Medisiner- et liv som forsøkskanin?

 Da jeg var ganske så liten utviklet jeg en alvorlig astma. 
6 år gammel hadde jeg vært mer på sykehus yte av sykehus. Jeg hadde en avansert astma som ble forårsaket av allergi og mentalt stress. Det hjalp selvfølgelig ikke at mamma røykte, inne, som man gjorde på 80-tallet. Man hadde rett og slett ikke den kunnskap man har om nikotin som man har idag.
Men forskning og alt det der, JEG visste jeg ikke tålte røyk, men som lite barn er det lite man kan gjøre med det. Men jeg kjente jo hva det gjorde med kroppen, min, lungene mine.

Jeg var sterkt allergisk mot alle typer dyr med pels og fjær, så dette begrenset barndommen min en del. Vi kunne ikke gå til noen som hadde dyr, dette gikk greit så lenge foreldrene mine styrte dette, men da jeg skulle starte kontrollere dette selv ved å bli med eller ikke bli med venner hjem etter skolen, så kunne dette gå riktig så galt, Ansvar for egen helse var ikke lett som liten nå kjærligheten for dyr var så stor. Jeg sa til mamma da jeg var 10 år at når jeg flyttet ut fra henne skulle jeg ha en hel dyrehage og hun kunne ikke stoppe meg. Det viser litt hvor vanskelig det er som barn å forstå, og ta ansvar. Så lenge jeg bare latet som om jeg ikke hadde denne dumme allergien og astmaen, så gikk det vell fint?
Jeg snek meg inn i staller, og snek med katt hjem som jeg hadde i lekehytten, i garasjen.... Det endte aldri bra, det ble sykehuset, det ble pustestopp og lange dager/uker med fysisk og mental oppbygging igjen. 

På en dårlig dag, med motvind fra travbanen 400meter unna, resulterte det i innleggelse.
Det var liksom ikke trygt noen steder. Hadde en hund vært på bussen før meg, eller samtidig, så ble jeg innlagt. Det var beint fram vanskelig.

Jeg hadde ikke en allergi som utløste kløe i øyne og nese, den utløste astmaanfall. Noen ganger bygget det seg opp over timer hvor jeg ble verre og verre, mindre og mindre luft kom ned i lungene, andre ganger nærmest full pustestopp momentant, som resulterte i besvimelse og ambulanse.

Ikke hadde jeg bare allergisk utløst astma, men også en mentalt stress utløst astma, dette gjorde det enda vanskeligere og dette har jeg hatt en kamp med i halve livet, det er først de siste 12 årene jeg har fått kontroll på denne delen av sykdommen, noe jeg skal forklare ltt nærmere seinere.

Denne delen av sykdommen ble utløst av følelser, engstelse, redsel....glede. Følte jeg for mye, så fikk jeg pusteproblmer og ble innlagt. Skulle pappa reise i nordsjøen og jeg ikke se ham på ubestemt tid? Sykehuset. Det var nok veldig vanskelig å være foreldre til et slikt barn, og det var veldig vanskelig å være dette barnet.

Overmedisinering/forgiftning... Vært der.
Ingen effekt av medisiner... Vært der.
Koma? V'rt der.

Det som gjorde det vanskelig i barndommen på 80 og 90tallet, var at medisiner mot astma og allergi var ikke så bra. Jeg skal ikke gå inn på noen medisinnavn, hverken for astma eller andre ting.
Det var ganske standard behandling og dette funket dårlig på meg. Jeg var bare ikke god nok noen gang i barndommen, det gikk aldri lenge før jeg ble alvorlig syk. Jeg måtte konstant gå med to hurtigvirkende medikamenter på, av samme sort, to, fordi hvis den ene ble tom, så måtte jeg ha en i reserve. Bare tanken på at den snart var tom og jeg var ute av huset, ga meg et astmaanfall. Veldig mye angst.

Så kom barneskolen, og jeg startet min karriere som forsøkskanin. Det var kommet noen nye medisiner. Og jeg skal bare si med en gang og være barn og forsøkskanin er så mye vanskeligere enn å være voksen. Som voksen kan du si stopp, som barn må de voksne si stopp for deg. Jeg begynte på noe nytt som var kommet. Det fynket dårlig. Jeg hadde vel troen på medisiner og voksne jeg, Men i ettertid ser jeg at dette var ikke bra. Den gjorde lite for å holde astmaen stabil, og bivirkningen var ay jeg var konstant trøtt og jeg sovnet innimellom på skolen, noe som resulterte at læreren hang meg ut. Jeg merket at hun ikke likte meg, men jeg visste ikke hvorfor, jeg hadde jo ikke gjort noe? Mamma sa at dette var en evig kamp på skolen, læreren kaldte meg lat, foreldrene mine prøvde desperat å få dem til å forstå at det var bivirkninger. Dette fikk ikke jeg med meg.

Så kom et nytt medikament på markedet, og jeg forsøkte dette også. Langtidsvirkende medikamenter, som skulle holde astmaen i sjakk, det fynket ikke, jeg brant gjennom hurtigvirkende ukentlig som om det var selve luften jeg pustet. Og bivirkningen var halsbetennelser og hodeverk. Halsinfeksjon ga også ofte astmaanfall. Kroppen min reagerte med astmaanfall på infeksjoner.

Slik holdt jeg på hele barmdommen og ungdommen. Jeg forsøkte utallige nye produkter, ingen virket bra og jeg var avhengig av hurtigvirkende. Da jeg ble voksen sluttet jeg helt å ta de langtidsvirkende medisinene, de hadde bare ikke effekt. Jeg llevde på hurtigvirkende, og jeg kan si det ikke er noen måte å leve på. Gikk jeg ut døren uten å med medisin så fikk jeg ikke puste i ren angst. Og gikk det enge nok uten hurtigvirkende så anfallet fikk satt seg, så ble det uker med innlegelse.

Da jeg var 18 år, oppdaget jeg en helt ny variant av å være forsøkskanin. Jeg fik diagnosen bipolar, og som om ikke dette i seg selv er en bergogdalbane, så skal jeg love at å finne det riktige medikamentet for akkurat min bipolare lidelse, var IKKE noen enkel affære. Jeg snakker nå u ifra eg selv, men jeg vet at bipolaritet er en vanskelig lidelse å medisinere.

Jeg ble satt på noen standar for tiden, slutten av 90tallet. I god tro så tenkte jeg at dette var the shit, og det jeg skulle gå på. Alderen har lært meg noe bare alder og medisinutprøving kan lære en, bivirkninger varierer fra person til person, noen får bivirkninger, noen får lite, men når bivirkninger overveier gevinsten av medikamentet, så er det på tide å forsøke et annet medikamentet.
Hadde jeg visst det i min tidligste karriere som bipolar, så hadde jeg sagt pass, la oss prøve noe annet, med trykk på prøve. For en prøver og feiler.

Jeg ble døsig og mistet følelsene mot omverdenen, zombie, og glemte jeg og ta dosene (for det var flere typer medikamneter) så fikk jeg hinsides med abstinenser som ikke ga seg før et halvt døgn etterpå, selv om medikamentet var fortært lenge før. Snakk om at p-piller må tas til samme klokkeslett? Prøv disse...

Jeg gikk på dem i 3 år og sluttet i pr f----skap for jeg orket ikke bivirkningene lenger. Jeg la på meg 22kg, og det ble støkk. Men det var ikke derfor jeg sluttet, det var kombinasjonen av bivirkninger. Keg gikk solo noen år, uten medikamenter. Med så som så resultater. Jeg er nå her.

Ny runde hos psykiater etter noen år, og jeg startet med noen veldig lovende medikamenter mot egentlig schisofreni, de fynket veldig bra, men buvirkningene kunne jeg ikke leve med, jeg fungerte ikke, jeg ble så trøtt. Så jeg kunne ikke ta dem. Men jeg prøvde en stund. Så startet jeg på en type mot epilepsi, som virket kjempebra, men bivirkningene var vektoppgang, det fikk jeg leve med, så lenge jeg fungerte så var det bra. Jeg ønsket ikke vektoppgang, men la ss si at alternativet var verre. Disse har jeg tatt av og på i alle år siden, sammen med antidepressiva. Men det har vært en vei til å finne dem. Skulle ønske noe passet perfekt.. Men jeg tror bare ikke det finnes.

Så var det astmaen. La oss si for 18 år siden så begynte jeg på nye medisiner, som faktisk funket bedre enn  noe, jeg fikk et bedre liv. Så be jeg gravid med nr 3 og noe skjedde, dette vedvarte i all tid seinere også. Jeg fikk pusteprpblmer av selve medisinen. Så vi, lungespesialisten og jeg måtte starte på ny. Nye medisiner på markedet, nye prøveperioder, ingen medisiner som fynket, sånn var det i flere år. Stadig nye medisiner, stadig dårlige resultater.

for ca 5 pr siden fant vi en ny type medisin som fynker noenlunde, jeg har bedre livskvalitet mtp astmaen enn jeg noengang har hatt. Jeg fikk også en ny type hurtigvirkende mot kols faktisk, men jeg har ikke kols. Det viser bare hvor vanskelig det er med medisiner. For 3 år siden ville legen at jeg skulle prøve noe nytt som var kommet for han ville jeg skulle bli enda bedre. Lungekapasiteten min er ca 80% på gode dager. Men jeg kan si med en gang, at det medikamentet ikke fynket for meg, man skal prøve i 3 mndr for å være sikker, jeg prøvde i 2 uker og ble så dårlig at jeg leverte den rett tilbake til apoteket og startet på den som hadde fynket.
Jeg takket legen for forsøket og leverte inn oppsigelsen min som prøvekanin.
45år var nok.

Nå har jeg en medisin som gjør at jeg kan leve normalt, jeg merker ikke noe spesielt uten at kondisen er dårlig, det har med overvekt å gjøre selvfølgelig, men også redusert lungekapasitet.
Overvekt av medikamentbruk, men også arv vil jeg anta. Denne kroppen har vært gjennom så uendlig mange bivirkninger og abstinenser, dette ser ikke folk, dette er vanskelig å forstå, men hvis jeg skal peke på to bivirninger som som nok mest har lagt merke til gjennom årene så er det tretthet og vektoppgang.

Jeg har mye respekt for medisiner og og hadde  ikke vært i live uten, 100%
Både pga astma og depresjon.
Men je orker ikke flere forsøk nå. Ikke før jeg må., hvis det skjer en alvorlig endring  i helse.
Hadde vi visst 100% hvilke medikament som virket mot hva hos akkurat den personen, så hadde ting vært så mye lettere.
Men ofte er det nålen i høystakken.

Skilsmisse, veien dit og veien videre?

 

Jeg ble gift, eller vi ble gift etter 15 år sammen, etter tre barn. Hadde jo ikke tenkt å gifte meg noen gang, kjente på at det ikke var noe for meg. Men så ble det sånn etter 15 år.

Egentlig skulle vi gifte oss allerede i 2008 etter en slags fnisende enighet om det, ikke noe frieri, bare en enighet. Frieri er bare ikke noe jeg higer etter, jeg syns en skal bli enige, men slik er jeg og slik var det den gang i 2007 da vi enda var forelsket. Så vi bestemte oss, høye på livet, og hverandre, at jo neste år skulle vi gifte oss. Dagen etter bestilte jeg vielse i kirken, 21 juni 2008. Jeg bestilte fotograf og jeg bestilte lokale for bryllupsfesten. Jeg kikket i de neste dagene i flere magasiner etter kjole og blomsterbukett. Jeg begynte å tenke på gjester, mat, tale og sanger. For det var klart jeg skulle holde tale. Gjerne noe forhastet, men livet smilte og vi smilte med.

