Jeg er bipolar, hvorfor jeg ikke går på medisiner.

 Jeg har levd med min diagnose siden jeg var 19 år, 28 år, snart 3 tiår.
Jeg kjenner mer av livet med den enn uten den. Før jeg fikk diganseon hadde jeg nok levd noen år med den, det var ikke som den dukket opp utav det det blå da jeg for første gang som 19 åringen satt hos en psykiater som var 45 min etter at jeg satt hos en psykolog for første gang, da psykologen i samtale med meg ringte til psykiater og sa at jeg har ei her som nok trenger hjelp fra deg. Noe i den dur.
Disse to vis menn visste nok kanskje tidlig at jeg var bipolar, men det visste ikke jeg selv. Det var ikke slik at de delte dette med meg før jeg etter ca 1 år spurte om det faktisk feilte noe med meg. Men dette har jeg fortalt tidligere.  Her

Dette er MIN historie, med medisiner, og uten medisiner, ikke fordi jeg ikke har compliance når det gjelder medisiner, ikke fordi jeg tror at jeg kan så mye bedre uten medisiner, men fordi det ikke har vært svart hvit, det har ikke vært medisiner er lik bra, ikke medisiner er lik dårlig. Det har vært kronglete, men det har vært min vei. Og jeg vil ikke anbefale noen verken eller, utennom å oppsøke den behandling som passer en. Å leve med en bipolar diagnose er ikke noen danse på roser, ihvertfall det jeg vet om det for min del. Andre har andre historier, men de er ikke mine.

Det gikk ikke lang tid før jeg startet med medisiner, flere typer medisiner. Og medisiner mot bivirkninger av medisinene, Jeg vet ikke om det var den ene eller den andre typen som ga bivirkninger, men de var ihvertfall  der. Vektoppgang var den store, men det var først da jeg forsøkte å slutte cold turkey at bivirkngene kom som et smack av en digger kald laks i ansiktet. Hele verden tiltet, som om jeg hadde krystallsyken, hodet dundret av lyd Waaah Waaaah Waaaah. Det suste i ørene  og Følelsene min for alr i omverden var temmelig amputert. Hele hodet var som stappet i bomull og alt gikk tregt, og hakkete, det var som om det var tuklet ed tidsoppfattelsen min. Det var surealistisk og skummelt, ikke det at å kjenne det slik gjorde meg redd, men at medisiner kunne gjøre dette, ikke ved å gå på dem, men ved å slutte, som om jeg helt uten å vite det var blitt avhengig av noe. og avslutningsprossessen sa tydelig, ikke gjør det, ikke slutt.
Så jeg sluttet ikke, jeg fortsatte, hvor lenge er usikkert men 3-5 år ihvertfall. Og disse medisinene styrte livet mitt, mye mer enn diagnosen hadde gjort, på en måte. Og det var derfor jeg i første omgang hadde forsøkt å slutte.
Jeg følte meg som en zombie, men verst av alt var visst jeg tok medsinene for seint  kom disse abstinensene, og det tok tid å få de vekk, det var ikke gjort på et par timer. Jeg hadde fortsatt oppturer og nedturer, men mest var jeg flat.
Akkurat som skremsel jeg hadde hørt om medisiner bipolarietet.

Etterhvert sluttet jeg på dem, men jeg trappet ned, men jeg syntes bivikningene var like sterke om jeg sluttet tvert enn om jeg bare sluttet. Av den grunn sluttet jeg etterhvert tvert. Og det vet jeg at man ikke skal. Men bivirkningene var bare ikke akseptable lenger.

Jeg gikk noen år uten, eller keg hadde noe antidepressiva innimellom, for depresjonene ble det verste.

Så kom en ny periode i DPSsystemet med prøving og feiling av medikamenter, det som virket best var medikamenter mot schizofreni, men bivirkningene var ikke til å holde ut nå heller, men av en annen variant, jeg fungerte ikke, keg var konstant trøtt, søvning, klar for å sove... Bye bye, drømmeland neste. Jeg var ganske fin og stabil ellers.

Jeg følte meg i denne perioden, som varte en stund, som en forsøksperon, som ikke var første gang, noe jeg har skrevet om tidligere HER.

Tilslutt landet jeg på en kombinasjon av lamictal ( som er medisin mot epilepsi i første omgang) og antidepressiva. Dette fungerte veldig bra, og har vært det beste for meg til nå. Jeg vet bare ikke om jeg orker å forsøke noe annet.

Men jeg har ikke stått på dette konstant, jeg har ganske gode periode hvor jeg er uten noe, og disse periodene kan vare lenge, et år, flere år i slengen.

Jeg har merket meg gjennom årene at alle slike medisiner for meg har hatt bivirkninger av ymse slag, noen bivirkninger er ok og en blir vant med, som antidepressiva (cipralex)hvor jeg får en jevnt bitter smak i munnen, eller lamictal hvor jeg får en tørrhet i halsen og det fører til at jeg svelger mye, Så dosen har vært best å ta på kveldstid, alltid. Men alt i alt, så var det en grunn til at jeg tok dette når jeg gjorde, og de bivirkningene var ok. Det jeg derimot syns er svært vanskelig, er vektoppgangen jeg alltid får ved start av ny runde. Det kommer liksom 5 nye kilo, KLOINK, og de sitter, det er en ny normal, de kommer fort, et par mndr. Så hvis jeg står på medisiner og lengre tid så kryper vekta sakte men sikkert opp. Når jeg stopper på medisiner, så stopper vektoppgangen, men den snur ikke, den har aldri snudd.
Nå har jeg forsøkt dette minst 5 ganger og har merket meg dette ganske tydelig.

Jeg vil poengtere en ting her for min egen del har ikke medisiner vært et magisk trylleslag hvor alt blir bra. Hadde det vært det, så hadde jeg nok tatt medisiner, alltid. Punktum ferdig historie. Lykkelig slutt. Det er ingen lykkepille, en problemløser, en livsfikser. Men det er en buffer.
Når jeg går på denne "perfekte" blandingen for meg, den beste løsningen som ikke er fullkommen, men allikevell den beste som er funnet for meg, gjennom mye prøving, mer enn som kommer frem her. Nå jeg går på denne, over tid, så blir det en buffer, og aller viktigst, det er ingen magisk bryter som fjerner lidelsen, jeg blir ikke "normal" med mer normale svingninger, nei, jeg er fortsatt bipolar, jeg er fortsatt på min helt egne berg og dalbane gjennom livet, men svingningene blir gjerne roligere, og gjerne tidvis lenger imellom dem. Ytterpunktene blir jevnere. Det er en slags buffer, men ikke fullkommen. Og det som også må komme frem er at jeg ikke 100% føler meg som meg selv. Det er ikke sånn at når jeg er mer stabil, er JEGet tydeligere, nei, igjen, da hadde det ikke vært noe spørsmål om å ta medisiner livet ut. For meg er ihvertfall ikke den fullkomne løsningen funnet. Men det er ihvertfall ingen tvil om når livet er tøft, når kriser rammer, når livet blir snudd opp ned, så blir lidelsen min påvirket, jeg svinger oftere, noen ganger flere ganger daglig, og jeg går høyere, men desto lavere også.

Jeg opplevde en enorm krise i 2016 og som gjorde at jeg totalt krasjlandet i 2018. Så kom covid og så ble jeg plutselig skilt sånn utav det blå i 2024. Dette vare min lengste periode sammenhengende med medisiner, jeg tok lamictal fra 2016 til 2023 og fortsatte med cipralex til 2025.
Da var det på tide å forsøke å stå på egne bein.
Det viste seg svært vanskelig å trappe ned cipralex, Jeg gikk på 15mg, trappe ned til 10mg var lett. 5mg funket, men ikke å kutte det ut, selv om jeg brute lang tid, jeg fikk rett å slett abstinenser, tåkefølelse i hodet og ringing i ørene. Det endte med at eg tok 5mg annen hver dag i 2 mndr, så sluttet jeg helt da jeg hadde en friuke fra jobb.

Nå har jeg ikke vært så lenge uten medisiner, og plutselig må jeg trappe opp igjen. Jeg har en enormt god fastlege, som man hør og bør i slike tilfeller, jeg føler meg heldig, hun kjenner meg ganske godt. Og hun setter inn nådestøtet når det gjelder, og da hører jeg på henne og jeg setter ned foten om det passer meg best. Det er et trygt samarbeid. 

Men nå var det som sagt på tide å stå på egen bein. Fordi med årene har jeg egentlig fått bedre og bedre kontroll på svingningene, men jeg har ikke en mental jernvegg mot kriser og svingningene er blitt vanskelige, så som mor, datter, venn, sykepleier og så jordmor var det viktig å ta dette alvorlig så jeg kunne fungere best mulig. 
Det var flere alvorlige kriser etterhverandre, og selv om jeg håndterer kriser godt nok, trening og alt det der, så var det ikke lett med denne jojoingen i mentalt slalomføre. Så da fikk vektoppgang være vektoppgang, den mentale stabiliteten først selvfølgelig.

Men vektoppgang er ikke bare bare det heller, ihvertfall ikke når det stadig blir en ny normal. Det går ut over psyken det også, så jeg må finne en balanse, det er den ene tingen.

Den andre tingen er at jeg liker meg selv bedre uten medisiner. Jeg kjenner siganlene umaskert og handler og håndterer deretter. For ihvertfall jeg opplever at å leve med denne lidelsen på sett g vis blir letter med alderen.  Jeg svinger, ja, JA! Men jeg har sterke og ganske stabile mestringsstraegier som alltid er påskrudd.

Jeg fungerer 100% i jobb, jeg er sjeldent vekke fra jobb, sist var pga influensa som satt hardt for nesten 1 år siden. Jeg svinger, men det merkes nok mest hjemme for det er der depresjonen herjer est, i mitt trygge hjem, mens på jobb tøyler jeg manien og maskerer depresjonen.
Det er lettere å være depressiv på jobb og det er letter å være manisk hjemme.
Fordi masken på depresjonen er så innøvd etter over 30 år at det ikke merkes like godt på jobb, men blant mine i mitt hjem, merkes nok denne best, jeg klarer ikke holde masken hele døgnet. Manien blir enormt tøylet på jobb, men jeg må innrømme at det blir lett taleflom og godt humør, flaks at jeg alltid har så mange gode historier å fortelle. Men jeg vokter meg for det siste jeg vil er å virke ukritisk.

