Det sies at fødsel nummer 3 kan være en luring, ikke vet jeg, men min fødsel nummer 3 ble litt annerledes enn de to forrige.
Jeg tviler på at dette blir noe kort lesing, for det var mye som skjedde.
Så here goes nothing, eller hva det heter..
Termin var 12 juni, tidligere har jeg fått over termin, 4 og 11 dager over, så hadde ikke belaget meg på at noe skulle skje før, det gjorde det ikke heller.
Men 12 juni begynte vondtene. Så jeg var jammen ikke sikker på hva og når ting skulle skje.
Modningsrier, med tak i, men ikke som jeg mistet nattesøvnen av.
Dagen etter ble modningsriene vondere, men dette er ikke fødselsrier, bare klargjøring på en måte.
Jeg var på koselig gravid/babytreff den dagen, trenger ikke sitte hjemme fordi om termin er pasert tross alt, alt var fint, fortsatt.
5 på 12 den natten fikk jeg kraftige modningsrier som kom hvert 4 min og varte i 1,5min... Men de holdt seg rimelig jevne i vondthetsgraden, så jeg ringte ikke føden, for jeg skjønte at dette var det ikke njoe å gjøre med, selv om det var rier med jevne mellomrom, men styrken manglet,men ikke misforstå, det var vondt. Men dette skulle også vise seg å være de jevneste/mest regelmessige riene jeg skulle ha i dette forløpet.
Kl 0330 ga jeg opp å vente at de skulle bli skikkelig vonde, så jeg tok paracett og jaktet på søvn..
Det ble et par timer.
Da jeg stod opp hadde jeg fortsatt vondt, men med 10 min mellomrom nå. Og siden jeg ikke var blitt vekket av noen monsterrier, så var det bare å vente.
Men jeg hadde drømt om smerte den natten, og var sliten.
Da jeg var på toalettet, var alr rødt. Det var mye blod, rustrødt, så det var nok fra modningen fra natten, men det kom mye, og det kom vann.
Nå var første gang jeg ringte føden.
Jeg fikk ikke komme inn, jeg hadde ikke rier og var tredjegangsfødende, det kunne tulle litt da.
Da jeg fortalte om blodet og vannet, så lurte hun på om det var fostervann eller urin, hvordan kunne jeg vite det? Det var ikke veldig mye vann tross alt. Så jeg ble ikke tatt inn til kontroll. Vondtene fortsatte, opp og ned i styrke, mensmurringer og masse andre smerter.
15 juni, jeg lurte virkelig hva kroppen drev med..
I dag var det enda vondere, med rare rier i hytt og dynevær,men fikk en liten pause på dagen. Det vare godt for jeg var temmelig sliten på dette tidspunktet, mye vondt,lite søvn.
På kvelden ble det skikkelig vondt, og jeg kjente at riene ble vondere, det kom igjen masse blod, og maaaasse slim.
Jeg ringte føden for andre gang, siden jeg har styrtfødsler bak meg så ville jeg ikke føde på gulvet, jeg vet ikke jeg med den tredje og luringen.
Jormor ville ikke ta meg inn, jeg hadde ikke jevne rier, og det var sikkert bare slimproppen som hadde gått.
Dagen etter våknet jeg til noe som kjentes ut som en temmelig intens rie. Det kommer blod, og jeg syns ikke det var noe som helst kjekt.Det kom også litt vann nå, men fostervann kan jeg aldeles ikke vite om det var for jeg har lekket det ene og det det andre hele tiden syns jeg.
Dette sa jeg når jeg ringte for TREDJE gang.
Men jeg fikk ikke komme inn.
Nå gjorde det ganske vondt, men klart jeg vet jeg ikke var i fødsel, jeg hadde jo ikke jevne rier, og SÅÅÅ vondt var det ikke, men jeg var bekymret og hadde virkelig satt pris på bli undersøkt.
Da kvelden kom kjentes det ut som om fødsel var i sikte når som helst. Men jeg tok noen paracett og la meg med den tanklen atokei, blir det styrtfødsel så skal jeg jammen meg klare meg selv.
Dagen etter, den 17 juni, våknet jeg totalt utslitt, jeg hadde drømt om smerte, og våknet til smerter hele natten.
Og NÅ hadde jeg rier, virkelige rier. Men for svarte svingene trusehår, de var ikke JEVNE!
25min, 5min,12min.8 min,40min, ja jeg visste aldri når de skulle komme, jevne ble de bare ikke.
Men de var vonde, jeg lå i sengen til kl11 og bare telte rier og gruet meg til de virkelig vonde riene, for nå var jeg så sliten.
