Plutselig fikk jeg en overveldende følelse av avmakt

Og det av noe som høres så enkelt ut, nemlig barnehagesituasjonen.
Men for mg er det ikke enkelt, nemlig tvert om, og det er heller ikke en vanlig situasjon å havne i.
Det er ikke de vanlige problemene, med ikke å få plass, og søsken blir splittet osv.
Selv om dette er en del av det også.

Hele denne barnehagesituasjonen har slitt på meg helt siden 2010, noen ganger har jeg følt avmakt, og akkurat nå er vist en av de gangene.. Jeg har tenkt mye nå, distansert meg litt fø jeg skriver, for jeg ønsker ikke et hysterisk innlegg fra min side.

Det hele begynte som nevnt i 2010, eller grunnlaget ble lagt for enda lengre siden.
Jeg har ikke lyst å fortelle om den situasjonen nå, hva som hendte, men du kan lese om den HER.
Det blir for langt, og jeg orker ikke rippe opp i de følelsene akkurat nå, jeg prøver jo fortsatt å roe meg ned.

Jeg tar videre utgangspunkt i at du vet om situasjonen.

Jeg har aldri ønsket å tenke på meg selv som et offer i denne situasjonen, men noen ganger så slår det over meg, hvor urettferdig det er at det alltid er den som opplever denne urettfedigheten i slike saker, som skal måte lide i ettertid også.
Og til og med i noe så fredelig som en barnehagehverdag, føler jeg noen ganger på denne avmakten i situasjonen,  jeg syns det er vanskelig til tider. Mens andre ganger går det greit.
Men det er alltid der, alltid,verst er det i bringe og hentesituasjoner i barnehagen.

Pga at denne situasjonen har vært så vanskelig, så bestemte vi oss for å prøve å bytte barnehage da vi flyttet.
Og da lillebror ble født, søkte vi også ham i samme barnehager som vi hadde søkt storebror inn i (Men som han fortsatt ikke hadde kommet inn i).
Og jeg ble oppfordret av de som jobber med barnehage innen kommunen til å gjøre det nettopp slik.
De nevnte ikke med et ord, hvor vanskelig det var å få barnehageplass nettopp i det område vi søkte. Og at det mest sannsynlig ikke ville gå.

Min egne feil, men jeg ønsket bare å slippe hele situasjonen, jeg følte at jeg hadde møtt mine spøkelser lenge nok.
Det har gått bedre enn forventet, men dog.
Jeg har aldri bedt om  få den vonde opplevelsen rett i fjeset hver pokkers bidige ukedag.

Vi fikk ingen av dem inn i barnehage her, men vi fikk tilslutt en plass til minstemann, i en helt annen barnehage en broren, selvfølgelig.
Men barnehagene er virkelig langt fra hverandre.
Hadde det ikke vært for situasjonen som den er, så hadde jeg søkt mini inn i samme barnehage som broren. Men det var uaktuelt, da denne personen det gjelder har en liten selv som har begynt på småbarnsavdeling i den barnehagen.
UAKTUELT å gå i samme situasjon i flere år til.
Så vi tenkte at når minstemann endelig fikk en plass, så fikk vi bare søke inn han eldste i samme barnehage. Og det virket ikke til å være så vanskelig, når jeg snakket med "barnahgekontoret" i kommunen for en liten stund siden. Vi måtte bare vente til vi fikk en plass å søke...

Så over til det som har vært så vanskelig i dag.
Siden vi nå har fått en plass, så ringte jeg IGJEN kommunen for å hører om hvordan jeg skulle gå fram for å bytte barnehage.
Og det er jo her dråpen rant over.
Hun som svarte i andre enden i dag, nektet å sette meg over til de som har med barnehage å gjøre. Og i stedet kom hun med masse svada og var så frekk og sur at jeg måtte jobbe iherdig med meg selv for å ikke gråte, eller rett å slett å bli ufin. Og er det noe jeg ikke blir når jeg snakker med uhøflige mennesker på telefonen, så er det ufin selv, men gir beskjed at vedkommende ikke har noen grunn til å være uhøflig.
Men situasjonen er så slitsom at det var vanskelig i dag.
Hun var uhøflig, sur og tverr, og svært lite behjelpelig, og det var tydelig at hun prøvde å sette meg på plass i en sak hun ikke hadde nok kunnskap om. Altså barnehage.
Hun kom bare med masse svada og sa nesten rett ut at jeg egentlig kunne glemme en overføring av eldre søsken.
Noe barnehagedama mente gjerne lot seg gjøre, ved å bruke søskenprioritering iom at minstemann skulle begynne der.

Så jeg fikk altså ikke greie på hvordan jeg skulle gå fram for å prøve å få dette til.
Istedet ble jeg nesten skjelt ut og fortalt at jeg som hadde en barnehageplass allerede måtte forstå at de som IKKE hadde plass kom først i køen.
Men jeg fikk tilnøds en emailadresse, for å sende en email med forespørsel om å endre (og dette var omtrent det mest nyttige hun sa), dama som ikke hadde peiling.
Så avsluttet hun like greit med å si "du kan jo sende enmail, hvis du føler du er så mye viktigere enn ALLE andre som står i kø, ha en god dag videre".

Så derfor følte jeg litt avmakt en stund der på morgenkvisten.
Men det går bedre nå.
Men jeg lurer litt på hva som feilte hun i andre enden ...

Years

First came the years of denial, two of them I think.
They were erased by the bitter years of mistrust and self loathing, and shame.
A shame so great that it was palpable. 
Like an extra layer on my skin.
It reminded of the outer layer of an onion, dry, ugly and of no use.
The mistrust, and the self loathing was replaced by fear, but the shame walked in my shadow, it grew, every year, it grew.
The years of fear… 
A memory, never far away, always there, in close reach.
In nightmares, in the dreamless sleep
and in the waking hours,too.
Always there.
Fear.
The years came and went, and along the years I've made a few friends,
Shame and fear were the greatest of them all.

The years went on,
My friends stayed true.
They were watching me, guiding me, whispering in my ears…
Until one day I felt myself break…
And a million tears poured out.
They fell so loudly that forgotten friends re-entered my life.
Denial, self loathing and bitterness.
Death was lurking in the corners,
I never knew him from the years that had passed,
But the year that followed, he tried to befriend me so hard
That it almost shattered me to fine, grey dust.
Almost.
Death is a persuasive friend.
He is an only friend.

At the end of that year, I was tired of running, tired of hiding,
So, so tired of avoiding friends, and almost friends.
I stood up and spoke with a voice clear as a day in spring, 
Gently and with respect I spoke the words.
And as I turned to leave, I felt a warm tingling in the base of my neck,
Fully turned around, I stood face to face with my truest, and best of friends.
Hope.

____________________________________

Når jeg prøver å sette ord på følelser kan det komme ut som dette.
Det føles helt greit.

Jeg blir så oppgitt og frustrert nå... Men vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Jeg ble mildt sagt litt matt her tidligere i uken, og jeg har brukt litt tid å å fordøye dette nye.
Og jeg kjenner jeg trenger mer tid til å fordøye det også.
Som om det ikke er nok problemer som flagrer rundt ørene for tiden.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg skulle komme i denne situasjonen IGJEN!
For ca to år siden kom jeg i denne situasjonen, og prøvde den gang å gardere meg mot at det skulle skje en gang til.
MEN, det er jo nettopp det som skjer.
Men istedet for redsel og angst denne gangen, reagerer jeg mer med sinne og frustrasjon, men det nytter lite.
Men jeg er dessverre en smule irritabel om dagen.

