Første blodgiving for i år

Sist uke var jeg å ga blod for første gang  i år.
Egentlig så var det et par uker før tiden, siden jeg ga sist på selveste nyttårsaften.
En kan gi 3-4 ganger i året.
Du kan også gi blodplater eller blodplasma, dette kalles aferese, dette kan gjøres så ofte som en gang i måneden.

Denne prosessen tar lengre tid, da den ønskede komponenten skilles fra blodet til giveren og resten føres tilbake til kroppen.

For å være aferesegiver må du være dreven blodgiver, det vil si at du må ha gitt blod noen ganger, gjerne så mye som 10 ganger, du må ha gode rer, og du må ha blodtypr A eller 0. Jeg har 0 og har ganske gode årer, men jeg har noen ganger til før jeg kan gjøre det.

Dette er tredje gang jeg gir blod.
Første gang var rett før jeg ble gravid med minsten, og når du er gravid kan du ikke gi blod.
En kan heller ikke gi blod et år etter fødsel, så imellomtiden ble jeg melkegiver, siden jeg tross alt alltid har hatt mye melk når jeg ammer.

Du må vente 1 måned etter at du slutter å ammer før du kan gi blod.

Egentlig var jeg klar til å gi blod i mars  2013, men jeg måtte begynne på noen medisiner som gjorde meg uaktuell som blodgiver.
Så derfor kunne jeg ikke gi blod før i desember det året.
Men nå er jeg forhåpentligvis i rute.

Nålen er ganske tjukk, det ser verre ut enn det er.

 Jeg var helt alene å ga blod den dagen, jeg var ganske tidlig på dagen, de andre kom ikke før i 11-tiden.
Men det var helt greit å ha å ha plassen for seg selv.

 Jeg oppfordrer alle som kan til å bli blodgivere, det er stadig bruk for blod, og som de fleste vet er ikke blod noe som kan fremstilles kunstig.
Du kan gå inn HER for å bli blodgiver, eller bare for å få informasjon.

I går fikk jeg endelig gjort noe jeg har tenkt på lenge...

Jeg skrev et brev til mitt fadderbarn på Haiti.
Han heter Jodelin han blir 12 år i år og bor på Haiti.

Jeg har vårt fadder for Jodelin siden rett etter jordskjelvet på Haiti for nå nesten nøyaktig fire år siden.
Og nå endelig har jeg fått skrevet et brev og sendt med noen bilder.
Som planfadder for du årlig en oppdatering med bilde og noen ord på hva som er nytt i fadderbarnet ditt sitt liv.
Jeg far også fått en tegning av en bil for et par år siden.

Så nå har jeg endelig skrevet det første brevet.
Det var på tide.

Jeg vet mange aldri skriver noe i det heletatt, men jeg hadde ikke lyst å være en av dem.

Det var vanskelig å skrive det brevet, for jeg vet at Jodelin har så lite, og vi så mye i forhold til, og det å fortelle om oss og vårt liv vanskelig.
Samtidig skal det være ekte, jeg ville jo han skulle vite litt om oss, og jeg vil jo vite mer om ham.

Jeg har lenge også ønsket å sende noe til ham, men det er ikke lov dom fadder lenger, kun brev og bilde.
Det er for ikke å gjøre forskjell på fadderbarna, og et fadderskap skal handle om å gjøre det beste for barna, å gjøre forskjell kan være det motsatte.

Håper han syns det er greit å vite litt mer om oss, at ikke jeg bare blir et etternavn på et papir.

Å være plan-fadder koster 275,- i måneden, og det er en så himla viktig oppgave.
Du kan velge hvilke land barnet skal være fra , alder og hvilke kjønn barnet skal ha.
Eller du kan la Plan velge.
Jeg valgte Haiti etter jordskjelvet og lot Plan velge resten.
Jeg valgte Haiti, fordi det som skjedde den gang gjorde så utrolig stort inntrykk på meg at jeg til og med får klump i halsen nå når jeg tenker på det, men det betyr ikke at jeg er blind for andre barn og lands lidelse.

Du kan bli plan fadder her PLAN-FADDER

Smerte av andres smerte

 Så lenge jeg kan huske, har jeg følt en enorm indre smerte i møte med andres smerte.
Ikke fysisk smerte, men smerte i form av misbruk, mishandling, sult og nød, katastrofer, tortur osv.
Noen ganger kan det kjennes så sterkt, at jeg rett og slett går inn i en tung depresjon, og i tillegg kan jeg oppleve periodevis panikkangst som følge av dette.

Da jeg for mange år siden la fram en sak for min tidligere psykolog, en sak som påvirket meg så mye,at jeg virkelig helt på kanten følelsesmessig selv.
Sa han klart og tydelig fra, fra nå av,  unger du å lese nyheter og du ungår nyheter på tv.

Så jeg gjorde.
Og det ble bedre.

Men jeg følte jeg mistet noe, jeg fikk ikke med meg hva som hendte i verden, ingenting, bare det jeg ble fortalt.
Så jeg begynte å smugkikke.
NOen ganger gikk det bra, andre ganger, da det var alvorlige saker, som jeg selvfølgelig måtte lese, ble jeg skikkelig deprimert igjen.
Men jeg turde ikke si det til psykologen.

Med årene har jeg lært meg når jeg kan se gjennom nyheter, og når jeg ikke kan.
Og når jeg er mellom disse periodene, kikker jeg lett gjennom nyheter, men lar være å lese disse sakene jeg ikke bør lese på.
Andre ganger går det ikke ann å la være.
Men som sagt, oftest vet jeg når dette er.

Da jeg kom til en ny psykolog, kan han fram til at jeg tok på meg slike nyheter, som om det var min egen smerte, jeg opplevde det så sterkt, fordi det opplevdes som om det hendte meg, og de som står meg nær.
Og det at min medfølese rett og slett er for stor.
Problematisk stor.
Til tider har slike saker satt en stopper for mine evner som omsorgsperson, slik det er når en har en alvorlig depresjon.
Så den nye psykologen ba meg om å la vær å se på nyheter, så langt jeg klarte det.

Så stilte han spørsmålet, hvordan kan jeg som tar inn over meg andres smerte på en slik måte arbeide som sykepleier?
Jo, han er ikke den eneste som lurer på det.
Og svarer er såre enkelt.

Når jeg står oppi en situasjon som hadde går veldig innpå meg hvis jeg hadde fått den slengt i tryne via media, opplevesdet ikke på samme måten.
Det er ikke det at det ikke går innpå meg, men jeg får bruke medfølelsen min utover, å ikke trekke det inn i meg selv.
Nå høres det gjerne ut som om jeg øser over av medfølelse for disse menneskene, at jeg gråter sammen med dem, og gråter for dem, men det er ikke slik jeg mener.
Situasjonen er helt annerledes om jeg opplever den på kroppen, hvis jeg ser den, hvis jeg er der.
Jeg kan bidra, jeg kan gjøre en forskjell, om så bare når jeg er sykepleier for denne pasienten.
Selv om det bare er en kort periode i personens liv, får jeg delta.

