Så var jeg mobiløs...Igjen!

Jeg har opplevd å bli mobilløs flere ganger i årenes løp, hvem har ikke det?
Men den ene gangen er teitere enn den andre.
Som da jeg mistet mobilen i ølen på byen, eller i vanngalsset en annen gang.
Ellerda jeg kjørte over den med bilen.
Eller alle gangen jeg har mistet den i gulvet.
Eller rett og slett la den på komfyren, og skrudde på FEIL plate, så mobilen smeltet..
Eller den jeg glemte i bilen da det var 20 minus grader.
Eller den jeg glemte litt for lenge i solsteiken.Eller den jeg mistet i do!
Eller den jeg virkelig knuste, i sinne (!)
Eller når eksen "mistet" den ut bilen, eller når jeg selv mistet den ut bilen.
Eller da jeg glemte den i taxien, eller når den ble stjålet på byen, ikke bare en gang, men TO ganger!
Eller da den på mystisk vis forsvant når jeg var ute for å kjøpe mobile til sønnen min? Ironisk, eller?
Eller da jeg la den på taket av bilen? Det var faktisk en av gangene jeg fant den igjen... snodig og svært heldig egentlig.
Det var en periode jeg mistet FIRE mobiler iløpet av 8mndr! Her snakker vi ikke affeksjonsverdi ihvertfall.
De fleste mobilene mine har ikke fått leve ut året...
NOen ganger er det fordi jeg er vims, mens andre ganger tørr jeg påså at det er uflaks

Jeg har skrevet om noen av gangene jeg ble mobilløs, og om jeg kan si det selv, så er det spennende lesning, ihvertfall noen av innleggene.
Da jeg ble frastjålet en mobil og jeg måtte få vaktene til å kaste ut en gammel mann som virkelig var ufin mot meg, kan du lese HER.
Eller da jeg var ute å kjøpte min sønns første mobil, dyr sak, så klarte jeg få min egen mobil til å forsvinne på mystisk vis.. HER.

Denne gangen er en av få ganger det ikke er min feil.
Vi var ute på tur i det fantastiske været, og da jeg skulle feste minsten i bilstolen og samboeren skulle legge vognen i bagasjerommet..Så la han mobilen på taket foran meg, og regnte med jeg så det.
Det gjorde jeg tydeligvis ikke.
Det ble en del krangling og surmuling, masse leting langs den korte strekningen vi hadde kjørt.
Flere stoppet for å spørre om jeg skulle sitte på noen plass.
Og det var jo hyggelig av dem det.
Jeg så kanskje litt fortvilet ut, eller kasnkje det var fordi jeg vimset i en rundkjøring, og var på full fart inn i en trafikkert tunnel.
Jeg vet ikke, jeg velger å tro at det var fordi jeg er så veldig bedårende søt.

Mobilen fant jeg dog ikke, og letingen måtte innstilles.
Og jeg må på ny, etter kun 4 måneders FANTASTISK bekjentskap, ut å finne ny mobil.

GOD DAMN!

Sintedagen

Sintedagen... eller post pms eller noe sånt?
Eller kanskje det er pre-frustrasjonsdagen?
Eller..Post-stressår, eller pre stress-sommer?
Nei nå ble jeg så lost i alle pre og post her at jeg enkelt og greit bare kaller det sintedagen.
For i dag har jeg vært rimelig kort i lunta. Ikke at jeg har kjeftet og smelt på så mange, jeg har heller ikke egentlig ikke gjort et stort nummer utav det. Jeg har egentlig bare kokt inne med det.
Frustrasjonen og sinne, som egentlig ikke kommer av å ha stått opp på feil fot til feil tid,men heller har bygget seg opp over lengre tid.

MEN,men, er det ikke bedre å være sint og frustrert, enn lei og deprimert?
Eller er det to sider av samme sak? For jeg føler egentlig at det er to sider av samme sak, bare med forskjellig utfallsvinkel.
Men egentlig er jeg vel alt det jeg har nevnt over, lei, sint, frutrert OG deprimert.
Ja.. For egentlig så er det sånn.
Er det ikke sånn at sinne er frustrasjon UTOVER, mens depresjon er frustrasjon INNOVER?
Jeg kjenner kraftig meg på at det er det, og jeg er godt og blandet akkurat nå.

Jeg er så lei problemer nå, nye, gamle, lette, vanskelige, små, store, gigastore og ørbittesmå. Selvforskylte, uforskylte, andres problemer, som blir mine problemer... Problemer for noen folk ikke tenker, og problemer fordi folk prøver å tenke.
Enkelt og greit, alle problemer.