Det som skjedde (igjen) er at datteren av ham som voldtok meg for flere år siden begynte i avdelingen til sønnen min i barnehagen.
Og det er så enormt frustrerende, og jeg føler meg vingeklippet, siden det er fint lite å gjøre med det.
Da sønnen min gikk på liten avdeling opplevde jeg dette.
Han hadde gått der et halvt års tid da denne jenta begynte i avdelingen ( jenta er er skjønn, det har ingenting med hun å gjøre).
Den gang ble jeg ganske panikkslagen, det var forferdelig.
Det resulterte i en del panikkangst og en del tunge levere og hente øyeblikk i barnehagen. (jeg har skrevet om dette HER)
Det var veldig tungt, jeg hadde nesten  ikke sett ham siden den forferdelige kvelden for så lenge siden, så måtte jeg plutselig omgås ham og late som ingenting.
Jeg har skrevet om den kvelden HER

Den gang valgte jeg å snakke med avdelingslederen om det. Etter nøye gjennomgang av problemet for meg selv. Skulle jeg ta ham ut av barnehagen? Eller var det en annen måte jeg kunne løse det på? Det var vondt å vite at jeg måtte forholde meg til muligheten å treffe den mannen, hver dag.
Jeg valgte å ikke flykte, det er ikke godt for noe. Jeg snakket som sagt med avdelingslederen, og KUN henne. Jeg ba om hun kunne prøve å gjøre noe for at det barnet ikke begynte i samme avdeling som min sønn, når den tid kom at de skulle over på stor avdeling.
Det ville hun absolutt gjøre fortalte hun meg.
Men det er to år siden, og mulig har hun glemt det, eller det kan være andre grunner for det.
Men jeg ba ihvertfall veldig om akkurat dette.

Så nå har hun begynt i samme avdeling, igjen.
Det er både verre og bedre denne gangen.
Bedre, fordi jeg har opplevd det før, jeg vet jeg takler det ( men det er så unødvendig).
Verre fordi denne jenta er blitt endel av "gjengen" som gutten min er i.
De er fire barn i den gjengen, hun er en av dem, og han er eneste gutt.
Det vil si at det kommer bursdager vi blir invitert i, og hvordan skal jeg forholde meg når jeg skal invitere til bursdag?
Uff, det er ganske vanskelig dette.


På fredag når jeg hentet gutten min i barnehagen,kom hun bort til meg og ga meg en blomst som hun sa hun hadde plukket til meg.
Og hun er så skjønn at jeg kan ikke la være å smelte fullstendig.

Nei er nei for SVARTE!

Per dags dato, definerer norsk lov voldtekt som seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd, ikke ved manglende samtykke. 
Amnesty International har i disse dager en underskriftskamapanje i Norge som går ut på å endre dette så det blir i tråd med internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Med enkle ord, det kreves at det skal bli lettere å bli dømt for voldtekt, og voldtekt skal ikke defineres voldtekt kun der det er vold eller trusler med i bildet.

Man kan lære bort alt man orker at nei er nei, men hvis norsk lov ikke følger det opp, hva da?
Du kan lese mer om dette på Amnesty sine sider, der kan du også bidra til underskriftskampanjen ---->HER HER HER HER<----



Amnesty krever: 

1. Myndighetene må endre voldtektslovgivningen slik at voldtekt defineres som seksuell omgang uten oppriktig samtykke. 
2. Dommere og jurymedlemmer skal få nødvendig opplæring om kjønnsbasert diskriminering og vold, og bevisstgjøres om måten fordommer og holdninger til kjønn og seksualitet urettmessig kan påvirke beslutninger i voldtektssaker. 
3. Ofre for overgrep skal sikres nødvendig oppfølging og bistand gjennom en lovfesting av minst et døgnbemannet overgrepsmottak i hvert fylke med tilstrekkelig finansiering og tilfredsstillende faglig standard. 
4. Det settes en tidsfrist for ratifiseringen av Europarådets Konvensjonen for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og i nære relasjoner.

Kan en mor gå god for at sønnen ikke har voldtatt?

Jeg lurer på det.
Personlig tror jeg at mødre flest tror og tenker det beste om barna sine, til det motsatte er bevist. Det er jo oss mødre som oftest ser det beste i barna våre.

Vg.no skriver i en artikkel at moren til Julian Assange, WikiLeaks-grunnlegger som nå er anklaget for voldtekt, at han aldri ville ha voldtatt noen.
Så tenker jeg mitt.
Det er jo her en mulighet for at hele historien er et komplott mot Assange, det er greit nok.
Det virker som om moren er ganske med på den.
Og jeg skjønner henne jo, jeg ville absolutt trodd det beste om sønnen min også.
Men moren er vel ikke kapabel til å si om sønnen kan voldta eller ikke?
Ikke egentlig?
Menn (også kvinner selvfølgelig) som voldtar trenger ikke ha et volds eller sinnes problem i utgangspunktet, mange av dem kan være veldig reale mennesker, i utgangspunktet.

En annen side av denne saken, hvis det har seg sånn at disse jentene er blitt voldtatt, at det ikke er en konspirasjon, så er det veldig, VELDIG vondt for dem nå.
At de blir svartmalt i tillegg til gjerne å ha blitt voldtatt er ikke noe jeg ville opplevd, å anmelde en voldtekt å gjerne måtte møte overgrepsmannen igjen, var i hvertfall nok for meg.
Bare tanken på det var mer enn nok.
Disse jentene har hele verdens fokus rettet mot seg.

Min historie om voldtekten jeg opplevde... Å bli voldtatt og leve med det.

Menn som voldtar...

Menn som voldtar, jeg tror ikke de er klar over hvilke skader de påfører "offeret".
Jeg hater å kalle det offer, jeg hater tanken på at jeg selv skal være et offer, eller har vært et offer, men hva skal man kalle det?
Personen de voldtar? Det blir feil det også...

De kan uansett ikke være klar over hva de gjør, og er de klar over det så er det ihvertfall noe alvorlig galt med dem.
En ting er handlingen der og da, den er grusom nok i seg selv, men hva med tiden etterpå? Tankene? Skyldfølelsen hos den personen som har blitt utsatt for handlingen?
Det kan ta mange år å komme seg over en slik opplevelsem og mest sannsynlig sitter den i kroppen for alltid.
Selv om noen syns det er helt latterlig at noe så "lite" skal merke en person resten av livet, så kan det altså gjør det, jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har vært i den situasjonen selv.
Men jeg har jobbet hart for å komme meg ut av det.
Og min opplevelse er ikke på langt nær så ille som mange andre sine opplevelser, men det er ikek det som er poenge, det er det DU opplever som har betydning for deg, en kan ikek sammenligne opplevelser.
"åja, det hun opplevde var mye verre enn det jeg opplevde, så da bør jeg ikke tenke på det...", det er ikke slik det er.

Jeg har skrevet mange innlegg om akkurat dette, hvordan takle en voldtekt, om selve voldtekten, osv.
Innleggene er i førtse omgang ment til å hjelpe andre som har opplevd det samme, hva de skal gjøre videre, men også for andre til å forsta hva det faktisk vil si, hva en opplever, HVORFOR det er så fælt, hva man sitter igjen med.
Rett og slett for å fa andre til å forstå.
Link til et av innleggene - Å leve videre etter en voldtekt

Artikkel på VG

Om tanker og følelser.

Jeg er veldig glad i å skrive, jeg elsker å sette ord på ting som følelser, tanker og opplevelser.
Ting som gjerne blir sett på som vanskelig å sette ord på.
Det er utfordrende å videreformulere mye av tankene vi tenker og mange av følelsene våre lar vi gjerne bare vær å snakke om.
Og opplevelser, vi har vel alle opplevlser vi ikke ønsker å snakke om.
Det kan være fordi vi ikke har lyst at andre skal vite om det, eller man rett og slett ikke vet hvordan man skal si det.

