Eldstegutten blir 15år i dag!

Tenk jeg har fått meg en gutt på 15 år nå!
Og han begynner jo sannelig å bli stor også, han er endelig blitt høyere enn meg.
Det er ikke mye annet å si om det enn at det er rimelig rart i grunn.
Min "lille" gutt må se NED på meg når vi snakker sammen, det er litt rart.

Hver gang han har bursdag så tenker jeg tilbake til den dagen han ble født, og det er tross alt 15 år siden i dag, men allikevel så føles det som om det var nettopp, jeg kan fortelle ganske detaljert om den dagen.

15 år, er det jeg som begynner å bli gammel, eller han som begynner å bli stor?
Jeg nekter å tro på det første, så det er nok bare han som begynner å bli stor.

Det at barna ens har bursdag, er den mest spesielle dagen i hele året, mer spesiell enn jul og din egen bursdag og alle andre dager, fordi det er en dag for refleksjon, for meg ihvertfall.
Jeg kan aldri glemme barna mine sin bursdag, min egen kanskje, mine ikke deres.
Det er en dag som det slår deg "at jøss, de er jo eldre, tiden går".
Og det er en dag jeg alltid tenke tilbake til dagen de ble født.
Jeg tenker også framover, hva vil skje før neste bursdag? Et år er så lang tid, ihvertfall når det gjelder barns utvikling.
Jeg tror det blir et turbulent år, puberteten, hormoner og finne seg selv.

Uff, tiden går så fort..