Når jeg sier det er blitt lettere med årene, så mener jeg på INGEN måte at det er lett for dette er en evig kamp i oppoverbakke hvor jeg nærmest føler jeg må velge å sette den ene foten foran den andre hver eneste dag. Det er blitt lettere, jeg kjenner meg selv så godt som sikkert noe mennekse kan, jeg skrur og vrir på hver minste følelse jeg føler "er dette normalt? Kan jeg gjøre det jeg har lyst til? Er det mani? Er det begynnende depresjon? Er jeg glad i menneske rundt meg? JA!"men på tunge dager føler jeg det ikke, da er det kun irritasjonen som har feste, da må jeg  navigere dagen som et skuespeill på hva jeg vet jeg føler, hva jeg vet jeg ville ha sagt, gi de klemmene jeg vet jeg ville gitt. Men det er så tappende, å ikke føle, å la som. Når energien er fraværende, men alt skal være ok. 

Men det jeg vet idag kontra for 30 år siden, det er at det kun er en svigning av mange, det går over, jeg har enda ikke forblitt i depresjonen.
Jeg lever et mantra om en dag om gangen, livet blir til en dag om gangen. Jeg legger planer, mange planer for framtiden, hele tiden. Mend et er bare planer. Livet mitt leves en dag om gangen, og slik fungerer det ganske godt.

Så får vi se om jeg klarer meg uten medisiner i fremtiden, det er jo ihertfall lov å håpe.

Bipolar- 30 år etter diagnosen

 Et liv med bipolar lidelse, er ikke idyllisk, det er ikke lett, det er proppet av utfordringer og det er en bratt lærekurve med oppturer og nedturer som en må først lære og akseptere for så lære å navigere. Det er å konstant være påskrudd seg selv og kjenne etter hvor en er, mentalt, for å forsøke å gi ikke gjerne den beste versjonen av meg selv alltid, men den versjonen jeg og andre rundt meg kan leve med.
Uten å tenke at hun der, hun er spinnhakkande sprø.

Det er helt annerledes nå enn det var da jeg fikk diagnosen for nå straks 30 år siden. 
Den gang var det turbulens, enorme svingninger, oppturer og nedturer haglet og fotfestet mitt i livet var dårlig. Det hjalp dårlig at fundamentet mitt, familien min var i fritt fall, pga pappa fikk hjerneslag, jeg var alene med en sønn med ADHD, samtidig som jeg skulle lære å kjenne tegnene mine på oppturer og nedturer, ikke handle for impulsivt på tanker som kom hverken av den gode eller dårlige sorten.

Hvem var jeg? Og hva var diagnosen?

Jeg kan bare snakke for meg selv, ikke andre med denne diagnose. Men at vi opplever det ulikt er ganske sikkert, men jeg vet vi har mange fellestrekk, veien er definitivt forskjellig og håndteringen nok også. 

Det som alltid har vært viktig for meg, er at jeg lever MED diagnosen, ikke I den. Diagnosen min er ikke noen unnskyldning for noe, jeg har utfordringer som kan være større enn for andre, men jeg lar ikke diagnosen min definere meg. Dette var jeg tidlig klar på. 

Jeg har egentlig ikke omgåts mange med samme diagnose, jeg har ikke vært med i noen forening, ikke diskutert utfordringer, triggere, håndtering eller livet generelt med de jeg deler diagnose med. Men jeg har hatt venner og bekjente, og jeg har fortsatt venner og bekjente med diagnosen.

Det jeg merker for min del med å omgås disse andre, er at i starten snakket vi mye om hvordan er det for deg? Hvilke medisiner tar du? Hvordan takler du? osv. Nå i seinere tid, omgås vi bare som helt vanlige dødelige og bare av og til dukker det opp samtaleemner rundt diagnosen og utfordringer.

Det har vært en lang vei, en bratt og vanskelig lærekurve. Det har ikke hjulpet at jeg har hatt flere og vanskelige utfordringer. De vanskeligste utfordringene var i starten, svigningene mine var voldsomme og til tider uhåndterlige. Det å møte en utfordring som feks at pappa fikk hjerneslag, satte i gang en kjedereaksjon av depresjoner og manier. Dette kunne være vanskelig for folk rundt meg og meg selv inkludert. 

Men nå er det gått nesten 30 år, og jeg har lært meg selv å kjenne. Jeg tror diagnosen har krevd at eg har lært meg selv å kjenne på micronivå. For kun på den måten har jeg klart å håndtere svingningene, som alltid kommer. Jeg har lært meg å kjenne igjen tegn veldig tidlig og på den måten å sette opp et forsvar på hva som kommer.

I den tidligste fasen av diagnosen, hadde jeg behov for at alle visste. Jeg tenkte dette kunne være en beskyttelse for meg, jeg tenkte at folk så MEG og ikke diagnosen. Men nettopp pga hvor åpen jeg var gjorde at folk så diagnosen først og meg etterpå. Jeg mener åpenhet ikke er feil, tvert imot er åpenhet viktig for å rive ned tabuer, for å normalisere. Men åpenhet har en pris, og jeg har med tiden lært meg at man kan være åpen uten å servere seg selv med alle styrker og mangler ved første håndtrykk.

Jeg har lært på den harde måten at folk kan være veldig dømmende, og det folk ikke forstår, skaper skepsis og usikkerhet. Derfor har jeg med årene latt mennesker se hvem Lene er, bli kjent med meg en god stund før jeg forteller at jeg er bipolar. Ikke fordi jeg vil holde det skjult, men fordi jeg vil du skal se hvem jeg er, FØR du dømmer meg pga en diagnose. Jeg skylder ingen denne biten av informasjon når vi møtes, men jeg ser det hensiktsmessig etter en tid å dele dette, om det passer, ikke som en raritet, men som en informasjon om sårbarhet og styrke. 

Jeg har lært den harde veien, at ledere i helsevesenet, kan være de mest dømmende. Ironisk nok. Derfor deler jeg aldri denne informasjonen om meg selv før de ser hvem jeg er som arbeidstaker, hvem jeg er som kollega. Jeg vil ikke bli pålagt svakheter jeg ikke har fordi de har en tanke om hvordan bipolare fungerer. Og ofte tenkes det at fungeringsevnen er så som så, at jeg tåler press dårlig, at jeg upålitelig, når det faktisk er motsatt.
I min kariere innen helsevesen, først som sykepleier så som jordmor, som nå er 14 år, kan jeg si at jeg har to egenmeldinger pga diagnosen. Men jeg har en lengre tid sykemelding, som jeg har skrevet om før og som du kan lese HER.
Men om det skyldes diagnosen eller utbrenthet eller livet kan nok diskuteres, selv så mener jeg diagnosen ikke spiller inn, men at utfordringene i livet den gang ble for tøffe og det satte igang en lengre periode med depresjon. 

Mange kollegaer på jobb vet om diagnosen min, jeg har nå jobbet der i flere år. Jeg har ikke åpen fortalt il lederene mine, men jeg har vist i rikelig men at jeg har høy fungeringsevne og er til å stole på. Jeg tåler stress på jobb og hjemme bedre enn de fleste vil jeg påstå. Jeg tar sjeldent med meg alvorlige hendelser hjem, men jeg fordøyer dem, jeg reagerer og håndterer og føler, men lar ikke livet mitt bli preget i større grad og i lengre tid. Men jeg føler for disse menneskene der og da og i sikkert all den tid etterpå. Men det preger ikke livet mitt. Jeg har hatt svært alvorlige saker på jobb, hvor jeg trodde at nei, jeg vil nok få en stor reaksjon på dette, men så hånterer jeg det og er der, er trygg for de det gjelder. SÅ griner jeg i bilen på vei hjem. Så går jeg på jobb igjen. Jeg har også på jobb tilbudt meg å ta vanskelige caser for andre, for å skåne dem, ikke fordi jeg ønske casen selv, men fordi av og til så er det det rette å gjøre, jeg vet jeg har rygg til å bære det. Jeg skal ikke involvere jobben min, men som jordmor og alt vi står oppi så kan det nok trekkes noen slutninger her. 

Men så går det andre veien også, jeg er sjeldent vekke fra jobb pga stress på hjemmefronten.
Da eksmannen min fortalte meg bare timer før jeg skulle på nattevakt, at han ønsket skilsmisse og hadde funnet en annen etter 18 år, så gikk jeg på jobb. Jeg var vekke natten etter, for å summe hodet. Men det er det jeg har vært borte fra jobb pga det. Jeg fikk en sykemelding av legen, som jeg aldri benyttet meg av.

Jeg går på jobb med oppturer og nedturer, det er vanskeligst å være på jobb når jeg er manisk. Å være deprimert på jobb fungere, jeg har på meg en maske og få føler jeg er deprimert. Det er vell det som er skummelt med depresjon, at det går an å skjule det så godt. Men noen ganger må jeg dele det med kollegaene mine at jeg har en litt dårlig periode, fordi det kan legges merke til. Og det som det lettest legges merke til, er at når jeg er deprimert, ser jeg ikke rot på samme måte som før, så når jeg rydder etter meg, kan jeg overse noe.

Men når jeg er manisk eller hypomanis, må jeg hele tiden holde meg selv igjen, jeg må bedømme hvem jeg jobber med og hvor mye som skal få skinne gjennom. Jeg er jo ekstra glad, så det er fint det, jeg kan få taleflom og snakke på innpust og utpust, heldigvis er jeg en ganske åpen person, alltid, så det blir ikke så dramatisk oversharing. Men her holder jeg tøylene stramt. Det hadde ikke Lene 22 år klart i det hele tatt, det har tatt tid å lære dette.
Men nå føler jeg jeg er en person som kan omgås andre uansett svingninger. Men det krever. 
Heldigvis er jeg mest bare Lene, det er blitt roligere med årene. Men det har nok også med hvordan jeg håndterer det nå kontra før. 

Jeg vet når jeg får en depresjon, så er det en ende på det, selv om det aldri føles slik, før så følte jeg at jeg skulle dø hver gang, fordi slik går det ikke an å ha det.

Nå bruker jeg manien mer positivt og holder ekstremt tilbake på hva som viser til andre, før hadde jeg aldri klart det.

Det har vært en kronglete og vanskelig vei, men jeg har blitt kjent med meg selv i dybden. Jeg er takknemlig for den jeg har blitt, som er formet av alle gleder og utfordringer jeg har hatt. Jeg skulle ønske jeg ikke var bipolar, men hvem hade jeg vært da? Idag er jeg stolt av hvem jeg er, ja jeg er bipolar, men først pg fremst er jeg Lene.

Medisiner- et liv som forsøkskanin?

 Da jeg var ganske så liten utviklet jeg en alvorlig astma. 
6 år gammel hadde jeg vært mer på sykehus yte av sykehus. Jeg hadde en avansert astma som ble forårsaket av allergi og mentalt stress. Det hjalp selvfølgelig ikke at mamma røykte, inne, som man gjorde på 80-tallet. Man hadde rett og slett ikke den kunnskap man har om nikotin som man har idag.
Men forskning og alt det der, JEG visste jeg ikke tålte røyk, men som lite barn er det lite man kan gjøre med det. Men jeg kjente jo hva det gjorde med kroppen, min, lungene mine.

