Angst og depresjon som gravid

Da jeg fant ut at jeg var gravid, var ikke det å kutte ut visse matvarer så ille, til og med ost og vinkvelder, som jeg virkelig har satt pris på, var ikke vanskelig å kutte.

Egentlig så er ikke noe som helst vanskelig å legge vekk på ubestemt tid.

Bortsett fra en ting, og det har noen ganger tatt nattesøvnen fra meg, og ført til at jeg har blitt liggende i fosterstilling i sengen fra tidlig morgen til seine kvelden.

Jeg sliter som sikkert mange vet etterhvert, med angst og depresjon, og er aldri så lite manisk depressiv.

Jeg har ikke tatt noe medisin mot dette på snart to år, og livet har fungert faktisk overraskende bra.

Men det har tatt hardt på, jeg måtte begynne på angstdempende og antidepressiva da jeg begynte å studere for snart 3 år siden, for å stabilisere meg, det var en følelsesmessig berg og dalbane å begynne med studier, med opp og nedturer som kom av indre og ytre press.

Men jeg tok vel det 1 års tid, så ville jeg klare meg uten..Noe som gikk relativt greit,

MEN jeg måtte ha beroligende medikamenter på lur, som jeg kunne ta hvis det ble skikkelig ikke.

For skikkelig ille blir det innimellom.

Vi snakker ikke her om nerver til eksamen eller vanlig motgang generelt.

Jeg snakker om depresjon og angst, panikkangst, nedturer som kan være så ille at kaldsvetten renner som en foss nedover kroppen.

Når det er på det verste, når jeg lurer på hva som er vitsen med det hele, så er det faktisk godt å ha en liten beroligende pille på lur, men bare tanken på at jeg har det er jo beroligende i seg selv, så det er ikke ofte jeg tar dem, men jeg tar dem, det er ikke til å komme utenom noen ganger. Ikke bare for min del, men for de rundt meg sin del også.

Dette var noe av det som uroet meg da jeg ble gravid, for jeg får alltid svangerskapsdepresjon i tillegg. Denne gang også.

Og jeg er jo et hormonelt vrak i tillegg.

Tanken på å studere, å presse seg så mye, samtidig som det plutselig kom uante personlige problemer opp, fikk det til å gå helt rundt for meg, og jeg slet i hele høst med enorm sosial angst og mye depresjon.

Og det var vanskelig å ikke ha nødløsningen tilgjengelig.

Slike medikamenter er fosterskadelige, og selv om ulemper veier opp for fordeler blablabla, så var ikke det noe alternativ, da skal det isåfall bli virkelig helsvart.

Jeg har klart meg så langt, og det begynner å bli litt bedre.

Jeg har fortsatt mye sosialangst, og panikkangsten kommer som lyn fra klar himmel av og til.

Men alt i alt så går det mye bedre.

Jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å bli noe supersosial iløpet av våren, jeg har nok med mitt.

Litt rart det der egentlig, i og med at jeg er så sosial av meg som vesen, så klarer jeg ikke å omgås for mange folk nå for tiden.

Men dette regner jeg ned kommer seg, ikke i det ungen blir født, for da regner jeg med å gå inn i en slags boble, jeg tåler så dårlig forandringer, og det å få ny baby er jo noe av den største forandringen, men når ungen blir noen måneder, da regner jeg med at det begynner å stabilisere seg skikkelig igjen :)