Og, jeg ser at slike saker sjelden er svart hvit.
Det er en hel skala av nyanser, sjeldent har en person det bare vondt, opplever bare urettferdighet eller sjeldent har personen ingen som er glad i ham/henne.
For det er slik med saker i media, jeg leser det som står, og fantasien min gjør resten, jeg får ikke nyansene, jeg får det som blir meg servert.
Da er saken fullstendig svart hvit.

Så jo, å være sykepleier gjør faktisk ting lettere for meg.
En annen positiv ting med å være sykepleier, gjør at jeg er flinkere med å nyansere saker jeg leser om, jeg ser ikke ting alltid som svart hvit.
Og jeg tar ikke saker like lett inn over meg som før.
Uten at dette på noen måte har gått ut over medmenneskeligheten min.

Min tid som melkegiver er forbi

Da var min tid som melkegiver kommet til veis ende.
Egentlig så har jeg ikke gitt melk til sykehuset side rett før jeg begynte i jobb nå i februar.
Men jeg fikk den endelige bekreftelsen på slutten i postkassen i dag, en diplom og takk for hjelpen.
Jeg har gitt 35 liter melk.
35 liter morsmelk over en periode på 6,5mndr.
Jeg begynte å gi allerede da min lille var 3 dager gammel, og har pumpet meg hver dag i 6,5 måned siden det.

Det har på en måte vært min jobb det å gi melk.
Jeg vet hvor viktig det er, og jeg hadde både tiden og melken til det.
Men på slutten ville ikke min egen baby ha melk, så det var nesten så jeg bare ga til sykehuset.
Og da det nærmet seg at jeg skulle ut i jobb, så måtte jeg rett og slett slutte.
Det er naturlig at en slutter med amming når ungen ikke vil ha mer også.
På en måte så føler jeg at jeg har feilet litt med ammingen til mitt eget barn, han ville egentlig ikke ha mer så fort han fikk smakt på skikkelig mat, rett før han var 4mndr.
Etter det har det vært en kamp å få ham til å ta bryst.

Men, barn er forskjellige, han ville bare ikke ha så mye.
På en måte fint å kunne gi til dem som virkelig trenger det.

35 liter morsmelk, det er en hel god del.
Bare tenk deg 35 melkekartonger, det er ganske så mye.
Det er nesten 200ml hver dag det. Og pumpe ut 200ml hver dag er ganske mye, har du pumpet deg, så vet du. Har du ikke, og heller aldri tenkt de tanker, så kan du tenke deg at melken kommer lett de første månedene, men så begynner kampen når den ikke strømmer like bra når de første månedene er pasert og kroppen din innretter seg etter hvor mye ditt eget barn trenger.

Mens andre som ammet slet med økedøgn, hvor barnet spiste og spiste og spiste for å få opp melkeproduksjonen, ja så måte jeg faktisk pumpe opp melkeproduksjonen. Fordi jeg ga alltid min sønn melk først, så pumpet jeg meg. Det vil si at han slapp å slite med å få ut melken, men jeg selv satt i mange timer for å øke produksjonen når han hadde økedøgn.
Kanskje høres det helt teit ut, hvorfor stresse med det?
Jo, fordi det er få som kan gi melk, og de kan kun gi i en begrenset periode, og morsmelk er faktisk talt medisin for mange av de små som ligger på sykehuset.
Det er nesten på lik linje med blod, det kan ikke produseres kunstig, det må gis bort.
Selvfølgelig fins det melkeersatning, men for de aller minste nyfødte, og de aller yngste er morsmelk det aller viktigste med tanke på alt det melken er bygget opp av. (den korte versjonen).

I sommer fikk jeg vite at jeg så og si matet hele nyfødt avdelingen, det var så mangel på melkegivere. Og det var både kjekt og skremmende å vite på samme tid. Kjekt, fordi jeg kunne føle et lite stikk av stolthet over at jobben min var viktig.
Skremmende fordi jeg da også skjønte at de overhode ikke hadde noe lager å ta av.
Så det jeg svarte melkedama som kom å hentet melk (ja for de kommer hjem til deg og henter melken) da hun fortalte dette var :" det er jo forferdelig! men fint å vite at dere bruker melken min ihvertfall".
Ikke rart de spurte så veldig om jeg skulle reise bort om sommeren.
For reiser du bort, så er det nesten garantert at du slutter å pumpe deg, kroppen innretter seg altfor fort til å gi en hvis mengde melk, det er lettere å gå nedover i melkemengde, enn oppover.
Dette fikke jeg oppleve sterkt selv en gang jeg sov borte en helg.
Jeg fikk så melkespreng av ikke å pumpe meg at jeg fikk kraftige feberfantasier.
Og jeg slet i to uker med å få opp melkeproduksjonen. Enormt frustrerende å sitte i en time å pumpe seg for 20ml, når du tidligere har pumpet ut 200ml på 5min.
Misforstå rett, etter 2mndr satte jeg ALDRI i kun 5min til dagen, det gikk med minst 1 time hver dag.
Så etter det MÅTTE pumpen bli med på tur, men det var for synd å kaste melken, så derfor hadde jeg også med en fryseboks.

Så ja, det er jo litt godt å være ferdig med pumpingen også.
Men jeg hadde glatt gjort det igjen.

Musember, en bevisstgjøring rundt livmorhalskreft

Gutta har Movember, hvor de lar barten gro fra 1 november og ut måneden for å vise sin støtte og øke bevisstgjøring rundt prostatkreft. Dette er en internasjonal aksjon som har begynt å gripe godt rundt seg, i byen kryr det i novembermåned med nye barter. Om det er alle som kler det, er en helt annen sak. Synligjøring= bevistgjøring. Bevisstgjøring i dette tilfelle kan redde liv. Stå på, la barten gro!

Så har vi Musember da...
"Som ett svar på guttas kamp mot prostatakreft "movember", inviteres damene til kvinnenes kamp mot livmorhalskreft "musember". Fra 1 desember slipper vi ut hårveksten "der du vet". Og det skal ikke trimmes før selveste julaften. Vi kan vel ikke være dårligere enn gutta? Det oppfordres IKKE til å legge ut bilder av prosessen..!" Dette skriver Simone Neuman på sin nyopprettede facebookgruppe, som nå nærmer seg 800 medlemmer.
...Og reaksjonen lar ikke vente på seg.