Min kjære svigerinne Evy lurte på om hun kunne komme bort, for hun kjedet seg, og jeg tenkte "besøk??" var ikke helt sikker, men hun skulle tross alt være med på fødselen så litt smerte fikk hun bare se :)
Hun kom bort rundt 13tiden (går litt surr i tiden nå), og vi mer eller mindre bare satt å så på hverandre, for jeg hadde vondt, prøvde å telle rier, men ble bare oppgitt og så ikke enden på noe nå.
Kl 1500 ringte jeg føden for FJERDE gang etter at jeg var på do og det kom rimelig mye blod, og nå hadde jeg så vondt at tankene stivnet.
Og da tok jeg den "hør nå her" tonen.
Jordmoren jeg snakket med ville faktisk at jeg skulle komme til undersøkelse, selv om riene ikke var jevne.
Så jeg belaget meg på en undersøkelse, men regnet med å bli sendt hjem,
Evy og Dagfinn ble med til sykehuset, og vi fikk satt av minstegutten hos en passende barnevakt. Ikke vits å ha han på sykehuset.
På veien ble riene enda vondere, de kom tettere, men fortsatt ikke jevnt, overhodet ikke jevne.
Slik det hadde holdt på så tenkte jeg ikke at det var noen ende på det, og ungen kom ikke ut med det første, for dagene hadde bare vært et sammensurium av smerte og usikkerhet. Eneste positive tanken jeg hadde på dette tidspunktet var at gutten i magen hadde det nok bra for det, jeg håpet ihvertfall det. Inderlig håpet jeg det.
Å komme seg inn på sykehuset, fra bilen og opp til fødeavdeling med rier, er alltid spennende, men det gikk rimelig greit.
Jeg fikk faktisk komme opp på fødeloftet, selv om jeg var blitt forespeilt at det ikke var mulig pga astmaen min.
kl1555 ble jeg undersøkt til 4 cm åpning, med ujevne rier.
Siden riene ikke var jevne, så kunne egentlig ikke fødselen regnes som i gang..Så jeg lurer egentlig på når fødselen min kom igang..OM den noengang kom igang?? Dette lurer jeg på fortsatt..
Jordmor spurte om jeg ønsket klyster (noe jeg ALLTID ønsker når jeg føder, for jeg vet at alt som er der nede kommer ut av helt naturlige årsaker), men faktisk så takket jeg nei, for jeg hadde ikke gjort annet enn å løpe på do den dagen, og det var rimelig tomt.
Jeg var en smule oppgitt, men regnet med eller håpet ihvertfall at han ville komme før natten.
Så jeg ble på fødeloftet.
Jeg skulle ha gitt beskjed til ei venninne som skulle være med på fødselen, men på dette tidspunktet var jeg så sliten at jeg ikke orket å forholde meg til det, og så var det det at jeg faktisk var svært usikker på om det ble noe fødsel, jeg var egentlig litt i min egen rare verden.
Men vi kom nå inn på et rom, og riene ble STERKE, men ja, ikke jevne.
Selv kjente jeg godt at kroppen jobbet på høygir nå.
Så nå kommer bilder, for Evy var flink til å ta bilder.
1 time etter ankomst begynte jeg på lystgassen, og da ble riene mer overlevelige. Veldig vonde, men jeg klarte absolutt å konsentrere meg, og jeg vet også godt at jeg så rimelig rusa ut den neste timen. Jeg hadde 30/70 lystgass og oksygen, ganske lite lystgass, men det er egentlig ikke lystgassen jeg har det for, det er mer det å jobbe med pusten og masken som gjør at det er letter å konsentrere seg.
Jeg forsvant inn i min egen rieverden og hadde ikke kontroll på omverden den neste timen. Like greit.
Evy og Dagfinn satt så fint med mat og sjokolade og VG og så nesten ut som om de var på kino.
Men jeg merket ikke noe til dem egentlig, så jeg hadde ingen innvendinger.
De visste godt at de ikke skulle ta på meg eller snakke til meg.
Stakkars Evy, jeg vet at hun syns det var vondt å se at jeg hadde det så vondt og at hun ikke kunne gjøre noe for meg.
Og det sa hun, men som jeg sa, det er virkelig ikke noe noen kan gjøre, det må bare gå sin gang.