Jeg ønske bare å stå opp i morgen etter en god natts søvn, strekke meg og tenke "hey, for en strålende fin dag du har foran deg la meg sjekke problemkallenderen, åååå, heeeey *smile*her står det problemfri dag i dag, fantastisk, la meg begynne denne problemfriedagen med en god kopp kaffe, mens jeg tenker på helt andre ting enn problemer".
Det hadde vært herlig. Men dessverre rimelig realitetsfjernt.

Så i dag har jeg vært frustrert og sinna. Eller egentlig ikke så mye i dag som igår, men i dag og.
Det er vel den berømte dråpen som gjør det vil jeg anta.
For til vanlig er jeg langt ifra sint, men under nok press vil vel den snilleste og roligste av oss eksplodere.

Så nå legger jeg meg og håper kalenderen viser minimalt med problemer i morgen når jeg står opp.
Hvis ikke? Ja nei, da blir det vel bare en vanlig dag da :)

Provoserende:Voksne som belærer voksne

Det er noe av det mest provoserende jeg opplever, når andre voksne prøver å belære meg, eller andre jeg er med.

Det er provoserende og rett og slett ufint.

Uansett hvorfor du måtte finne det viktig å belære et annet voksent menneske, så for alt i verden, tenk over hva du sier!

En slik situasjon kan si noe om den som blir belært, men enda mer om den som faktisk føler den MÅ lære dette andre mennesket noe.

Å belære, som i å heve seg over et annet voksent individ og fortelle dem hva du mener er riktig eller galt i en situasjon, er ut ifra min mening en hersketekninkk.

Det får den andre til å virke veldig liten. Og hva er det i denne situasjonen som gjør at nettopp du føler du har rett, og den andre feil?

Eller går det på oppdragelse kanskje?

Jeg snakker ikke her om å gi et råd (selv om å få et råd uten å ha bedt om det kan være provoserendes nok det også), eller vennlig hinte om noe, eller si noe på en fin måte.

Jeg snakker om at du hever deg over meg og snakker ned til meg som om jeg var et barn.

Jeg anser meg som et normalt, høflig menneske, men av og til kan det glippe for alle.

Det er ganske provoserende når mennesker du ikke kjenner belærer,men når de du kjenner, litt, begynner med dette, da koker det hos meg.

De som tror de kjenner deg litt, men egentlig ikke.

Mennesker som er virkelig nær, skal ikke belære, de skal hinte, eller si ifra på en fin måte, det er helt ok, og akkurat sånn det skal være.

Ukjente som driver med dette føler gjerne at de er bedre enn andre, eller de virkelig tror at du trenger å settes på plass, eller for alt i verden.. Lære noe.

Men nå de som kjenner deg litt gjør dette, ja da blir det en litt sånn voksen utgave av sandkasselek "min far er sterkere enn din far", noe som var blodig alvor når du var 4 og kompisen din trodde han hadde den sterkeste pappaen, når VISSTE at din var den beste...

Nå pleier ikke jeg bli belært, men jeg provoseres nok de gangene jeg blir det.

Tenk hvordan du sier noe, ikke lat som den andre er et barn, snakksom det er en annen voksen, tenk om det hadde vært greit om noen snakket slik til deg først, hvis det ikke var greit og dette er en person du ønsker å være venn med, omformuler, hvis du absolutt må få fram poenget ditt.

Hvis du absolutt ser det nødvendig.

Single strømper!!! Hvor mange går det an å ha?

Seriøst!!! Er det mulig?! Jeg visste ikke at vi hadde så mange strømper en gang.

Jeg har en boks som jeg legger alle enstrømper oppi, og nå måtte jeg sortere, e det var litt av en jobb!

Jeg vet ikke hvorfor det blir sånn, og jeg har prøvd alle kbep i boka, men ingenting virker...I lengden.

Sterk indre uro og aldri så lite irritert

Noen ganger får jeg en helt syk indre uro og jeg blir noe så vannvittig irritabel.

Når jeg blir sånn skal det ingenting til før jeg bare klikker.

Alt irriterer.

Følelsen begynner alltid med at jeg har så mange planer, jeg har så mye jeg vil gjøre, og isetdet for å gå over i en hypermaniskfase, så blir jeg irritert.

Enten så går jeg over i en hypermaniskfase, hvor det finnes få grenser for hva jeg kan gjøre. Jeg er flink til å planlegge, og veldig kreativ....

.... Eller så kommer jeg her, som jeg er nå, Bare irritasjon, det kribler over alt, det kjennes om jeg har maur under huden.

Jeg kjenner mine begrensninger, og det er forferdelig.

Jeg føler meg bundet, jeg kan ikke gjøre det jeg vil, det jeg ofte MÅ gjøre akkurat da.

Ofte kommer den indre uroen istedet for manien i en periodehvor jeg er veldig sliten.

