Irriterende i en samtale...

Mange mennesker har uvaner, og noen av disse uvanene kommer fram i samtaler med andre.
Jeg mistenker at mange ikke er klar over slike uvaner selv, og det kan oppfattes svært frekt eller sårende å påpeke slike uvaner.
Uvane, fordi det er en irriterende ting, som personen stadig gjør, men som fint kunne vært unngått.
Jeg kaller det uvaner her, men om det er en uvane, er vel øye som ser.. Eller øre som hører, i denne sammenheng.
Altså, det kan være at jeg oppfatter det som en irriterende sak, men det betyr ikke at alle andre gjør det.
Og ja, jeg har nok flere slike uvaner som folk irriterer seg grønne over selv.

Noen mennesker (les: kvinner spesielt) har en irriterende måte å fortelle en historie på.
Det kan være de skal fortelle om en dag på jobb, eller DEN festen i helgen, kjolen de så i butikken, naboens katt som fikk kattunger, det kan rett og slett dukke opp i hvilken som helst historie de skal dele.

Jeg kan illustrere det med et eksempel:
(og nei, jeg opplevde ikke dette)
"I går måtte jeg hjelpe naboens katt når den fikk kattunger.4 stykker, jeg følte meg litt som en jordmor, hehe. Stakkars kreket sprang rundt der og mjauet helt vilt. Naboen bare stod og så på å visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun har forresten vært gift med en alkoholiker, han heter Kyrre. Uansett, jeg kastet meg inn i fødselskampen, og måtte rett og slett dra den første kattungen ut av moren, for hun sprang jo bare rundt og hylte. Kan tro det luktet fælt der inne, jeg tror ikke naboen kan lage mat, det luktet svidde fiskekaker. Hun skulle ha giftet seg med en kokk, stakkars, ikke en alkoholiker, kanskje forholdet hadde vart lenger?
Jaja, nok om det. De tre siste kattungene kom lettere ut, men jeg måtte hjelpe litt med den siste. Selvom jeg ikke var sikker på at det var den siste, jeg sa at Eva bare kunne ringe hvis det kom flere, ja naboen heter Eva i tilfelle du lurte. Men det kom ikke flere. Det ble jo litt blodsøl etterpå, men det ville ikke jeg tørke opp, så jeg gikk, etter at jeg hadde sagt at naboen bare fikk ringe hvis det kom flere kattunger da, jeg hallo, noe må da hun klare å ordne selv. Men hun tok vel av seg den dyre buksen før hun tørket opp blodet, jeg tror det var Prada, ja jeg er sikker på at det var det. Blaaablablaaa..."

Tilleggsopplysninger som overhodet ikke har noe som helst i nærheten av historien å gjøre er noe jeg tydelig irriterer meg over.
Hvis noen forteller en liten historie om noen jeg aldeles ikke vet hvem er, så har ikke jeg noen interresse av å vite hvem de har vært gift med, eller hvor de gikk på skole når de var barn, eller hva yndlingsretten til hunden er, eller hva yndlingsfargen på trusa til naboen til Kai er, som bor i Tvedestrand, eller var det faktisk egentlig Malmø, og det er et sommerhus faktisk?

Noen bare MÅ gi en haug med tilleggsopplysninger til historien de forteller, og ja, noen tilleggsopplysninger kan forsåvidt være greit for "spenningen" sin del, men slike oppysninger opplever jeg ofte er en av to:
1- Sladder
2- "se hvor mye jeg vet"

Noen ganger har det vært så veldig mange slike tillegsopplysninger i en historie, at jeg rett og slett har spurt vedkommende om opplysningene er nødvendig for historien sin del... Må jeg vite at hun som jobber i butikken hvor du kjøpte den rosa kjolen med dårlig søm i, heter Anki, og datet sønnen til ham som som fant opp kruttet? Virkelig??