Om gastroskopi, kronisk bihulebetennelse og det å se ut som et dass

Jeg var hos legen i dag, og hun kunne fortelle meg at jeg har vært den heldige vinner av en kronisk bihulebetennelse.
Symptomene er.. Hvis du ikke ønsker å lese dette, kan du scrolle nedover...
Symptomene er, konstant gult slim bak i halsen som verken vil opp eller ned, og som får meg til å harke som en gammel sjøulk utgått på dato.
Og lydene dette bringer med seg er grunnen til at jeg etter over 6mndr med gammelmannslyder og plagsomt slim, oppsøker lege. Jeg ble sendt til legen av samboeren, og det holdt jeg med ham i.
Så jeg fikk antibiotika og neseskyll og beskjed om å komme igjen om det ikke forsvant, da blir det "bilde" av nesen aka bihulene.

Neste sak på listen var den evige halsbrannen min, så nå skal jeg til gastroskopi for tredje gang.
Nå er det snart 8 år siden sist da, så er jo nesten som å gå på ny... Eller.
Men det gjør meg ingenting.
Da skal det bli tatt stilling til om jeg skal bli satt på en del medisiner eller om det skal operers.
EN ting er sikkert.
Om jeg noen gang ønsker er barn til, så er det uaktuelt med denne halsbrannen som blir 1000x verre som gravid.

Så den siste tingen... Det å føle seg som et dass, og da mener jeg å føle seg som et dass i samtale med andre.
I dag var en sånnen dag.
Jeg følte meg som et dass da jeg stod oss, og jeg følte meg som et dass da jeg var hos legen.
Noen mennesker bare er naturlig duggfriske og vakre når de står opp, mens andre ikke er så heldige, men heller må jobbe hardt for å få utseende presentabelt.
Etter som jeg blir eldre, merker jeg at jeg føyer meg inn i den siste rekken der.
Jeg kommer meg ikke like lett vekk med å la vær å fikse på fasaden når jeg står opp.

Og når du føler deg som et dass, er det fullstendig umulig å konsentrere seg om samtalen når du snakker med en svært presentabel person i tillegg.
Spesielt når den du snakker med vet at hun er mer presentabel enn deg og ser ned på deg fordi du ser ut som et dass.
Nei, det siste var bare i hodet mitt, om hun tenkte det så kan ikke jeg vite det, selv om jeg følte litt på det i samtalen med legen i dag.

Når jeg føler meg dass, blir jeg veldig var på dette, og legger mer i personers kroppsspråk enn jeg ellers ville gjort.
Og det ER vanskelig å tenke på annet enn "hvorfor stelte jeg meg ikke? Å nei, jeg hadde ikke tid, 3 unger vet du... Og ja, jeg sov jo ikke i natt pga at minsten, den drittungen, ville ikke sove.. Skal jeg si at jeg har vært våken i hele natt?? Kanskje hun ikke ser så styggt på meg da? Jeg føler hun ser stygt på meg, jeg vet det nok, hun kjeftet jo på meg nå jeg kom inn her, så jeg tror nok hun har problemer med at jeg ser ut som et dass, men det er ikke min feil at jeg må stelle meg, og jeg ikke fikk tid!"

Ja, sånn kan det være i hodet i samtale når en ser ut som et dass.
Og det er vanskelig å få med seg det viktige i samtalene. Det er lett å stå å nikke med og svare ja og nei på de noenlunde riktige plassene.
Hvis du er riktig flink så svarer du ja og nei riktig, og slipper å få et blikk som gjør at du må si" øh, unnsyld kan du gjenta det en gang til, jeg fikk det ikke med meg....Fordi jeg klarer kun å tenke på at jeg ser ut som et dass"

Nei, alle de tanker vi har i hodet, det er vel best de blir der.