Føniksen- En historie om farmor

 Da jeg vokste opp, hadde jeg ikke et nevneverdig forhold til farmor.

Men mormor var en virkelig barnsomsbestemor. Jeg overnatten hos mormor,  jeg koste meg med mormor og var så trygg så trygg som et barn kan bli hos en bestemor. 
Men farmor var det noe annet med, hun a var en formor i ordet, ikke i handling.
Hun var pappas mor, ferdig snakket.
Hun var ikke varm eller raus, farmor oste av avstand.
Men jeg var jo på sett og vis glad i farmor, hun var jo min bestemor.
Men noen klem kan jeg ikke huske mye av og sitte på fanget hennes tror jeg ikke hun hadde akseptert.
Hun er liksom en karakter i barndommen min, som bare var der.

Jeg husker spesielt en hendelse fra barndommer, farmor hadde hund.
Jeg var kjempe allergisk mot hund, på en slik måte at besteforeldre var kaldt inn til spesialist for å få formidlet hvor alvorlig det var og at skulle de ha noe forhold til meg, kunne de ikke ha dyr i hus. For astmaen og allergien min var og er fortsatt dødelig,
Mormor og morfar hadde ikke dyr, så der var det trygt å være.
Men farmor, hun hadde hund.
Jeg spurte henne om det en dag, jeg var sikkert 9-10 år, om hvorfor hun hadde hund, når hun visste jeg ikke tålte det. Jo det var fordi hun aldri så meg uansett. 
Slik var det, ferdig snakket.

Årene gikk, og vi ble overhodet ikke noe som helst nærere hverandre. Jeg ble ungdom, og opptatt av det ungdom er opptatt av og så fikk jeg barn da jeg var 18 år, og jeg flyttet ut året etter.
Og jeg så farmor enda sjeldnere enn før, men jeg hadde forlengst akseptert at slik var det, farmor var farmor, og forholdet var hva det var.

Så hendte en tragedie. En stor, vond livsomvelning for oss alle i familien:
Pappa fikk hjerneslag. Jeg var 21 år gammel, har var akkurat blitt 50 år.
Det var et alvorlig slag, så alvorlig at vi ikke visste om han skulle overleve, eller om han gjorde så ga de som visste ikke mye håp om hans tilstand.
Han ble liggende i koma, lenge. Detter en tid av livet jeg husker kun bruddstykker av, det var en virkelig vond periode. Men jeg skal ikke fokusere på det, nå er det farmor det handler om, ikke slaget, ikke om å miste pappa som vi kjente ham, ikke om uvissheten eller det store svarte hullet som åpnet seg og sugde meg ned.
Men det er farmor dette handler om.

Bursdagen min kom. Jeg min søster og ei venninne hadde bestilt en tur til utlandet for en tid tilbake, en helgetur. Men det er klart jeg ikke ville dra. Pappa lå i koma, han hadde ligget sånn i uker allerede. Ingen endring. Bare stillhet og pust og dysterhet.
Jeg ville ikke dra, jeg ville avlyse, jeg var ikke påskrudd for tur, eller feire bursdag.
På sykehuset spurte legen om han kunne få et ord med meg, hvor han sa han hørte jeg skulle på tur, nei sa jeg, ikke nå lenger. Jo sa han, jeg syns du skal, ingenting skjer her. Det er ingenting du kan gjøre. Lev, sa han. DU blir bare 22 år en gang.

Så jo, det ble slik, på nærmest resept fra legen og et stort svart synkehull i magen, så ble det besluttet, vi skulle reise.

Riiiiiing! Riiiiiiing! Telefonen. Jeg tar den. Det er farmor.
Hvorpå jeg får min aller, aller første dose voksenkjeft. "Er det sant? Je hører at du skal reise? Nå? Når pappa ligger som han gjør?!" "er du ikke riktig vell bevaret jente?!" Hvorpå hun fortsetter en tirade av utskjelling og avslutter det hele med å si om pappa dør så er det ene og alene min feil, den slemme egoistiske datteren. Det er så gallebefengt og stikkende at jeg blir helt mo i knærne og jeg hulkegriner.
Jeg sier at jeg forstår han er hennes sønn, men han er min pappa! Du har ingen rett til å snakke til meg på den måten sier jeg og legger på.