Jeg var sterkt allergisk mot alle typer dyr med pels og fjær, så dette begrenset barndommen min en del. Vi kunne ikke gå til noen som hadde dyr, dette gikk greit så lenge foreldrene mine styrte dette, men da jeg skulle starte kontrollere dette selv ved å bli med eller ikke bli med venner hjem etter skolen, så kunne dette gå riktig så galt, Ansvar for egen helse var ikke lett som liten nå kjærligheten for dyr var så stor. Jeg sa til mamma da jeg var 10 år at når jeg flyttet ut fra henne skulle jeg ha en hel dyrehage og hun kunne ikke stoppe meg. Det viser litt hvor vanskelig det er som barn å forstå, og ta ansvar. Så lenge jeg bare latet som om jeg ikke hadde denne dumme allergien og astmaen, så gikk det vell fint?
Jeg snek meg inn i staller, og snek med katt hjem som jeg hadde i lekehytten, i garasjen.... Det endte aldri bra, det ble sykehuset, det ble pustestopp og lange dager/uker med fysisk og mental oppbygging igjen. 

På en dårlig dag, med motvind fra travbanen 400meter unna, resulterte det i innleggelse.
Det var liksom ikke trygt noen steder. Hadde en hund vært på bussen før meg, eller samtidig, så ble jeg innlagt. Det var beint fram vanskelig.

Jeg hadde ikke en allergi som utløste kløe i øyne og nese, den utløste astmaanfall. Noen ganger bygget det seg opp over timer hvor jeg ble verre og verre, mindre og mindre luft kom ned i lungene, andre ganger nærmest full pustestopp momentant, som resulterte i besvimelse og ambulanse.

Ikke hadde jeg bare allergisk utløst astma, men også en mentalt stress utløst astma, dette gjorde det enda vanskeligere og dette har jeg hatt en kamp med i halve livet, det er først de siste 12 årene jeg har fått kontroll på denne delen av sykdommen, noe jeg skal forklare ltt nærmere seinere.

Denne delen av sykdommen ble utløst av følelser, engstelse, redsel....glede. Følte jeg for mye, så fikk jeg pusteproblmer og ble innlagt. Skulle pappa reise i nordsjøen og jeg ikke se ham på ubestemt tid? Sykehuset. Det var nok veldig vanskelig å være foreldre til et slikt barn, og det var veldig vanskelig å være dette barnet.

Overmedisinering/forgiftning... Vært der.
Ingen effekt av medisiner... Vært der.
Koma? V'rt der.

Det som gjorde det vanskelig i barndommen på 80 og 90tallet, var at medisiner mot astma og allergi var ikke så bra. Jeg skal ikke gå inn på noen medisinnavn, hverken for astma eller andre ting.
Det var ganske standard behandling og dette funket dårlig på meg. Jeg var bare ikke god nok noen gang i barndommen, det gikk aldri lenge før jeg ble alvorlig syk. Jeg måtte konstant gå med to hurtigvirkende medikamenter på, av samme sort, to, fordi hvis den ene ble tom, så måtte jeg ha en i reserve. Bare tanken på at den snart var tom og jeg var ute av huset, ga meg et astmaanfall. Veldig mye angst.

Så kom barneskolen, og jeg startet min karriere som forsøkskanin. Det var kommet noen nye medisiner. Og jeg skal bare si med en gang og være barn og forsøkskanin er så mye vanskeligere enn å være voksen. Som voksen kan du si stopp, som barn må de voksne si stopp for deg. Jeg begynte på noe nytt som var kommet. Det fynket dårlig. Jeg hadde vel troen på medisiner og voksne jeg, Men i ettertid ser jeg at dette var ikke bra. Den gjorde lite for å holde astmaen stabil, og bivirkningen var ay jeg var konstant trøtt og jeg sovnet innimellom på skolen, noe som resulterte at læreren hang meg ut. Jeg merket at hun ikke likte meg, men jeg visste ikke hvorfor, jeg hadde jo ikke gjort noe? Mamma sa at dette var en evig kamp på skolen, læreren kaldte meg lat, foreldrene mine prøvde desperat å få dem til å forstå at det var bivirkninger. Dette fikk ikke jeg med meg.

Så kom et nytt medikament på markedet, og jeg forsøkte dette også. Langtidsvirkende medikamenter, som skulle holde astmaen i sjakk, det fynket ikke, jeg brant gjennom hurtigvirkende ukentlig som om det var selve luften jeg pustet. Og bivirkningen var halsbetennelser og hodeverk. Halsinfeksjon ga også ofte astmaanfall. Kroppen min reagerte med astmaanfall på infeksjoner.

Slik holdt jeg på hele barmdommen og ungdommen. Jeg forsøkte utallige nye produkter, ingen virket bra og jeg var avhengig av hurtigvirkende. Da jeg ble voksen sluttet jeg helt å ta de langtidsvirkende medisinene, de hadde bare ikke effekt. Jeg llevde på hurtigvirkende, og jeg kan si det ikke er noen måte å leve på. Gikk jeg ut døren uten å med medisin så fikk jeg ikke puste i ren angst. Og gikk det enge nok uten hurtigvirkende så anfallet fikk satt seg, så ble det uker med innlegelse.

Da jeg var 18 år, oppdaget jeg en helt ny variant av å være forsøkskanin. Jeg fik diagnosen bipolar, og som om ikke dette i seg selv er en bergogdalbane, så skal jeg love at å finne det riktige medikamentet for akkurat min bipolare lidelse, var IKKE noen enkel affære. Jeg snakker nå u ifra eg selv, men jeg vet at bipolaritet er en vanskelig lidelse å medisinere.

Jeg ble satt på noen standar for tiden, slutten av 90tallet. I god tro så tenkte jeg at dette var the shit, og det jeg skulle gå på. Alderen har lært meg noe bare alder og medisinutprøving kan lære en, bivirkninger varierer fra person til person, noen får bivirkninger, noen får lite, men når bivirkninger overveier gevinsten av medikamentet, så er det på tide å forsøke et annet medikamentet.
Hadde jeg visst det i min tidligste karriere som bipolar, så hadde jeg sagt pass, la oss prøve noe annet, med trykk på prøve. For en prøver og feiler.

Jeg ble døsig og mistet følelsene mot omverdenen, zombie, og glemte jeg og ta dosene (for det var flere typer medikamneter) så fikk jeg hinsides med abstinenser som ikke ga seg før et halvt døgn etterpå, selv om medikamentet var fortært lenge før. Snakk om at p-piller må tas til samme klokkeslett? Prøv disse...

Jeg gikk på dem i 3 år og sluttet i pr f----skap for jeg orket ikke bivirkningene lenger. Jeg la på meg 22kg, og det ble støkk. Men det var ikke derfor jeg sluttet, det var kombinasjonen av bivirkninger. Keg gikk solo noen år, uten medikamenter. Med så som så resultater. Jeg er nå her.

Ny runde hos psykiater etter noen år, og jeg startet med noen veldig lovende medikamenter mot egentlig schisofreni, de fynket veldig bra, men buvirkningene kunne jeg ikke leve med, jeg fungerte ikke, jeg ble så trøtt. Så jeg kunne ikke ta dem. Men jeg prøvde en stund. Så startet jeg på en type mot epilepsi, som virket kjempebra, men bivirkningene var vektoppgang, det fikk jeg leve med, så lenge jeg fungerte så var det bra. Jeg ønsket ikke vektoppgang, men la ss si at alternativet var verre. Disse har jeg tatt av og på i alle år siden, sammen med antidepressiva. Men det har vært en vei til å finne dem. Skulle ønske noe passet perfekt.. Men jeg tror bare ikke det finnes.

Så var det astmaen. La oss si for 18 år siden så begynte jeg på nye medisiner, som faktisk funket bedre enn  noe, jeg fikk et bedre liv. Så be jeg gravid med nr 3 og noe skjedde, dette vedvarte i all tid seinere også. Jeg fikk pusteprpblmer av selve medisinen. Så vi, lungespesialisten og jeg måtte starte på ny. Nye medisiner på markedet, nye prøveperioder, ingen medisiner som fynket, sånn var det i flere år. Stadig nye medisiner, stadig dårlige resultater.

for ca 5 pr siden fant vi en ny type medisin som fynker noenlunde, jeg har bedre livskvalitet mtp astmaen enn jeg noengang har hatt. Jeg fikk også en ny type hurtigvirkende mot kols faktisk, men jeg har ikke kols. Det viser bare hvor vanskelig det er med medisiner. For 3 år siden ville legen at jeg skulle prøve noe nytt som var kommet for han ville jeg skulle bli enda bedre. Lungekapasiteten min er ca 80% på gode dager. Men jeg kan si med en gang, at det medikamentet ikke fynket for meg, man skal prøve i 3 mndr for å være sikker, jeg prøvde i 2 uker og ble så dårlig at jeg leverte den rett tilbake til apoteket og startet på den som hadde fynket.
Jeg takket legen for forsøket og leverte inn oppsigelsen min som prøvekanin.
45år var nok.

Nå har jeg en medisin som gjør at jeg kan leve normalt, jeg merker ikke noe spesielt uten at kondisen er dårlig, det har med overvekt å gjøre selvfølgelig, men også redusert lungekapasitet.
Overvekt av medikamentbruk, men også arv vil jeg anta. Denne kroppen har vært gjennom så uendlig mange bivirkninger og abstinenser, dette ser ikke folk, dette er vanskelig å forstå, men hvis jeg skal peke på to bivirninger som som nok mest har lagt merke til gjennom årene så er det tretthet og vektoppgang.

Jeg har mye respekt for medisiner og og hadde  ikke vært i live uten, 100%
Både pga astma og depresjon.
Men je orker ikke flere forsøk nå. Ikke før jeg må., hvis det skjer en alvorlig endring  i helse.
Hadde vi visst 100% hvilke medikament som virket mot hva hos akkurat den personen, så hadde ting vært så mye lettere.
Men ofte er det nålen i høystakken.

Bipolar, da jeg fikk diagnosen.

 

Mitt jeg er delt i to,

kløyvet

men ikke i like deler

De fleste rundt meg vet at jeg er bipolar. Det var en tid da alle visste, om du kjente meg godt, eller om du akkurat hilste på meg. Jeg ønsket ingen hemmeligheter rundt det, jeg ønsker å gruse stigmatiseringen, jeg ønsker å kjempe for at mennesker med med denne lidelsen skal bli sett på som normale mennesker. Slik var jeg, og på en måte er jeg slik enda, med forbehold. For mye åpenhet, for tidlig, kan gå mot sin hensikt og man kan bygge opp under fordommer om personer med denne lidelsen. Jeg er en svært åpen person, som har opplevd mye i livet, noe jeg skriver om her. Jeg har alltid en og 10 historier på lur. Men når det gjelder at jeg er bipolar, har jeg lært å vokte ved nye bekjentskap, jeg vil de skal se meg først, hvem er Lene, hva har hun å by på? Så etter en tid kan jeg heller dele, og da deler jeg som om det er det mest naturlige i verden, fordi det er det, for meg. 

