Føler meg i evigvarende dvaletilstand

Jeg var hos psykologen i dag, vi har fast date hver 14ende dag kl 1300. Og det er fint.
Det er fint å ha noen å snakke med, noen jeg bare kan si alt til, som jeg slipper å holde inne tanker og beskymringer, og det er godt å få saklige tilbakemeldinger, og ikke minst, det er godt at en fra utsiden kan se inn.
Se inn i mine tanker, se inn i situasjoner, se inn i mitt for tiden flokete liv, og gi meg et realt solid klapp på skulderen og si "jøss Lene, du er virkelig dyktig til mestre ekstremsituasjoner". Jo takk, øvelse gjør mester..
For det er jo søren meg sant.

Psykologen kom i dag med det så velkjente psykologspørsmålet "hvordan føøøler du deg da?"
Føler? Jøss.. Jeg føler at jeg ikke føler så mye, at jeg nekter meg selv å føle, at jeg har nektet meg selv å føle på hvordan jeg føler over et år nå.
Det er vel det jeg føler.
Og det er vel ikke noe følelse.
Jeg er i evigvarende dvaletilstand.
Følelsesdvale.
Jeg har satt følelser på vent, de står på sidelinjen, klar til å hoppe inn og slippe helvete løs.
Men jeg har ikke tid til å slippe noe helvete løs.
Jeg har ikke tid, det er altfor mye å forholde seg til, at hvis jeg skal føle, så blir det for mye føleri, negativt føleri. Og da blir jeg i dette tilfellet totalt motbydelig ubrukelig.
Innimellom så slipper følelser inn, gode, vonde, lett blanding, ofte lett blandede.
Og det er greit, livet mitt består egentlig av undertrykkede, lett-blandingfølelser om dagen.
Følelser som er i de ytterste ytterpunkter, og vanskelige å kombinere.
Men jeg gjør det jo, kombinere altså.

Men psykologen var svært fornøyd i dag.
Og det er fint.
Men nå er det sånn at jeg vet at jeg er god klient eller pasient eller hva jeg kalles i denne sammenhengen.
Jeg kjenner meg selv og mine reaksjoner så godt, og jeg kan beskrive hva jeg tenker og føler med 1001 ord, jeg vet nøyaktig hva psykologen er ute etter å høre, og det er nettopp det jeg forteller. Ikke at jeg snakker ham etter munnen,men jeg forteller det som er nødvendig for at han skal forstå det han selv er ute etter. Jeg har et dyppdykk i min egen diagnose og symptomer som kommer av den.
Jeg er ikke hos ham for å få stilt en diagnose, jeg er jo heller ikke der for å få vurdering til medikamnetellbehandling, for der er vi ganske enige, jeg vil ikke medisiner bort symptomer på et problem, jeg må gripe fatt i selve problemet.
Og det gjør jeg, ved å snakke med ham.
Det er noe av det jeg kan foreta meg om dagen.
Snakke.