Føkk.my.life.

 

Jeg var hos legen idag og hun satte seg tilbake og så på meg og spurte,
hvordan har du det egentlig`?
Jeg så henne i øynene og sa "for å være helt ærlig så føler jeg at det er sånn føkk my life akkurat nå".

Hva kan vi gjøre med det sa hun. Nei, sa jeg, du vet like godt som meg at det ikke er noe særlig å gjøre.

Det hele startet samme dag som jeg kom hjem fra ferien vår i Egypt, eller egentlig startet det sikkert den dagen jeg ble født, men for ordens skyld så startet det nå denne dagen, etter en fin, men krevende ferietur til Egypt, alene med ungene.

Alt var fint da vi landet, og alt var fint da vi satte oss i taxien. Det hadde egentlig startet, men jeg bare visste det ikke enda. Jeg burde ha ant det kanskje, da jeg skulle strekke meg for å åpne ytterdøren og jeg hører et stort krasj.
Det føltes som et forvarsel i ettertid, men er egentlig en rekke av hendelser, hvor dette var den minste, men den første.
Det startet der.

KRASJ! Jeg hadde ikke fått nøkkelen i døren en gang og så ned, og der lå baggen min, som jeg hadde brukt på hele turen, hver dag på shopping, som badebag, som feriebag. Nå lå den oppned på bakken og dunsten av baileys rakk akkurat å nå nesen min før jeg så putten formes under baggen. Det var krasjet, baileysen, men ikke bare det, krasjet hørtes dyrere ut, den hørtes laptoppdyr ut.
Da jeg åpnet baggen va det et salig rot av glasskår og baileys og en laptopp som dryppet av baileys.
Stemningen var til å ta og føle på, den var dårlig.

Da jeg kom inn i huset var synet som møtte meg ikke bra, den nymalte trappen min jeg jobbet på i hele mai, utallige timer med pussing, sparkling og maling, var møkkete, full av glasskår og hakk.
Eldstesønnen min hadde flyttet midlertid hjem til meg når jeg var på ferie, han er voksen, men på mange måter ikke og her ligger lag med frustrasjon, kjærlighet, og frustrasjon.
Han hadde hatt folk inne, som han ikke skulle, men jeg hadde jo ant det, så jeg hadde gjemt bilnøklene, bare som en refleks.

Jeg startet hjemkomsten med å banne og vaske trappen, og gråte en skvett for det harde arbeidet jeg hadde nedlagt i trappen som nå var opphakket av glasskår som var trødd på.

Jeg vandret gjennom huset og hadde en følelse av at ting ikke var helt ok, men enda visste jeg ikke helt hva.
Jeg gikk ut til terrassen Jeg har fått bygget ny terrassestue rett før vi dro på ferie, og hele det opplegget har vært et gnagsår av dårlig kommunikasjon og ymse arbeid, men de ble ferdig. Men lang historie kort, halveis arbeid, som nå var greit nok, men de hadde knust takstein som jeg forlangte de skulle erstatte, som seg hør og bør, men jeg fikk egentlig  beskjed om å bytte taket da det var gammelt, så dette var egentlig min feil, FØKK gasslighting! Pannene skulle på plass, og jeg regnte med de var det, da jeg kom hjem, sammen med en stige de tok med seg, eller de kom og hentet en uke etter de var ferdige med jobben, en stige som var min. Jeg regnet med dette var på plass etter 15 dager... akk s feil en kan ta. 
Så stemningen ble laber.
Jeg så også at taket, bøgeplast, bulet og det lå et basseng av vann der. FØKK! igjen.
Jeg klaget, men ingen respons.

Nei, jeg fikk dra på butikken å handle mat.
Men så rart da, instillingene i bilen var feil. Minner om at jeg er alene, det er jeg som kjører bilen.
Jeg så også at på hybriden min var det ikke strøm igjen og bensintanken var halvtom.
Selvfølgelig koblet jeg ikke, det går tregt i hodet, jeg prøver å forstå hva som har skjedd.
Jeg hadde jo gjemt bort bilnøklene, og jeg fostår bare ikke hva som har skjedd.

Jeg kjørte et stykke før det demret at  noen har jo kjørt bilen min. Så jeg bråstoppet, hoppet it av bilen min og undersøkte tilstanden, for jeg vet at om bilen er kjørt av ymse personer, så er rus i bildet og ingen kjøreerfaring og ingen sertifikat.
Jeg kom rundt hele bilen før jeg så det, ene siden var helt oppflerret FØKK!
Det var en massiv skade, en kondemneeringsskade på den relativt nte bilen min, som jeg sliter med å betale lån og forsikring på hver måned, for økonomien er stramm som singel firebarnsmor. Og penger har gått på ferie og terrasse og nå er pengekassen tom.

FØKK!

Selvfølgelig snakker jeg med eldstemann. Men la oss enkelt si, han vet ikke, han ante ikke dette. Han har sovet i depresjon, i lengre tid og venner har vært i huset, venner som har spurt om få kjøre bilen, og han har sagt nei, nei, nei, nei. Venner skulle gå, han skulle sove.
Hva som har skjedd, noen vet, men ingen sier.

Jeg gråter, jeg hyler, jeg fortviler, jeg knekker sammen, jeg bare orker ikke flere problemer, flere bekymringer. Jeg føler meg på randen. Alt dette er ting, men mye må fikses, dette er det verste med å være alene med en stabel av problemer som vokser, og en psyke som hopper opp og ned, jeg må fikse alt alene. Men det verste er og forblir bekymringen for eldstemann, som nå forverret seg betraktelig. Pga dette sviket. Det kunne blitt skrevet 1 million sider om det, men nei. Han ikke meg, selv om det er mitt også. Min bekymring, min kjærlighet, min hjertesorg, min angst og depresjon... Min sorg å bære at ting ikke ordner seg, at ting bare går i en spiral ned ned ned ned.... FØKK! Jeg klarer det ikke mer.

Jeg ringer politiet, jeg ringer legevakten, jeg forlanger at vi kommer til, her må vi ha hjelp.
Ingen kan hjelpe, det evige svaret, ingen kan hjelpe.

Ingen
kan
hjelpe

Vi må ordne selv.
Men det føles etter lang tid som en evig nedadgående spiral og benket mellom to stoler og ingen hjelp for rus og psykiatri er noe man må ville ha hjelp til i Norge for å få det, og selv om om man vil ha hjelp, så kommer ikke alltid hjelpen.

FØKK!

Detter komplisert, kan du tenke det, har jeg prøvd det. Kan du tenke det, så er det verre, så mye mye verre. Det er så mye verre. Og jeg føler meg så liten. Men jeg må være så sterk.

Etter dette så ligger nå panikkangsten konstant et pust unna, Jeg kjenner den lusker i magen.
Jeg er ikke deprimert, men jeg føler på en tyngde i hverdagen og finner ikke noen vei utav det.

Jeg har skaffet ny laptopp. Unødig dyrt, lite hjelp fra forsikring.
Anmeldingen av bilen og tyveri fra huset (for ting ble stjålet, giftering, parfymer, penger osv) er henlagt.
Terraseproblemet er større enn anntat, taket lekker som en sil selskapet nekter å forholde seg til feilbygg, stjålet stige og takpanner. Saken er nå videre hos forbrukertilsynet.
Dette er ting, men det krever mye å fikse, og energien er ikke der.
Jeg fikser jeg.

Men det jeg aller mest vil fikse, er barnet mitt.
Men jeg kan ikke.
Han må.

Videre hos legen idag når hun spørr hva vi skal gjøre, så kjenner jeg tårene kommer, men de skal ikke få renne fritt. Jeg blinker dem hissig vekk og sier:

"kan du sykemelde meg fra livet mitt?"

Hun tilbyr sykemelding fra jobb, som hun gjør hver gag, hun vet hva jeg har i livet, hun vet jeg sliter ned depresjoner, med ting som ikke kan fikses.
Men som alltid sier jeg ikke bare nei til sykemelding, men nei takk, det vil jeg virkelig ikke ha.
Hun vil sykemelde gradert. Jeg ser på henne og sier, nei takk, det blir bare verre av å være hjemme, da er jeg omgitt av problemer jeg ikke kan fikse.
På jobb fikser jeg, jeg ordner, jeg står i, jeg hjelper liv til verden, jeg står i akutsituasjoner, oog jeg gjør det godt. Jeg er en resurs. PÅ jobb er det fokk der om det er et problem, en krise.

Hjemme er det bare meg, og livet mitt er for øyeblikket for tungt. Jeg holder meg i jobb for det holder meg normal og psykisk stabil, nok.

Men jeg trenger en pause, jeg trenger hjelpe, men det er ikke noe hjelp å få.
Men jeg er voksen og har vært ute en vinternatt og fem og bretter opp ermene og går på.'

FØKK

Medisiner- et liv som forsøkskanin?

 Da jeg var ganske så liten utviklet jeg en alvorlig astma. 
6 år gammel hadde jeg vært mer på sykehus yte av sykehus. Jeg hadde en avansert astma som ble forårsaket av allergi og mentalt stress. Det hjalp selvfølgelig ikke at mamma røykte, inne, som man gjorde på 80-tallet. Man hadde rett og slett ikke den kunnskap man har om nikotin som man har idag.
Men forskning og alt det der, JEG visste jeg ikke tålte røyk, men som lite barn er det lite man kan gjøre med det. Men jeg kjente jo hva det gjorde med kroppen, min, lungene mine.

Jeg var sterkt allergisk mot alle typer dyr med pels og fjær, så dette begrenset barndommen min en del. Vi kunne ikke gå til noen som hadde dyr, dette gikk greit så lenge foreldrene mine styrte dette, men da jeg skulle starte kontrollere dette selv ved å bli med eller ikke bli med venner hjem etter skolen, så kunne dette gå riktig så galt, Ansvar for egen helse var ikke lett som liten nå kjærligheten for dyr var så stor. Jeg sa til mamma da jeg var 10 år at når jeg flyttet ut fra henne skulle jeg ha en hel dyrehage og hun kunne ikke stoppe meg. Det viser litt hvor vanskelig det er som barn å forstå, og ta ansvar. Så lenge jeg bare latet som om jeg ikke hadde denne dumme allergien og astmaen, så gikk det vell fint?
Jeg snek meg inn i staller, og snek med katt hjem som jeg hadde i lekehytten, i garasjen.... Det endte aldri bra, det ble sykehuset, det ble pustestopp og lange dager/uker med fysisk og mental oppbygging igjen. 

På en dårlig dag, med motvind fra travbanen 400meter unna, resulterte det i innleggelse.
Det var liksom ikke trygt noen steder. Hadde en hund vært på bussen før meg, eller samtidig, så ble jeg innlagt. Det var beint fram vanskelig.