Jeg har diagnosen bipolar,men jeg ER ikke diagnosen min, jeg er et helt vanlig menneske som lever med en utfording, jeg lever MED det ikke I det. 

I dette innlegget vil jeg dele om da jeg fikk diagnosen, da jeg var 18 år. Diagnosen og leve med dens utfordringer ha vært en del av hele mitt voksne liv. Den får ikke definere meg, og jeg ønsker helst ikke at du heller definerer meg slik. Jeg er bare meg. og nå vil jeg fortelle hvordan det startet.

Jeg vet ikke nøyaktig når det startet, og jeg vet heller ikke hvor grensene går mellom min personlighet og min lidelse. Så jeg vil dele, og du kan gjøre opp en mening. Jeg sier jeg ikke helt vet hvor grensene går mellom personlighet og lidelse pga både mani i depresjon bygger og om eller svekker deler av meg, min måte å tenke på og ta inn verden. Så det kan være vanskelig å vite om det er min personlighet som blir svekket eller forsterket, eller om det er disse motpolene som bipolaritet er, som får fram ting i meg jeg eller skjenner lite på. Etter mange år, tror jeg at det er meg, som srtyrkes eller svekkes. Jeg skal fortelle mer om det så du ser hva jeg mener.

Jeg vet ikke om frøet ble sådd i barndommen og spirte i ungdomstiden, men det er ihvertfall slik det føles når jeg ser tilbake. 

Jeg var et kronisk sykt barn, og at jeg overlevde barndommen var ikke gitt. Jeg var inn og ut av sykehus, mye medisiner, mye vondt, mye redsel, mye dødsangst, som jeg dengang ikke kunne sette ord på. Jeg var et usikkert barn, men jeg var også livlig og glad og sprudlende med de rette menneskene, og veldig  sjefete, også med de rette. Akkurat som jeg kan være nå også.

Mye skjedde i barndom og ungdomstid, og jeg har nok hatt en sårbarhet for depresjon i meg.

Jeg fikk ikke lett venner, noe jeg har syntes har vært vanskelig hele livet.

Da jeg smøg inn i ungdomstiden, ble det nye utfordringer, mye usikkerhet rundt meg selv. Hvem var jeg? Jeg var veldig usikker, jeg var den stille jenta i klassen. Men med de rette så var jeg fortsatt sprudlende og utadvendt. men nye settinger har alltid gjordt meg usikker. Man skal prestere så mye, så rett, på så kort tid, for at folk skal akseptere en. Dette har jeg kjent på alltid, så dette er en del av meg. Regner jeg ihvertfall med.

Men jeg opplevde flere ting som var vanskelige, ting jeg ikke turde å sette ord på, og hvem skulle jeg snakke med om det?  Jeg opplevde til tider tungsind, allerde i ungdomstiden, jeg vil kalle det depresjoner når jeg ser tilbake. Men jeg kan ikke stille diagnoser.

Men ungdom ble jeg, og nye bekjentskaper fikk jeg. Jeg var en vilter ungdom, kevde høyt på livet, men ble fort såret. Det kunne være feil ord eller et blikk som slo beina under meg og mørket slukte meg. Jeg hadde mye vanskelige følelser, jeg svingte mye, men mest mellom ussikerthet til meg selv, likte folk meg? akseptrte de meg? jeg var vell ikke noe å like? Men når folk aksepterte  meg var jeg helt apekatt og solskinn. 

Men det vokste frem en følelse i meg i ungdomstiden, som ble sterkere og sterkere. Jeg følte jeg var så anderledes, det var som om det var koder i livet, alle forstod de, men ikke meg. Jeg følte meg utenfor, selv om jeg var midt i. Jeg hørte ikke hjemme. Det var litt som min verden var paralell med verden, jeg nådde bare ikke helt inn. Jeg levde i en boble, på utsiden.

Jeg kjente mer og mer at ting ikke stemte, jeg hadde gode periode, jeg kunne være full av sprell og soskinn, og jeg kunne føle meg fremmed og ikke akseptert, lei meg, nedtrykt. Jeg tor jeg var 13 år første gang jeg virkelig følte på det.

Men når jeg ser tilbake på ungdomstiden, så ser jeg mest denne fremmedfølelsen, at jeg ikke er lik alle andre. Jeg bare hører ikke hjemme.

Jeg forsøker å snakke med mamma, men vokabulæret mitt rundt dette er lite, og hva skal jeg si? Skal jeg røpe at jeg ikke hører hjemme? Hvor? I verden?

Men mamma forstår på sitt mammavis. Og hun forsøker å hjelpe meg, på sitt vis. SOm ble helt fullstendig feil. Og dette bidro egentlig til å gjøre ting verre.

Istedet for å ta meg med til en lege, PPT what ever. Så dro hun meg rundt på al slags alternativ terapi. Jeg tror jeg har prøvd det meste, healing, engelkort, akkupunktur, naturmedisin, tarotkort, sjelvandring.... For de rette er nok dette fint. Men for meg ble feil.

Jeg følte ikke jeg ble tatt på alvor og alt dette bidro til å få meg til å føle jeg ikke hørte hjemme. Ingenting hjalp jo. Men hva vet en 14.15 åring om behandling for hva som virker eller ikke?

På videregående tok jeg selv kontakt med PPT, det hang plakater på plakater på skolen om PPT. Om ens indre liv. Har du selvmordstanker? Skulle du hatt noen å snakke med? osv.

Problemet mitt,jeg var så usikker, jeg turde ikke snakke om tingene, for jeg var så redd for at folk skulle tenke jeg var rar eller ikke forstå meg.

Min første samtale på PPT, eller PUT som det het, var med en ganske høygravid dame. Noe som gjorde at jeg hadde vansker med å åpne meg for neste gang, var det kanskje en ny person der hun satt, og jeg måtte starte på ny, bli dømt, på ny.

Jeg tuller ikke nå jeg sier at hun stilte alle de feil spørsmål, og svarte alle de feil tingene, som gjorde at jeg følte meg enda verre. Nå husker jeg jo ikke hva som ble sagt, men jeg husker hvordan det fikk meg til å føle meg. Feks når jeg fortalte at jeg følte jeg ikke hørte hjemme, så fikk hun meg virkelig til å føle meg fremmed og rar, hun bygget bare opp om det jeg allerede tenkte. SÅ keh møtte ikke opp til neste time. Det hadde jo bare gjort alt verre. Det var bedre å bare skjule dette helle, late som, da ble det lettere å være blandt folk.

Årene gikk. Jeg ble gravid da jeg var 17 år, og fikk baby da jeg var 18 år. Når jeg ser tilbake hadde jeg nok barseldepresjon. Jeg hadde vanskelig med tilknyttning, noe som bare bekreftet hva jeg egentlig visste, at jeg ikke hørte hjemme her. Men jeg hadde jo veldig gode dager også, og jeg hadde god hjelp av foreldrene mine. Jeg var alenemor. Jeg snakket litt med mamma om tankene mine, hvor hun sa at dette var ting vi ikke snakket om, det kunne jo være jeg havnet på psyk og aldri kom ut igjen. 

Så det var ikke noen støtte på den mentalefronten hjemme.

Da jeg var 17 år ble jeg praktikant for en liten gutt. Og etter at jeg fikk baby selv, ble moren til gutten og jeg venner. Hun var 10 år eldre enn meg, og hun var bipolar. Jeg passet ungen hennes for at hun skulle gå på jobb, hun var veldig kjekk, og hun lo mye. Men enkelte dager gikk hun ikke på jobb, hun bare sov. Jeg syntes det var merkelig.

Men hun var inngangsporten min. Her traff jeg noen som ikke var a4. Jeg hadde spørsmål. Fordi hun gikk til psykolog. Og jeg hadde spørsmål rundt det, hvordan kunne jeg få psykolog? Trodde hun jeg trengte psykolog? Jeg tenkte ikke jeg var bipolar, men vi hadde mange fellestrekk. Hun snakket mye, men jeg spurte mest spørsmål. Men etterhvert åpnet jeg meg mer for henne enn  noen andre før henne. Hun ga meg navnet på psykologen sin og sa jeg måtte til legen min å få henvising.

Og det gjorde jeg.

Jeg kom faktisk ganske raskt inn, men så var det fult hos ham, så det var bare flaks for meg, han hadde en klient som hadde sluttet å gå til ham. Psykologen var en gammal traver, jeg tror han var 60år, og brennende opptatt av feltet. Han var privat, men med offentlig støtte. 

Det var nytt for meg dette med psykolog. Jeg møtte på venterommet, men der var det jo ingen. Hos lege eller tannlege var det jo alltid stappfult av ventene. Men her var jeg alene.

Dette gjorde meg engstelig, tenk om jeg ikke hadde time idag? Tenk om jeg var på feil plass? Jeg var helt forknytt. 

Tiden kom, og tiden gikk.

Det gikk 15 min, 20 min, da det var gått 30 min over avtalt tid, banken jeg på døren.

Jeg var veldig, veldig engstelig. Psykologen rev opp døren og så på meg granskende "hvem er du?"

Jeg sa hvem jeg var og at jeg hadde time, hvor han sa at nei, det hadde jeg ikke, jeg var på feil dag. 

Han så nok noe da, i meg, som kanskje bare flinke psykologer ser. Jeg sier flinke, dyktige, mottakelige, for jeg har vært hos mange i etterkant, men ingen som ham.

Jeg fikk følge inn og satte meg ned.

Han ringte til sin neste klient og lurte på om det var mulig å flytte timen han hadde om 30min. 

Så slik startet det. Eventyret.

Jeg var der i 1,5 time. ila den timen tok han meg alvorlig, stilte meg gode spørsmål, fikk meg som ikke kunne ordlegge meg, som ikke turde å snakke, til å snakke, sette ord på ting. Han har lært meg flere viktige ting her i livet, som jeg har tatt med meg. Blandt annet så sa han at jo flere ord du kan, jo bedre du kan sette de sammen, jo bedre kan du få andre til å forstå hvordan du har det.

Enkelt og sant, og jeg har levd etter det siden.

Men istedet for å få meg til å føle meg fremmed, føle meg i veien og ubetydelig så gjorde han noe som ingen andre hadde gjort før ham og ingen etter, han så meg. Han lyttet, han nikket, han stilte små, men riktige spørsmål for å få meg til å fortelle mer.

Så siterte han en dikt til meg

"Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig..."