Ja, nå er vi kommet fram til to timer etter ankomst, tiden gikk virkelig i surr, og jeg hørte Dagfinn og Evy snakke om hvor fort tiden gikk, men at de var veldig obs på meg, at tiden gikk nok gjerne ikke så fort for meg. Jeg fikk aldri sagt det til dem, siden det begynte en rie, men joda, tiden gikk virkelig fort for meg også. Men det var vel gjerne mer det at det var litt tidskrøll for min del, jeg klarte ikke holde følge med klokken.
Ca to timer etter ankomst klarte jeg endelig å komme meg ut på toalettet, Dagfinn var rask til å minne meg på hva jordmor hadde sagt om det, hvis jeg måtte på do,måtte jeg gi beskjed.
Jojo, sa jeg, men det var hvis jeg følte jeg måtte på DO på DO, men jeg hadde ikke pressetrang, jeg ville bare late vannet og se om det var noe tegningsblødning.
Jeg hadde tenkt en tid på å gå på do, for det trengtes planlegging for å få til det, rier, ingen lystgass, har du rier og går på do så blir du gjerne der litt, så jeg regnte med ihvertfall 3-4 rier uten lystgass..
Og det kan ta motet fra de fleste det når du vet hvor vonde riene er og du har kjørt deg inn på lystgassen.
Men jeg fikk det til.
Og jada, det var blod, ingen tegningsblødning, men bare som det hadde vært hele tiden..Kanskje jeg har hatt tegningsblødning hele tiden? Jeg skjønte ikke så mye av denne fødselen.
Da jeg satt der så kom det så klart rier, men de var faktisk ikke så vonde, det gikk svært bra.
Men hallo, riene var ikke så veldig vonde?
Jeg ante ugler i den berømte mosen.
Det skal ikke være sånn at riene blir MINDRE vonde.
Det var tross alt ikke så mange virkelig, virkelig vonde rier jeg hadde hatt. Virkelig ikke mange.
Jeg ble litt oppgitt, og var nå sikker på at det fortsatt var tullerier.
Men jeg mistet ikke motet, for dette måtte jeg jo bare gjennom.
Jeg gikk inn på rommet og la meg ned i sengen.
Fram til da hadde jeg sittet sammenkrøpet på sengekanten og bare tenkt på å legge meg ned i sengen, men hver gang jeg har beveget meg så har jeg fått en ri, så det var umulig.
Ja for det glemte jeg å nevne, riene mine ble utløst mer av bevegelse enn av å bli regulert av tidsintervall.
Dette fikk jeg høre tredje gang jeg ringte til føden, at ikke det var føderier, for de ble ikke utløst av bevegelse. Men mine ble ihvertfall det.
Da jordmor kom inn kl 1830 (hun kom inn hver halvtime og lyttet etter fosterlyden),fortalte jeg at riene hadde dabbet veldig av både i antall rier per tid og styrke.
Hun sa da at hun hadde hun hadde observert at riene mine var litt opp og ned i styrke, og selv om jeg sikkert syns det var deilig å ha rier som ikke var så vonde innimellom, så var dette rier uten god effekt som gjorde at forløpet bare ble forlenget. Så "gode" rier (les j**** rier) er best å ha og gjør jobben best. Men jeg har aldri mange "gode"rier etter deres standard.
Hun spurte om jeg ønsket at hun kjente på åpningen, noe jeg helt klart ville.
Jeg var temmelig nøktern, og tenkte at det muligens var 4cm enda.
Da skjønte jeg hvor jeg var i forløpet, og det var nå jeg fikk kontroll på fødselen og brikkene falt på plass og englene sang osv...
Jeg skjønte hvorfor riene hadde falt vekk, for de gjør det hos meg på slutten, før ptressriene setter inn.
Men jeg visste at jeg måtte vente på "monsteriene" de riene som kommer før pressriene, de riene som gjør at den fødene roper JEG DØR! Og helt alvorlig tror at hun skal dø, for så jævlig er det.
Til nå hadde jeg hatt ca et kvarters pause i riene, tror jeg (ihvertfall bare smårier) så jeg regnte med at NÅ ville de riene komme.
Og selv om det var fint å være her i forløpet (det gikk jo plutselig opp for meg at gutten faktisk ville bli født), så var det vondt å vente på monsteriene.
Så kom monsterrien.
Jeg pustet lystgass, men skjønte fort at denne ville være såpass lang at det ikke var vits å puste lystgass, for jeg ville bli dårlig, svimmel og kvalm lenge før toppen på rien. Og dessuten så ville denne rien ikke følge det vanlige rieforløpet, med oppoppoppoppTOPPENnednedned...Pust... Nei den ville (og gikk) oppoppoppoppoppoppTOPPoppoppTOPPoppTOPPnedoppnednedned.. Ja noe slikt.