Det første jeg tenkte da jeg ble invitert til gruppen var "Whaaaat? Skal jeg la håret gro der nede for å støtte en kampsak? Hvem vil se det da? Hva er vitsen? Og er ikke dette litt for intimt egentlig?"
Jeg har forstått at jeg ikke er alene om den førstereaksjonen.
MEN, det satte hjulene i sving i hodet mitt.
Og jeg må innrømme at det er noe ganske genialt over dette, det å gjøre det så intimt som det er, setter virkelig fokus på saken, all reklame er god reklame? For dette har gjort at det diskuteres opp og ned, og hva skjer? Jo folk blir mer bevisste saken som Simone nettopp ville fremme, nemlig å bevisstgjøre livmorhalskreft. Uansett hvordan du velger å vri og vende på dette, så er det nettopp det som skjer, det blir satt fokus.

Hvis du tror at den eneste måten å støtte den saken på er å la håret gro der nede, så tenk litt, seriøst, tror du virkelig det?
Vi snakker fokus, oppmerksomhet, bevisstgjøring.
Du trenger ikke la dotten gro, men om du gjør det, så kan det virkelig bli julekvelden i heimen når du raker den vekk på selveste juledagen.

Musember er i disse dager i sin spede begynnelse, og alt kan ikke være klart over natten, noen har kommentert at der er dårlig at det ikke er en egen støtteordning, at dette bare er et rop om oppmerksomhet.
Men, alt kan ikke være klart over natten..
På siden er det satt opp kontonummer hvis du ønsker å bidra til kreftsaken, og i tillegg hekles og strikkes det rosa trekanter som skal bli solgt nettopp for å tjen inn penger til støtte for saken.
For å være i sinspede begynnelse, syns jeg dette er knallbra.

Noen har kommentert at de mener at dette stjeler fokus fra Movember, og at vi jenter skal holde oss til Rosa sløyfe aksjonen.
Slik jeg ser det, stjeler det ikke oppmerksomhet i det heletatt, tvert imot, det har bidratt til p sette fokus på Movember også, ved at flere har fått kjennskap til nettopp bartemåneden. Vinn/vinnsituasjon, fokus på begge saker, bevisstgjør av begge saker.
Så var det Rosa sløyfe som er en veldig bra aksjon, den har økt fokuset på brystkreft, verden over, kvinner er bevisste, mange flere sjekker nok brystene for kuler, nettopp pga av dette, for det er en økt bevisthet rundt denne kreftformen. MEN, brystkreft rammer ikke bare kvinner, menn blir rammet også, gjerne indirekte rett og slett fordi ei de har nær får brystkreft. Men de kan ikke bare rammes indirekte, menn kan også rammes direkte av brystkreft, de kan selv få  brystkreft. Det er litt uheldig at så mange tror at Rosa måned setter fokus på en ren kvinnelidelse, tenk på de menn som får brystkreft, ikke bare har de fått kreft, men det oppfattes som en kvinnelidelse i tillegg.

Slik jeg ser det, så er alle disse tre, Rosa sløyfe, Movember, Musember med på å bevisstgjøre. Og det er positivt. Skrik om oppmerksomhet er i slike saker bra. Jeg syns det er et flott initiativ, og jeg ønsker å støtte det fult.
Om jeg lar dotten gro eller ikke, er det ingen som vet. Men jeg vet at mange pga dette tiltaket blir mer oppmerksomme.

Besøk fra Bergen i en turbulent tid

Jeg føler det koker rundt meg for tiden, den ene tingen slår den andre ihjel. Og jeg leter desperat etter en pauseknapp, eller en stoppknapp, jeg vil av dette toget.

Men i livet finnes det ingen pauseknapper, det finnes ingen stoppknapper. 

Og noen ganger når livet raser i 180km/t mot stupet, så kan du velge å lukke øynene for det uungåelige og akseptere din skjebne eller en kan sjekke at sikkerhetselen faktisk sitter godt på, og forberede seg på en lengre tid med rehabilitering.

Jeg ha gått gjennom en god del rehabiliteringsprossesser iløpet av livet.

Jeg finner ingen stoppknapp denne gangen heller.

Men et fantastisk avbrekk kom i form av besøk fra Bergen.

Andreas har jeg ikke sett siden februar i år, og at han kom på besøk var så godt som en pauseknapp.

NOE var normalt, og det var fantastisk å kjenne på det.

Når Andreas er her, så trenger vi ikke gjøre så mye, vi trenger bare henge sammen, snakke, diskutere..Og jøss for noen dype samtaler vi kan ha.

Jeg er en tenker, jeg er nok litt filosofisk av meg, og det er ingen bedre å filosofere over livets store og små mysterier med, enn nettopp Andreas.

Noe av det som for meg kjennetegner gode venner, er ikke bare evnen til å se at det er behov for din støtte, men faktisk det å gi støtte i en slik periode, selv om det er vanskelig å få til.

Jeg snakket med Andreas tidlig i uken, og vips så hadde han booket fly til helgen.

Det var godt å ha ham rundt meg, og jeg savner å bo i samme by som ham.

Men livet er ikke alltid så enkelt. Vi kan ikke få i pose og sekk, og vi må velge våre drømmer. For vi kan ikke leve alle. 

Andreas var her i helgen, og vi bare var sammen. 

Han tok meg med ut og spiste indisk mat på lørdagskvelden,han spanderte. Og det var første gang jeg var ute av huset uten baby Marco, det var herlig. Og jeg trengte det mer enn jeg ante.

Det var ikke mange timene vi var ute, men det var nok. 

Komme seg ut og bare være Lene. 

Få dele problemer, tanker og gleder, og få en annens blikk på ting.

Da vi kom hjem så vi på tv, og det var herlig å bare være stille sammen.

Natt til søndag døde farmor, og da var det også godt at Andreas var her.

Noe er normalt, til tross.

 Andreas holder Marco for første gang, hehe, naturtalent?

Her spiser vi indisk, og Andreas svetter for maten er jo tross alt sterk :)

Nei er nei for SVARTE!

Per dags dato, definerer norsk lov voldtekt som seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd, ikke ved manglende samtykke. 
Amnesty International har i disse dager en underskriftskamapanje i Norge som går ut på å endre dette så det blir i tråd med internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Med enkle ord, det kreves at det skal bli lettere å bli dømt for voldtekt, og voldtekt skal ikke defineres voldtekt kun der det er vold eller trusler med i bildet.

Man kan lære bort alt man orker at nei er nei, men hvis norsk lov ikke følger det opp, hva da?
Du kan lese mer om dette på Amnesty sine sider, der kan du også bidra til underskriftskampanjen ---->HER HER HER HER<----



Amnesty krever: 

1. Myndighetene må endre voldtektslovgivningen slik at voldtekt defineres som seksuell omgang uten oppriktig samtykke. 
2. Dommere og jurymedlemmer skal få nødvendig opplæring om kjønnsbasert diskriminering og vold, og bevisstgjøres om måten fordommer og holdninger til kjønn og seksualitet urettmessig kan påvirke beslutninger i voldtektssaker. 
3. Ofre for overgrep skal sikres nødvendig oppfølging og bistand gjennom en lovfesting av minst et døgnbemannet overgrepsmottak i hvert fylke med tilstrekkelig finansiering og tilfredsstillende faglig standard. 
4. Det settes en tidsfrist for ratifiseringen av Europarådets Konvensjonen for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og i nære relasjoner.

