Noe av det skumleste jeg kan tenke meg, er å falle i trappa mens jeg holder min lille Marco. Det er faktisk så skummelt, at jeg nesten tenker på det hver gang jeg går i trappene.
I går klarte altså pappen å falle i trappen med lille Marco på armen.
Og det hørtes ikke bra ut.
Mammahjerte hopper over noen slag i det du skjønner at noe galt har skjedd med den lille.
Pappen selv tok nok mesteparten av fallet, på albuen. Men siden det var albuen på armen han holdt Marco med, regner vi egentlig med han har fått seg et kraftig slag han også.
Han var rett og slett utrøstelig etterpå, først trodde jeg det var fordi han ble så skremt, men da den hysteriske gråten aldri ga seg, skjønte jeg at det nok var noe mer.
Så vi reiste inntil legevakten, som igjen sendte oss til akuttmottaket på sykehuset.
På sykehuset utelukket de hodeskader, men det var egentlig bare det de sjekket også.
Vi ble sendt hjem, med mulighet til å ringe om det ble verre i løpet av natten.
Han sovnet ganske greit, men våknet et par timer seinere og var igjen utrøstelig.
Det kom noen smertehyl fra den lille gutten som rett og slett var hjerteskjærende.
Jeg reagerte på at han ikke rikket på beina, det hadde jeg lagt merke til rett etter fallet også, men han roet seg jo greit på sykehuset, så det forsvant helt for meg.
Men nå merket jeg det veldig godt, i tillegg virket det som om det gjorde svært vondt når jeg tok ham på beina, han ble helt hysterisk, også når han lå flatt på ryggen virket det som han fikk vondt.
Unødig å si at det var helt forferdelig...
Jeg reiste inn igjen til sykehuset midt på natten, med en vrælende Marco i baksetet.
Inne på sykehuset roet han seg når han ble lagt på siden i vognen, men når legen sjekket beina, hylte han igjen hjerteskjærende, det var vanskelig å ta til seg det legen sa, for jeg var så påvirket av situasjonen selv.
Men jeg fikk bestemme om vi skulle bli, eller dra hjem å få time på akuttpoliklinikk dagen etterpå. Legen fant ikke noe alvorlig der og da, men ønsket at det skulle bli undersøkt ordentlig dagen etterpå, for som han sa, gutten hadde tydelige smerter. Vi reiste hjem.
Det ble ingen godt natts søvn den natten. Bekymret mor og en liten gutt som hadde det veldig vondt, ingen av oss sov veldig godt. Og det gjorde nok ikke pappen heller, han hadde det ikke så godt han heller, stakkars.
Dagen etter reiste vi inn igjen, og det ble tatt et røntgen av bekkenet. Noe som var ganske enkelt å få gjennomført, da lille gutten bare ville ligge helt i ro, og ihvertfall ikke snu seg rundt som han ellers gjør hele tiden om dagen. Så han slapp narkose for å få et godt bilde.
De fant ingenting på røntgenbildet, ingen tegn til brudd eller hoftekule ute av ledd, som kunne være tilfellet.
Men Marco beveget fortsatt ikke særlig på venstre foten, høyre foten har helt vanlig bevegelse. Når vi i tillegg tar på foten blir han utrøstelig.
Legen ville vi skulle vente et par dager, hvis han fortsatt ikke beveger særlig på foten etter et par dager, må han inn igjen for å ta et nytt røntgen, men denne gangen av selve foten, ikke bekkenet.
Nå håper jeg så inderlig at han blir bedre i foten og begynner å bevege den igjen.
Stakkars lille gutten, og stakkars pappen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.