Jeg hadde ikke en allergi som utløste kløe i øyne og nese, den utløste astmaanfall. Noen ganger bygget det seg opp over timer hvor jeg ble verre og verre, mindre og mindre luft kom ned i lungene, andre ganger nærmest full pustestopp momentant, som resulterte i besvimelse og ambulanse.

Ikke hadde jeg bare allergisk utløst astma, men også en mentalt stress utløst astma, dette gjorde det enda vanskeligere og dette har jeg hatt en kamp med i halve livet, det er først de siste 12 årene jeg har fått kontroll på denne delen av sykdommen, noe jeg skal forklare ltt nærmere seinere.

Denne delen av sykdommen ble utløst av følelser, engstelse, redsel....glede. Følte jeg for mye, så fikk jeg pusteproblmer og ble innlagt. Skulle pappa reise i nordsjøen og jeg ikke se ham på ubestemt tid? Sykehuset. Det var nok veldig vanskelig å være foreldre til et slikt barn, og det var veldig vanskelig å være dette barnet.

Overmedisinering/forgiftning... Vært der.
Ingen effekt av medisiner... Vært der.
Koma? V'rt der.

Det som gjorde det vanskelig i barndommen på 80 og 90tallet, var at medisiner mot astma og allergi var ikke så bra. Jeg skal ikke gå inn på noen medisinnavn, hverken for astma eller andre ting.
Det var ganske standard behandling og dette funket dårlig på meg. Jeg var bare ikke god nok noen gang i barndommen, det gikk aldri lenge før jeg ble alvorlig syk. Jeg måtte konstant gå med to hurtigvirkende medikamenter på, av samme sort, to, fordi hvis den ene ble tom, så måtte jeg ha en i reserve. Bare tanken på at den snart var tom og jeg var ute av huset, ga meg et astmaanfall. Veldig mye angst.

Så kom barneskolen, og jeg startet min karriere som forsøkskanin. Det var kommet noen nye medisiner. Og jeg skal bare si med en gang og være barn og forsøkskanin er så mye vanskeligere enn å være voksen. Som voksen kan du si stopp, som barn må de voksne si stopp for deg. Jeg begynte på noe nytt som var kommet. Det fynket dårlig. Jeg hadde vel troen på medisiner og voksne jeg, Men i ettertid ser jeg at dette var ikke bra. Den gjorde lite for å holde astmaen stabil, og bivirkningen var ay jeg var konstant trøtt og jeg sovnet innimellom på skolen, noe som resulterte at læreren hang meg ut. Jeg merket at hun ikke likte meg, men jeg visste ikke hvorfor, jeg hadde jo ikke gjort noe? Mamma sa at dette var en evig kamp på skolen, læreren kaldte meg lat, foreldrene mine prøvde desperat å få dem til å forstå at det var bivirkninger. Dette fikk ikke jeg med meg.

Så kom et nytt medikament på markedet, og jeg forsøkte dette også. Langtidsvirkende medikamenter, som skulle holde astmaen i sjakk, det fynket ikke, jeg brant gjennom hurtigvirkende ukentlig som om det var selve luften jeg pustet. Og bivirkningen var halsbetennelser og hodeverk. Halsinfeksjon ga også ofte astmaanfall. Kroppen min reagerte med astmaanfall på infeksjoner.

Slik holdt jeg på hele barmdommen og ungdommen. Jeg forsøkte utallige nye produkter, ingen virket bra og jeg var avhengig av hurtigvirkende. Da jeg ble voksen sluttet jeg helt å ta de langtidsvirkende medisinene, de hadde bare ikke effekt. Jeg llevde på hurtigvirkende, og jeg kan si det ikke er noen måte å leve på. Gikk jeg ut døren uten å med medisin så fikk jeg ikke puste i ren angst. Og gikk det enge nok uten hurtigvirkende så anfallet fikk satt seg, så ble det uker med innlegelse.

Da jeg var 18 år, oppdaget jeg en helt ny variant av å være forsøkskanin. Jeg fik diagnosen bipolar, og som om ikke dette i seg selv er en bergogdalbane, så skal jeg love at å finne det riktige medikamentet for akkurat min bipolare lidelse, var IKKE noen enkel affære. Jeg snakker nå u ifra eg selv, men jeg vet at bipolaritet er en vanskelig lidelse å medisinere.

Jeg ble satt på noen standar for tiden, slutten av 90tallet. I god tro så tenkte jeg at dette var the shit, og det jeg skulle gå på. Alderen har lært meg noe bare alder og medisinutprøving kan lære en, bivirkninger varierer fra person til person, noen får bivirkninger, noen får lite, men når bivirkninger overveier gevinsten av medikamentet, så er det på tide å forsøke et annet medikamentet.
Hadde jeg visst det i min tidligste karriere som bipolar, så hadde jeg sagt pass, la oss prøve noe annet, med trykk på prøve. For en prøver og feiler.

Jeg ble døsig og mistet følelsene mot omverdenen, zombie, og glemte jeg og ta dosene (for det var flere typer medikamneter) så fikk jeg hinsides med abstinenser som ikke ga seg før et halvt døgn etterpå, selv om medikamentet var fortært lenge før. Snakk om at p-piller må tas til samme klokkeslett? Prøv disse...

Jeg gikk på dem i 3 år og sluttet i pr f----skap for jeg orket ikke bivirkningene lenger. Jeg la på meg 22kg, og det ble støkk. Men det var ikke derfor jeg sluttet, det var kombinasjonen av bivirkninger. Keg gikk solo noen år, uten medikamenter. Med så som så resultater. Jeg er nå her.

Ny runde hos psykiater etter noen år, og jeg startet med noen veldig lovende medikamenter mot egentlig schisofreni, de fynket veldig bra, men buvirkningene kunne jeg ikke leve med, jeg fungerte ikke, jeg ble så trøtt. Så jeg kunne ikke ta dem. Men jeg prøvde en stund. Så startet jeg på en type mot epilepsi, som virket kjempebra, men bivirkningene var vektoppgang, det fikk jeg leve med, så lenge jeg fungerte så var det bra. Jeg ønsket ikke vektoppgang, men la ss si at alternativet var verre. Disse har jeg tatt av og på i alle år siden, sammen med antidepressiva. Men det har vært en vei til å finne dem. Skulle ønske noe passet perfekt.. Men jeg tror bare ikke det finnes.

Så var det astmaen. La oss si for 18 år siden så begynte jeg på nye medisiner, som faktisk funket bedre enn  noe, jeg fikk et bedre liv. Så be jeg gravid med nr 3 og noe skjedde, dette vedvarte i all tid seinere også. Jeg fikk pusteprpblmer av selve medisinen. Så vi, lungespesialisten og jeg måtte starte på ny. Nye medisiner på markedet, nye prøveperioder, ingen medisiner som fynket, sånn var det i flere år. Stadig nye medisiner, stadig dårlige resultater.

for ca 5 pr siden fant vi en ny type medisin som fynker noenlunde, jeg har bedre livskvalitet mtp astmaen enn jeg noengang har hatt. Jeg fikk også en ny type hurtigvirkende mot kols faktisk, men jeg har ikke kols. Det viser bare hvor vanskelig det er med medisiner. For 3 år siden ville legen at jeg skulle prøve noe nytt som var kommet for han ville jeg skulle bli enda bedre. Lungekapasiteten min er ca 80% på gode dager. Men jeg kan si med en gang, at det medikamentet ikke fynket for meg, man skal prøve i 3 mndr for å være sikker, jeg prøvde i 2 uker og ble så dårlig at jeg leverte den rett tilbake til apoteket og startet på den som hadde fynket.
Jeg takket legen for forsøket og leverte inn oppsigelsen min som prøvekanin.
45år var nok.

Nå har jeg en medisin som gjør at jeg kan leve normalt, jeg merker ikke noe spesielt uten at kondisen er dårlig, det har med overvekt å gjøre selvfølgelig, men også redusert lungekapasitet.
Overvekt av medikamentbruk, men også arv vil jeg anta. Denne kroppen har vært gjennom så uendlig mange bivirkninger og abstinenser, dette ser ikke folk, dette er vanskelig å forstå, men hvis jeg skal peke på to bivirninger som som nok mest har lagt merke til gjennom årene så er det tretthet og vektoppgang.

Jeg har mye respekt for medisiner og og hadde  ikke vært i live uten, 100%
Både pga astma og depresjon.
Men je orker ikke flere forsøk nå. Ikke før jeg må., hvis det skjer en alvorlig endring  i helse.
Hadde vi visst 100% hvilke medikament som virket mot hva hos akkurat den personen, så hadde ting vært så mye lettere.
Men ofte er det nålen i høystakken.

Om vonde drømmer og mareritt

 Så lenge jeg kan huske, har jeg drømt. Jeg vet at dette er en ganske normal ting å gjøre for oss mennesker, noen drømmer mye, noen lite, noen husker drømmene sine, andre ikke. Noen føler de ikke drømmer særlig mens andre kan slite med at drømmer tar for stor plass.

Slik er det hos meg. Drømmene mine tar stor plass, ikke fordi de er så himla flotte og jeg ville levd i denne drømmeverden jeg drømmer om når jeg sover, tvert om, de tar plass for de presser seg på, om natten og om dagen. De gjorde ihvertfall dette i stor grad tidligere, til de tok så stor plass at jeg hadde vansker med å skille virkelighet og drøm. Drømmene mine hadde virkelig taket på meg, natt etter natt, flere ganger om natten, morgen etter morgen, våknet jeg svett, skrikende eller gråtende. Jeg klarte ikke lenger håndtere drømmene min. Vonde drømmer, invaderende drømmer har jeg hatt hele livet, men nå tok de overhånd.

Jeg oppsøkte hjelp. Jeg var utslitt og søvnkvaliteten var elendig. Fastlege som henviste til sykehuset hvor jeg utførte en søvnregistrering, alt vell ikke mye å si der, det kunne se ut som om den natten registreringen foregikk, var en bedre natt, men jeg hadde fordi om oppvåkninger og hjertebank og mye REM.søvn, lite dypsøvn. Så var det DPS for å se om jeg kunne få hjelp til å snu, og ta kontroll på drømmene mine, ufarliggjør dem. 