Jeg la fra meg maska, og bare konsentrerte meg, og helt seriøst, jeg kjente at jeg bare revnet opp de siste to cm.
Det var så intenst, men allikevel så ventet, så jeg ble ikke skremt. På slutten av rien kjente jeg at kroppen ønsket å presse og at vannposen begynte å bevege seg nedover. (en vedig unehagelig følelse)
Jeg ga beskjed til Dagfinn at vi snart måtte ringe på jordmor, for nå kom han snart.
Men jeg ville bare vente på en lik ri til...Men etter 3 min kjente jeg bare at jeg ville ikke få flere slike rier.
Så han ringte, og hun var kjapp!
Jeg tror klokken var mellom 10 over halv 7 og kvart på 7, noe sånn ihvertfall.
Jeg fortalte jordmor at kroppen snart ville presse, og hun gjorde seg klar.
Men ingenting skjedde, jeg fortalte at kroppen min bare tok en pause før pressriene, at kroppen min alltid hadde ca 15 min pause på denne delen.
Og nå begynte jeg å skjelve, helt sykt, jeg var jo et aspeløv, jordmor fortalte det var fordi kroppen jobbet på spreng, og for guds skyld, jeg trodde henne jeg.
Jeg lå på siden i sengen, og jordmor lurte på om jeg ønsket å ligge sånn når pressriene begynte.
Jeg ville over på ryggen, men det skulle jeg gjøre når riene begynte, sist klarte jeg hoppe over fra en stol til fødeseng med pressri, så dette var ingen kunst.
Så vi ventet.
Fra nå av var alt under kontroll.
2min over 7 gikk vannet og jeg tippet meg over på ryggen med rompa god ned i sengen.
Fostervannet var misfarget. Veldig gult.
Jordmor tok fingrene inn og presset ned mot mormunnen, jeg vet at hun ønsker at jeg skal presse mot der hun holder, det er vondt og sårt, men det er et holdepunkt, og hun får kontroll på at du ikke revner innvendig. Litt har jeg fått med meg av å jobbe på føden.
Nå begynte jeg å småsutre, for det var en ting jeg var redd for, å det var å revne.
Men hun sa at det skulle jeg ikke tenke på, for vi skulle sammarbeide, jeg måtte presse når kroppen presset, men jeg måtte gi beskjed når rien begynte.
Så skulle hun gi beskjed når jeg måtte ta det med ro.
Det var faktisk ikke vondt når hodet stod i åpningen, det har jeg aldri opplevd, det pleier å sprenge på så vannvittig,og det kjennes ut som om du skal revne fra månen og tilbake. Jordmoren jobbet veldig så jeg fikk tid til å utvide meg, så da hodet kom ut og jeg ikke hadde kjent noe, skjønte jeg ingenting.
Men nå var det kroppen som skulle ut, og jeg MÅTTE visst presse på,for fostervannet var så misfarget.
Det var veldig tungt å få ut kroppen, de to forrige gangene har kroppen bare sklidd ut.
Men på 3 veldig kontrolerte pressrier var Marco født på en bølge av ganske så misfarget fostervann.
5 min med pressrier.
Jordmor sa at dette var i hvertfall en 4 kg gutt. Noe jeg hadde vanskelig for å tro på, siden han ble estimert til å være rundt 3,3kg.
Marco var 4,3kg, noe jeg aldri hadde ventet, ikke rart kroppen var tung å få ut, den var mye større i omkrets enn hodet.
Han var 4260g, 52cm og 36 rundt hodet.
Morkaken var nesten 900gram (jeg har aldri veid en så tung morkake så lenge jeg jobbet på føden) og denne var også vanskelig å få ut.
Jeg fikk to små sting innvendig for at jeg ikke skulle svi i de skrubbsårene jeg hadde fått.som jeg ikke har kjent noe til. Hverken når jeg fikk dem eller i ettertid.
Jeg var ikke sår en gang etterpå.
Her klipper Dagfinn navlesnoren. Marco er innsmurt med gult fosterfett (pga av fostervannet) han er også ganske gusten i fargen.
Evy lurte på om de pleide se slik ut?
Grålige kan de se ut ja, men ikke så gule.
Det var fødselen til Marco, den lange versjonen.
Marco ble dagen etter han var født, innlagt på nyfødt intensiv avdeling, hvor jeg nettopp var i praksis.
Han hadde en infeksjon. Mistanke om langvarig vannavgang er en mulig årsak til det.
Og det kan isåfall også være en grunn for trøbbelet før fødselen satte inn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.