Diagnose: Lårbeinsbrudd

 I dag er det 8 hele dager siden pappen og beibien falt i trappa.
Da vi var på sykehuset sist tirsdag, fant de ikke noe galt.
Han ble sjekket for hodeskader, og bekkenet og hoftekulen ble grundig sjekket, men ikke beina.
De ble sjekket, men ikke godt nok, tydeligvis.
Etter røntgen den dagen, kommenterte jeg til legen at han beveget veldig lite på venstre foten, hvor hun sa at vi måtte bare ta kontakt igjen hvis han ikke begynte å bevege i løpet av 3 dager.

Marco har blitt bedre, men ikke god nok.
Marco som vi er blitt kjent med de siste 5 månedene, en vanvittig glad og snill liten gutt, som spiser og sover godt ble byttet ut med en liten gutt som suttret mye, grein, hadde vondt, ville ikke sove. Og sovnet han, våknet han ofte igjen, hele natten.
Han ble veldig fort bedre, men så er det jo det at små barn og beibier er så lette å avlede når de har vondt.
Så lenge vi ikke har vært i foten hans, og så lenge vi har lekt med ham eller hatt ham på fanget, så har han vært strålende fornøyd...Meeen, når vi har prøvd å legge ham ned, så vræler han.

I dag var vi på sykehuset igjen, det var det tidligste vi slapp til.
Kanskje har de tenkt at jeg er en slik hysterisk mor som sjekker ungen sin 10 ganger for mye?
Uansett, vi var nå på sykehuset, og den samme legn som så oss sist møtte oss også denne gangen, det var veldig greit.
Hun sendte oss egentlig til røntgen i det hun kom inn døren, jeg trengte ikke si så mye. Jeg sa egentlig bare "han har vondt i foten, jeg har lokalisert det til låret...".
Røntgenbildet viste klart brudd i lårbeinet, rett over kneet.
Det var et fint brudd, rett over, men det alt hadde begynt å gro.
Hvis beibier får brudd ( noe som ikke skjer for ofte) gror det i det minste veldig, veldig fort. Jo yngre jo fortere.
Hele foten ble gipset, og den skal være på i 10 dager.

Selv om det er vondt å tenke på at han har hatt brudd i  låret i nesten 9 dager uten noe form for behandling, så er det deilig at vi endelig fant ut av det.
Det er klart det kunne blitt oppdaget tidligere, men det er ikke alltid så lett på bittesmå.
Hadde de tatt den blodprøven de skulle når vi først kom inn til sykehuset, så kunne de muligens funnet det ut.
Hadde de tatt røntgen ab beina og ikke bare bekkenet, hadde de funnet det ut
Det er mange hvis og om.. Og det er alltid lett å være etterpåklok, når du vet svaret så er det alltid så lett å si hva du helst skulle ha gjort.

Gutten har gips, og jeg er bare glad at vi endelig fant ut av det.
Og det var hell i uhell, det var utrolig leit og vondt at dette skulle skje, men når det først skjedde, så var det et fint brudd, som mest sannsynlig ikke trenger noe videre behandling.