Så kanskje krever det ekstra opplagthet å bli manisk?

JEg har ingen ide, det er bare dette jeg observerer, gang på gang.

I det siste har det dessverre blitt mye irritasjon..

Krampeangstanfall 28: Når sinne tar plassen til depresjonen

Jeg er sint, jeg er sur, jeg er rasende for tiden.

Lunten min er skikkelig kort.

Det kribler og kryper på huden og suser i hodet, jeg vil bare stå å trampe i gulvet og skrike... Eller legge meg ned under dynen og hyle ned i puten.

Jeg er så sint så sint at folk burde holde seg borte.

Jeg er aldri sint.

Svært sjeldent ihvertfall.

Hjemme kan jeg bli sint, men ikke som nå.

Nå kan jeg bli sint for alt.

Det som er spesielt er at jeg kan bli sint på alle sånn det er nå.

For fille ting, for store ting, men oftest ting andre syns er fille ting, men for meg er det et helt hav av frustrasjon bak det.

Jeg er antisosial og gretten.

Jeg blir gretten når mennesker ikke kan skjønne og akseptere, i det minste akseptere, når jeg sier nei nå for tiden, jeg er ikke den som sier nei, men når jeg nå gjør det så er det en grunn.

Det føles som et stort overtramp mot meg hvis jeg blir mast på nå, og jeg sier nei.

Og det skjer av en eller annen grunn ofte, mas altså.

Men det kan være fordi det meste er mas nå.

Mest er jeg antisosial og vil være i fred, jeg trenger å være alene.

Jeg har vært på vei ned, ned i dalen, men så får jeg dette i stedet.

Egentlig bedre det, med sinne, egentlig, men jøss...Det er ikke meg det heller.

______________________________________________

Krampeangst er et som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/

Foreldre må passe på barna sine

Det er gjerne ikke det at foreldre ikke vil passe på barna sine, men det er heller det at de er tankeløse.
1 lite sekund skal til, det er det enes, 1 sekunds uoppmerksomhet og et barn kan bli skadet for livet.

Det er så lett å glemme seg bort av og til, og det går jo oftest bra, så vi tenker ikke over det.
Det er de gangene de ikke går bra at vi virkelig blir sittende å tenke, "hva om, hvis om atte?"... Det er da vi sitter igjen med dårlig samvittighet, gjerne for rsetn av livet.
Når vi har barn, så har vi et ansvar, det ansvaert skal komme anturlig, og det må bli tatt på alvor. Barn vet ikke hva de kan gjøre og ikke, de er kjappe, og de er nysgjerrige, sånn er barn, aånn skal det være, det er vi voksne som må ta ansvaret å gjøre det trygt, alltid!

Jeg vet selv hvor fort gjort det er.
Da min minste gutt var under 1 år la han hånden sinn intill oven, 2 sekund så jeg bort, og da var han ikke nær ovenen en gang. Heldigvis gikk det bra. Han fikk et brannsår på hånden, men det ble ikke noe arr.
Men dårlig samvittighet fikk jeg, og den ble ikke bedre av at nevøen min på 8år spurte "passer dere aldri på ham?"
Helt ærlig og undrende?
Selvfølgelig passer jeg på, men jeg kunnet passet bedre på.
Det ble ikke bedre av at han en uke senere falt mot stuebordet og kløyvet leppen sånn at han måtte inn å sy, uten bedøvelse.
I sånne øyeblikk er det hardt å være foreldre.
Skyldfølelsen og smerten du føler ovenfor barnet ditt er overveldende.

Heldigvis så varer ikke denne alderen så lenge. Barna får bedre kontroll ettersom de vokser, og du vokser som foreldre også, du passr bedre på.
Men enhver foreldre burde være utstyrt med øyner i nakken, sensorer for fare og en aldri så liten tankeleseregenskap når det gjelder barna sine.



http://www.dagbladet.no/2010/09/02/tema/sykdom/foreldre/brannskader/klikk/13210438/

Du var søt, skal vi ha sex?

...Jah... Hm. la meg tenke litt på det, eller NEI!

Dette innlegget handler rett og slett om ufine menn og deres totalt mangel på sosialeantenner når det gjelder tilnærming av motsatte kjønn. Eller kanskje de er såpass desperate at de rett og slett slenger ut en sånn hilsen til hvem som helst i håp om å få napp, en gang.
Ikke vet jeg.

I første omgang tenker jeg på nettsteder, nettsteder som feks nettby.
Hva er det som får menn til å miste hodet fulstendig og overse enhver form for nettikette?
Er det det at de gjemmer seg bak et tastatur? Er det det at de ikke kan se den de prater med? Er det det at de totalt mangler antenner? Eller er det rett og slett det at de er så desperate at de håper på napp, en gang?
Er det enkelte menns syn på kvinner som gjør det?
Er kvinner verdt så lite respekt at de bare kan gjøre slik?