På DPS var det lite hjelp å få, jeg fikk med en brosjyre om hvordan behandle vonde drømmer. Men det var to typer brosyrer, behandle drømmer som kom av gamle traumer, og drømmer som kom av nye traumer. Disse ble behandlet litt motsatt av hverandre, uten at jeg nå husker helt hvordan, dette var tilbake i 2018. Så bestillingen til DPS kunne ikke møtes, behandlingen ble avsluttet. Takk for besøket og lykke til videre. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg turdde ikke sove, på dette punktet var drømmene min så invasive og voldsomme at det var bedre å la være. Jeg var på dette punktet sykemeldt, over en lengre periode. Jeg bare sovnet på jobb og hjernen var ikke med. Det var selvfølgelig ikke bare drømmene sin skyld, livet mitt var fullstendig kaos. Og dette gjenspeilet seg i drømmer, bare det tok en vond situasjon og vridde den, gjorde den styggere, mer smertefull. Jeg orket det ikke, natt etter natt, dag etter dag i konstant kaos og smerte.

Jeg startet så det jeg kalte for min drømmefanger, en drømmedagbok. Noe måtte jeg gjøre, drømmene var jo der men jeg forstod dem ikke, de var overveldende. Og jeg satt igjen når jeg våknet med de vonde følelsene og det det som skremte meg mest i drømmen. Og hva det var var så forskjellig, men felles var de tunge knugende følelsene jeg hadde, som fulgte meg gjennom dagen. 

Siden jeg alikevell ikke kunne unnslippe drømme, valgte jeg nå og møte dem. Jeg skrev dem ned, tvang dem fram, jeg utviklet teknikker for å huske dem, hver morgen jeg våknet, så skrev jeg dem ned og kjente på følelsene av ubehag. Jeg ble raskt veldig god hente fram nattens drømmer, jeg sier drømmer, for det var sjeldent en jeg satt igjen med, men 3, 4,5 og mer. Noen ganger skrev jeg kun ned de som stod frem som viktigst. Jeg skal fortelle om teknikkene i et annet innlegg, for det blir for langt da dette egentlig er et veldig stort innlegg.

Etter et par måneder hadde jeg et enormt nedskrevet materiale, sjeldent leste jeg gjennom det jeg hadde skrevet ned, men når jeg gjorde så så jeg tydelig at det var noen røde tråder. Og jeg kan oppsummere de i 3 deler, gamle traumer, nye traumer og hverdag. Og dette ar uhyre nyttig for meg. Jeg fant at hver av de tre delene hadde sine symbol som gikk igjen. det var mange symbol i hver av de 3 delene, og det er her jeg endelig begynner å få en slags forståelse for hva og hvorfor jeg drømmer det jeg drømmer. Jeg HAR mange gamle traumer i sinnet mitt, og dem har jeg alltid drømt om, men jeg har ikke forstått hva jeg drømmer. og i 2016 ble drømmene mine mye mer hensynsløse etter at pappa døde og så mye vondt skjedde. Nå når jeg skriver dem ned seg jeg hvilke drømmer som er fra gamle sår og hvilke som er fra nye sår om du vil. Så har du hverdagen som også spiller inn, hva gjør jeg? Er det juletider? Studerer jeg? ordner jeg begravelse? Er det sommerferie? Alt dette blander seg inn. Jeg kan drømme om hverdag, men trenger ikke. Kan jeg kan drømme om alle disse separat, eller de kan alle 3 blande seg. Og det er greit, så lenge jeg forstår hva de reprsenterer.

Jeg skrev 7 bøker med tettskrevne sider, 1000vis av drømmer på knappe 2 år. Jeg ga meg, fordi jeg hadde oppnådd det jeg ville. Jeg hadde utviklet et drømmespråk, jeg forstod, og er ikke lenger i en kald, fast knytteneve av drømmer. Jeg drømmer minst like mye, men jeg feier dem bort, så lenge det ikke er drømmer som virkelig trenger å bli anerkjent, bli sett og forstått. Først da slipper de taket. 

Jeg måtte møte drømmene, måtte akseptere dem, skulle dem og faktisk tolke språket som var der. Fortsatt kan jeg våkne svett med tårer som renner og selv om jeg vet det bare er en drøm så sitter følelsen så veldig tvinet i sinn og kropp, og det er forferdelig å drømme at man mister alle barna, utennom et av dem, men man må velge og ungene skjønner at jeg må velge. det er grusomst, følelsene er der. Jegn kjenner på dem, men jeg lar dem gå, de er følelser knyttet til fantasi, ikke virkelighet.

Ingen skal dø alene...

Det er som en slags dyster ironi, at det er noen av de siste ordene jeg sa til pappa.
For det var nettopp det han  gjorde:
Døde alene.

Dette innlegget er veldig vanskelig å skrive, jeg har gått mange runder med meg selv. Innlegget har ligget her en stund, men jeg har ikke klart å legge det ut.
Jeg tror aldri innlegget kan bli som jeg ønsker, jeg klarer ikke dele i ord helt hva jeg føler.
Selv om ord kan vise oss så mye, det fantastiske, skremmende, utrolige, ufattelige, triste..
De kan beskrive så mye, hvis du bare klarer formulere det på en god måte.
Du kan få andre til å ta del gjennom ordene, selv om det bare blir som en tilskuer, så kan andre ihvertfall ta del og muligens forstå.


Jeg har tenkt over disse ordne jeg sa, "ingen skal dø alene", jeg har tenkt over det så mange ganger, at jeg sa dem, til han så kort tid før han døde.
Jeg sa dem, var nærmest påståelig i min sak, at nei, ingen skal måtte dø alene i Norge.
I et større bilde så snakket vi om at morfar nettopp døde, men oppi alt det triste, så var han ihvertfall ikke alene da han tok sitt siste pust.
Og det var i den sammenheng jeg sa det, ingen skal dø alene.

"Å?" sa pappa, som om han ikke helt trodde meg. Klart han ikke gjorde, for hvor enormt barnslig er vell ikke en slik uttale egentlig?

Jeg husker ikke lenger om jeg fikk fram at jeg mente dette gjaldt i helsevesenet, som de som dør på sykehus og på sykehjem eller som velger å sovne inn under relativt trygge omstendigheter, hjemme.
Planlagt. Hvor enn planlagt døden kan bli i vårt samfunn.

Jeg vet ikke om jeg fikk frem det siste, men jeg tror det, men jeg vet ikke, men det føles viktig for meg at jeg fikk fram det, nå i ettertid.

For hvor mye vi enn skulle ønske at den setningen var sann, så er den jo ikke det, på langt nær.
Folk dør, med eller uten  noen ved sin side, enten det er "planlagt" eller  ikke "planlagt".

De er heldige de som får dø med noen tilstede.
Det har også slått meg at jeg syns de som dør gamle og mette av dage er heldige, og de som plutselig bare dør uten  merke det selv. For deres del, og for de som sitter igjen og ihvertfall har den tanken at det i det minste var fritt for smerte og redsel.

Jeg har tenkt på det før, hvordan det er å sitte igjen som pårørende når noen dør på en unaturlig måte, fult av smerte og redsel. Jeg har lurt på hvordan det er å sitte igjen etter det.
Nå vet jeg.

Så mange tanker, så mye følelser, så mange våkne netter, så mye bekymring for ting det ikke går an å endre.
Så mange tanker jeg aldri har vært innom tanken på at jeg noensinne skulle ha en gang.
Det er tanker som former spørsmål.spørsmål som bare stilles ut i intet, for uansett hvor enn mye, lenge og inderlig de stilles, så vil det aldri finnes noe  svar.

Noen spørsmål fantes det et svar på, men den som satt med svarene er borte.
Eksempler på dette er:
"når skjønte han ut at han kom til å dø? og
"tenkte han på det jeg sa, at ingen skal dø alene?"
"ropte han? Gråt han? Hva var det siste han sa?"
"Hvor vondt hadde han det?"
"ga han opp? eller håpet han at noen kom?"

Andre spørsmål er det umulig å finne noe svar på i det hele tatt.
Jeg har lurt på hvor ille det enn høres ut, så har jeg lurt på om ikke dette må vær en av de verste måter å dø på.

Det går ikke an å svare på slike spørsmål da et svar må ta hensyn til så mye.
Fysisk og psykisk.
Smerte, redsel, ensomhet, tid osv... Og så mange andre ting.

----------------------------------------------------------------

Det er ikke lett å dele det jeg nå skal, for det føles ikke mitt å dele.
Det handler ikke om meg, men så gjør det det også.
For sorgen og smerten tar jeg med meg. Tankene er der, og følelsene av avmakt og "om hvis vi bare hadde"..Så hadde så mye sorg og smerte aldri blitt kjent.
Det føles ikke mitt, jeg føler jeg utleverer pappa på en måte, i sin tragiske hjelpesløshet.
Jeg har det ikke godt med dette, tårene renner og hendene er ikke stødige, men det føles viktig også på en måte.


Pappa var max uheldig.
Alt som kunne gå galt, gikk galt.
Han bodde alene, hadde hatt hjerneslag 14år tidligere, var så å si lammet på høyre side (som var hans dominante side). Han var ung, og klarte seg greit og hadde lite hjelp bortsett fra vaskehjelp hver 14ende dag.
Han var relativt ung, 64 år. Greide seg bra, hadde forskjellige ting å forholde seg til, som dagsenter og fysioterapi fast flere ganger i uken.
Han hadde familie.
Han hadde ikke noe hjelp og han hadde ikke tryggehetsalarm.
Noe vi tenkte på siden han tross alt begynte å eldes.

Han var max uhedig.
Det var onsdag før påske, eller inngangen til påsken.
Vaskehjelpen var der den onsdagen, det var 14 dager til neste gang.
Hva som har skjedd blir bare gjettning, men utifra det vi har sett/funnet ut og blitt fortalt, så er forløpet ihvertfall noenlunde sikkert.

Vaskehjelpen har vært der, onsdag morgen.
Når på døgnet det skjer er usikkert, men mye kan tyde på at det er mot kvelden.
Han kler av seg i stuen for å gå i dusjen.
Et eller annet går galt og han faller om og lander mellom bord og sofa.

Og slik blir han liggende mer eller mindre.
Jeg skal ikke gå i noe særlig i detaljer, men tiden går ihvertfall.

Siste gang jeg så ham var i bursdagsfeiring, og noe av det aller siste jeg sa før han gikk var at jeg skulle ringe over påske en gang.
Og jeg tenkte på å ringe både i påsken og rett over påske, men mye skjedde og vi hadde så enormt mye sykdom i hus, så det ble med tanken... Så mange ganger også.
Han ringte jo svært sjeldent selv, bare når det var bursdager, for å si gratulere med dagen og høre når det ble selskap.

Så det ble med tanken, så mange ganger.

