Enkelte ting gir meg pusteproblemer

Og med det mener jeg at hjertet hopper over et slag, og det blir trangt i halsen.
Før så hjertet durer videre i kjempefart og du kan høre det dunke helt ut i ørene.
Det blir trangt i brystet, og det kan til og med prikke i hodebunnen.
Samtidig kan det også forekomme en større eller mindre klump i halsen, men ikke nødvendigvis.

Jeg tenker på savn, etter det som har vært, personer som ikke lenger er, kanskje en enklere fortid, kanskje det stabile, eller uskyld som er tapt. Du kan kjenne på det hvis kjæresten din forteller at det er slutt feks.
Det kan være så mye.

Jeg kan få det hvis jeg virkelig tenker over den gang pappa fikk hjerneslag, for så mange år siden.
I brøkdelen av et sekund så var livet gjort om til den gang og nå.
Det som har vært, og det som er nå.
(Jeg har skrevet om det HER).

Jeg får det ofte når jeg tenker på min søster.
Det er så vanskelig å se noen gjøre så store ødeleggelser for seg selv og de rundt, det er vondt å bare se på å ikke kunne gjøre så mye.
Jeg fikk spesielt denne følelsen den dagen hun leverte meg et brev i hånden og sa les.
Ettersom jeg leste ble følelsen beskrevet over, sterkere og sterkere, og tiden stod stille.
Og følelsen av forandring, en svært uønsket forandring, krøp oppover ryggen.
( jeg har skrevet om brevet HER).

Det som fikk denne følelsen ttil å krype over meg idag, var det at jeg kom over bloggen hun startet for så mange år siden.
Den gang vi var naboer og vi hadde mer eller mindre daglig kontakt, den gang jeg bare kunne dukke opp his henne uanmeldt og si at nå tok vi oss en tur ut med ungene.
Jeg vet at savn ikke gjør noenting bedre, det å dvele over det som har vært og som ikke lenger er, kan noen ganger gjøre mer skade enn godt.
Slik er det vel i dette tilfellet.
Men det er vanskelig, det er så vanskelig å forstå at det aldri noensinne blir slik igjen.
Fem mennesker er bare revet bort, og det savnet etter det som var, oppleves nesten som om noen nær deg faktisk har død, bare det ikke har vært noen begravelse, så det er uferdig, det verker som et åpent sår, og vil nok gjerne aldri slutte å verke.

Nå er det jo ikke slik at de er borte for alltid, utennom svogeren min, faren i familien, som døde altfor ung.
Tantebarna mine er i fosterhjem, og min søster er det ikke godt å si hva hun tenker, eller hvor hun vil ende opp.
Det er selvfølgelig vondt å se på, og vondt å ikke kunne gjøre noe, men jeg vet uansett ikke hva som er rett å gjøre.

Som regel går dagene, uten at tankene  blir overveldende, jeg tenker på det, ofte, lurer på hvordan hun har det, og hvor hun er, jeg lurer på om tantebarna mine har det godt. Det vet jeg de har, men jeg tenker på det uansett.
Men noen ganger treffer det bare som en knytteneve i magen, som da jeg kom over hennes blogg (HER),
en blogg hun startet nettopp fordi hun/de skulle flytte til Thailand og ønsket å dele sin hverdag med oss. Jeg hjalp flittig med bloggen, selv om jeg overhode ikke visste at de skulle flytte.

Hadde jeg visst tidligere, hadde jeg kanskje prøvd å gjøre mer for at de ikke skulle flyttet.
Men å prøve å stoppe min søster, er som å prøve å stille stormen.
Og det føles som en riktig sammenligning.