Da er jeg blitt melkegiver

Dette var noe jeg tidlig i graviditeten, siden jeg tidligere alltid har hatt overflod av melk.
Jeg vet hvor sårt behovet for brystmelk er til de premature og de syke innlagt ved nyfødt intensivavdelinger.
Etter at jeg var i praksis der,fikk jeg virkelig erfare det og.
Brystmelk er medisin nr1 til de små inneliggende pasientene.
Mødre med premature barn kan ha vanskelig for å få i gang en opptimal melkeproduksjon tidlig, og dette også gjelde mødre til fullbårne barn innlagt ved avdelingen.
Det tar noen dager å få etablert en god melkeproduksjon.
For de med premature barn, tar det enda lengre tid.

Da så Marco ble lagt inn på nyfødt avdelingen, ble han satt på pencilin,noe som gjørde athan trengte en viss mengde melk i døgnet.

60ml per kilo kroppsvekt per døgn=
60ml*4,26kg= 255,6
256 ml skulle han ha fordelt på 8 måltider i døgnet = 32 ml per måltid

Han tok svært lite melk i begynnelsen, så jeg måtte pumpe for å sonde. Han fikk 1 måltid  med melk fra melkebanken, for jeg måtte få igang melkeproduksjonen min.
Så jeg pumpet hver tredje time, hele døgnet, og jeg skal love at melkeproduksjonen kom i gang og vel så det.
Da Marco ikke var 3 døgn en gang, ammet jeg ham med 30 ml melk, for så pumpe ut 240 ml etterpå.
Vi snakker om overproduksjon her.
Og siden jeg var i selveste avdelingen som melkebanken er knyttet til, så ble jeg tidlig spurt om jeg kunne tenke meg å gi av melken som var til overs.

Så da jeg reiste ble jeg utstyrt med pumpe, beger til å ha melk i, håndsprit, ja alt man behøver for å kunne være melkegiver.
Som melkegiver har de ikke anledning til å betale deg, men du skal ikke ha noen utgifter heller. Hver tirsdag og torsdag kommer de på døren å henter melken.

Så når tror kroppen min at den produserer melk til tre store trillinger :)

Søsteren min ble også melkegiver da hennes første barn ble født prematurt for mange år siden, etter fem måneder ga hun seg, og da fikk hun diplom for å ha gitt 50 liter melk.
50 liter, det er en del det!

Da har jeg endelig vært å gitt blod!

I dag har jeg endelig fått gitt blod.

Endelig fordi jeg registrerte meg som blodgiver i begynnelsen på september i fjor, nesten et helt år siden.

Jeg skrev om dette den gang.

Siden da var det mye som skjedde. Mye som gjorde at jeg ikke fikk gi blod.

Det var mistanke om at jeg holdt på å utvikle livmorhalskreft, det var vel det mest alvorlige.

Jeg måtte vente 6 måneder ETTER at jeg hadde tatt en ny prøve som var fin,så en ny prøve 6 måneder etter, og den måtte være helt fin, ingen stygg celledeling.

Så nå var alt fint.

Jeg kunneendelig gi blod.

Meeen nei.

Dagen jeg hadde time for tapping, ble jeg utrolig voldsomt syk, lymfeinfekjson, over 40 i feber osv.

Penecillinkur...

Ny time... Men jeg kunne ikke gå på den heller, fordi det var 13 dager siden jeg hadde avsluttet penicillin kuren, det måtte gå 14 dager.

Det var fredag som var.

Så da ble det i dag.

Selve tappingen gikk jo helt supert, så for meg besvimelse og full pakke. Men det skjedde aldri.

Nålen er mye tykkere en vanlige blodtakingsnåler, men jeg har aldri kjent så lite før.

Jeg kjente heller ikke jeg ble en halv liter blod+ fattigere. Jeg kjenner ingenting til det.

Det hele var over på 25 min, da hadde jeg sittet og slappet av i 15 min.

Skal på ny inn om 3 måneder.

Vi får nå se, om alt går etter planen :)

OG jeg fikk MUUUUUMMMMMIIIIIIKOOOOOOPPEEEEENN min!! Endelig :DD

Realitetens grusomme ironi

I dag har jeg meldt meg inn i vektklubben på VG.no.

Det samme beløpet jeg brukte på vektklubben har jeg også gitt til rødekors, til sultkatastrofen på Afrikas Horn...

Mennesker dør, av sult, av tørste av hjelp de ikke får.

Mens andre, som meg, må ha hjelp til å gå ned i vekt....

Er ikke dette realitetens grusomme ironi, så vet ikke jeg.

Moren til eksen min sa ofte "Å leve i Norge er som å vinne i lotto hver dag.."

Er ikke dette egentlig helt sant? Når vi tenker oss om?

Tenk så heldige vi er...

Vi er et samfunn i overflod, et forbrukssamfunn.

Vi er faktisk så heldige at vi kan hjelpe andre som ikke er like heldige som oss.

Og jeg syns det er en plikt å hjelpe.

Bildene er hentet fra The telegraph

Jeg har vært hos DIXI

For et par dager siden var jeg på DIXIsenteret.
For de som ikke ver hva DIXI er så er det altså et ressurssenter for voldtatte.

Grunnen til at jeg tok kontakt var ikke fordi jeg trengte en samtale, den tiden er for lengst forbi, jeg tok kontakt fordi jeg så gjerne ønsker å bruke mine erfaringer til noe positivt.
Det jeg har opplevd har jeg lyst til å bruke til å hjelpe andre som er i den situasjonen jeg selv har vært i.
Man kan velge å leve oppi det, eller man kan velge å leve med det.
Jeg kommer alltid til å leve med det.
Men jeg har ikke alltid gjort det.
Jeg skulle ønske at jeg hadde brukt DIXI ressurssenter selv da jeg opplevde den første voldtekten, mest sannsynlig hadde det gått så veldig anderledes med meg.
MEN, etterpåklokskap er sjeldent særlig kjekt :(

Jeg husker jeg så reklame for DIXI på bussen den gang jeg virkelig begynte å ta tak i opplevelsen min, eller, jeg var vel den gang godt i gang med behandlingen.
Siden den gang har det ligget i bakhodet mitt.
Og nå tok jeg da kontakt.
Jeg har virkelig lyst, og er virkelig klar for å bruke av min erfaring.
Godt blandet sammen med mitt evige ønske etter å hjelpe andre mennesker.
Også det at jeg skal bli sykepleier nå hjelper på, jeg er blitt ganske godt til å veilede og samtale.
Og det kommer absolutt fint med.

