Lunten min er skikkelig kort.
Det kribler og kryper på huden og suser i hodet, jeg vil bare stå å trampe i gulvet og skrike... Eller legge meg ned under dynen og hyle ned i puten.
Jeg er så sint så sint at folk burde holde seg borte.
Jeg er aldri sint.
Svært sjeldent ihvertfall.
Hjemme kan jeg bli sint, men ikke som nå.
Nå kan jeg bli sint for alt.
Det som er spesielt er at jeg kan bli sint på alle sånn det er nå.
For fille ting, for store ting, men oftest ting andre syns er fille ting, men for meg er det et helt hav av frustrasjon bak det.
Jeg er antisosial og gretten.
Jeg blir gretten når mennesker ikke kan skjønne og akseptere, i det minste akseptere, når jeg sier nei nå for tiden, jeg er ikke den som sier nei, men når jeg nå gjør det så er det en grunn.
Det føles som et stort overtramp mot meg hvis jeg blir mast på nå, og jeg sier nei.
Og det skjer av en eller annen grunn ofte, mas altså.
Men det kan være fordi det meste er mas nå.
Mest er jeg antisosial og vil være i fred, jeg trenger å være alene.
Jeg har vært på vei ned, ned i dalen, men så får jeg dette i stedet.
Egentlig bedre det, med sinne, egentlig, men jøss...Det er ikke meg det heller.
______________________________________________
Nøkkelordet er angst.
Selvopplevde episoder eller andres, det kan være en tekst, dikt, sang, tegninger osv..
De som er med på prosjektet er;
http://minuspluss.blogg.no/
http://littkritikk.blogspot.com/
http://iselinstorm.blogspot.com/
http://chalten.blogg.no/
http://rodskjegg.blogg.no/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.