Jeg er knust, helt knust, jeg vurdere alle valg jeg har tatt og skal ta, men er såret, jeg er sint, jeg er trampet på når jeg ligger nede.

Dagene går, det nærmer seg avreisen som jeg gruer meg til, enda mer nå. Tenk om pappa dør?

Riiiiiing! Riiiiiiing!. Telefonen. Jeg tar den stille, jeg aner det er farmor, jeg vet ikke hvorfor.
"Omforladelse" Sier hun. Jeg hadde ingen rett til å si alle de stygge tingene til deg, omforladelse Lene.
Jeg hører det sitter langt inne, det koster henne å si disse årene. Videre så forteller hun at hun er vokst opp uten å få lov til å vise særlig med følelser, hun har aldri fått lov til å sørge, hun vet ikke hvordan, selv når farfar døde 12 år tidligere, kunne hun ikke vise særlig følelser. Hun hadde aldri lov, fra barndommen av. Så nå hadde hun så mye sorg i seg og hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere det. Så å kjefte på meg var lettere, sinne var så mye lettere å få kontakt med.
Det ble en kort samtale, jeg aksepterte unnskydingen. Jeg reiste på tur. Og jeg koste meg, faktisk. Det var et pust i bakken, en sårt tiltrengt frihet, fra livet som ventet hjemme.

Noe forandret seg mellom farmor og meg etter det.

Noe vesentlig.

Det var ikke utav det blå kommet mye varme mellom oss, men det spiret der.
Det var oppstått en gjensidig respekt

Det var som om den gamle farmor jeg hadde kjent hele livet døde og en ny oppstod.
Hun var et fantastisk spennende menneske, helt på ekte. 

Jeg tror ikke farmor har sagt unnskyld mange ganger i sitt liv, om noen gang. Det er en skatt jeg bærer med meg.
Jeg tror heller ikke hun har sagt at hun er glad i noen særlig ofte, men hun har sagt det til meg, med tårer i øynene pg latter i munnvikene.
Jeg er kjær i deg sa hun. Det nærmeste en gammel dame av hennes tid kunne komme de ordene.

Telefonsamtalene mellom oss ble hyppigere, de ble lengre. Noen ganger klaget hun på livet, og en gang sa hun helt på ekte at hun nok ikke hadde så lenge igjen, ikke for medlidenhet, men som en ærlig bemerkning, hvor jeg utbrødt at sånn måtte hun ikke si, for jeg ble lei meg, hun ble helt stille i andre enden og sa omsider, å.... Bare Å. ..Ja sa seg for jeg er jo veldig glad i deg  farmor. Hvor hun igjen ble stille og sa for første gang at hun jo var kjær i meg også, på ekte. Men andre ganger var hun så frekk som bare hun kunne være, som da jeg ble 27 år og hun lurte på om jeg ikke tenkte å få flere barn for nå begynte jeg virkelig å bli for gammel til slikt. Hvor jeg forskrekket utbrøt fra bunnen av magesekken  "FARMOR da!"
Slik var hun, farmoren min.

Noe skjedde den gang. Vi fikk ikke et varmt forhold over natten, med det vokste gradvis fram. Og det skjedde noe herlig. Jeg tror hun var like opptatt av oldebarn som hun var av barnebarn da jeg vokste opp. Men da jeg fikk nr2 da jeg var 29, så ble hun besatt. Det var som om hun oppdaget seg selv på ny, og de to utviklet et fantastisk nydelig forhold. Ikke med en gang han ble født, men gradvis. Og det ga så mye varme i hjerte mott å se det, jeg unnet henne denne kjærlighet så veldig. Og det var gjensidig mellom dem. Jeg skulle bare ønske hun fikk mer tid. For hun hadde ELSKET barnebarnet som ble født det året hun døde, hun fikk aldri treffe ham, hun døde 1 mnd etter han ble født.  Da var nr 2 hos meg 4 år, han kalte henne for Voldemorten min. Og når hun døde sa han at vi måtte huske henne i hjerte vårt. Så han og jeg malte et hjerte på en stein som symbol på farmor den sommeren. 