Jeg hadde det slik i mange år.
Det var så mye jeg bar på, alene.
Misbruk og depresjon, dødsangst og sjalusi.
Mye som ikke er lett for et barn, eller en ungdom å sette ord på.
Jeg snakket ikke om noe av dette med noen som helst fram til jeg var 19 år.
Da begynte jeg å gå til psykolog, og det forandret livet mitt, til det bedre.

Han vekket en person som hadde sovet hele livet, han vekket den personen som hadde en stemme og som hadde mye å fortelle, å dele, å rope ut "slik skal det ikke være!"
Han vekket meg til den jeg er i dag.

Dette var ikke gjort over natten, det tok uke, måneder før jeg følte meg sikker nok til å dele mine inderste ting, mine mørkeste hemmelighet.
Jeg fortalte om dødsangst som barn, men også om et inderlig ønske om å dø.
Jeg fortalte om misbruk, seksuelt misbruk, fra både voksne og barns side.
Jeg fortalte om mobbing, og utestengelse.
Jeg fortalte om sjausi, en enorm sjalusi til andre, barn, ungdom som hadde et annet liv en det jeg hadde.
Sjalusi til søsteren min.
Sjalusi i forhold... Sjalusi som bare var tegn på usikkerhet og redsel.
Jeg fortalte om sorg og depresjon og selvforakt.
Jeg fortalte om voltekt..
Alt dette fortalte jeg, og mer.
Men det jeg aldri fortalte om, var glede.

Glede, et enkelt ord...
Glede, er det en menneskerett?

Han lurte tidlig på i forløpet om når jeg følte glede?
Glede var for meg et ukjent ord, for meg hadde livet vært en uendelig kamp, slik føltes det.
Sorg, mye sorg, og dødsangst, angst, depresjon og følelsesløshet... Bekymring, redsel, usikkerhet og tilknyttningsangst.
Glede, kjenner jeg i dag, men det krevde mye å finne betydningen av det ordet for min del.
Jeg tror alle har sin egen oppfattlese av glede.
Jeg har funnet min, men ikke før jeg var godt voksen.
Ikke før jeg kjente meg selv.

Psykologen vekket meg, han fikk meg til å åpne meg og tømme ut alt som lå å ulmet under huden.
Alt fortalte jeg, han spurte, jeg svarte..
Til han ikke spusrte så mye mer, for jeg bare snakket.
Og siden har jeg snakket, til ham, til andre..Til alle.
Jeg har gått fra å være en ekstermt tilbaketrukket og stille person, til å være en sprudlende og livlig person som alltid ALLTID har noe å si. Det er vanskelig å tie stille.
Alt kan jeg snakke om, alt.

Det jeg må lære meg, det jeg faktisk holder på å lære meg, er å tie stille.
Ikke bare det å tie som i "hysj ikke snakke", men lære hvem jeg kan si hva til.
Jeg er så åpen og ærlig at jeg har problemer med å se at ikke alle rundt meg kan høre alt.
Det er ikke alle som syns det er greit å bli pøset over av alle slags rare historier.
Jeg har lært meg at jeg ikke skal fortelle mine inderste historier til mennesker jeg ikke kjenner godt.
Men tro meg, det har jeg gjort.
For det er mitt liv, det er det jeg har opplevd, det er det jeg har snakket og sbakket hos psykologen, det er jo slik jeg lærte å snakke.
Derfor er det vanskelig å holde tilbake alltid.
Men jeg vet at ikke alle oppfatter det slik jeg ønsker og mener.
Noen syns rett og slett jeg er rar, og skrullete.
Så jeg holder igjen.
Så har jeg lært at når jeg snakker om alvorlige ting, så må jeg se trist og alvorlig ut..Ellers stemmer det ikke overens med hva andre tenker om slike ting.
Uansett hvor langt bak meg noe er, hvor lite vondt det gjrør... Så må jeg se ut som om jeg er preget av det, da passer jeg inn i normalen, slik andre mener at det skal være.
Men det gjør ikke noe, jeg har ikke noe problem med ikke å passe inn i normalen.
Jeg er bare meg.
Skrullete og tullete, og elskelig og ærlig.
Jeg er et berg av følelser, på godt og vondt, og jeg har ofte behov for bare å prate om det.
Og jeg gjør det.

Jeg er ikke den stille lenger, jeg vil aldri være det igjen.

Å leve videre etter en voldtekt

Dette er opprinnelig et gammelt innlegg, men jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger at jeg ønsker å bringe det opp og fram i lyset igjen.

Det kan være vanskelig for mange å kommentere på slike innlegg, det kan være vanskelig å vite hva du skal skrive, det er et alvorlig og vondt tema.

Jeg har blottet meg selv helt og totalt i dette innlegget, eller disse innleggene får jeg vel si, for det er tre deler til sammen.

I første del har jeg  skrevet om selve hendelsen, og for å gjøre det på en ordentlig måtte måtte jeg virkelig hente fram igjen de følesene jeg hadde den gangen, følelser jeg har brukt år på å fortrenge.

Men jeg mener at kan være til hjelp for andre å lese dette, og da følte jeg at jeg måtte beskrive det på beste mulige måte, selve handling, følelsene og hva som ble sagt den kvelden, og dette måtte gjøres så nøye som mulig.

Jeg kan ikke skjule at det tok på,det tok virkelig på å gå gjennom hele den kvelden en gang til, mer enn jeg har sagt til noen, og jeg måtte kjempe en liten kamp med meg selv for å riste av meg det vonde fra den gang.

Men jeg er stolt av å ha fått det fram.

Jeg tror de som leser det virkelig kan klare å sette seg inn i den kvelden, hvordan det føltes.

I innlegget etter, beskrev jeg hva som skjedde i tiden rett etter, hva som skjedde med meg, hvordan er det egentlig å leve med å ha blitt voldtatt i tiden rett etter?

Hvilke følelser dominerer?

Hva tenker du?

Jeg vet i dag at det jeg følte deler jeg med de fleste andre som har vært gjennom det samme, skam og skyld dominerer.

Jeg vil med innlegget mitt rive bort det, prøve å få jenter, og gutter som har opplevd det samme, og som leser dette til å se at det er vanlig å føle det, men at dette ikke er sannheten.

Ved å lese hva jeg gikk gjennom så kanskje kan andre se hva de må/bør gjøre lenge før det jeg gjorde.

Det er det jeg håper.

Men også så er tankene mine bak innlegget å åpne øynene til andre, å få andre til å forstå å tenke over hva en voldtekt kan gjøre med en person.

Om det ikke blir snakket om, så betyr ikke det at det ikke blir tenkt på.

Det verste er å tie det i hjel, fordi andre ikke vet hva de skal si.

Snakk om det, få vedkommende til å søke hjelp, om dere ser at denne trenger det...De fleste trenger det.

Det siste innlegget beskriver hva voldtekten førte til i årene etterpå, altså lenge etterpå.

Hvor mange år henger vel ikke en slik hendelse igjen?

Kanskje vil en alltid preges av det.

Men, det er viktig for din egen del å ikke bli et offer.

Du har ingen grunn til å bli et offer.

Du kan leve med det, ikke oppi det.

Du må videre.

Ikke la det gå så lang tid som som det gjorde for meg.

I dag har jeg tatt et oppgjør med fortiden, jeg kan tenke på det uten at det gjør meg noe.

Det har skjedd, ja, men det dominerer ikke livet mitt.

Å snakke om det, kan hjelpe mange.

Jeg har som sagt fått mange gode tilbakemeldinger.

Mange syns det er vanskelig å kommentere slike innlegge, og det forstår jeg, men jeg setter alltid stor pris på kommentarer.

Mange har derimot sendt meg e-mail, jenter som har opplevd det, foreldre som har barn som har vært gjennom en slike hendelser og på en måte forstår barnet sitt bedre etter å ha lest.

