Endelig hjemme fra sykehuset

Da var Marco og jeg endelig kommet hjem fra sykehuset. 6 dager etter at han ble født.
Det ble et litt lengre opphold enn jeg hadde regnet med.
Egentlig så hadde jeg planlagt å reise hjem dagen etter at var født, og det hadde vi gjort om alt hadde vært som det skulle.

Fostervannet var ved fødsel ganske misfarget, og siden Marco hadde fått i seg mye av dette, så var han svært kvalm den første tiden. Det lille han tok til seg av melk, kom i retur nesten med det samme, og det var ikke noe fin farge på det som kom opp.
Han var våken hele den første natten, og det var lite jeg kunnegjøre for ham utenom å prøve å få gitt ham melk, slik at han kunne kaste opp det som lå i magen og gjorde  ham kvalm.
Det var det ene, det andre jeg oppdaget var at han pustet altfor hurtig den natten.
Siden jeg nettopp hadde jobbet med små, syke babyer,så var jeg vel ekstra årvåken for akkurat det.
Han pustet hurtig,og anstrengt.

Dette ble fanget opp på legekontrollen dagen etter.
Legen spurte om jeg hadde hatt langvarig vannavgang, vannavgang før 18 timer før han ble født, men det visste jeg jo ikke om jeg hadde hatt. Jeg trodde jo ikke det selv, men i alt styret som skjedde før fødsel, så er det jo mulig at litt av fostervannet gikk.
Legen sa at Marco pustet litt hurtig, men det var sikkert bare fordi han hadde kledd av ham.
Dette var jeg uenig i, og sa som sant var, at han hadde pustet altfor hurtig hele natten.
Så det ble tatt en CRP, som viste 41.
Så han ble lagt inn på nyfødt intensiv avdeling,hvor jeg nettopp var i praksis.
Han/vi ble tatt godt imot, og oppholdet ble fint, selv om det ikke var akkurat det jeg hadde ventet, å havne der.
Men det var en erfaring det også.
Jeg har jobbet på den avdelingen,og jeg har skrevet bacheloroppgave om mors stress knyttet til det å få et barn som blir innlagt ved nettopp den avdelingen, nå fikk jeg føle på det jeg skrev om, bare ikke i like stor grad som mange andre, i og med at Marco ikke var veldig syk, og avdelingen og rutiner der kjente jeg tross alt til. Så stresset knyttet til ukjent miljø, usikkerhet og redsel for å miste babyen,opplevde jeg ikke.
Men stress og en slags sorg på at alt ikke ble som det skulle var jo der, samtidig som det var vondt at han ble påført smerter, og jeg ikke kunne trøste ham godt nok, rett og slett for at han var så liten, var vondt.

Oppholdet ble fint, men jeg ble enormt sliten.
Altfor mye har skjedd dette året som har gått, altfor mye vondt, og krevende, og da dette skjedde i tillegg, så mistet jeg nattesøvnen totalt.
Så siden morgenen før fødsel, til dagen Marco ble utskrevet, så sov jeg 7 timer.
7 Timer på 7 dager. Jeg kjente rett og slett på så mye stress som hadde samlet seg opp, at jeg ikke klarte å samle meg nok til å sove. Jeg fikk en skikkelig reaksjon, jeg tror ikke reaksjonen skyldes så mye akkurat dette, men alt som har hendt.
Så den ene gangen jeg fikk den beste søvnen på to timer i strekk, var når jeg først hadde grått i 1 time. Og det lettet såpass på trykket at jeg klarte å slappe av.

Dagen etter at Marco ble lagt inn, begynte han å bli bedre.
CRPen sank til 38 (vi hadde ventet stigning, siden den henger en dag etter) og kontrollen to dager etter var den på 11.
Han måtte ha penicillin intravenøst i 5 dager, to ganger i døgnet.
Og pga dette så måtte han også ha en viss mengde mat (melk)i seg for å skylle godt  nok gjennom.
Så det ble lagt ned en sonde, siden han ikke spiste så godt.
Det ble en del ekstra med dette, fordi jeg først ammet i en halvtime, veide ham for å se hvor mye han hadde fått i seg, så måtte jeg gi ekstra melk i sonden, melk jeg hadde pumpet på forhånd.
Sondingen tok ca 30 min, så måtte jeg pumpe melk etter dette,til neste måltid.
Det var måltid fast hver tredje time hele døgnet, så det tok litt tid.
Men han ble fort flink til å spise, så han slapp sonden etter to dager.

Kl 0600 lørdag morgen, fikk Marco siste dose penicilin, og vi ble hentet av stolt pappa og kjempestolt storebror kl 9.
Det var ubeskrivelig herlig!
Det første jeg gjorde når jeg kom hjem, var å legge meg ned i sengen, gi Marco mat..Så sooooove.
Så nå er alt bare herlig :)
Vi er hjemme, livet er herlig som trebarnsmor, jeg ELSKER å være trebarnsmor, det er ubeskrivelig fantastisk.

Så det var litt om oppholdet på sykehuset.
Jeg kommer ikke ti å skrive så veldig mye om Marco på denne bloggen, hverken han eller noen av de andre barna mine, jeg gjør det innimellom, når det er noe spesielt, noe som gjør stort inntykk, eller bekymring, eller gjerne glede også.
Men dette er ikke en familie/barne/babyblogg, og det var heller aldri en gravidblogg.

Ønsker du å følge Marco videre, så kan du gjøre det på den andre bloggen min:
Lene og de søte små som er en ordentlig familie/hverdag/babyblogg.
Den strekker seg faktisk 4 år bak i tid.