Så stod jeg plutselig der med en positiv graviditetstest i hånden. Det var ikke planlagt. Men det var jo først en positiv overraskelse, for første gang på foralltid føltes livet mitt på stell. Det var klart at baby passet utmerket. Jeg var lykelig, de neste dagene, Dagfinn var lykkelig. Men så kom tankene snikende, oj, hva var det jeg gjorde? Ville jeg dette? Var jeg sikker på dette forjoldet? Jeg hadde jo hastet fryktelig fort inn i det etter forrige forhold. Følelsene føltes ikke helt der, det føltes veldig som en rebound for meg plutselig og nå ble alt veldig avorlig. Det var en kalddusj. Jeg kunne ikke sitte med to barn med to forskjellige fedre og så var det det og gjerne bli alene? Men det føltes og umåtelig feil å ta abort i en alder av 28 år når alt nå var så på stell. Alt føltes feil. 

Jeg grublet, når ble jeg gravid egentlig? Mensen var veldig uregelmessig og jeg kunne ikke huske når den var sist. Jeg kom meg raskt til lege og ble raskt henvist til ultralyd for å finne ut hvor langt jeg var på vei. På ultralyden viste det et foster på 12 uker og 1 dag. Ikke at jeg hadde tatt abort, neineinei, men nå var det slått i stein uansett.

Jeg sleit mye med følelser denne tiden, men avskrev det med hormonelle forandringer og at ting gikk tilbake til normalt etter at lillegutt var født. Jeg var jo veldig heldig for var det noe Dagfinn var så var det greit. Det har han alltid vært. Og at han var så greit var nok runnen til at jeg ble i forholdet. Jeg har ikke hatt særlig mange grei kjærester, og jeg har hatt nok av skrekkelige opplevelser. Og jeg tror helt ærlig at min historikk med opplevelser og forhold har gjort meg slik jeg er, eller var den gang i hvertfall, jeg hadde gått fra et dårlig forhold til et annet. Med manipulerende menn i forskjellig grad. Psykisk vold og gasslighting og voldtekt. Jeg var ikke høy i hatten når det gjaldt kjærligheten. Så det at jeg hadde funnet meg en snill mann betydde alt. 

Vi fikk en gutt, og livet var herlig. Men de romantiske og seksuelle følelsene bare kom ikke tilbake. Det slet på meg, og jeg vet det slet på Dagfinn. Vi snakket ikke om det, men vi levde sammen og hadde det på vårt vis, godt. Jeg har i alle år vært overbevist om at jeg ikke klarer å føle dype følelser for en annen part, bortsett fra ungene. Jeg har aldri noensinne komt meg forbi forelskelsen. Når den faller bort, faller alt bort og jeg føler ingenting, det er ingen vei videre.

Men jeg nektet å gi meg jeg nektet at det definerte meg, oss. Jeg var jo veldig glad i kjæresten min, jeg ble det mer og mer, selv om romantiske og seksuelle følelser uteble så satte jeg mer og mer pris på ham for hver dag. Han var trygg og god og snill og en god pappa, og jeg kunne vokse, leges og være trygg. Og Dagfinn og tryggheten i han forhold er nok mye av grunnen til at jeg har vært såpass stabil som jeg har vært de siste 20 år. Jeg har hatt mine oppturer og nedturer, mani og depresjon, men Dagfinn har alltid vært der for meg og latt meg være meg, støttet meg og gitt meg kjærlighet. 
Han har utalt at det er jo fint å være med ei som er bipolar for da får jeg jo nybakte boller til frokost kl 07 eller nybakt brød til nattmat kl 01.
Han har støttet meg gjennom gode og tunge ting i livet, spesielt de tunge da vi har hatt mange av de.
Som da morfar, pappa og svigerfar alle døde på en tidsperiode på 6 mndr og livet ble crazy vondt, som jeg har skrevet om tidligere. 

Så ja, flere barn kom, vi fikk 3 gutter, og jeg hadde en gutt fra før. Det var oss, vi var et team, han var min person, jeg elsket ham jo på min måte. For meg vokste det seg stabilt og trygt og vi var en fin familie Og jeg elsket familien min og livet jeg hadde. Det var ikke perfekt, langt ifra, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme så langt i livet som jeg hadde. Jeg satte pris på hverdagene på tryggheten, på kjernefamilien vår, at det var oss. For meg betydde det å ha en samlet familie så enormt mye. Eldstesønnen min har jo bodd i kofferter, en uke hos oss og en uke hos faren, og jeg ar sett rotløsheten hans, og at det var vondt for ham. Så jeg sa til Dagfinn hvis vi noensinne skulle gå fra hverandre, noe jeg helt ærlig ikke kom til å skje, så måtte ungene ha et fast hjem. Det er mange år siden jeg sa det, sikkert i 2017 eller 2018, jeg vet ikke. 

Så kom det året jeg kom inn på jordmorstudiet og jeg var så lykkelig. Dagfinn kom også inn på studie som han ønsket å gå på, men det var pendling noen uker i året og han fant ut helt alene at dette ikke gikk om begge studerte. Så han sa fra seg studieplassen, noe jeg syntes og syns fortsatt er veldig trist. Han sa at han visste når han ble sammen med meg at jeg ville bli jordmor så jeg hadde førsteretten. Han har aldri fått tatt den videreutdanningen. Og helt ærlig, det gjør meg trist. Han kom inn på det flere år etter, men av helt andre grunner så passet det ikke å gå på det da heller, det var det året han gikk, så det ble for vanskelig. Det er synd, jeg håper han får tatt det, om han vil fortsatt.

Covid kom, og jeg tor nok eller jeg mistenker at det var her starten på slutten for oss kom. I hverdagen, i slitet, i hjemmeskole, kjemmekontor og hjemmebarnehage og jeg som kunne hjelpe lite til med alt dette. Min hverdag var på jobb på sykehjem eller i praksis som jordmorstudent eller på universitet. Jeg kunne ikke være mer borte fra studiet og praksis enn før covidtid, da strøk jeg studiet. Det var en vanskelig tid for oss, som for alle, og covidbrudd er ikke ukjent. Men jeg hadde ikke trodd det skulle skje med oss. Jeg tenkte at om jeg beit tennene sammen og kom meg gjennom studiet så ble alt bedre, hverdagen, økonomien og tiden vi hadde sammen. Og det ble jo det, men bruddet var allerede startet. Jeg ble gjerne for opptatt av meg selv, jeg ble gjerne for opptatt av å se framover og ikke her og nå. Men jeg merket at Dagfinn ble mer og mer tungsindig, men jeg håpet at tiden etter studiet og etter covid skulle bli så bra at alt ble bra. Jeg lovet at vi skulle reise mye og til plasser vi ikke hadde vært, bare jeg ble ferdig. 

 

Så da jeg var i på siste året av studiet spurte jeg Dagfinn om vi skulle gifte oss i september det året, for da hadde vi vært sammen 15 år, og for meg virket det som trygt å gifte seg, jeg var helt sikker på at vi var trygge i forhodet vårt og ungene hadde mast om hvorfor vi ikke var gift. Så for meg, det å gifte seg var ikke pga romantiske tanker og et brennende ønske, det var for familien, for ungene og for et sikkert forhold. Men jeg var kanskje litt frekk og freidig for jeg hørte om ledig tid på tinghuset før jeg hørte med Dagfinn. Kanskje det er her folk vil tenke at jeg tok forholdet for gitt, men jeg følte mest av alt at forholdet var sikkert og jeg antok at vi var på bølgelengde. Men vi har ikke vært flinke å snakke om følelsene våre, men vi har vært gode i hverdagene.
Så Dagfinn sa bare javel okei. Jeg ventet heller ikke mer. Skulle gjerne ha tenkt litt over svaret, men svaret var veldig ham, så jeg tenkte ikke så mye over det. 

Vi giftet oss den 25 september 2021. Det var den dagen Norge åpnet etter covid. Det visste vi jo ikke, men det ble en mega flott dag og veldig spesielt da vi alle kunne klemme og danse, noe som ikke lå i kortene på fredagen da vi planla borsetting med 1 meters avstans. Det var ikke et stort bryllup, 23 stykk. Det var perfekt. Jeg tror den som syntes det var mest stas var lillegutt på 6år. Ingen hadde så fin prinsessemamma som ham,  han snakker enda om den dagen. Dagfinn holdt en nydelig tale, hvor han lovte han ihvertfall aldri kom til å gå fra meg. Noe som jo er synd egentlig, da ungene husker dette veldig godt og ihvertfall minsten minsten har stilt spørsmål om dette i ettertid, Hvorfor gikk pappa? Han sa jo han aldri skulle gå fra deg?

Som jeg lovet sa reiste vi mye etter jeg ble ferdig utdannet. Jeg hadde tatt opp studielån og brukte noen av dette til bryllupp og resten til å reise for, samtidig som jeg hadde greit med feriepenger i 2023, det var det store reiseåret. Vi reiste til New York 10 dager i forbindelse med vinterferien, Marrakesh 2 uker på sommeren, Danmark i påskeferien og Danmark i høstferien og Gdansk som en liten førsjulstur. Pluss jeg reiste med eldstegutten Amsterdam en helg som bursdagsgave til ham og jeg reiste til London før jul med noen kollegaer. Jeg trodde jo vi hadde det godt, at vi nå kunne leve livet, at vi kunne ta igjen det tapte fra covid, den vanskelige tiden. Men allerede den høsten var bruddet begynt for alvor, jeg bare visste det ikke. 

Jeg forstod ikke hvorfor Dgafinn ble så skikkelig veldig sur når jeg hadde bestilt tur 3 uker til Vietnam for sommeren 2024. Jeg bestilte turen i februar samme år, og det var en feiltagelse, men jeg tenkte at jeg avbestiller ikke fordi det blir en kjekk tur. Men istedet for at Dagfinn lo av hvor ultrateit jeg hadde vært som klarte ved en feiltagelse å bestille denne turen, så ble han sint, veldig sint. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for slik hadde han aldri reagert på mine impuls ikke impulsdumheter før ila 1 år sammen.

Men ettersom våren skred fram forandret Dagfinn seg mye, ikke litt som han kanskje tror selv, men mye. Ha begynte å trene mye og gå lange lange turer. Hvis jeg ringte ham på disse turene var han smørblid, noe han bare aldri var eller hadde vært når jeg ringte ham.
I april det året sa jeg til en kollega at enten var Dagfinn kommet i en midtlivskrise eller så hadde han funnet seg ei annen. Eller aller helst begge deler. Men jeg tenkte jo at han kom til å si det til meg, for jeg trodde fullt og helt på respekten i forholdet. Så jeg ventet, litt panisk til tider, for tenk om han gikk fra meg? Det var en vanskelig i tide, men jeg stolte på ham, at han ville gjøre det rette, han ville fortelle det til meg, vi ville gå til parterapi, vi ville ordne opp på en eller annen måte. Eller dette blåste over, men han ville i hvertfall si noe til meg

Nå skal jeg være veldig forsiktig med å utale meg om noe her, dette er min side og hva som har skjedd og når og hvorfor det ble sånn er ikke 100% sikkert, dette er mine tanker og vi har egentlig aldri snakket om det. Noe som er trist.
Men 2 uker før vi skal dra til Vietnam i 3 uker i juli, så sender Dagfinn ungene ut. Jeg er mellom nattevakter på sykehuset og skal på jobb om ikke lenge. Han forteller meg at han vil flytte, han vil skille seg og at han har funnet ei annen. Kort fortalt. Jeg blir ikke sjokket, men jeg blir det, flytte? Skillsmisse? Hva? Jeg er ikke så opptatt av at han forteller at han har funnet ei annen, men mer at han vil skilles. For dette hadde jeg aldri trodd, jeg hadde jo skjønt såpass, men jeg tenkte vi kom til å ordne opp, jeg var klar til å ta i et tak, til  snakke til å gå i terapi, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi tenkt at han ville gå uten å ha prøvd. Uten å ha snakket med meg uten i vise respekt for meg eller forholdet. For en ting skal være helt sikkert er at han ikke har vært alene i foldet vårt, det han har manglet har også jeg manglet, men jeg trodde vi hadde noe bra, noe fint, noe trygt. Så jeg ble sjokket.

