Jeg leter ikke, men jeg kikker.

Nå har jeg vært singel i over 2 år, det er det lengste jeg har vært singel i hele mitt voksne liv.
Plutselig ble jeg bare forlatt etter 18år, fordi han fant noe bedre, eller annet vil jeg si, jeg vet ikke om det er bedre. Når en er forelsket så vet man jo ikke om hverdagen tross alt bli bedre når den kommer, men man vet den blir annerledes. Han ble forelsket, og han gikk til noe annet. Ok, sånn er det.

Selve det at han var forelsket og at denne nye noen var så utrolig spesiell at han måtte sette ord på det til meg, gjorde meg på ingen måte sjalu, det fantes ikke et snev i meg av det. Hvorfor? Fordi jeg vet at forelskelse ikke er lik lykke, det er ikke er en statisk tilstand av lykke og beruselse, det er forbigående. de 18 år vi hadde sammen var heller noe å være sjalu på. Jeg visste at en ny hverdag kom, og prøvelsene med det. Så 18 år er en tungvekter mot en forelskelse.

Men ja, jeg ble forlatt, og om det er ok? Hm, det er va det er. OM jeg hadde sett for meg å være alenemor som 45åring, nei, overhodet ikke. Men ila av noen minutter så ble jeg det, det var slått i stein.
Og pga slik det skjedde, så lukket han døren, men jeg låste den. Ikke fordi han fant ei annen, men hvordan han valgte å gjøre dette og formidle det til meg.

Så er spørsmålet nå, hvordan er det med ny mann/kvinne i livet? dating? Kjærligheten? Lykken ? Haha, nei jeg ler litt av det, en liten intern med meg selv der.

Ja, jeg er jo på de obligatoriske datingsforumene som man nesten er forpliktet til å joine når man er i min situasjon.
Altså Tinder.... Jeg var lykkelig uvitende en gang og tenkte at sånn skulle jo det forbli, jeg hadde ikke noe mål om å se hvordan det livet var. Men så svosj, så var jeg nå der da. Og det er et absurd kjøttmarked. Og jeg er litt skrekkslagen på hele greia. Og det er virkelig ikke min  arena.

Konklusjonen med Tinder og alle andre slike forum, jeg leter ikke, men jeg kikker.
Jeg har altfor høye krav, og det er alltid feil med noen.
Det viser bare at jeg egentlig ikke leter.

Jeg har ikke datet, jeg har ikke truffet noen, men keg leter ikke heller. Jeg har ikke tid i livet mitt til det. Ungene bor hos meg så å si 100% og de trenger også tid her, de syns også det er tøft, dette nye.
Jeg jobber mye og er med ungene, og ellers løser og fikser problemer i hverdagen.

Jeg vil ikke noen kjæreste, jeg vet ikke hvor tiden skal tas fra, jeg vil ikke flytte inn med noen, flytte fra ungenes barndomshjem når jeg har kjempet for å beholde det er uaktuelt, at noen flytter inn her er uaktuelt. Så da står jeg er, i en umulig situasjon.
Jeg savner noen, men jeg svaner ingen. Jeg leter ikke, men jeg kikker, for det er jo allikevell et etter annet savn der. 

Opptimalt skulle det vært en som bodde her, deltok i barneoppdragelse, løste problemer sammen med meg, eller løste noen problemer og jeg andre, delte økonomiske utfordringer, istedet for å leve av bare en lønning, som er tøft i dagens prisstigningssamfunn. Jeg hadde ikke hatt tid til å bli kjent, personen måte bare en dag vært her og navigert hverdagen som en pro.

Så opptimalt skulle jeg vært sammen med faren til barna, da mener jeg ikke faren som har gått, men at han jeg bodde med var far og deltok i alle de ting en far til ungene  deltar i. Så det går jo ikke.

Så jeg summerer med det slik, jeg svaner noe, noen? Men har ikke tid til å utforske dette, datingsmarkede følte jeg meg ferdig med i 20årene og kjenner meg både rusten og ikke særlig motivert til å trø inn i det igjen. Jeg klarer meg godt alene, og føler savnet etter en en partner er mer et samfunnskontruert konsept, enn et ønske.

Så her blir det vent og se.
Hvem vet, plutselig står det en på døren min og eventyret begynner.