Ting er vel ikke helt som de skal være...

Jeg kjenner det i magen.
Jeg kjenner det så mye i magen at jeg noen ganger, den siste tiden, har lurt på om det faktisk er noe i veien med meg.Om jeg skal oppsøke lege.
Men jeg har forkastet tanken så fort den har dukket opp, for jeg vet bedre.
Det er ikke noe i veien med meg, ihvertfall ikke fysisk.

Jeg har så vondt i magen enkelte kvelder at jeg ikke klarer å sove, jeg klarer ikke slappe av, jeg ligger å vrir meg i en uendelig krampe.
Det kjennes som om hele magen er i en evigstor krampe.
Noen ganger gjør det så vondt at jeg ikke klarer å puste, og jeg klarer ikke tenke klart.
Noen ganger lurer jeg på om det noensinne vil gå over, eller om jeg vil ha det for resten av livet.
Det minner egentlig veldig om en depresjon, det å lure på om det faktisk vil gå over eller om du vil forbli sånn, det er veldig likt en depresjon...
Og på mange måter er det vel nettopp det det er, psykisk gjort fysisk.

Jeg har så vondt i magen at jeg noen kvelder kaster opp.
Det er lenge siden jeg har hatt så vondt i magen.
År siden egentlig,da ble jeg fortalt av lege etter en lengre tids med diverse undersøkelser, gastroskopi, røntgen, alt mulig, medisiner for alt mulig.. Ja etter det ble jeg forklart av lege at jeg hadde kronisk smerter i magen og at jeg bare måtte leve med det.
Jeg måtte leve med smertene, kaldsvetten, krampene, brekkningene, pusteproblemene, astmaanfallene som kom av pusteproblemene.. Det var kronisk...
Jeg hadde konstant blåmerker under ribbeina for jeg presset knyttenevene så hard mot smertene, det var det eneste som lindret, litt.

Så forsvant det.
I mange år var det borte.
Nå er det tilbake.
Det har murret en tid.
Jeg har hatt kvelder hvor kaldsvetten har rent i strie strømmer.
Jeg har kastet opp, og grått.
Så har det forsvunnet, for noen dager.
For så å komme tilbake med full styrke, og verre.
Men det er ingenting å gjøre.
Jeg håper bare når jeg legger meg om kvelden, at det er borte når jeg våkner. HVIS jeg får sove.
Noen ganger er det faktisk borte, andre ganger våkner jeg til en murrende smerte.

Jeg vet hva det er, men det gjør ikke at det forsvinner.
Noe er galt, det er ikke som det skal være.
Og det er alltid pga noe jeg ikke kan gjøre noe med.
Det er alltid noe som forandrer livet, noe jeg ikke har kontroll på. Noe negativt.
Og det er ikke noe som hjelper.
På mange måter er det som en depresjon.
Og det er lite jeg kan gjøre, bare vente.
Jeg venter.