Og jeg kjempet ikke for forholdet, det var ikke vits kjente jeg. Han hadde funnet noe han trodde han trengte mer enn det han hadde, det skjønte jeg med engang. Han fortalte han hadde laget alvorlige planer uten å ta hensyn til forholdet vårt eller meg, ungene hadde han tenkt litt på, men det var tydelig at han planla i forelskelse. Jeg kjempet ikke, for dette var første gang på 18 år Dagfinn fortalte noe han var så bestemt på så jeg visste han mente det. Men jeg var helt ærlig sjokket. Vi hadde jo nettopp giftet oss, hva med ungene? 
Bare for å si dette med en gang, jeg tror ikke han fysisk har vært utro, det sa han selv og jeg velger å tro på ham, så ikke tenk det. Men mentalt hadde han vært det og for meg var det verre. for det fysiske er en ting, men det mentale, psykiske er en helt annen side. For meg.

Vi bestemte oss for ikke å si noe til ungen og reise på ferie, noe som gikk, vi hadde jo vært sammen i 18år og var en familie. Turen var fin den, men den ble ikke som jeg hadde tent, jeg hadde jo disse 2 siste ukene til å planlegge hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle. For hotellet kanselerte oss i disse ukene så planer måtte legges, men jeg hadde ikke hodet med meg til det. Men det ble en opplevelse jeg er glad vi hadde.
Det gikk noen uker etter at vi kom hjem før vi sa det til ungene. De tok det greit nok.
Jeg skulle bo i huset og Dagfinn flytte ut. Jeg jobber natt, så samværet ble nettene jeg jobbet, så de er hos meg og han kommer og sover i huset når jeg jobber. Det er en god ordning for ungene, faren bor rett i nærheten, og vil de finne på noe med ham så gir de beskjed. Det er en god ordning for ungene og forsåvidt meg også, men det gir ikke rom for å finne ny kjæreste, men det ønsker jeg heller ikke. Det får komme om det kommer.

Dagfinn flyttet ut 6mndr etter han kom med nyheten, det var kravet mitt, for å bo i huset var jeg avhengig av å leie ut leiligheten i huset og den måtte pusses opp.
Så den dagen jeg fikk leieboer så flyttet Dagfinn ut, 1 januar 2025.

Nokså smertefritt, ungen hadde vennet seg til tanken, vi hadde snakket med ungene om det. Men vi hadde ikke snakket oss i mellom.
Og er det noe jeg vil sette fingeren på som er negativt er at vi ikke ha snakket om det.

Da han fortalte meg han ville gå, så hadde han jobbet med dette i hodet i nesten 1 år, det var ikke noe nytt, det var noe som vokste fram. Selv om jeg ante han hadde truffet ei annen, så var tanken på brudd aldri i tankene mine annet som en skrekktanke, tenk om han faktisk vil gå? Men ikke etter å ha snakket gjennom ting ihvertfall. Jeg tenkte jo alltid at respekten og samtalen ville være der.

Så den dagen han sa det til meg var han ferdig, jeg merket sterkt denne flyttingen av lojalitet fra meg til ei annen. Men JEG startet prosessen den dagen. Og en kan ikke nekte for en viss form for benektelse når vi var på ferie sammen, og sorg da vi kom hjem. Og sinne, men jeg var ikke klar til skikkelig å snakke om det, eller ihvertfall ikke å ta det opp, jeg kjente veldig på at dette var noe han måtte snakke om med meg, men jeg tenkte like lite som ham at vi var på forskjellig stadie. Han var ferdig, jeg var i starten på å aksepter det. Han hadde snakket seg ferdig med en annen person, mens jeg trengte å snakke om det å få ting på plass. Det kunne blitt et veldig fint og vennskapelig brudd, jeg bærer ingen nag til det som skjedde. jeg er veldig takknemlig for den han har vært for meg. 

Men, det er et stort men her som jeg nå etter to år sliter med. Jeg klarer ikke slå meg til ro med at vi ikke har snakket gjennom ting. Jeg ga til slutt opp at han skulle komme til meg å ta det opp, så jeg tok det opp en dag på tidlig høsten det året, men jeg ble så kraftig avfeid på at dette var vi ferdig med at jeg satt målløs igjen, for meg så startet jo prossessen nå, men han var ferdig.
Jeg har ikke klart å slå meg til ro med at vi ikke har snakket det ferdig, 18 år sammen, det er så lenge. Så langt levd liv sammen, så mye opplevelser så mye felles. Så skal han bare si at nå er det over, ikke snakke om de og nå forvente at vi skal finne en ny normal. Jeg kjenner på mangelen på respekt og en ufullstendig avsluttning.

Så selv om vi har laget en ny normal som fungerer, så kunne det vært så mye bedre. Hadde han bare vist meg mer respekt og snakket med meg når jeg var klar for det, når bruddet var et faktum for meg. Jeg har aldri fått sagt noe om mine tanker, min side, mens han har fått sagt det han hadde å si. Antar jeg. Så jeg gjorde det egentlig enkelt for ham, det var ingen kamp, ingen krangling, ingen skriking, ingen tårer. Men selv om han har kommet seg videre og har følelser for ei annen  over snart 3 år nå, så er jeg fortsatt ikke ferdig. Det ble aldri avsluttet for min del, ikke skikkelig. Og det er ikke for å være stygg eller bitter, men det er en realitet. Vi har vært gjennom mye sammen, vi har hatt noe ekte, vi har barn sammen, 18 år med levd liv sammen. Og ikke et ord har jeg fått sagt. Jeg har sagt at jeg ikke var enig i at han skulle flytte ut dagen etter han sa det til meg, men som han sa, jeg kunne være så uenig jeg ville men det var sånn det ble.
Så alle mine resurser i meg har gått til å ta meg av ungene, for at det skal få en ny levelig normal. Jeg har strukket meg lengre enn langt for dette og er fornøyd med egen innsats.
Jeg lovde ungene våre før dette skjedde at nå skulle jeg jobbe mye mindre for å tilbringe mer tid med dem, for jeg har alltid jobbet mye ekstra. Dette tar minsten opp av og til, han spør meg om jeg ikke skulle jobbe mindre som jeg sa. Men da må jeg si som det er da, at da jeg sa det var livet annerledes, nå er jeg alene og MÅ dessverre jobbe mer enn jeg egentlig vil for å få råd til det livet vi har nå. Og i det store og det hele er jeg fornøyd med at jeg har den jobben jeg har.

Som lederen min sa "Du er heldig du ble jordmor så du kan sitte i situasjonen du gjør økonomisk".
Og ja, jeg er evig takknemlig for at jeg fikk utdannelsen min, jeg vet ikke om jeg hadde fått det til uten ham. Og jeg har det mye bedre som meg når jeg endelig har fått denne utdannelsen.

Jeg er en helt annen person i andre enden av dette forholdet. For det første, jeg er blitt voksen.
For det andre, jeg har god kontroll på min psykiske helse. Jeg er bipolar, det vil jeg alltid være, men jeg skjønner meg selv på en helt annen måte, som gir trygghet og ro. Det er dog tøft å ha depresjoner nå å ikke ha noen hjemme som støtter. Det føles ensomt og tungt og skummelt.
Jeg er økonomisk stabil og klarer å sitte med hus og bil og ferier og pusse opp og 4 gutter. Det er ikke lett, men det går.
Jeg er fornøyd med egen innsats i livet, på hvor langt jeg er kommet, den jeg har blitt. Jeg føler meg ikke lenger som en ingen. Jeg er noen, jeg har noe å bidra med som teller.

Nå har jeg vært alene, singel ihvertfall i snart 2 år. Jeg ønsker ikke noe forhold. Jeg er på tinder for syns skyld, men har aldri truffet noen av interesse. Jeg er bare ikke der at jeg ønsker, da blir listen så høy. Og hva har jeg å tilby, mye, men jeg har også kaos, unger hele tiden, jobber 150% og er noe ustabil mentalt, ikke egentlig, men jeg har mine utfordringer. Men mest av alt vil jeg bare være for meg selv, jeg føler meg ferdig med menn, jeg har aldri fått det til. Dukker det opp noe, så gjør det det. Og om det ikke gjør det så er det nok helt okei det og.

Jeg møtte veggen med et brak

 

For 10 år siden, 2016, var det vanskeligste året jeg noensinne har hatt. Det betyr ikke at andre år, andre opplevelser er lettere sett i lys av hva som skjedde i 2016, bare at akkurat det året var et evig mørke ku med små lysglimt. Det var vanskelig å plukke seg selv opp og fortsette, ikke som før, men som en ny meg. Det var uendelig tungt og hadde det ikke vært for ungene tror jeg jammen jeg hadde glemt hvordan det var å smile og le. Men hverdagen måtte vidder, pga de.

Jeg skal ikke gå i detaljer på 2016, selv om det kunne vært intressant nok det også, for å se på hendelsen i retrospekt med etterpåklokskap og kunnskap om hva som skjedde og mitt indre følelsesliv er noe helt annet nå, enn når det skjedde, eller året etterpå når jeg fortsatt stod midt oppi det.
Jeg har skrevet om hva som skjedde da jeg mistet pappa og hvordan det skjedde. Og  ikke at jeg har lest mye av innleggene mine fra 2016, hvor alt er godt beskrevet, men det er lett å se at det skrevet av en person i sjokk og på vei utfor kanten... eller på full fart til å treffe veggen.

Som jeg har skrevet før så er hele hendelsen, kompleks. Det er ting fra den gang jeg ikke kommer til å nevne da det for det første er en lang historie, men også så berører det mange som ikke kan forsvare seg mot hva jeg deler. Men la meg bare si at nettopp den biten gjorde alt så mye mye tyngre.
Og om noen nå tror at det er sorgen over tapet av pappa som er det store, tunge i historien så er det ikke det direkte, det var alt rundt, hvordan det skjedde og alt som skjedde etterpå.

Det fullstendig knuste meg, og omformet meg som meg. Jeg ble satt sammen, men det kjentes ikke ut som alle bitene var satt på plass riktig. Nå 10 år etter er det fortsatt noen biter som sitter skjevt, men det har jeg lært å leve med, og det er slik det blir etter en traumatisk hendelse.

Pappa døde 28-29 mars, vi er ikke helt sikre, men han ble ikke funnet før 4 april, så det er det som står som dødsdag. 4 april 2016. Men vi vet det ikke skjedde da. Det var i påsken det året, og påsken i alle år etter har vært tøffe pga det, ikke bare har vi datoen, men vi lever gjennom det hver påske.
Onsdag før påske falt han om, og ble liggende, han ble liggende gjennom hele påsken og ingen kom. I mitt hodet har han ligget der mellom bord og sofa, delvis lammet av slag som han var, og ropt, han har ropt og ropt og ingen hørte ham, ingen kom. tirsdag eller onsdag fastslo obduksjon at han døde, mandagen etter ble han funnet.
Det er kort om det som hendte.
Scenene jeg har laget i hodet mitt har forfulgt meg i alle år, at han lå der og ropte, og ingen kom. Dette er det som til slutt i en helt annen setting får meg til å dundre rett i veggen med et brak. Denne ropingen og hjelpesløsheten og at ingen kom. Hadde noen komt hadde det ikke gått som det gikk forstår vi alle.

Da dette skjedde i april 2016, var jeg helt på slutten av barselpermisjon med minste gutten min, jeg hadde 3-4uker igjen  i permisjon. Jeg skulle være tilbake i jobb i mai, og jobbe 17 mai. For meg var det helt absurd. i familien har alle alltid tenkt på 17 mai som pappa sin favoritt dag, ingen elsker den dagen som ham. Mens vi andre ikke syns dagen er helt topp, så elsket han den. Og for meg å jobbe den dagen så tett etter han døde va faktisk ikke et alternativ.
Jeg ble sykemeldt 1 måned. Men jeg kjente at det var alt for lite tid, det som svømte i hodet og kropp hadde såvidt blitt smakt på, det hadde ikke blitt fordøyd. 

