Jepp, da var det det året, året hvor jeg plutselig har en konfirmant til sønn.
Hvor ble den lille søte gutten av??
Og hva skjedde? Jeg føler nettopp han ble født :o
I år blir han 15 år, det er galskap hvor fort tiden går.
Det er på barna vi der det... For jeg er sikker på at jeg er den samme, fortsatt, vel, nesten.
En ting kan jeg love, det er noe helt annet å være mor til en tenåring enn barn under den alderen.
Ja, det er ikke noe nytt, jeg vet, men å føle det på kroppen og ikke minst i hodet selv, er en helt spesiell opplevelse.
Det er ikke tull at du stadig blir testet som foreldre når de er i den allederen, og mesteparten av gangene jeg blir testet, føler jeg at jeg feiler.. Stort!
Men i bunn og grunn så gjør jeg egentlig ikke det, det er bare så vondt å innse at du plutselig nesten over natten, har et barn som bryr seg døyten om hva du måtte mene, enten det er hans eget beste, familiestruktur, leggetider, middag eller lekser, for å nevne noe.
Og livserfaringen min må jeg vist lenger ut på landet med, ihvertfall ifølge ham.
Men konfirmant ja...
Det er jo STORT, og det må FEIRES!
Innbydelser må skrives og penger må settes av.
Fotograf må bestilles og mat planlegges, kaker, maaange kaker må planlegges.
Gave, isj, hva skal jeg gi i gave? Jeg har en liten ide om akkurat det.
Så er det sang, det må jeg også lage, klart konfirmanten må ha en sang og fem.
Så var det talen, som jeg faktisk har tenkt på i flere år, men jeg hadde ikke tenkt jeg skulle være gravid når han stod konfirmant, dessverre så ser jeg for meg flere tårer, siden jeg er så utrolig emosjonell som gravid.
Bare tanken på å holde den talen gir meg klump i halsen og prikking i øynene.
Nei, jeg må virkelig finne på noe lurt til konfirmasjonen, det skjer jo bare en gang i livet.
6.mai er jammen ikke lenge til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.