Da var jeg mor til en 16åring

Rart å tenke på at for 16 år siden på denne tiden, lå jeg på sykehuset med en nyfødt liten guttebylt ved siden av meg.

Et lite minimenneske som jeg følte at jeg måtte beskytte mot alt det vonde i verden, fysisk og mentalt.

Jeg måtte krydre livet hans med gleder, opplevelser, trygghet, kjærlighet, passe på at han fikk venner og at han ble likt av andre, jeg måtte lære ham å omgås andre, være høflig og skikket, og verne ham mot alt vondt.

Oppgaven kjentes veldig viktig, og uoverkommelig.

Hvordan skulle jeg, en jente på knappe 18 år, ukjent i livet, kunne gjøre alt dette?

Akkurat da kjentes det som om jeg ikke var stort mer enn et barn selv, men samtidig kjente jeg spiren av en morsfølelse som vokste og gjorde meg sterk. Sterkere enn noe annet har gjort meg i hele mitt liv.
Den spiren er nå blitt et flerearmet, kjempetre med solide røtter.

Og med det vil jeg si egentlig forklare at morsfølelsen jeg har for ham, og mine barn ellers, som jeg begynte å kjenne på den dagen ha ble født, er noe av det som gjør meg sterkest.

For 16 år siden var jeg "fersk" mor, og selv da føltes skille mellom dagen før og den spesielle dagen han ble født, som to forskjellige liv.

Jeg kjente sterkt på dette, et stort blinkende veiskille, livet ville aldri bli det samme, jeg var nå mor, jeg kom fra denne dagen til å tenke annerledes og handle annerledes enn jeg hadde gjort tidligere.

Fordi jeg selv ikke var ene og alene om å være midtpunkt i mitt eget liv.

Klisjee eller ikke, å være mor er og blir det største og det kan definere deg, gjøre deg tryggere, men samtidig er det ikke det eneste du er.

Ingen ting  kan gi mer glede eller mer bekymring.

I dag har jeg vært mamma i 16 år, og jeg klarer seriøst nesten ikke å huske hvordan det var å ikke være det, å bare ha seg selv å tenke på.

Jeg spurte hva bursdagsbarnet ønsket ut av denne dagen.
Det var ikke de største ønskene, han ønsket hjemmelaget pasta carbonara og han ønsket å øvelseskjøre med bil.

Pasta karbo som han kaller , ble det,

Vi hadde litt kaker også, selv om vi feiret dagen hans i helgen.

På kvelden øvelseskjørte vi, og det var nok en spesiell opplevelse for begge to.

Jeg forstår nå godt far min som tviholdt i døren og på håndbrekket da han øvelseskjørte med meg for mange år siden.....

Bursdagsbarnet var egentlig litt skuffet av hele kjøringen, fordi det var vanskeligere enn han trodde...

Han var på slutten av dagen fornøyd, mest av alt var han fornøyd med å være 16 år.

Og ja, vi målte ham i dag, og han er blitt hele 177cm, og DET syns jeg er litt rart, lille gutten min..Tross alt.

Så fikk han en barbermaskin av oss, det ønsket han seg selv.

Alt dette forteller meg at min lille gutt begynner å bli stor, virkelig stor.

Men det er et godt stykke igjen før han er voksen.