17 mai 2009, meg og pappa.

4 april ble pappa funnet, 11 april fikk vi gå inn i leiligheten hans, da ble politisperre opphevet. Jeg husker Dagfinn måtte inn først, og kjenne om det luktet og hvordan var synet som møtte oss. Han sa  det var ok, kun litt lukt. Og det luktet. Har du vært så uheldig å miste en liten bit kjøtt bak kjøkkenbenken så vil den forpeste hele rommet ed bedervet lukt etter 1 uke i romtemperatur. Det var overveldende. Lukten satt i teppe, i gulvet og hadde trengt gjennom gulvet. Så lukten var der til vi fikk revet gulvet. Det er en spesiell type følelse, ikke en god en, å gå rundt og sortere ting etter en persons liv, i sjokk og i den lukten. Men for at gulvet kunne rives, måtte ting flyttes vekk, og det var min bror, jeg og Dagfinn og Evy som gjorde det. Vi visste ikke hvem andre vi kunne spørre, det var en stor jobb.

15 april ble han begravet. Jeg hulkegråt fra vi kom til vi gikk, for den midlertidige obduksjonen jeg hadde fått svar på et par dager før,  hadde fortalt om et bilde om hva som hadde skjedd som jeg som jobbet som sykepleier forstod så altfor godt. Ingen trodde meg da jeg forsøkte å si at han hadde ligget slik, alene, og sikkert ropt, og ingen kom. Folk ønsket å tro at han hadde fått et illebefinnende og falt død om. Jeg også hadde jo tenkt dette, som jo var kjempetrist. Men det er mye trøst i å vite at en person dør momentant. Det er en helt annen ting å vite at de har lidd, alene og ingen kom. Jeg visste dette, men ingen ville tror det. Det var sår det ble fortalt om, trykksår, med nekrose i, som ikke oppstår etter en person er død. Det var det som gjorde det, det var det som gjorde at jeg forstod. Og det var for sjokkerende til å snakke med alle om, det var for vanskelig for folk å høre, for absurd, for fjernt fra en virkelighet vi kjenner og kan leve med. Så jeg satt og hulegrein, ikke fordi pappa var død, som alle trodde, men fordi kunnskapen om hvordan han hadde lidd, var for mye for meg, Og nå Satt jeg rett ved siden av kisten, rett ved siden av ham, for siste gang. Og jeg føler jeg hadde sviktet så katastrofalt. Jeg klarte bare ikke håndtere det.

Denne perioden var så stressende for meg. Vi var konstant i pappa sin leilighet, i lukten, blant tingene, pakket ned, drev detektivarbeid på hva som hadde skjedd. La sammen puslespillet til vi hadde hele bildet for oss. Han falt om på onsdagen, på kvelden. Vaskehjelpen hadde vært der på dagen, og skulle komme tilbake onsdag om 14 dager. Han kledde av seg i stua for å gå i dusjen. Han dusjet alltid på kvelden, onsdag og søndag. Han hadde tatt medisinen fra ukesdosetten på onsdag morgen, ikke på onsdag kveld, det gjorde han etter han hadde dusjet. Vi fant også ut at han hadde nylig startet antibiotikakur for lungebetennelse, han hadde tatt første kapsel, jeg telte dem. Han hadde tatt en tabelett
Avisene lå stablet foran døren, vi så den første avisen som ikke var tatt inn var tirsdag etter påske, da han lå døende rett innforbi. Det var mange mange biter av puslespillet vi la sammen og kom fram til hva som hadde skjedd. Vi så at siste telefonsamtale var med vaskehjelpen, for å slippe henne inn? eller var hun forsinket? Det vet vi ikke.

Jeg var så stresset denne perioden at jeg utviklet helvetesild, på baken. Jeg så det ikke, kjente bare at det var vondt og det væsket, jeg trodde det var eksem og smørte på kortison krem. Minste gutten fikk vannkopper 18 april, da forstod jeg hva det var. Han var ikke blitt 9mndr en gang, han var for liten til å ha vannkopper. Han ble innlagt på sykehuset, han ble veldig syk. 10 Dager etter fikk de to andre guttene det, de var 4 og 9 år, de ble helt normalt vannkoppesyke. Men dette var en ekstra belastning i alt, men det var også godt å bare være mamma til syke barn, alt det andre var så tungt.

Tiden kom for at jeg skulle tilbake i jobb. Jeg gikk på jobb for å snakke om dette, at jeg nok måtte være hjemme lenger, fordi jeg virkelig ikke hadde det bra. Jeg har jo lært at det ikke nytter å være grei som ansatt, for denne snillheten blir så veldig lett brukt mot deg, ihvertfall i mitt yrke som sykepleier. Det nytter ikke å diskutere at en skal bli sykemeldt videre, i et presset yrke. Jeg burde ha snakket med legen først, ikke jobben. Men jeg hadde behov for å gå innom jobb, kjenne på noe normalt. Jeg ble møtt med å enormt lite forståelse, men gikk det nå an å forstå hva som brygget inni meg, sånn egentlig? hvor lang tid det skulle ta meg å komme tilbake til hverdagen? Jeg ante det jo ikke selv der jeg satt og snakket med lederen min. Hun sa at det var helt normalt å oppleve slike ting i livet, vi kunne ikke bare være hjemme av den grunn. Hun hadde tross alt en far med ALS og visste livet var tungt. Jeg husker frustrasjonen av sammenligningen. Hun visste ingenting om min situasjon. Hunn hadde en far med ALS, men de var 5 søstre og de var alle over 50 år, jeg vet nok det var tungt. Men de var der for hverandre, for faren. Min bror og jeg var alene, jeg var 37år og han var 32år, vi sorteret et helt liv, avbestilte på abonnementer i øst og vest, satt med en diger avansert selvangivelse som vi ikke forstod bæret av  som skulle vært inne men vi fikk utsatt et par uker,  vi satt og ordnet gjeld og regninger og intrikate, skjulte aksjekontoer i andre land og lette etter passord for alt dette i en stor fysisk korg med bittesmå lapper med passord. Han samlet på alle passord, nye, gamle, alt ble rullet sammen i en korg. Flere dage gikk vi gjennom passord, for noen måtte faktisk ha passord. Alt dette gjorde vi med viten om hva som hadde skjedd med ham der vi var og ryddet, dag etter dag i liklukt. Pluss alt som stod på utenfra og inn med selv. 
Men jeg presset meg tilbake i jobb....

DET skulle jeg ikke ha gjort, jeg var ikke samme sykepleier når jeg kom tilbake som da jeg gikk ut i barselpermisjon. Jeg var redd for å gjøre feil, for at noen skulle lide for at jeg ga feil medisiner, eller ga for mye smertestillende, tenk om jeg drepte noen? Det ble helt reelle ting for meg, jeg var usikker i alt jeg gjorde, jeg klarte ikke være en god sykepleier. Det aller, aller verste var når noen ropte på hjelp.
Det jeg skulle ha løpt og hjulpet, ble jeg istedet fjetret til gulvet i ren og skjær panikkangst. Bilder suste i hodet, pappa som lå på gulvet og ropte etter hjelp.
Det verste var hvis jeg hørte noen ropte på hjelp og jeg kom inn på rommet og en eldre mann med nylig amputert for lå på gulvet og ropte. Det skjedde jo ikke ofte, men demens, sykehus og stor operasjon kan gjøre mennesker deliriske og gjøre ting de ikke ville gjort til vanlig, som å prøve å gå når man akkurat har operert bort en fot eller to.
Jeg sluttet i jobben et halvt år etter og begynte i stedet på sykehjem. Jeg handlet fortsatt ut ifra mine normale tanker og en normal hverdag, jeg hadde ikke klart å akseptere at jeg ikke var den samme som før. Og heller ikke klarte jeg ta inn over meg i hvilken grad denne hendelsen med pappa hadde slukt meg med hud og hår.
Jeg er jo bipolar og har levd med mani og depresjoner i  mange, mange år. Så jeg har bygget meg opp et robust forsvar mot begge deler. Men nå kjente jeg at mestringen min glapp.

Da jeg begynte på sykehjem, noe jeg burde ha tenkt på, traff jeg mange som minnet om pappa, enten i roping, halvsidig lammelser, at de lå og gråt på hjelp, og jeg traff også på en ar som hadde samme type hjerneslag som pappa og minnet mye om ham.  Å gå inn dit var det verste jeg gjorde. Ikke fordi jeg ikke kunne gi god omsorg, men fordi jeg hadde et enormt sug i hjerte og flykt virket som det mest naturlige. Det verste var da jeg fikk ansvaret for ham påsken etter pappa døde. Jeg kjente jeg var på vei til å møte veggen. Og jeg søkte hjelp. Legen min  skrev henvisning på henvisning til DPS, men jeg fikk bare til svar at jeg hos dem var ferdigbehandlet og hadde nok mestringsstrategier til å håndtere kriser.

Jeg jobbet der i 1,5 år før jeg møtte veggen. Og nå man møter veggen nytter det ikke å plukke opp bitene å stå på videre. Jeg hadde gjort akkurat det i 2 år. Jeg lå knust igjen på gulvet. Hjernen min kortsluttet. Det som var dråpen? Mormor lå på sykehjem, hun skulle dø, og det veldig veldig snart. HUn var min siste besteforelder, hun var naturlig den neste til å dø, hun var gammel, dement og ensom etter at morfar døde januar 2016. Hennes tid var kommet. Jeg skjønte det.
Men her var jeg på jobb, som jeg ikke fungerte 100% i den gang, ikke fordi jeg ikke gjorde jeg skulle, men fordi det var en daglig kamp med meg selv om å stå opp og hjelpe folk når jeg trengte så sårt hjelp selv. Hjelp fikk jeg ikke, jeg hadde forsøkt, lenge. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg har et utdrag fra dagbok jeg skrev i den perioden.
Jeg er glad når jeg ser meg i speilet og ser en rynke, jeg er glad for hvert grå hår, det forteller meg at jeg ikke skal finnes for evig, jeg eldes. Skal man ikke føle det bedre etter man har spist og ikke lenger er sulten? Eller når man drikker når man er veldig tørst? Skal man ikke føle det bedre? Skal ikke hverdagen være bedre når man våkner om morgen? Etter å ha sovet+ Skal man ikke føle glede av å se barna sine smile og le? Jeg føler ingenting, bare glad dette ikke varer evig...

På jobb rundt de tider mormor lå for døden på et annet sykehjem, var det plutselig 3 av mine pasienter som også skulle dø. Jeg husker siste vakten  min før jeg ble sykemeldt. Jeg løp mellom hver av de tre pasientene for å lindre, for å snu dem, for å berolige pårørende, for å holde i en hånd.
Jeg kjente da på at hverdagen spiste meg opp, jeg ville jo være hos mormor som døde, ikke en jeg ikke kjente.

Jeg kjente på enorm omsorgsfatigue. Jeg var på felgen og jeg krasjet, hardt.
Jeg hadde presset meg for lenge, jeg hadde ropt på hjelp, for lenge.
Jeg ble fortalt at jeg hadde ressurser i meg selv av et overbelastet system som trengte å ta seg av de som var sykere enn med selv, jeg visste jo det. Men jeg skrek aldri etter hjelp, og når jeg gjorde så var det fordi jeg ikke kunne håndtere hverdagen med de mestringsstrategier jeg hadde lært meg etter mange traumer og kriser og bearbeidelse av depresjoner. Jeg kunne jo dette, helt til jeg ikke kunne lenger.

