Hvil i fred, kjære farmor

Natt til søndag den 19 august 2012 sovnet farmor stille inn, 83 år gammel.
Det var ventet, men samtidig ikke.
Selv om jeg ventet telefonen, så var den allikevel uventet.
Det er vondt når noen nær deg går bort, men samtidig godt at de får slippe å lide.

Det jeg er mest lei meg for nå, er at jeg ikke fikk så mye tid sammen med henne denne siste tiden.
Det siste året vil jeg si, fra november i fjor har jeg sett henne veldig lite.
Før det så jeg henne ihvertfall hver 6 uke, pluss at jeg snakket med henne jevnlig på telefonen.
Det var på telefonen vi hadde mest kontakt.

Farmor fra min barndom, husker jeg ikke så mye av, det er først etter at jeg ble voksen jeg fikk den nære og gode kontakten med henne.
Og vi hadde god kontakt, men det tok lang tid før hun faktisk tok kontakt bare for å prate på telefonen, men det er noen av de samtalene jeg har satt mest pris på, hennes ærlighet, og hennes bekymringer mot meg og mitt, og senere etter mange lag, så kom det også en åpenhet.
Noe av det jeg kommer til å savne mest, åpenheten oss i mellom, og denne felles bekymringen for hverandre.

I dag var vi samlet på sykehjemmet, for å ta farvel.
Det var så tungt, men så utrolig fint.
Hun så ut som hun sov, men samtidig ikke.
Hun så så fredelig ut der hun lå, og jeg håper det at hvor hun enn er, at hun har det bra.

Jeg kunne sagt så mye, jeg kunne mimret, jeg kunne skrevet side opp og side ned om farmor, jeg kunne det. Hun var en spesiell dame for meg, med en spesiell plass i mitt hjertet, og hun kommer for alltid til å etterlate seg et tomrom hos meg.
Men jeg skal ikke skrive så mye mer.
En ting vil jeg allikevel skrive, jeg ville så gjerne ha snakket med deg en gang til, ha klemt deg, og sagt at jeg var glad i deg.
Men jeg vet at du visste det, for det var noe av det siste jeg sa til deg.

Hvil i fred farmor, jeg kommer alltid til å savne deg.