Den 4 april er en nydelig dag, våren er virkelig kommet.
Jeg går en tur på morgenen, solen skinner, den varmer og jeg føler meg så lettet og lykkelig for at den tunge vinteren er forbi. Jeg husker alle følelser og tanker jeg hadde dem morgenen, både før og etter alt forandret seg.
Jeg tar opp telefonen for jeg får så plutselig lyst til å ringe pappa igjen, det er mandag, og jeg pleide å ringe på mandager, men tenker at jeg ringer på kvelden, så kan vi avtale middagsbeslk til helgen, det blir fint, tenker jeg.
Så tar jeg opp telefonen for å se hva klokken er. Den er 10. Jeg ser at onkelen min har ringt 10min før.
Jeg skal ringe opp, bare komme meg hjem først.

Vell hjemme 10min etter får jeg en telefon fra min bror.
Pappa har ikke møtt på dagsenter den mandagen, det har aldri skjedd, han er punktlig og gir alltid beskjed om noe kommer i veien.
Så de er bekymret.

Jeg vet nøyaktig hvor jeg står på kjøkkenet nr jeg tar telefonen, vet nøyaktig ord som blir sagt og toneleie de blir sagt i. Den underliggende bekymringen vi begge deler uten å si det i reine ord.
Jeg vet nøyaktig hvor jeg satt da jeg ringte pappa, 3 ganger og jeg vet nøyaktig hva jeg tenkte da mobilen bare gikk over til svarer eller når hustelefonen bare ringte og ringte og ringte.
Jeg vet nøyaktig når jeg bestemte meg for å ringe politiet og hva jeg skulle si og hvorfor.

Jeg hadde nøkkel til pappa, jeg kunne reist bort, men panikken og frykten jeg følte var svimlende.
Aldri har jeg kommet til telefonsvar hos pappa, aldri. Han var veldig nøye med lading. Han var veldig nøye med oppmøte, beskjed om noe kom i veien, han var veldig nøye med så mye.
Så jeg skjønte allerede at noe hadde hendt.
Hvor lang tid tok det før mobilen ble utladet? Onkelen min fortalte at han hadde prøvd  å ringe før helgen og da kom han til telefonsvar, det var mandag nå.
Hvor mange dager var det siden vi hadde sett hverandre, eller snakket sammen.
22 dager siden vi så hverandre, 21 dager siden siste melding på mobilen. 3 uker.
Hva hadde skjedd, når?

Det var ikke mange ord jeg behøvde å si til politiet, men jeg måtte ta mange telefoner. Ikke bare jeg, men bror min og onkelen min også.
Det gikk rett over 1 time fra jeg fikk telefonen til politiet ringte meg opp og fortate at de hadde tatt seg inn i leiligheten, de hadde lokalisert ham og han var død.
Jeg viste det da poltimannen ringte opp, men jeg trengte at han sa ordene.
Men ble med de ordene sendt inn i den største forvirring, uvirkelighet og total fornektig av all sund fornuft.

Ok han var dø nå, men han ville jo selvfølgelig våkne opp igjen.
En tanke jeg hadde i flere dager, selv om jeg visste at det var absurd.
Han ville jo bli den første  som ville våkne til live etter flere dager, bare vent og se.
Fornuft...
Med all den kunnskap jeg har.
Går det ikke ann å skru tiden tilbake når du bare vet hva du skal gjøre annerledes?
Hvorfor går ikke det an? det virker ji så fornuftig når jeg tenkte det,  jeg hadde jo nettopp vært med ham, han kunne jo ikke bare være borte.

Tidlig i denne fasen var min brors om min frykt at han hadde ligget lenge før han døde.
Det var også en god del forvirring og forskjellig informasjon ettersom hvem vi pratet med.
Han var blitt funnet på gulvet... Gulp.
Nei han var funnet i sengen... Å så bra.
Nei han lå på gulvet uten klær... Jesus.
Han var på gulvet med klær på... Å det var jo ihvertfall bra at han hadde klær på.

Men til syvende og sist fikk vi vite at han lå uten klær, kun iført en sokk.
Han lå på tvers under salongbordet, ingen faller om på tvers under et bord.

Vi la fort sammen at han hadde falt sammen onsdag før påske, men vi håper for guds skyld ikke at han hadde ligget slik lenge, å ikke kommet seg opp.
At han hadde fått hjertestopp eller nytt hjerneslag.
Det at han hadde død hjemme alene uten noen rundt var helt uutholdelig tanke, men tanken på at det hadde gått fort var en trøst.
Vi holdt fast på den noen dager.
Til den tidlige obduksjonsrapporten kom.
Vi fikk beskjed om at han hadde vært død ca en uke da han ble funnet, det ble sagt som en slags trøst hørte jeg, at han ikke hadde ligget død hjemme lenger. For han kunne jo ha ligget nærmere to uker.
For meg var det ingen tvil hva som hadde hendt.
Han hadde blitt liggende, uten å komme seg opp.

Såpass forstod jeg.
For hvem får vell trykksår  med skorpe, etter man er død?



Men for meg var dette en veldig vanskelig tid, av opplagte grunner ja, men også fordi ingen ville høre om dette, fordi jeg var jo så negativ og tenkte bare det verste.
For selvfølgelig var det ikke som jeg sa.

Så det ble en ganske stille fortvilelse.
Den holdt meg våken om nettene, og den ga ofte panikkangst på dagene.
Tanker svirret.
"hvor lenge lå han egentlig?
"hva tenkte han?"
"hvor vondt hadde han egentlig?"
"hvor lenge var han bevisst?"
"hva hendte?!?"
"hvorfor kom han seg ikke opp?"

Tiden gikk.
Det tar ganske lang tid å få svar på en obduksjonsrapport.
rett over 3 mndr tok det før den endelige rapporten kom.
Det var 3 grusomme måneder, å mistenke, å vite, men ikke få si noe for det var jo uhørt.

Da telefonen kom, ble jeg bare sittende å se på den en stund, mens den ringte, for jeg ville egentlig ikke vite.
Jeg hørte på damen i andre enden med en gang. Tonefallet var anstrengt og hun hørtes så utrolig lei seg ut da hun sa hei.
Hun bekreftet bare det jeg egentlig visste.
Jeg ville ikke vite så mye, det orket jeg ikke.
Dødsdato ble satt til 28 eller 29 mars.
Men han bar preg av å ha ligget en stund før døden inntraff.
Konklusjonen var at han døde av akutt lungebetendelse.

Han falt om den 23 og ble altså liggende til den 28ende eller 29ende.

Det er 1 år siden nå, men fortsatt klarer jeg ikke ta innover meg savnet, fordi redselen, skrekken og for hva som har hendt er så stor og kommer i veien.
Skrekken er som en klo rundt hjertet.
Jeg savner ham, veldig mye til tider.
Noen ganger klarer jeg ikke tenke på det og er følelsesløs for det hele, for jeg blir så sliten av å tenke på det.
For det meste bare er vissheten der, det bare er der, hele tiden som en dump verking i magen og brystet.
Jeg savner ham, det er så mye han skulle fått oppleve enda.
Det skulle ikke endt slik, det hadde ikke trengt det, det var mer uflaks enn nnoen skulle oppleve.
Jeg svaner ham, men fortsatt er skrekken det første som dukker opp så jeg klarer ikke ta inn over meg savnet.

Jeg skulle ønske han hadde død akutt, momentant.
Ikke alene, kald i smerter og redsel.

Jeg skulle ønske jeg bare hadde savnet.

Jeg savner deg pappa.

Da jeg ble skikkelig, skikkelig syk

En natt forrige uke, våknet jeg av noe var skikkelig galt.
Jeg fikk ikke puste. Et alvorlig astmaanfall.

Ikke noe nytt for meg det, siden jeg har slitt veldig mye med astmaen min det siste året, og jeg har vært utallige ganger på legevakten, spesielt på nattestid.

Men denne gangen var det annerledes, jeg kjente det godt, det var mange år siden det var slik, jeg fikk rett og slett ikke ned noe luft, nesten i det hele tatt, og ingen medisin hjalp.
Ikke det at jeg har så sterke medisiner hjemme lenger, det er jo derfor jeg har reist til legevakten så mange ganger det siste året.

Jeg hadde knapt pust til å ringe legevakten, men fikk sagt fødselsdatoen min, og at jeg kom.
Så fikk jeg gitt beskjed til Dagfinn med få ord og noe gestikulasjon, at jeg måtte avgårde..Igjen.

Jeg sulle jo ringt etter ambulanse, jeg skulle jo det.
Men jeg kjørte selv, og det var ingen god ide. Det gikk, men jeg burde tenkt, selv om det ikke var lett akkurat da, jeg burde ihvertfall ikke tatt bilen. Men jeg har jo som regel kjørt.Heldigvis er det veldig kort til legevakten fra oss, og det var ingen biler på veien.

Jeg var virkelig dårlig når jeg kom fram, uten jakke, mitt på natten, med skuldrene opp over ørene i desperat forsøk på å få nok luft. Det er typisk å heise skuldrene når en har anfall.

Hos legevakten fikk jeg medisiner med en gang, men for første gang på mange år så hjalp det ikke, i det heletatt.
Halsen var bare snørt sammen, akkurat som om noen klemte til.
Målingene mine var ikke gode og det ble ringt til ambulanse for jeg måtte inn på sykehuset.

Jeg ble raskt verre.

Det gjelder å bevare roen, for en blir bare verre hvis en får panikk.
Men jeg kan love dere at å holde roen når en ikke får luft uansett hvor mye en puster, er ikke lett.
Jeg ble rett og slett kvelt.

Som sykepleier, fikk jeg mye utav det som foregikk rundt meg, selv hvor dårlig jeg var, det var viktig for meg å få et overblikk over hvor alvorlig situasjonen var.
Jeg kjente jo at det var alvorlig, lungene mine virket jo ikke.
Blodtrykket var helt fint, men pusten, 52 ganger i minuttet og metningen var på 86, og synkende.
Pulsen var egentlig ganske lav på 120 et eller annet. Normalt er pulsen min på 55.

86 i metning med 10liter oksygen er rimelig dårlig lungefunksjon.

De var veldig urolige på rommet, men veldig flinke.
En student la inn veneflon på meg og glemte å stase opp, så pga presset i armen ble det blod over alt.
Han ble tydelig stresset og klarte ikke helt tenke, så jeg staset opp og klemte av selv, da han tydelig mistet hodet litt og prøvde å tørke blodet istedet for å stoppe det.

Jeg ble verre og verre, og rommet vrimlet ed folk, det kom folk fra alle kanter føltes det som, og jeg klarte ikke ha folk tett på, jeg fikk ikke pustet av det, det var som om det tok all luft fra meg.