Jeg skulle hatt hjelp før. Det skulle vært et system som fanget meg opp når jeg ropte, når legen sendte henvisning etter henvisning. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte legges inn på psyk, for jeg var ordentlig bekymret for meg selv. Jeg har ikke vært det siden 2002, det er sist gang det var så ille. 

Jeg ble sykemeldt den 18 oktober, som er min søsters bursdag. Og datoen har gjerne hatt innvirkning på at jeg ble sykemeldt den dagen. Jeg har ikke nevnt henne her, hun er en del av pakken. Den delen som ikke bli nevnt. 

Jeg ble sykemeldt oktober 2018, og så ikke syn på å komme tilbake i jobb, noen gang. Jeg hadde ikke mer å gi til noen. Men i juni 2019 forandret alt seg, og jeg så et lys i tunnelen, jeg grabbet etter lyset griskt. Som en som druknet og fant et strå og dra seg opp etter. Jeg grabbet strået. Usikkert om det ville holde meg. Med ren viljestyrke dro jeg meg i land. Det var ikke lett, og jeg måtte gjøre det selv.
Jeg kom i land.

10 år siden nå, men sorgen og savnet er der enda.

 

I år er det 10 år siden pappa døde, 10 år som har gått både fort og seint, 10 år som har inneholdt så mye han skulle fått med seg, og noen ting jeg er glad han slapp å få med seg.

Det første han skulle fått med seg og som han gledet seg stort til, var at sønnen hans skulle gifte seg, min lillebror. Han gledet seg stort til det, Han var den første som svarte at han skulle komme. Han var ivrig på sånne store hyggelige begivenheter. At pappa ikke var med, preget selvfølgelig hele bryllupet, det var ikke 1 år siden han døde en gang, han skulle ha vært der.

Han fikk ikke med seg at sønnen hans fikk en sønn, det hadde han syntes var stor stas. Og jammen kom det en datter til noen år etter. Han skulle ha fått med seg alle de flotte 10 barnebarna, og ikke de 8 han visste om. Det føles vondt å ikke dele pappa med disse nye barnebarna, for det er så fjernet for dem.

Han fikk ikke med seg at jeg etter mange, lange år med en stor drøm om å bli jordmor, endelig ble det. Det var så fjernt når han døde, det var en drøm, men i realiteten virket det ganske umulig pga livssituasjon og studiested. Men jeg ble jordmor, og jeg vet han hadde vært så innmari stolt.

Han fikk ikke med seg at jeg, eldste dattera som sa hun aldri skulle gifte seg, faktisk den dagen covidrestriksjonen opphørte, 25september 2021, ble gift. Det var stor feiring, vi kunne klemme, vi kunne danse, det var en festdag som kunne feires av så mange grunner, og han hadde nok syntes det var mest stas av alle.
Men igjen, så fikk han ikke med seg at jeg 3 år seinere ble skilt, og livet ble tøft. Det er jeg glad han ikke fikk med seg. Men festdagen ville jeg han skulle tatt del i. Han var med i brudebuketten, han hang der, bilde i et hjerte. Så han var jo litt med.

Han fikk ikke med seg at vi flyttet til et stort, gult hus med 8 soverom. Her hadde han likt seg, for her kunne han ha overnattet, fått en tv for seg selv, og bare vært i lengre perioder om gangen. Sittet på terrassen om sommeren rundt bål, med et glass vin, og bare vært stille i hverandres selskap.

Han fikk ikke med seg at min sønn nummer 2 ble 18 år og fikk sertifikatet på dagen og har egen bil. Han kunne ha kjørt og hentet ham til det gule huset og vi kunne sittet på terrassen og han kunne fortalt sine voksende barnebarn om da jeg var liten, eller da han var liten. For han som var 8 da han døde, som nå er 18, begynte jo å vise stor interesse for sin slagrammede morfar i tiden før han døde. Han gikk glipp av det båndet som kunne utviklet seg mellom dem, for av alle barnebarn, så er det 18åringen som var mest lik sin morfar. Min far. Pappa. Og han kunne gjennom den gang 8 åringen fått bli den morfaren han såvidt fikk være litt før han fikk slag som 50åring hvor eldste barnebarn var 4 år. Han hadde et sterkt bånd til min eldte sønn som var 4 den gang, 29 år idag. Men det fordampet som dugg for solen, pga hjerneslaget, når språket og motorikken forsvant. Så nå kunne han fått oppleve det igjen. Det er vondt å tenke på at han aldri fikk være den bestefaren han kunne være

Han fikk ikke med seg covid, og det er jeg glad for, det kunne vært en vanskelig tid for pappa. Vi hadde vært bekymret for ham. Hadde han blitt syk? Hadde han overlevd? Vi hadde alle nok med oss selv den gang.

Men igjen, han fikk ikke med seg det vonde som jeg vet ville vært vondt.
Han fikk med seg at jeg 2,5 år etter han døde, totalt møtte veggen og ikke fungerte. At jeg ble langtidsykemeldt fra jobben min på sykehjem. At jeg ikke fikk sove, at jeg ville legges inn på psyk for jeg håndterte ingenting, at jeg var redd for meg selv.
Jeg hadde båret på smerten så lenge uten å ta tak i det, jeg kjente det ulmet. Så lå mormor plutselig på det siste, jeg kue ikke være der for jeg var på jobb hos beboere jeg hadde ansvar for som også plutselig var på det siste. Hvor jeg fikk panikkangst, for alt ble for nært.
Hvor jeg ikke kunne gå inn på rommet til en eldre beboer som lå å ropte hjelp på gulvet, for alt jeg så for meg var pappa som lå og ropte på gulvet i en uke, og ingen kom.
Jeg møtte veggen.
Men jeg kom meg opp igjen.
Jeg møtte veggen igjen.
Men jeg kom meg opp, igjen.

Ingenting av dette fikk han med seg, og jeg skulle ønske han var der for alt, det gode, det vonde. 
Savnet er der enda, men sjokket av hva som hendte har lagt seg. Men fortsatt våkner jeg gråtende på nettene av mareritt av pappa som dør foran meg, jeg klarer ikke redde ham, igjen.
Og når jeg våkner, alene med smerten om natten, er smerten råd og jeg er rett tilbake.
Da hulkegriner jeg for meg selv, lenge. 
For smerten er der, det som skjedde kan ikke viskes ut.
Det er lenge siden, tiden leger.
Men når jeg våkner på natten og gråter.
Da er det som om ingen tid er gått og smerten er like råd som den gang.
Selv 10 år etter.

1977

Om drømmesymbol

 I alle tider harr mennesker drømt, og vi har forsøkt å tyde drømmene våre. 
Det er noen ting som går igjen i drømmer, og disse kalles for drømmesymboler.

Typiske drømmesymbol som går igjen hos oss drømmere er:
- Vi flyr
-Vi er nakne
-Vi står på topp av en høy bygning eller bro.
-Ukjente mennesker.
-Jaget av ville dyr.
-Vi faller
- Bygninger/hus

Disse er typisk ting som går igjen i drømmer.
Og det er lagt mening til dette gjennom tidene. det finnes uttalige bøker om drømmetydning, selvfølgelig for at vi skal få hjelp til å forstå vårt indre landskap som kan være merkelig og forvirrende når vi våkner. Disse drømmene kan stå tydelig fram for oss eller være mer vage, men at vi huske visste ting sterkt fra drømmen og dette er ofte disse drømmesymbolene. Nå har jeg lagt frem de mest generelle drømmesymbol der ute, det finnes uttalige andre selvfølgelig, men disse r de mest generelle. Og betydningen er også generell, og kan endre seg for person til person. Jeg skal ta kort om hva disse symbolene sies å symbolisere i vår våkne liv:

Vi flyr
Dette handler ofte om frihet, kontroll eller et ønske om å slippe noe.

Føles det godt  så kan det være du opplever mestring eller frihet i livet.

Hvis det derimot føles ekkelt eller ustabilt kan det hende du forsøker å holde kontroll på noe som glipper.

Høye bygninger/broer
Symboliserer oversikt, ambisjoner eller risiko.
Å stå over noe, du ser det hele, du har oversikt.
Hvis det er ubehagelig og du har høydeskrekk eller er redd, viser det er frykt for å falle, eller miste kontroll.

Bygninger/hus/rom/steder
Ofte et bilde på deg selv, ditt indre liv.
Mange rom kan vise til mange sider av deg selv.
Nye rom tyder på utvikling og nye sider av deg selv.
Forlatte og ødelagte hus/bygninger og rom kan være gamle følelser, minner eller noe uforløst, noe gjemt i sinnet.

Å være naken offentlig
Handler oftest om eksponering og sårbarhet.
Det er en frykt for å bli avslørt
Følelse av å ikke være god nok, ikke ha kontroll
Det kan faktisk også være et ønske om å være mer ekte.

Å falle
Symboliserer tap av kontroll
Klassisk ved stress, endring eller usikkerhet.
Ofte koblet til frykt for å mislykkes.

Å bli jaget (Dyr eller noe ukjent)
Dette er en av de sterkeste drømmene, du unngår noe i våkenlivet.
Det som følger etter symboliserer følelsene, frykt, sinne, skyld osv.
Å løpe- du prøver å slippe unna i stedet for å møte det.

Ukjente mennesker
Ofte ikke "andre" men deler av deg selv.
Egenskaper du ikke kjenner igjen.
Følelser eller sider du ikke ha integrert.
Noen ganger representerer de også andre roller som mor autoritet, trussel osv.

Men det er viktig å huske på at drømmer ikke må tas bokstavlig, de er mer som et språk av 

-følelser
-stemninger
-Kroppslig reaksjon

To personer kan drømme det samme, men for hver enkel har det ulik betydning.
Drømmetydning er ikke en vitenskap, det er ikke slått i stein, men det er en generell betydning ilagt disse symbolene, så blir den mer individuell for hver enkel. 
Men ikke alle har behov for å tolke sine drømmer, noen tar det for det det er, drømmer.
Men andre igjen har behov for å forstå, ofte fordi de er drømmesymbol som er sterke eller fordi man drømmer mye.

Jeg har hatt behov for å forstå, så jeg har lest mye om drømmer gjennom årene. Jeg drømmer mye, mye kaos, og mye vondt og truende, og ikke minst MYE.
Jeg har også mine egne drømmesymbol som går igjen, som kan være litt like de generelle gjentagende drømmesymbolene, men også veldig annerledes.

Mine typiske drømmesymbol som gjentar seg ofte:
- Svart vann
-Støv
-spindelvev
-Forlatte byer/hus/rom eller steder
-Snø/is/kulde og fryse
-Flykte fra noe ukjent
-Mennesker uten ansikt
-Barndomshjemmet
-Kjøpesenter
-Ikke rekke fly/glemme pass
-Strandet i fortiden.
- Miste ungene/ikke finne dem
- Folk nær meg som ikke lenger lever

Disse tingene drømmer jeg ofte om, bare aldri like drømmer, men gjentagende drømmesymboler.
Og det er alltid vondt å drømme det, jeg er ofte veldig redd og truet, jeg har ofte noe etter meg, ofte en viten eller følelse av det, jeg forsøker alltid å løse et problem.

-Typisk så kan jeg drømme at jeg kommer til en landsby, denne er i fortiden og overalt er det støv som som om ingen har vært der på lenge. Men her skal jeg bo, for jeg kommer meg ikke tilbake til nåtiden.

-Jeg er på vei til flyplassen, jeg har dårlig tid, men jeg har glemt passet og jeg vil ikke nå  å hente det. det er siste fly som går til nåtiden, så jeg er stuck i fortiden.

-Jeg står på en øde øy og fisker, øya er liten, mer en holme. Vannet rundt er helt svart. Jeg holder en fiskestang som jeg ikke kan slippe. Jeg er livredd for hva jeg får på kroken, for hvis det er noe stort så vil jeg bli dratt ut i vannet.

- Jeg går over et islagt vann, isen er veldig tynn og under meg ser jeg det svarte vannet og jeg hører det knirker i isen. I vannet seg jeg store skapninger svømme rundt. Jeg er langt fra land, jeg er barfot, jeg fryser. Jeg er redd.

