Og jeg lover, ingen alder kan få foreldre til å gå gjennom et så stort spekter av følelser som tenåringer.
OMG!!!!
Og gjerne hele spekteret på en dag også, kanskje i løpet av en time også, hvis det er en slik dag..
OMG...!
Jeg har grått, jeg har hylt,jeg har revet meg i håret, seriøst jeg har revet ut hår, jeg har grått litt mer, og jeg har fortvilt, jeg har surmulet, jeg har kjeftet, jeg har brølt, jeg har følt apati, jeg har blitt sjokket, jeg er blitt redd, jeg er blitt så inderlig trist og frustrert, jeg har hyperventilert, jeg har tenkt, jeg har trampet av sinne, jeg har kokt over, helt fullstendig, jeg har frest, jeg har følt verre redsel enn noengang før, og jeg har følt lettelse, enorm lettelse.
Jeg har også følt glede, og det har vært masse latter,latter så tårene triller. Og stolthet, la oss ikke glemme stoltheten, og jeg har følt og føler inderlig og dyp kjærlighet, morsfølelsen er ikke noe mindre fordi om det stinker rebelske hormoner før jeg kommer inn ytterdøren.
Når jeg ser på listen jeg har ramset opp så er det overvekt av negativt.
Jeg ser det, og det negative tar et stort jafs av hverdagen.
Herregud, jeg har baby og en overivrig fireåring, men det er jo kakesmuler i forhold til.
Nei, om dagen kjenner jeg ofte at jeg er glad min tenåringssønn ikke er en jente. Mulig det hadde vært hakket verre..Kunne jo oppi alt dette hende at hun i tillegg hadde likt Justin Bieber, og det hadde nok vært dråpen.
Fra humor til alvor her..
Jeg vet at tenåringer har et stort behov for løsriving, og er store, og vil bestemme, abgjøre egne ting, bestemme over eget liv.
Men ansvaret da? Jeg føler han har lært mye, men ansvar for egne handlinger er totalt mangelvare.
Det virker også som om samvittigheten er blitt utdatert, så den sees det ikke stort til.
Men hva han tenker i sitt stille sinn om kvelden når han legger seg, ja det skulle jeg så innmari likt å vite.
Men seriøst! Fordi om en blir tenåring med alt som følger med så trenger man vell ikke bli dum? ALtså som i helt vanvittig brødteit vell??
La meg bare ta en liten episode:
En regntung natt er tenåringen sporløst borte.
Hvor er han??
Jeg kjenner jeg begynner å bli hysterisk. Vinduet står på vidt gap på rommet hans i TREDJE etasje, det er ikke mye til tak utfor vinduet, og det er temmelig sleipt og veldig bratt.
Jeg roper ut i natten... Jeg løper rundt i huset og vurderer å ringe politiet.
Kjenner panikken brer om seg..
Jeg løper ned, og er sikker på å finne han livløs foran ytterdøren.
Men han er ikke der.
Jeg brøler på ham igjen, og han svarer! Takk gud for at han i det minste svarer, jeg tror han hører panikken og gråten i stemmen min.
Joda, han er på taket.
Og hva gjør han der? Nei fjolset får ikke sove så da er det en fin ide å klatre barfot ut på det lille brate og veldig sleipe taket.
OMG, jeg trodde jeg skulle besvime.
Jeg står og brøler og tårene renner når jeg ber ham komme inn.
Og idet han nærmer seg vinduet tar jeg sats med superkrefter og drar ham inn, for det knirket godt i takpannene og livet hans svisjer greit foran øynene mine.
Han lander på ansiktet i nærmeste stol.
Hva sier han?
"Ro deg"
For jeg overreagere...Igjen.
OMG..
Tenåringer.
Hadde jeg vært eldre hadde jeg vel snart vært totalt gråhåret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er veldig kjekt med kommentarer, men legger du inn en melding som er virkelig stygg, så vil den bli slettet.