Om hemmeligheter og usagte ting...

Vi har vel alle hemmeligheter.
Du kan holde en hemmelighet for en person, men ikke en annen, eller du kan ha en hemmelighet du ikke deler med noen.
Eller kanskje finnes det en hemmelighet om deg, som du aldri selv får vite?
Men når er det hemmelig? Og når er det egentlig bare usagt?

Jeg ser på meg selv som en åpen person, slik er jeg.
Jeg snakker lett om ting, jeg kan dele det som virker for andre som svært vanskelig å snakke om, og jeg kan dele ting andre mest sannsynlig hadde holdt for seg selv.
Jeg kan snakke temmelig uanstrengt om vanskelige temaer, uten at det betyr at jeg ikke syns det er vanskelig.
Det er sånn jeg er.
Det er sånn jeg fungerer.
Jeg deler, på den måten blir mye lettere å bære.
Men ikke bare det... Å være åpen hører til den personen jeg er, er jeg ikke åpen føler jeg at jeg ikke er meg selv, og er jeg ikke meg selv, så trives jeg ikke, og da trives ikke andre med meg heller.
For noen kan min åpenhet være skremmende, for andre forfriskende.

Men, det er ikke slik at jeg forteller hva som helst til hvem som helst, og når som helst.
Jeg går ikke i dybden og forteller alvorlige saker i det øyeblikket jeg treffer nye mennesker,som regel ikke ihvertfall.
Men det er faktisk unntak her også, og det er om denne personen er som meg selv, da kan jeg ha oppsummert i store trekk og en kort dypdykk på 10min, og samtidig fått det samme fra den andre personen
Slike førstegangsmøter syns jeg er forfriskende, men sjeldne.

Men uansett hvor åpen og ærlig jeg er, så har jeg selvfølgelig mine begrensninger.
De består hovedsak i to ting:
- Jeg begrenser/tilpasser  hva jeg sier utfra hvem jeg snakker med og når jeg snakker med dem.
- Mine hemmeligheter, ting jeg ikke sier.

For jeg har det også.
Ting jeg ikke kommer å si, ting jeg ikke kommer til å dele direkte her, aldri i sin helhet ihvertfall.
Det er ikke mye, men det er noe jeg ikke kan dele.
Noen vet litt om mine hemmeligheter, mens andre ikke aner.
Men ingen vet alt, gjerne ikke meg selv en gang.

Nå er ikke dette de store ting egentlig, det kan vær at jeg høres mer mystisk ut en jeg egentlig er.
For egentlig så er jeg relativt blottet for mystikk.
Men jeg har mine ting jeg ikke ønsker å snakk om, av diverse grunner.
Noen av tingene kunne jeg virkelig tenkt meg å skrevet om, fordi det er slik jeg er, men jeg vet jeg ikke kan.
For andres del, for mine del...
Og noe ønsker jeg faktisk aldri skal se dagens lys.
Det er vel en hemmelighet det.
Men det er få av dem.