-Jeg er med minste sønnen min, men vi er i et parallelt univers, så han vet ikke hvem jeg er for her i denne tiden er jeg ikke moren hans. Det føles spesielt. Alt rundt meg prøver å utslette meg fra historien fordi jeg ikke hører til.

- Jeg er i barndomshjemmet mitt, jeg er redd, det er en truende stemning. Det er støv overalt. Lyset går, det er helt mørkt. Jeg hører skritt bak meg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjemme meg.

Drømme om traumer

 

  3 mars 2019

Alle stod og så meg. Porten var stengt. Ingen ville åpne. De visste ikke hvem jeg var.
De stod der, urørlige med tomme blikk.

Hvis du finner denne siden for første gang, hvis du ikke har lest noe her tidligere, så vet du ikke noe av det jeg har opplevd i barndommen, ungdomstiden eller som ung voksen. Jeg gjengir ikke noen historier, de er å finne, men stikkord er alvorlig sykdom og overgrep. Dette er de som utpeker seg, men mye av det er under lagene, redsel, utestegning, fremmedgjøring, dødsangst og ensomhet. 

Dette er gamle traumer, traumer og følelser jeg drømmer om enda. Følelsene er der i drømmer og hendelser, men ikke som hendelsene i seg selv, de er i drømmene forskrudde, overdrevne og ofte i symboler. Disse drømmene er restene, de er smulene, men de er der. Jeg våkner i panikk, og jeg gråter. Dette er de gamle, gamle drømmene, hvor det er mørke, støv, spindelvev, tjukt mørke, forfølgelse og utestegning.

Så er det nye traumer. Som har skapt sine egne drømmer. Nå i dag vil jeg ikke kalle det nye traumer, for de er blitt gamle etterhvert de også. Det er 10 år siden, i 2016 at pappa døde. Og jeg drømte forferdelige drømmer den gang og i noen år etterpå. Fortsatt drømmer jeg om det, men jeg forstår mer hvorfor og hva det betyr for meg å drømme dette. Det er ikke uvanlig å miste foreldre, tvert om, men omstendighetene, hvordan det skjedde, hva som skjedde før og etterpå påvirket  meg i alvorlig grad. Jeg har skrevet om det også her, så det blir ikke gjentatt, annet at det preger meg sterkt selv 10 år etter. Jeg er ikke den samme nå 10 år etter og vil aldri bli det. Som om noe av noe av lyset i verden er borte og det er en tyngde i hjertet mitt. Ikke fordi pappa er borte, men pga situasjonen vi levde gjennom. EN blir preget av slik, og det sitter.
Da jeg var oppi situasjonen drømte jeg de verste drømmene. Men det var først når støvet hadde lagt seg at drømmene virkelig kom smygende. Så ille at jeg måtte søke hjelp for å slutte å drømme, for å få sove for å få hverdagen til å gå. Men det var ikke noe hjelp å få. Jeg la ut om det i forrige innlegg. Min mareritt kunne ikke behandles da de var så blandet mellom gamle og nye traumer som tydeligvis behandles ulikt. 

Men noe måtte jeg gjøre, så jeg begynte å skrive dem ned, og så som nevnt det jeg har skrevet om over at drømmene kunne deles inn i gamle og nye traumer, og hverdag. Det har vært nyttig å finne ut av, selv om jeg før 2016 visste at marerittene mine kom fra gamle opplevelser, ønsket jeg ikke å se på drømmene, jeg ønsket ikke å tolke dem. Eller mer jeg forstod ikke at det kunne hjelpe å gjøre det. Hadde jeg visst hadde forsøkt det tidligere, men jeg tror det var nettopp hva som hendte i 2016 som gjorde det mulig for meg å forstå drømmene mine i den grad jeg gjør idag. 

Drømmene er fortsatt vonde, jeg kan fortsatt har problemer med å sovne i redsel for vonde drømmer, jeg sover fortsatt med lyset på og jeg våkner fortsatt og gråter, men sjeldnere. Men viktigst, drømmene fester seg ikke på samme måte, de er ikke med meg gjennom dagen, de opptar ikke tankene mine og farger humøret mitt.

Drømmene om pappa kan være så mye, men det er følelsene det gir meg so er det verste. Jeg kan treffe på ham og snakke med han, alt er fint i drømmen, men det er en følelse i drømmen om at noe ikke stemmer. Og når jeg våkner er ikke disse drømmene fine, de er vonde.

Jeg kan drømme at jeg dreper ham, og det er aldri vakkert. Jeg vet at disse drømmene representerer at jeg skulle ønske jeg kunne skånet ham mot det som kom.

Jeg drømmer at han er helt fin, het normal, han lever og han har ikke spor av hjerneslag, som han levde med i nesten 14 år. I drømmen er jeg så lettet, jeg er så utrolig glad at alt bare var tull. Så våkner jeg og gråter fordi sannheten er en annen.

Jeg kan drømme at jeg på en helt random plass treffer ham, gjerne han jobber på en gård, han bygger et gjerde. Og jeg går bort til ham og gråter og be om unnskyldning for at jeg ikke kunne hjelpe ham, jeg er helt knust. Han ser på meg i drømmen og sier han ikke vet hva jeg snakker om og at alt ordner seg on. Selvfølgelig er ikke dette et tegn fra pappa at jeg ikke var skyldig og at han tilgir meg, men jeg tror at i disse drømmene er det jeg selv som trøster meg selv på at det ble slik det ble og livet går videre. Men uansett hva jeg vet og hva andre sier, så vil jeg alltid kjenne på at det ikke hadde trengt å gå som det gikk, jeg kunne faktisk ha gjordt noe, om jeg bare hadde visst.

Jeg kan drømme at pappa faktisk er død, men så er han plutselig der, og jeg blir så lettet, men så dør han, brutalt i drømmen, og jeg opplever tapet på ny, avmakten, redselen.

Det er uendelig ed varianter av drømmer jeg har om pappa.

Mange ganger blander alle disse drømmene seg sammen og jeg drømmer hverdagslige ting, ting som opptar meg om dagen. Kanskje er det jul? Og vi skal feire jul, og så dukker pappa opp, alle blir glade for det, men så finner jeg ikke rommet hvor alle er, lyset går og noen er etter meg, jeg kan ikke se hvem det er, men jeg kan ane det, jeg roper og roper, men det er bare mitt eget ekko jeg hører. Det lukter støv og spindelvev dras over ansiktet mitt, jeg kan ikke se det og jeg får det ikke bort. Jeg er så uendelig redd for noe er etter meg. Har pappa det bra? hvor er han? Er det ikke jul? jeg løper, men kommer ingen sted. Noen ler i det fjerne, men jeg vet ikke hem, det er en truende latter.

25 september 2019

Jeg bodde i en liten leilighet i enden av en gang. Jeg hadde fest, jeg kjente ingen av folkene på festen, ingen hadde ansikt. Jeg fikk det for meg at jeg måtte ut å finne pappa, vi hadde en slags avtale, jeg kunne bare ikke huske hva?

Om vonde drømmer og mareritt

 Så lenge jeg kan huske, har jeg drømt. Jeg vet at dette er en ganske normal ting å gjøre for oss mennesker, noen drømmer mye, noen lite, noen husker drømmene sine, andre ikke. Noen føler de ikke drømmer særlig mens andre kan slite med at drømmer tar for stor plass.

Slik er det hos meg. Drømmene mine tar stor plass, ikke fordi de er så himla flotte og jeg ville levd i denne drømmeverden jeg drømmer om når jeg sover, tvert om, de tar plass for de presser seg på, om natten og om dagen. De gjorde ihvertfall dette i stor grad tidligere, til de tok så stor plass at jeg hadde vansker med å skille virkelighet og drøm. Drømmene mine hadde virkelig taket på meg, natt etter natt, flere ganger om natten, morgen etter morgen, våknet jeg svett, skrikende eller gråtende. Jeg klarte ikke lenger håndtere drømmene min. Vonde drømmer, invaderende drømmer har jeg hatt hele livet, men nå tok de overhånd.

Jeg oppsøkte hjelp. Jeg var utslitt og søvnkvaliteten var elendig. Fastlege som henviste til sykehuset hvor jeg utførte en søvnregistrering, alt vell ikke mye å si der, det kunne se ut som om den natten registreringen foregikk, var en bedre natt, men jeg hadde fordi om oppvåkninger og hjertebank og mye REM.søvn, lite dypsøvn. Så var det DPS for å se om jeg kunne få hjelp til å snu, og ta kontroll på drømmene mine, ufarliggjør dem. 

På DPS var det lite hjelp å få, jeg fikk med en brosjyre om hvordan behandle vonde drømmer. Men det var to typer brosyrer, behandle drømmer som kom av gamle traumer, og drømmer som kom av nye traumer. Disse ble behandlet litt motsatt av hverandre, uten at jeg nå husker helt hvordan, dette var tilbake i 2018. Så bestillingen til DPS kunne ikke møtes, behandlingen ble avsluttet. Takk for besøket og lykke til videre. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg turdde ikke sove, på dette punktet var drømmene min så invasive og voldsomme at det var bedre å la være. Jeg var på dette punktet sykemeldt, over en lengre periode. Jeg bare sovnet på jobb og hjernen var ikke med. Det var selvfølgelig ikke bare drømmene sin skyld, livet mitt var fullstendig kaos. Og dette gjenspeilet seg i drømmer, bare det tok en vond situasjon og vridde den, gjorde den styggere, mer smertefull. Jeg orket det ikke, natt etter natt, dag etter dag i konstant kaos og smerte.

Jeg startet så det jeg kalte for min drømmefanger, en drømmedagbok. Noe måtte jeg gjøre, drømmene var jo der men jeg forstod dem ikke, de var overveldende. Og jeg satt igjen når jeg våknet med de vonde følelsene og det det som skremte meg mest i drømmen. Og hva det var var så forskjellig, men felles var de tunge knugende følelsene jeg hadde, som fulgte meg gjennom dagen. 

Siden jeg alikevell ikke kunne unnslippe drømme, valgte jeg nå og møte dem. Jeg skrev dem ned, tvang dem fram, jeg utviklet teknikker for å huske dem, hver morgen jeg våknet, så skrev jeg dem ned og kjente på følelsene av ubehag. Jeg ble raskt veldig god hente fram nattens drømmer, jeg sier drømmer, for det var sjeldent en jeg satt igjen med, men 3, 4,5 og mer. Noen ganger skrev jeg kun ned de som stod frem som viktigst. Jeg skal fortelle om teknikkene i et annet innlegg, for det blir for langt da dette egentlig er et veldig stort innlegg.

Etter et par måneder hadde jeg et enormt nedskrevet materiale, sjeldent leste jeg gjennom det jeg hadde skrevet ned, men når jeg gjorde så så jeg tydelig at det var noen røde tråder. Og jeg kan oppsummere de i 3 deler, gamle traumer, nye traumer og hverdag. Og dette ar uhyre nyttig for meg. Jeg fant at hver av de tre delene hadde sine symbol som gikk igjen. det var mange symbol i hver av de 3 delene, og det er her jeg endelig begynner å få en slags forståelse for hva og hvorfor jeg drømmer det jeg drømmer. Jeg HAR mange gamle traumer i sinnet mitt, og dem har jeg alltid drømt om, men jeg har ikke forstått hva jeg drømmer. og i 2016 ble drømmene mine mye mer hensynsløse etter at pappa døde og så mye vondt skjedde. Nå når jeg skriver dem ned seg jeg hvilke drømmer som er fra gamle sår og hvilke som er fra nye sår om du vil. Så har du hverdagen som også spiller inn, hva gjør jeg? Er det juletider? Studerer jeg? ordner jeg begravelse? Er det sommerferie? Alt dette blander seg inn. Jeg kan drømme om hverdag, men trenger ikke. Kan jeg kan drømme om alle disse separat, eller de kan alle 3 blande seg. Og det er greit, så lenge jeg forstår hva de reprsenterer.

