Å leve i nået...

Hvem har vel ikke hørt uttryket "å levet i nuet"?...

Liver er nå, ikke igår, ikke i går, ikke i morgen, men nå.

Livet er det som skjer når du er opptatt med å planlegge fremtiden... Eller for noen, livet er det som skjer når du er opptatt med å se tilbake...

Da hele oppstyret begynte rned søsteren min, alt kaoset, alt kjøret, alt som stjal så mye tid, tanke tid, bekymring, virkelig tid, sosial tid, familie tid, sovetid. Alt. Da alt dette hendte, var jeg gravid.
Som mange vet.

Da kjøret virkelig begynte var det rett før jeg skulle føde, under 1 måned tid termin.

Det er vanskelig å leve i nåtid når det er så mye som krever oppmerksomhet.

På den tiden, da kjøret begynte, begynte jeg også å gå til en ny psykolog, etter mange år.

Så fikk jeg en ny psykolog, rett rundt tiden fødsel skulle starte, og så en ny psykolog, to 2mndr etter fødsel.

Det gjør meg ingenting, å bytte psykolog, på ingen måte gjør det noe,jeg trenger ingen fast, bare det er den samme over to ganger så er jeg fornøyd.

Jeg har ingen problemer med å fortelle, eller sette fingeren på det som ganger, det jeg trenger å snakke om, det jeg trenger å tømme ut av meg til noen profesjonelle, profesjonelle, ikke venner, noen som høre det jeg har å si, for så å slette det etterpå, viske det ut og ikke ta det med seg.

Noen som ikke lar seg påvirke i sitt forhold til meg.

Men selv om ikke dette har noe med saken det jeg skal si nå, så har jeg etter mange samtaler med mange forskjellige, merket at det er en stor forskjell på de som har jobbet lenge med slike profesjonelle relasjoner, og de som er nye eller fortsatt går på skole.

Ikke det at nye eller ikke-ferdig-utdannede ikke er greie å snakke med, det er akkurat det samme for meg, men jeg merker at disse noen ganger viser mer følelse og bekymring enn de som har vært lenge i systemet.

Men en ting har gått igjen i det de har sagt til meg.

Og det er "lev for øyeblikket".

Se sønnen din her og nå, øyeblikket, smilet, le sammen, gråt seinere, om du må.

Og ja, selvfølgelig så har jeg gjort det.

Jeg har prøvd så hardt å ikke trekke inn vonde følelser og tanker når det gjelder mitt forhold til mine barn, jeg har prøvd så hardt å ikke la det påvirke hverdagen.

Men kveldene har vært så ille, er så ille.

Noen ganger føler jeg at alt sammen bare krasjer i en stor suppe på kvelden.

Jeg liker det ikke, jeg hater det.

Selvfølgelig ikke alltid saken i seg selv, langt ifra, men lat det har sluppet fri i meg. Eller alt jeg prøver å holde tilbake.

Det er svært vanskelig å leve i øyeblikket, jeg tror veldig mange har problemer med det.

Det er ikke bare nå det har vært vanskelig, men jevnt over.

Det er alltid noe å tenke på, fra fortiden, det er alltid noe som dras med, og det er fint om det er noe positivt.

Og fremtiden planlegges, hver dag.

Hva skal vi ha tid middag? skal vi ha middag?

Skal huset  males?

Skal huset ryddes?

Skal jeg studere? Skal jeg planlegge noe?

?

Disse tingene er slik jeg ser det, ikke feil.

Eneste er at det ofte kommer i veien for "nået".

Holder jeg på med noe, er det alltid noe annet jeg skulle ha gjort, og holder jeg på med den jeg skulle ha gjort, så er det noe annet jeg heller skulle ha gjort.

Maler jeg huset, skulle jeg heller ha ryddet, rydder jeg, skulle jeg heller gått tur med ungene, går jeg tur med ungene skulle jeg egentlig gjort noe annet da også, når jeg skal sove har jeg ikke tid å tenke at jeg skal sove, men jeg er opptatt med å planlegge fremtiden og se tilbake på hva som har skjedd tidligere. I fjor, igår, idag.

Jeg tenker for mye.

Ikke rart jeg er mentalt sliten.

Når jeg tar meg i det, så klarer jeg å være er, tilstede.

Jgg har spesielt prøvd å fokusere på det med ungene, prøve å leve nå, ikke i morgen eller igår, men nå, for tiden går så fort.

Men det er ikke alltid jeg klarer det.

Egentlig har jeg alltid hatt lettest for å leve i fortiden, ting er letter på den måten.

Det er lettere for meg å tenke over det som har skjedd, enn det som skjer eller det som skal skje.

Jeg tror det er derfor jeg ikke er spesielt glad i å reise på ferie, spesielt ikke til steder jeg ikke har vært på tidligere, men etterpå derimot, så har ferien ofte vært helt fantastisk.

Fordi jeg fordøye inntrykkene.

Jeg samler minne, opplevelser, erfaringer.

Men det er ikke alltid jeg er til stedet her, nå.

Slik føles det ihvertfall.

Men jeg jobber med det, vær her og nå.

Men her og nå er så kort, fortiden og fremtiden så stor, så mye.

Kanskje jeg skal begynne å meditere?

Jeg tror jeg må lære å slappe av.