Jeg fikk svar på mailen min, jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å komme inn til en samtale, og det ville jeg selvfølgelig.
Så for et par dager siden var jeg inne, og det var en fin samtale.
Det gjør meg ingenting å prate om mine opplevelser, uansett hvor mye noen vrir og venner på det, hvor mye noen prøver å finne det som gjør vondt.
Jeg har allerede erfart det verste jeg kunne tenke meg, å møte han som utsatte meg for det, og jeg takler det bra.
Så å snakke om det er enkelt.
Det er en del av meg og det er vel ikke noe jeg har snakket mer om enn det, så jeg vet godt hvordan jeg skal ordlegge meg, hvordan jeg skal fortelle og beskrive, jeg kan hente fram følelsene uten at det gir for mye ubehag.
Jeg er heldig.

Så nå får vi bare se hvordan det går.
Mest sannsynlig trenges det ikke noen nye der før til høsten, men det passer bra for meg ihvertfall.
Jeg likte meg veldig godt der, det var en fin atmosfære, rolig og trygt.
Og lederen var bare en helt fantastisk skjønn dame.

Linken til DIXI
Link til: Voldtatt og leve med det (min historie)

I dag er det 1 år siden jordskjelvet på Haiti.

I dag er det 1 år siden jordskjelvet på Haiti, jeg kommer alltid til å huske den dagen.
Jeg kommer ikke til å huske hva jeg gjorde den dagen, bortsett fra at jeg prøvde studere, noe som ikke gikk, jeg var for ufokusert.
Det jeg kommer til å huske er følelsen.
Den grusomme følelsen av panikk og håpløshet, av avmakt, hjelpesløshet og enorm sorg.
Det var som om jeg hadde mistet noe kjært, noen kjær.

Det er vel unødvendig å si at jeg gråt mye den perioden.
Jeg var utrolig rystet.
Slike ting går innpå meg, så veldig også.
Jeg ville gjøre noe, men hva kunne jeg gjøre?
Jeg ga penger til diverse organisasjoner, mye penger, men jeg følte aldri jeg kunne gi nok.
Sorgen ble ikke mindre av å gi, det føltes fortsatt som om jeg kunne ha gjort mer.

Jeg var som sagt rystet, og det vard et mange andre som var også.
Og selvfølgelig var det så og si full mediadekning, slik at vi virkelig kunne føle på det.
Og det er fint, men hva med etterpå?
Når historien koker ut, flytter media fokus, og når media får fokus bort, så stopper mange å gi.
Ikke alle, langt ifra alle, men mange.
Haiti trenger fortsatt hjelp.

Det var så mye fokus på å hjelpe de som satt fast under ruiner, og det er bra.
Det var også veldig mye fokus på å hjelpe med medisiner og behandling, det er bra.
Det var også fokus på å gi ky for vær og vind, fortsatt bra.
Mange fikk hjelp til mat og vann, og det er selvfølgelig veldig bra.
Men det var ikke nok.
Menneskjer døde.
Ikke fordi de ikke ble reddet, men fordi de ikke fikk medisinsk hjelp i tide.
Mange døde, ikke fordi de ikke fikk medisinsk hjelp i tide, men fordi de ikke fikk oppfølging... I tide.


11 år sener trenger landet og menneskene fortsatt hjelp.
Jeg håper så inderlig at det ikke er glemt.
At mennesker fortsatt kan stoppe opp noen sekunder og tenke på hva de kan gjøre for andre, for de som trenger at andre tenker på dem.

Her kan du lese hva reddbarna.no skriver om Haiti 1 år etter, og der kan du også enkelt donere penger LES

Jeg håper at ingen glemmer.
At det ihvertfall ikke er lett.
Det er trist å se at vg.no ikke skriver noe om dette idag.
Er det glemt?

I morgen er dagen da vi kaster penger ut av vinduet..

Nyttår, den siste dagen i året, overgangen til et nytt år.
For mange er dette en stor begivenhet, med fest og venner, andre tilbringer utgangen av året med god middag og familie.
Alle har sin måte å feire på, eller ikke feire på.

Det som kjennetegner nyttårsfeiringen aller best må være rakettene.
Jeg tørr ikke tenke på hvor mange kroner som blir sendt rett opp til himmels hver bidige nyttår.
Snakk om å kaste pengene rett ut av vinduet.
Jeg personlig syns det er helt på viddene, for å si det pent.
Kanskje fordi jeg ikke skjeønner fasinasjonen med det?
Eller kanskje fordi jeg syns at det er bedre måter å bruke penger på?
Kanskje fordi normenn, alkohol og raketter ikke hører hjemme noen plass?
Kanskj, kanskje... Det er mange kanskje, og mange grunner.

Grunner mot:
~ Sløs av penger
~ Det kan være ganske farlig, skader, branner osv
~ Forurensning, tenker spesielt her på alt som blir liggende dagen etter
~ Støy!

Grunner for:
~ Det er vakkert

Ja så er jeg tydelig ikke helt for raketter.
At enkelte kan bokstavlig talt brenne av tusener på sekunders moro, fatter jeg ikke.
Men så er dette som alt annet, smak og behag, klart.
Det er ikke meningen vi skal forstå alt.

Men jeg må si at jeg kjenner litt på det, alle pengene som bare blir brukt på tull.
Tenk alle som hadde hatt nytte av disse pengene, vi har tydeligvis ikke bruk for pengene.
Jeg syns faktisk mildt sagt det er forferdelig.
Ikke at jeg er noen helgen, langt i fra, men jeg setter inn 500,- til redd barna, leger uten grenser, care, røde kors eller unicef hver nyttår, det er vel omtrent det en famile bruker på raketter?
pluss minus selfølgelig.
Jeg skulle så gjerne ønske at flere gorde dette, når det tydelig er så lite for oss så kan det heller gjøre stor nytte for andre.
Kan vi ikke kose oss med middagen, det gode selskapet, festen om vi skal på det?
Og en annen ting som er bra med dette er jo reett og slett at nyttårsfeiringen hadde blitt en mye tryggere feiring, for slik det er nå er jo dette en av de farligste dagene i året.
Hus som brenner ned, skadde mennesker, skadde barn :/

Uff nei, det blir ingen raketter på meg ihnertfall.

SOS Dueunge

Lillejulaften var jeg hos farmor, og det som møtte meg der var min far på vei ut til terrassen med en plastikkhanske på.

Jeg lurte jo veldig hva det var som hendte.

Jo, det var et duereir på terrassen, og farmor var lei av duelorter som fløt der ute, så nå ville de kaste ut dueungen som bodde der og feie vekk lorten og reiret.