Han sa at jeg minte ham om dette diktet av Sigurd Obstfelder.
Og jeg gikk til han i 13 år, av og på, noen ganger 3 ganger i uken, noen ganger 3 ganger i halvåret. Og han siterte  diktet til meg flere ganger.

Den første timen der, så så han meg, og han anerkjente meg og mine utfordringer, han fikk meg til å føle meg normal bare med utfordringer, han bekreftet såpass. Han ringte til en psykiater og fikk meg inn der dagen etter og sa at jeg hadde akutt behov for oppfølging.
Og jeg fikk time de to første ukene, annenhver dag hos ham og hos psykiater, dette ordnet de på telefon.
Sånn en snarvei i systemet har jeg aldri noensinne opplevd etterpå.

Det gikk noen uker, så ble jeg satt på medisiner hos psykriater. Jeg visste enda ikke hva som feilte meg, men de hadde visst ideer. Så ja tok bare imot hjelpen. Mange som er bipolare har nok vært gjennom mange prøverunder med medisiner, for det kan være vanskelig å medisinere, finne riktig medikament, og videre riktig dose. Det er mye bivirkninger. Og det ble ikke full klaff på først forsøk, men jeg gikk på dem en stund, jeg følte meg rar, men bedre. Men litt blottet for følelser, men følelsen av fremmedhet var mer borte nå.

Etter noen måneder hos denne psykolgen så spurte jeg forsiktig om han hadde tanker om det feilte meg noe og isåfall hva?

Åja! sa han, du er veldig tydelig bipolar, det hersker ingen tvil. Han og psykiateren hadde forstått det med en gang, men de måtte bare bli sikre.
Så han dro fram tavle og tegnet og forklarte.
Jeg var visst bipolar type 1. 
Noe jeg den dag idag ikke helt klarer å kjenne meg igjen i, men det passet jo veldig godt den gang.

Da jeg fortalte hjemme om diagnosen min, ble moren min sur og sa at nå skulle jeg vell leve ut diagnsoen min nå. Noe som gjorde at jeg fortsatte å ha en maske på hjemme. For hun trodde tydeligvis ikke på dette tullet. Hun sa jeg måtte passe hva jeg sa, for tenk om jeg ble tvangsinnlagt...

Denne holdningen hjemme har dessverre skapt mye utfordringer for meg og har gjort at jeg så veldig vil rive ned tabuer og stigmatisering. Så jeg fortalte ukritisk til andre om om nyoppdagede lidelse. Jeg vet mange andre me psykiske lidelser kan være likedan, fordi det er en så stor den av hvem vi er, men vi glemmer at det som er helt normalt for oss, det vi lever med og fletter inn i et ellers normalt liv, IKKE er normalt for andre. Og andre sitter bak denne stigmatisringen og tenker gjener at ja jo, det passer jo at hun er bipolar, hun er jo all over the place snakker på innpust og utpust jo og delere ukritisk,

Jo, det var veldig veldig tøft de første årene. Egentlig de neste 12 årene var vanskelige, men dette med å finne meg hjemme i diagnosen og finne meg selv var vell egentlig mest de første 5 årene.
Men det er vanskelig å si egentlig, for det var ikke som om livet mitt var fattig på begivenheter. Begivenheter som preget meg og som trigget enten depresjon eller mani.
Jeg opplevde blandt annet alvolrig voldtekt. En far som fikk hjerneslag så jeg stod på bar bakke. EN sønn som fikk diagnose ADHD oppi alt. INnleggelse på psyk...

Egentlig var jeg veldig heldig at jeg fikk både diagnose og behandling når jeg gjorde, for uten vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet de tingene som kom i rask rekkefølge etterhverandre.

I denne første tiden hadde jeg store svigninger. jeg var veldig manisk eller veldig depressiv. Og jeg mitt fløt inn i disse periodene mine. Jeg fant ut at det å føle meg fremmed, å leve i en boble utenfor paralelt med andre, hørte mye til depresjon eller på vei ned i en depressiv periode, men det kunne og forekomme på vei opp og ned av en mani. Og jeg kjente etter at jeg ikke alltid kjente det sånn.

Jeg hadde jo perioder med ekstrem produktivitet og glede. Jeg følte kroppen min skulle eksplodere med solskinn. Jeg snakket på innpust og utpust og jeg planla. Jeg planla turer, ting jeg skulle lage. OG jeg begynte på et prosjekt, men hadde så mye energi at jeg begynte flere prosjekt samtidig. Så forsvant energien og prosjektene ble ikke ferdig. Dette var vanskelig ift skolearbeid. Det tok mange år og strukturere meg på det. I dag er det noe helt annet.

Når jeg var på vei i depresjon, så kjente jeg at ingen likte meg, når jeg var deprimert, brydde jeg meg bare ikke i det hele tatt hva folk tenkte om meg eller hva jeg tenkte om dem. Jeg hadde nok med å forsøke å finne følelser mot noe som helst. Når jeg var på vei ut av depresjon følte jeg at ingen folk ikke likte meg så godt. Men i mani da elsket alle meg og jeg likte alle. På vei ned fra mani så var det litt som fylleangst, maniangst, jeg følte jeg hadde dritt meg ut og ingen likte meg. Det var veldig vanskelig å leve som en jojo.

Og hver gang jeg gikk ned i depresjon , følte jeg at slik kom det til å forbli alltid, og at ingenting ble bedre noen gang. Eller så ble alle forrige episode med depresjoner forsterket så jeg kun så en lang rekke med depresjoner og at dette var min normal. Hva var vitsen med å leve sånn? Bare være deprimert og ikke finne glede i noe? Ikke kjenne at en er glad i noen?

Så kom jeg utav det og manien kom. Og alt var fantastisk, men på en falsk måte. Jeg trivdes ikke med det heller, for jeg følte jeg mistet kontroll på meg selv.

Men heldigvis har jeg aldri holdt på med rus, for det ville virkelig forverret ting. Det var nok for meg å sortere meg selv og livet rundt meg. Det føles som jeg har satt meg på en berg og dalbane som aldri stopper, jeg er bare med. Jeg har triggere for både mani og depresjon, men dette tok år å finne utav. Og må bli et annet innlegg om hvordan det er å leve med det nå idag.

Det er fortsatt en utfordring, men jeg har jobbet intenst med meg selv. Det har krevd et virkelig dypdykk i hvem jeg er for å sile følelser og rekasjoner, hvordan jeg tolker ting i lys av depresjon og mani, og når jeg mer er bare meg med fravært av begge deler. Det er jo der jeg trives, det er jo der jeg vil være. Jeg kan påvirke i liten forstand, men ellers så er jeg bare på denne turen og har lært meg å fungere gjennom det. Jeg er idag i full jobb, jeg er alene med 3 (4) barn, og jeg bruker ingen medisiner den dag idag. Men jeg har selvfølgelig brukt mye og forskjellige typer medisiner. Jeg må bare kjenne etter nøye hvor jeg er i løypa. Manien e mindre nå enn da jeg var yngre, selv om jeg kan føle solskinn og glede renne ut av meg. Men depresjonene er noe annet. De kan være dype, alvorlige, men jeg har flere mindre alvorlige depresjoner. De kommer ofte med en følelse av at ingenting betyr noe og hva er egentlig vitsen med noe? En ting er å lese den setningen, noe annet er å føle det, å leve det. Fornuften sier, det går over, men fornuften sier også... Men det kommer tilbake. 

 

En lang, lang vei. Men tenk, jeg ble jordmor.

 

Hele livet har jeg ønsket å bli jordmor, ihvertfall siden jeg var 7 år.
Før det ønsket jeg å bli arkeolog, nærmere bestemt egyptolog. Det tiltrakk meg veldig da jeg var liten.
Men dette forandret seg en dag da jeg var 7 år og kikket gjennom familiens samling av leksikon.
Jeg kom over et bilde i svart hvit som jeg ikke forstod hva var. Jeg forstod ingenting av det, da hele bilde var ukjent. Jeg spurte min mor hva bilde viste, og hun fortalte, jeg vet ikke om hun nølte eller hva hun tenkte når hun forklarte, men jeg fikk ihvertfall vite hva som var på bildet og hvorfor det var så ukjent for en jente på 7 år.
Det var bildet av et kvinnelig underliv hvor hode på baby såvidt titter fram og det gjøres klart til å legge et klipp, en episiotomi, på fagspråk, for av ukjent grunn å hjelpe baby ut.
Dette åpnet en helt ny verden for meg og jeg var et nysgjerrig barn så spørsmålene haglet. Hvorfor kom baby ut der? hvorfor måtte det klippes? Hvem hjalp med dette? Var det alltid sånn? Jeg husker bildet tydelig for meg. Usikker om min mor husker dette med samme åpenbaring som meg.
Men den dagen ble et ganske så stort frø sådd, først og fremst ville jeg har 100 barn så var det dette med jordmor da, DET ville jeg bli. 
Av dette så er det vell unødig å fortelle t ingenting av av dette var avskrekkende på meg.

Jeg har visst delt dette ønske med mange gjennom barndommen og mens jeg vokste opp, for det var ikke ukjent at jeg ønsket mest av alt å bli jordmor. Og ønske om noe er en drivkraft i seg selv.

Men da jeg ble ungdom og fikk ungdomstanker og ungdomsvenner om enn flyktige venner til tider, så ble denne drømmen noe undertrykt av hva andre tenkte var viktig å bli i livet. Hva andre tenkte var kult eller lamt. Men før den tid, allerede på ungdomsskolen hadde jeg lyst på gå på det som den gang het tegning, form og farge, som var 3årig og ga studiekompetanse, som trengtes til å gå videre på sykepleieutdanning for så å ta jordmorutdanning.
Men denne veien virket lang, selv om drømmen var der, stor og skinnende, så ble livet, ungdomslivet så veldig sterkt, og det som skjedde der og da var mye sterkere enn en drøm fremme i det fjerne.
Jeg kom inn på tegning, form og farge, på førstevalget av skole. Jeg stortrivdes. Jeg har alltid hatt en kunstnerisk spire, og få lov å holde på med disse tingene hver dag var simpelthen magisk. Jeg hadde gode karakterer, men orden og oppførsel var dårlig, for jeg var en liten rebel, jeg fant venninner som ikke brydde seg stort om skolen og syns det var helt ok å skulke, så jeg i min ungdomsrus syntes dette også var helt topp. For hva hva de tenkte var viktigst der og da. Så jeg fikk både gode og ok karakterer, men fraværet var høyt. Og jeg hadde strøket i 2 fag.

