Mitt videre løp innen psykiatrien.

I dag har jeg vært å snakket med en "psykolog" innen voksen psykiatrien her i byen.
Det er andre gangen jeg er inne til samtale hos henne.
Hun har prøvd å kartlegge meg og mitt behov.
I første omgang fikk jeg tilbud om gruppeterapi.
Det var tydelig at det ikke bare var jeg som syntes det ble feil med gruppeterapi, det syntes hun også ble ganske feil.
Det er ikke det jeg trenger.
Og det var fint at hun også så det.
Hun har virkelig snakket min sak, siden de var veldig på at det var gruppeterapi jeg kunne få hos dem.

En stund etter at jeg var der i dag, ringte hun meg opp, og hun hadde snakket med overlegen om den videre oppfølgingen min.
Siden hun jeg har snakket med bare er sommervikar, så kan jeg ikke fortsette å gå til henne, men jeg skal bli kalt inn om kort tid til en annen.
Denne "annen"er en psykiater, som kan vurdere medisiner.
De likte ikke at jeg hadde så mange nedturer, og de likte heller ikke oppturene min.
Og selv om jeg har god kontroll, og er relativt vant med berg-og-dalbane-livet-livet mitt, så syntes de at jeg skulle få slippe å leke yo-yo.
Så de har lyst at jeg skal snakke med en psykiater for å finne beste medikament til meg.
Men først skal jeg gå til samtale hos han her en stund, så eventuelt begynne på medisiner....Eller ikke.
Jeg kjenner jeg er skeptisk.
Men jeg er veldig glad jeg har noen jeg kan prate med nå, det er akkurat det jeg trenger nå.
Gjerne ikke akkurat nå, men når dagene blir tunge.
Så jeg kan ringe hvis jeg får slike dager, hvis ikke så skal jeg til samtale ca 1 gang i måneden.
Det er fint.

Kjente jeg var veldig glad for at jeg fikk et annet tilbud enn gruppeterapi.
Det er nok fint om det kan hjelpe, men jeg er kommet forbi gruppestadiet. Jeg vet hvordan ting er og hvordan jeg fungerer, så jeg trenger ikke å snakke og tenke meg fram til akkurat det.