Jeg sukker og åpner bildøren igjen og går ut. Det er kaldt, det er surt ute og jeg har fått altfor lite søvn og alt for lite kaffe. Det er en typisk morgen på vei til barnehagen.
Etter selen er festet med et grynt setter jeg meg på ny i bilen og starter motoren mens jeg håper jeg ikke har glemt noe, men ingen påminnelser kommer fra baksete.
Bilen rykker brått framover.. "mammaaa, kan du sette på barnas sanger??"
Jeg sukker mentalt, sangene har jeg hørt en million, nei en milliard ganger før, men jeg slår på radioen. (Så lenge det er ikke er Sabeltann så går det, Sabeltann er forbudt i bilen, ikke fordi Sabeltann er dårlig.. Men JEG har Sabeltannpause, jeg regner med at minsten snart kommer i Sabeltannalder, den perioden varer i noen år.. Siden jeg har to gutter fra før så har jeg fått min dose Sabeltann, og gud, en kan bli så lei...).
"....Fola Fola Blakken.
Nå er Blakken god og trett,
Blakken skal bli god og mett
Å Fola Fola Blakken...."
Så skjer det mens jeg synger med av full hals der jeg kjører mot barnehagen.
Jeg blir dratt inn i en annen verden, en enklere verden, en verden hvor smerte er et skrubbsår på kneet og problemer er noe de voksne har.
Sangtekstene er enkle og tonene følger følelsene i sangene til punkt og prikke, ikke noe sarkasme, ikke noe lureri, moralen ligger som regel som et tykt lag, noe voksne ører hører, men ikke de små barneører.
De hører bare sangen i sin enkelhet.
Å bli dratt inn i den verden er egentlig ganske fantastisk.
Der og da forstår jeg hvor ærlig det er å være barn.
Vel framme i barnehagen skrus musikken av og mammaLene overtar roret, barnehjertet gjemmes bort for mer praktiske tanker og handlinger.
Vi har alle vært barn, i møte med barn kan det være greit å huske på det, vi har mer mulighet til å forstå dem enn de kan forstå oss. Vi har våre voksne følelser og tanker som de aldri kan forstå før de selv en gang blir voksne.
Det er litt godt å få være barn av og til.
Kjempefin blogg!
SvarSlettTusen takk for det :)
SvarSlett