I morgen skal jeg gjøre noe litt spesielt...

Jeg skal faktisk innlede avslutningen på et 12 års langt "samarbeid" med psykologen min.
Så flott tenker kanskje du, men jeg er ikke enig.
Det er langt i fra flott, det er faktisk noe jeg gruer meg for, noe jeg syns er svært trist og vondt.
12 år er lang tid.
Jeg avslutter ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må.
Han er godt over pensjonsalderen nå, og kaster inn håndkleet.
Svært mange mennesker mister en utrolig god psykolog.

Hvis du syns at dette er over gjennomssnittet sært, så er det vel fordi du ikke har vært i en slik situasjon.
Jeg skal forklare hvorfor jeg blir lei så lei meg og hvorfor jeg kvier meg som jeg gjør.

Det gikk først opp for meg hvor mye dette går inn på meg, sist uke.
Da var jeg til første samtale i bydelens voksenspsykiatriske poliklinikk.
Altså en ny psykolog. (Min gamle psykolog er privatpraktiserende).
Der snakket vi om alt, jeg har et "langt" liv med vonde opplevelser bak meg som han villa ha frem på 60 min.
Ikke en mine leet jeg, ikke noe følelse viste jeg når jeg snakket om alt fra voldtekt, misbruk, til selvmorsforsøk.
Men da han spurte om min tidligere psykolog ble jeg ganske paff, og jeg begynte å flytte meg urolig i stolen... Jeg kjente disse reaksjonene selv, og visste at jeg ble observert for følelser, noe som gjorde at det ble enda verre.
Jeg fikk et spørsmål jeg gjennom 12års "psykologbesøk" aldri har fått... "hva tenker du nå?"
Noen god forklaring klarte jeg ikke gi, men jeg begynte å gråte.
Noe jeg aldri gjør hos psykolog.
Men ironien her er at jeg gråt i min aller første time hos han andre psykologen også.
Jeg fikk beskjed om å avslutte, i mangle på bedre ord, samtaleterapien hos min tidligere psykolog før jeg kunne begynne å gå til samtaler hos han nye.

Tingen er at jeg aldri har avsluttet, det er lenge siden jeg har vært der, helt siden september.
Og han går av med pensjon enten nå til jul, eller til sommeren.
Jeg har enormt store problemer med å ta farvel med mennesker, og det skal mye til for at jeg slipper dem innpå meg.
Og han er i begge kategoriene nå.

Han er et menneske som har betydd svært mye for meg, for hvem jeg er og at jeg er.
Han er den eneste personen i denne verden, bortsett fra familien min, som kjenner Lene FØR.
Lene for 11 år siden, Lene før voldtekten, Lene før innleggelsen, Lene før hun kuttet kontakten med alle hun kjente og startet alt på nytt.
Han er den eneste.
Og han har bidratt sterkt til at jeg har det så bra som jeg har det i dag.
Jeg er han evig takknemlig.
Han har egentlig alltid vært der, bare en telefon unna en dårlig dag om jeg har trengt det.
Han er den som vet ALT om meg, på et vis er han den eneste som kjenner meg.
Og nei, han kjenner ikke bare den deprimerte, nedtrykte Lene, eller den høyt svevende maniske Lene, han kjenner meg for den jeg er.
Så dette føles nesten som et brudd, faktisk.
Jeg sier farvell til det trygge, og det er skummelt.

Jeg vet at jeg klarer meg fint, de siste årene har jeg egentlig ikke trengt ham, annet som en å snakke med når det VIRKELIG skjærer seg, altså en eller to ganger i året.
Men jeg vet at med den styrken jeg har etterhvert, så er det ikke et problem å takle det selv.
Men hvis om at osv, er skummelt.

Dette er en skillevei, og jeg hater det.
Jeg hater forandringer, jeg gjør virkelig det, store som små, de påvirker meg så utrolig.
Det har tatt meg nesten et halvt år å komme over at både søsteren min og venninnen min har flyttet bort.
Og dette er en forandring, en stor forandring, og jeg gruer meg.

Det kan være det er eksamensstress også, men jeg har faktisk grått noen tårer for dette, for det gjør vondt.
Jeg trenger ham strengt tatt ikke, jeg har det greit, men det er så fint å ha en som virkelig er der om det trengs, det er så utrolig ensomt å være alene.