Nå skal vi ikke snakke om de som faktisk oppfører seg sånn ute på byen, blandt folk, de er nå virkelig syn på, og burde ikke oppmuntres for fem flate øre.

Nei, hva som gjør at enkelte menn sender slike hilsener er for meg uvesentlig.
Saken er at JEG ikke er interessert i få slike meldinegr/brev.
Og det tror jeg neppe så veldig mange andre av mitt kjønn er heller.

Jeg opprettet i mai en konto på nettby, og straks begynte det å strømme inn på brev.
"Hei søta, sex?"
"Heeeei, du var en fryd for øye, kunne du tenkt å hatt sex med meg?"
"Sex?"
"Jeg vil pule deg grønn og blå!"

En stund holdt jeg på å gi opp, kapitulere, viske meg ut fra nettby.
Så tok jeg meg i det, jeg gir ikke opp, ihvertfall ikke for slike slibrige menn som det der, jeg er sterkere enn som så!
Så derfor, i profilen min skreb jeg følgende:
Først av alt, endten du er mann eller kvinne..Jente eller gutt, så gidder jeg ikke, vil ikke, er overhode IKKE interressert i å diskutere, snakke om, være med på, drømme om, fantasere om noe som helst som har med SEX å gjøre med deg, nei ikke i det hele tatt, dette innbefatter puling, knuling, masturbering/onanering + + + Hva DU driver med rundt akkurat nevnte emne, er jeg HELLER ikke interressert i, og vil aldri bli om det er seint eller tidlig på dagen. Du trenger ikke komme med noen finurlige vrier på temaet, jeg blir ikke fristet til hverken det ene eller det andre, aller minst å svare DEG.

DET hjalp, etter det kan jeg telle på en hånd de slibrige meldingene jeg har fått.
Ikke at jeg har noe imot å diskutere ovenevnte tema, men man HILSER da ikke en person med en slik melding vel?!
Og gjør de det, så får de jammen meg høre det!


Slik ser jeg ut når jeg får slike hilsener!

Å irritere seg over lyder.

//Google

I disse dager er det visst aktuelt å diskutere irriterendes lyder, eller vent, det var visst bare en lyd.. Vuvuzelaen.
Det er mange som har lagt den for hat, og mange som har trykket denne kjære 17mai-fløyten til sitt bryst.
Jeg derimot, er hverken her eller der når den gjelder den omdiskuterte VUVUZELAN.
For meg så minner bråket om en hvilken som helst 17mai feiring, men det kan hende jeg hadde blitt ør i hodet av å hatt 17maifeiring i xantall dager etterhverandre.


Jeg vil ikke bruke så mye tid på dette instrumentet, men heller fokusere på lyder JEG syns er irriterendes, for det er et helt lass, visstnok.

1. Skraping av negler mot halvmatt billakk... Frysninger!!
2. Nabomannen(damen) som tygger poppkorn på kino.
3. Smatting! I hvilken som helst sammenheng.
4. Lyden av strøm når jeg skal sove, eks, mobil-lader i mobieln (sært?)
5. Mumling. Ja, når folk mumler, det krever mye viljestyrke for å be dem la være (det har hendt at jeg har bedt folk om å snakke skikkelig)
6. Snorking. (Sier seg nesten selv).
7. Råning, altså spinning rundt. (spesielt når jeg skal sove)
8. Gnissing av tenner. (klarer IKKE å sitte ved siden av mennesker som gnisser tenner når de spiser, spesielt farmor)
9. Fjortissfninsing ( Hallapalle altså, det er grusomt)
10. Matlyder generelt.
11. Snakking på kino. (Jeg kan være ei hurpe, jeg har kjeftet mange huden full fordi de ikke kan tie under filmen)
12. Slurping av kaffe/te (går vell under matlyder generelt?)
13. Rare lyder fra bilen når jeg kjører. (Jeg KLIKKER, lyder som ikke skal være der, gnissinger, kliringer osv)

Vell, jeg kan tydeligvis holde på en stund, for det er mange irriterendes lyder i verden.
Jeg vet det er mange forskjellige lyder å irritere seg over, mange rare lyder og, jeg har jo noen jeg :)
Noen klarer ikke lyden av negler mot tavla, lyden av isbiter som tygges, gaffel mot talerken, gaffel mot tennene, leddknekking, folkemengder, latter, grining, vann som drypper, klikking av mus (hva med en klikkfri mus?) skj-lyd istedet for kj-lyd (skyldig der gitt),klinelyder, raping, fising, tannlegebor osv... Det er sikkert like mange irriterendes lyder som det finnes flk i verden.