Krampeangstanfall 17: Når verden raser... Og du med..

Alt gikk på vane den morgenen.
Det var innarbeidede rutiner, ikke noe som krevde noe videre tanke eller følelse.
Hvordan skulle jeg ellers ha kommet meg opp?
Eller avgårde?

Noe var anderledes denne morgenen.
Det var ikke dumpheten i magen, eller susingen i hodet, heller ikke kraftløsheten, nummenheten eller tankekjøret.
Var det mattheten? Eller ubehaget av å bare være til?
Nei, alt det var jeg godt kjent med.
Det var en snikende følelse, en følelse av å rakne i sømmene.
En følelse av å ha nådd en grense etter å ha vaklet lenge på kanten av stupet... Det var ikke lenger noe å holde fast i.
Men tidlig denne morgene var følelsen fortsatt bare en snikende skygge, en skygge som kom til å sluke alt på dens vei, meg selv inkludert.
Men det visste jeg ikke i det jeg låste døren, eller når jeg festet sønnen min godt i barnestolen i bilen, eller når jeg kjørte mot barnehagen.
Jeg visste det ikke, men jeg ante det.
Hele morgenen ante jeg det.
Noe var feil, men hva?

Det var først da jeg hadde levert sønnen min i barnehagen og gikk mot bilen, alene, at det traff meg.
Med en enorm styrke.
Fasaden begynte å slå sprekker, hvordan skulle jeg klare å oppholde meg blandt andre?
Fasaden, masken jeg hadde hatt på meg de siste ukene smuldret og blåste bort med vinden.
Jeg følte meg naken, men uten å egentlig bry meg om det.
Det slo meg at jeg ikke brydde meg om noe.
Ikke kjæresten min, ikke vennene mine, ikke meg selv... Heller ikke min sønn.
Alt blåste bort med vinden..

Hvorfor og hvordan jeg ente opp på skolen den dagen vet jeg ikke, men det var der jeg havnet, og det var der jeg skulle.
Jeg skulle ha norsk tentamen, men det var helt latterlig, for aldri kunne en norsk tentamen ha betydd så lite for noen som den gjorde for meg akkurat den dagen.

Jeg gjorde tre fornuftige ting den dagen, den første var at jeg gikk til rådgiveren for hjelp.
Det var noe alvorlig i veien med meg, men jeg visste ikke hva det var.
Men det var som om verden rundt meg sakte men sikker ble til en stor elv av grums, som ble vanskeligere og vanskeligere å komme gjennom.
Hun var ikke der, hun som var mitt eneste håp var ikke der.
I mangel på å foretat meg noe bedre, gikk jeg til klasserommet hvor det skulle avholdes norsktentamen.
Jeg satt forerst i rommet, jeg vet at jeg stirret tomt framfor meg uten å se noe.
All opphisset og forventningsfult snakk, all spenningen som er å ta å føle på i et klasserom før eksamen ble bare en jevn, svak dur ytterst i ørene mine.
Da eksamen var delt ut så jeg på den lenge.
Hva var det egentlig som stod der?
Jeg klarte ikke å tyde et eneste ord, ordene som måtte stå der fløt sammen foran øynene mine.
Det kunne like godt vært arabisk som norsk... Eller rett og slett havregrøt. Jeg kjente det ikke igjen.

Da jeg hadde sittet der og stirret vekselvis på arket og framfor meg i noe som fortonet seg som 1000 år, men like gjerne kunne ha vært minutter... Reiste jeg meg og gikk ut.
Og nå gjorde jeg det andre fornuftige den dagen.
Jeg gikk til rådgiveren, men hun var ikke der, hun som var den eneste som kunne hjelpe meg, var ikke der.
Jeg satte meg ned på gulvet, foran døren hennes og bare satt.
Hvor lenge vet jeg ikke.
Men hun kom til slutt.
Og det var da jeg gjorde det tredje og mest fornuftige den dagen.
Et spørsmål spurte hun meg, og jeg svarte kun et ord.
Ja...
____________________________________

Slik var det den morgenen jeg fikk sammenbrudd.
Den verste følelsen, eller den verste tilstanden jeg har vært i..Noensinne.
Ingenting kan sammenlignes med det, mye har jeg opplevd, men ingenting kommer i nærheten av det.
En dag å rive ned, flere år å bygge opp.
Nei, det kan nok virke som en dag, men det var ting som hadde ulmet lenge og til slutt ble presset for stort.
Skjønte dere hva spørsmålet på slutten var?
____________________________________


Krampeangstanfall er et prosjekt som er startet av Jenta som trodde hun var gutt. Det er ca 6 bloggere som er med på prosjektet og hver søndag poster disse et innlegg som har krampeangstanfall i innleggstittellen.
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..

De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/