Jeg ble jo helt forskrekket!'Greit nok hun ville kvitte seg med reiret, og lorten. men dueungen?!

Stakkars, jeg fikk jo helt vondt i magen.

Jeg sa da at jeg skulle ta dueungen, hvordan far min skulle klart å fange de viltre dueungen i det helet att vet jeg ikke, han er ikke stødig på beina og har jo bare en hånd tinl rådighet etter hjerneslaget.

Så jeg sa at jeg skulle ta med meg dueungen ETTER at vi hadde hatt kake og kaffe.

Og sånn ble det.

Da jeg så skulle fange inn dueungen så jeg hva farmor mente med "duelort" på terrassen, det så ikke ut!

Det var flere generasjoners duelorter der. De kom tydeligvis tilbake år etter år.

Jeg fanget duen og hadde den i en pose, det høres kanskje gale ut å ha den i en pose, men det var faktisk ikke det, posen var åpen så den kunne få luft, og det virket som om den roet seg når den fikk posen rundt kroppen, og tisse og bæsje kunne den også gjøre uten problem.

Da jeg satt i bilen kom tankene, hva skulle jeg gjøre med den her dueungen?

For det første så tåler jeg ikke fugler, for det andre så må jo fulglunger ha konstant på pass, mat i et sett, og for ikke å snakke om en grei plass å være.

Hm, det virket ikke som en god ide plutselig.

Jeg ringte til smådyrklinikken for å høre hva de sa.

De sa at de tok i mot skadede dyr til avliving, ellers så anbefalte han meg å gå inn å lese på fulglehjelpen.no for tips og råd for hvordan jeg kunne ta meg av en fugleunge.

Jeg tenkte lenge på hva jeg skulle gjøre, veldig lenge.

Til slutt fant jeg ut at mest sannsynlig ville ikke denne dueungen få det noe bra hos meg, ikke hadde jeg tid eller plass til å ta meg av den, og så var det det om jeg kom til å bli syk.

Jeg fant ut at jeg skulle ta turen inn til smådyrklinikken og høre om de kunne avlive den, jeg ville heller betale for en rask smertefri død enn at den kanskje skulle lide og være redd.

Da jeg kom fram så lurte de litt på om jeg hadde med meg en død dueunge, da måtte jeg le litt :D

Hvorfor de trodde det vet jeg ikke.

Men jeg fikk da forklart hva det gjaldt, og hun sa at de avlivet skadede dyr, men vi kom fram til at denne ikke var skadet, men at den mest sannsynlig ikke ville få det bra om vi slapp den ut i det fri, den var for liten til det, så da var det best å avlive den.

Så de skulle til slutt avlive den, og det kostet ingenting.

Jeg syns det var trist, men det var nok det beste.

Men så kom veterinæren som skulle gjøre dette da for å se på den lille dueungen, og hun sa det at mest sannsynlig kom hun til å ta den med hjem :))

Den var jo nesten fluveklar, kanskje så tidlig som om kun en uke.

Så det var ikke så mye som krevdes, og hun kunne jo ta den med på jobb når hun måtte det i romjulen, så for henne var det ikke noe problem :)

Var ikke det en fin julehistorie?

God jul!

Oktober er rosa

Oktober er måneden for rosa sløyfe markeringen og i den andledingen har jeg endret profilbildet mitt på facebook.


Rosa sløyfe kampanjen setter fokus på brystkreft.
I Norge har vi markert otober som rosa måned helt siden 1999.
Bevegelsen startet opprinnelig i USA på begynnelsen på 90tallet.
Men dette er en god tradisjon som setter fokus på noe vikitg, i motsetning til gjerne andre tradisjoner vi har arvet fra den USA..Jeg skal ikke nevne den andre dagen denne måneden jeg tenker på, eller dagen i februar..Nei la oss ikke gå den veien og hva jeg syns om det.

Litt om brystkreft;
Symptomer-Kul eller knute som kjennes i brystet
-Søkk i huden på brystet
-Brystvorte som trekker seg innover eller peker i annen retning enn vanlig
-Væsking fra brystvorten, særlig om væsken er blodtilblandet
-Kul i armhulen eller på halsen
-Sår som ikke gror
-Smerter i brystet
-Eksem, rødhet med økt varme eller andre hudforandringer på bryst/brystvorte
Utbredelse
I 2008 ble 2774 kvinner rammet av brystkreft.
Risikoen øker med alder, ca 80 % av de som rammes er over 50 år.
Risikoen for brystkreft er svært liten for unge kvinner. Men oppdager du en kul eller et annet symptom, skal du alltid undersøkes av lege.
Menn kan også rammes, det er ikke forbeholdt kvinner... Men flest kvinner rammes.


Faktorer som kan øke risiko:
-tidlig første menstruasjon og sen overgangsalder, altså et høyt antall menstruasjonsperiode
-å ikke føde barn
-å føde barn først etter fylte 35 år
-overvekt, særlig kombinert med stor høyde
-alkohol, risikoen øker med inntak
-tidligere strålebehandling mot brystkjertelen
-langvarig bruk av østrogentilskudd i forbindelse med overgangsalder

Faktorer som kan redusere risiko:
-å føde sine første barn før fylte 25 år
-å føde flere barn
-å amme
-sunt kosthold
-regelmessig mosjon

Helt til slutt linker jeg til ROSA SLØYFE

Likegyldighet til ettertanke

Tragedien i verden er ikke grusomheten fra de onde menneskene, men stillheten og likegyldigheten fra de gode.
--Martin Luther King--

Det mye noe sant i dette.
Den som lar være å gripe inn, men passivt står og ser på når et menneske gjør en ond handling mot et annet menneske, kan i mange tilfeller sies å være delaktig.
Hvem er verst?
Den som gjør vondt?
Eller den som aksepterer at det blir gjort vondt?

Er vi gode mennesker når vi står på utsiden og ikke griper inn?
Er vi gode mennesker når vi ikke prøver å hjelpe dem som trenger hjelp?

Vi kan dra denne veldig langt....

Jeg for min del prøver å være god, men jeg mislykkes ofte, oftere enn jeg tenker over.
Det er ikke alltid jeg griper inn, noen ganger ser du ikke situasjonen før etterpå,
noen ganger har du ikke overskudd selv til å hjelpe.
Noen ganger velger jeg å se en annen vei, som å boikotte media pga alt det vonde som kommer fram, det blir jo å snu seg vekk.
Det er også mange rundt meg jeg kunne gjort veldig mye mer for, men det er ikke alltid jeg makter, av og til må en prioritere seg selv og sine.... Kan en kalle seg god da?

Dette er bare mine tanker...

Lenelene som blodgiver...Eller?

