Jeg er i psykiatriskpraksis

Jeg har nå begynt på min tredje praksisperiode, til nå har jeg hatt praksis på sykehjem og medisinsk.

Nå er det psykiatrisk praksis det går i.

For de som ikke vet så går jeg andre året på sykepleien.

Mange har lurt på hvordan jeg kommer til å takle det, med min historie, min bakgrunn,opplevelser og ikke minst min LIDELSE.

Til dere: Dette er den praksisen jeg gleder meg mest til, det er denne praksisen jeg har størst forventninger til.

Jeg har så godt innsyn i meg selv og min lidelse (lidelser) at jeg ikke er redd for å møte meg selv i døra.

Jeg var veldig redd for det da jeg skulle være i medisinsk praksis,da var jeg på barneavdelingen, og er det noe som kan trigge min angst og mine depressive sider så er det (les) barns smerte og redsel.

Dette gikk over all forventning.

Jeg opplevde at jeg selv gjorde en svært bra jobb der med både barn og foreldre, jeg kunne ikke hatt en bedre medisisnk praksis.. Men det sier nok veldig mange.

Poenget med det: Jeg fikk testet meg på ting og opplevelser som virkelig kunne ha trigget angsten og alt som følger med.

Jeg hatt min første uke i psykiatrisk praksis, og jeg trives.

Det er pasienter som minner litt om meg der inne, da jeg var dårlig, men det ser jeg ikke på som et problem, overhodet.

Det er også pasienter med alvorlige virkelighetsforstyrrelser her, uten at dette påvirker meg på noen måter.

Jeg er der for de, det er det som er jobben min,og det tror jeg absolutt jeg kan klare på en veldig god måte.