Jeg har så mye jeg vil skrive om

Selv om det er blitt skrevet lite her på en god stund, så vil ikke det si at jeg ikke har noe å dele og ikke har lyst.
Det er ikke som om jeg ikke har opplevd noe de siste årene, og selv om jeg er over gjennomsnittet åpen og deler av egne erfaring, nettopp fordi det er en styrke for meg at folk vet, så må jeg også vite når jeg ikke skal dele noe.
Fordi det rammer så mange andre enn bare meg.

Siden livet ikke har vært noen danse på roser de siste årene, men jeg ikke kan dele så mye av det her, så gjør det at jeg blir skrivelammet.
For hva annet skal jeg skrive om når alt det vonde tar så mye tid? Når det er en så stor del av livet?
Tankene? Hverdagen?

Jeg føler meg fanget av denne tausheten.
For alt jeg ønsker er å dele med verden alt som skjer.
Istedet må det viskes om i det private og kun stillheten blir igjen til denne bloggen.
Det er av hensyn til andre innvolverte som har behov for denne tausheten, og det ikke bare bør jeg, men må jeg ta hensyn til.

Det blir helt feil å dele alle følelser alt dette gir, men ikke unne dele hvorfor.
Å Dele A men ikke B, er ikke noe jeg selv hadde syntes var så veldig spennende å lese om.