Jeg skrev 7 bøker med tettskrevne sider, 1000vis av drømmer på knappe 2 år. Jeg ga meg, fordi jeg hadde oppnådd det jeg ville. Jeg hadde utviklet et drømmespråk, jeg forstod, og er ikke lenger i en kald, fast knytteneve av drømmer. Jeg drømmer minst like mye, men jeg feier dem bort, så lenge det ikke er drømmer som virkelig trenger å bli anerkjent, bli sett og forstått. Først da slipper de taket. 

Jeg måtte møte drømmene, måtte akseptere dem, skulle dem og faktisk tolke språket som var der. Fortsatt kan jeg våkne svett med tårer som renner og selv om jeg vet det bare er en drøm så sitter følelsen så veldig tvinet i sinn og kropp, og det er forferdelig å drømme at man mister alle barna, utennom et av dem, men man må velge og ungene skjønner at jeg må velge. det er grusomst, følelsene er der. Jegn kjenner på dem, men jeg lar dem gå, de er følelser knyttet til fantasi, ikke virkelighet.

Ingen skal dø alene...

Det er som en slags dyster ironi, at det er noen av de siste ordene jeg sa til pappa.
For det var nettopp det han  gjorde:
Døde alene.

Dette innlegget er veldig vanskelig å skrive, jeg har gått mange runder med meg selv. Innlegget har ligget her en stund, men jeg har ikke klart å legge det ut.
Jeg tror aldri innlegget kan bli som jeg ønsker, jeg klarer ikke dele i ord helt hva jeg føler.
Selv om ord kan vise oss så mye, det fantastiske, skremmende, utrolige, ufattelige, triste..
De kan beskrive så mye, hvis du bare klarer formulere det på en god måte.
Du kan få andre til å ta del gjennom ordene, selv om det bare blir som en tilskuer, så kan andre ihvertfall ta del og muligens forstå.


Jeg har tenkt over disse ordne jeg sa, "ingen skal dø alene", jeg har tenkt over det så mange ganger, at jeg sa dem, til han så kort tid før han døde.
Jeg sa dem, var nærmest påståelig i min sak, at nei, ingen skal måtte dø alene i Norge.
I et større bilde så snakket vi om at morfar nettopp døde, men oppi alt det triste, så var han ihvertfall ikke alene da han tok sitt siste pust.
Og det var i den sammenheng jeg sa det, ingen skal dø alene.

"Å?" sa pappa, som om han ikke helt trodde meg. Klart han ikke gjorde, for hvor enormt barnslig er vell ikke en slik uttale egentlig?

Jeg husker ikke lenger om jeg fikk fram at jeg mente dette gjaldt i helsevesenet, som de som dør på sykehus og på sykehjem eller som velger å sovne inn under relativt trygge omstendigheter, hjemme.
Planlagt. Hvor enn planlagt døden kan bli i vårt samfunn.

Jeg vet ikke om jeg fikk frem det siste, men jeg tror det, men jeg vet ikke, men det føles viktig for meg at jeg fikk fram det, nå i ettertid.

For hvor mye vi enn skulle ønske at den setningen var sann, så er den jo ikke det, på langt nær.
Folk dør, med eller uten  noen ved sin side, enten det er "planlagt" eller  ikke "planlagt".

De er heldige de som får dø med noen tilstede.
Det har også slått meg at jeg syns de som dør gamle og mette av dage er heldige, og de som plutselig bare dør uten  merke det selv. For deres del, og for de som sitter igjen og ihvertfall har den tanken at det i det minste var fritt for smerte og redsel.

Jeg har tenkt på det før, hvordan det er å sitte igjen som pårørende når noen dør på en unaturlig måte, fult av smerte og redsel. Jeg har lurt på hvordan det er å sitte igjen etter det.
Nå vet jeg.

Så mange tanker, så mye følelser, så mange våkne netter, så mye bekymring for ting det ikke går an å endre.
Så mange tanker jeg aldri har vært innom tanken på at jeg noensinne skulle ha en gang.
Det er tanker som former spørsmål.spørsmål som bare stilles ut i intet, for uansett hvor enn mye, lenge og inderlig de stilles, så vil det aldri finnes noe  svar.

Noen spørsmål fantes det et svar på, men den som satt med svarene er borte.
Eksempler på dette er:
"når skjønte han ut at han kom til å dø? og
"tenkte han på det jeg sa, at ingen skal dø alene?"
"ropte han? Gråt han? Hva var det siste han sa?"
"Hvor vondt hadde han det?"
"ga han opp? eller håpet han at noen kom?"

Andre spørsmål er det umulig å finne noe svar på i det hele tatt.
Jeg har lurt på hvor ille det enn høres ut, så har jeg lurt på om ikke dette må vær en av de verste måter å dø på.

Det går ikke an å svare på slike spørsmål da et svar må ta hensyn til så mye.
Fysisk og psykisk.
Smerte, redsel, ensomhet, tid osv... Og så mange andre ting.

----------------------------------------------------------------

Det er ikke lett å dele det jeg nå skal, for det føles ikke mitt å dele.
Det handler ikke om meg, men så gjør det det også.
For sorgen og smerten tar jeg med meg. Tankene er der, og følelsene av avmakt og "om hvis vi bare hadde"..Så hadde så mye sorg og smerte aldri blitt kjent.
Det føles ikke mitt, jeg føler jeg utleverer pappa på en måte, i sin tragiske hjelpesløshet.
Jeg har det ikke godt med dette, tårene renner og hendene er ikke stødige, men det føles viktig også på en måte.


Pappa var max uheldig.
Alt som kunne gå galt, gikk galt.
Han bodde alene, hadde hatt hjerneslag 14år tidligere, var så å si lammet på høyre side (som var hans dominante side). Han var ung, og klarte seg greit og hadde lite hjelp bortsett fra vaskehjelp hver 14ende dag.
Han var relativt ung, 64 år. Greide seg bra, hadde forskjellige ting å forholde seg til, som dagsenter og fysioterapi fast flere ganger i uken.
Han hadde familie.
Han hadde ikke noe hjelp og han hadde ikke tryggehetsalarm.
Noe vi tenkte på siden han tross alt begynte å eldes.

Han var max uhedig.
Det var onsdag før påske, eller inngangen til påsken.
Vaskehjelpen var der den onsdagen, det var 14 dager til neste gang.
Hva som har skjedd blir bare gjettning, men utifra det vi har sett/funnet ut og blitt fortalt, så er forløpet ihvertfall noenlunde sikkert.

Vaskehjelpen har vært der, onsdag morgen.
Når på døgnet det skjer er usikkert, men mye kan tyde på at det er mot kvelden.
Han kler av seg i stuen for å gå i dusjen.
Et eller annet går galt og han faller om og lander mellom bord og sofa.

Og slik blir han liggende mer eller mindre.
Jeg skal ikke gå i noe særlig i detaljer, men tiden går ihvertfall.

Siste gang jeg så ham var i bursdagsfeiring, og noe av det aller siste jeg sa før han gikk var at jeg skulle ringe over påske en gang.
Og jeg tenkte på å ringe både i påsken og rett over påske, men mye skjedde og vi hadde så enormt mye sykdom i hus, så det ble med tanken... Så mange ganger også.
Han ringte jo svært sjeldent selv, bare når det var bursdager, for å si gratulere med dagen og høre når det ble selskap.

Så det ble med tanken, så mange ganger.

Den 4 april er en nydelig dag, våren er virkelig kommet.
Jeg går en tur på morgenen, solen skinner, den varmer og jeg føler meg så lettet og lykkelig for at den tunge vinteren er forbi. Jeg husker alle følelser og tanker jeg hadde dem morgenen, både før og etter alt forandret seg.
Jeg tar opp telefonen for jeg får så plutselig lyst til å ringe pappa igjen, det er mandag, og jeg pleide å ringe på mandager, men tenker at jeg ringer på kvelden, så kan vi avtale middagsbeslk til helgen, det blir fint, tenker jeg.
Så tar jeg opp telefonen for å se hva klokken er. Den er 10. Jeg ser at onkelen min har ringt 10min før.
Jeg skal ringe opp, bare komme meg hjem først.

Vell hjemme 10min etter får jeg en telefon fra min bror.
Pappa har ikke møtt på dagsenter den mandagen, det har aldri skjedd, han er punktlig og gir alltid beskjed om noe kommer i veien.
Så de er bekymret.

Jeg vet nøyaktig hvor jeg står på kjøkkenet nr jeg tar telefonen, vet nøyaktig ord som blir sagt og toneleie de blir sagt i. Den underliggende bekymringen vi begge deler uten å si det i reine ord.
Jeg vet nøyaktig hvor jeg satt da jeg ringte pappa, 3 ganger og jeg vet nøyaktig hva jeg tenkte da mobilen bare gikk over til svarer eller når hustelefonen bare ringte og ringte og ringte.
Jeg vet nøyaktig når jeg bestemte meg for å ringe politiet og hva jeg skulle si og hvorfor.

Jeg hadde nøkkel til pappa, jeg kunne reist bort, men panikken og frykten jeg følte var svimlende.
Aldri har jeg kommet til telefonsvar hos pappa, aldri. Han var veldig nøye med lading. Han var veldig nøye med oppmøte, beskjed om noe kom i veien, han var veldig nøye med så mye.
Så jeg skjønte allerede at noe hadde hendt.
Hvor lang tid tok det før mobilen ble utladet? Onkelen min fortalte at han hadde prøvd  å ringe før helgen og da kom han til telefonsvar, det var mandag nå.
Hvor mange dager var det siden vi hadde sett hverandre, eller snakket sammen.
22 dager siden vi så hverandre, 21 dager siden siste melding på mobilen. 3 uker.
Hva hadde skjedd, når?

Det var ikke mange ord jeg behøvde å si til politiet, men jeg måtte ta mange telefoner. Ikke bare jeg, men bror min og onkelen min også.
Det gikk rett over 1 time fra jeg fikk telefonen til politiet ringte meg opp og fortate at de hadde tatt seg inn i leiligheten, de hadde lokalisert ham og han var død.
Jeg viste det da poltimannen ringte opp, men jeg trengte at han sa ordene.
Men ble med de ordene sendt inn i den største forvirring, uvirkelighet og total fornektig av all sund fornuft.

Ok han var dø nå, men han ville jo selvfølgelig våkne opp igjen.
En tanke jeg hadde i flere dager, selv om jeg visste at det var absurd.
Han ville jo bli den første  som ville våkne til live etter flere dager, bare vent og se.
Fornuft...
Med all den kunnskap jeg har.
Går det ikke ann å skru tiden tilbake når du bare vet hva du skal gjøre annerledes?
Hvorfor går ikke det an? det virker ji så fornuftig når jeg tenkte det,  jeg hadde jo nettopp vært med ham, han kunne jo ikke bare være borte.

Tidlig i denne fasen var min brors om min frykt at han hadde ligget lenge før han døde.
Det var også en god del forvirring og forskjellig informasjon ettersom hvem vi pratet med.
Han var blitt funnet på gulvet... Gulp.
Nei han var funnet i sengen... Å så bra.
Nei han lå på gulvet uten klær... Jesus.
Han var på gulvet med klær på... Å det var jo ihvertfall bra at han hadde klær på.

Men til syvende og sist fikk vi vite at han lå uten klær, kun iført en sokk.
Han lå på tvers under salongbordet, ingen faller om på tvers under et bord.

