Den nye hverdagen

Tirsdag 20 august har jeg ventet på lenge nå.
Jeg har rett og slett bare gledet meg, jeg har ikke vært særlig spent på dagen en gang, bare gledet meg.
20august var den første dagen av den nye hverdagen, vår, min.

Denne dagen begynte min minste i barnehagen, og min mellomste fikk etter lang venting endelig byttet barnehage.
Så nå er begge ungene samlet i samme barnehage.
Følelsene mine mot denne dagen var som nevnt glede, men også lettelse, men jeg var også litt spent, ikke på hvordan det ville gå med han minste, men han største av dem.

Jeg trengte ihvertfall ikke være bekymret for minstemann  viste det seg, noe jeg heller ikke var.
Tenkte mer at vi fikk ta det som det kom, som med alt annet.
Siden vi gikk inn døren i barnehagen har han ikke lagt særlig merke til om jeg har vært der eller ikke.
Jeg sier "hade" han vinker og snur rompa til...

Mellomste gledet seg veldig, men jeg tror nok jeg vet mer om forandring og hva det gjør med deg, enn han gjør, så jeg var spent.
Men han klarer seg veldig bra, det var bare første dagen som var litt vanskelig.

Så nå sitter jeg her, i den nye hverdagen og prøver å sortere hva dette vil si, hva som skal skje, hva jeg/vi må forholde oss til.
Nå kan jeg jobbe natt (siden jeg kun jobber natt) og faktisk få sove dagen etter, hver dag. Ikke bare de dagene jeg klarer å få barnevakt.

I den nye hverdagen inngår det også en god del andre forandringer, eldstemann har begynt på videregående, med alt det det fører med seg.
Og jeg begynner på masterutdaning neste uke.

Og når det gjelder masteren jeg begynner på nå, så har noen stilt spørsmål på om jeg ikke har nok i lovet, med stress og unger og jobb og problemer osv...
Jo, nettopp så er det det som er en av grunnene.
Skal se om jeg ikke klarer å forklare dette.
Nettopp pga av alt stresset og alt som er så negativt, så trenger jeg noe positivt som er mitt.
Jeg begynner, legg merke til ordet begynner, på denne utdannelsen nå for å få nettopp det.
Jeg trenger å bygge opp noe, jeg trenger å gjøre noe fornuftig som ikke bare er å jobbe og være familiemmamma.
Jeg må gjøre noe, jeg er så rastløs og jeg må prøve å bruke det til noe fornuftig.

Så for dere som tror dette er et blaff i et tankeløst øyeblikk, så er det tvert imot.

Jeg går inn med en målrettet holdning med begrensninger.
Det vil si at viser det seg for vanskelig å kombinere jobb, familie og studier, så er det videreutdannelsen det første som ryker.
Uten at dette vil si at jeg tar ett på dette, for dette er noe jeg ønsker, og noe jeg for øyeblikket trenger.
JEG gleder meg ihvertfall til studiestart.