For det er ikke alltid lett å snakke om slikt, spesielt gjerne ikke med foreldre.

DEL 1- Voldtekten.

DEL 2- Tiden rett etter.

DEL 3- Årene etter.

Krampeangstanfall 5: Skjebnekveld

Hun møtte blikket sitt i speilet og smilte. Aldri noensinne hadde hun vært så vakker. Det blonde lange håret sirlig oppsatt, øynene lett sminket. Hektiske roser hadde formet seg i kinnene.
Den kongeblå gallakjolen hun hadde kjøpt for anledningen fremhevet figuren hennes på en ytterst vellykket måte. Hun var fornøyd, svært fornøyd. Ikke bare med kjolen, sminken og håret, men hele kvelden fortonet seg som en drøm for henne. Det skulle bli drømme kvelden, ingen tvil.
I kveld skulle han se, endelig se at hun var den rette for ham. Hun skulle behage ham på alle mulige måter som tenkes kunne. Hun skulle gjøre ham stolt og han ville innse at han hadde gjort en feil ved å la henne gå. I kveld var hennes kveld, deres kveld. En ny begynnelse.
Hun sprayet en lett dusj parfyme på halsen, den duftet fortryllende. Med et siste blikk i speilet slokket hun lyset og gikk for å møte sin skjebne.

------------------------------------------------------------------

Dette er begynnelsen på en bok jeg gjerne har lyst til å skrive.
Den handler om voldtekten, og det å komme seg opp og videre i livet.

Avsnittet som er her er aller første del av boken, og beskriver veldig godt hvordan jeg følte det den kvelden for evig tid siden, den kvelden som forandret så mye.
Kvelden som førte med seg så mye angst og smerte. Og som tok så mange år å jobbe seg opp fra.
Men akkurat der jeg stod og kikket i speilet, akkurat der var jeg lykkelig, og uvitende om hva som senere skulle skje den kvelden.
Eller hvilke enorm effekt det ville få på årene etter.

-----------------------------------------------------------------

Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://bildertilsalg.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://flyingdaisy.blogg.no/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
http://pandapoker.blogg.no/
http://ulykkerkommersjeldentalene.blogg.no/
http://rabarbrabrakadabra.blogspot.com/

I dag opplevde jeg det jeg frykter mest

Jeg er i sjokk.
Det prøver å synke inn, men det går tregt.
Aldri hadde jeg trodd en dag som denne skulle komme, men hvordan kunne jeg ungå det? I lengden?
Jeg har hatt flaks altfor lenge som det er.
Så idag var altså dagen hvor jeg skulle bli satt til veggs med min egen frykt.
Tankene kverner om en utvei, men jeg finner ingen.
Det er to ting å gjøre, kun to ting slik jeg ser det...
Den ene er å flykte, eller rett å slett å leve med det.
Jeg skal innrømme at flykt frister veldig, men så er ikke meg å gjøre det, så det blir å finne ut hvordan jeg skal klare takle dette uten at det skal gå for mye innpå meg, og uten at det skal gå utover mitt liv som jeg har det nå.

Jeg hadde en ganske fin dag i dag fram til jeg skulle hente minste gutten i barnehagen.
Det var der, i barnehagen jeg opplevde det verste jeg kan tenke meg.
Det har begynt en ny liten søt jente i avdelingen til sønnen min.
Herlig liten solstråle, men hun har ikke gått der så lenge, vi snakker et par uker toppen.
Jeg hentet sønnen min samntidig som hun jenta ble hentet, av faren.
Og faren hennes gir meg frysninger og hjertebank og angst langt ned i tærne.
Faren hennes er den mannen som voldtok meg for mange, mange år siden.
Så det var her jeg skulle treffe på ham, og her skal jeg gjerne treffe på han hver dag, kanskje to ganger til dagen til og med i minst et år framover.

Jeg trodde jeg skulle falle om da jeg så ham, jeg pilte avgårde som en skremt liten mus.
Ja, det er nettop slik jeg føler det i nærheten av ham, en liten mus, og han er den store, sultne katten.
Inn i barnehagen pilte jeg... Men det hjalp jo ikke stort, da han faktisk skulle inn han også.
I dag klarte jeg å komme meg ut uten å måte se på ham, eller snakke med ham, men jeg er sikker på at jeg så ganske redd ut, så jeg valgte å vinke fort hade til de som jobber der for så å løpe det forteste jeg kunne...

Det var idag, men hva med i morgen? Og dagen etter det?
Mest av alt har jeg lyst til å ta sønnen min ut av barnehagen å få ham inn i en ny. Men det blir helt feil.
Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre.
Men dette er fryktelig.
Jeg vet ikke om jeg orker denne angsten for å treffe ham hver dag.

-------------------------------------------------------------

For de som ikke har lest historien om voldtekten så er den å lese her

Min andreplass på verste kvelder ever...

Min verste kveld ever er vel det liten tvil om når var, og den har jeg skrevet ganske så

nøye her...http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldtatt-og-leve-med-det-del-1.html

I dette innlegget skal jeg dele andreplass på "topp 10 verste kvelder".

Jeg kunne kalt det opplevelser, men velger å kalle det "kvelder" for jeg har mange opplevelser som ikke er bra bak meg, men nok om det.

Denne historien er ganske rar, men likefullt så var det en forferdelig opplevelse, som jeg skulle ønske jeg kunne håndtert på en annen måte.

Men etterpåklokskap er nå en gang hva det er.

Kvelden begynte som så mange andre kvelder på byen, godt humør, alkohold og gode venner.

Det ble fort for mye godt humør, for mye alkohol og dessverre for få gode venner.

Festen var fin, ikke noe å si på det, men heller ikke så mye å skrive om av interesse.

Turen gikk til byen, hvor jeg ble skilt fra de fleste jeg var med.

Etter min mening så er det som regel kjekkest før man går ut, så jeg skjønner aldri hvorfor jeg egentlig går ut. Kanskje i håp om å få en av disse uforglemmelige kveldene på byen?

Denne kvelden på byen ble jo en slik, men ikke på en god måte.

Jeg hadde fått mye innabords, og var ganske beruset, men ikke så beruset at jeg ikke kunne ha det kjekt.

Jeg hadde ingen aning om hvor alle var blitt av, men , jeg var jo stor jente, så jeg regnet jo med at det ikke var noe problem.

Rettere sagt så slo aldri tanken meg at det skulle være noe problem heller.

På vei til toalettet var det en mann som tok tak i meg og ville danse.

Jeg var jo i godt humør og danset med, en liten stund før jeg rev meg løs og sa at jeg måtte på do.

I det jeg skulle lukket dørene etter meg, snke mannen seg inn etter meg, han tok døren og låste.

Jeg hadde ikke en gang merket at han fulgte etter meg.

Jeg kommer ikke til å beskrive hva som hendte så veldig detaljerikt, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke husker alt.

Jeg lo ihvertfall først og ba ham om å komme seg ut. Noe han ikke gjorde, men heller prøvde å kysse meg. Det ville jeg ikke, uansett hvor full jeg var så ville jeg ikke gjøre noe sånt, jeg var i et forhold, og selvsom det ikke var det beste i verden så var jeg med en jeg var glad i og kunne aldri gjort noe slik mot ham.

For ikke å si at jeg aldeles ikke hadde lyst til å gjøre noe slikt med han her.

Vel, det brydde ikke han seg så mye om, om jeg ikke ville kysse så fikk jeg værsegod gjøre andre ting.

Det var jo ikke så vanskelig for ham, jeg hadde kjole på og full var jeg.

Så han fikk viljn sin, til slutt. Jeg hylte og grein, men ingen hørte. Det var jo på en uteplass med høy musikk, så det var ikke annet å vente.