Da har jeg vært og registrert meg som blodgiver.
Der var det felles informasjonsmøte, samtale med hver enkel av oss etterpå og selvfølgelig måtte vi ta blodprøver for å teste blodtype og om vi hadde ting i blodet som ikke skulle være der, som HIV feks.
Det er veldig strenge krav for å bli blodgiver.
Det stod nettopp om det i avisen husker jeg, om de skulle åpne for at homofile menn skulle kunne gi blod. (Hvorfor de i utgangspunktet ikke kan gi blod er en diskusjon jeg ikke vil ta her og nå).

Jeg var inne der på tirsdag.
I dag ringte jeg inn og fikk bekreftet at jeg var en bra blodgiver, at de gjerne ønsket meg fordi jeg hadde så bra blod, noe jeg visste fra før av.
AB0 rhesus minus, universellgiveren, den som kan gi til alle... For de videre interesserte så var jeg KELL negativ, noe som har å si for når du går gravid... KELL negativ er bra.

Men det jeg ville skrive om, selv om jeg kom igjennom alle testene deres og hadde perfekt blod og alt var fint...Så ville de alikevel ikke bruke blodet mitt.

Jeg ble mildt sagt ganske skuffet, for jeg har ønsket å bli blodgiver lenge.
Grunnet til at jeg ikke får bli blodgiver er rett og slett fordi jeg nylig har fjernet litt av livmorhalsen (det kan du lese om her)
Jeg ringte selv inn for å spørr om jeg måtte vente før jeg kunne gi blod, nettopp pga dette.
Jeg regnet med å måtte vente 6mndr, som er vanlig etter inngrep.
Men nei, mest sannsynlig kan jeg ikke gi i det heletatt.
Jeg kan ringe igjen om et år hvis det viser seg at alle prøver jeg tar av det resterende livmorhalsen er bra.
Da skal de se det ann.

Selvfølgelig er dette for pasientens beste :)
Men jeg kunne ikke for å føle et lite stikk av skuffelse.

Det er så utrolig mangel på blodgivere, så hvis noen kunne tenkt seg å bli det, så kan du gå inn å lese her.

Og ja... Som blodgiver får du en gave etter at du har gitt blod :)
Du kan velge mellom forskjellige ting, t-skjorter, vinglass og mummikopper.
Jeg elsker de mummikoppene, jeg har to fra før av.
Kanskje jeg faktisk må negynne å kjøpe dem hvis jeg ikke får gi blod??

Tusen takk til en fantastisk avdelingsleder i barnehagen

Jeg tenkte bare jeg skulle oppdatere litt på situasjonen, jeg vet det er mange som lurer.
Og for at jeg slipper å snakke så mye om dette, og dermed gå å tenke på det hele veien så vil jeg gjerne dele det her.
Også for dere som følger bloggen min og som kanskje lurer på hva som skjer selvfølgelig :)
Om det er noe, SPØR... Jeg svarer, alltid.

I dag hadde jeg et møte med avdelingeslederen i barnehagen der sønnen min går.
Det er ei fantastisk dame som også er kontakten til Julian, sønnen min.
Hun er virkelig en person det går an å like godt.
Det var både lett å vanskelig å snakke om på samme tid.
Jeg hadde tenkt mye på hvordan jeg skulle formulere dette og det ble noe som...

" Vi har alltid vært så godt fornøyd med barnehagen, selv om dette ikke var første valget vårt har vi aldri vært i tvil om at det er her sønnen vår akl være, og selv om vi fikk tilbud om plass i den barnehagen vi hadde på førsteplass, etter en stund, så valgte vi å ikke flytte over, fordi Julian er så trygg og har det så godt. Selvom det hadde spart oss for mye kjøring osv...
Barns trygghet betyr utrolig mye.
Jeg/vi har aldri vurdert å bytte barnehage før, før nå nylig..
Pga med nytt barnehageår så komme nye barn inn, og med nye barn så kommer det nye foreldre.
Og nå har det seg slik at jeg har blitt satt i en veldig lei situasjon, som jeg vil dele med deg og KUN med deg, dette skal ingen andre vite, for alle sin del.
Faren til ...... måtte jeg anmelde for voldtekt for mange år siden, noe som var utrolig smertefullt for meg, noe som har preget meg veldig mye, og det å treffe på ham her, gjør livet mitt utrolig vanskelig.
Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal håndtere det...."

Jeg er sikker på at dette var temmelig ordrett det jeg sa.
Hun ble veldig lei seg, og skjønte meg fult ut og hun var glad for at jeg snakket med henne.
Jeg unnlott helt å fortelle noe som kunne prege henne på noen måte, og sa at dette var mellom ham og meg og at sannsynligvis var en flott mann den dag i dag, men for meg hadde ikke det så mye å si, for det var fålelsene det ga meg, bare det å vite at han var der var nok til å ødelegge dagen for meg.
Hun sa at dette var noe hun fortsod og ville hjelpe meg på best mulig måte med, og at hun selvfølgelig ikke kom til behandle hverken barna, ham eller meg noe anderledes selv om hun visste dette.
Det er veldig fint, hun forstod også at dette ikke måtte videre til andre.

Så det som skjer framover nå er at jeg skal få alle de opplysningene jeg trenger, hun skal kartlegge hele neste uke, hvordan hente/bringesituasjonen deres er, slik at jeg kan forholde meg til det. SÅ jeg kan komme en tid de ikke er der.
Og hun skal så godt hun kan avverge vonde situasjoner.
Og når Julian skal bytte avdeling så skal hun sørge for at disse to ikke kommer på samme avdeling.
Jeg er evig takknemlig for det hun gjør, og hun skal få en ekstra fin blomsterbukett og den beste kaken jeg vet om, når Julian bytter avdeling.

Det enetse jeg tenker nå, er at jeg syns det er veldig vondt at jeg fortsatt etter alle disse årene skal, ikke bli, men FORBLI et offer.
Jeg forblir et offer i den forstand at jeg må utelukkes fra det sosiale i barnehagen, jeg kan ikke gå på foreldremøter, kaffedager og reddbarnadager som de arrangerer.
Selvfølgelig skal jeg prøve, for Julian sin del, ihvertfall å få med meg det som han også skal være med på.
Når det er kake og kaffe og når baran selger kunsten sin, det skal jeg gå på, for Julian sin del.
Barna skal ikke lide.
Og da skal jeg så heve meg over hele suppa.

Så lenge det ikke skjer noe stort i saken framover, så kommer ikke jeg til skrive mer om denne saken.
Selvfølgelig hvis noen lurer på hvordan det går, eller lurer på noe annet med dette, så spør, send email, eller spør som kommentar.. Jeg skal alltid svare :)

Da har jeg fått meg et fadderbarn

Da har jeg blitt plan-fadder for et barn.

Fra før er jeg fadder gjennom redd barna, men uten oppfølging av et spesielt barn.

Barnet heter Jodelin Exellent og kommer fra og bor på Haiti. Han er 11 år og er minste barnet i en søskenflokk på 4.