Det ble tatt blodgass, to ganger, da stikker de en nål ned i pulsen på armen og tar prøve.
Jeg hater det, det er det verste med å bli innalgt.
Etter en stund fant de ut at de skulle legge en arteriekran på meg, en veneflon inn i pulsen istedet for å stikke på nytt hele tiden.
Det var en anestesilege som måtte gjøre det.
Og jeg fikk to sprøyter med lokalbedøvelse ført, gubban så vond og ubehagelig det er å få den inn der.
Jeg begynte på dette tidspunket å gråte, for jeg var sliten at jeg var sikker på at kroppen ikke orket mer, alt kjentes feil ut.
Jo mer jeg pustet, jo mindre luft føltes det som jeg fikk.
Jeg gråt og pustet.

Så ble jeg lagt på respirator.
Pustehjelp sa de.
Panikk.
Kroppen min ble innvadert av luft, jeg hadde ingen kontroll.
Det var smertefult og jeg ble veldig redd.

Det varte ikke lenge før de måtte ta den av, for blodtrykket mitt steg så veldig,
210/118, mot 115/70 da jeg kom inn.
Så de måtte ta den av, selv om ingenting hjalp enda.
Istdet ble jeg lagt på Bipap-maskin, pustestøtte.
En maske blir lagt tett og munn og nese og tvinger luft ned når du trekker pusten. Den fuller lungene med luft rett og slett. Blodtrykket var veldig forhøyet nå også, men bedre, ca 200/100 jevnt over.
Ingenting hjalp, men målingene av blodgassene var bedre nå.

Jeg ble lagt opp på intensiv avdelign for konstant overvåkning.
Jeg lå med bipapen i 4 timer, og jeg telte hvert minutt, det kan på en måte sammenlignes med en fødsel, hvor tiden både går og står stille og smertene og ubehaget er stort, og du føler du kommer til dø innimellom.

Etter 4 timer fikk jeg endelig av bipapen og ble lagt på oksygenmaske istedet, 6liter oksygen og en metning på 92%.
Men nå hadde medinsinene så smått begynt å virke, selv om det tok tid.

Etter 4 timer til ble oksygenet skrdd ned til 4 liter, og da hadde jeg en metning på 83%.

Etter nesten en dag på intensiven ble jeg flyttet til lungeavdelingen, gangplass selvfølgelig. Noe som egentlig er helt ok, for å ligge på flermannsrom på lungeavdelingen er fælt. Det er så mye støy og uro fra medpasienter at gangen er like bra, om ikke bedre.

Jeg lå med 4 liter oksygen på brillekateter (inn i nesen), noe som resulterte i en del neseblod.
Maske er mye, mye bedre.
Jeg tømte en del oksygenkolber det første døgnet.
Men jeg ble fort bedre nå.

Dagen etter kom det en lege og ville ta en ny blogass, men nå hadde de fjernet arteriekranen, noe jeg syns var temmelig dumt hvis de faktisk hadde planer om å ta flere prøver. Jeg nektet å ta den prøven, av to grunner, for det første så kunne de beholdt den kranen, for ubehaget er så stort at det er ikke noe jeg vil utsette meg for i hytt og pine (har hatt altfor mange av de prøvene opp gjennom årene, hater dem), og for det nadre var det liten vit å ta en slik prøve at den ville være helt fin, og de ville bare f bekreftet det de allerede visste. SÅ jeg sa nei, det var ikke greit, og jeg hadde overhodet ingen betenkeligheter med det.

Hadde jeg ligget uten oksygen, og hatt vanskelig or å puste, så hadde prøven vært mer reel.

Jeg ble ikke der i så mange dager, jeg maste meg til å få reise hjem, men jeg maste også om å få et helt eget innhalasjonsapparat med hjem, for det var virkelig behov for det.
Slik at jeg slapp legevakten minst en gang i måneden.
Og jeg fikk det, en stort stasjonært til å ha hjemme og et fantastisk lite søtt jeg kan ha med meg i vesken, det går på batteri, hehe, er veldig fornøyd med det lidde der.

Så nå er jeg hjemme, sykemeldt vel og merke. Er ikek helt god enda, men mye mye bedre enn jeg var for noen dager siden.

Så fort kan det gå altså.
La meg håpe at det ikke blir sånn igjen med det første.

På bipap-maskin på intensivavdelingen.

Arteriekranen som det ble tatt prøver av 1 gang i timen.

På gangen på lungeavdelingen

Fortsatt på gangen

Endelig svar på vevsprøvene!

Jeg har ventet og ventet og ventet på svaret fra biopsien fra livmorhalsen.
Det tok nærmere 6 uker før svaret kom.
Jeg var temmelig forberedt på at jeg måtte inn å få utført en ny konisering, jeg fikk det bare helt for meg, det var jo sånn det gikk sist.
Men det slapp jeg, prøvene var helt fine og nå er det ny celleprøve om 2 år.
Det er jo helt fantastisk :D

Jeg var virkelig forberedt på at jeg måtte inn igjen.
Jeg har jo slitt med mye smerter og mye blødninger hele tiden etter prøven ble tatt, så jeg var sikker på at noe var galt.
Men er så utrolig glad for at jeg slippe, siden det var så utrolig, veldig vondt da jeg tok vevsprøven.


Nei, dett er bra!

Da er jeg treningssenterløs...

... For igår meldte jeg meg nemlig ut av Elixia som jeg har hatt medlemskap hos i 7 år.
Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg gjorde det, for det er ikke heeelt måten å g fram når en faktisk har lagt om kosten, skal ta av noen kilo og egentlig bør på å trene så ofte som mulig.

Nei, det er nå sant det.
Men nå så jeg meg lei av å  være støttemeldlem med håp om å "snart" begynne å trene igjen, det snartet der har vært langdrøyt gitt.
I 1 helt år har jeg prøvd, men astmaen min motarbeider meg kraftig.
Jeg føler virkelig bare jeg blir dårligere, de vanlige medisinene som ellers har holdt astmaen i sjakk har i stedet gjort meg verre.
Det er nesten som om jeg har begynt å reagere på dem, for hver gang jeg har brukt dem har jeg endt opp med et anfall, det bare snører seg sammen.

Nå har jeg sett meg lei.
Både av astma og betaling for trening jeg ikke kan gå på.

Så hvorfor ikke bare fryse medlemskapet?
Fordi jeg vet ikke hvor lenge jeg vil være dårlig, det har jo dratt ut en god stund nå.
Dårlig unnskyldning kanskje.
Nei, jeg har også meldt eg ut for jeg gidder ikke de dyre prisene til Elixia lenger, støttemedlem eller aktivt medlem så ble det selv med spesial rabbater som jeg har hatt, vell drøyt.
Det har steget veldig mye de siste årene.

PLanen min er å bli bedre for så å melde meg inn i et mindre treningssenter som er mye billigere og som ligger 2 min gåavstand fra huset vårt.


Så jeg håper å kunne oppta treningen innen rimelig tid da.
Skal ihvertfall til lungespesialisten igjen neste uke, så får vi se om han klarer å finne noe som kan dempe astmen godt nok så jeg får satt i gang ed treningen da.

Har visst hatt en bloggpause

Dette har egentlig vært en høyst ufrivillig bloggpause, men jeg har bare vært for sliten til å blogge. Jeg har rett og slett ikke hatt tid, og heller har jeg ikke kommet på noe å blogge om.
Det er ikke bare til å skrive for å skrive.
Men nå blir det nesten litt sånn uansett.

I det siste har det vært et salig puslespill med å få hverdagen til å gå opp.
Jobb og studier og unger har sin pris, da spesielt i eksamenstiden.
Det blir ikke bedre av at jeg er nødt til å ta ekstravakter for å få det økonomiske til å gå rundt.
Sist eksamensperiode, altså før jul, jobbet jeg veldig lite ekstra, og jeg slet med mastervardnedbetaling farm til nå nylig.
Det er gunstig å ha en 50% nattstilling, gunstig for studiene og ungene, men ikke gunstig for økonomien, så derfor må det bli ekstraarbeid. Det er ikke så mye som skal til, men noe må det være.
Av den grunn så skal jeg jobbe 100%natt i sommer før ferien setter inn, sånn at jeg kan få opparbeidet meg en buffer.
Nå er det ikke bare eksamensperioden som gjorde t det gikk helt på tverken, det var mangel på ledige ekstravakter, og de som var ledige kunne jeg ikke ta, eller jeg fikk ikke de jeg kunne ta.

Jaja, nok om det.
Det har blitt en del jobbing, og som nevnt tidligere har jeg hatt to hjemmeeksamener etter hverandre (de gikk veldig bra også), nå er det kun to ting som står for tur..
Prosjektskissen til masteroppgaven som skal være innlevert neste fredag (og selvfølgelig jobber jeg natt hele den uken..), så må jeg ta statistikkeksamen omigjen, det er nå på mandag.
Jeg regnte jo med jeg måtte det, så det var ingen overraskelse, men det er kjibt.

Kjibt for det krever myyye lesing, og jeg har ikke helt tiden til det.
Nå er siste helgen før eksamen, og jeg sitter her og føler jeg forstår mindre enn jeg burde, men så lenge jeg står på eksamen er jeg temmelig fornøyd med meg selv.
Dessverre, så vil jeg være strålende fornøyd om jeg står, og bare står også, noe jeg aldri har sagt om noen eksamen tidligere.
Men djisus, statistikk var litt for tidkrevende å sette seg skikkelig inni.

Så nå er mann og barn ute av huset for helgen og jeg skal lese, men inatt er det jobbing.
Men jeg har mistet totalt motivasjonen for noe lesing nå, så det går tregt.
Jeg forstår og husker mer denne gangen ihvertfall, så jeg krysser fingrene for at det går denne gangen.

JobbLene

Hodet var fult, så kom jeg til dette....

Så.. Er det blitt noe mer søvn her i huset?

 Da var det vel på tide med en liten oppdatering på søvnfronten her i huset.
Siden jeg gikk aktivt inn for å få minsten til å sove, eller i det minste kutte ut nattlige uvaner.
En uke satte jeg av, eller 6 dager.
Målet mitt var helt klart å få til noe søvn  her i huset før vi rett og slett blir omgjort til en zombiefamilie.
Noe måtte gjøres.
Det har vært vanskelig å ta tak i det tidligere da tiden har vært til ekstreeemt liten hjelp.
Det er ingen tvil: Lite/ingen søvn passer ikke inn i en helt vanlig travel hverdag (eller kanskje travlere enn normalt?).
Og nettopp derfor måtte vi ta tak i det, men også nettopp derfor var det så vanskelig, for vi hadde ikke tiden til det.

Som sagt, jeg satte av 6 dager.
På de 6 dagene sov jeg så å si ingenting på nettene, jeg tok det igjen på dagtid.
Jeg måtte være våken på natten, våken og klar til å ta utfordringen, hylingen og den evindelige nerdarvede staheten.
Og for å få til dette, kunne jeg ikke sove.
Rett og slett at pga at jeg har så underskudd på søvn at når jeg først sovner klarer jeg gjennomføre det jeg her skulle gjennomføre.
Pri en! IKKE gi vann på natten.
Og hvis minsten ikke får vann på natten, ja da er det stakkars oss.