Etter dette brøt jeg helt sammen. Det eneste jeg klarte å gjøre var å komme meg ut!

Vel ute satte jeg meg bare ned å gråt.

Jeg ringte ei venninne, og etter mye om og men fant vi ut at det ikke var verdt å fortelle det til min kjære.

(Jeg kjenner mennesker dette har skjedd med, og de har delt det med kjæresten hvorpå det har ført til brudd.. For det er ikke alle menn som kan takle det av ulike grunner).

Så der satt jeg og grein og visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til.

Jeg hadde ikke telefonnummeret til hun jeg var ute med, jeg skulle sove der for jeg hadde ikke nok penger til å komme meg hjem.

Så situasjonen var ganske håpløs husker jeg.

Heldigvis klarte jeg treffe på naboen hennes, jeg hadde truffet hun tidligere den kvelden. Jeg delte hva jeg hadde opplevd og hun sa at jeg bare kunne bli med henne og samboeren hjem.

Jeg ble veldig takknemlig i all elendigheten.

Så da var det ordnet, jeg skulle sove der.

Lite ante jeg om at kvelden skulle bli verre...

Jeg hulket og grein til hun her, samboeren og ei venninne hun hadde med seg.

Etter en stund fulgte de meg i seng, jeg var utslitt, bunnskrapet følelsesmessig og sliten av å gråte.

Jeg fikk låne en seng og venninnen lånte en seng på samme rom.

Jeg må ha sovnet fort.

Plutselig så blir jeg vekket av at hun vennina lå over meg, naken og hun hadde tatt av meg dyna og driver å slikker meg på puppene.

Jeg blir helt paff, og stivner totalt.

Jeg er så langt nede at jeg ikke gjør motstand.

Jeg husker enda hvordan hun så ut. Hun så ut som om hun var 40 år, hadde stramme musefletter og var minst dobbelt så stor som meg.

Der liegger hun og slikker meg på puppene etter det jeg har vært igjennom, hun satt jo nettopp og sa hvor synd det var på meg i stua... Hvordan i all verden kan hun tro at jeg vil noe sånnt?

Hun stakk fingrene inn i meg og virkelig rotet rundt. Det var vondt og ekkelt, og det var veldig ømt etter tidligere på kvelden.

Det er mørkt, så hun ser ikke at tårene mine triller.

Den eneste motstanden jeg husker jeg maktet å vise, var å snu hodet bort når hun prøvde å kysse meg. Så det gjorde hun ikke.

Hun sliker meg, og klår over alt.

Hun var tydelig svært opphisset, hun pustet og peste som bare det.

Jeg husker at hun førte hånden min ned mot kjønnsorganet sitt og begynte å gnikke seg mot hånden min.

Det var så vått og jeg syntes det var så ekkelt at jeg grøsset og trakk til meg hånden, men hun fanget hånden min og trakk den ned igjen.

Akkurat som om jeg gjorde meg kostbar og ville leke eller noe.

Etter en stund fikk hun orgasme.. Det var så nedverdigende.. Så utrolig fælt.

Jeg husker jeg ba henne om å legge seg i sin egen seng å la meg være i fred etter det.

Jeg gråt meg i søvn etter det.

Dagen etter våkner jeg ganske tidlig og prøver å snike meg ut, men hun våkner og smiler et stort smil til meg. Jeg bare ser på henne og lukker døren.

Bilen min står der så jeg kjører hjem, mest sannsynlig var heg ikke i stand til å kjøre, men jeg ville bare vekk...Langt vekk.

Jeg tror ikke jeg fortalte noe om dette til noen da det nettopp hadde hendt, men

har snakket om det i ettertid og det er ikke noe jeg tenker på i dag.

Kjæresten min fikk høre den delen om "flettfrid", han reagerte med sinne, mot meg, hvorfor i all verden hadde jeg vært med på noe sånnt? Jeg hadde jo vært utro!

Jeg bare kunne ikke fortelle ham om forhistorien, at jeg var alt for slått ut etter hendelsen tidligere på kvelden til å utøve noe motstand.

Mange tenker nok at det var feil av meg å ikke gjøre noe, men jeg lover, jeg klarte ikke, jeg tror jeg var psykisk utslått eler noe.

Av en eller annen grunn så var hendelsen med "flettfrid" den verste, det er den som har brent seg fast.

Jeg fortalte det til psykologen som jeg gikk til den gang, han sa at jeg helt klart måtte anmelde henne, men jeg orket ikke... der har du det igjen. Det var jo min feil.

Selv om dette var en fæl opplevlse, så kommer den så utrolig i skyggen av den første voldtekten.

Jeg tror det var for det at jeg var følelsesmessig innvolvert i han første, og det kom som et sjokk at han kunne gjøre noe slikt. Jeg ble for evig merket følelsemessig av det han gjorde, jeg har fortsatt vanskelig for forhold pga det.

Jeg gjorde altså ikke noe med situasjonen, ikke annet enn å snakke mye om det med psykologen min, tidlig. Det hjalp jo en del.

Men seriøst, jenter som opplever slik bør anmelde det. Det er IKKE greit at ei jente gjør sånn mot ei annen jente.

Selvfølgelig er det fint og flott om begge er med på det, men det er ikke det som er her.

Å bli voldatt, og leve med det, del 3.

I denne tredje og siste delen skal jeg fortelle hva som skjedde i tiden etter overgrepet, hva jeg foretok meg da jeg innså hva som egentlig hadde skjedd.

Det tok tid å innse dette, ganske så lang tid, vi snakker år.

Jeg gikk inn i en slags dvaletilstand, det går ikke ann å forklare det bedre.En tilstand hvor jeg la vekk store deler av meg selv, følelsene mine ble sperret inne, og jeg følte meg som en zombie.

Jeg klarte ikke ta det over meg.

Vennene mine den gang visste ikke noe om det som hadde skjedd, ytterst få, om noen.

Jeg husker at jeg prøvde å snakke litt med en venn, men han aviste meg før jeg hadde fått sagt noe som helst om det , han sa jeg måtte ta meg sammen og slute å syte.

Han trodde jeg skulle svartmale eksen, rett og slett fordi han gikk fra meg.

Det gjorde det ikke lettere for meg.

Alt var vanskelig, alt var tungt. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var så langt nede.

Den natten og hendelsen tenkte jeg ikke på, hadde ikke gjort det på lang tid.

Men det var der, det gnagte, og gjorde alt vanskelig...

Jeg følte meg helt alene i hele verden.

Jeg slet med selvmordstanker, og jeg begynte med selvskading.

Fysisk smerte var så mye bedre enn psykisk smerte.

Jeg måtte bare føle.. Noe.

Det var godt, smerten var god.

Dette var heller ikke noe jeg kunne dele med noen, så avstanden mellom meg og andre vokste, til den ble et enormt gap.

Jeg begynte å få panikkangst, jeg taklet ingenting. Skolen måtte jeg slutte på, og begynte igjen, jeg ville ikke gi meg.

Aldri gjennom denne tiden tenkte jeg tanken at det skyldtes den ene lille hendelsen.

Jeg begynte å få selvmordstanker, jeg var jo så udugelig, mestret ingenting, klarte aldri fullføre skole, klarte til og med ikke ta meg av min egen sønn på en måte jeg selv ønsket.

Alle måtte jo ha det bedre uten meg.

Det å være så langt nede at selvmordstanker begynner å bli til selvmordsforsøk tror jeg ingen kan forstå som ikke har vært der selv.

Ingen som ikke har vært på bunn kan på noen som helst måte forestille seg det.

Jeg levde inni en boble, jeg følte ingenting.. Ikke for min egen sønn engang.

Alt var et skuespill, og få ante at det var noe alvorlig i veien.

Så etter to år etter den natten, fikk jeg et sammenbrudd.

