Året som er gått, og året som kommer. 2012/2013

Siste dag i år 2012, 2013 står for tur.
Hva vil det nye året bringe mon tro?
Jeg håper det blir et bra år, jeg håper det blir bedre enn det som vi forlater nå ikveld.

År 2012 hadde alle muligheter for å bli et fint år, det skulle faktisk bli et fantastisk år.
På mange måter ble det jo det, men det er noe sårt og vondt over det når  det vonde sniker seg inn og stjeler plassen til det som skal være så godt.
Jeg kan oppsummere året i store trekk..

Vi/jeg starter det nye året 2012 i nytt hus.
Noe som selvfølgelig er veldig positivt, vi har før det bodd 4 stykker i en passe liten leilighet med 2 soverom.
Så nytt stort hus er helt fantastisk.
Jeg går også det nye året i møte med et nytt lite liv i magen, i januar 2012 finner vi ut at det er en gutt som bor inni der. Min tredje gutt, det er stas.
Babyen i magen var nøye planlagt, litt for godt, eller ikke fult så godt allikevel? Terminen min ble satt til 10 juni, jeg skulle bli ferdig utdannet sykepleier 1 juni.
Den siste praksisen, på nyfødt intensivadeling, ble ganske har. Samtidig var det nok den beste plassen jeg kunne være. Men det var en ubeskrivelig følelse å bære et barn i magen, når så mange små lå i kuvøser og senger rundt meg. Min gutt var jo større enn mange av dem jeg stelte. Det var surrealistisk.
Men nå hopper jeg litt fort fram her...
I april ble min eldste gutt konfirmert.
Det var ganske tøft midt oppi bachelorskriving å planlegge konfirmasjon. En konfirmasjon skal være perfekt, det skal ikke gå ut over barna at foreldrene stresser. Vi landet konfirmasjonen rimelig bra. Og alle var fornøyde.
Det som ikke er nevnt, er at jeg hele tiden mens jeg er gravid, sliter med ekstrem svangerskapskvalme.
Jeg går gjennom graviditeten som i en evig lang omgang med omgangssyken. På et punkt fikk jeg omgangssyken også, jeg lurte på om det var en spesielt dårlig dag eller omgangssyken. I tilegg sleit jeg enormt med ekstrem halsbrann, som førte til at jeg kastet opp, og det var direkte smertefullt, da det kjentes ut som om jeg kastet opp syre. Jeg har en brokk i overgang magesekk spiserør, noe som gjorde at det var åpent, ikke bra når magen presses opp.

Men, alt dette gikk jo over når først lillegutten ble født.
Jeg ble ferdig utdannet sykepleier 1 juni 2012, og hopper rett i inn i permisjon.
Selvfølgelig ble ikke gutten født på dagen den 10 juni, termin var blitt forskjøvet til 12 juni,  jeg fikk rier den 12 juni, og de varte og varte og vaaaaarte i det uendelige, det ble vondere og vondere for hver dag. Da den 17 juni kom, ble det alvor. Og lille store Marco så dagens lys i rekordfart.
Dagen etter sin fødsel, ble baby Marco lagt inn på nyfødt intensiv avdeling, der jeg var i praksis, han ble innlagt pga infeksjon. Han ble liggende der en uke.

Når Marco blir født. bremser alt stresset opp en liten stund, en liten stund, men det er ikke noe pust i bakken. Alle om har fått barn vet jo at det å ha en baby er mer enn en fulltidsjobb.
Det å ha 3 barn er ikke bare bare, og når minst et av barna har spesielle behov, kan det virke som du nesten har det dobbelte av og til.

I august dør farmor, det var enormt trist. Hun fikk ikke truffet Marco, noe som var veldig sårt for meg. Men det er sine grunner for det, og det må jeg bare leve med.

Dette var strengt tatt det første halvåret av 2012, hendelser fra første del av året.
Fra sommeren av gikk jeg ut i permisjon, og det er egentlig ganske nitrist å gå hjemme, ingen holdepunkter, ingenting som skjer. Selv om det er koselig å gå hjemme med en baby, så er jeg vant med å forholde meg til langt flere ting, jeg er vant med en presset hverdag, og trives med det.
Mye skjer selvfølgelig når jeg går hjemme også, men jeg vet ikke om det er verdt å nevne.
Men så mye kan jeg si, permisjonstiden ble ikke den lykkelige tiden mange regner med det skal bli.
Det ble et jag og mye vondt, det ble mye tid til mange vonde tanker.
Jeg slet veldig denne høsten, min bipolare lidelse tar helt av, og jeg har måtte begynne å gå til psykolog igjen.

Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at ingenting av det jeg har skrevet her nå, forteller hva som gjør at dette året har vært så innmari vanskelig.
Men dessverre så kan jeg ikke skrive så mye om det, siden det er såpass mange innvolverte, det er såpass alvorlig og det er ikke min historie å dele. Og jeg er sikker på at denne historien kan fortelles på like mange måter som det er personer involvert.
Egentlig så er det vel ingen som har helt rett på å dele denne historien, det er for mange innvolverte, og dte er for mange som kan såres, alvorlig.
Jeg kan fortelle såpass at det er et problem innad i familien.

Så, nok om det året som har gått, men litt om året som kommer.
Om året som kommer vet jeg ikke så mye.
Jeg vet at jeg starter det nye året med tett oppfølging hos psykolog og jeg er nødt  til å begynne på nye medisiner, hverdagen (eller nettene især) blir for tøft.
5 februar går min permisjon ut, og til da må jeg ha skaffet meg jobb.
Så jeg starter det nye året med jobbintervju, det blir spennende.

Dette ble relativt langt,selv om det bare tar for seg ting i store, grove trekk.
Jeg håper 2013 blir et bra år, selv om jeg frykter at det blir en knalltøff start på året.
MEN, ingen sorger på forskudd :)

God Nytt År til alle der ute!
Håper dere får et fantastisk år som kommer :)