Planen var:
IKKE gi vann,
IKKE bytte gejennomvåte bleier,
IKKE ta opp av sengen,
IKKE ta med OPPI sengen

Men heller:
Slutte med vann
legge seg ned
sooooove

Så hvordan gikk dette?
MYE bedre enn forventet.
Jeg tror gutten selv var sliten av tullet.
Jeg velger å tro at jeg også var så bestemt at han merket at han ikke kom til å komme noen vei med grining å tulling.

Men hvis noen tror at at bare er fryd og gammen for ikke å snakke om soving fra leggetid til morning, så må disse noen tro om igjen, for slik er det ikke.
MEN, en veldig viktig kamp er vunnet, og det var kampen om vannet.

Han har ikke fått en eneste dråpe vann på nattestid etter at vi begynte med denne sovetreningen.
Det virker ikke som om han vil ha det lenger heller.
Og før byttet jeg opptil 4 gjennomvåte bleier på natten, nå bytter jeg når han våkner, gjerne faktisk etter frokosten til og med :o
Det er ikke ord for hvor fantastisk dette er.

Sovingen da?
Jo, nå er jo dette opplegget ganske ferskt enda, det har vart i snart 2 uker, men en forandring ser vi jo.
Som regel (lang ifra alltid) sover han bedre.
Han kan legge seg kl 7 og våkne kl 12-1, men da er det bare  gå inn å si det er natt å legge ham ned, så sovner han igjen.
Sånn kan vi gjøre 2-3 ganger... hvis det er en god natt.
Er det en dårlig natt, så enten holder han det gående hele kvelden, eller/også så står han opp kl4.
Men som regel er det bare til å legge ham ned og gå ut.

Forskjellen er enooooorm.
Ubeskrivelg deilig, jeg ser endelig et lys i tunelen.
Faktisk så har dette vært veldig vanskelig for oss alle.
Spesielt siden vi aldri har kunne gjøre noe med det, siden han har vært syk nesten i et, og når han har vært frisk har vi ikke hatt mulighet pga jobben krver vi er noenlunde opplagte.

Nei det beste er helt klart om slike uhyggelige søvnvaner bli plukket bort i permisjonstiden.
Men slik gikk det overhode ikke her.

Men nå håper jeg bare det går framover :)

Når ungen rett og slett ikke vil sove. Hva gjør du?

 Ja, jeg lurer nå.
Fra han la seg ikveld kl 19 og fram til midnatt, har han våknet 11 ganger, det er mer enn to ganger i timen.
Og jeg kan garantere at det ikke blir bedre iløpet av natten.
Om jeg er pessimist? Nei, men etter 21mndr  som han nå er, han han ikke sovet rundt en eneste gang, ike EN enste gang, og det lengste han har sovet i strekk er 5 timer.. Juhu! Hadde det bare vært når vi sov, så hadde det vært ok, men ikke mer enn ok heller.
Men det er ikke det, de få gangene han har sovet i rundt om 5 timer i strekk, er fra han legger seg og ut over, så sånn ca fra 19 til midnatt, etter det, ja da har det vært romstering i sengen, hyling og grining, og oppvåkning minst en gang i timen ,og på det meste (som blir oftere og oftere) Hvert 10ende minutt.
Og jeg skriver dette med ingen som helst overdrivelse.
Hadde jeg overdrevet, hadde jeg sagt at han ikke sov i det heletatt, men det er pokker meg rinelig nær sannheten det også.

Nå er jeg frustrert, jeg har vært det lenge, men nå er jeg skikkelig tom for ideer og frustrasjonen tar noen gang totalt overhånd.
Jeg føler livet mitt består av nattevåk og en totalt fravær av noe som kan kalles døgnrytme.

Jeg skrev tidligere at vi var hos legen og fikk sovemedisin til ham, noe vi prøvde med forsiktighet, men etterhvert nesten noe som kan minne kraftig om desperasjon.
De første nettene sov han tålig greit, med kanskje 3-4 oppvåkninger, men effekten ga seg fort, så vi prøvde ikke så lenge i strekk, men har det til nødstilfeller... Av og til virker det litt, av og til ikke.

Dette er mitt tredje barn med søvnproblemer, og jeg har søvnproblemer selv, så kanskje er det noe i genene, jeg vet ikke.
Jeg vet virkelig ikke.

Og jeg skal kutte det kort, jeg har fra tidlig start innført alle forholdtregler for at han skal sove.
Jeg har lært av feil og mangler, men det har bare slått totalt feil ut.
Så det er ikke mangel på prøving, eller vilje, det er ingen feil her.
Ungen har bare problemer med å sove.
Vi er slitne.

Da jeg var hos legen, anbefalte hun på det sterkeste, ja det var nesten som hun ikke ville gjøre noe før jeg hadde lest "Sov Godt!" av Karin Naphaug.

Jeg kjøpte boken da, og tenkte som så at det ikke var mye nytt i den.
Og jammen  hadde jeg helt rett i det.
Men måte på jernhånd da og viljekamp og jernhåndstyring det skal være over disse ungene i boken.
Skrik til du sover, vel, forenklet fortalt ihvertfall.

Vi har prøvd, men det bare fynker ikke.
Han han har en vilje av stål, og første gang vi prøvde var han hes og stemmeløs dagen etter.
Er det noe bra? Jeg kan ikke forstå at helsestasjoner og leger kan anbefale denne boka blindt! Da har dem ikke stått i slike situasjoner som denne er.
Hadde de det så hadde de nok meldt oss til barnevernet for barnemishandling.
Guten vær skreik seg syk til halsbetennelse.

Det var selvfølgelig etter en natt bare.
men du skal ikke gjøre som står i boka hvis ungen er syk.
Så det var den bråstoppen.
Alt vi hadde oppnådd var en forskremt og syk unge som klamret seg til meg de neste ukene.
En unge som plutselig fikk seperasjonsangst i barnehagen, en glad og livlig gutt som var syk og redd.

Men han ble jo frisk selvfølgelig, og skrekken har sluppet taket nå over tid.

Men djisiis, jeg vet ikke jeg, det gir ikke akkurat mersmak.
Dette skal visst være verre for foreldre enn barna,men helt ærlig så tror jeg ikke på det. Ihvetfall ikke i dette tilfelle.

Kanskje går det bedre hvis vi prøver en gang til?
Men vi prøvde dette på mellomste gutten også, han endte også opp med en vannvittig seperasjonsangst i lang tid.
Så hvem er det best for? Er det bra for noen?
Tydeligvis dem det hjelper for. Men seriøst, man kan ikke dra alle under en kam!!!
En ting kan umulig virke på alle, til og med i forskningen har man tilfeller som faller utfor, intaget som bekrefter regelen.
Kanskje mine unger er nettopp disse untagene?
For det skal ikke stå på prøvingen hos oss.

 En ting har vi ihvertfall klart. Det er å f ham til å sove i sin egen seng.
Han har alltid egentlig sovet i sengen sin. Men det var en periode hvor han bare skulle oppi til oss i 12-1tiden. Vi brukte denne "skrike-metoden" på dette, og etter to kvelder så var det gjort, han sov i sengen sin.
Så metoden virker halvveis på ham.
Men, jeg mistenker at han har søvnproblemer, jeg kan ikke tenke meg at å følge denne boken på noen som helst måte skal hjelpe mot hans søvnproblemer.
Jeg våknet også hyppig da jeg var liten, og gjør det enda, det var ikke noe ønsket eller ønsker nå i dag.
Men hvis han er der, så vet jeg ikke om det å la han skrike seg gjennom nettene vil gjøre noe bedre.

Og jeg har sagt det før, og sier det igjen, jeg er ikke noe tilhenger av denne metoden, men er man desperat nok så må man nesten forsøke.

Neste gang jeg har langfri og han er skikkelig helt frisk, ja da skal jeg sette alle kluter til for å prøve å få en ordning på denne sovingen.
Går det ikke.. Ja så forsvinner boken rett i peisen ved neste kuldegrader.

Flaks for ham at han er så utrolig søt og grei unge på dagtid. For DET er ham, en nydelig herlig gutt. Det skal ikke stå på det ihvertfall!

Siste dag før duste dritteksamen

 Årh...Siste øvingsdag.
Nå har jeg sittet i 2 uker i strekk med statistikk, og jeg kunne sikker sittet det dobbelte for å få inn det jeg trenger.
Jeg har valgt å ta dette som en repeteringsdag, selvom jeg har et par ting (multippel regresjonsanalyse og logistisk regresjon) som jeg ikke helt klarer å skjønne helt til punkt og prikke enda, og det er ikke sånn at det går ann å pugge, det må forstås.
Så nå ha jeg lært myyye om statistikk, og litt om det jeg ikke helt forstår.
Jeg har lært meg formler og utregninger, og tolke tabbeler og jeg har lært alle disse flotte statistikkordene.

Nå håper jeg bare at det sitter til morgendagen, og at jeg klarer å forklare med de rette ordene på de rette plassene og at jeg bruker de rette formlene og at jeg fortsatt er venn med kalkulatoren når det gjelder.

Jeg tror det er første gang i historien at jeg overhode ikke føler meg klar til en eksamen. Og det er ingen god følelse, plutselig forstår jeg de som har skrekk for eksamen og ikke får sove natten før.
Ikke det at jeg tror jeg ikke får sove, for er det en dag jeg virkelig sover godt, så er det dagen før eksamen (og etter at jeg har jobbet nattevakt).

Bære eller briste, her kommer jeg!
Imorgen er dagen, la oss hpe jeg slipper å ta denne om igjen, det er vel en første gang for alt!
(jeg regner ikke med stryk i legemiddelregning, det var ingen eksamen egentlig, en prøve, en test..Vi fikk ingen karakter, bare stått, og ja, jeg har tydeligvis stått :P)

Å ha en baby som ikke vil sove...

Familiens baby er som regel ofte sjefen i huset, spesielt de første månedene.
Vår "baby" er nå 19 mndr, men er fortsatt veldig, veldig mye sjef i huset.
Og med dette mener jeg at han styrer søvnen vår, sovevaner er blitt pulverisert og har omgjort faren til en nattnomade, uten fast soveplass.

Med jobb, skole og to andre barn å ta meg av, så er dette veldig slitsomt.
Det er slitsomt uansett, en kan bli sprø av mindre.

Mine to andre barn, i å r 17 år og 6 år, har også slitt med sovingen da de var små.
Og for å si dette med en gang, ikke som et forsvar av meg selv, men mer som en informasjon, jeg/vi har gjort alt det riktige i forhold til babyer og søvn.. Alt det riktige og mer til, men allikevel har det ikke gitt noen gode søvnvaner.