Jeg gleder meg til å bli litt kjent med Jodelin, det blir jo via brev.

Planfadder- http://www.plan-norge.no/

Det er utrolig at så lite penger for oss kan gjøre så mye for noen.

Jeg har nevnt det før her, men det skal så lite til for å hjelpe andre, alle som kan burde gi litt av det de har.

Jeg vet at mange gjør det, men så langt i fra alle som kan.

Da jeg valgte fadderbarn, var det lett for meg å velge Haiti.

Sjeldent har noe gått så innpå meg som skjelvet på Haiti.

Jeg ble fysisk og psykisk syk.

Det ble så ille at jeg måtte gå til legen å få noe beroligende for alt jeg hele tiden klarte å tenke på var de stakkars menneskene som lå inneklemt i husene som de gjerne ikke fikk ut. Barna som ikke skjønte noe, familier som ble revet fra hverandre, smerte, uendelig smerte, både fysisk og psykisk.

Jeg tenkte meg syk.

Jegklarte ikke studere, jeg klarte ikke noe.

Jeg hadde så lyst å reise ned dit for å hjelpe, men jeg vet at det hadde endt med at jeg hadde trengt hjelp selv, så det var overhodet ingen god ide.

Jeg klarte ikke sove, jeg klarte ikke spise, det gikk så innpå meg at jeg måtte ta opp kontakten med psykologen min igjen.

Noen lurer nok på hvorfor jeg reagerte så kraftig på akkurat dette.

Og om jeg reagerer like kraftig på alle sånne hendelser rundt om i verden.

Svaret er, at ja jeg reagerer på alt, men ikke i like stor grad.

Tsunamien gikk også kraftig innpå meg, men ikke like mye som dette.

Det som var spesielt her var at menneskere ble liggende under sammen raste byggninger uten å komme seg noen vei, med etterskjelv på etterskjelv. Uten mat uten vann. Og ofte ingen hjelp.

Den psykiske smerten de måtte oppleve måtte være over enhver fatteevne, selvfølgelig den fysiske også.

Jeg hadde ikke så mye penger å gi den gang, rett etter jul og student som jeg var, men jeg ga så mye jeg klarte og mere til til diverse hjelpeorganisasjoner.

Mye kom inn den gang, men dessverre så var det ikke fult så mye som kom inn når mediadekningen var over.

Og det koster å stable landet på beina igjen. For ikke å snakke om alle de menneskene som bor der, hvor mye trenger vel ikke de?

Jeg vil ihvertfall hjelpe, og det kan jeg gjøre på denne måten.

Jeg vil så gjerne hjelpe.

Jeg har alltid hatt et brennende ønske om å hjelpe andre mennesker.Ja, jeg vet den setningen er ganske klisje, men det får bare være, for det er nettopp slik jeg føler det.
Jeg ønsker å hjelpe andre, og dette ønske blir bare sterkere med årene.
Det er en så stor del av hele meg.

Verden er en urettferdig og vond plass... Vent, la meg snu litt på det..
Verden er en nydelig plass, det er mye godt i verden, mange fine mennsker.
Men desverre er det også en del vondt.

Dette er noe som ofte går veldig innpå meg.
Enkelte dager kan jeg feks ikke lese avisen pga fare for å komme over en artikkel om hvor vondt noen har det.
Jeg har fått meg noen knekker pga det.
Det er rart egentlig, at jeg skal kunne bli så dårøig pga andre mennskeres lidelse, men jeg gjør det. Jeg blir så dårlig som bare dte, jeg kan gråte, jeg kan bli enormt deprimert som varer lenge, jeg kan få vondt i magen og begynne å kaste opp.
Hvorfor vet jeg ikke, men at jeg er følsom er hevet over enhver tvil.
Muligens det har noe å gjøre med at jeg har opplevd så mye vondt selv, men det blir bare spekulasjoner. Kanskje er det arvelig, kanskje er det skapt av miljøet? Ikke vet jeg, det eneste jeg vet er at det er slik, og det er unødvendig for meg å spekulere i hvorfor det e slik.
Jeg er bare slik, og jeg må gjøre det beste ut av det.
Jeg kan flykte fra det, eller gjøre noe med det.

Jeg har lenge valgt å gjøre noe med det.
Bedre å handle enn å stå å se på.
Jeg har feks være reddbarnafadder siden 2004. Jeg startet med dette i en periode av livet mitt hvor jeg hadde svært lite penger, jeg har jo tross alt skrevet om den perioden før her inne.
http://littkritikk.blogspot.com/2010/08/vre-fattig-i-norge-slik-jeg-opplevde.html
Uansett, jeg tenkte at 150kr i måneden kunne jeg alltids avse. Og når jeg kunne den gang kan jeg ihvetfall nå, men jeg bør vel gjerne øke beløpet en del nå.
Jeg gir også en god del penger rundt juletider og ellers når det trengs (som om det ikke trengs HELE tiden).

Jeg er også organdonor, nooe jeg anbefaler alle å bli.
Og nå skal jeg prøve meg som blodgiver, noe jeg også har skrevt om før...
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/juhu-er-ganske-fornyd.html
http://littkritikk.blogspot.com/2010/06/blodgiver.html
Men detc er ikke sikkert jeg får bli det, det får jeg vite den 7 september, da skal jeg inn og sjekke blodet mitt.

En annen ting jeg skal bli sykepleier. Det er noe jeg alltid har hatt lyst å bli, ikke fordi at jeg da vil tjene så bra, men det har ikke noe å si i det store og hele.
Det er det jeg kan gjøre for å hjelpe.
Jeg har tenkt mye på om det er så lurt av meg som er så¨følsom for andres lidesle å gå inn i et yrke hvor man opplever nettopp dette på kroppen hver dag.
Selvfølgelig har jeg fått spørsmål om dette også.
For meg er svaret helt enkelt ja, et stort JA. Det er vits.
En tin er å lese om noe, en annen ting er å kunne aktivt gjøre noe med det selv.
Bidra, hjelpe, gjøre en forskjell.

Mennesker har en stor fantasi, som regel, jeg har en enorm fantasi.
Og denne fantasien settes mest i sving i to situasjoner, når jeg skal legge meg om kvelden, og når jeg leser noe grusomt.
Når jeg leser noe fælt er det ofte lite detaljer, og da spinner odet mitt tanker, de verste en kan tenke... Og videre tar jeg det med meg når jeg skal legge meg.
Noe som gjør at jeg ikke får sove, og når jeg sover drømmer jeg om det jeg har tenkt på.. Er det rart jeg blir deprimert?

Så jeg vil gjerne gjøre en forskjell, men for meg er det viktig at jeg i første omgang ikke gjør det for min egen del, men selvfølgelig hjelper jeg meg selv også ved å hjelpe andre.