Jeg hadde endelig nådd bunnen.

Endelig sier jeg, fordi det var begynnelsen på en lang vei til å få hjelp, og et bedre liv.

Den dagen skulle jeg ha tentamen siste året på vgs.

Norsk husker jeg.

Jeg satt der med oppgaven i hånden, og skjønnte ikke hva det stod på arket. Det var jo bare en grøt av bokstaver.

Jeg fikk ikke puste, huden min prikket, jeg begynte å hyperventilere og omgivelsene rundt meg forsvant, på en måte var det som om alle andre var på en annen side av en tunnel.

Jeg gikk ut, forlot sekk og alt og satte meg utfor kontoret til rådgiveren.

Mest av alt ville jeg bare hoppe foran et tog, slenge meg i havet, drukne meg i do... Samme det, men få slutt på den indre smerten. Jeg hadde lyst til å skrike og rive av meg alt håret.

Men jeg satt bare der på gulvet, apatisk.

Jeg følte meg fanget i denne verden, men en ting holdt meg igjen, en eneste.. Sønnen min.

Rådgiveren fant meg.

Hun fant meg på gulvet. Et blikk på meg og sa at nå, nå kjører vi inn til legevakten.

Jeg bare nikket.

Aldri i verden om jeg kunne bestemt noe som helst annet enn å kvele den indre smerten.

Så jeg er evig takknemlig for at hun var der. Hun kjente litt til meg, jeg hadde snakket med henne før, hun skjønte hvor det bar, men jeg hadde hele tiden nektet for å oppsøke lege, dette skulle jeg klare.

Legen kunne ikke hjelpe meg mot min egen udugelighet vel?

Hun tok seg av alt snakk.

Legevakten trengte bare se på meg for å forstå at jeg trengte hjelp så han spurte om jeg ønsket å legges inn på psykiatrisk avdeling.

Jeg bare nikket og husker ikke så mye mer.

Jeg var livredd.

Men visste at jeg hadde ikke noe valg.

Det aller verste med å havne inn der var at den aller første personen jeg traff på der inne, var søstra til han som hadde voldtatt meg, hun som var den eneste som visste det hele.

Jeg hadde ikke hatt kontakt med henne på lang tid, jeg klarte ikke.

Hun var tydeligvis der inne hun også. Hvorfor, er hennes historie.

Det første jeg sa var at uansett hva hun gjorde så for alt i verden ikke si det til HAM.

Selvfølgelig gjorde hun det.

Og meldingene fra ham begynte å dette inn på mobilen min.

Det er ikke så mye å si om oppholdet, annet enn at jeg virkelig hørte til der da, jeg var fullstendig paranoid og led tydeligvis av post traumatisk stress.

Jeg var sikker på at alt de ga meg av medisin skulle forgifte meg.

Jeg satt mange kvelder på gangen og gråt.

Ikke en eneste dag klarte jeg å tenke framover, fremtiden for meg var et ord jeg ikke kjente.

Men jeg kom meg ut fra der, 6 uker tok det, 6 ukers pause fra verden, pause fra mine verste tanker, jeg var konstant på beroligendes.

Men bestemte selv når jeg skulle trappe ned, jeg måtte ha kontroll, på små ting. For jeg hadde ikke kontroll på mitt eget liv.

Den ene tingen jeg gjorde da jeg var der inne var at jeg bestemte meg for å kutte kontakten med alle venner jeg hadde, ingenting soom minte om fortiden kunne jeg ta med videre, hvis jeg skulle klare det, men det kan jeg fortelle om en annen gang.

Så her var jeg venneløs, og livløs, det føltes sånn ihvertfall.

Men fortsatt visste jeg ikke helt hvorfor det hadde gått som det hadde.

Jeg tror det gikk omtrent rundt 3 år før jeg begynte å snakke om det til psykologen min, det var veldig vanskelig å få det fram, jeg var jo så skamfull, at jeg hadde latt noe slikt skje med meg.

Men jeg fikk det ut, i få ord.

Han skjønte, og han satte ord på det for meg.

Det var blitt gjort grov urett mot meg, og det var grunnen alt. Han tok en test av meg, og det viste seg at jeg fortsatt led av postraumatisk stress.

Den lille hendelsen hadde ødelagt hele livet mitt, for mange år.

Fra da av tok jeg opp kampen. Jeg gikk jevnlig til samtale, noen ganger flere ganger i uken.

Veien var lang fra å begynne å åpne meg om det som var hendt til faktisk begynne å vurdere å anmelde saken.

Men jeg gjorde det, jeg skulle ikke bli tråkket på lenger.

På dette tidspunktet klarte jeg å pålanlegge en uke framover, men ikke lenger, framtiden utover det, fantes ikke for meg.

Heldigvis traff jeg på et fantastisk politimann som virkelig tok meg seriøst, men selvfølgelig var det ingen bevis.

Det eneste noenlunde gode vitne jeg hadde var jo søsteren hans, og hun valgte side, og det var ikke min side,

Hun forklarte at jeg alltid hadde vært skrullete, og jeg ville bare hevne meg fordi han ikke ville være med meg lenger.

Egentlig hadde jeg ikke ventet noe annet.

Men alt dette hadde jeg tenkt i gjennom, og jeg var klar, han skulle ikke få tro at jeg lot meg tråkke på, han skulle få høre det.

Det ble ikke noe rettsak.

det var ingen bevis, ingen vitner, det var ikke registrert noe legevaktbesøk dagen etter hendelsen, og det var alt for lenge siden, så ingen husket noe.

Men det var greit, jeg ville bare si ifra.

Jeg vet han fikk føle på det, han ble trukket inn til avhør i verst tenkelig tidspunkt i livet.

Han ventet barn med sin nye samboer.

Stakkars hun tenkte jeg, som må gjennom dette, men tanken var liten.

Jeg har aldri truffet han etter den natten, heldigvis.

Jeg var livredd ham.

Ingen andre personer i denne verden har hatt det overtaket på meg.

Det vilel jeg bort fra.

Og det klarte jeg, til slutt.

Jeg har truffet ham etter anmeldelsen, og det var ikke kjekt, men ikke noe jeg vil bruke tid og bokstaver på her.

Han er en dust, og det vil han alltid være i mine øyne.

Men jeg hater ham ikke. Av en eller annen grunn, for jeg burde vel det.

Men jeg hater ingen. Det er en sterk følelse.

Jeg har følt mye annet pga ham, avmakt, skam, redsel, ensomhet, ja alt du kan tenke deg, men ikke hat.

En ting har det gjort med meg, noe jeg har funnet ut av mange år seinere:

Jeg klarer ikke være sammen med noen som er eldre enn meg, det har vært helt i underbevisstheten, det har nok vært for å beskytte meg selv.

Jeg er klar over det nå, og vet at jeg ikke har noe å være redd for.

det er så mye jeg i dag, jeg har lært mye, jeg har vokst, jeg har overlevd.

Jeg er den jeg er i dag, enormt sterk og stolt.

Det jeg vil, får jeg til.

Jeg er den jeg alltid burde vært, men ikke klarte pga en liten hendelse, som viste seg å ikke være så liten.

Nå 11 år etter tenker jeg nesten ikke på det, det er over, jeg har fått behandlet det, men det tok tid, enooormt mye tid. Oh tid alene fjerne ikke smerten, det gjør det ikke bedre.

Jeg har møtt mye motgang etter det også, mye, men jeg takler det.

I dag vet jeg at det ikke er noe galt med meg. Psykologen min var fantastisk, all ære til ham, jeg vet det var hans jobb, emn allikevel, hadde ikke han vært der, så hadde ikke jeg heller, for det er han som lærte meg å sette ord på ting, det er han som lærte meg å snakke.

