...Etter en opptur kommer en nedtur... Eller var det omvendt?!

Harde fakta, klask i bordet.
Etter en opptur kommer en nedtur, det er like sant som at sommeren på vestlandet regner vekk.
Men sånn er det, sånn har det alltid vært.
Sånn er det å være bipolar.
Det har sine fordeler, og det har sine ulemper.
Listen med ulemper er lang, og det er ikke noen liste over fordeler, det er bare en fordel, en eneste, du lærer deg selv så innmari godt å kjenne.
Det må du, for det blir letter hvis du klarer å ta noenlunde hensyn til den evige opp-og.ned-tur-syklusen.
Å kjenne at en nedtur eller opptur nærmer seg er en enorm fordel.

Sånn kjenner jeg det nå, jeg kjenner det på de små tingene, trøttheten, initiativløsheten, problemer med å sove, hodet fylles med bomull, lysømfintlig, lydømfintlig, irritabel, så veldig irritabel, og ikke minst en viss form for følelse av meningsløshet.

Trøttheten har jeg sikkert beskrevet 1000 ganger her inne, men ihvertfall så føler jeg en unaturlig trøtthet. Det er som om musklene blir bly, og det blir sabla vanskelig å få gjort noe. Den minste arbeidoppgave virker som det mest umulige å få til. Noe utføres rett og slett på viljestyrke, for musklene fungerer ihvertfall ikke. Jeg blir mentalt sliten, og det smitterover på musklene, de blir gele, og hodet fylles med bomull..Sik at tankene går treigt, his jeg beveger hodet for fort, kan jeg høre en suselyd i hodet, som om tankene krasjer inn i hverandre. Vanskelig å forklare.
Jeg kan ikke bevege meg ut døren uten solbriller, da klarer jeg ikke å se på mennesker når jeg snakker isåfall, for jeg må knipe øynene igjen, for lyset gjør vondt.
Og lyde, alle lyder blir så mye høyere og jeg må be folk snakke lavere, for jeg føler hodet mitt skal eksplodere hvert sekund.
Og ja, ting blir litt menigsløst, som hvis du sitter å tenker på universet og hvor alt kommer fra, litt for lenge. Du mister litt tråden i virkeligheten for alt blir så overdimensjonert og ufattelig.

Men slik er det bare, det er begynnelsen på en nedtur. Det vil ikke si at jeg kommer til ligge som en liten hulkende pøl og bare være en eneste enorm nedtur, det er ikke slik det er. Kanskje var det det en gang, men ikke nå.
Det er bare en del av en syklus.
Mest sannsynlig er det en liten nedtur, men det vet jeg ikke. Tegnene på en nedtur forteller aldri det. Men jeg har ikke hatt noen store, alvorlige nedturer siden i tidlig vinter.

Det var en gang jeg hatet disse tegnene,jeg hatet nedturen, jeg hatet sykdommen, lidelsen,kall det hva du vil.
Men ikke nå lenger, nå ser jeg det som en naturlig del av meg. Det er en viss trygghet i å få disse tegnene, alt er normalt.
Jeg vil gå ned, og jeg vil og gå opp.