Så etter første året på ungdomsskolen kom livet i veien. Ganske massivt i veien. Hun ene venninnen jeg gikk i klasse med, vi var et trekløver. Ihvertfall hun ene hadde så lyst å bli desin\gner, den drømmen hadde aldri jeg hatt, men vi planla det og planla skole, så da søkte vi på det som het SØM. Altså lære å sy, for det trengtes jo om en ville bli designer, som jeg ikke hadde noe drøm om, men som virket lurt der og da. Jeg søkte, jeg kom inn, men så viste det seg at venninna mi hadde byttet om ønskene sine og ikke lenger ville gå SØM. Så jeg følte meg dolket i ryggen, men det er klart at dette var en veldig viktig lærdom. En bør ikke være spontan i livsvalg.
Jeg begynte på søm. og HATET det. Intenst. Det var av null interesse og skoleveien var veldig lang og kronglete, men jeg gikk jo, helt til jeg sloss med symaskinen, sparket den i veggen og sluttet på flekken. Dette var på høsten.
Så ble jeg gravid med ungdomskjæresten min, og vi gikk fra hverandre, men baby fikk vi. 18 år gammel.
Jeg var hjemme i permisjon med gutten min i 1 år, så begynte jeg på videregående igjen, nå videre på tegning form og farge da jeg igjen så drømmen og ønsket studiekompetanse for å bli sykepleier.
Året gikk bra, jeg fikk både gode venner og gode karakterer. Mor min var hjemme med gutten min, så han visste jeg hadde det godt. Men det som er mest verdt å nevne for dette året er at den høsten traff jeg en mann, jeg var så forelsket som jeg aldri har vært før eller seinere, 19 år gammel. Hele livet lå for meg som en drøm, nå ville alt ordne seg. Vi ble forlovet etter 6 mndr og det var rein og skjær lykke. Det var et godt år. 

Det var ikke en god mann. Livet mitt gikk i grus høsten året etter, 3dje året på vgs. Han var utro, prøvde seg til og med på min søster. Livet gikk i grus da han forlot meg, men jeg fortsatte nå på, klok av skade, livet er ikke enkelt. Hadde vi stoppet der, hadde livet mitt gått i en annen retning og muligens resten av livet etter det hadde blitt enklere, for et brudd må vi alle unne takle vell? Men han kom tilbake, etter 3 måneder. Jeg var usikker, hadde kommet meg videre. Det kjentes feil, men jeg slapp hm inn i livet. Kort fortalt, han hadde et forhold, jeg visste ikke det. Men det endte i en alvorlig voldtekt, hvor det fysiske ikke var det verste, men å høre at jeg ikke var verdt noe og at jeg burde ta livet av meg og han kunne hjelpe meg med å gi meg kniven og at foreldrene mine ville takke ham for det, var et plan av smerte jeg ikke var klar til å håndtere. Jeg hadde nylig fått diagnose bipolar og var all over the place følelsesmessig, det visste han godt. Så det han gjorde var grusomt. Etter det gikk livet mitt i en spiral nedover nedover nedover. Noe jeg har skrevet nok om her inne, så eg går videre.

Jeg droppet ut av skolen, det bare gikk ikke. I tilegg fikk pappa hjerneslag, og livet var helt i fritt fall. Jeg begynte på skolen igjen året etter, jeg var et vrak av et menneske, men jeg måtte fullføre videregående, jeg kommer aldri til å glemme at læreren min trakk meg ut av klassen i straten av året og sa jeg burde skutte og heller gi plassen til noen andre som to det alvorlig og hadde tanker om å gjennomføre. Jeg ble ramsint! For JEG hadde tanker om å gjennomføre! Jeg trengte å gennomføre, jeg ville gjennomføre. Men jeg trengte hjelp, og hjelp er ikke lett å få når du ikke vet hva du skal lete etter og står ganske alene. Jeg klarte meg godt på studiet, til etter jul, da raste livet, jeg klarte ikke late som lenger. Og jeg ble lagt inn på psyk.
Hele livet ble satt på pause, ingenting betydde noe enn overlevelse, en dag om gangen. Jeg fullførte året, med spesialordninger. Jeg møtte aldri mer på skolen fra april av, jeg møtte kunn til eksamener. Karakterene var ræva. Men nå hadde jeg fullført, men manglet 2 fag. Disse tok jeg opp året etter og fikk bestått, ikke karakter. Så jeg var vell ferdig med vgs det året jeg var 23 år.

Livet var vanskelig, det var ikke noe hjelp, det var press fra alle kanter, og jeg falt tilslutt utenfor systemet. Jeg var for syk til å jobbe, til  å gå på sole. Jeg var så angt nede, alt jeg klarte var å ta meg av gutten min som også hadde fått ADHD diagnose. Familien min var i biter, det var ingen grunnmur under meg, ingen sikkerhetsnett. Tilslutt stoppet utbetalingene, jeg hadde ingenting. Kunne ikke lenger kjøpe mat, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så var den en klok dame på den gang trygdekontoret som sa at jeg jo kunne søke om omskolering da jeg kunne ha rett på det.

Og jeg fikk gjennomslag Jeg ville så gjerne bli jordmor, i det minste sykepleier, men livet mitt var så vanskelig, jeg visste jeg ikke ville klare å fungere på et så stort studie, hjernen min var grøt. Og skulle jeg noensinne ha sjans til p bli jordmor som er videreutdanning etter sykepleie, så måtte jeg ha gode karakterer. Jeg hadde innsikt nok til å innse det. Jeg satt med søknaden i hånden, jeg vet jeg kunne kommet inn på spesielle vilkår eller hva det heter.

 Jeg gråt da jeg rev søknaden istykker.

Istedet søkte jeg på frisørutdanning, 5 mndr utdanning, 2 år og 1 måned læretid. Det kunne jeg kanksje klare. 5 mndr skole skulle jeg får til, og læretid ga ihvertfall litt inntekt.

Jeg tok utdannelsen, og reiste til Bergen og tok læretiden der. Detter en veldig stor og innviklet historie hva som skjedde da og hvorfor jeg flyttet, bla var sønnen min igjen hos faren der jeg kom fra, Panen var at han skulle komme opp etter kun 3 måneder, men det gikk IKKE sånn. Jeg var låst i et vanskelig forhold. Så jeg måtte bite tennene sammen og bare fullføre læretiden.

Stoltheten jeg følte da jeg std med fagbrevet i hånden er noe som ikke kan beskrives. Jeg, en ingenting, hadde klart det. NÅ kunne jeg forsørge sønnen min. Den gang samboer ville ikke være med ut å spise for å feire en gang, fordi det var ikke noe å være stolt over å være frisør vell? 
Forholdet tok slutt noen måneder etterpå. Og jeg hastet inn i et nytt forhold. Det eneste som betydde noe for meg etter to vulgært dårlige forhold, var at han var snill. Og det var han, det har han alltid vært etterpå. Planen var etter bestått fagprøve at jeg skulle flytte hjem, jeg hadde en sønn hjemme. Men så fikk jeg jobb, og jeg hadde et nytt forhold, så jeg tenkte at et par måneder for å få beina under seg igjen ville være det beste. 
Jeg flyttet hjem 9 mndr etter jeg ble utdannet. 
Jeg gråt da jeg flyttet hjem, kjempegråt. Fordi jeg visste at det var her jordmorutdanningen var, det var jo det jeg ville bli. Men nå måtte jeg ta meg av sønnen min, det var helt feil å flytte han opp hitt etter 3 år, vekk fra faren og et stabilt liv der hjemme. Hadde jeg visst hva som kom for gutten min i seinere år, så hadde jeg nok heller flyttet ham opp. Men vi har ikke kunnskapen om det som skjer i framtiden.

Vi flyttet hjem, og jeg le vips gravid. Oj, ville jeg dette? Men sånn ble det.
Jeg fikk noe forskudd på arv av pappa, og kjøpte leilighet. Vi fikk baby. Og alt var bra det.
Til jeg møtte veggen i slutten av permisjonstiden. Psyken min var ikke bra, jeg slet enormt med depresjoner, og jeg hadde fått en skulder ødelagt at statisk arbeid som frisør. Nå mange mange år etter er den fortsatt ikke god. Jeg ble igjen henvist til å søke omskolereing.
Så jeg gjorde det. Dette var rett før fristen for studier der året gikk ut. Jeg visste jeg ville gå sykepleie, så jeg søkte på sykeleie og lærer på andre valget. Jeg fikk innvilget omskolering, men veileder var ikke fornøyd med at jeg søkte sykepleie, hva med den dårlige skulderen? Tenk om jeg ikke kunne jobbe som sykepleier? Jeg burde bli lærer heller. Men jeg kom inn på sykepleie, jeg var overlykkelig, ubeskrivelig overlykkelig. Og NAV godkjente studiet. 

Så jeg startet på sykepleie det året jeg var 30 år, omskolering ga 66% av lønnen jeg hadde hatt, og som frisør så var ikke lønnen høy den gang. Vi hadde ikke mye å leve av da samboeren min studerte selv uten rett på lån og stipend. Han hadde en helgestilling, så jeg forsørget oss to voksne, minstegutt og så var det eldstegutt også, men han var 50% hos faren.

Det var 3 tøffe år. Lite penger, syke barn, ungdomstiden som kom som et brak for eldstegutten, og han var lang over middels utfordrende ungdom. Hvor jeg måtte avblåse eksamenslesning på skolen for å hente ham hos politiet feks. Minsten var mye syks og drev med nattamming første året.
Jeg fant fort ut at jeg måtte nøye meg med 4 timer søvn til natten, da gikk hverdagen rundt.
Jeg skulle ikke bare fullføre studie, jeg skulle ha gode karakterer også, hvis jeg skulle bli jordmor va det viktig. Og for meg var det viktig. Jeg kom meg gjennom, på håret. For livet det siste året av studiet var virkelig en prøvelse. Jeg var gravid med ekstrem svangerskapskvalme, søsteren min mistet omsorgen fro barna sine, så barnevernet poppet opp innimellom, gjerne rett før eksamen, med ungene på slep som jeg måtte passe på. Og de trengte mye omsorg, så da slapp jeg hva jeg hadde og tok meg av dem. Det var et tøft åt.

Jeg kom gjennom, med gode karakterer.

Så gikk livet videre. Jeg var blitt sykepleier, gi kor stolt jeg var. For jeg visste veldig godt selv hvor vanskelig det hadde vært, det hadde kostet, men det betalte igjen i monn. Jeg undersøkte kjapt hvordan muligheten var på jordmorstudiet i Bergen for å komme inn, hva måtte til. Jo de sa jeg nok kom inn, men jeg måtte jobbe som sykepleier 1 minst 1 år 100% eller to år 50%, og det var et veldig vanskelig studie å pendle til, så det ble sterkt anbefalt å flytte til studiet.
Ingenting av dette var lett, jeg jobbet 50% som nattevakt, så jeg måtte jobbe 2 år. ok greit. Inn kom jeg om jeg søkte. Men pendlingen ble vanskelig og vi var sterkt avhengig av min inntekt, vi hadde nå kjøpt hus og måtte ha to inntekter. Så om jeg skulle pendle krevde det at jeg ikke jobbet, pluss jeg måtte betale for bo der oppe når jeg var der. Det var IKKE et alternativ å flytte til Bergen igjen, pga ungene. Eldstegutt hadde det vanskelig, og jeg kunne ikke gjøre dette mot ham.