Jeg vil tro det er noen som skulle ønske han hadde lært meg å tie også :)

Tusen takk for all hjelp og støtte jeg har fått, når jeg endelig turde å ta tak i det å innrømme for meg selv hva som hadde hendt.

Å bli voldtatt, og leve med det, del 1

http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldtatt-og-leve-med-det-del-1.html

Å bli voldtatt, og leve med det, del 2

http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldtatt-og-leve-med-det-del-2.html

Å bli voldtatt, og leve med det, del 2.

//kvinneguiden.no

I innlegget i går fortalte jeg om selve hendelsen, i dag skal jeg fortelle hva som skjedde i ettertid av overgrepet.

Ikke bare tiden rett etter, men årene etter.

Det er som sagt 11 år siden nå, og det er først nå jeg kan si at det ikke påvirker meg.

Når jeg sier at det ikke påvirker meg, så mener jeg i dagliglivet, ikke at det ikke påvirker meg å skrive om det, for det er en enorm påkjenning.

Men det er noe jeg føler jeg må gjøre, jeg vil dele det.

Jeg håper historien min kan hjelpe andre som er i situasjonen jeg var/er i.

Rett etter:

Jeg tok taxi bort til søsteren hans, for det var den eneste personen i verden jeg ville snakke med da. At det var midt på natta tenkte jeg ikke på.

Hun lå å sov, men tok imot meg.

Jeg fortalte alt, jeg var mildt sagt hysterisk, men noe i meg ville holde tilbake, det var jo broren hennes, som hun elsket, og jeg ønsket ikke å ødelegge det.

Det var skammen som tenkte, ikke jeg.

Skammen tok mye fra meg.

Skammen, for det var jo min feil, i mitt hode var det det.

det var den eneste måten jeg klarte å akseptere det som hadde hendt;

Jeg måtte på et eller annet vis ha bedt om det. Hvis jeg ikke tenkte sånn, fikk jeg panikk, for da ville det si at en annen person faktisk hadde tvunget meg til noe, med vold.

Og den tanken klarte jeg ikke tenke, for det ville si at jeg hadde blitt frarøvet noe... Selvestemmelsesretten, Friheten.

Mitt uskyldige vesen forsvant den natten, men det er det ikke mange som vet, for jeg er en fantastisk skuespiller, når jeg vil.

Søsteren hans forstod at noe var avorlig galt med meg, så hun ville ta meg med til legevakten.

Jeg nektet, det var jo det samme som å innrømme at noe var galt.

Jeg maktet det ikke, jeg ville bare gråte, så sove, og håpe at alt bare var en vond drøm som duset ut i løpet av morgendagen.

Hun ga seg ikke, og til slutt ga jeg etter, men jeg ville ikke inn der og da, jeg måtte ha kontroll på noe, så jeg bestemte at dagen etter, det var et bra tidspunkt.

Hun ordnet alt, alt, den støtten hun var da var fantastisk.

Dessverres så varte ikke den støtten når det gjaldt, så seinere snudde hun seg mot meg, når det gjaldt hvem hun skulle støtte.. Meg, eller broren.

Legen jeg kom på legevakten tok meg ikke seriøst, han tok meg for å være hysterisk. Hun jeg var med prøvde å fortella at jeg hadde vært gjennom en grusom hendelse, men han ville ikke høre.

Jeg knakk der og da helt sammen, den anstrengelsen det var for meg å komme til legen hadde gjort at jeg ikke tålte denne motgangen.

Hun ville jeg skulle legges inn for å få hjelp, i det minste på nor beroligende.

Han sa jeg måtte hvile, og sendte meg hjem uten noe.

I senere tid har det vist seg at jeg ikke ble registrert på legevakten, det stod ikke noe om meg, ikke noen papirer fortalte at jeg hadde vært der, kontant betaling, ingen data, ingenting.

Skammen vokste, til jeg følte den skulle fortære meg.

Skyldfølelsen var ubeskrivelig.

Alt var min feil.

De neste dagene sov jeg, nesten hele tiden.

Sønnen min som var e år da, så ikke så mye til meg.

Heldigvis bodde jeg hjemme hos foreldrene mine den gang, ellers så vet jeg ikke hva som hadde hendt, om jeg var blitt nødt til å holde meg våken for å ta meg av sønnen min.

For det var jo egentlig ikke noe i veien, det var bare sex.

Og jeg ville jo selv, ville jeg ikke?

Jeg ble en zombie, en stund.. Før jeg tok på meg en maske, for andre.

Ingen skulle se at noe var galt.

De måtte jo tro det var noe i veien med meg, noe i veien med hodet mitt, fornuften min jeg, meg... For jeg hadde jo bedt om det. Klart jeg ikke kunne dele tankene mine, for jeg skjønte dem jo ikke selv en gang.

Hvordan kan en dele noe en ikke har ord for?

Hvordan kan en dele noe så sårt som dette?

Noe jeg ikke forstod selv...

Jeg pakket det vekk, langt vekk.

Lenge.

Jeg må dessverre ta en pause. Jeg blir så utslitt av dette.

Det passer egentlig veldig fint.

Nå har jeg fortalt hva som hendte i tiden rett etter overgrepet.

Så får jeg fortelle i morgen hva jeg gjorde seinere, hvordan jeg håndterte detm hva det har gjort meg meg, og hva det fortsatt gjør.. Om jeg ikke er bevisst det.

Ps: Alle som blir utsatt for voldtekt må oppsøke lege så fort som mulig for å få konstatert at det er en voldtekt.Er det ikke fysiske bevis, er det nok av psykiske, dette må dokumenteres.

Dixi. no kan være en stor hjelp for mange, jeg skulle ønske jeg hadde tatt kontakt med dem. Men jeg visste ikke. Der kan du ringe anonymt å spørre om alt rundt en voldtekt, om du er usikker på om det faktisk er en voldtekt eller ikke.

De kan også ta imot deg, og de kan hjelpe med advokat, om du ønsker å gå til sak. Noe jeg oppfordrer ALLE til å gjøre!

Ingen sprøsmål er for dumme.

Går du rundt som jeg gjorde, kjenner du deg igjen, så vær så snill å ta kontakt med dem.

http://www.dixi.no/

Å bli voldtatt, og leve med det, 3dje og siste del

http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldatt-og-leve-med-det-del-3.html

Å bli voldtatt, og leve med det del 1

//Google

Å bli voldtatt var ikke som jeg hadde lest i avisene, sett på tv eller hørt andre snakke om.
Det var en personlig opplevelse, en opplevelse som jeg gjemte langt bort.
Det er i dag 11 år siden den natten, og endelig begynner det å slippe taket.
Jeg skriver dette i tre deler av to grunner:

1 Det kan fort bli langt.
2 Det er en påkjenning å skrive om det.

Jeg har lest at de fleste blir voldtatt av en de kjenner, i mitt tilfelle stemmer det.
Men ingen kan forberede deg på hvordan det er, for jeg tror hver og en sin opplevelse er forskjellig.
Frem til da hadde jeg ikke tenkt over hvor stor del av en voldtekt er av psykisk karakter, i hvertfall i mitt tilfelle, men jeg tviler på at den biten ikke følger de fleste andre overgrep.

Jeg var 20 år, og skulle på julebord, med eksen.
Jeg var super happy!
Tenk at han ville ha meg med på julebord på den nye jobben sin, det kunne jo være at han ville være sammen med meg igjen?
(Jeg visste ikke på det tidspunktet at han faktisk hadde blitt sammen med ei annen, hvorfor han valgte å ta meg med er en gåte)
Han var 25 år, og jeg så på ham som voksen ( noe jeg selv ikke følte jeg var, enda) han var jo så mye eldre enn meg.

