Da har jeg bestemt meg..

Jeg har tenkt ganske mye, fram og tilbake, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det så kommer jeg fram til det samme svaret:

Jeg skal slutte å gå til psykolog.

Det har ikke vært noen lett avgjørelse, egentlig.

Jeg har gått til psykolog i 13 år, jeg har alltid hatt noeni ryggen, noen å gå til når det er tungt, noen å gråte hos når det trengs, noen å slenge dritt til når det stormer som verst, og jeg har alltid hatt noen som kan bekrefte meg for det jeg er god for når ingen andre har visst hva jeg egentlig trenger, hva jeg egentlig går igjennom.

Jeg har alltid hatt noen der...

Helt siden jeg fikk diagnosen min, og før det igjen, har jeg hatt noen.

Nesten halve livet mitt har jeg gått til noen å snakket, delt av meg, spyttet ut det som ville ut, og det som gjerne bare burde blitt der inne.

Men mest av alt så har jeg hatt noen til å hjelpe meg, nå skal jeg klare det alene.

Det føles egentlig riktig nå, psykologen jeg har gått til de siste 12 årene skal gå av med pensjon og jeg orker ikke å begynne på nytt hos noen andre.

Blir det tøft, så har jeg en fantastisk fastlege som jeg kan bruke.

Men jeg håper egentlig at det ikke skal bli nødvendig, men jeg vet med meg selv at det blir det.