Farmorsteinen vår

Jeg har skrevet mye om pappa, og det er ikke rart. Pappa fikk slag tidlig, han levde i ensomhet og han døde brutalt og plutselig i ensomhet. Det har preget meg mye. Jeg har båret på skyldfølelse og sorg og sjokk og skrekk for hva som skjedde. Og jeg har grått floder av tårer for ham, pga av ham. Jeg har følt en vanvittig avmakt og urettferdighet.  Jeg skulle ønske han var her forsatt, at han fikk oppleve alt det gode som er, alle fine barnebarna, se hvordan vi er blitt, at vi klarer oss. Jeg svaner ham veldig.

Men av alle som har gått bort rundt meg, så er det farmor jeg savner mest. Hun hadde blitt 98 år denne måneden om hun hadde levd. Så jeg har tenkt så mye på henne. Det er så mye  jeg ville delt med henne. 
Jeg savner latteren til farmor, ingen ler som hun lo, en trillende, klirrende latter, for hun kunne det, le. Men nå husker jeg nesten ikke latteren hennes, det er et minne av et minne. Jeg svaner glimtet i øyet hun hadde. Og gleden hun viste med å bare være med oss. Og staheten henne, den savner jeg også, og frekkheten hennes. ærligheten og måten hun bare var så direkte på, hun sa det som det var, på godt og vondt. 
Hun var aldri en gammel kvinne for meg, jeg så ikke det, jeg så henne som person, hun ble på en måtte ikke bare en farmor, men en venninne. Hun var frisk og oppegående, spilte golf og brigde, til hun plutselig ikke gjorde det mer. 
Hun falt og brakk lårhalsen. Og selv om hun kom seg, så tror jeg hun ga opp. Hun kom på sykehjem, det syntes hun var fryktelig uverdig. Hun levde i 6 mndr etter hun brakk lårhalsen.
Det var en dessverre veldig travel del av livet mitt, siste semester av sykepleierstudiet, jeg var gravid med hyperemesis gravidarum. Livet var hardt den perioden. 
Men jeg tenkte, når jeg bare ble ferdig med studiet, når jeg bare fikk ut denne ungen. Da skulle jeg virkelig ta meg av farmor igjen, jeg skulle vie henne mye tid.
Men den tiden kom ikke.
Jeg visste faktisk ikke at hun lå på det siste. hadde jeg visst hadde jeg vært der. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke visste det. Jeg hadde vært der 6 uker før, da var hun helt fin, sta som fy, hun hadde kappløp med fireåringen min, ikke fordi hun skulle kappe, men hun måtte jo vise gutten hvordan han skulle løpe! Der suste hun avgårde med rulator og pappa og jeg satt storøyde igjen og tente at nå, nå faller hun, men så bumset hun fornøyd ned ved siden av meg så det knaket i beina, jeg måtte ta henne så hun ikke falt. Der har du farmor.
Så jeg visste ikke at hun lå på det siste. Og der har du det som føyer seg til den evige sorgen, den evige "hvis bare-lista".
Livet venter ikke på noen, ikke døden heller,

Jeg er utrolig takknemlig for det forholdet vi fikk, den kvinnen hun var. Hun er fortsatt et mysterium, det er 1000 spørsmål jeg ville spurt, døden er så endelig på det viset, man får ikke flere svar. 
Men når jeg tenker på farmor idag, så er det med ekte varme og takknemlighet i hjertet.
Jeg er så glad hun fikk være den hun var for meg og at jeg fikk være den jeg var for henne.