Besøk fra Bergen i en turbulent tid

Jeg føler det koker rundt meg for tiden, den ene tingen slår den andre ihjel. Og jeg leter desperat etter en pauseknapp, eller en stoppknapp, jeg vil av dette toget.

Men i livet finnes det ingen pauseknapper, det finnes ingen stoppknapper. 

Og noen ganger når livet raser i 180km/t mot stupet, så kan du velge å lukke øynene for det uungåelige og akseptere din skjebne eller en kan sjekke at sikkerhetselen faktisk sitter godt på, og forberede seg på en lengre tid med rehabilitering.

Jeg ha gått gjennom en god del rehabiliteringsprossesser iløpet av livet.

Jeg finner ingen stoppknapp denne gangen heller.

Men et fantastisk avbrekk kom i form av besøk fra Bergen.

Andreas har jeg ikke sett siden februar i år, og at han kom på besøk var så godt som en pauseknapp.

NOE var normalt, og det var fantastisk å kjenne på det.

Når Andreas er her, så trenger vi ikke gjøre så mye, vi trenger bare henge sammen, snakke, diskutere..Og jøss for noen dype samtaler vi kan ha.

Jeg er en tenker, jeg er nok litt filosofisk av meg, og det er ingen bedre å filosofere over livets store og små mysterier med, enn nettopp Andreas.

Noe av det som for meg kjennetegner gode venner, er ikke bare evnen til å se at det er behov for din støtte, men faktisk det å gi støtte i en slik periode, selv om det er vanskelig å få til.

Jeg snakket med Andreas tidlig i uken, og vips så hadde han booket fly til helgen.

Det var godt å ha ham rundt meg, og jeg savner å bo i samme by som ham.

Men livet er ikke alltid så enkelt. Vi kan ikke få i pose og sekk, og vi må velge våre drømmer. For vi kan ikke leve alle. 

Andreas var her i helgen, og vi bare var sammen. 

Han tok meg med ut og spiste indisk mat på lørdagskvelden,han spanderte. Og det var første gang jeg var ute av huset uten baby Marco, det var herlig. Og jeg trengte det mer enn jeg ante.

Det var ikke mange timene vi var ute, men det var nok. 

Komme seg ut og bare være Lene. 

Få dele problemer, tanker og gleder, og få en annens blikk på ting.

Da vi kom hjem så vi på tv, og det var herlig å bare være stille sammen.

Natt til søndag døde farmor, og da var det også godt at Andreas var her.

Noe er normalt, til tross.

 Andreas holder Marco for første gang, hehe, naturtalent?

Her spiser vi indisk, og Andreas svetter for maten er jo tross alt sterk :)