Jeg laget en plan for meg selv, innen jeg var 40 år måtte jeg ha en plan om hvordan jeg skulle få til å bli jordmor og hvis det ikke var noe plan klar til da måtte jeg grundig bearbeide meg selv på at drømmen gjerne ikke gikk an å gjennomføre og kanskje da heller bli nyfødt sykepleier. Jeg var simpelthen ikke villig til å flytte pga ungene, det sies at barn takler dette veldig godt, men jeg klok av skade som har blitt flyttet på selv som barn og har slitt med det, og eldstemannen som virkelig ikke hadde godt av det, så var jeg mor først og fremst og dette skulle ikke gjøre dem til tapere.

LIvet kom igjen i veien, som jeg har delt her. Det vanskeligste var jo at pappa døde i 2016. Det tok 3 år før jeg kom meg. Det endte jo i langtidsykemelding etter at jeg traff veggen så det sang. Jeg så helt ærlig ingen utvei på å bli bedre. Ikke fikk jeg særlig hjelp og jeg var enormt bekymret for meg selv. Jeg visste jeg var utbrent som sykepleier, omsorgsfatigen var for intens. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg så ingenløsning.

Så det året jeg ble 40 og var i sykemelding, så kom endelig det etterlengtede jordmorstudiet til Stavanger universitet. Det var jo ikke spørsmål om tvil på at jeg sulle søke. Så jeg søkte. Og jeg kom inn. 600 søkere, 20 plasser. Jeg var en av dem. Helt ærlig, jeg har aldri i hele mitt liv, aldri, aldri, vært så lykkelig som da jeg leste smsen om at jeg hadde fått studieplass. Aldri. Jeg hadde jobbet mot dette i 33år, veien hadde vært så tøff og så lang, jeg trodde det bare ikke ville gå. Jeg knakk sammen og krampegråt. Jeg gråter nå nå jeg skriver det, for det er ennå så uendelig uvirkelig, 7 år etter. Det hender at jeg gråter for dette enda, fordi jeg er så lykkelig at jeg fikk det til, jeg en ingen, som klatret meg opp gjennom motgang,og kom meg opp. 

Det var jo aldri noen tvil, jeg aksepterte på sekundet. Den dagen hadde jeg bursdagselskap for 3dje gutten min, han var førsteklassing, jeg hadde ved en feiltagelse invitert hele klassen hjem, ikke bare guttene. Jeg anbefaler det ikke. Jeg stod og gråt av glede i billedeigen så i den var det må jeg si noen gledestårer, jeg klarte bare ikke stoppe. I flere timer gråt jeg, jeg var utrøstelig, på en god måte. 
Bursdagen ble vellykket den, hvordan kunne den ikke?

Men jeg var i sykemelding, jeg hadde gitt sterk beskjed om at det kom til å vare, men jeg kunne ikke starte et studie som sykemeldt. Og det var ikke noe alternativ å si opp jobbe for vi var helt avhengige av lønnen min. Så jeg startet å jobbe 50% redusert i 1 måned, så trappet jeg fort opp. Så den dagen jeg startet på jordmorstudiet startet jeg tilbake i full stilling, eller det vil si min 65% nattstilling.

Første dag på jordmorstudiet 

Det var en stor dag, først dag på studiet. Det virket nesten som alle var som meg, alle var selvfølgelig sykepleiere, og alle hadde hatt en jordmorspire i magen. Alle , bortsett fra 2, hadde ønsket dette fra så langt tilbake de kunne tenke. Og det var så uendelig godt å samles seg på denne måten med likesinnede. Vi var jevnt fordelt på dette første kullet i Stavanger, mellom voksne og unge voksne som alle ønsket å bli jordmødre. De "voksne" hadde blitt sykepleiere for å bli jordmor og bare satt og ventet på studiet. Men de yngre hadde også mange av de et sterkt ønske, og jeg må jo si at jeg tenkte hvor heldige de var så kunne bli det fort etter endt sykepleierstudiet uten å måtte vurdere x antall løsninger for å bli det. Selvfølgeig var det en misunnelse der fra min side, men den forduftet den fort. Det hadde ingenting å si, mentalt var jeg nok ikke klar før nå akkurat denne stund, det hadde vært for tøft, for mange utfordringer, og jeg visste nå så godt, at NÅ ble jeg jordmor. Og jeg må si, for en fantastisk samling av jordmorspirer vi var, dette første kullet i Stavanger. For noen nydelige mennesker, og for noen dyktige jordmødre vi ble. Jeg er stolt av hva vi fikk til. Vi var studenter i covid-tid. Og alle vet hva det kostet enhver, for meg tror jeg det kostet familien. Jeg tros spiren til bruddet mellom meg og mannen for alvor begynte når han hadde hjemmekontor, barna hadde hjemmeskole og barnehage, jeg måtte jobbe for inntekt samt jeg MÅTTE i jordmorpraksis ellers strøk jeg. Jeg tror det ble tøft, og jeg tror ikke vi kom oss.
Det er jo et annet kapittel.

Men som lederen min sa da jeg medelte at jeg var litt pjusk på jobb pga skillsmisse utav det blå.
"Tenk Lene så heldig du er som ihvertfal etter all den tiden er blitt jordmor ihvertfall, så du klarer deg du". Og hun har helt rett.
Jeg er blitt jordmor, jeg har vært jordmor i 5 år nå neste måned. Jeg tåler litt mer av livet etter det, jeg har nådd målet, det har vært en lang vei, en svært vanskelig vei, men det gjør noe  med en som menneske å nå et så stort og viktig mål i livet. 

5 år som jordmor, og jeg jobber fletta av meg, for er det noe en kan si om jordmoryrke, er at det er an tung, krevende, men en innmari givende jobb. Og nå i sommer når resten av Norge tar ferie, ja da skal jeg jobbe, for er det noen som trengs på sommeren, så er det dyktige jordmødre på jobb. For mens resten av Norge har ferie, så er det fødselstopp i Norge. Så i sommer finner du meg på jobb. Og jeg elsker det.

Jeg ELSKER å være jordmor, jeg har virkelig funnet meg selv.

I am losing myself

I just want to crawl up in a fetal position and stare at the wall, or close my eyes shut and try not to think, not a thing, nothing..
There is an invisible mountain of unfelt feelings that are fighting for space in my head.
They crawl and scratch behind my forehead and interferes with my vision... that gets all blurry.

A solid lump is aching in my chest, 10 cm below the hollow of the throat.
It radiates like a sun thru my body, a dark absorbing sun, a black hole that sucks in all emotions, 
leaving a void so huge that I just want to scream my lungs out, 
scream till my throat is sore and aching, and no sound no longer exists in me at all.

I want to rip it out! 
I want to tear it from my chest and step on it, 
I want to cry and scream at it.. 
But there is nothing I can do..

I put myself in a mental fetal position and search deep within myself for a happy mask to put on my face so no one can see, 
although I feel that tese feelings I have is like a vibrating layer on my skin, 
on my soul... 
On my very self. 
But I know that no one can see this, so I put on a mask adapted to the environment, 
a mask that does not reflect my own inner struggle.

These crawling feeling, these emotions steals all my strength, 
so I can not feel,
I can not act or do as I want to do. I am a slave to my own dark emotions.

I curl up in a mental fetal position, 
and wait.

Wait till my emotional storm pases by.
I wait...

In the meantime

I am loosing myself

I..am.. loosing.. my.. self.....

Alt som skal gjøres og litt om hvordan det er nå

Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor noen drikker så mye kaffe.
Ihvertfall er det det slik for meg.
Det er en unnskyldning til å ta en pause i hverdagen, en liten pause gjør godt, om den er aldri så liten.
Det må være det, som er grunnen altså, at folk drikker så mye kaffe.
For det er jammen ingen god hjelp for å holde seg våken, eller å våkne for den saks skyld heller.
For meg er det ihvertfall slik..
Travel? Pff, kast hit en kaffiskvett så roer vi nerven litt.

Travel.
Jo, jeg får vel si at hverdagen er travel.
For å si som Andreas har sagt til meg, ikke bare en gang, er det ikke noe som skjer i livet mitt, så får jeg det til å skje. Og det er aldri kjedelig rundt meg.
For det har jeg ikke tid til.
Så mye skal gjøres, så liten tid.
Så få timer, så altfor kort liv,
for alt som skal gjøres, vel og merke.

Om dagen har jeg jobb, jeg masterutdannelsen, jeg forbereder meg til julemesse så jeg maler bilder og lager nøkkelringer til det, jeg begynner nå i jobb nr2 om et par uker, og jeg har jo unger, hus og venner også.

Ja jeg vet det er travelt, men alt går, har du bare en skvett kaffe.

Jeg får også veldig god oppfølging av psykiater også, 1 gang i måneden.
Jeg mistenker hun bare vil regulere medisinene mine, for hun er ikke veldig interessert i å høre på alt våset mitt, men jeg deler for det.
En historie er bedre når du deler den.

Nå har dama jammen klart å dette meg på 3 medisiner.
Det er ikke alt en kaffeskvett kurerer med andre ord.
Men det går greit, jeg gikk jo til henne fordi jeg kjente jeg ikke helt hadde kontroll en periode.
Det går forsåvidt greit nå.
Det enste jeg sliter med nå (bortsett fra litt svingninger, som er minimale ifh til hva de har vært) er nattskrekken min.
Ikke for å utdype noe som helst her, men psykiateren min har satt meg på medisin mot psykose, som jeg må ta på kvelden.
Jeg tror hun nevnte noe om psykose og grenseland, det var ihvertfall det jeg forstod.
Jeg bare nikket og smilte.
Sikkert sant tenkte jeg.
 Det er hun som har utdannelsen til å kartlegge sånne som meg.

Men nå tror sikkert dere jeg er helt på bærtur, det er jeg ikke altså, det er bare slik det alltid er.
Noen ganger bedre, andre ganger verre, andre ganger virkelig ille.

Akkurat nå er det greit, nå skal jeg ta meg en kaffiskvett, før jeg begynner å lese på helserett.
Og ja, det er tørt.

Et problem relatert til min søsters situasjon...

To innlegg har det vært her om min søsters situasjon, en vond situasjon.
Og selv om fokusert er på hennes barn og hun selv, så har det enorme ringvirkninger på oss alle.

Min mor, min far, mine besteforeldre, min bror, og min svigerinne, mine venner (som må forholde seg til meg), mine barn, min samboer og meg selv.

Fortvilelsen har preget bloggingen i lang tid, uten at jeg på noen måte har kunne skrive om det.

