Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve...

Nei, det er ikke mine tanker så ta det med ro. Det er lenge siden jeg var der. Lenge.

Det er en bok jeg leser som heter det, den er skrevet av Ann Heberlein.

Hovedgrunnen til at jeg leser denne er fordi vi må velge en bok som er relatert til psykiatrien nå når vi er i psykiatrisk praksis.

Jeg har allerede lest en bok om Aspergers, en form for autisme, og jeg har bestilt en bok på biblioteket som heter "hva er psykose?".

Men så kom jeg over denne boken da jeg var på en bokhandeler, og jeg bare MÅTTE kjøpe den.

Den er på knappe 150 sider, lettlest og fengende.

Så selv om jeg allerede har lest en bok og ikke trenger å lese mer valgfritt pensum, så bare ropte denne boken på meg.

Er det egentlig så rart??

Det er som om jeg hadde funnet tittel på boken selv..

Jeg ble fasinert og nysgjerrig på hvordan denne kvinnen opplevde dette og hvordan hun beskriver sine opplevelser av det å ikke ville leve, men heller ikke ønske å dø.

Jeg har jo vært der selv, jeg har levd der, i mange år.

Fra å gå fra et sterkt ønske om å slippe alt, bare få dø, smelte vekk, samtidig ha et lite ønske om at ingen skal merke det og ingen savne en...

Til det å ikke ønske å leve, men heller ikke ønske å dø... Bare legge seg i et vakum i en dvale.

Det finnes ikke nok ord i verden til å beskrive de følelsene som raser i en når det skjer, så jeg var nysgjerrig på denne boken, naturlig nok.

Jeg ønsker selv å skrive en bok om det jeg opplevde, ikke nødvendigvis det vakumet, men hva som førte til det, mot det, og veien ut av det.. Og da må litt av vakumet beskrives.

Jeg har skrevet om mye av dette på bloggen før:

Selvmord, om å ha et ønske om å slippe å leve...

Livsangst og dødsangst

Dødsønske med tidsfrist

Jeg er redd

Å leve videre etter en voldtekt