Vi la fort sammen at han hadde falt sammen onsdag før påske, men vi håper for guds skyld ikke at han hadde ligget slik lenge, å ikke kommet seg opp.
At han hadde fått hjertestopp eller nytt hjerneslag.
Det at han hadde død hjemme alene uten noen rundt var helt uutholdelig tanke, men tanken på at det hadde gått fort var en trøst.
Vi holdt fast på den noen dager.
Til den tidlige obduksjonsrapporten kom.
Vi fikk beskjed om at han hadde vært død ca en uke da han ble funnet, det ble sagt som en slags trøst hørte jeg, at han ikke hadde ligget død hjemme lenger. For han kunne jo ha ligget nærmere to uker.
For meg var det ingen tvil hva som hadde hendt.
Han hadde blitt liggende, uten å komme seg opp.

Såpass forstod jeg.
For hvem får vell trykksår  med skorpe, etter man er død?



Men for meg var dette en veldig vanskelig tid, av opplagte grunner ja, men også fordi ingen ville høre om dette, fordi jeg var jo så negativ og tenkte bare det verste.
For selvfølgelig var det ikke som jeg sa.

Så det ble en ganske stille fortvilelse.
Den holdt meg våken om nettene, og den ga ofte panikkangst på dagene.
Tanker svirret.
"hvor lenge lå han egentlig?
"hva tenkte han?"
"hvor vondt hadde han egentlig?"
"hvor lenge var han bevisst?"
"hva hendte?!?"
"hvorfor kom han seg ikke opp?"

Tiden gikk.
Det tar ganske lang tid å få svar på en obduksjonsrapport.
rett over 3 mndr tok det før den endelige rapporten kom.
Det var 3 grusomme måneder, å mistenke, å vite, men ikke få si noe for det var jo uhørt.

Da telefonen kom, ble jeg bare sittende å se på den en stund, mens den ringte, for jeg ville egentlig ikke vite.
Jeg hørte på damen i andre enden med en gang. Tonefallet var anstrengt og hun hørtes så utrolig lei seg ut da hun sa hei.
Hun bekreftet bare det jeg egentlig visste.
Jeg ville ikke vite så mye, det orket jeg ikke.
Dødsdato ble satt til 28 eller 29 mars.
Men han bar preg av å ha ligget en stund før døden inntraff.
Konklusjonen var at han døde av akutt lungebetendelse.

Han falt om den 23 og ble altså liggende til den 28ende eller 29ende.

Det er 1 år siden nå, men fortsatt klarer jeg ikke ta innover meg savnet, fordi redselen, skrekken og for hva som har hendt er så stor og kommer i veien.
Skrekken er som en klo rundt hjertet.
Jeg savner ham, veldig mye til tider.
Noen ganger klarer jeg ikke tenke på det og er følelsesløs for det hele, for jeg blir så sliten av å tenke på det.
For det meste bare er vissheten der, det bare er der, hele tiden som en dump verking i magen og brystet.
Jeg savner ham, det er så mye han skulle fått oppleve enda.
Det skulle ikke endt slik, det hadde ikke trengt det, det var mer uflaks enn nnoen skulle oppleve.
Jeg svaner ham, men fortsatt er skrekken det første som dukker opp så jeg klarer ikke ta inn over meg savnet.

Jeg skulle ønske han hadde død akutt, momentant.
Ikke alene, kald i smerter og redsel.

Jeg skulle ønske jeg bare hadde savnet.

Jeg savner deg pappa.

Et helt liv siden...

Det virker som et helt liv siden pappa døde.
Og på en måte er det det, nå i disse dager vil barn bli født, som ble til da han gikk bort.
Et helt liv.

Det er så lenge siden. Men så kort.
Det er å lenge siden vi å hverandre siste gang, men allikevell som om det var noen dager siden.
Vi feiret jo nettopp bursdag, og han var der.
Det var fortatt kaldt den gang, det var ikke blitt sommer, det var ikke blitt vår enda.
Ungene har hatt vannkopper, alle mann.
Det har vært sommerferie, minsten har tatt sine første skritt.
Jeg har svart på mange store spørsmål fra barna.
Vi har opplevd våre "siste ganger med", og våre "første ganger uten.".
Det har vært hans siste bursdag, som han ikke fikk oppleve, vi var da i Tyskland, og minsten var syk. Vi var for det om i fornøyelsepark. Det var en rar dag, for meg, mend et var en fin dag, for det.
Nå står den første julen for døren, og det første nye året. Snart kommer den første påsken, da vil det være 1 helt år siden. I påsken. Hadde det ikke vært påske, hadde det gjerne ikke gått om det gjorde.

Vi har opplevd barn bli født og vi har opplevd mennesker dø rundt oss. Alt på denne lange, men korte tiden siden. Så mye...

Leiligheten er solgt.

Et helt liv er avsluttet.
Har dere tenkt på hvor lett det er å pakke ned noen sitt liv? Et helt liv?
Men det er også så mye. Det er tidskrevende, og det er vondt, for det er i den verste sorgen.
Har dere tenkt på hvor vanskelig det er å pakke ned noens klær, alle klær, og kaste dem? Eller gi de bort?
Og det å stå å diskutere hvem som skal ha hva? Å ende opp med å selge eller kaste det meste?
For ingen har plass til det.
Og selv om en person har vært veldig knyttet til tingene sine, så betyr de ikke noe for noen andre.
Har du tenkt på hvor rart det er? Og på rart det føles å pakke ned, gi bort eller kaste sånne ting? Eller vurdere som det skal tas vare på...
Noens liv, i ting.
Lieligheten vil alltid være hans, for meg, men noen andre bor der.
Vi har lukket døren for siste gang, og selv om vi gikk derfra med tunge skritt, så var det noe lette skritt som gikk inn.
Håper det blir mye lykke i leiligheten og at det kan oppheve det tunge og tragiske som skjedde der, for et helt lite liv siden.

Det var så tungt å gjøre alt dette, å ta disse store valgene, disse tunge valgene, bror min og meg.
Jeg er så glad jeg ikke er enebarn, eller at bror min er enebarn, det ville vært for tungt.
Har du tenkt over dette? Hvor tungt det må være å være alene om dette?
Jeg har tenlt på det.
Jeg er glad jeg ikke er enebarn.
Jeg er glad jeg har flere barn, egentlig ville jeg nesten at det hadde vært flere enn dem, så alle disse tunge tingene som en dag kommer, kan fordeles enda mer, at de kan være Samlet en stor gjeng i den tunge oppgaven.
Men de er fire, fire er bra.
For dette har jeg tenkt på.
Vi er ellers en luten familie, nå.
Så mange er gått bort dett året som er gått forbi.
Det setter perspektiv på ting.

Jeg er glad jeg ikke har vært alene, men jeg har følt meg veldig alene.
Så mange er der den første tiden.
Men alle andre går vider, og alt som er igjen er et vakuum, og et vakuum er vanskelig å fylle.
Noen tror visst at sorgen legges i graven sammen med den som fyller jorden.
Men den gjør jo ikke det, den favner alt.
Men det skal vi ikke snakke om, for sorg er vondt og det vil ingen ha innpå seg.
er død blitt unaturlig?
Hører det ikke til i samfunnet vårt?

Det er så mange som er der den første tiden.
Men så slutter folk å soørre, for det er så lenge siden.
Et helt liv.

Jeg har lest om sorg.
Sorgen er for de fleste veldig sterk det første året, og den er ensom.
Man glemmer ikke de som går bort.
Det er helt greit at vi gjemmer dem i hjertet vårt, så blir det sagt, alle forstår det.
Men ingen forstår som ikke har har opplevd det selv, at sorgen er uvirkelig. Og tar tid å fordøye.
Fortsatt tar jeg meg i ¨tenke " mon tro om jeg skal ringe pappa"? I et brøkdel av et sekund har jeg helt glemt at ingen vil svare i andre enden.
"Dette nummeret er ikke i bruk".
Jeg vet en stemme vil si det, selv om jeg ikke har prøvd å ringe.
Jeg ringte nok den dagen vi fant ut han var dø, og ingen svarte.
Vi var mange som ringte, den gang, men det var litt for lite altfor sent.
Det var stille nok i andre enden den gang, stillheten er over alt, jeg trenger den ikke i telefonen også.
Har du tenkt på at du kan komme til å tenke at du vil ringe personen for så å komme på at ingen vil svare?
Det er tydeligvis noe en kan tenke på.

Vi hører jo alle hvor uvirkelig  det er når noen dør, hvor tungt det er, hvor altoppslukende, hvor merkelig det er at livet bare går sin gang, at solen står opp dagen etter, selv om en del av grunnmuren din er borte.
Det er å merkelig, men det er jo fint.
Sorgen er ikke sort/hvit.
Dette kan vi kanskje tro vi kan kjenne på før vi opplever det, men vi kan ikke.
Det er både vondere og lettere enn vi forventer.
For vi sammenligner det jo med ting vi har opplevd og ting vi vet fra før, så vi tror vi kan forestille oss, men vi har vell ikke noe å samenligne med? Før vi plutselig en dag har det.
Det blir vell også feil å sammenligne med andres sorg, for vi opplever den alle forskjellig, men det må da være noe som er likt?


Nei, den tunge sorgen varer omtrent et år, men det ventes at man skal være klar for jobb raskt, ihvertfall 1mnd etter. Det er vanskelig å forstå at an gjerne ikke er klar for det, for det beste er jo å fortsette som normalt å ta sorgen i kassakøen, eller på bussen, eller når man ellers har tid.
Som når man går tur på kvelden og fundere på de store spørsmålene om livet, eller når man ligger i sengen for å sove om kvelden.
Jeg har visst brukt mye tid på det, for det har blitt gjennomsnittlig 4 timer søvn per natt i løpet av hver uke som er gått siden. Så sier fitbitten min ihvertfall.
Og jeg kjenner jo det på kroppen, for jeg føler meg som en zombie, selv om det kan jeg jo ikke vite, hvordan en zombie føler det, siden de ikke finnes...Selv om fireåringen i huset tror det.
For som andre barn så tror han ikke de som dør blir til engler, men han lurte jo på om de ble til zombier.
Men jeg kunne avkreftet at morfar, eller farfar eller oldefar var  blitt til zombier.
Men ja, hvordan kunne jeg vite det, hadde jeg sett dem?
Er det egentlig sunt for en fireåring å tenke at morfaren eller farfaren eller oldefaren er en zombie?
Men de skal jo sørge og forstå døden barna våre også.
Og det er ulikt for hver alder, har jeg merket, og man må tilpasse snakket til hver enkel, så det har blitt mye snakk.

Det var bare noen tanker som jeg egentlig syns var greie å dele, for døden er et slag tabu, og med denne bloggen har jeg jo  prøvd å skrive om ting om er nettopp tabu og vanskelig å snakke om. For meg er åpenhet om det vanskelige det beste som er når det gjelder slike opplevelser. Jeg kan ikke begrave det i meg selv å la ingen vite, det kan ikke være bra, for noen.
Det må opp og fram, noe  vi alle burde bli flinkere ting, for hvis ikke er vi med på oppretteholde at så mye skal være tabu, og den som opplever vanskelige ting, skal være alene og ha det vondt. På den måten blir vi jo skjermet, vi andre som ikke opplever disse tingene, men da har vi heller ikke noen mulighet til å kunne forstå, og vi tror kanskje feilaktig, at "ikke snakket om ikke vondt og problematisk".
Men dette er jo mine tanker og erfaringer, noe jeg ikke uten videre kan overføre til andre.
For jeg vet at ikke alle er enige, for noen er jeg enkelt og greit for åpen om slike ting.


En dag skal jeg skrive hva som hendte når pappa døde, men det er fortsatt for vondt å skrive om det, så det blir med tanker fra meg.
Men jeg vet mange lurer, men få tørrrr å spørre. For det er vanskelig å bli konfrontert med å mye vondt og uforståelig.

(PS: beklager for skrivefeil, spesielt ofte en manglende bokstav S, den har hengt seg opp, hvi jeg leser tilbake, vil jeg rette på så mye, og jeg ønsker at det skulle være om tankene kom, på den måten blir det mer ekte).