Førstemann sov ikke rundt før han var rundt 4 år, lurer litt på om han noengang har sovet rundt, egentlig?

Andremann var ikke noe bedre, egentlig så var det verre.
Vi hadde ikke så stor plass da han ble født, så han hadde sengen inne på vårt rom.. Men den kunne vi egentlig bare pakke sammen å sette vekk, for det var hysteriske tilstander når han skulle ligge i den.
Han sov i sengen sin (han sov ikke  rundt, aldri rundt), fram til han var 9mndr, da ble han veldig syk, to ganger på rappen.
Noe som gjorde at han lå oppå meg å sov.. Etter det kunne vi fint pakke sammen sengen etter noen intense måneder med fånyttes prøving av  innføre gode soverutuner.
Og ja, jeg ammet han, nattammet til han var nesten 2 år.
Mange syns nok det er drøyt, selv skulle jeg gjerne ha sluttet lenge før, men jeg hadde ikke overskudd til å prøve hardt nok på den kampen. Det ble med nattamming ihvertfall.
Han her "babyen" begynte å sove rundt da han var ca 5år, da hadde han eget rom. Det hadde han hatt en stund, men våknet på natten og kom opp i sengen vår  i lang tid. Nå sover han hele natten, men kryper gjerne oppi sengen om morgenen.

Så var det tredjemann nå da.
Siden jeg allerede hadde hatt to barn som sov så dårlig var jeg forberedt på tidligs mulig å innføre gode rutiner + + +
Da han var 4 uker sov han i egen seng, jeg begynte å gi han vann på flaske om natten da han var 6uker, og sluttet å nattamme da han var rett over 2 mndr. Han ville ikke ha melk uansett.
Men så var det vannet da, jeg hadde heldigvis klart å slippe unna med nattamming, men det viste seg at han ville ha mer og mer vann på nettene.

Han har alltid vært grei å legge, vi legger ham i sengen, og han snur seg rundt og vipps, han sover.
I begynnelsen sov han kanskje 3-4 timer fra han sovnet. og jeg tenkte "Yey! dette går bra!"
Men så begynte han å våkne oftere, og ville ha vann oftere, for vannet var det som gjorde at han sovnet.
Vi har prøvd å ta fra ham vannet på nattestid, men han har vært syk så ofte at det nesten bare har overlappet hverandre med sykdomsperioder, at det aldri har vært noen god til å gjøre det på, for det resulterer i skrikenetter og våkenetter, og det går ikke når han er syk.

Vi har prøvd å ta fra ham vannet, men det har gjort ting så veldig mye verre.
Sist gang vi prøvde, så skreik han hele natten, han ville ikke sove.
Natten etterpå så ville han ikke legge seg, han hylte bare hysterisk og ungen som hadde vært så lett å legge (som som hadde virkelig vært bra), ble umulig å legge.
Siden da har han vært umulig å legge, han bare hyler og virker redd.
Men vi måtte gjøre noe, for nå sov han kunn 10-15 min i strekk gjennom hele natten, pluss han var umulig å legge. Han drakk oppimot 1000ml vann per natt og tisset ut 3-4 bleier, og sengen var gjennomvåt.
Det er ikke godt for noen.

Det har vært (og er) så innmari fortvilendes.
For første gang i mitt liv har jeg lurt på hvorfor jeg noen gang valgte å få barn.
Men det er bare på nettene, når jeg er sliten, tror jeg.

Vi var hos legen for en god uke siden for å undersøke ham at alt var bra med ham.
Men legen ville egentlig ikke undersøke ham, bare komme med masse råd og tips, det krevdes mye av meg å bare sitte å ta imot de rådene jeg hadde fått 1000 ganger før og som jeg vet av erfaring ikke VIRKER på minsten, for vi har prøvd, det meste.
"har du døren på gløtt?"
Har du nattlampe?"
"har du hevet hodenden på sengen..?"
"har du leggerutiner?"
...
Gawd... Hadde ikke ungene vært med så hadde jeg nok sagt litt mer direkte at jeg ikke kom for råd, jeg er PROPPFULL av råd og tips og alt mulig selv, jeg har vært gjennom det 3 ganger nå.
Og gjerne av den grunn tror folk at jeg trenger alle disse rådene, for jeg får det tydeligvis ikke til.
Tvilsomt at det er der det ligger.
Men usikker på om alle ser det.
Noen mennesker vet bare hvordan ting skal gjøres og mener bestemt de vil få det til hvis bare de prøver selv.
Jada.

Legen ville ihvertfall ikke undersøke ham, men jeg kom nå ut derfra med et helt lass av utskrifter fra internett, side opp og side ned med tips og råd og informasjon.
Takk.
Så fikk vi sovemedisin til ham.
Så vi kunne prøve for å få slappet av alle sammen.

Nå har han fått dette i over en uke.
Og litt forbedring er det jo, men det er ikke noe vidundermedisin.
De første 4 dagene hylte han seg i søvn, men nå legger han seg greit (igjen) og jeg håper ihvertfall det er greit nå.
Han kan sove 3-4timer i strekk fra vi legger ham. Men han kan fortsatt våkne tett på netten, men drikker ikke så mye vann for å sovne igjen.
Så nå trenger vi bare bytte en bleie per natt.

Det jeg håper er jo at han klarer etterhvert å finne roen uten å måtte drikke litervis med vann.
At han vil sovne greit på kvelden, og og kanskje sove litt lenger om gangen.

Da han var baby tenkte jeg at  når han bare fikk inn gode kveldsrutiner så ville han begynne å sove rundt.
Senere tenkte jeg at bare vi sluttet med nattamming ville han sove godt.
Så tenkte jeg at han ville begynne å sove bedre når han begynte å spise skikkelig mat rundt 5mndrs alderen...
Så tenkte jeg at han ville begynne å sove godt på natten da han gikk fra to kviler til en kvil på dagen.
Så tenkte jeg at å kutte ned på hviletiden på dagen var bra.
Eller kanskje han begynte å sove bedre når han begynte i barnehagen?

Jeg har overhode ingen illusjon lenger om at han skal sove rundt før han er 4 år.

Enkelte ting gir meg pusteproblemer

Og med det mener jeg at hjertet hopper over et slag, og det blir trangt i halsen.
Før så hjertet durer videre i kjempefart og du kan høre det dunke helt ut i ørene.
Det blir trangt i brystet, og det kan til og med prikke i hodebunnen.
Samtidig kan det også forekomme en større eller mindre klump i halsen, men ikke nødvendigvis.

Jeg tenker på savn, etter det som har vært, personer som ikke lenger er, kanskje en enklere fortid, kanskje det stabile, eller uskyld som er tapt. Du kan kjenne på det hvis kjæresten din forteller at det er slutt feks.
Det kan være så mye.

Jeg kan få det hvis jeg virkelig tenker over den gang pappa fikk hjerneslag, for så mange år siden.
I brøkdelen av et sekund så var livet gjort om til den gang og nå.
Det som har vært, og det som er nå.
(Jeg har skrevet om det HER).

Jeg får det ofte når jeg tenker på min søster.
Det er så vanskelig å se noen gjøre så store ødeleggelser for seg selv og de rundt, det er vondt å bare se på å ikke kunne gjøre så mye.
Jeg fikk spesielt denne følelsen den dagen hun leverte meg et brev i hånden og sa les.
Ettersom jeg leste ble følelsen beskrevet over, sterkere og sterkere, og tiden stod stille.
Og følelsen av forandring, en svært uønsket forandring, krøp oppover ryggen.
( jeg har skrevet om brevet HER).

Det som fikk denne følelsen ttil å krype over meg idag, var det at jeg kom over bloggen hun startet for så mange år siden.
Den gang vi var naboer og vi hadde mer eller mindre daglig kontakt, den gang jeg bare kunne dukke opp his henne uanmeldt og si at nå tok vi oss en tur ut med ungene.
Jeg vet at savn ikke gjør noenting bedre, det å dvele over det som har vært og som ikke lenger er, kan noen ganger gjøre mer skade enn godt.
Slik er det vel i dette tilfellet.
Men det er vanskelig, det er så vanskelig å forstå at det aldri noensinne blir slik igjen.
Fem mennesker er bare revet bort, og det savnet etter det som var, oppleves nesten som om noen nær deg faktisk har død, bare det ikke har vært noen begravelse, så det er uferdig, det verker som et åpent sår, og vil nok gjerne aldri slutte å verke.

Nå er det jo ikke slik at de er borte for alltid, utennom svogeren min, faren i familien, som døde altfor ung.
Tantebarna mine er i fosterhjem, og min søster er det ikke godt å si hva hun tenker, eller hvor hun vil ende opp.
Det er selvfølgelig vondt å se på, og vondt å ikke kunne gjøre noe, men jeg vet uansett ikke hva som er rett å gjøre.

Som regel går dagene, uten at tankene  blir overveldende, jeg tenker på det, ofte, lurer på hvordan hun har det, og hvor hun er, jeg lurer på om tantebarna mine har det godt. Det vet jeg de har, men jeg tenker på det uansett.
Men noen ganger treffer det bare som en knytteneve i magen, som da jeg kom over hennes blogg (HER),
en blogg hun startet nettopp fordi hun/de skulle flytte til Thailand og ønsket å dele sin hverdag med oss. Jeg hjalp flittig med bloggen, selv om jeg overhode ikke visste at de skulle flytte.

Hadde jeg visst tidligere, hadde jeg kanskje prøvd å gjøre mer for at de ikke skulle flyttet.
Men å prøve å stoppe min søster, er som å prøve å stille stormen.
Og det føles som en riktig sammenligning.

En ting jeg aldri glemmer

Den siste tiden har det vært oppe i media om barn og bursdagsfeiring, barn som ikke vil gå i bursdag til andre barn fordi de ikke er "populære", altså ikke likt av de andre barna.
Og barn som har bursdagsselkaper hvor det ikke dukker opp en eneste gjest, fordi ovennevnte grunn.

Dette er mobing, og må slås hardt ned på.
Av foreldre og skole/barnehage.
Jeg er sikker på at det går ann å nå inn til hver eneste barn, en må bare finne måten å forklare det på, så de forstår, så de føler det.
Foreldre og skole/barnehage er med på å forme barna, og selvfølgelig, barn formes også av sine venner.
Vi voksne MÅ og SKAL ta ansvar!
Vi kan ikke la barna våres vokse opp uten empati for sine medmennesker, husk at våre holdninger er med på forme våre små.
Jeg har personlig hørt noen temmelig dårlige holdninger av forldre, og jeg grøsser med tanken på det.
Jeg leste om en mor som sa til sønnen sin "selvfølgelig skal du ikke leke med barn du ikke liker".
Og jeg hørte en mor viske til sin datter da jeg hentet min sønn i barnehagen " du trenger ikke gå i bursdagen til .... om du ikke liker henne".

