Det kribler i kroppen..

.. Og da mener jeg ikke på en god måte.
Ikke som når du er forelsket, eller våryr, eller vår..Ja, what ever.
Eller kriblingen du får i kroppen for det er julemorgen og forventningen får det til å krible av spenning og glede.
Heller ikke den minste kribling i kroppen fordi jeg skal få se noen etterlengtede, lenge savnede mennesker jeg virkelig bryr meg om.
Nei, dette er ikke noe go'kribling.
Dette er heller kribling i helt andre enden av skalaen, jeg kaller det nervekribling.
Og jeg blir rimelig ubrukelig når jeg får nervekribling over meg.
Jeg vet ikke når du gjerne kan få denne følelsen, men den minner ihvertfall meg veldig om en følelse av å komme på en veldig viktig regning, som IKKE er betalt, dette kommer du på midt på natten når du har en veeeldig viktig dag dagen etter, og MÅ være uthvilt. Denne regningen skulle vært betalt for lenge siden, men du har glemt det, av ymse grunner. La oss si at regningen avgjorde om du kom inn på et studie du virkelig ville gå på og har søkt i lang tid, og endelig kom inn. Men nå har du altså ikke betalt regningen...

Okey, det kjennes ut som dette, eller, det er det nermæste jeg kan tenke meg ihvertfall.
Det kjennes ut som det er en maurtue plassert i mageregionen min, og ut av denne tuen marsjerer det jevnt og trutt ut maur på krigsstien.
Maurene kreler under huden min, spesielt på armene og beina, men også i nakken,hodebunn, ansikt..Og ja, ellers hele kroppen.
Når det kribler som verst, får jeg rykninger, ukontrolerte.
Og jeg kan opptre noe nervøst. Og unødvendig å si gjerne, men jeg blir veldig pansik i det meste jeg foretar meg.
I denne tilstanden klarer jeg ikke sile hva som er viktig å få unnagjort først.
Rydde huset, betale regninger, lage middag, handle julegaver, fylle bensin, bestille legetime, ta noen viktige telefoner, og skrive søknader til diverse greier som skulle vært unnagjort for lenge siden...
ALT blir plutselig like viktig, og jeg klarer ikke sile hva som kommer først, derfor blir alt påbegynt så å si samtidig, og selvfølgelig blir ingenting ferdig.
Jeg blir som nevnt over, totalt ubrukelig.
Alt bekymrer meg i like stor grad, og den aller minste ting kan holde meg våken flere netter på rad.
Jeg blir en skikkelig worrier, og mister totalt fokus.
Når alt er like viktig å får gjort på¨samme tid, så blir jo lite gjort, og det som blir gjort blir gjerne totalt mislykket. Lage kake feks, neinei, ikke noe godt tidspunkt.
Og stemningsleie mitt variere noe vannvittig, helst mellom frustrasjon, sinne, angst og ukontrolerte latterutbrud.

Men, heldigvis så er dette bare en fase, en fase som oppstår når jeger veldig presset.
Og den inntreffer kun i privatlivet. Heldigvis. Kanskje fordi jeg legger rammene rundt meg selv hjemme? Mens i en arbeidssituasjon så er det rammer rundt situasjonen og meg? Jeg vet ikke, men det høres logisk ut.