Hvorfor kan ikke du bli fostermor for dine tantebarn?

Et spørsmål jeg har fått noen ganger.
Ikke bare et spørsmål, men en bekreftelse på at jeg skal gjøre det.
Jeg må gjøre det. siden jeg er tante, familie, så skal jeg bli fostermor.
Det er min plikt til å ta meg av mine tantebarn.

Helt enkelt tenkt, ja.
Men det er også en overfladisk tanke, dukker du ned i problemstillingen, så er det ikke fult så enkelt lenger.

Jeg har opplevd en gang å bli blankt avfeid da jeg sa at nei, jeg kom nok ikke til å ta til meg mine tre tantebarn.
Jeg ble avfeid med at det var min plikt og det var hjerteløst av meg.
Det samme gjelder min mor, det blir også forventet at hun skal ta dem til seg.

Det er ikke lett å forklare dette, ikke lett å få folk til å forstå at det ikke er så veldig lett som vedkommende vil ha det til.
Jeg føler ikke at jeg må rettferdiggjør valget mitt ovenfor andre.
Men nå kommer en liten uttalelse i det minste.

Helt ærlig, jeg har veldig lyst.
Det smerter dypt i hjerte, tanken på at de skal måtte i fosterhjem, 3 barn, gjerne hver for seg, hver sin familie.
Mulig helt på andre kanten av landet.
Jeg har lyst til å ha dem her, gi dem trygghet, omtanke, kjærlighet.
Men det er ikke så lett.
Hadde det vært kun avhengig av at du ønsker, så hadde det vært lett.
Og jeg vet at jeg snakker både for min mor og min bror og Evy også.
Vi har alle lyst, men ingen av oss kan.

Først og fremst, skal du bli fosterfamilie, holder det ikke bare å ha et ønsket om å være det.
Du skal bli godkjent av barnevernet.
Da hjelper det ikke stort at du er familie, det kan i noen tilfeller dra ned, som det kanskje kan i dette tilfellet.
Jeg vet ikke.
Hvis jeg hadde tatt til meg mine tantebarn, så hadde min søster fortsatt vært min søster, og jeg hadde fortsatt hatt kontakt med henne.
Hun trenger familien rundt seg, hvor lett er det om vi/jeg har hennes barn i fosterhjem?
Hvor naturlig vil forholdet vårs bli?
Noen av dere tror at hvis barna til min søster er hos meg, så kan hun se dem, besøke dem, snakke med dem akkurat som det passer henne og dem.
Slik er det ikke.
Jeg måtte satt ned foten og fulgt angitte beskjeder fra barnevernet.
Så det vil si at hun ikke kan komme hit, når hun har behov for det.
Vi må ut å treffes, og skal vi feire bursdager må hun hele tiden høre med barnevernet om det er greit hun kommer.. Til sin egen familie.

Ja ok, så var dette veldig mye om min søster.
Men hva med barna?
Kan vi ikke tenke mer på barna og mindre på henne, siden hun er voksen? Sier noen...
Jo, men uansett har du fortsatt det at du må bli godtkjent som fosterhjem.
Og det tror jeg ikke noen av oss hadde blitt.
Uansett hvor mye vi hadde ønsket.
Ikke til alle 3 barna ihvertfall, så da må vi begynne å velge.
Vi må ikke glemme at dette er barn som har opplevd forskjellige ting, kriser, traumer, sorg, tap av foreldre, tap av så mye. Hva de har opplevd er individuelt for dem, de har ikke alle opplevd det samme. og trenger av den grunn ulik oppfølging.Stabilitet, rammer, struktur, kjærlighet, forståelse, er bare noen av ordene som dukker opp i mine tanker..

Hvis vi bare kunne ta til oss et av barna?
Hvem ville jeg velge? Hvem skal i fosterhjem? Hvordan kan en velge??
Det er helt forferdelig.
Jeg kan med en gang si at jeg hadde aldri fått omsorgen for alle tre barna, kanskje et av dem.
Men da ville jeg alltid hatt den vonde samvittigheten ovenfor de andre.
Det hadde aldri blitt godt nok.

Men igjen, så er det usikkert om jeg/vi hadde kunnet fått noe fosterbarn i det heletatt.
Jeg har 3 barn her hjemme i ulik aldersgruppe, jeg er sliten og sliter med min bipolare lidelse, som pga denne saken er ganske ille til tider.
Vi har ikke stort nok hjem til flere barn, og vil tjener ikke nok til  å kjøpe et større hus.
Hvert barn skal sees og høres og få den oppfølging det trenger, få den kjærlighet det trenger, den omsorgen og tryggheten.
Jeg vet ikke om jeg hadde klart den oppgaven, slik det er så kjenner jeg at for øyeblikket har mer enn nok med mine egne 3 barn.
Det blir ikke rett for noen av barna.
Tantunger eller egne unger... Det blir ikke rett.

Min bror og Evy har gitt beskjed at de kunne bli fosterhjem, men de ble såvidt jeg vet ikke godkjent til det. De mangler tyngde, de har ingen barn, lite erfaring. Detter barn som trenger så mye.
Men s¨å må det heller ikke vær for mange barn, da blir ikke barna sett...
Ikke lett.

Så uansett hvor mye vi ønsker, så er ikke det å ønske dette godt nok.
Vi kan ikke være naive, men vi må være realistiske.
Slik er verden.
Vi lever ikke i et eventyr.
Så har vi fått erfare.
Og jo, jeg er villig til å ofre litt, men hvor mye er litt?
Og vil litt være nok?
Jeg tviler.