Det er en ting jeg ikke glemmer fra min sønns oppvekst, jeg er seriøs når jeg sier at jeg fortsatt får en vondt og ulmende klump i magen når jeg tenker på det, noe jeg gjør inni mellom, ikke ofte nå, det er jo 12 å siden, men det hender det dukker opp, og den dårlige samvittigheten skyller over meg som en bølge av skam.

Det hente da sønnen min var 4 år, og jeg husker det som om det var igår.
Noen av dere syns sikker det er ganske sært å huske dette så godt,  dere syns sikkert at jeg bare skal legge det fra meg og ikke tenke på det, for det er jo så lenge siden.
Men, det ga et varig inntrykk, så det er ikke så lett.

Hendelsen tar selvfølgelig for seg akkurat dette temaet, barn og bursdag og det å ikke være likt av de andre barna.

En dag i barnhagen lå det en innbydelse på plassen til sønnen min, det var en innbu\yldese alle barna fikk, for det var slik i barnehagen at skulle en feire en bursdag hadde barnehagen slått hardt ned på at alle skulle bli invitert. Enten de eller KUN jentene, eller KUN guttene. Det skulle ikke utelates noen, nettopp fordi ingen skulle føle seg utenfor.
Og sønnen min var klar til å gå i bursdag han, jeg spurte hva vi skulle kjøpe til denne gutten, og sønnen min hadde en klar ide, noe med pokemon, for det likte bursdagsbarnet.

Dagene gikk.
Og en dag da jeg ryddet rommet til sønnen min, fant jeg innbyldelsen som jeg tydeligvis hadde glemt.
Og utbrøt noe som "Åh nei, du skulle jo i bursdag på fredag, oj, det glemte jeg".
Sønnen min så opp på meg og sa, "ja det glemte du".
"Det var egentlig veldig dumt mamma, jeg hadde veldig lyst til å gå i den bursdagen, men ingen andre hadde lyst, så det var ingen i barnehagen som gikk i bursdagen og .... Var veldig lei seg dagen etter på i barnehegen".
Så fortsatte han " Det var veldig dumt mamma, jeg hadde veldig lyst å gå i bursdagen og gi han pokemonting, men jeg gikk ikke...For du glemte det mamma".

Selvfølgelig stod det på innbydelsen at vi måtte ringe hvis vi ikke kom, noe jeg ikke hadde gjort.. Og jeg tenkte i mitt stille sinn at moren sikkert hadde ventet oss.
Herremin, jeg ble virkelig orntlig lei meg og vurderte å ringe moren for å snakke med henne om dette, og gjerne invitere gutten bort, men jeg er skamfull når jeg sier at jeg aldri ringte.

Jeg glemmer det aldri.
Hverken det at jeg glemte det, min sønns blikk når han sa at ingen kom, og det at en stakkars gutt fikk en virkelig vondt opplevelse, og at jeg  var med på å gi den opplevelsen.

Etter det har jeg alltid vært veldig nøye med dette med bursdagsinnvitasjoner, og ringt i god tid hvis ungene mine ikke kan gå. Men mest av alt har jeg funnet tid til bursdagsfeiringer.
Selvom det ikke alltid går.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme den følelsen, men helt ærlig så syns jeg det er til pass for meg.

Farmor vs. mormor? Mine rare tanker...

Den siste tiden har dette dukket opp i tankene mine.
Ikke bare innimellom, men det er noe jeg grubler på, så nå må jeg få det ut.
Ikke som et problem å løse, men mer en tanke å dele.

Jeg tror grunnen til at jeg har tenkt mye på dette er todelt;
jeg har en sønn som snart er like gammel som jeg var da jeg ble gravid med ham (absurd..!) (eller ikke..),
og jeg sitter her snart 35 år, med 3 gutter og det slår meg i fjeset, at jeg aldri vil bli en mormor (absurd, igjen..).
Aldri er et sterkt ord.
Det er et ord man sjeldent kan si med sikkerhet.
Så både det å si ordet ut høyt, og det å føle sannheten i det, er overveldende.
Men det er ingen sannhet enda, for en vet tross alt ikke hva framtiden bringer.

Slik det er nå, er ihvertfall utsikten for å bli mormor fraværende.
So what?!?! Tenker du sikkert.
Ihvertfall hvis du ikke har barn, eller gjerne du har små barn.. Eller kanskje er du faktisk en bestemor selv, det kan jeg ikke vite.
Men mange vil nok tenke akkurat dette.

Jeg har ingen sorg for at jeg ikke har fått noen jente, eller la oss snu det mer positivt.
Jeg kunne ikke vært stort mer fornøyd for de barna jeg har fått.
Og det, er en sannhet.
Så av den grunn har jeg aldri savnet noen jente, før nå.
Og det rare er at jeg ikke savner en datter for datterens egen skyld.
Nei, jeg savner det fordi jeg aldri vil bli en mormor.


Så til poenget her.
Farmor vs. mormor.
Nå skal jeg snakke rett fra levra og si at det første som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på disse to ordene;
Farmor, lite kontakt med barnebarn, avstand.
Mormor, kjærlig forhold til barnebarn, besøk, liten oppdragerrolle, godteri.
Den siste der slengte jeg bare på for spøk altså.
Men ja, disse følelsene ligger til bunns, men det betyr ikke at det er KUN de tankene jeg har.
Jeg ser jo,og tenker mye annet også.

Men jeg ser jo at dette er en gjenganger, og det var nettopp en avisartikkel om dette, at mormoren er vinneren og farmoren taperen når det gjelder barnebarna.
Og jeg blir faktisk veldig lei meg,  jeg kjenner på en følelse som tidligere har vært helt ukjent for meg, en følelse rettet mot framtidige barnebarn.
Som jeg håper jeg en gang får, men hest ikke før om 10 år ihvertfall.

For mange jenter som får barn, vil det være mest naturlig å ta kontakt med sin egen mor om det skulle være noe.
Mor går til mor. Mormor.
Noen vil kanskje gå til svigermor, men overvekten går nok til mor.
Mor er blitt oppdratt av en mor, og det vil vel være naturlig å gå dit hvis en er i tvil om noe, eller trenger støtte.
Det er også en sårbar periode, det å få barn, spesielt sitt første, man er sårbar for kritikk og det ukjente.
Og råd svigermor kommer med kan kanskje virke fjernt fra egen oppdragelse.
Noen får også en følelse av innblanding fra svigermor, og kan også søke avstand.

Det er vel en grunn til at svigermorvitsene har oppstått.

Tenk, jeg skal bli en svigermor en gang, og herremann, jeg må jo få denne jenta til å like meg, hun som skal være med gutten min, tenk om jeg ikke liker henne?
Ser dere poenget?
Jeg må jobbe for å oppnå innpass.
Alt satt på spissen, men jeg tenker på det, tydeligvis.
Sjansen er også dessverre stor for at "svigerdatter" kommer til å finne meg dominerende.
Jeg tror ingen som kjenner meg kan si noe annet.
Jeg tror ikke det er positivt i forhold til en svigerdatter som skal være mor til mine framtidige barnebarn.

Men, alt dette sagt, så er det jo også rom for individuelle forskjeller og det å skape sine nære forhold selv.
For det er jo hva man engang gjør det til.

....Og selvfølgelig, mine fremtidige svigerdøtre vil jo selvfølgelig se på meg som en god og snill, hjertevarm, snartenkt, klok svigermor som de aldri har noen tvil om kommer til å bli den beste bestemoren for nettopp deres barn.
Så egentlig er det ingen problem her i det heletatt ;)

Jul, planlegging, logistikk og alt det der

Nå nærmer det seg jul, igjen.
Jul er en fantastisk tid, jeg elsker den.
Som etablert familie har vi laget våre helt egne juletradisjoner, og disse tradisjonene som kommer over tid, gir juleglede.
Så ja, jeg gleder meg veldig til jul.

Men julen er også en kaotisk tid, på så mange måter, men det jeg skal ta for meg her, er delingen på hvor feire jul, og hvor ikke for jul for hvert år.

Jeg hører noen syns det er vanskelig når de må ha annenhver julefeiring hos foreldre/svigerforeldre.
Jeg kan se at for noen gir det ikke den rette julestemningen å feire ho dem man ikke er vant til å feire hos.
Men julestemning er noe en skaper der en er.

Vi har fire vi må splitte oss i.
Vi har begge skilte foreldre, og alle vil feire sammen med oss.
Det er veldig fint for oss selvfølgelig, men det er også veldig trist og vanskelig, for å gjøre alle til lags går simpelthen ikke i det heletatt.

Vi er veldig sårbare, selv om vi planlegger i god tid, så skal det bare en liten forandring til i planene, før julen for mange år framover blir satt ut av kurs.
Det er tungen beint i munnen og logistikk på høy nivå.

I fjor slo vi et par fluer i en smekk.
Vi feiret med min mor, min far, min samboers mor, min bror/svigersøster og hans søster/svoger.
Så da begynte vi litt på null.
Det var en fin jul, mange forskjellige familier til tross.

Fra jeg var 18 år har jeg måtte tenke på hvordan organisere julen, da feiret jeg min første jul med min førstefødte.
Faren og jeg var ikke sammen.
Så mine tanker gikk selvfølgelig til hvordan julene ble framover.
Men det var ikke før den tredje julen hans at han feiret med faren sin.
Siden den gang har det vært slik at jeg/vi feirer annenhver jul med mine...Og annenhver jul med den andre parten.
Det virker greit, men det er ikke fult så enkelt heller.
For det er ikke alltid at de andre er stilt inn på samme julefrekvens som oss, derfor prøver vi å planlegge i god tid, "jeg" prøve rå planlegge i god tid, for jeg vet hvor problematisk det kan bli.

Det som gjør det litt vanskelig med julen for oss, er hvor/hvem pappa skal feire med.
Det var lett når min søster bodde her, da hadde vi en god juleordning, nå er det vanskelig.
Egentlig er han en del av hver fjerde julefeiring, men det vil si at han plutselig kan måtte sitte alene på julaften. Det er ikke så mange andre, utennom broren hans og hans familie, nå som farmor er gått bort.
Min bror og jeg feirer sammen annenhvert år, da enten med mamma eller pappa, og annenhvert år feirer vi med hver vår svigerfamilie.
Og min svigerfamilie bor i en annen by og det er ikke bare bare å ta pappa med på turen.

Så alt i alt, juleplanlegging.... Er ikke alltid så lett.
Men uansett, gleder meg til jul :)