Vi hadde vært sammen 1 år, og det var mannen jeg hadde bestemt meg for skulle bli min mann, vi var forlovet og bryllupsplanene var i boks, da han plutselig en dag sa at han ikke ønsket å fortsette.
Jeg var knust, sønderknust, livet mitt raste.
Så da han ville ha meg med på julebord 4 mndr senere var jeg sikker på at det var en ny begynnelse.

Jeg hadde vært ute med søsteren hans (vi var gode venninner) og kjøpt en steindyr kjole, jeg tror den kostet 3000,-. Jeg skulle skinne, jeg skulle være flottest av alle! Han skulle se at meg ville han ha, jeg skulle gjøre ham stolt.

Vi kom på julebordet, og ganske kjapt ble jeg forlatt til meg selv.
Jeg satt der i en krok for meg selvog skjønte ikke så mye mens han danset og moret seg med alle andre, hele kvelden.
Spøkte og lo med de nye kollegene, selvfølgelig forstod jeg det, men hvorfor måtte han være så flørtetet med alle damene der?
Jeg følte meg liten, og angret fort på at jeg hadde blitt med, men hvordan kunne jeg ant dette?
Jeg burde, han hadde jo alltid vært sånn.

Noen reagerte faktisk på oppførselen hans, og snakket til ham, sa rett til ham at han burde jo ta seg av meg, som han faktisk hadde tatt med bort dit.
Han kom deretter bort til meg og kjeftet på meg og sa at jeg bare hadde med å se blid ut, for jeg dreit ham ut for de nye kollegene og sjefen.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror klokken er passert midnatt på dette tidspunktet.
Jeg sitter fortsatt med mitt andre glass rødvin i hånden.
Han kommer bort og sier vi må prate.
Han trekker meg med langt bort fra de andre, langt inn i verkstedet (Han arbeidet på et bilverksted og festen var på bygget).
Vi er langt borte fra de andre, inne på et kontor midt i verkstedet.
Der kjefter han på meg, forteller hvor udugelig jeg er, hvor skamfull han er så har tatt meg med i det heletatt, og hvor mye han heller ønsket å ta med den nye damen sin heller.
Slik fikk jeg vita at han hadde funnet seg en ny.
Selvfølgelig gråter jeg, jeg trodde jo dette var begynnelsen for oss igjen, og kvelden hadde vært topp 10 verste kvelder fram til da.
Og det ble fort verre.

Han kjeftet meg huden full. Selfølgelig burde jeg gått, men jeg hadde ingen penger med, vi skulle ta taxi hjem sammen.
Jeg bodde ca 3 km der ifra, men det snødde og det var et tykt lagt snø på bakken, jeg hadde små, tynne finsko på meg, så jeg så ikke det som et alternativ en gang.

Eksakt hva som hendte på dette tidspunktet kan klarer jeg ikke gjengi, men ihvertfall så endte jeg på skrivebordet og han ønsket sex.
Jeg var knust og det siste jeg ønsket var nettopp det.
Men han ville.
Jeg sa klart ifra at jeg ikke ønsket, flere ganger.
Han tok et øyeblikk kveldertak på neg og holdt meg nede.
Det var jo ingen sak å komme til, jeg hadde jo kjole på meg, strømpebuksen bare reiv han opp.
Det jeg husker fra det var hvor vondt det gjorde, hvor mye jeg grein og sa neinei slutt, jeg vil ikke.
Men han hørte ikke i det heletatt, jeg fikk en følelse av at han tok ut aggresjonen sin på meg.

Når han var ferdig husker jeg at jeg blødde som bare det, og skjorten hans var full av blod nedde på kanten, mye blod.
Det randt ned, og jeg grein.
Jeg dro på meg trusen og satte meg rett ned og hulket.
Jeg var såret langt inn til margen, jeg visste ikke det gikk an å gjøre slikt mot noen du liksom skulle bry deg om.
Igjen og igjen kvernet samme tansken i hodet mitt, "hvorfor hadde han tatt meg med i kveld? Hvorfor?".
Jeg har aldri fått noe svar.
Så kommer det som jeg syns er det aller verste.
Mens jeg sitter der og griner, helt på bunn av meg selv så slenger han piss mot meg.

"Hvis du vil ta liv av deg, skal jeg hjelpe deg, jeg skal gi deg kniven, bare si ifra".
"Foreldrene dine vil takke meg, for du er nok bare en burde for dem".

Da ser jeg rødt.
Jeg reiser meg opp og freser, tar tak rundt halsen på ham, heiser ham rett opp langs veggen.
Jeg husker ikke hva jeg sier, men jeg tror det er et spørsmål på hvorfor han gjorde dette mot meg.
Han river seg ut av grepet mitt og virker livredd, men han får fort overtaket igjen, han slenger dritt igjen... Jeg går.
Jeg gikk ut til de andre, jeg hulket, faktisk så var jeg helt fram meg.
Det var ikke mange igjen, de fleste hadde gått hjem, så vi hadde nok vært der inne en god stund.
En dame kom bort til meg og spurte hva som hadde skjedd. Jeg sa at ingeting hadde skjedd, jeg bare grein.
Jeg ble satt ned på en stol, og de fire menneskene som var der prøvde å få ut av meg hva som var skjedd.
Jeg bare ristet på hodet.
De spurte om han jeg var med hadde gjort meg noe, men jeg bare ristet på hodet. På en måte beskyttet jeg ham, jeg øsnket ikke at han skulle få dårlig rykte på den nye arbeidsplassen.
Jeg begynte allerede da å ta på meg skylden for det som hadde skjedd.

Etter en lang stund kom han selv ut, og da ble jeg hysterisk, jeg må ha vært i sjokk eller noe.
Jeg prøvde å komme meg vekk, så langt vekk jeg kunne, men jeg kom ingen vei, pga snøen.
Jeg husker at hun dama prøvde å roe meg, hun spurte om hun skulle bestille taxi, men jeg svarte at jeg ikke hadde penger på meg.
Hun kom på den lure ideen at hun skulle spørre han jeg var med, jeg ristet febrilskt på hodet, nei, det måtte hun ikke!
Men vi ble enige om at det var ikke noen annen måte å komme hjem på.
Så hun spurte.
Og om det hadde vært ille til da, så ble det om mulig hakket verre nå.
Han kom bort mot meg, jeg husker blikket hans, han så ut som han ønsket meg død. Det var skikelig fælt.
Det var en svingdør der, og jeg prøvde nesten å krype gjennom den.
Han tok opp 300 kroner av lommen, mens han så på meg krøllet han dem sammen i hånden så kastet han dem mot meg og sa:
"Se her din HORE, du er ikke verdt mer!"

Jeg var for skamfull til å ta taxi hjem, jeg burde jo ha gjort det, men jeg trengte noen å snakke med.
Så jeg reiste til søsteren hans.
Der fortalte jeg alt.
Selvfølgelig var det en grov feil, de stor og står sikkert den dag idag hverandre veldig nær.
Men jeg MÅTTE bare prate om det.

Da hadde jeg skrevet ned forløpet, og jeg tror jeg har fått med alt.
I morgen skal jeg skrive om hva det har gjort med meg, hvordan jeg kom meg videre fra der, tankene mine, og hvordan jeg snudde det til å bli min feil.
Det var lettere å akseptere det som hadde skjedd hvis jeg så på det som min egen feil, hadde jeg i tiden etter sett at jeg var uskyldig i det så vet jeg ikke om jeg hadde klart meg så godt.
Jeg måtte ha bedt om det, det måtte være noe jeg hadde gjort for å fortjene det.

Det var min måte å ta kontroll over situasjonen.

Å bli voldatt, og leve med det, del2
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldtatt-og-leve-med-det-del-2.html

Å bli voldtatt, og leve med det, 3 og siste del
http://littkritikk.blogspot.com/2010/07/bli-voldatt-og-leve-med-det-del-3.html