pannen og forstyrrer synet mitt.

En klump verket i brystkassen, 10 cm under gropen i halsen.

Den stråler som en sol ut i hele kroppen, en mørk altoppslukende sol, et sort hull som suger til seg alle følelser og etterlater et tomrom så enormt at jeg bare har lyst å hyle det høyeste jeg kan til halsen blir sår, og ingen lyd kommer lenger ut.

Jeg vil grave den ut, klumpen, verket, den pulserende, strålende smerten som sitter 10 cm under halsgropen, midt der kløften begynner.

Jeg vil røske ut de ufølte, mørke tankene og trampe på dem, men jeg klarer det ikke.

Ingenting kan jeg gjøre.

Jeg inntar en mental fosterstilling og leter dypt i meg selv etter en glad maske slik at ingen kan se tankene, selv om jeg føler følelsen og tankene ligger som et vibrerende lag uten på min egen hud. Men jeg vet at ingen kan se, så jeg tar på en maske tilpasset omgivelsene, en maske som overhode ikke speiler min egen indre kamp.

Jeg legger et stort, tungt lokk over alt som kravler, men irritasjonen klarer jeg ikke sperre inne.

Det er den eneste følelsen som sniker seg ut og viser hvordan det egentlig står til, men ingen skjønner at det skyldes at mitt indre er i sorg og opprør.

De kravlende, klorende følelsene stjeler al kraft, så jeg klarer ikke føle, jeg klarer ikke handle, jeg klarer ikke holde på all irritasjon..

Jeg kryper inn inn i meg selv, inn i en mental fosterstilling,og venter.

Venter til stormen blåser forbi.

____________________________________________

I just want to crawl up in a fetal position and stare at the wall, or close my eyes shut and try not to think, not a thing, nothing..
There is an invisible mountain of unfelt feelings that are fighting for space in my head.
They crawl and scratch behind my forehead and interferes with my vision... that gets all blurry.

A solid lump is aching in my chest, 10 cm below the hollow of the throat.
It radiates like a sun thru my body, a dark absorbing sun, a black hole that sucks in all emotions,
leaving a void so huge that I just want to scream my lungs out,
scream till my throat is sore and aching, and no sound no longer exists in me at all.

I want to rip it out!
I want to tear it from my chest and step on it,
I want to cry and scream at it..
But there is nothing I can do..

I put myself in a mental fetal position and search deep within myself for a happy mask to put on my face so no one can see,
although I feel that these feelings I have is like a vibrating layer on my skin,
on my soul...
On my very self.
But I know that no one can see this, so I put on a mask adapted to the environment,
a mask that does not reflect my own inner struggle.

These crawling feeling, these emotions steals all my strength,
so I can not feel,
I can not act or do as I want to do. I am a slave to my own dark emotions.

I curl up in a mental fetal position,
and wait.

Wait till my emotional storm pases by.
I wait...

In the meantime

I am loosing myself

I..am.. loosing.. my.. self.....

Krampeangstanfall 20: Jeg er redd

Jeg er redd,
hva er jeg redd for?
*
Jeg er redd for alt,
..Og ingenting...
*
Jeg er redd for å bli glad i noen,
jeg kan jo miste dem..
*
Jeg er redd for å bli forrlatt,
bedre å ikke ha noen som kan forlate meg.
*
Jeg er redd for å elske,
Jeg kan bli skuffet.
*
Jeg er redd for åpne meg,
men gjør jeg det ikke, kan ingen overhodet
forstå meg.
*
Jeg er redd for å være alene,
Selv om jeg trekker meg vekk.
*
Jeg er redd for å gråte,
men det er vanskelig å le.
*
Jeg er redd for å leve,
men jeg er livredd for å dø.

********************************************

Dette er bare et dikt om følelser jeg av og til har.
Ja, jeg er redd, ofte veldig redd også.
Men det er ingen som vet det, best å la det være slik ;)
Men nå som jeg har det meste i hodet på plass så går det faktisk ann å sette ord på det og hva er mer naturlig da enn å snakke om det?
Dele det en har lært? På en måte andre kanskje kan lære av?
eller i det minste skjønne..

'********************************************

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Lykke og sorg

Når du er lykkelig,
skal du se dypt i ditt hjerte,
og du vil oppdage at bare det
som har gitt deg sorg
kan gi deg glede.

Når du er ulykkelig,
skal du igjen se inn i ditt hjerte,
og du vil oppdage at du gråter
for det som før har gitt deg lykke.

Noen av dere sier:
"gleden er større enn sorgen",
andre sier: "Nei, sorgen er størst".

Men jeg sier at de er uatskillige.
Sammen kommer de, og når den ene
sitter alene med deg ved ditt bord,
skal du huske at den andre
sover i din seng.
Fra "Profeten" av Kahlil Gibran.

(Bildet er mitt eget jeg syns bare det var så fint at jeg måtte legge det ut, en kan jo spørre hva en blomst gjør her...)

VINGER

Tårenes natt

De faller så stille,
øynene gløder, brenner.
De er så varme,
men mitt hjerte is.

De drypper, drypper på mine
nakne lår,
de er kalde,
for mitt hjerte er is.

De brenner seg vei,
de er vonde å holde inne,
de er vonde å slippe ut,
Mitt hjerte er is.

Et gammelt dikt, fra en fjern fortid..

Jeg skrev i et innlegg her at jeg skulle legge ut noen dikt jeg hadde skrevet da jeg var på det aller verste, for så uhorvelig lenge siden.

Dikt ble en form for terapi.

Dessverre ser det ut som om de er borte vekk, og det gjør meg trist, for noen av diktene var veldig fine.

Jeg har funnet noen, og jeg tenkte jeg kunne ihvertfall legge ut et par.

Hvis jeg en gang klarer å spore det opp skal jeg selvfølgelig legge det ut.

Jeg vet ikke hva jeg kalte disse diktene, OM jeg kalte de noe.

Og ja, jeg tegnet og malte mye den gang, så bildet over malte jeg også.

I'm nothing

but a slave,

a slave to my mind,

but most of all,

a slave to my own heart.

I have nothing to answer

to those who askes,

I have nothing to offer,

to those who begs,

I Have no comfort to those who cry.

I have nothing, I am nothing

And i don't even have my own life

anymore.

Si ikke alt du tenker,

tenk ikke på alt som er,

tro ikke på alt du hører

og gråt ikke for alt du ser.