Det var en del styr, fram og tilbake til sykehus med lille gutten.
Røntgen og en del smertestillende.
Den første dagen ville han bare blir holdt, prøvde jeg å legge ham ned, så hylte han. Så jeg bar ham hele dagen, til og med på da han skulle legge seg om kvelden, måtte han ligge i godt og fast i armene mine.
Dagen etter kunne jeg legge ham litt på gulvet, men han ble bare liggende på ryggen, og kom jeg borti venstre låret hans, så ga han tydelig uttrykk for smerte.
På torsdag, igår altså, gikk det helt greit å ligge litt på gulvet, og vips, plutselig så snudde han rundt. Første gangen så han ganske forskrekket ut når han gjorde det, han lå med foten bøyd oppover og ville tydeligvis ikke være i gulvet med den.
Men, han snudde seg flere ganger den dagen, men ikke like fort og ofte som tidligere.
Det går litt tregt siden han ikke bruker den venstre foten.
Idag har han lekt greit på gulvet, han beveger foten litt nå, å si at han er veldig forsiktig med den, er en underdrivelse.
Men han beveger på den. og den hemmer ham ikke så mye nå.
Han hyler fortsatt til hvis vi kommer borti låret, men det skal litt mer til.
Det er forbedring, absolutt.
Jeg ser den ann til over helgen. Legen på sykehuset sa vi skulle komme tilbake etter noen dager hvis han ikke begynner å bevege foten skikkelig.
Men han har nå begynt å bevege foten litt, så vi ser.
Han er ihvertfall i sitt vanlige, gode humør igjen.
Jeg leste forrige innlegg om "trappefallet" og kjente det prikke i leggene. Godt at det er litt bedre med lillemann nå! Grusom følelse når de små blir utsatt for uhell. To av mine ramla ned fra stellebordet og jeg kan helt klart huske hvor skrekkslagen jeg ble. Nå er jeg en rolig og sindig person - men da hylte jeg! Gikk heldigvis bra med begge, bare forslått. Men Minsten ble stelt på gulvet fra første dag!
SvarSlettGod helg til deg og dine!
Tusen takk for det :)
SvarSlettDet er forferdelig når noe skjer med di små, spesielt med babier, og spesielt om det er ens egen feil. Små babier skal ikke ha vondt. Det skal helst igen unger, men når de er så små, så er det jo ofte fordi en ikke passer på. Og det gjør ekstra vondt at det er vi som er skyld i det. Min mellomste datt ut av sengen da han var rett under 3 måneder, det skulle ikke skje, han var for liten til å rulle rundt, men det skjedde. O det var helt forferdelig at jeg ikke passet bedre på.
For ikke å snakke om eldstemann, som jeg faktisk av alle ting klarte å hive i taket. Det var lek, og jeg feilberegnet, jeg stod under en takbjelke. Det gikk bra, men det jomet i hele huset.