Siden hun har lagt inn et innlegg selv, så har jeg kommet med et innlegg hvor jeg har fortalt litt om hvordan jeg har opplevd det, og i det innlegget skrev jeg at jeg minst skulle skrive et innlegg til.

Men først, for de som ikke har lest innleggene så kan du lese dem her:

- Min søsters innlegg HER.

- Hva jeg skrev om saken HER

Så nå skal jeg dele en ting som har vært veldig vanskelig for meg oppi denne saken.

En uventet opplevelse, selv om jeg burde visst det, muligens kanskje.

En opplevelse jeg tviler jeg har delt med mange, om noen i det heletatt. Jeg har nevnt det så vidt for min egen mor. Ellers har jeg tatt så avstand fra andre, og snakket minst mulig om saken, og hvordan jeg selv opplever det.
Innlegget tar for seg et tabu i det norske samfunn (jeg tror kanskje du vil forstå tabuet), og jeg har dårlig samvittighet for å skrive det, for bare å tenke på det.
Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha innlegget her en gang, for så vondt er det, og så dårlig samvittighet har jeg.

Så her er en vond opplevelse jeg har hatt, en av de.

Opplevelsen eller problemet kan jeg si, har med min minste sønn å gjøre.

Min lille Marco.

Da jeg ble gravid med Marco, var jeg/vi, så lykelige.

Vi skulle få nummer 3, min siste puslebrikke i min barneflokk.
Men bare få dager etter at jeg fant ut at jeg var gravid,  (september).

Jeg tror det var en uke det var snakk om.
Nyheten var så fersk for oss på det tidspunktet, at vi hadde ikke helt forstått det.

Bare en uke etter at graviditeten var et faktum, fikk jeg en telefon.

Min svoger var død.
Far til mine tantebarn, som bodde i Thailand.
Og det var ingenting vi kunne gjøre for å stille opp i sorgen.
Det var forferdelig.Konstant kvernet dette i hodet mitt.

Graviditeten ble skjøvet til side.

Samtidig som jeg var i en veldig krevende del av studiene, så det måtte være fult fokus der, samtidig som situasjonen med min søster hele tiden ble mer og mer alvorlig.

De var fortsatt i Thailand, vi/jeg kunne fortsatt ikke gjøre noe.

Jeg  utviklet tidlig ekstrem svangerskapskvalme, jeg kastet opp hver dag, flere ganger til dagen helt til siste slutt, samtid som jeg fikk mange flere virkelig forferdelige svangerskapsproblemer.

Eksamener var det umulig å lese til. Og jeg gikk fra å være en flittig dedikert student, til å bare gli gjennom studiene.
Hodet var ikke med, samtidig som tiden aldri strakk til.

Så kom julen da.

Jeg var på dette tidspunktet 17 uker på vei, og hadde for alvor begynt å kaste opp, og dagene var et lite helvete.

Uken mellom jul og nyttår skulle jeg lese til eksamen.

Jeg hadde før det ikke åpnet en bok, noe jeg tidligere ikke har opplevd. 

Høstsemesteret var preget av to intense praksisperioder med store forventninger til innleveringsoppgaver, med ingen mulighet, ingen fridager til å lese.
Få dager etter nyttår skulle det være eksamen, så uken mellom jul og nyttår skulle jeg da lese.

Men ikke lenge etter at jeg hadde åpnet den første boken, stod barnevernet på døren...
Min søster hadde tatt en snartur hjem for å feire nyttår.
Og barnevernet bare ventet at hun skulle dukke opp.

Jeg måtte ha mitt eldste tantebarn hos meg fram til over nyttår.
Og han trengte meg.

Jeg klappet bøkene sammen. 

En dag lesing hadde jeg da jeg stilte til eksamen.

Jeg fikk B.

Når jeg ser tilbake syns jeg det er utrolig, en bragd av dimensjoner.

Poenget er, tiden gikk med på alt annet en å tenke over graviditeten.

Jeg hastet inn til legen for kontroler, jeg hastet inn til jordmor, og hastet avgårde like fort som jeg kom busene inn dørene.

Hodet var ikke med, tiden var for knapp.

Min søster reiste tilbake til Thailand med ungene.

Noe jeg ikke kan legge skjul på at jeg ikke var enig i, og det var vanskelig.

Dessuten var barnevernet i kulissene og bare ventet at hun skulle komme tilbake.

Så bachelorskriving, mens oppkasten herjet som verst.

Lukter som får meg til å tenke på den tiden er kaffe, fyr i peisen og "clean cotton"-lukt, som min medbachelorskribent brukte.

Nå blir jeg kjempekvalm av alt reint tøy og ren bomullslukt.

Jeg brekker meg.

Fortsatt ikke tid til å tenke på graviditeten, til å nyte livet som vokste i meg...Til å tenke over min aller siste graviditet, det var ikk planen, det var ikke sånn det skulle være.

Mai kom, min sønn skulle Konfirmeres, jeg satte alle kluter til for å gjøre dagen perfekt.

Jeg var høygravid og holdt en gråtkvalt, surrette tale.

Hodet var ikke med.

Min slster var ankommet Norge for anledningen, og jeg fryktet at barnevernet på ny skulle komme inn og ta barna før konfirmasjonen var over.

Dette høres gjerne egoistisk ut.

Men jeg klarte ikke tanken på at dette skulle prege konfirmasjonen.

Jeg var "sååå" langt fra en kolaps.

Hodet var ikke med, og tiden var så knapp.

Jeg var 35 uker på vei.

Barnevernet kom inn på banen 16mai.

Barna ble plasert vekk.

17mai var helt forjævlig.

Da jeg var 37uker på vei og i min siste praksis, med truende fortidlig fødsel og sliten til innerste lag i ryggraden.

Ja da skulle jeg pynte en god venninne til brullyp.
Aldri i livet om jeg kunne trekke meg fra dette, dette var så viktig for henne.

Jeg husker nesten ikke dagen, unntatt at bruden ble vakker og at jeg pustet lettet ut, et mål til kunne jeg krysse av på listen før fødsel og slutt på studiene.

10 dager etter endt studiet hadde jeg termin.

Jeg viet dagene fra termin til han ble født 5 dager etter til å tenke på graviditeten, jeg skøv alt vekk, det var som om jeg var nyoppdaet gravid og jeg fikk panikk, jeg hadde ikke fått noen følelser for barnet, navn var ikke tenkt på.

Mitt siste svangerskap, som skulle nytes.

Jeg håpet jeg skulle gå over termin, rett og slett for å kjenne etter på gravidteten.

Jeg gjorde det også.

Fødselen kan du lese om HER

Dagene før fødsel var trøblete, smertefulle, men fødselen i seg selv var perfekt.

Men hodet var ikke med.

Jeg fikk ikke tenkt mye over hva som hendte.

Så ble baby Marco født, en stor gutt på over fire kg.

10min etter han var født, stod min søster i døren.

Hun hadde vært uten barna 1mnd og  1 dag.

Og min glede kontra hennes sorg var til å ta og føle på.

Jeg skøv gleden min til sides, jeg klarte ikke håndtere den.

Stemningen for min del kompakt og ladet.

Jeg skjønte uten at hun sa det, at hun skulle reise til Thailand, alene, den kvelden.

Jeg var glad for at hun var der, på fødestuen, for at hun fikk se sitt tantebarn.
Samtidig som situasjonen igjen tok fokuset.

Så reiste hun, uten et ord til noe om at hun reiste.

Jeg klarte ikke tenke på annet.

Hvor var hun?

Hadde hun det bra?

Hva kunne jeg gjøre?

Så ble Marco lagt innpå nyfødtintensiv. Han var syk.

Det var så uvirkelig, jeg klarte ikke ta det over meg.

Jeg ble bare slitt istykker innvendig, av dårlig samvittighet ovenfor min søster, for hva jeg hadde og det hun manglet.

Jeg hadde dårlig samvittighet for min nyfødte.

Fordi jeg rett og slett ikke klarte å håndtere tilnytningsprossessen.

Jeg var tom, følelsesløs.

Alt jeg klarte å konsentrere meg om var min søster.

Herregud, jeg grein floder av tårer på kveldene, barseltårene ble til tårer for henne.

Var dette virkelig min siste fødsel?

Jeg gråt i flere måneder.

Jeg hadde vansker med tilknytning til min lille.

Jeg måtte gå på vissheten om at han var fantastisk, en nybegynner unge som ikke krevde for mye og at han var min. Tilknytningen, følelsene ville nok komme, men jeg manglet dem NÅ.

Det neste halvåret var trøblete, det var fælt, alt var uvisst og trist. Gleden ble skjøvet bort.

Ville min søster få tilbake ungene?

Når isåfall?

Når fikk vi vite noe?

Februar kom. Jeg skulle ut i jobb
Jeg var nyutdannet sykepleier, og skulle i jobb for første gang. Til g med dette klarte ikke ta inn over meg.

Hvor var permisjonen blitt av?

Var dette virkelig min siste permisjon?

Jeg hadde ikke tenkt over det.

Jeg elsker Marco, med hele mitt hjerte.

Følelsene har krøpet innpå meg, men jeg har måttet kjempe for det, tvinge dem fram.

Og kanskje har jeg fortsatt et stykke å gå

For det er temmelig uvirkelig enda, han blir 1 år nå på mandag.

1 år, og tiden har bare føket avgårde, jeg har ikke fått tenkt, jeg har ikke nytt stunden.

Er dette virkelig min siste baby?

Misforstå innlegget rett.

Jeg føler sterkt for baby Marco nå.

Men det har vært en kamp. Følelsene har kommet seint, tilknytningen var ikke slik den skulle være, til det var motpolene for store, konsentrasjonen var en helt annen plass.

Jeg klarte ikke håndtere situasjonen innvendig. Utvendig, fasaden min sa nok noe helt annen.

Den dårlige samvittighet, for at jeg har mine barn og min søster ikke har sine barn er så sterk.
Og spesielt når jeg er med henne.

En dårlig samvittighet jeg ikke kan styre.

Det føles bare vondt.

Jeg klarer på ingen måte å skyve det bort. Selv om jeg ikke er alltid like enig med min søster i denne situasjonen, så elsker jeg henne så  mye, og ønsker bare å beskytte henne mot alt vondt.

Og i prosessen klarer jeg ikke beskytte meg selv og mine for følelsene og depresjonen og den overaktive svingende bipolare lidelsen min som dominerer meg.

Alt jeg ønsker nå, er å få et endelig svar, hva skjer?

Hvor skal barna være?

Hva skal vi forholde oss til.

Vi trenger et svar, min søster, hennes barn trenger et svar.

Selv om dette er min søsters historie, så har vi alle en indre kamp i denne saken.

Dette er noe av min.

Dårlig samvittighet, sorg og tilknytningsproblemer.